Kul video fra digi.no – Petter Merok viser Surface. Og mens vi er igang, bildene er fra de samme lokalene som iAD-labben, der jeg holder til innimellom. Søkemotoren for musikk er utviklet av Accenture lokalt.
(og Digi bør gjøre noe med embedding….)
Forfatterarkiv: Espen
Frihet og frihet
Interessant utblåsning om individets frihet versus samfunnets moralism av Frank Rossavik i Morgenbladet. Jeg lurer litt på om ikke vår stadig større motvilje mot fysisk risiko er en faktor her. Det skal så lite til før man har tatt vekk nokså fundamentale rettigheter til felleskapet (eller i alle fall majoritetens) beste.
Ting å gjøre når man er forkjølet
Har tilbragt noen dager på sofaen herover – flyturer og begynnende forkjølelse er ikke tingen. Litt av det nødvendigste av jobb har man jo fått gjort, og idag trodde jeg ting vari orden, men dengang ei.
I alle fall, for lav energi (og med 50 kanaler og ingenting å se på, bortsett fra Super Bowl, som faktisk var morsomt) kan jeg anbefale Top Gear’s videosamling. (og hvis ikke den holder, så er det mer på Youtube.) Et program med samme utgangspunkt som Autofil, men som har genuin humor, mye mer utspekulerte triks, og ikke minst ordentlig interessante biler. Favorittene er absolutt "Botswana or Bust" samt gjengens tur til USA, der de forsøker å kjøre gjennom Alabama med bilene malt fulle av ikke særlig gjennomtenkte fornærmelser mot ting de deler av USA holder for hellig… Å ja, se episodene der de forsøker å ta livet av en Toyota pickup truck. Og de virkelig seriøst interesserte kan jo kose seg med den vanvittige episoden hvor James May kjører en Bugatti Veyron i 407 km/t. (Hehe, jeg har faktisk kjørt fortere: Flytoget i Shanghai gjør 431 km/t. Kjente igjen følelsen, omgivelsene streker forbi…)
Vanvittig morsomt. Men det fører til at man blir interessert i biler og kanskje gjør noe dumt herover…
Verre og verre i Satyam
Satyam-skandalen blir bare verre og verre: Statsadvokaten sier nå at 10000 av de ansatte ikke eksisterer, og at deres lønn i stedet har gått til å kjøpe opp land med falske navn. De ansvarlige revisorer fra PWC (som nå sliter for ikke å lide samme skjebne som Arthur Andersen) er arrestert – skjønt det kan se ut som om pengene ikke er borte, bare gjemt bort i andre selskaper.
Gurcharan Das, Indias mest kjente forretningsskribent og forfatter av den glimrende India Unbound, sliter med å finne en forklaring på Satyam – han har kjent grunnleggeren B. Ramalingam Raju lenge og lurer på om hele greia skyldes et forsøk på å sikre at sønnene har noe å leve av. Han ser hele skandalen som en enkeltstående forbrytelse, som ikke kan forhindres med mer regulering, men heller med en endring av innstilling. For meg minner hele greia litt om Finance Credit, med Hyderabad som Hønefoss. Den lokale helten var ikke så stor helt likevel.
Det som er sikkert, er at siste ord er ikke sagt om Satyam. Eller PwC.
Bentley, here I come
Klokken 0415 i morgen kommer drosjen, og da bærer det avgårde til et forskningsopphold på Bentley University i Waltham utenfor Boston – berammet til og med august, skjønt jeg kommer til å komme hjem en gang i blant. Der skal jeg jobbe med iAD-prosjektet (mer info etterhvert), dra på spennende konferanser og snakke med spennende selskaper i USA, skrive artikler sammen med min gode venn Bill Schiano, dra på reunion for Harvard-doktorgradsstudenter, treffe en haug gamle venner og muligens kjøpe meg en gammel bil, hvis jeg finner en jeg liker og har lyst til å sende hjem igjen.
Så derfor – jeg er ikke i Norge før mot slutten av mars. I praksis skulle det ikke bety så mye – jeg er fremdeles å treffe via mitt BI-telefonnummer (om enn noen morgentrøtt før kl. to på ettermiddagen), epost fungerer som før, og det blir nok både norsk og engelsk blogging.
Men hamburgerstandarden kommer i alle fall til å bli adskillig bedre….
Opprop mot ny rasismeparagraf
Det var en utrolig mengde mennesker jeg ikke trodde jeg skulle være enig med, gitt. Oppropet finner du her, og underskriver gjør du her.
Det var alt.
Georg Apenes hos Polyteknisk Forening 3. februar!
Her er et møte som er grunn god nok til å melde seg inn i Polyteknisk Forening: Et plenumsmøte med Georg Apenes over temaet: Personvern – vinner vi slag men taper krigen?
Forberedte kommentarer fra divisjonsdirektør Camilla Stoltenberg, Folkehelseinstituttet, professor Jon Bing, Senter for rettsinformatikk, UiO, og avdelingsdirektør Rune Fløisbonn, Kripos, deretter åpen debatt.
Mer informasjon og påmelding finner du her.
Oppdatering: Sånn a propos, idag er Data Privacy Day.
Kan vingene falle av?
Artig artikkel for alle med flyskrekk: Kan vingene falle av? I virkeligheten er det ikke to vinger på fly (haleror ikke medregnet), men en. Den går som regel tvers gjennom flyet, og flykroppen ligger enten oppå eller henger under vingen.
Kjekt å vite…
Fallskjermjegere, okkupasjonstropper – og blåruss
(I forbindelse med John Markus Lerviks avgang fra FAST, gjengir jeg en artikkel her som jeg skrev for 6 år siden, om faser i firmaers utvikling og hva slags ledere som trengs.)
Skal det bli noen markedsandeler for norske teknologifirma i et marked som forlengs er globalisert, må vi ha skikkelige blåruss.
Espen Andersen, trykket i CIO/Business Standard, november 2003
En av mine favorittbøker er Robert X. Cringelys Accidental Empires, en sprudlende, anekdotisk og innsiktsfull historie om hvordan PC-bransjen ble etablert, fra Apple via IBM til Bill Gates. Bare undertittelen er i seg selv verdt prisen: How the boys of Silicon Valley make their millions, battle foreign competition, and still can’t get a date.
Boken ble skrevet i 1992, men historien om hvordan PC-bransjen oppsto er på ingen måte ferdigskrevet – og det er forbausende i hvilken grad man gjentar feil som andre firma har gjort tidligere. Blant annet mener Cringely at 19 av 20 nye firma går over ende. Han mener det er tre årsaker til dette: Dumhet (man starter noe som ikke har sjanse til å selge fordi ingen vil ha det), uflaks (for eksempel at all finansiering tørker inn på grunn av en økonomisk nedtur, ikke ukjent for en del gründere for tiden) og grådighet (at man ønsker å vokse for fort, i stedet for å vokse jevnt og trutt.)
John M. slutter i FAST
I følge Digi trekker John Markus Lervik seg fra sin stilling i FAST, noe jeg synes er svært trist. John Markus har bygget opp et firma og et teknologimiljø det står stor respekt av. Han har en befriende mangel på respekt for autoriteter innen teknologi og et imponerende ambisjonsnivå (da FAST ble kjøpt av Microsoft, sendte han et "kontratilbud", der han foreslo at FAST skulle kjøpe Microsoft og drive videre under navnet "MicroFAST".) Men vi har jo ingen særlig sans for denslags talenter her til lands.
Uten å ha andre kunnskaper om saken enn hva som står i avisene, kan jeg ikke helt fri meg fra tanken om at hvem det nå er som pusher på (Kredittilsynet? Oslo Børs?) at man skal gå etter FASTs regnskapspraksis så er det svært beleielig at firmaet ikke er listet på børsen lenger. Økokrim vil tydeligvis ikke ta i saken med ildtang, noe som tyder på at det er snakk om vurderinger og gråsoner og dermed vanskelig å etterforske. Microsoft har forlengst gitt uttrykk for at de ikke bryr seg, men nå går altså John Markus etter en opprydning i regnskapene.
Det er vel ikke umulig at dette ville skjedd likevel, uansett regnskap. John Markus er gründer, og en gründer som klarte den viktige prosessen ikke bare med å starte et selskap ("fallskjermjegerfasen"), men også å bygge det opp til en viss størrelse (stormtroppfasen, som i FASTs tilfelle kom opp til 700 medarbeidere). I en tredje fase (okkupasjonsfasen) er det mer bruk for administrativ oversikt og langsiktig integrerende egenskaper – noe som nødvendigvis medfører mer byråkrati og formalitet. Jeg er usikker på hvor lenge John Markus ville holdt ut med et slikt ansvar.
Uansett, jeg håper han får bedre uttelling og mer respekt for sitt neste forehavende, hva det nå måtte være. Jeg ønsker ham lykke til – skal norsk teknologibransje fortsette sin vekst og internasjonale ekspansjon, trenger vi flere John Markus’er.
NB: Jeg bør her flagge at jeg er medlem av et langsiktig forskningsprosjekt der FAST er vert, slik at jeg neppe kan regnes som helt nøytral. Men jeg tror ikke jeg ville ment noe annet enn det som står her, uansett.
Tversoversk – en essaysamling
Må jeg få presentere Tversoversk, en essaysamling jeg har satt sammen av diverse norskspråklige innlegg jeg har skrevet her og andre steder, med egendesignet cover, til og med. Enklest er det vel å kjøpe den fra Bokkilden (hvis du er i USA kan du kjøpe den billigere fra Amazon, i Storbritannia fra Amazon.co.uk), men de som heller vil botanisere litt fritt finner innholdsfortegnelse med lenker nedenfor.
Innholdsfortegnelse:
-
Forord
-
Del I: Samfunn
-
Del II: Teknologi
-
Kan maskiner bli smartere enn mennesker?*
-
Del III: Kunnskap
-
Del IV: Tullball
- Professorjakt: En guide for næringslivet
- The Ministry of Knowledge
- Gratulerer, Mr. Gorsky
- Hvordan reise jorden rundt på første klasse (gratis)*
- Helfrest
- EU-avstemningen, sånn litt på avstand
- Fingertrøbbel. Fra en eksperts memoarer
- Opprydning: Notater, kommentarer og referanser
(endel av artiklene i boken, merket med *, er oppdatert/endret i forhold til de versjonene som det er lenket til her.)
ISBN 978-0-557-04298-2.
Oppdatering 3.2: Fikk papirkopien for godkjenning idag – det viser seg at trykkeprosessen er litt forskjellig for de man bestiller direkte fra Lulu og de man bestiller gjennom bokhandel (som kommer til å være der om nogle få uker). Trykkekvaliteten på de fra bokhandel er bedre – ser og føles mindre som en laserprintet bok. Nuvel. Kun som observasjon…
De gamle er definitivt eldst
Dette blir en vanskelig quiz…
La Gurdia? Har aldri hørt om den…. Aftenposten slår til igjen.
Hva med å fylle ut et donorkort?
Mange mennesker står i kø for organtransplantasjon, men et stort problem er at det tar tid fra noen dør til man kan bruke organene – ofte fordi pårørende kvier seg for å tillate at legene bruker organer. Derfor oppfordres man til å skaffe seg et donorkort, som man kan legge i lommeboken. Kortet bekrefter at man godkjenner bruk av sine organer hvis man dør, og gir kontaktinformasjon for to pårørende som kan bekrefte dette.
Hvis alle hadde et slikt kort, ville liv blitt reddet. Og jeg hadde lenge tenkt at jeg skulle skaffe meg et, men det har alltid forsvunnet i myriaden av ting man skulle ha gjort – og jeg trodde det involverte kompliserte prosedyrer med et eller annet offentlig vesen.
Men neida – intet kunne være lettere. Gakk hen til denne websiden, fyll ut et donorkort på PDF, og skriv det ut på fargeskriveren, om mulig på fotopapir (jeg brukte vanlig papir og en saks.) That’s it. Mens du er igang, send en epost til de du oppgir som pårørende også.
Det tar deg 3 minutter og kan redde liv. Ingen unnskyldning, med andre ord.
(Forøvrig en fremgangsmåte som NAV burde se nærmere på.)
Snu strømmen med en Prius
Da jeg var liten, var denne vitsen en av mine favoritter:
– Hva er toppen av styrke?
– Å blåse i stikkontakten til fossen snur…
New York Times rapporterer om en innbygger i den lille byen Harvard (ikke universitetet) som, da man forleden mistet strømmen for tre dager, brukte sin Toyota Prius til å generere strøm til det mest nødvendige. Tre dagers strømforbruk for snaut 20 liter bensin.
Dette er jo ikke noe nytt – min Mitsubishi Pajero fra 1987 hadde strømuttak – men Prius’en har teknologien til å slå motoren automatisk av og på, og batterikapasitet til å lagre spenning mye lenger enn et vanlig bilbatteri. Så bensinforbruket vil, også her, være adskillig mindre.
Om ikke noe annet, så viser det at menneskelig snedighet ikke er mangelvare. Samt at hybrid-teknologi kanskje er tingen for store firehjulstrekkere man skal ut i ødemarken med?
(Via Brad DeLong.)
Ganske utrolig…
Jeg har alltid syntes at kabinpersonalets gjennomgang av redningsvester og oppblåsbare flåter har vært en nokså meningsløs eksersis – det har, såvidt jeg vet, ikke hendt at noen har blitt reddet av redningsvester. Nå ser det ut til at en pilot i US Airways har klart å glidelande et fly i Hudson River (NYTimes bruker uttrykket "crashes", og det er feil, dette er en "kontrollert" nødlanding) og ved hjelp av oppblåsbare sklier/flåter og kjapp tilgang til ferger med varmeovner redde alle ombord.
Det er imponerende, for å si det forsiktig. Og for en gang skyld ser det ut til at teknologien virker. Men piloten i dette tilfelle fortjener all den ros man kan gi – å lande en Airbus på vann må være omtrent som å parkere en bil i 100 km/t.
Utrolig imponerende. Og rett etter at det ble påpekt (leste dette idag, klarer ikke å finne linken) at ingen har dødd i flyulykker i USA på to år, og at sjansen for å stryke med på en flytur er mindre enn sjansen for (for en amerikansk ungdom) å bli valgt til president i USA…
Oppdatering 16.1: Akkurat som Kristine, fikk jeg greie på denne hendelsen via Twitter: Satt og så på nyhetene, og der var det jo ingenting. Men New York Times og CNN hadde detaljene. Bildet kom via Twitter, det og.
Oppdatering 17.1: Fotografen heter Janis Krums, og bildet ble sendt ut via Twitter.
Platebransjen, igjen
Erik Fosnes Hansen vil ha kontroll på fildeling, og Anne Solsvik svarer kreativt og overbevisende.
Morsomme kommentarer, for en gangs skyld.
(Fra Eirik via Twitter)
Forlagene i feil århundre
Mitt tidligere blogginnlegg, i noe mer redigert og utvidet format, er nå en artikkel på e24.no.
Toppjobb: Matematiker
I følge den siste undersøkelsen i Wall Street Journal er matematiker det mest attraktive yrket.
Greit å få sine oppfatninger bekreftet….
De var visst små likevel…
I en artikkel om Indias IT-bransje i digi.no for halvannet år siden skrev jeg:
I mars besøkte jeg [hovedkvarteret til] Satyam, et IT-selskap i Hyderabad i India. Firmaet har store og flotte kontorbygg rundt i byen, så jeg forventet et palass i stål og glass. Da drosjen stoppet utenfor en nedslitt bygård, trodde jeg først jeg var kommet feil. En telefon brakte ut min kontaktperson, lederen for forretningsutvikling, og vi snek oss sidelengs mellom motorsykler og dryppende kjøleanlegg til hans lille kontor på baksiden. Han lo litt av min forvirring, og forklarte: ”Vi har et litt sentimentalt forhold til denne bygningen, det var her vi startet. Nå er det bare toppledelsen igjen her. Vi er fremdeles et lite firma, men vi har tenkt å bli store.”
53 000 ansatte (40 000 da jeg besøkte dem) er ikke noe lite firma, men Satyam er nå blitt Indias Enron, ettersom det viser seg at administrerende direktør har ført sitt styre og sine eiere bak lyset og overdrevet inntektene med mer enn en milliard dollar. Dette fremkommer i et brev sendt til styret og ledelsen i går, som sjokkerte ledelsen og førte til en interessant pressekonferanse.
Akk ja. Dette er en katastrofe for mange – jeg fikk nettopp mail om at M. Rammohan Rao, ISBs meget respekterte rektor, har trukket seg fra sin stilling fordi han satt i styret i Satyam og ikke ønsker at dette skal gå ut over skolen. PriceWaterhouseCoopers, som har vært revisorer de siste 8 årene, skal få en interessant forklaringsoppgave etterhvert.
Ajajaj. Lurer på hvor mange flere slike historier som kommer opp i løpet av 2009?
Tversover 