Kategoriarkiv: Strategisk

NAV: Fra rot i systemene til system i rotet

Postet den av

NAV: Fra rot i systemene til system i rotet

NAV er en skikkelig hårball, en nasjonal skandale, en vase av problemer med mange årsaker. Rot, forsinkelser, dårlig service og kostnadsoverskridelser er vanlig ved de fleste fusjoner, også de fra helvete, og forklaringen er som regel ”kulturforskjeller”. Jeg liker ikke kultur som forklaring på problemer – som regel er det bare en merkelapp for å slippe å dykke ned i de vanskelige detaljene, slippe å diskutere hvorfor systemer og prosesser som ikke passer sammen. Ikke minst for å slippe å diskutere teknologi – dvs. hvordan ting gjøres.

NAV er i seg selv et stykke informasjonsteknologi – en organisasjon som primært driver med informasjonsforvaltning og informasjonsprosessering, dedikert til å beslutte hvem som skal få hva, hvor og hvorfor. I en slik organisasjon er det toppledelsens fordømte plikt ikke bare å kunne noe om systemer og systemutvikling, men å ligge foran utviklingen, å være proaktiv. Når man har totalt uegnede systemer, slik NAV har, er det et resultat av manglende teknologi- og systemutvikling og –integrasjon over mange år, noe som igjen er et resultat av manglende forståelse for hva systemene faktisk skal gjøre. Igjen – dette er ikke noe nytt – det er helt vanlig at fusjoner som ser bra ut på papiret får problemer når det kommer til den faktiske gjennomføringen, og dette manifesterer seg gjerne som problemer innen IT, nettopp fordi ingen har sett på IT-siden før fusjonen startet. IT er nemlig noe som kommer til sist, gjøres av teknikere, og altfor komplisert for administrerende direktører. Sier de. Og får lov til å si det.

Men når politikere ikke kan noe om IT, er det ikke rart at politisk tilsatte ledere ikke bryr seg heller.

Systemarkitektur og filosofi

Slik jeg ser det, er hovedproblemet for NAV at man har mange delsystemer fokus på enkeltting som skal gjøres (betale ut en eller annen stønad, pensjon eller gi en tillatelse). Disse systemene er gjerne laget i form av en eller annen database, med et brukergrensesnitt på toppen der saksbehandleren går inn og fyller ut et skjema for at en mottaker skal få en ytelse. Dette betyr ikke bare at systemene ikke samhandler (slik at saksbehandler må inn i flere systemer for å få gjort enkelttiltak som krysser gamle systemgrenser) men også at begrepsapparatet er forskjellig. Et begrep (f.eks. et tiltak eller et forhold ved en person) trenger ikke være det samme i de ulike systemene. Ja, til og med begrepet "person" (i Norge representert ved et personnummer) trenger ikke være det samme.

Hele hensikten med NAV er at man skal kunne samordne ulike servicetilbud og -tiltak: Idealbildet er at en person skal komme til NAV for å søke en stønad og komme ut igjen med en jobb. Rent systemteknisk er dette ikke en vanskelig løsning å lage, men den krever massiv satsing på helt nye systemer og en annen måte å tenke både om oppgaver og teknologi. Det ideelle er at saksbehandler skal ha alle forhold rundt en person opp på den sammen skjermen, kunne velge hva som skal gjøres – og at systemet automatisk skal begrense saksbehandlers handlingsrom til det som er tillatt innenfor reglene. I stedet må denne kontrollen foregå på tvers av systemene av saksbehandler selv, ofte ved etterkontroller. Ikke rart ting tar tid.

Det finnes faktisk eksempler på offentlige etater som har fått dette til. I Norge har vi Skatteetaten som har laget sine systemer ut fra et brukerperspektiv over mange år, med en målrettet satsing på automatisering og forenkling. Men Skatteetaten har penger og relativt klare regler, og også et "riktig svar" å jobbe opp mot (korrekt skatt). Med unntak av særfradrag og komplekse firmaligninger, kan mye automatiseres i forhold til regler og uttrykkes i et tall. Ting er vanskeligere for en etat som har et komplekst tilbud og mer vurdering på tvers av systemer å forholde seg til. Man kunne tenke seg en løsning der NAV betalte bøter etter hvor lenge folk måtte stå i kø – at man faktisk satte en pris på kundens tid – men skal man virkelig få gjort noe, må man angripe på tre fronter – mer passende systemer, hardhendt forenkling og automatisering, og økt ressurstilgang.

Systemer: Se til Irland

Det irske sosialdepartementet (Department of Social and Family Affairs – sjekk deres websider i forhold til NAVs) fyller en lignende rolle som NAV, med ansvar for alle mulige utbetalinger og stønadsordninger, dels basert på faste regler, dels på saksbehandlers vurderinger. Der har man laget et saksbehandlingssystem basert på en avansert systemfilosofi kalt Naked Objects, hvor hensikten er at saksbehandler skal ha alle elementer av et sakskompleks – familieforhold, historikk, og mulige tjenester – på et grafisk dashbord der saksbehandler kan tilrettelegge ytelser ved å peke og klikke.

Irland var også tidlig ute med å lage systemer for meldingsutveksling mellom offentlige systemer – via et prosjekt kalt REACH. Hensikten her var at når noe skjedde – f.eks. at et barn ble født – ble en melding sendt til alle offentlige systemer (etter en verifikasjon) som så kunne reagere i forhold til dette. Vi har tilsvarende ting i Norge også – personnummer og Folkeregisteret er eksempler – men jeg mistenker at de kan utnyttes langt bedre ut mot f.eks. primærhelsetjenesten eller de enkelte NAV-kontorer.

Forenkling: Bare gjør det

I fjor vår jobbet jeg i USA, og trengte en attest fra NAV som sier at jeg er dekket av folketrygden. Systemteknisk er dette ikke noe problem – mitt personnummer må kobles til min arbeidsgivers (BIs) organisasjonsnummer, og en tidsperiode må knyttes til dette ved at BI bekrefter at jeg er ansatt og reiser i jobbsammenheng. Rent teknisk burde dette kunne ordnes omtrent som et boarding pass fra Norwegian: BI legger inn datoer og bekrefter, og så er det bare å trykke print.

NAV krever imidlertid skriftlig søknad på papir, både fra BI og meg – og saksbehandlingstiden er ni uker. Da jeg skrev om dette i desember i fjor, ble det litt rabalder, og en avdelingsleder fra NAV repliserte at de har gamle systemer, samt at man ikke kan automatisere dette fordi en del av sakene er kompliserte.

Men man kan ikke automatisere alle ombordstigninger på fly heller – bare de fleste av dem. Løsningen på disse problemene er å lage frontsystemer som håndterer de enkleste sakene, med enkle kontroller som spytter søknadene over til menneskelig kontroll hvis ting blir komplisert. Dette er enkelt, koster ikke mye penger, og er kjapt spart inn ved frigjøring av personale. Det finnes ingen unnskyldning for at forlengelse av arbeidstillatelse skal ta 12 uker i Norge og 10 minutter i Australia.

(For øvrig, se dette foredraget med John Seddon – et hovedpoeng: Heller enn å få opp farten i saksbehandlingen, spør folk om hvorfor de står i kø utenfor kontoret
. Ofte er det av helt unødvendige grunner, som at de må levere enda et skjema, gjerne med opplysninger etaten allerede har.)

Ressurser: Omfordeling heller enn mer penger

NAV håndterer en tredjepart av statsbudsjettet, og er i følge Riksrevisjonen ute av finansiell kontroll. Man trenger flere folk i alle ledd – men hvor skal man ta dem fra? Med risiko for å bli litt flåsete her, men med en seriøs undertone: Vi har i dag 20 Fylkeskommuner og over 400 kommuner hvor store deler av arbeidsstokken gjør ting som rett og slett ikke er nødvendig.

For å si det svært enkelt: Hva med å nedlegge Fylkeskommunen og overføre de som jobber der til saksbehandlerstillinger i NAV? Alternativt, hva med å nedlegge kommunene og overføre deres oppgaver til fylkene? Dette representerer en dreining fra intern administrasjon mot kundegrensensnitt – og i privat sektor har dette skjedd mange ganger før. IBM gjennomførte en storstilt endring av denne typen på sent 80-tall (tanken var god, men effekten kom ikke før insentivsystemer og store deler av staben ble skiftet ut på midten av 90-tallet). Det var slitsomt for alle, men snudde til syvende og sist organisasjonen fra det interne til det eksterne. Janne Carlzon gjorde noe lignende med SAS på samme tidspunkt. Poenget ligger ikke i smilekurs – det er grov nedvurdering av den enkelte ansattes kompetanse og verdighet – men i at ressurser konsentreres i kundegrensesnittet.

Saksbehandleren i NAV er den viktigste personen i organisasjonen, og systemer og rutiner må tilrettelegges slik at de som fronter mot kunden har alle muligheter og all bestemmelsesrett. De bør være best betalt, og best understøttet. Dette kan man gjøre ved at man forenkler hverdagen med selvbetjening og sentralisering av "industrijobber", men først og fremst ved at støttesystemer og erfaringsutveksling flyttes fremover mot saksbehandlere. Ikke inn mot sentrale ”hvitsnippfabrikker.”

Til syvende og sist…

Jeg er, av rent personlige årsaker, nokså opptatt av NAV og deres tidsbruk og manglende evne til intelligent og verdig kundebehandling. Jeg har en slektning som i perioder har blitt hindret i å komme tilbake til et normalt liv fordi NAV bruker forferdelig lang tid på søknadsbehandling. Vedkommende klarer seg, økonomisk og sosialt, takket være venner og familie som trer støttende til, og har utviklet betydelig personlig ressursstyrke ved å måtte forholde seg til, nettopp, NAV. Men totalresultatet er et vanskeligere liv og en stor og unødvendig ressursinnsats fra mange mennesker. Forsinkelsene betyr også et stort merarbeid for NAV – både med å kommunisere sin egen utilstrekkelighet, og etter hvert med å håndtere følgene av den.

Problemene i NAV må løses ved å lage nye systemer, ved å lage en ny organisasjon, og ved å tenke langsiktig. Intet i denne prosessen er enkelt. Politiske vedtak og høringer hjelper lite – vi vet hva problemet er, og all verdens vedtak vil ikke hjelpe hvis de ikke kan gjennomføres.

NAV trenger enkle, arrogante, vanskelige, politisk umulige og kortsiktige tiltak, gjennomført slik at man kan skrape sammen ressurser og motivasjon til å lage en gjenfødt organisasjon, med rutiner, teknologi, mål og kultur som samsvarer med det mandat man er satt til å forvalte.

Jeg er redd situasjonen må bli mye verre før noe skjer.

(Skrevet sent oktober 2009, oppdatert/noe endret januar 2010.)

Konsulenter som sikkerhetsventil?

Postet den av

Jeg misunner ikke folk som er ledere i offentlig sektor. De påtar seg (som regel) et stort ansvar, har få frihetsgrader i hva de kan gjøre, og får ikke lønn for strevet – i hvert fall ikke i forhold til hva man får i privat næringsliv. Resultatet er i alle fall at mellomlederstillinger i det offentlige ofte bekles av folk som er a) idealister, b) ansiennitetsinnehavere, eller c) yngre, smarte folk som tar jobben fordi de kan lære noe fra den.

Det har slått meg at mye av innovasjonen som finner sted i offentlig sektor er drevet av konsulentselskaper, og/eller gjennomført av konsulenter. Resultatene her varierer, fra Altinn (vellykket så langt, synes jeg) til Flexus (billettsystem i Oslo med mange problemer). Men i en hel del situasjoner ser jeg at de offentlige lederne står relativt svakt i forhold til konsulentene hva gjelder kunnskaper og lederevner.

Det trenger ikke å være noe galt her. Når man ønsker å gjøre noe i sin organisasjon, men mangler kapasitet og kompetanse, hyrer man inn konsulenter. Dette har mange fordeler: Man får inn folk med spesialkunnskaper man bare trenger i en kortere periode, man kan opp- og nedbemanne fort for å møte variasjoner i behov, og man får folk som ser på endring som sin hovedjobb og derfor er villige til å jobbe mer enn vanlig.

Men konsulenter er, time for time, dyrere enn vanlige ansatte. Det kan være flere årsaker til dette: Noen ganger er spesialkompetanse svært dyrt – man betaler for problemløsning heller enn timearbeid. Dette er det som regel ikke store problemer med – hvis man synes løsningen er dyr, bør man jo se den i forhold til problemet. Eller, om du vil, "hvis du synes kunnskap er dyrt, hva tror du uvitenhet koster?" Hva gjelder mer vikarpreget konsulentvirksomhet, så må man jo kompensere litt for kortvarige og usikre arbeidsforhold, og dessuten skal jo selve konsulentfirmaet (eller vikarbyrået) ha sitt.

Men jeg synes, uten at jeg har statistikk for det, at det virker som det er mye langvarig konsulentvirksomhet både for store bedrifter og i offentlig sektor – folk som har hatt det samme oppdraget i årevis, som er på julebord og firmahytter og som i alt annet enn lønnsslipp er som vanlige ansatte. Men betalt mer.

Det jeg lurer på, er om vi i Norge bruker et oppsett med konsulenter fordi vanlige ansettelsesforhold er for rigide rundt ting som oppsigelser, arbeidstid og lønnsnivå. Er det å ansette noen som konsulent rett og slett en måte å sikre enten organisasjonen (i nedgangstider ryker konsulentoppgradene først) eller den ansatte (selvstendige konsulenter får bedre betalt) på? Norge har en flat lønnstruktur, men det er liten grunn til å tro at kunnskaper og evne til arbeid er mindre ulikt fordelt her enn andre steder.

Kan det være at vi i Norge bruker konsulentrollen som sikkerhetsventil mot konsekvensene av et litt for flatt samfunn?

(Krysspostet til Aftenposten)

Trenger vi realister og teknologer for å få til innovasjon?

Postet den av

Dette er et av temaene på Polyteknisk Forenings møte om innovasjon den 14. oktober, i forbindelse med Oslo Innovation Week. (Hvis du ikke har meldt deg på, så gjør det snarest.) Min jobb er å innlede til en av de fem diskusjonene – og jeg hadde tenkt å begynne her.

Jeg fikk dette temaet rett opp i fanget – en av ulempene med å gå av som formann i PFIT er at jeg nå får oppgaver i stedet for å dele dem ut, og jeg kan jo ikke akkurat klage over at vi har en initiativrik formann.

Men sånn til å begynne med: For meg har det lenge nærmest vært et aksiom at matematikk er essensielt og at teknologikunnskap er viktig, samt at Norge produserer for lite av begge deler, noe som kan bli en alvorlig hemsko i en verden der innovasjon heller enn priskonkurranse er eneste farbare vei fremover. Med andre ord: Vi trenger realister og teknologer, eller i alle fall realkunnskap og teknologiforståelse. Det er for eksempel et faktum at en nasjons økonomiske vekst er positivt korrelert med andelen unge som tar ingeniørutdannelse, i hvert fall i en viss fase – bare se på Kina og etterhvert India.

På den annen side: India har massevis av ingeniører, men beskyldes ofte for å mangle innovativ evne – indiske ingeniører, påståes det, må bli fortalt hva de skal gjøre, og så gjør de det. Hvis du ikke forteller dem nøyaktig hva som skal gjøres, kommer det en epost med "please advise" – og har de først fått beskjed, fortsetter de å gjøre den jobben du har satt dem til selv om det burde være klart at den ikke lenger er nødvendig, eller kanskje til og med kontraproduktiv. (Bare så det er sagt, jeg tror ikke helt på denne fremstillingen, men den er ikke uvanlig å høre i blant norske teknologer).

Med andre ord, det vi trenger, er smarte mennesker – og det er ikke nødvendigvis ingeniører og folk med realartium. Du trenger ikke differensialligninger for å lage Funcom eller Komplett.no, det holder med initiativ og tastaturerfaring fra gutte- eller jenterommet.

Jeg vet ikke helt. Dette argumentet høres ut som en uønsket utvikling kamuflert som en fordel: Det letteste er å outsource alt til India eller andre billige steder, unntatt innovasjon, for det får de ikke til, stakkars. Innovasjonen kan vi i stedet gjøre her i det rike Vesten, der vi er nær markedene og ser behovene, og så kan selve implementeringen overlates til de flittige men akk så fantasiløse indere. Vi nordmenn (og amerikanerne) er jo så innovative – og dessuten er villigheten til å betale for innovasjon mye større enn for produksjon. Ergo må avanserte vestlige industristater fokusere på innovasjon for å overleve. (At en stor del av de virkelig spennende nye firmaene i Silicon Valley startes av indere får heller være – de gjør det i alle fall i Vesten.)

Det som er helt sikkert, er at vi trenger smarte folk for å få til innovasjon. Tidligere har man funnet disse menneskene blant ingeniører og programmerere, men det var den gangen de smarteste i klassen dro til Trondhjem for å synge Teodor og være med i linjeforeninger. I dag går de med gode karakterer inn i en ikke altfor lys fremtid som journalister. Kan det være så enkelt som at det ikke er teknologikunnskapen, men hjernekraften vi trenger, og at assossiasjonen med teknologifag er et historisk sammentreff?

Hvis det stemmer, vil vi kanskje, etterhvert, si at vi trenger flere journaliststudenter for å få til innovasjon? For tiden er det medier og kommunikasjon som trekker de store kullene (selv om dette nok er i ferd med å gi seg), og jeg er overbevist om at mange av disse vil være svært innovative, om ikke annet så for å skaffe seg et levebrød i trange pressetider.

Man trenger heller ikke være spesielt innovativ selv om man har gammel realistbakgrunn. Her forleden snakket jeg med en teknologisk orientert person i Posten, og spurte det spørsmålet jeg alltid stiller såsnart jeg får sjansen: Hva er årsaken til at postbudet ikke tar med seg posten – eller, rettere sagt, bare bærer brev ut, ikke samler dem inn (slik postbudet gjør i USA). Vedkommende forklarte at det var fordi innsamling og utkjøring av post var to forskjellige prosesser, og skulle man gjøre en slik endring, ville Posten måtte forandre på alle sine rutiner (eller, om du vil, sin teknologi.)

Nå tror ikke jeg det trenger å være slik – det er ikke noe i veien for at postbudet tar med seg brev og ganske enkelt dumper dem i nærmeste postkasse, med minimal disrupsjon av eksisterende rutiner. Men poenget er ikke at dette lar seg gjøre, men at Posten oppfatter innovasjon som endringer – optimalisering, om du vil – innenfor sin eksisterende teknologi. Dette er et teknologiperspektiv, heller enn et kundeperspektiv. Det faktum at kundene ville fått bedre service og antakelig brukt Posten mer om det var lettere å poste ting, får så være. Rør ikke mine sirkler!

Er det kanskje slik at for visse typer innovasjoner trenger vi teknologer og realister, og at for andre kan de være en begrensning? Hvor skal vi i så fall trekke grensene?

Teknologitvikling går i faser: Når en teknologi er ny, er det funksjonalitet det konkurreres på. og produktutvikling som gjelder. Etterhvert begynner konkurrerende produkter å ligne hverandre – dette kalles et dominant design, og da går man over i en annen fase, der det er ytelse som gjelder – mitt produkt er akkurat som ditt, bare raskere/bedre/billigere og så videre. Gradvis skifter man over fra produktutvikling til prosessutvikling, får ned kostnadene og øker påliteligheten og fleksibiliteten i produksjonen. Bransjen konsolideres, og en stabil fase inntrer, muligens avbrutt av nye innovasjoner, gjerne disruptive.

For meg ser det ut til at vi trenger teknologisk kunnskap med matematikk i bunnen for raskt å forbedre innovasjoner såsnart de er gjort – men vi trenger et bredere perspektiv, skapt gjennom et levd liv og våken observasjoner og assosiasjoner heller enn i klasserommet for å få til de litt spenstige innovasjonene, de som endrer ting enten ved å ta en teknologi til et marked den aldri har vært før eller ved å gjøre noe på helt nye måter. Det er ikke vanskelig å finne folk med teknologi- og realistbakgrunn som har gjort dette også, men de er på ingen måte alene.

Og det var så langt jeg kom i mine funderinger. Jeg vet det kommer folk til dette seminaret som mener matematikk ikke bare er et pluss, men helt nødvendig for innovasjon – at matematikken er gymnasitkk for hjernen som gjør deg smartere til det meste, og med det mer innovativ. Av og til lurer jeg på om jeg mener det selv. Men sikker er jeg ikke. Og diskutere det vil jeg.

Vi sees på onsdag, i Håndverkeren!

Innovasjoner vi kan tro på…

Postet den av

image

14. oktober er det tid for et annerledes og interessant møte i Polyteknisk Forening IT: En diskusjon rundt innovasjon med fire innledere. Starten går med en liten matbit klokken 15, og etterhvert blir det diskusjon – en "multiworkshop" – over disse 5 temaene (sånn ca. frem til kl. 1800):

  • Kunnskapstriangelet – høyere utdanning, forskning og innovasjon – en ny plattform for økonomisk vekst i Norge? (Tore Taraldsvik)
  • Hva kan vi få til med offentlige data? (Christine Hafskjold, Teknologirådet)
  • Hva er drivkreftene i offentlig innovasjon – og hvordan får vi til Altinn? (Kirsti Kierulf, Accenture)
  • Preferanser i IKTpolitikken: Gir det mer eller mindre innovasjon? (Petter Merok, Microsoft)
  • Trenger vi realister og teknologer for å få til innovasjon? (Espen Andersen, BI)

Tanken er å ha uformelle diskusjonsgrupper rundt dette, med bruk av avstemningsverktøy og oppsummering til slutt. Samt at dette skal bli en møteform som vi kommer til å gjenta med ca. et års mellomrom. Du finner fullstendig invitasjon her, og påmelding skjer til randi@polyteknisk.no (eller, for all del, til meg også.)

Håper å se deg der!

Et spørsmål om kompetanse

Postet den av

Dagfinn Nordbøs kronikk "Det siste store tabu" vil sannsynligvis bli avskrevet som enten surmaget sutring, opportunistisk oppmerksomhetssøken, eller, forhåpentligvis, et ektefølt uttrykk for frustrasjon som dessverre/heldigvis ikke kan lede til noen konkrete endringer, siden byråkratier nå engang tar (og skal ta) beslutninger basert på regler som ikke gir særlig rom for vurderinger.

Men fagligheten sier egentlig noe annet. Her er et sitat fra James March, organisasjonsteoriens grand old man (min oversettelse, originalen her på tidligere kollega Jim McGees blogg):

Når vi synger arier om ledelse og organisasjon, tenderer vi til å overse viktigheten av simpel kompetanse for organisasjoner arbeidsmåter. Effektive byråkratier er sjelden dramatiske…. Mye av det som skiller et godt byråkrati fra et dårlig ligger i hvordan de daglige, trivielle relasjoner med kunder og de daglige problemer med å vedlikeholde og operere sine rutiner håndteres. Å gjennomføre disse trivielle tingene kan kreve mye planlegging, kompleks koordinering og sentral styring, men har vanligvis sammenheng med hvor effektivt et stort antall mennesker gjør mindre arbeidsoppgaver på et kompetent vis. Der for er det sannsynlig at den oppsiktsvekkende forskjellen i byråkratisk ytelseskvalitet rundt i verden for det meste skyldes varianse i kompetansen til den alminnelige kontormedarbeider, byråkrat og mellomleder, og i effektiviteten i alminnelige rutiner for å løse problemer på lokalt nivå. Dette ser ut til å være sant for militære, fabrikker, posttjenester, hoteller og universitet.

Med andre ord: Vi kan snakke om systemer, evalueringer, prinsipper og rutiner til vi blir blå i ansiktet og går konk på konsulenthonorarer, men det er faktisk kvaliteten på den jobben som gjøres som teller. Og i motsetning til Dagfinn Nordbø tror jeg ikke situasjonen er svært mye bedre (selv om den er bedre, i alle fall i eksportrettet industri) i det private næringsliv enn i det offentlige.

I likhet med Dagfinn Nordbø har jeg opplevd elendige leger, sykepleiere og saksbehandlere innen helsevesenet. Men jeg har også opplevd fantastiske legere, sykepleiere og (en sjelden gang) saksbehandlere. Problemet er ikke at det finnes variasjon, men at denne variasjonen ikke gjenspeiles i lønn eller status. Jeg har opplevd lærere (for mine barn) som er dysfunksjonelle (i et tilfelle med en tykk A4 perm med klager og 19 år som stafettpinne mellom uvillige skoler.) Jeg har opplevd en engelsklærer som ikke kunne snakke engelsk. Men jeg har også opplevd kunnskapsrike, tålmodige og initiativrike lærere som jeg er stolt over å ha kjent. Problemet er at sistnevnte ikke belønnes og at førstnevnte fremdeles er lærere. Jeg har vært borti situasjoner der folk har grovt forbrutt seg mot moralske og juridiske regler som setter hele deres organisasjon i fare, men likevel fått beholde jobben fordi et stivnakket regelverk hindrer organisasjonen å bli kvitt dem – og ledere ikke vil eller gidder gjøre den jobben som skal til for faktisk å få dem ut.

Problemet er at hver gang dette påpekes og noe må gjøres, lages enda et regelverk som kun fokuserer på det som er målbart – som formalkompetanse, ansiennitet eller pliktrapporter. I tillegg vil man, som med GNIST, lage ryggdekkende holdningskampanjer uten å gjøre noen fundamentale endringer i hvordan jobben faktisk gjøres eller blir belønnet. Og er det en ting man vet etter 50 år med forskning innen endringsledelse, så er det at ingenting skjer medmindre man endrer alle de fire hovedelementene av en aktivitet: Teknologi (hvordan man gjør ting rent praktisk), struktur (organisering), belønningssystemer og, til sist normer og verdier (hva som oppleves som viktig innen en organisasjon).

Svaret ligger i en omlegging vekk fra regelstyring, mot ansvarliggjøring av ledere, at man slutter å fokusere på ansiennitet, og at man begynner å betale så bra (ut fra individuelle resultater) at kompetent personale begynner å stake ut karriereveier og oppmuntres til den adferd mot kundene man ønsker. Dette tar tid, er upresist, og krever individuelle vurderinger, noe som ansvarliggjør de som gjør vurderingene og dermed gjør dem sårbare.

Så det kommer ikke til å skje. I stedet vil Dagfinn Nordbøs kronikk for det meste ties i hjel, bejublet av den vanlige ansamlingen anonyme skrikhalser som mener at det er sosialismen og byråkratiet som har skylden, og tildels imøtegåes av folk som henger seg opp i enkeltdetaljer som den overvektige hjelpepleieren. At en overvektig hjelpepleier ikke orker å løfte og ikke orker å gå langt eller fort, og dermed på grunn av sin overvekt gjør en mye dårligere jobb, er i denne sammenhengen tydeligvis ikke relevant – det er et tabu som så mange andre. Dessuten har sikkert personen andre kvaliteter som oppveier – ellers hadde vedkommende ikke vært i jobb, ikke sant?

Men tabuer er til for å pirkes i, og dette tabuet har stått upirket altfor lenge. Opp på bordet med det!

På tide å løsrive kommentariatet

Postet den av

Sven Egil Omdal (Twitter: Svelle) har en glimrende kommentar i Stavanger Aftenblad der han kritiserer norske mediehus’ kommende strategi om å reservere lengre artikler, kommentarer og feature-stoff for papiraviser. Hans karakteristikk av tankemåten er midt i blinken:

Presset av fallende opplag og stupende annonseinntekter, vedtar de store mediehusene nye strategier, som i korthet går ut på at nettet skal fatte seg i korthet. Der skal leserne finne blålys og ulykker, breaking news og nyheter som alle andre også har. De eksklusive nyhetene, kommentarene, anmeldelsene, analysene og de store reportasjene skal reserveres for papirutgaven.

Det er som å høre en gjeng kusker slå fast at fordi bilen er så mye raskere enn hesten, kan den bare brukes som ambulanse.

Så sant, så sant: Internett er en klassisk disruptiv innovasjon for papiraviser, og løsningen ligger i enten å kannibalisere seg selv før andre gjør det eller å flytte seg til mer lønnsomme deler av verdikjeden. Schibsted har fulgt en slik strategi med stort hell: De kannibaliserte sine rubrikkannonser til fordel for finn.no og har latt vg.no konkurrere med papiravisen VG på like vilkår. Denne strategien ser de nå ut til å å ha oppgitt etter at Kjell Aamot og Birger Magnus forlot skuta. Nå er det kortsiktig økonomi som gjelder – og da virker logikken rundt disruptive innovasjoner slik at det nettopp er de tradisjonelle produktene man vil forsøke å beskytte. Akk ja, man lærer tydeligvis ikke av andres feil, men må gjøre dem selv.

Resultatet er ikke vanskelig å forutsi. Det holder med å kikke over dammen til New York Times, som har forsøkt seg med begrensning av verdifullt kommentarstoff bak en betalingsvegg, noe som kjapt førte til at verdien av å bli publisert i New York Times falt dramatisk for de som skrev der (slike som Thomas Friedman og Paul Krugman). Det var ikke bare det at tapet i annonseinntekter ikke ble oppveid av økt salg, men bruksverdien av kommentarartiklene gikk ned for både lesere og skribenter.

Forklaringen er enkel: Sett at Aftenposten (eller en annen større avis) gjennomførte en delingsstrategi av denne typen. Hvis jeg har et abonnement på Aftenposten og finner en god kommentar jeg gjerne vil henvise til på min blogg eller sende til mine Twitter-followers, så kan jeg ikke gjøre det. Jeg kan nok lese artikkelen, men det kan ikke mine lesere. Jeg kan riktignok klippe artikkelen ut og legge den (eller store deler av den) i min blogg, men det er for det første ulovlig, for det andre kan ikke mine lesere få del i helheten uten et abonnement. Dermed får jeg heller henvise til ting som ligger åpent tilgjengelig. Resultatet blir at papirkommentariatet snakker med hverandre og mister deltakelsen i den raske og gode samtalen som finner sted via Twitter, blogger og dedikerte diskusjonsfora. Jeg har en begrunnet mistanke om at gjennomsnittsalderen på Dagbladet, VG og Aftenpostens papiraviser øker med omtrent et år i året – deres publikum utgjør dermed en fremdeles viktig men stadig svinnende del av befolkningen.

Man kommenterer ikke for å bli publisert, men for å delta i en samtale, og samtalen bør foregå med folk som har noe å fare med. I løpet av de siste fire-fem årene har jeg skrevet en rekke artikler i papir- og nettpublikasjoner, derav 11 kronikker i Aftenposten og en rekke spalter i E24.no. Noen av disse er lagt ut med kommentar-mulighet, noen ikke. Samtlige artikler har jeg også lagt på min blogg eller på mitt nettsted (ta det med ro, jeg strøk ut den linjen om elektronisk enerett som Aftenposten har i sin standard avtaletekst før jeg undertegnet). Jeg legger artiklene der for å unngå at de forsvinner når lenkestrukturer endres, fordi jeg da kan redigere dem slik jeg vil ha dem, ikke slik desken vil, og fordi jeg vil ha noe som er lett å skrive ut eller sende.

Og da har jeg merket noe pussig: Kommentarene jeg får på bloggen min er færre, men som regel mye bedre enn kommentarene jeg får i aviser og nettsteder. På de fleste nettsteder er det tydeligvis helt legitimt å legge ut anonyme kommentarer med teksten "Du har rett å slett ikke peiling. Makan til useriøs dreittpreik….." og lignende. På min egen blogg, derimot, oppfører folk seg som gjester i et dannet men hardt diskuterende selskap og kommer med substansiv kritikk. Eller de skriver lengre kommentarer på sine egne blogger og sender meg en Twit så jeg kan reagere… (Og gjett hvordan jeg ble oppmerksom på Sven Egil’s artikkel – jeg leser i hvert fall ikke Stavanger Aftenblad til daglig.)

Kommentariatet – de som kommenterer – er i stadig økende grad på Twitter og andre nettsteder. Et forsøk på å trekke debatten tilbake til papiravisene – der ting tar tid, innlegg skal plassbegrenses, flerstavelsesord bør unngås og henvisninger utenfor egen avis blir uglesett – blir som å forsøke å få tannpasta tilbake på tuben: Teoretisk mulig og fint på papiret, men håpløst i praksis.

En papirkommentarstrategi er dødfødt, og vil reverseres innen et år eller to. Den vil tvinge skribenter til å legge parallelle versjoner av sine artikler ut i det digitale rom, eller å være henvist til størknende og stadig mer sekteriske fora, som Klassekampen. For noen vil dette fortone seg forlokkende – det er som regel koselig på gamlehjem – men for de fleste vil ønsket om respons føre til opprettelsen av egen elektronisk tilstedeværelse og overgang til den digitale samtalen jo før jo heller.

Oppdatering 7.9: Nå som kommentar på e24.no.

Quo vadis, SAS?

Postet den av

Nok en spalte i e24.no, denne gang om SAS. Årsaken er at jeg ble intervjuet at en flink reporter fra Dagsrevyen i forrige uke, om hva jeg mente ville skje med SAS, gitt selskapets stadig dårlige resultater og ledelsens krav til drastiske kostnadskutt. Journalisten stilte mange spørsmål og jeg svarte så godt jeg kunne – og så ble hovedoppslaget at FrP ønsker å selge Norges aksjer i SAS (det er de andre partiene imot, og forresten, leielig nok, er det p.t. ingen kjøpere). Mitt innslag ble i stedet kuttet til 15 sekunder med "Ytterpunktene er enten at SAS blir kjøpt opp, antakelig av Lufthansa, eller at firmaet går konkurs og gjenoppstår som lavprisselskap."

Akk ja, slik er TV. Og jeg er sikker på at journalisten var frustrert, hun også. Men derfor har man jo nettet, ikke sant – til litt lengre resonnementer?

Gjengir spalten herunder, men legg merke til de åndfulle kommentarene (3 så langt) på e24.no…

Oppdatering 21.8: Bra artikkel i Adresseavisen, får med en hel del tilleggsmomenter (særlig problemet med mange flytyper).

Les videre →

Universitetets ende

Postet den av

Har fått flere tips om Mark Taylor’s artikkel End the University as We Know It fra New York Times. Selv er jeg nokså frustrert over spesialiseringen innenfor business schools, uten at situasjonen er så ille som det blir beskrevet her. Skulle gjerne blitt kvitt institutt- og avdelingsgrenser – kan ikke helt se hva godt de gjør, utover å forhindre at man trenger å forholde seg til hvert eneste spørsmål som kommer.

På den annen side holder jeg akkurat på og rekrutterer Ph.D-studenter. Jeg tenderer til å fortelle kandidatene at deres fremtidsutsikter, i alle fall finansielt, ikke er spesielt lystelige. Det skiller turistene fra de som ønsker en skikkelig reise, i alle fall.

Endringsforslagene er jeg stort sett enige i – skjønt i praksis gjøres mye av dette allerede, bortsett fra punkt 4 (mindre bokskriving) og 6 (kutt ut livslange stillinger). Dessverre er det slik at alle interne mekanismer driver karrierer mot spesialisering og skriving for små miljøer (noe en venn av meg kaller gjensidig mental masturbasjon), men flere og flere er i alle fall klar over problemet, rett og slett fordi miljøer utenfor universiteter og høyskoler (forskningssentre, private firma) i så mange tilfelle ligger foran den forskningen som gjøres på universitetene.

Hvordan gjøre offentlige websider finnbare

Postet den av

(Noe som, naturligvis, forutsetter at de som publiserer disse sidene faktisk ønsker å bli funnet): Vanessa Fox har meget praktiske råd for å gjøre offentlige websider finnbare gjennom ganske enkle tiltak. Det slår meg at sidene også blir lettere å vedlikeholde hvis man følger disse rådene.

Men hvorfor er det viktig å øke offentlig finnbarhet? Svaret er at der offentlige portaler ikke fungerer, kan man finne ting raskt og effektivt med søketeknologi. Og det er mye lettere å be departementer og kommuner å gjøre sine sider søkbare enn å slite med å få dem til å bli enige om å innordne seg i et eller annet hierarki – for ikke å snakke om å innordne seg en bestemt design.

Ting går fortere, i følge sosiologene

Postet den av

Ikke bare går verden fortere, i følge sosiologen Hartmut Rosa, men det har den gjort lenge. Politikken er ikke lenger rådende for hva som kommer til å skje i verden, i stedet er det vitenskap, forretningsliv og teknologi som setter premissene.

Bortsett fra når vi får en finanskrise og politikken blir viktig igjen. Vi lever i en pendelverden, ganske enkelt.

Men nå har jeg ikke tid til å blogge mer om dette. Les Benigers briljante The Control Revolution: Technological and Economic Origins of the Information Society hvis du vil ha en virkelig god innføring i vekselvirkningen mellom tilbud og etterspørsel når det gjelder teknologiens utvikling. Og, for den saks skyld, politikkens.

Journalistikk de jour…

Postet den av

image Som stolt far må man jo få lov til å peke på eldstedatterens intervju i Journalisten.no, der hun demonstrerer evne til å skille innhold og kanal, noe enkelte andre aktører i mediebransjen har betydelig større problemer med. Dessuten har den unge damen forstått noe om hva som er viktig – god skriving, ikke hva det er skrevet på. I hennes tilfelle trengte hun ikke skrive søknad om sommerjobb engang…

Jeg hadde tenkt å skrive en kommentar, men Elin Ørjasæter har allerede sagt det meste. Det bør huskes at i papiraviser har fagforeninger betydelig mer makt – eller rettere sagt, i gamle dager opererte papiraviser i markeder der enkelte grupper, f.eks. Grafisk Klubb, hadde mer makt… Siden nyheter nå kommer fra hele verden, er den makten borte. Da vinner de som skriver best…ikke de som tilfeldigvis sitter på startknappen på trykkeriet.

Selv har jeg skrevet en rekke kronikker og artikler i både papir- og nettaviser. Den lengste artikkelen jeg har skrevet var for digi.no, som tar mål av seg til å ha en lang artikkel hver uke. Denne artikkelen ville ikke Aftenposten ha – eller rettere sagt, de ville ha den, men da kuttet ned til 7000 tegn, hvilket ikke ville gitt den dybden i diskusjoner og beskrivelser jeg ønsket. Jeg synes dette er en av de bedre artiklene jeg har skrevet også. Men den er jo publisert i en nettavis, så da så…

Egentlig er det ganske morsomt å lese diskusjonen om layout også. Hvis du sammenligner New York Times og VG.no, har New York Times en mye bedre layout. Men VG har (relativt sett) mange ganger så mange lesere (faktisk innpå halvparten, i reelle tall, av hva NYT har.) De henvender seg til forskjellige segmenter og gjør dessuten forskjellige jobber: NYT gir analyse og "bakgrunn for egne meninger" (som Aftenposten slik Aftenposten burde vært) mens vg.no er underholdning som adresserer behovet for å få tiden til å gå når man egentlig burde gjøre noe annet på jobben. Hva som er kvalitetslayout i en slik sammenheng, kan jo diskuteres. VG.no ser i alle fall ikke lik ut hver gang du kommer inn på den.

Det skal bli spennende å se hvordan det går med Schibsted, og med mediebransjen generelt. Men jeg er ikke særlig bekymret for min datters fremtidige karriere…uansett teknologi, kommer hun til å være lenket inn i en kunnskaps- og innholdsproduserende virkelighet som blir mer dynamisk, mer internasjonal, og mer interessant enn noe vi har idag. Så får heller de som ikke klarer å henge med i svingene sørge over det som var.

Den søvnige norske pressen…

Postet den av

Min kollega Bill Schiano fortalte at han hadde hørt på radioen i går (ca. kl. 1800 amerikansk tid, 2300 norsk tid) at det hadde vært et nytt stort kunsttyveri i Norge. Jeg sa at det trodde jeg ikke stemte, fordi det sto ingenting om det på Aftenposten.no. Den første reportasjen, i følge Sesam Nyheter, var Dagbladets, lagt inn kl. 1109 på søndag formiddag, altså 12 timer før den var på amerikansk radio. Sandefjords blad slo riktignok Dagbladet med en halv time (og hadde en faktaboks om Larvik kirke lagt inn allerede klokken 0600, men det presise tidspunktet tyder på en etterdatering eller automatisert oppdatering.) VG, som  ikke listes på sesam.no, hadde en reportasje kl. 0930.

Aftenposten la med andre ord ut sin reportasje 25 timer senere ute enn Dagbladet.

Jeg er klar over at det er søndag og så videre, men hva i all verden skal vi med nettaviser hvis de venter med å legge ut nyheter til ting er i papirversjonen – som Aftenposten tydeligvis gjør? Et klarere argument for å ha separate redaksjoner for web og papir (eller for å generere papiravisen ut fra nettavisen) skal man lete etter.

Og jeg som brukte Aftenposten som bakgrunn for egne meninger i denne saken…

Oppdatering: Fant en reportasje i Aftenposten søndag kl. 1101 – men den sto ikke på forsiden da jeg gikk inn kl. 2100 amerikansk tid søndag (0200 mandag natt). Så problemet var heller at den ikke lå på førstesiden da jeg gikk inn… Mea culpa, med andre ord. Neste gang skal jeg bruke en søkemotor.

Hallo, forlagsbransjen – noen som følger med her?

Postet den av

Les Kevin Kellys begrunnelse av hvorfor det nå er på tide å få seg en Kindle, og hva som er hele poenget med den:

image I have discovered the real reason why you want one. It is because you think of books that you want to read while you are reading other books. On the Kindle you have the unique ability to buy the book right then and there, while you are thinking about it, and it appears on the device moments later all via a free cellphone link they call Whispernet. This feature is one of the least discussed, and to me most useful parts of owning a Kindle, especially compared to the other readers out there. It is because of this feature that I am now reading more than ever.

Lavere transaksjonskostnader fører til flere transaksjoner, om enn til lavere priser. Mer tekst, mer lesing, mer tilgang. Mindre marginer men større volum. Tilgjengelig for den som kommer seg inn i markedet tidlig. Med andre ord, Amazon er i ferd med å gjøre for bokmarkedet hva Apple gjorde for musikkmarkedet, og akkurat som for platebransjen er forlagbransjen i ferd med å grave sin egen grav gjennom sin manglende forståelse av disruptive innovasjoner.

Akk ja. Men det er kanskje ikke kulturelt nok å lese på skjerm. På den annen side kan man jo ta med seg den årlige norske bokproduksjonen på fire Kindle’r til et visst hageselskap…..

Carl Størmer om ebøker på Blå

Postet den av

image Carl Størmer blogger om sine erfaringer med Amazon Kindle (ny versjon her) og skal være med på en diskusjon på Blå den 17. februar kl. 1900. Jeg kan dessverre ikke komme (ble ringt opp) men vil anbefale arrangementet. Som fremgår av Carls innlegg er de to tingene som gjør at elektroniske lesebrett går fra nerdemateriale til praktisk bruk i ferd med å skje: For det første er det nok folk som har dem til at nettverkseksternaliteter begynner å gjøre seg gjeldende. For det andre er det nok komplementære innovasjoner – bøker tilgjengelig elektronisk, forretningsmodeller tilpasset teknologien – til at man kan bruke ting i praksis. Legg merke til at han betaler 85 kr/måneden for noe som er gratis tilgjengelig på Internett.

Jeg kan ikke lenger si at forlagene ikke har skjønt noenting – det har de, akkurat som bokhandlene. Problemet er at de ikke vet hva de skal gjøre – eller rettere sagt, de er ikke villige til å gjøre det de burde gjøre. Så de sitter der som en kanin fanget i lyset fra en bil, og leter etter unnskyldninger for å løpe til myndighetene for å søke beskyttelse mot den slemme teknologien. Heldigvis begynner mange å ta til motmæle, både fra en politisk, konkurransemessig synsvinkel og fra innsiden av bransjen. Problemet er at de som tar til motmæle ikke er de som inviterer Giske på hagefest…

Skal bli artig å se debattene fremover. Som jeg sier i lystig lag: Det er bra at Gyldendal har bygget nytt, fint hovedkvarter, for da har de noe å selge når det er tid for å kutte kostnader.

Oppdatering 17. februar: Julie har tatt notater – for meg høres dette ut akkurat som før. Intet er nytt under solen, bokbransjen kommer til å lansere et felles, klønete og dyrt system, antakelig i løpet av året, antakelig med DRM og altfor høye priser (satt for å ikke spise inn i papirmarkedet.) Deretter kommer noen andre til å tjene pengene – sannsynligvis Bokklubbene, som kan kontrahere direkte med forfatterne og som skjønner abbonementsordninger. Akkja. Om ikke nå noen ser lyset og begynner å konkurrere.

Verre og verre i Satyam

Postet den av

Satyam-skandalen blir bare verre og verre: Statsadvokaten sier nå at 10000 av de ansatte ikke eksisterer, og at deres lønn i stedet har gått til å kjøpe opp land med falske navn. De ansvarlige revisorer fra PWC (som nå sliter for ikke å lide samme skjebne som Arthur Andersen) er arrestert – skjønt det kan se ut som om pengene ikke er borte, bare gjemt bort i andre selskaper.

Gurcharan Das, Indias mest kjente forretningsskribent og forfatter av den glimrende India Unbound, sliter med å finne en forklaring på Satyam – han har kjent grunnleggeren B. Ramalingam Raju lenge og lurer på om hele greia skyldes et forsøk på å sikre at sønnene har noe å leve av. Han ser hele skandalen som en enkeltstående forbrytelse, som ikke kan forhindres med mer regulering, men heller med en endring av innstilling. For meg minner hele greia litt om Finance Credit, med Hyderabad som Hønefoss. Den lokale helten var ikke så stor helt likevel.

Det som er sikkert, er at siste ord er ikke sagt om Satyam. Eller PwC.

Fallskjermjegere, okkupasjonstropper – og blåruss

Postet den av

(I forbindelse med John Markus Lerviks avgang fra FAST, gjengir jeg en artikkel her som jeg skrev for 6 år siden, om faser i firmaers utvikling og hva slags ledere som trengs.)

Skal det bli noen markedsandeler for norske teknologifirma i et marked som forlengs er globalisert, må vi ha skikkelige blåruss.

Espen Andersen, trykket i CIO/Business Standard, november 2003

En av mine favorittbøker er Robert X. Cringelys Accidental Empires, en sprudlende, anekdotisk og innsiktsfull historie om hvordan PC-bransjen ble etablert, fra Apple via IBM til Bill Gates. Bare undertittelen er i seg selv verdt prisen: How the boys of Silicon Valley make their millions, battle foreign competition, and still can’t get a date.

Boken ble skrevet i 1992, men historien om hvordan PC-bransjen oppsto er på ingen måte ferdigskrevet – og det er forbausende i hvilken grad man gjentar feil som andre firma har gjort tidligere. Blant annet mener Cringely at 19 av 20 nye firma går over ende. Han mener det er tre årsaker til dette: Dumhet (man starter noe som ikke har sjanse til å selge fordi ingen vil ha det), uflaks (for eksempel at all finansiering tørker inn på grunn av en økonomisk nedtur, ikke ukjent for en del gründere for tiden) og grådighet (at man ønsker å vokse for fort, i stedet for å vokse jevnt og trutt.)

Les videre →

John M. slutter i FAST

Postet den av

image I følge Digi trekker John Markus Lervik seg fra sin stilling i FAST, noe jeg synes er svært trist. John Markus har bygget opp et firma og et teknologimiljø det står stor respekt av. Han har en befriende mangel på respekt for autoriteter innen teknologi og et imponerende ambisjonsnivå (da FAST ble kjøpt av Microsoft, sendte han et "kontratilbud", der han foreslo at FAST skulle kjøpe Microsoft og drive videre under navnet "MicroFAST".) Men vi har jo ingen særlig sans for denslags talenter her til lands.

Uten å ha andre kunnskaper om saken enn hva som står i avisene, kan jeg ikke helt fri meg fra tanken om at hvem det nå er som pusher på (Kredittilsynet? Oslo Børs?) at man skal gå etter FASTs regnskapspraksis så er det svært beleielig at firmaet ikke er listet på børsen lenger. Økokrim vil tydeligvis ikke ta i saken med ildtang, noe som tyder på at det er snakk om vurderinger og gråsoner og dermed vanskelig å etterforske. Microsoft har forlengst gitt uttrykk for at de ikke bryr seg, men nå går altså John Markus etter en opprydning i regnskapene.

Det er vel ikke umulig at dette ville skjedd likevel, uansett regnskap. John Markus er gründer, og en gründer som klarte den viktige prosessen ikke bare med å starte et selskap ("fallskjermjegerfasen"), men også å bygge det opp til en viss størrelse (stormtroppfasen, som i FASTs tilfelle kom opp til 700 medarbeidere). I en tredje fase (okkupasjonsfasen) er det mer bruk for administrativ oversikt og langsiktig integrerende egenskaper – noe som nødvendigvis medfører mer byråkrati og formalitet. Jeg er usikker på hvor lenge John Markus ville holdt ut med et slikt ansvar.

Uansett, jeg håper han får bedre uttelling og mer respekt for sitt neste forehavende, hva det nå måtte være. Jeg ønsker ham lykke til – skal norsk teknologibransje fortsette sin vekst og internasjonale ekspansjon, trenger vi flere John Markus’er.

NB: Jeg bør her flagge at jeg er medlem av et langsiktig forskningsprosjekt der FAST er vert, slik at jeg neppe kan regnes som helt nøytral. Men jeg tror ikke jeg ville ment noe annet enn det som står her, uansett.

Tversoversk – en essaysamling

Postet den av

Må jeg få presentere Tversoversk, en essaysamling jeg har satt sammen av diverse norskspråklige innlegg jeg har skrevet her og andre steder, med egendesignet cover, til og med. Enklest er det vel å kjøpe den fra Bokkilden (hvis du er i USA kan du kjøpe den billigere fra Amazon, i Storbritannia fra Amazon.co.uk), men de som heller vil botanisere litt fritt finner innholdsfortegnelse med lenker nedenfor.

image

Innholdsfortegnelse:

(endel av artiklene i boken, merket med *, er oppdatert/endret i forhold til de versjonene som det er lenket til her.)

ISBN 978-0-557-04298-2.

Oppdatering 3.2: Fikk papirkopien for godkjenning idag – det viser seg at trykkeprosessen er litt forskjellig for de man bestiller direkte fra Lulu og de man bestiller gjennom bokhandel (som kommer til å være der om nogle få uker). Trykkekvaliteten på de fra bokhandel er bedre – ser og føles mindre som en laserprintet bok. Nuvel. Kun som observasjon…

Platebransjen, igjen

Postet den av

Erik Fosnes Hansen vil ha kontroll på fildeling, og Anne Solsvik svarer kreativt og overbevisende.

Morsomme kommentarer, for en gangs skyld.

(Fra Eirik via Twitter)