Dagfinn Nordbøs kronikk "Det siste store tabu" vil sannsynligvis bli avskrevet som enten surmaget sutring, opportunistisk oppmerksomhetssøken, eller, forhåpentligvis, et ektefølt uttrykk for frustrasjon som dessverre/heldigvis ikke kan lede til noen konkrete endringer, siden byråkratier nå engang tar (og skal ta) beslutninger basert på regler som ikke gir særlig rom for vurderinger.

Men fagligheten sier egentlig noe annet. Her er et sitat fra James March, organisasjonsteoriens grand old man (min oversettelse, originalen her på tidligere kollega Jim McGees blogg):

Når vi synger arier om ledelse og organisasjon, tenderer vi til å overse viktigheten av simpel kompetanse for organisasjoner arbeidsmåter. Effektive byråkratier er sjelden dramatiske…. Mye av det som skiller et godt byråkrati fra et dårlig ligger i hvordan de daglige, trivielle relasjoner med kunder og de daglige problemer med å vedlikeholde og operere sine rutiner håndteres. Å gjennomføre disse trivielle tingene kan kreve mye planlegging, kompleks koordinering og sentral styring, men har vanligvis sammenheng med hvor effektivt et stort antall mennesker gjør mindre arbeidsoppgaver på et kompetent vis. Der for er det sannsynlig at den oppsiktsvekkende forskjellen i byråkratisk ytelseskvalitet rundt i verden for det meste skyldes varianse i kompetansen til den alminnelige kontormedarbeider, byråkrat og mellomleder, og i effektiviteten i alminnelige rutiner for å løse problemer på lokalt nivå. Dette ser ut til å være sant for militære, fabrikker, posttjenester, hoteller og universitet.

Med andre ord: Vi kan snakke om systemer, evalueringer, prinsipper og rutiner til vi blir blå i ansiktet og går konk på konsulenthonorarer, men det er faktisk kvaliteten på den jobben som gjøres som teller. Og i motsetning til Dagfinn Nordbø tror jeg ikke situasjonen er svært mye bedre (selv om den er bedre, i alle fall i eksportrettet industri) i det private næringsliv enn i det offentlige.

I likhet med Dagfinn Nordbø har jeg opplevd elendige leger, sykepleiere og saksbehandlere innen helsevesenet. Men jeg har også opplevd fantastiske legere, sykepleiere og (en sjelden gang) saksbehandlere. Problemet er ikke at det finnes variasjon, men at denne variasjonen ikke gjenspeiles i lønn eller status. Jeg har opplevd lærere (for mine barn) som er dysfunksjonelle (i et tilfelle med en tykk A4 perm med klager og 19 år som stafettpinne mellom uvillige skoler.) Jeg har opplevd en engelsklærer som ikke kunne snakke engelsk. Men jeg har også opplevd kunnskapsrike, tålmodige og initiativrike lærere som jeg er stolt over å ha kjent. Problemet er at sistnevnte ikke belønnes og at førstnevnte fremdeles er lærere. Jeg har vært borti situasjoner der folk har grovt forbrutt seg mot moralske og juridiske regler som setter hele deres organisasjon i fare, men likevel fått beholde jobben fordi et stivnakket regelverk hindrer organisasjonen å bli kvitt dem – og ledere ikke vil eller gidder gjøre den jobben som skal til for faktisk å få dem ut.

Problemet er at hver gang dette påpekes og noe må gjøres, lages enda et regelverk som kun fokuserer på det som er målbart – som formalkompetanse, ansiennitet eller pliktrapporter. I tillegg vil man, som med GNIST, lage ryggdekkende holdningskampanjer uten å gjøre noen fundamentale endringer i hvordan jobben faktisk gjøres eller blir belønnet. Og er det en ting man vet etter 50 år med forskning innen endringsledelse, så er det at ingenting skjer medmindre man endrer alle de fire hovedelementene av en aktivitet: Teknologi (hvordan man gjør ting rent praktisk), struktur (organisering), belønningssystemer og, til sist normer og verdier (hva som oppleves som viktig innen en organisasjon).

Svaret ligger i en omlegging vekk fra regelstyring, mot ansvarliggjøring av ledere, at man slutter å fokusere på ansiennitet, og at man begynner å betale så bra (ut fra individuelle resultater) at kompetent personale begynner å stake ut karriereveier og oppmuntres til den adferd mot kundene man ønsker. Dette tar tid, er upresist, og krever individuelle vurderinger, noe som ansvarliggjør de som gjør vurderingene og dermed gjør dem sårbare.

Så det kommer ikke til å skje. I stedet vil Dagfinn Nordbøs kronikk for det meste ties i hjel, bejublet av den vanlige ansamlingen anonyme skrikhalser som mener at det er sosialismen og byråkratiet som har skylden, og tildels imøtegåes av folk som henger seg opp i enkeltdetaljer som den overvektige hjelpepleieren. At en overvektig hjelpepleier ikke orker å løfte og ikke orker å gå langt eller fort, og dermed på grunn av sin overvekt gjør en mye dårligere jobb, er i denne sammenhengen tydeligvis ikke relevant – det er et tabu som så mange andre. Dessuten har sikkert personen andre kvaliteter som oppveier – ellers hadde vedkommende ikke vært i jobb, ikke sant?

Men tabuer er til for å pirkes i, og dette tabuet har stått upirket altfor lenge. Opp på bordet med det!

Nok en spalte i e24: Innovasjon i nedgangstider.

Les videre →

Min kollega Bill Schiano fortalte at han hadde hørt på radioen i går (ca. kl. 1800 amerikansk tid, 2300 norsk tid) at det hadde vært et nytt stort kunsttyveri i Norge. Jeg sa at det trodde jeg ikke stemte, fordi det sto ingenting om det på Aftenposten.no. Den første reportasjen, i følge Sesam Nyheter, var Dagbladets, lagt inn kl. 1109 på søndag formiddag, altså 12 timer før den var på amerikansk radio. Sandefjords blad slo riktignok Dagbladet med en halv time (og hadde en faktaboks om Larvik kirke lagt inn allerede klokken 0600, men det presise tidspunktet tyder på en etterdatering eller automatisert oppdatering.) VG, som  ikke listes på sesam.no, hadde en reportasje kl. 0930.

Aftenposten la med andre ord ut sin reportasje 25 timer senere ute enn Dagbladet.

Jeg er klar over at det er søndag og så videre, men hva i all verden skal vi med nettaviser hvis de venter med å legge ut nyheter til ting er i papirversjonen – som Aftenposten tydeligvis gjør? Et klarere argument for å ha separate redaksjoner for web og papir (eller for å generere papiravisen ut fra nettavisen) skal man lete etter.

Og jeg som brukte Aftenposten som bakgrunn for egne meninger i denne saken…

Oppdatering: Fant en reportasje i Aftenposten søndag kl. 1101 – men den sto ikke på forsiden da jeg gikk inn kl. 2100 amerikansk tid søndag (0200 mandag natt). Så problemet var heller at den ikke lå på førstesiden da jeg gikk inn… Mea culpa, med andre ord. Neste gang skal jeg bruke en søkemotor.

Carl Størmer blogger om sine erfaringer med Amazon Kindle (ny versjon her) og skal være med på en diskusjon på Blå den 17. februar kl. 1900. Jeg kan dessverre ikke komme (ble ringt opp) men vil anbefale arrangementet. Som fremgår av Carls innlegg er de to tingene som gjør at elektroniske lesebrett går fra nerdemateriale til praktisk bruk i ferd med å skje: For det første er det nok folk som har dem til at nettverkseksternaliteter begynner å gjøre seg gjeldende. For det andre er det nok komplementære innovasjoner – bøker tilgjengelig elektronisk, forretningsmodeller tilpasset teknologien – til at man kan bruke ting i praksis. Legg merke til at han betaler 85 kr/måneden for noe som er gratis tilgjengelig på Internett.

Jeg kan ikke lenger si at forlagene ikke har skjønt noenting – det har de, akkurat som bokhandlene. Problemet er at de ikke vet hva de skal gjøre – eller rettere sagt, de er ikke villige til å gjøre det de burde gjøre. Så de sitter der som en kanin fanget i lyset fra en bil, og leter etter unnskyldninger for å løpe til myndighetene for å søke beskyttelse mot den slemme teknologien. Heldigvis begynner mange å ta til motmæle, både fra en politisk, konkurransemessig synsvinkel og fra innsiden av bransjen. Problemet er at de som tar til motmæle ikke er de som inviterer Giske på hagefest…

Skal bli artig å se debattene fremover. Som jeg sier i lystig lag: Det er bra at Gyldendal har bygget nytt, fint hovedkvarter, for da har de noe å selge når det er tid for å kutte kostnader.

Oppdatering 17. februar: Julie har tatt notater – for meg høres dette ut akkurat som før. Intet er nytt under solen, bokbransjen kommer til å lansere et felles, klønete og dyrt system, antakelig i løpet av året, antakelig med DRM og altfor høye priser (satt for å ikke spise inn i papirmarkedet.) Deretter kommer noen andre til å tjene pengene – sannsynligvis Bokklubbene, som kan kontrahere direkte med forfatterne og som skjønner abbonementsordninger. Akkja. Om ikke nå noen ser lyset og begynner å konkurrere.

I følge Digi trekker John Markus Lervik seg fra sin stilling i FAST, noe jeg synes er svært trist. John Markus har bygget opp et firma og et teknologimiljø det står stor respekt av. Han har en befriende mangel på respekt for autoriteter innen teknologi og et imponerende ambisjonsnivå (da FAST ble kjøpt av Microsoft, sendte han et "kontratilbud", der han foreslo at FAST skulle kjøpe Microsoft og drive videre under navnet "MicroFAST".) Men vi har jo ingen særlig sans for denslags talenter her til lands.

Uten å ha andre kunnskaper om saken enn hva som står i avisene, kan jeg ikke helt fri meg fra tanken om at hvem det nå er som pusher på (Kredittilsynet? Oslo Børs?) at man skal gå etter FASTs regnskapspraksis så er det svært beleielig at firmaet ikke er listet på børsen lenger. Økokrim vil tydeligvis ikke ta i saken med ildtang, noe som tyder på at det er snakk om vurderinger og gråsoner og dermed vanskelig å etterforske. Microsoft har forlengst gitt uttrykk for at de ikke bryr seg, men nå går altså John Markus etter en opprydning i regnskapene.

Det er vel ikke umulig at dette ville skjedd likevel, uansett regnskap. John Markus er gründer, og en gründer som klarte den viktige prosessen ikke bare med å starte et selskap ("fallskjermjegerfasen"), men også å bygge det opp til en viss størrelse (stormtroppfasen, som i FASTs tilfelle kom opp til 700 medarbeidere). I en tredje fase (okkupasjonsfasen) er det mer bruk for administrativ oversikt og langsiktig integrerende egenskaper – noe som nødvendigvis medfører mer byråkrati og formalitet. Jeg er usikker på hvor lenge John Markus ville holdt ut med et slikt ansvar.

Uansett, jeg håper han får bedre uttelling og mer respekt for sitt neste forehavende, hva det nå måtte være. Jeg ønsker ham lykke til – skal norsk teknologibransje fortsette sin vekst og internasjonale ekspansjon, trenger vi flere John Markus’er.

NB: Jeg bør her flagge at jeg er medlem av et langsiktig forskningsprosjekt der FAST er vert, slik at jeg neppe kan regnes som helt nøytral. Men jeg tror ikke jeg ville ment noe annet enn det som står her, uansett.

Mitt tidligere blogginnlegg, i noe mer redigert og utvidet format, er nå en artikkel på e24.no.

Michael Hirschorn har en god artikkel i The Atlantic der han påpeker at New York Times, verdens fremste papiravis og en av mine favorittnettsider, har meget dårlig økonomi og kan gå overende i løpet av året, i hvert fall finansielt.

Dette er en artikkel som bør leses av journaliststudenter. Og journalister. Som en redaktør jeg kjenner sa i en samtale i går: "Jeg kan ikke forstå hvorfor disse flinke studentene, med glimrende karakterer og fremtiden foran seg, har som mål å jobbe for dårlig lønn i en fallende bransje." Men slik er det altså.

Problemet er at kvalitetsaviser av typen New York Times har en viktig funksjon i demokratiet (noe også norske redaktører sier i et kjør, med varierende grad av troverdighet). Hirschorn er bekymret for at denne funksjonen kan undermineres, men peker også på at nye medier (han bruker nyhetsbloggingen om Mumbai-angrepene som eksempel) viser veien mot en mindre kostbar modell, med New York Times som kvalitetsfilter heller enn som publisist. Det er en enkel modell og den har alle de problemer man vanligvis forbinder med outsourcing – men er i alle fall en mulig vei fremover.

Uansett – hvis ikke journaliststudiene her til lands diskuterer dette temaet med fokus på hva som kommer til å skje fremover heller enn hvordan ting har vært (og, underforstått, derfor burde være) gjør de fremtidige journalister en bjørnetjeneste.