Svært interessant diskusjon (særlig i disse Mannsutvalgstider) av Gary Becker og Richard Posner (på The Becker-Posner blog, kanskje verdens beste (akademiske) blogg): Hva er årsaken til at kvinner gjør det bedre enn menn innen utdannelse?

Becker åpner med å gjøre rede for hvordan kvinner nå utgjør 57% av alle studenter i USA og 60% av de som gjør ferdig sin utdannelse. En årsak til dette er mer likestilling innen arbeidslivet og at man begynner å få barn senere. Dette er imidlertid ikke interessant i seg selv. Mer interessant er spørsmålet om hvorfor kvinner i gjennomsnitt får bedre karakterer og generelt gjør det bedre innen utdanning enn menn. En mulig årsak er at kvinnelige elever og studenter er mindre kranglevorne enn mannlige, og at de er flittigere. Siden menn i snitt får dårligere karakterer, dropper de lettere ut av grunnskole eller videre utdannelse.

Posner responderer med fokusere på hva forskjellen i akademiske prestasjoner skyldes:

The fact that women tend on average to get better grades in college helps to explain their lower dropout rate, but this is nothing new; even in the era when women dropped out of college to marry and have children, they had higher grades than men. That women are better students than men is pretty much a constant–and a puzzle.

Universiteter diskriminerer ikke (lenger) kvinner ved opptak, og menn har like mye (om ikke mer) å tjene på å få en god utdannelse som kvinner. Så spørsmålet er ikke bare hvorfor kvinner får bedre karakterer enn menn, men også hvorfor menn ikke reagerer som forventet på de fordeler en god utdanning kan gi. Posner spekulerer, som Becker, i at en av årsakene til at men får bedre karakterer enn kvinner er at de er lettere å ha med å gjøre som studenter (og som foreleser kan jeg bare si meg enig i den observasjonen.)

Men hvorfor vil ikke menn ha de fordeler en utdannelse gir? Her spekulerer han (og sier selv at dette er svært spekulativt) i ulike intellektuelle forutsetninger (siden menn har et videre standardavvik enn kvinner hva gjelder intelligens (flere genier og flere idioter) kan det være at hardt arbeid i gjennomsnitt har mindre effekt for dem. Det nytter ikke å jobbe hardt, med andre ord. En annen årsak kan være manglende rolleforbilder, gitt at mange menn vokser opp med alenemødre.

Begge disse forklaringene er tynne, etter min mening. Men spørsmålet gjenstår, og er av største betydning: Vi ser ut til å ha løst problemet med likestilling og utdanning for kvinner (i hvert fall konseptuelt). Hvordan får vi flere menn inn i utdanningssamfunnet?

Marginal Revolution peker til en deprimerende artikkel om Detroits skoleboklager, en ruin av en bygning med hauger av råtnende skolebøker som av en eller annen grunn ble forlatt engang på 80-tallet. Detroit, en by med store økonomiske og sosiale problemer, har et av USAs verste skolevesen, hvor korrupsjon, politisert stillingskrig og analfabetisme herjer. Helt forferdelig.

Det er forøvrig ikke penger som mangler, tydeligvis: Detroit bruker mer enn $13000 per skoleelev, noe som burde holde i lange baner i USA. 

Patrick Winston (fantastisk hjemmeside), leder for Artificial Intelligence Lab ved MIT og på ingen måte en karismatisk person, gir en glimrende forelesning om hvordan man skal forelese for potensielle forelesere. Klar, strukturert, systematisk, avslappet – dette er noe alle kan klare. Anbefales!

(Via Boingboing og diverse omveier).

PS: Her er jukselappen.

Grov overforenkling, men har et poeng: Bygde-elever blir skoletapere fordi samfunnet ikke er innstilt på utdanning. Interessant – og morsomme kommentarer, særlig denne (fra "Kalle", som snart leverer inn sin doktorgradsavhandling):

Jeg oppfatter holdningene til utdanning på bygda som tildels svært negative (ja – det finnes unntak), en holdning som kanskje også reflekterer en frykt for det ukjente og bygdas fremtid. Jeg tror mange mener at bare ved å holde utdanningsnivået nede kan man sikre bosetningen i distriktene mv. – det finnes jo ikke arbeidsplasser til folk med høy utdanning i distriktene. Dermed blir utdanning en trussel mot bosetningen, og samtidig en måte å fortelle at "jeg har ikke tenkt å bli boende her". Unntaket er selvfølgelig dersom en utdanner seg til dyrlege, agronom, lege eller liknende…

I går hjalp jeg min yngste datter med leksene, som både for henne og skolen ser ut til å bety at man svarer på spørsmål ved å søke på Google ("hva er vårsirkulasjon") og skrive ned svaret, helst med litt kontekst. Hun var sliten av all søkingen, men hadde ingen lærebok å kikke i og få forklaring fra, for det var forbeholdt de av elevene som var på grønn (enklere) plan (i motsetning til rød eller svart.) Også en måte å holde budsjettet på. Og jeg tenkte – hva skjer med de elevene som ikke får hjelp av sine foreldre?

Uansett – ungdommen tilpasser seg. Her er en morsom diskusjon på Slashdot, om en artikkel fra British Library som viser at Google-generasjonen ikke er så fryktelig flinke med datamaskiner – derimot er de svært utålmodig og har null toleranse for forsinket eller manglende informasjon. Lisbet Salander i Stieg Larssons bøker er vel en prototype, med enormt informasjonsbehov og ingen begrensninger i hvordan informasjonen fremskaffes. Virkelig en utfordring for skoler og bibliotek i fremtiden.

Som det fremgår av diskusjonen og artikkelen er denne utålmodigheten på langt nær forbeholdt den yngre generasjon.

Utålmodig, informasjonshungrig og bryr seg ikke om verktøyene? What’s not to like….

Tim O’Reilly ser nærmere på forfatterstrukturen i Wikipedia og finner at den ligner forbausende på et forlag, med utenforstående forfattere (som skaper det meste av det nye innholdet) og en kjerne med folk som for det meste redigerer.

Noe å tenke på for forlagsbransjen. 

Erik Syring, som er Adm. Dir for Advanta.net (et firma som driver med global matematikkutdannelse) og glødende opptatt av skolekvalitet, sendte meg en McKinsey-rapport (PDF, 9Mb) om hva som skiller gode skolesystemer fra dårlige. Rapporten (som er holdt i et forfriskende om enn litt slitsomt formspråk) har en ikke akkurat overraskende, men vel underbygget konklusjon: Gode skolesystemer

• sørger for at de rekrutterer skikkelig bra folk til å bli lærere (noe som inkluderer rekruttering av fagfolk i stedet for "pedagoger", samt at det er finansielt og sosialt attraktivt å bli lærer – et skolesystem kan ikke bli bedre enn sine lærere
• sørger for at lærerne trenes i å lære bort (noe som inkluderer fokus på gjensidig veiledning og skikkelig lederrekruttering inn i skolen)
• sørger for at alle elever får skikkelig undervisning – man kan ikke få et topp skolesystem uten å forbedre alle. Dette inkluderer også å rette seg etter den gamle klisjeen om at man ikke kan styre det man ikke kan måle

Rapporten fremholder at dette gjelder uavhengig av kultur og geografi, skjønt jeg har en mistanke om at den jevne oppfatning av betydningen av kunnskap og utdanning i befolkningen nok er en underliggende faktor (og et fellestrekk ved Finland og Singapore, for eksempel.)

Det er rett og slett ikke så vanskelig å rette opp et skolesystem – poenget er man ser på menneskene heller enn systemet. 

Uansett, rapporten anbefales!

Google lanserer Knol, en konkurrent til Wikipedia (eller kanskje heller til Squidoo) som lar individuelle forfattere få både æren og muligens annonseinntekter for sine bidrag. Jeg er litt tvisynt her – foretrekker egentlig Wikipedia-modellen for generelle oppslagsverk, tror dessuten at dette er litt skummelt for Google, siden alt som klusser med prioriteringsalgoritmen deres gjør dem mindre troverdige som "do no evil" inngangsport til Internett.

På den annen side: Her har man jo en alternativ finansieringsmodell for læremidler som NDLA kan legge seg på: Skriv læremidler og få direkte betalt etter hvor mange som bruker dem. Riktignok ikke noe som forleggerforeningen kommer til å like, siden de ikke kommer til å kontrollere distribusjonen, men de er så totalt ute til lunsj likevel at man ikke trenger å ta dem alvorlig.

Tenk det: Direkte kontakt mellom læremiddelprodusent og bruker, dialog og videreutvikling. Alt til en mye billigere penge enn man idag betaler for kilovis med intetsigende lærebøker finansiert over stramme kommunebudsjetter, slik at de stadig færre forlagene kan bygge monumenter over sin utrangerte produksjonsmetode.

(Via Nick Carr, Om Malik, Paul Kedrosky, Google selv og omtrent hver eneste tech-blogg derute.)

Via Eirik kommer denne reportasjen fra Agderposten, om IT-læreren Rudolf Sneek (!) som har laget et program som lar lærere overvåke skjermene til elevene.

Et slikt system har selvfølgelig en verdi hvis læreren kan overta kontrollen over skjermen og vise eleven hva han eller hun skal gjøre, men det er det ikke snakk om her. Neida, her har man et system som fungerer som tvangsmiddel for middelmådige lærere som ikke klarer å få elevene til å følge med.

Vi hadde en diskusjon om dette på BI for noen år siden, da vi skulle ha nytt bygg. Endel av mine kolleger liker ikke at studentene har PC-ene på i klasserommet, skjønt de fleste bruker dem jo til notater. Men noen ønsket seg altså en bryter for å slå av den trådløse Internett-tilgangen – med argumentet at de ikke ville at studentene skulle sitte og leke eller sende e-post. Jeg har mine mistanker om at enkelte ikke liker tanken på at studentene kan etterprøve hva foreleseren sier via Google eller Wikipedia.

Uansett, som jeg sa da og sier nå: Hvis studentene surfer i stedet for å høre på deg, er det ikke et teknisk problem du har.

En annen side, som noen av kommentatorene nevner, er personvernet: Er det tilfeldig at dette utvikles på Sørlandet, hvor man fortsatt kan finne sladrespeil og, som jeg vet av personlig erfaring, ikke kan gå tur i enkelte villastrøk (Vågsbygd) uten å se ansikter dukke opp i mange vinduer?

Legg også merke til og/å feilen i den siste setningen ("Jeg ønsker elevenes oppmerksomhet, og at de ikke skal sitte å chatte") som får stå for Agderpostens regning….

Akk ja. Lurer på om og/å er en del av Kunnskapsløftet. Da/når er det i alle fall ikke.

Seth Godin parkerer diskusjonen om Wikipedia i skolen: Å forstå og syntetisere informasjonen er viktig. Å finne den er ikke viktig, siden det nå kan automatiseres.
Minner egentlig om et leserinnlegg fra en elev i Aftenposten som hadde brukt 15.000 kroner på PC og utstyr og så ikke fikk lov til å bruke det i klasserommet…

Kaj Skagen har et aldeles utmerket essay i Morgenbladet med tittelen Alene i ingenmannsland. Dessverre er det bak en betalingsvegg, noe som gjør at det blir mye mindre debattert enn det burde. Skjerp dere, Morgenblad! Eller lukk opp denne artikkelen slik at mine lesere (jeg har i hvertfall to, så jeg kan bruke flertall) får sjansen…..

Kaj Skagen kritiserer den akademiserte, selvstudieorienterte skolen, som krever at foreldre i praksis får ungene opp og frem ved hjemmeundervisning:

I tre år har jeg brukt deler av min fritid til å hope opp veldige lass av politisk og vitenskapelig korrekt kunnskap i matematikk og fysikk, biologi og religionslære, engelsk og norsk, historie og geografi. […]

Til min forbløffelse har jeg oppdaget at det på to døgn hjemme er mulig å formidle til en tenåring den samme stoffmengde som skolen bruker tre måneder på å gjennomgå, og med et bedre resultat.

Enda mer forbløffet er jeg blitt over å oppdage at min hjemmeundervisning på ingen måte har vært et unntak. Alle foreldre som er i stand til det, hjelper barna hjemme på denne måten. Det er litt av et paradoks at det offentlige norske skolevesenet, som betrakter hjemmeskole nærmest som et halvkriminelt overgrep, nå langt på vei baserer seg på hjemmeundervisning.

Skagen mener foreldrene gjør dette fordi ungene ikke skal falle ut faglig, og legger skylden på akademiseringen på fritt skolevalg (som jeg er sterk tilhenger av.) Bortsett fra denne årsakssammenhengen, er vi faktisk meget enige: Norsk skole er ikke i nærheten av å levere (eller å kunne levere) det den skal. Skagen sier videre:

Men hvis foreldrene ikke har forutsetninger for å gi den nødvendige faglige førstehjelp? Da er barna fortapt på skolen. De mange foreldre som selv var skoletapere eller middelhavsfarere, eller som tidlig fulgte et praktisk løp, dømmes til å se sine barn tape i en livskamp som strider mot alle prinsipper i et humanistisk dannelsesideal. Denne livskampen innebærer at det klasseskillet som hele det offentlige skoleverket ble skapt for å oppheve, nå vil bli gjeninnført i løpet av én eneste generasjon.

Her er jeg igjen enig, men fra den andre siden: Det å være flink på skolen kan være en vei ut av en sosialt uheldig plassering. Den akademiserte undervisningen passer ikke de som kan gjøre seg nytte av den heller, dels fordi det er for mye støy fra elever som ikke fikser den, dels fordi lærerne ikke har den tid – og dessverre ofte ikke heller de kunnskaper – som skal til for å gjennomføre den.

Så kommer vi til de delene av Skagens essay hvor jeg er helt enig:

Det er et av de største tankekorsene i nyere norsk politikk at staten i frihetens og effektivitetens navn har oppgitt styringen av alt fra oljesektoren til renovasjonsvesenet, samtidig som både røde og blå politikere tviholder på planøkonomiske styringsformer når det gjelder skolevesenet. Målt med pedagogiske og humanistiske mål er den offentlige skolen langt mer ineffektiv enn jernverket i Mo i Rana var før det ble nedlagt, og har en produksjon som er mindre imponerende enn den sovjetiske bilproduksjonen på 1980-tallet. Det behøver man ikke undre seg over, når man tenker på at skolevesenet styres på samme måte som kålproduksjonen i Sovjetsamveldet under Leonid Bresjnev.

Den politiske, byråkratiske styringen av skolevesenet svekker pedagogikkens sterkeste ressurser, nemlig lærernes frihet, foreldrepotensialet og elevenes engasjement.

Ingen venter eller ønsker at staten skal trekke seg helt vekk fra skolevesenet i et liberalt sosialdemokrati som det norske. Men staten må gis en rolle som er konstruktiv for pedagogikken. Staten må sette vide rammer for skolenes virksomhet, fordele tilstrekkelige fellesskapsmidler til driften og sørge for nødvendig tilsyn. Men først og fremst bør staten være en garantist for elevenes, lærernes og foreldrenes rettigheter, som for eksempel retten til skoleplass i nærmiljøet. Staten skal også hindre at skolevesenet blir en markedsplass hvor geskjeftige investorer kan slå mynt på den oppvoksende slekts personlige og faglige utvikling, eller at det utvikler seg systematiske nivåforskjeller innenfor lærerkollegiene fra skole til skole. Resten, det vil si pedagogikken, bør staten overlate til lærerne, på samme måte som den overlater rotfyllingen til tannlegene, romanskrivingen til forfatterne og vareproduksjonen til næringslivet.

Han fortsetter (dette er så bra at jeg får heller ta sjansen på bråk med Morgenbladet – men denne artikkelen verdt et abonnement i seg selv):

Slik frihet kunne muligens føre til at de virkelige pedagogiske behov lettere kunne bli møtt ut fra lokale forhold og muligheter. Man ville kanskje slippe lærere som underviste etter prinsipper de selv ikke tror på. Antageligvis ville mammutskolene bli brutt opp i mindre og mer overskuelige enheter, slik at det ville bli større nærhet mellom lærer og elev, og mellom skole og foreldre. Retten til en skoleplass i nærmiljøet ville dempe det karakterhysteriet som nå forgifter hele 10. klassetrinn. Man kunne håpe på at individualistiske lærere til alles fordel ville få større pedagogisk albuerom, mens inkompetente lærere lettere kunne bli skilt ut av systemet. Det ville helt sikkert oppstå et betydelig større pedagogisk mangfold. Skolens forstemmende preg av gammelkommunistisk kollektivbruk ville endelig vike for den individualisme man uten hell har forsøkt å tvinge igjennom med reform etter reform i over femti år.

Det offentlige skolebyråkratiet er blitt et rent parasittvesen som snarest må avvikles. Hver eneste offentlig skole bør omdefineres til offentlig friskole med organisatorisk og pedagogisk frihet. La de enkelte skoler reformere seg selv i sin egen takt, ut i fra de krefter som er for hånden hos lærere, elever og foreldre ved hver enkelt skole! Tiden for denne reform har vært inne siden 1980-tallet. Vi er minst et kvart århundre forsinket. Fordelen med denne tregheten er at det ikke lenger er noe argument mot frigjøringen av skolevesenet at så mye kan gå galt. Det meste har jo gått galt allerede. Burde ikke humanistisk orienterte politikere og rådgivere selv ta initiativet til og forestå oppløsningen av dette statsbruket, før rent kommersielle interesser blir bedt om å overta og slakte konkursboet?

Tiltredes! Med renter! Riktignok kommer jeg til denne debatten fra den andre siden, mer motivert av flinke barns vanskeligheter, men løsningen – et mer selvstendig, variert, fleksibelt og løsningsorientert skolevesen – vil hjelpe alle grupper, bortsett fra de politikere og ideologer som mener at alle er like bare man f&aring
;r gjentatt det ofte nok. Hvis vi i tillegg kunne sluppet fri lærerlønninger (som av en eller annen årsak skal være like i Oslo og Vadsø) og blitt kvitt noen av de elendige lærerne som opptar plass i skolen idag, ville vi kanskje fått litt skikkelig rekruttering til læreryrket også?

Bra intervju med Morten Flate Paulsen om kombinasjonen av samarbeid og individuelle læreplaner i Education News.

(Via Stephen Downes.) 

Studenter fester på torsdager og dukker ikke opp på forelesning på fredager. Og foreleseren har 30 studenter av 170 på forelesning….

Kjære kolleger: Dette kan dere gjøre noe med hvis dere faktisk bryr dere om forelesninger og tar litt ledelsen, i stedet for å akseptere situasjonen. Her er oppskriften:

• pliktig oppmøte i alle forelesninger
• 40% av karakteren basert på deltakelse i diskusjonen
• forutsett at alle artikler er lest på forhånd, og diskuter derfra
• stryk alle studenter som ikke fyller disse kravene

Kan ikke ha denslags, sier du? Jeg har gjort det med 160 studenter, måtte riktignok dele dem i to grupper, men vanskelig er det ikke. Krever bare litt forberedelse, samt at en foreleser tar hele kurset og dermed får oversikten. Men OK, hva skal man gjøre hvis man er bundet til en forelesende form? Her er løsningen:

• hold så interessante forelesninger at studentene møter opp fordi de vil
• og hvis ikke dette er nok (og det er det ikke), fortell studentene på første forelesning at pensum er a) litteraturlisten, b) utdelte og diskuterte artikler og annet materiale, og c) alt du kommer til å finne på å si i forelesning. Sørg, med andre ord, for at det ikke er mulig å bestå kurset uten å ha vært i nesten alle forelesninger.
• Når studentene dukker opp på siste forelesning for å høre om hva som kommer til å være på eksamen, så svarer du ikke på det – for i den grad du har svart på det, har du gjort det i nest siste forelesning.
• Og for all del: Ikke bruk forelesningene til å gjennomgå litteraturen. Den skal de ha lest på forhånd. Bruk forelesningene til eksempler, utdyping, og å trekke linjer mellom de ulike delene av pensum.
• Ikke bruk forelesningen til å lufte dine egen forskningsprosjekter eller standard presentasjoner. Det har man seminarer til.

Gjør dette i et par år, og ryktet går foran deg. Ta ansvar for hele kurset, behandle studenter som produkt, ikke kunder (de har betalt for en utdannelse, ikke for en grad), og nekt å forholde deg til studenter som ikke jobber.

Høyere utdanning er ikke enhetsskolen, hvor man skal forsøke å få alle igjennom. Hvis målet er å få alle igjennom, snakker vi ikke lenger om høyere utdanning. Enkelt og greit.

Dette er ikke så vanskelig….. 

Oppdatering 19.3: Livlig diskusjon over hos Iskwew.

Gudene skal vite at det ikke er ofte jeg er enig med Øystein Djupedal, men jeg er faktisk helt på hans side når det gjelder støtte til utvikling av digitale læremidler. Dagens system, hvor kommunene presses for store summer som går til å kjøpe tunge lærebøker som snart blir utdatert, er rett og slett ikke veien inn i fremtiden. NFFOs formann Kjell Lars Berge og Aschehoug-direktør William Nygaard spår død og fordervelse for bokbransjen, slik de gjør hver gang det er en forandring. Sist de var ute og spådde om fremtiden, mente de at deregulering av bokmarkedet ville bety kulturens død. Nå selges det flere bøker og utgis flere titler enn noensinne, uten at de funnet det nødvendig å endre standpunkt.

Når Djupedal sier at forlagene ikke har gått i front i utviklingen av digitale læremidler, har han helt rett. Forlagene er, akkurat som plateselskapene, helt opphengt i at de skal ha betalt for hvert enkelt eksemplar av en bok, og forstår ikke at de leverer en tjeneste. Kjell Lars Berge og William Nygaard glemmer at lærebokforfattere og forlag eksisterer fordi de fyller et behov – i dette tilfelle behovet for kvalitetskontrollert lærdom tilpasset alders- og læringsnivå. Hvis man kan fylle dette behovet bedre på en ny måte, har ikke forlag og tradisjonelle lærebokforfattere lenger noe å gjøre. Men de finner nok på noe. Tradisjonelle lærebokforfattere kan skrive pedagogisk og er flinke til å systematisere. Det er meget verdifullt i en elektronisk sammenheng. Forlag kan organisere grupper av forfattere rundt prosjekter, drive markedsføring, og ha språkrøktere og andre spesialister tilgjengelig.

Grunnen til at fylkeskommunene her går foran, er at det er de som betaler for gildet – og at de kanskje er lei av å betale hundrevis av millioner kroner for noe som til syvende og sist er tilgjengelig over nettet allikevel.

William Nygaard burde konsentrere seg om å få Aschehoug over fra det cellulosebaserte til den elektroniske informasjonssamfunnet, slik Schibsted er i ferd med å gjøre det for aviser. Kjell Lars Berge burde innse at hvis man tar produksjonskostnaden ut av verdikjeden for en lærebok, blir forfatteren en mye mer viktig person – særlig når lærebøker blir en dynamisk tjeneste. Tenk deg lærebokforfatteren som sitter og hele tiden oppdaterer sin lærebok rett på nett, følger med på hvordan elevene bruker den, skriver dypere artikler og finner stoff til de elevene som vil lære mer om noe, interagerer med lærere som kommer med nye ideer til hvordan stoffet kan brukes.

Og her sitter jeg og forsvarer Djupedal og fylkeskommunen…. Det sier noe om hvor langt bak mål forlagsbransjen og forfatterforeningene er.