Kategoriarkiv: Et land i verden

Norge som paradis?

Postet den av
1

Illustration showing a man sleeping on a Norwergian flag as a hammock

Denne artikkelen av Simon Kuper i Financial Times har blitt flittig sitert i norske aviser (vi liker jo at noen skriver om oss, ikke sant?) Etter en weekend i Skudeneshavn ser han Norge som et paradis med masse penger, gode telekommunikasjonstjenester og ikke minst vakre kvinner i alle aldre:

In Norway, the oil actually belongs to the people. The state-controlled oil company – called, with magnificent simplicity, Statoil – pays a marginal tax rate of 78 per cent. Add that on to a decent pre-existing economy, and the 4.9 million Norwegians can do it all: buy third homes and subsidise punk bands and save almost everything in the sovereign oil fund. Oh, and last month they found a huge new offshore oilfield. You imagine destitute Norwegian-Americans across the Midwest now scouring the attic for ancient birth certificates, dreaming of procuring Norwegian passports.

Along with oil, Norway built its economy on another natural resource: its women. About three-quarters of Norwegian women now have jobs. They seem to pass from statuesque youthful splendour through a middle age spent on corporate boards before descending into rude geriatric health. The old ladies dashing about volunteer centres looked like retired winter Olympics champions, which statistically speaking many of them must be.

Hans observasjoner er gode, men jeg bet meg merke i kommentarene, som var betraktelig mer blandet. En sier:

There is no doubt Norway is a good place to live, even very good but to fairly compare this country it is like driving a Volkswagen, a good car, and paying for a Ferrari, very poor value. Its social system does not effectively deliver basic services. The school children do not make average marks in OECD basic skill tests, the quality of the university education is in decline and in a country of 4.8 million there is 450,000 in line for treatment at the hospitals. For the last 6 years my children go to a school where the air quality has been defined as ¨Borderline¨ and it will not be replaced until next year. A government with over $500 billion in the bank does not have the money to replace it.

Andre mener at nordmenn er verdensmestre i å klage selv om vi, statistisk sett, har det bedre enn noen andre i hele verden. Men jeg likte kommentaren om at man betaler for en Ferrari og får en folkevogn, som jeg mener stemmer. Selv har jeg levd mye i USA (for all del, i en rik og svært velutdannet del av USA) og ser at mye av det jeg ser her borte er bedre enn i Norge, særlig utdanning.

Det største problemet for Norge tror jeg ikke er at folk blir late og utnytter systemet, selv om det er en faktor. De fleste mennesker jeg kjenner, jobber hardt og gjør det de skal. Problemet ligger i at vi har relativt lite press for strukturell endring: Vi har mange tunge, gammedagse strukturer (kommuner, beslutninger (som f.eks. veiutbygging), og tjenester (NAV og helse, først og fremst) som kunne vært gjort betraktelig mer effektive, men hvor vi i stedet løser problemet ved å betale for at ting skal være akkurat som før.

Vi tar i bruk teknologi som ingen andre – men tar vi konsekvensen av at teknologien tillater oss å arbeide annerledes og mer effektivt? Jeg mener det går for langsomt, og tenkes for stort. Det er jo så behagelig å fortsette som før, og statistikken er på vår side…

Jenter og IT

Postet den av
Svar

Noen påstår at jenter ikke har nok matematikkhode for å ta IT-utdannelse. Her (via Boingboing) er en liten presentasjon fra matematiker og utvikler Terri Oda som tilbakeviser dette med usvikelig presisjon:

How does biology explain the low numbers of women in computer science? Hint: it doesn’t.

IT-utdannelse gir deg godt betalte, fleksible og sikre jobber. IT-bransjen i Norge er i mindre og mindre grad preget av svette bakrom og oppdateringer og vedlikehold. En ny programvareindustri har sprunget opp,lokalisert til sentrale deler av Oslo. Lærer du deg teknologi, kan du sitte på kafé med din MacBook Air og være kul – og, i motsetning til de som ikke tok teknologiutdannelse, få betalt for det.

På tide at jentene ikke bare deltar, men invaderer programvarebransjen!

Bøker som statussymbol

Postet den av
3

Espen Andersen (Photo: Nard Schreurs)På kontoret mitt på BI har jeg mange bøker, samlet opp i årevis. I stuen har jeg enda flere, og har brukt tid på å bygge bokhyller og forsvare veggplassen mot familiemedlemmer som mener den kan brukes til noe bedre. I kjelleren har jeg kassevis av bøker jeg ikke har hjerte til å kaste men ikke plass til å ha fremme.

Boksamlingen min er fin, den. Jeg liker bøker, kan huske uten å tenke meg om hvor de fleste av dem er, og ofte huske innholdet bare ved å ta dem ut av hyllen. Og den signaliserer til alle som vil se at her har du en ekte intellektuell, bare så du vet det.

Men jeg leser nesten ikke papirbøker lenger. Jeg kjøper i stedet e-bøker og leser dem på Kindle, PC eller iPad. E-bøker er søkbare, vektløse, billige, tilgjengelige og koster ingenting å lagre. Men ingen kan se hvor mange bøker jeg har i min elektroniske samling. Det å ha mange bøker er et statussignal – det finnes faktisk firmaer som kan selge deg bøker etter mål, i hvilken farge eller genre du vil, for betaling. Statusverdien av bøker vil nok gå reduseres over tid – det er få som viser frem sine store CD-samlinger i stuen lenger, med mindre du er helfanatiker og har tusenvis av vinylplater. Så, hvordan skal man signalisere status med elektroniske bøker?

Den norske bokbransjen, som stadig setter nye rekorder i grenen “baklengs inn i fremtiden”, har nettopp annonsert et nytt konsept for e-bøker som, selv for dem, virkelig strekker strikken for hva man skulle tro var mulig. De vil selge e-bøker på små magnetkort som leseren kan stikke inn i sin (proprietære) e-bokleser. Dette gjør at bokhandelen kan beholde sin rolle i verdikjeden (skjønt de kan antakelig gå fra lastebil til elbil som distribusjonsplatform). Ifølge bransjens ikke altfor overbevisende innspill er dette rettet mot et markedssegment som “ikke ønsker å laste ned ting fra Internett” men som tydeligvis er helt komfortable med å lese bøker på skjerm. Akk ja.

imageJeg hadde første tenkt å gjøre meg morsom over at jeg nå må bytte ut mine bokhyller med små, nette veggstativ for plastkort, . Men så kom jeg på at her har man jo en modell der man kan få det beste fra to verdener – tilgjengeligheten og søkbarheten til e-boken og statusen til papirboken. alt forlagene trenger å gjøre er å bundle e-bøker med en liten pappmodell av en bok, kanskje med lærbind og det hele, som du kan sette i bokhyllen din. Dette ville se bra ut, signalisere intellektualitet og dannelse, og så ville man slippe vekten, støvet, og – siden denne “hylleboken” ikke ville trenge å være mer enn noen centimeter dyp – plassbehovet som følger med vanlige bøker. Du kunne til og unngå fysisk distribusjon ved å la kunden skrive ut og folde boken selv.

Papp-boken og e-boken kunne også kombineres, slik at du kunne aktivere en bok ved å ta den ut av hyllen, veive den i retning av bokleseren (teknikken kunne være transponder, 2D barcoding eller noe annet) og boken ville komme opp på skjermen til bokleseren. Mer avanserte utgaver kunne ha en liten elektronisk fargestripe på bokryggen, for å indikere hvor langt du hadde lest. En slik bok kunne man også låne bort til andre.

Nylig kjøpte jeg Underworld av Don DeLillo til min Kindle. Tenk om den hadde inkludert en liten “visningsbok” som illustrert her, med en barcode og en “lese”stripe: Der har du status, fysisk hukommelse, interiørdesign og en sømløs måte å gradvis bytte ut papirboksamlingen uten disrupsjon.

Du leste det her først!

(Og hvis du lurer: Ja, jeg mener dette ironisk.)

Oppdatering 19/11: Den engelske (original)versjonen havnet på Boingboing, og har pr. nå nesten 5000 lesere…

Thinfilm med prosessor fra printeren

Postet den av
2

PARC/Thinfilm addressable memory computer circuit

Enten leser jeg ikke norske aviser (får dem bare på nett) nøye nok, eller så har de sovet i timen; Her er i alle fall hva jeg tror er den viktigste norske teknologinyheten i år: Thinfilm Electronics, listed på Oslo Børs og en avlegger av FAST, demonstrerte hos Xerox PARC i den 24. en CMOS memory chip produsert på plast. Behørig registrert av Extremetech, The Register, Engadget og EETimes, men altså ikke i Norge, der de eneste nyhetene man finner om firmaet handler om hvem som har begynt å jobbe der eller hvem som har investert.

Det er som å høre FAST enda en gang. Vent, Jon Markus er involvert i Thinfilm også. Akkja.

Vl jeg mener i alle fall denne annonseringen er uhyre viktig,  fordi denne teknologien representerer en mulig disrupsjon vis-a-vis tradisjonell prosessorteknologi. Selv om denne chip’en ikke har på langt nær samme ytelse som en tradisjonell memory chip, er produksjonsteknologien svært lite kapitalkrevende – den minner mest om en blekkskriver som skriver på en plastrull av samme type som man før hadde på overheadprosjektorer Den trenger heller ikke operere i et dyrt “clean room”-mijljø, fritt for støv og andre kontaminasjoner. Den er enkel, robust, og svært billig. Og, foreløpig, ikke mye å skryte av i ytelsesveien heller. Men, tekniske detaljer til side, sammenligne den gjerne med 4004-prosessoren til Intel, den første mikroprosessoren. Dit er det ikke så langt. Og for Thinfilm er veien opp dit lønnsom for hvert skritt, men for den tradisjonelle prosessorindustrien er kampen om dette markedet en distraksjon fra kampen om å beholde eller øke markedsandeler i et stadig voksende tradisjonelt marked.

Dette produktet er første skritt mot å kunne legge inn elektronisk prosessering i nesten alle produkter. Til å begynne med går dette inn i ting som leketøy, men gitt at krav om om RFID-merking begynner å gjøre seg gjeldende i stadig flere distribusjonskjeder – og RFID-tags koster relativt mye penger – kan dette gjøre at man kan få gjennomslag for RFID på enkeltproduktnivå, i stedet for på palle- og kassenivå slik det stort sett er i dag. Et annet marked er NFC (near field communication) – der man enkelt kan få ting til å kommunisere, i første omgang antakelig med mobiltelefoner som kommuniserende ledd.

I en ikke altfor fjern fremtid kan vi altså få datamaskiner – om enn svært små og med begrenset kapasitet – til en stykkpris på noen få øre. Tenk deg produkter som vet hvem eieren er (og vet om de er gitt eller solgt til noen andre, eller om de er ekte eller piratkopier). Eller bagasje som kan kommunisere med deg og flyselskapet, slik at du til enhver tid vet hvor kofferten er og hvor den vil.

I følge The Register er dette første skritt mot et “Internet of things”. Synd det ikke registreres i det landet det kommer fra.

Norsk IT-bransje: Næring og enzym

Postet den av
3

(Dette er en oversettelse og bearbeiding av sammendraget av min rapport for Et Kunnskapsbasert Norge).

I motsetning til Norges klassiske kunnskapsnæringer – petroleum, maritim, sjømat – ser den norske IT-næringen, selv om den er stor, lønnsom og kunnskapsbasert, ikke på seg selv som en kunnskapsklynge, ei heller oppfører den seg som en. Den er svært sentralisert – med noen få unntak (Horten, Trondheim) er norsk IT-næring for det meste lokalisert i Oslo-området: Langs Akerselven, I Oslo sentrum, på Skøyen, Lysaker og Fornebu. Få norske IT-selskaper konkurrerer globalt, og de som gjør det blir stort sett kjøpt opp av multinasjonale selskaper så snart de har nådd en viss størrelse og modenhet. De vokser rett og slett ut av Norge. I noen tilfelle fortsetter selskapene å vokse og trives der de er, vanligvis fordi de oppfyller et spesifikt globalt (GE Vingmed) eller lokalt (Visma) behov, ellers forsvinner de gradvis inn i den oppkjøpende organisasjonen (FAST blir Microsoft Development Center Norway, Tandberg blir en del av Cisco, Trolltech blir en del av Nokia for så å bli solgt til et finsk softwareselskap).

imageIT-næringens to største samfunnsbidrag er:

  • Bransjen tilbyr, gjennom IT-tjenestetilbydere og konsulentselskaper, kunnskap om utvikling og bruk av informasjonsteknologi, som øker landets produktivitet gjennom smart bruk av administrative og kunderettede systemer. Landets relativt store konsulentbransje og utstrakte bruk av konsulenter både i offentlig og privat sektor sikrer at knapp kunnskap om IT-utvikling og implementering både kan bli utviklet og belønnet som en hovedaktivitet innenfor spesialiserte organisasjoner, men gjør også denne kunnskapen tilgjengelig i en mer fleksibel form enn hva norsk arbeidslivs relativt stivbente ansettelseordninger tillater.
  • Teknologien i seg selv, som primært skapes av store og internasjonale teknologiselskaper; av åpen-kildekode miljøet, og av lokale utviklere av administrativ programvare, tilbyr en tilgjengelig infrastruktur for gründere i nesten enhver bransje. Nesten alle oppstartbedrifter i Norge idag bruker tid og ressurser på å utvikle systemer. Tilgjengeligheten til digitale nettverk og grensesnitt gjør det lettere å starte firma, både hva gjelder forhold til det offentlige, mobilisering av ressurers, og aksess til markeder.

IT er både en kompetitiv arena og en strategisk ressurs – en bransje såvel som et ensym – for å øke Norges innovasjonskraft, produktivitiet og konkurranseevne.

Kunnskapsskapning og – distribusjon

Kunnskap kommer til IT-næringen fra tre hovedkilder: Fra utenlandske teknologiselskaper, fra norske IT-selskapers eget utviklingsarbeid, og fra norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Hovedforbindelsen er utdanning – universiteter og høyskoler produserer studenter innen informatikk og ulike ingeniørfag – næringens knappeste ressurs, nevnt av praktisk talt hver eneste person vi intervjuet. Selve den akademiske forskningen, med enkelte velkjente unntak som objektorientering (Simula, Norsk Regnesentral og UiO) og søketeknologi (hovedsaklig NTNU) er ikke tett koblet mot næringslivet. Selskaper startes ofte av studenter fra ingeniørfag og informatikk, men faglig personale er i liten grad involvert – med noen unntak – etter at selskapene er startet. Dette er delvis fordi involvering i entreprenørskap strider med endel universitetskulturer – akademisk personale blir nå engang ikke rekruttert på grunn av sin hang til entreprenørskap – og delvis fordi selskapsspesifikk kunnskap raskt går ifra mer generisk akademisk kunnskap såsnart selskapene videreutvikler sin teknologi.

Næringens utfordringer

Et stort problem for IT-næringen er at den tilbyr en generell teknologi (Basu and Fernald 2008) – og det vil si at verdien teknologien skaper er mye mer synlig i næringer som bruker den enn i IT-næringen selv. Næringen er den mest innovative av samtlige næringer undersøkt av Et Kunnskapsbasert Norge, og finansierer sin forskning og utvikling stort sett ut fra egne midler eller fra generelle støtteordninger, men får i liten grad del i mer langsiktige forskningsmidler. Næringen preges i liten grad av faste samarbeidskonstellasjoner – alle konkurrerer og samarbeider med alle. Næringen scorer lavt på mange klyngedimensjoner, særlig på kunnskapsdynamikk.

Næringens hovedutfordring ligger å få synliggjort sin rolle i samfunnet. Per i dag gjøres det mange forsøkt på å dokumentere og eksemplifisere verdiskapning, men det skjer på vegne av det enkelte firma. En felles innsats for synliggjøring – der de enkelte aktørene spiller hverandre gode – ville ikke bare gjøre rekruttering enklere, men også øke teknologiens profil og legitimitet som verdiskaper. I særlig grad trenger næringen å tiltrekke seg arbeidskraft utenom den tradisjonelt mannsdominerte ingeniørpoolen. Dette kan gjøres ved å portrettere bransjen nettopp som en urban og spennende kilde til jobb og personlig utvikling – et karrierevalg ikke bare for den som er interessert i teknologi men også den som er miljøbevisst, ambisiøs og kulturelt begavet.

Eller, i kortform: Hvem som helst kan sitte på kafe på Grünerløkka med en MacBook Air og være kul. Jobber du med IT, kan få betalt for det også.

Næringens hovedoppgave i årene fremover vil være å øke produktivitieten – spesielt beslutningshastighet og –kvalitet i offentlig sektor såsom helsevesen og offentlig velferdsadministrasjon. For å gjøre det, må næringen kollektivt ta initiativ ikke bare hva gjelder teknologiutforming, men også påvirke til organisasjons- og prosessendringer for å fremme produktivitet og økt servicenivå.

Eller, i kortform: Næringen må, kollektikvt, rett og slett slutte å selge kundene det de vil ha og heller få dem til å gjøre det de burde gjøre.

Det offentliges rolle

Offentlige tiltak innen IT deles opp i tiltak rettet mot næringen, og i tiltak rettet mot bruk av informasjonsteknologi i offentlig administrasjon og offentlige tjenestetilbydere.

IT-næringen i Norge har – tilsynelatende heldigvis – hittil ikke vært gjenstand for mye oppmerksomhet fra offentlige myndigheter. Næringen har ikke blitt tilbudt spesiell offentlig assistance, og har heller ikke vært utsatt for mye spesiell regulering. Dette er i seg selv noe problem: Dette er en næring som er vant til rask teknologisk utvikling og forlengst har lært seg å omstille seg i forhold til endring i stedet for å forsøke å bevare det bestående.

Offentlig politikk i forhold til IT vil trenge å ta inn over seg at verdiskapning med IT i hovedsak skjer utenfor selve IT-næringen; at Norge er et svært lite land som ikke nødvendigvis trenger store, tunge systemer, men kan vinne mye på forenkling av prosesser og strukturer. Selve næringen støttes best gjennom å adressere de direkte behov næringen uttrykker – særlig mangelen på kandidater med riktig utdannelse – fremfor å tvinge næringen til å forholde seg til relativt kortsiktig politisk styring som krav om spesiell teknologi eller geografisk tilknytning.

Den største potensialet for verdiskapning ved hjelp av IT i Norge idag ligger i produktivitetsøkning innen offentlig administrasjon og tjenesteyting (helse, utdanning og sosiale tjenester). Her er prosesser og strukturer fremdeles i stor grad basert papir som medium og geografisk avstand som en hindring. Det har vært stor fremgang rundt forbedring av grensesnittet mellom publikum og myndighetene, men det er fremdeles mye å gjøre innen inforamsjonsutveksling og koordinering mellom de ulike organisasjonsenhetene.

Norges utfordring ligger i å omsette den entusiasme med hvilken landets innbyggere tar i bruk individuell ny teknologi til en like stor entusiasme innen både offentlig og privat virksomhet for å tilpasse sine rutiner og tjenester til den nye teknologien. Vår siste anbefaling vil derfor være at det opprettes en stilling som IT-minister, med mandat og myndighet til å reorganisere, automatisere og digitalisere alle sider av offentlig tjenesteyting, med det for øye å gjøre livet bedre for landets borgere. En effekt av en tung satsing her vil være at norske IT-selskaper vil kunne eksportere den resulterende kunnskap og teknologi til andre land som ikke har den sterke økonomi og teknologisk tilpasningsdyktige befolkning som Norge har.

Hvorfor jeg ikke er så bekymret for USA

Postet den av
Svar

Flowingdata er en interessant blogg, fokusert på interessante fremstillinger av statistiske og andre sammenhenger. Her fant jeg denne grafen, hentet fra en artikkel av Jon Bruner på Forbes.com, som viser hvilke land som har fått Nobelpriser gjennom årene:

Click for larger image - Nobel Prize graphic

Jon Bruner understreker to svært viktige poeng:

  • en tredjedel av Nobelprisene som har gått til USA, er gått til folk som ikke var født der. Med andre ord, kunnskapsinnvandring er ikke dumt. Legg merke til hva som skjedde med Tyskland da nazistene kom til makten.
  • Nobelprisen er en “lagging indicator” av forskningskvalitet – det går typisk en generasjon eller to fra noen gjør noe til de får Nobelprisen.

Det er grunn til å tro at land som Kina og India kommer til å seile opp – ikke bare fordi de er store, men fordi landene etterhvert når et økonomisk og utdanningsmessig nivå som som gjør at man kan realisere det fokus på forskning og utvikling som myndighetene ønsker.

Det er denne sammenhengen vi er nødt til å sette norsk forskningspolitikk inn i. Klarer vi å tiltrekke oss gode nok forskere utenfra?

USAs manglende hverdagskriminalitet

Postet den av
Svar

I 1996 skulle familien flytte hjem til Norge fra Arlington, en forstad til Boston. Etter at møbler var sendt avgårde, sto vi igjen med en hel del mat i kjøleskap og fryser. Sånt er det jo synd å kaste, så vi ringte til en barnefamilie i huset ved siden av oss og lurte på om de ville ha maten. Det ville de gjerne, men siden ingen var hjemme for øyeblikket, foreslo de at vi rett og slett skulle gå inn i deres hus og putte tingene rett inn I kjøleskap og fryser. Da jeg lurte på hvor nøkkelen var, sa de at, neida, de låste aldri døren. Jeg ruslet over med endel bæreposer, og fant et ulåst hus med TV-apparater, datamaskiner og andre gjenstander en innbruddstyv helt sikkert ville tatt med seg. Arlington forholder seg i avstand og sosioøkonomiske indikatorer til Boston omtrent som Grefsenkollen eller kanskje Høybråten gjør til Oslo.

I går hadde jeg den samme opplevelsen her i Boston – i Brookline, et betydelig mer sentralt og bymessig område enn Arlington. Jeg kom i skade for å låse meg ute av leiligheten (og forsto hvorfor smekklåsen stod på “åpen” da vi flyttet inn.). Naboen under kunne da vise meg hvor husverten gjemte nøkkelen til sin leilighet, og gikk deretter inn og hentet en ekstranøkkel til vår leilighet. De låste ikke døren til sin leilighet (bortsett fra når de skulle være borte i flere dager), og anbefalte oss (som til og med låser døren når vi er inne i leiligheten) å gjøre det samme.

Jeg har tidligere skrevet om dette, oppdaget jeg, men opplevelsen var i alle fall en påminnelse om at man ikke skal ta stereotype oppfatninger om andre land og folk styre sin adferd. Og duverden hvor mye enklere verden er i fravær av alarmsystemer, kjellernøkler og mobilkoder…

Digitalt Personvern etablert

Postet den av
Svar

Digitalt PersonvernOg dermed er katten ute av sekken – foreningen Digitalt Personvern er etablert. Målsetningen er å få belyst lovligheten – eller, mer presist, konstitusjonaliteten – av Datalagringsdirektivet. Eller, enda mer presist – å få samlet inn nok penger til at vi kan føre en rettssak mot Datalagringsdirektivet. Mer detaljerte opplysninger kommer her etterhvert som spørsmål triller inn.

Foreningen har Georg Apenes som styreformann, Christian Torris Olsen som generalsekretær (og den man kontakter), og Jon Wessel-Aas som juridisk konsulent. Og selv er jeg meget smigret over å fått plass i styret.

Og dermed er kronerullingen i gang! Gi her – hvis du er motstander av DLD, vel, «put your money where your mouth is…»

Oppdatering: Bra reportasje i PCWorld.Bra intervju med Georg. Og meget interessant artikkel (fra april i år) om hva som har skjedd, politisk, i Tyskland.

Oppdatering II:  Etter en dag har vi allerede passert 100.000!

DLD og retten til å slette

Postet den av
Svar

Jon Wessel-Aas har et glimrende innlegg på desk.no om lovligheten av datalagringsdirektivet – et påbud laget for å «sikre at vi ikke kan kommunisere med hverandre i private sammenhenger, uten at dette loggføres for fremtiden. Som potensielt bevis i en tenkt straffesak mot oss.»

Jon skisserer også en mulig vei ut av denne galskapen – nemlig å prøve lovligheten av DLD, noe som har skjedd fem ganger i Europa så langt, med dom mot direktivet i alle tilfellene. Dette bør vi også gjøre i Norge.

I det kommunikasjonssamfunnet vi nå lever i, er retten til å få være i fred viktigere enn noensinne. Den er, som tilgang til natur og ren luft, en rett som Staten må ta vare på, fordi kostnadene ved å opprettholde den i liten grad bæres (eller kan bæres) av hver enkelt, frivillig aktør. Google og Facebook og andre nettbaserte tjenester sparer på hver eneste interaksjon med deres systemer – og det er myndighetene som må regulere dem slik at ikke enkeltmenneskets integritet krenkes. Da er det svært forstemmende at det nettopp er myndighetene som velger å krenke denne integriteten.

DLD ble vedtatt med knapt flertall i et Storting sterkt preget av kompromisser og liten kunnskap om hva DLD innebærer, av en regjering som aldri har brukt sin reservasjonsrett overfor EU-direktiver og ikke ville begynne nå. (At man kort tid etterpå brukte denne reservasjonsretten i en fillesak som Postdirektivet styrker jo ikke akkurat troverdigheten til det argumentet.)

Dermed er det rettens vei som gjelder. Det er ikke tradisjon i Norge for å bruke rettsapparatet som konstitusjonsvern, slik det er i USA. Men det er jo aldri for sent å begynne.

Hvorfor jeg ikke er helsepolitiker

Postet den av

Datter nummer en har fått problemer med et smertefullt håndledd, sannsynligvis som et resultat av for mye tastaturvirksomhet. Hun kan ikke jobbe, og gikk til legen, som mente det var seneskjedebetennelse og nok ville gå over i løpet av et års tid. Siden hun skal studere i utlandet og derfor ikke kan gå og slenge i månedsvis, spurte hun om operasjon, og fikk etterhvert time for operasjon om tre måneder. Så undersøkte hun om det var mulig å bli operert privat, og det var det, med noen dagers varsel, for kr. 13.000,-  Hun er nå operert, det viste seg ikke å være betennelse (og dermed ikke noe som ville gå over), men en cyste. Hun er tilnærmet smertefri, vil ganske snart være tilbake i produktiv virksomhet, og kan begynne sine studier uten å måtte ta et års opphold.

Og jeg spør meg selv: Hvorfor er det offentlige helsevesen villig til å la henne gå med smerter og arbeidsuførhet – og NAV villig til å betale sykelønn i evigheter  – når man kan fikse hele greia for omtrent det sykelønn ville kostet for to uker?

For noen år siden ble en kollega av meg rammet av skiveprolaps. Han lå hjemme i sengen med store smerter. Ventetid på operasjon på Ullevål var over et år. Men i Sverige fantes en kirurg som brukte mikrokirurgi for å reparere prolapser – og for denne teknikken er det viktig at pasienten kommer til operasjon så fort som mulig etter prolapset, slik at væsken fra skiven ikke stivner. Prisen var kr. 60.000,- Min kollega fløy liggende til Sverige, ble operert, og var smertefri og på jobb igjen etter to uker. En henvendelse til trygdekontoret om å få refundert de seksti tusen ble møtt med beskjed om at denslags dekket de ikke – han skulle i stedet ha ligget et år i kø. Heldigvis var arbeidsgiver lykkelig over å kunne dekke halvparten (som naturligvis måtte lønnsinnberettes.)

Og jeg spør meg selv omtrent det samme som for håndleddshistorien over.

Når man har studert økonomi (eller bare har levd lenge nok) vet man at det kun finnes to måter å håndtere etterspørsel etter et knapt gode: Pris og kø. Man kan betale med penger eller betale med tid – og som kjent er tid penger (i dette tilfelle sykepenger). Derfor er ventetidsgarantier bare vås medmindre de kommer med et tilknyttet budsjett.

I Norge har vi et offentlig helsevesen som skal sikre at alle skal få det de trenger. I praksis ser man ikke utenfor det offentlige tilbudet – selv om det private er mye billigere og lindrer smerte på mye kortere tid.

Da skjønner ikke jeg hvorfor det offentlige ikke bare kan betale private for å gjøre jobben – man sparer jo masse smerte og skattekroner.

Men jeg er jo ikke helsepolitiker, så det er mye jeg ikke skjønner.

En telekonferanse til besvær

Postet den av

(En spalte i e24, gjengitt her i originalform.)

I fjor skrev Elin Ørjasæter om hvordan vulkanutbruddet på Island kanskje endelig kunne få folk til å begynne å bruke telekonferanse heller enn flyreiser. Nå, et år etter, har vi igjen hatt et lite vulkanutbrudd, men vi reiser ikke mindre for det. Jeg har aldri skjønt vår merkelige trang til å flytte 50-100 kilo kjøtt og blod for at noen få kilo hjernemasse skal få anledning til å påvirke hverandre. Hvorfor i all verden bruker vi ikke tele- og videokonferanser når kameraer er innebygget i laptop og mobil og Skype er tilnærmet gratis?

Jeg snakker med folk i mange firma, og forundrer meg stadig over det i noen organisasjoner er helt naturlig å bruke video- eller telekonferanser, mens man i andre organisasjoner (forbausende mange) blir møtt med flakkende øyekast og nervøse bortforklaringer når man lurer på om vi ikke kan ta dette møtet over telefonen i stedet.

Les videre →

EU-kontroll-kontroll

Postet den av

mb69-forfra

Jeg har fått purrebrev på EU-kontroll på min gamle 6,9, monsterbilen fra 1977. Den er for sikkerhets skyld satt opp med at den skal ha EU-kontroll mellom november og april.

Problemet er selvfølgelig at bilen kun kjøres om sommeren, kun har sommerdekk, er 34 år gammel og såkalt verneverdig, og at jeg ikke vil utsette dens tandre karosseri for saltavleiringer og stålmark. Så derfor et meget enkelt spørsmål:

Hvorfor er det ikke slik at alle biler som er eldre enn 30 år (og dermed regnes som museumsgjenstander) får EU-kontrollfrist i sommerhalvåret?

Nuvel, den går som et uvær uansett, med takluken åpen og 8 sylindre brummende (særlig fin lyd gjennom tunnellene på Ring 3). Trekker til høyre hver  gang den ser en bensinstasjon, men man skal jo lide litt for moroa.

Produktivitet gir velstand

Postet den av

Hørt på seminar på Teknisk Museum i går, fra Dag Andreassen, historiker ved museet: Frem til i fjor ble det produsert like mange spiker i en liten fabrikk i Nydalen som da Christiania Spikerverk dekket hele stedet. Spikerproduksjonen ble lagt ned i fjor, men fremdeles produserer seks mann spader og snøskuffer og trillebårer i et tempo man før bare kunne drømme om.

Produktivitetsvekst skaper velstand, med andre ord. Produktivitetsvekst får vi ved to mekanismer: Teknologi og handel. Teknologi gir oss bedre måter å gjøre ting på, og utvikles ved at vi lærer av dem før oss og egen erfaring. Handel gjør at vi kan konsentrere oss om å gjøre en ting bra, og bytte til oss alt vi trenger fra andre spesialister.

For å sitere Matt Ridley i The rational optimist: Et selvberget liv er et fattig og kort liv.

I disse dager ber Tine om økte tollsatser på utenlandsk ost fordi kundene foretrekker den, og kjøper mindre melk. I stedet for å ta opp konkurransen (som går på kvalitet, ikke kostnad) vil man altså tvinge flere nordmenn til Strömstad. Norsk landbruk vedlikeholder en rekke myter (glimrende artikkel) for å sikre at alt er som før – og nekter å tilpasse seg ny teknologi (selv om dyrene deres klarer det.)

Vi trenger færre og mer produktive bønder, som lager spesialiserte høykvalitetsvarer de selger ute, uten subsidier. Bare slik kan bøndene overleve som bønder – for på et eller annet tidspunkt blir Tines anakronistiske krumspring rett og slett for rare for politikerne og velgerne. Da åpnes slusene, og en bondestand som ikke er vant til konkurranse får seg en ubehagelig overraskelse.

Joi Ito til MIT – rekruttering slik den bør gjøres

Postet den av

image MIT Media Lab ansetter Joi Ito* som ny leder, i følge New York Times og en lab’en egne hjemmesider. Joi er en japansk seriell entreprenør, venture capitalist, superblogger, Internett-aktivist og generell sprellemann – alltid i luften, på Twitter, og i diskusjoner, en lederskikkelse som bygger opp folkene rundt seg og tar initiativ ut fra visjoner heller enn planer.

Valget av Ito er briljant, men kontroversielt, for å sitere Lawrence Lessig. Dette ikke på grunn av hva han har gjort, men hva han ikke har gjort, nemlig å fullføre en universitetsutdannelse. Han har påbegynt to universitetsutdannelser (informatikk på Tufts, fysikk på Chicago) men sluttet fort da han syntes det hele var nokså kjedelig og irrelevant. MIT har imidlertid selvtillit nok til å ansette folk med ideer uten å kikke alt for hardt på formaliteter – jeg har selv vært på MIT Media Lab og sett folk blitt ansatt uten formell bakgrunn, men glimrende konseptualiserings- og programmeringskapasitet.

Jeg tror ikke dette hadde gått i Norge. Her på berget må hver eneste offentlig og/eller akademisk ansettelse gjennom et mareritt av en prosess hvor formalia er det eneste som teller – så lenge en mastergrad er toårig, er den godkjent for et doktorgradsstudium, for eksempel, uansett om du kommer fra et surfeuniversitet i Australia eller en liksom-universitet på den ytterste Nøgne Ø. Derimot bør du ikke finne på å ta en mastergrad på LSE eller Oxford eller Cambridge – da er du diskvalifisert fra norske doktorgradsstudier, for graden er bare ettårig, selv om LSE og Oxford og Cambridge er verdensledende innenfor sine områder. Som jeg har hørt i opptaks- og ansettelsesdiskusjoner: Vi kan jo ikke gjøre et unntak fordi noen er flink!

image MIT gjør det. Det hadde ikke skjedd i Norge – det er garantert: Da hadde forsmådde søkere med papirene i orden laget kjemperabalder, ulike kvalitetsgrupperinger hadde trådt sammen med konklusjoner om at her må man “gjennomgå rutinene” i forhold til papirer, kjønnsdeler og landsdeler, og sikre at noe slikt ikke kan skje igjen. Tenk deg om – hvor mange norske universiteter og forskningssentre har headhuntet utenlandske ledere?

Jeg synes imidlertid det er helt strålende at Joi blir ny leder på MIT Media Lab. Dels fordi han har visjonene og iderikheten som skal til for å ta vare på en institusjon som har skapt så mange briljante nyvinninger. Men mest av alt fordi det gir meg nok en spennede person å forholde meg til.

Jeg reiser nemlig på sabbat fra høsten av, og ferden går, nettopp, til MIT. Nærmere bestemt på Center for Information Systems Research, 200 meter rett sør for I. M. Pei’s nokså håpløse bygning. CISR er en forskningsgruppe rundt IT-ledelse og teknologistrategi med med samme forhold til private, globale bedrifter som MIT Media Lab har – og meget interessante kolleger å lære av og diskutere med.

Så får jeg heller tåle å være tilknyttet et universitet som ansetter folk som ikke har papirene i orden…

* Bildet er tatt av Mitzuka Ito, og CC-lisensiert.

Humanistenes behagelige irrelevans

Postet den av

I en kronikk i Aftenposten 31. mars påpeker Torill Moi humanioras reduserte andel av forskningsmidlene og beklager Forskningsrådets fokusering på relevans, som hun oppfatter som en hindring i å drive sann humanistisk forskning og dialog.

Ved første øyekast er dette synspunkter det er lett å være enig i. I praksis blir det litt vanskeligere – ikke fordi humaniora (som synes meg her å være noe snevrere definert enn det engelske humanities, som inkluderer bl.a. jus) ikke fortjener en plass i solen, men fordi norske humanister ser ut til å ønske å sette sitt lys under en skjeppe.

Knut Olav Åmås har tidligere påpekt hvor lite humanistene er til stede i samfunnsdebatten. I disse dager foregår det debatter om en rekke temaer der humanistisk kunnskap kunne virke opplysende, som for eksempel

  • At Norge akkurat nå er i ferd med å lovfeste, med Datalagringsdirektivet, at Staten skal ha en rett til å lagre ditt kommunikasjonsmønster uten hensyn til prinsippet om skjellig grunn til mistanke – fordi det kan tenkes at du kommer til å bryte loven en gang i fremtiden.
  • At Norge har en tollpolitikk som gjør at utviklingsland ikke kan selge sine jordbruksvarer til oss, og dermed forblir i fattigdom, for å beskytte en liten gruppe deltidsnæringsdrivende og noen store monopolbedrifter.
  • At Norge i dag fører en innvandringspolitikk som (enten man står på den ene eller andre siden i hvem og hvor mange som skal få komme inn) er lemfeldig tilfeldig, kontraintuitiv og – i alle fall i praksis – basert på et høyst uklart menneskesyn.

Det synes meg at disse debattene kunne hatt godt av en dose humaniora – ”akademiske disipliner som studerer den menneskelige tilstand, med metoder som primært er analytiske, kritiske og spekulative,” for å sitere Wikipedia (for den saks skyld, et annet stort humanistisk prosjekt der kjente norske humanister i stor grad heller ikke er til stede).

For bare å ta den første debatten: Datalagringsdirektivet reduserer enkeltpersoners rett til privatliv, kan føre til store begrensninger i journalisters og andre kritiske røsters handlefrihet, og innebærer en fare for bruksglidning, der opplysninger som kun skal kunne brukes for å etterforske alvorlige forbrytelser over tid kan bli verktøy for å slå ned på alle som er litt utenom det vanlige. Så vidt jeg vet – og her bør en historiker kunne si noe – vil store og interessante informasjonsbaser over tid alltid bli både lekket og misbrukt.

I denne debatten har de prinsipielle synspunkter blitt frontet av noen få jurister (Jon Wessel-Aas og Olav Torvund, i hovedsak) og noen teknologer (Morten Dæhlen og Gisle Hannemyr, for eksempel). De egentlige humanister har man sett lite til.

Hva kan grunnen være? Humanioras manglende relevans er i alle fall ikke problemet. Toril Moi nevner Wergeland – og jeg er sikker på at Wergeland, med ”Jøden” og ”Jødinnen” ville ha meget å tilføre innvandringsdebatten. Ibsen, med ”En folkefiende”, ville nok hatt noen saftige innlegg om DLD. Bjørnson, med sine mange fargerike meninger om graut og annet, ville nok veid inn om tollpolitikken. Jeg skulle gjerne hørt et analytisk, kritisk og spekulativt innlegg fra en ekspert på Wergeland om noen av dagens debatt-temaer.

Så hvorfor skjer ikke dette? En grunn kan være at humanistene i for stor grad mangler interesse for å sette seg inn i hva datalagringsdirektiv, tollsatser og innvandringspolitikk egentlig innebærer – at man definerer den slags som hjemmehørende andre steder, som rent teknologiske eller økonomiske spørsmål. Men når teknologer og økonomer ser moralske og historiske dimensjoner i en problemstilling, bør vel humanistene kunne engasjere seg – om ikke noe annet så for å bekrefte at deres fag ikke har relevans?

Men jeg lurer på om ikke årsaken ligger et annet sted. Når jeg sensurerer studentarbeider, er en av mine vanligste kommentarer at studentene ”nevner teori, men bruker den ikke”. En naturvitenskaplig teori – eller et humanistisk prinsipp – er et redskap som beviser sin verdi gjennom anvendelse. Og heri ligger problemet: Den vanlige humanist ser ut til å være mer enn villig til å kategorisere folk og deres meninger, til å bedrive deskripsjon. Å bruke den menneskekunnskap og det moralske fundament humanistisk forskning og dialog skulle frembringe til å drive preskripsjon, derimot, synes å ligge utenfor humanioras prosjekt.

Synd. Vi kunne trengt dere.

Hva mener du, Toril Moi, om DLD? Analytisk, kritisk og spekulativt, helst.

(Dette innlegget er også tatt inn i min blogg på Aftenposten.

PFIT: Viktig møte om IKT i skolen

Postet den av

Interessant – og viktig – møte om bruk av IKT i skolen i PFIT neste mandag (den 29. november kl. 1700 i Håndverkeren.

Digital kompetanse er definert som én av fem grunnleggende ferdigheter i norsk skole og skal følges opp i alle fag. Telling av antall elever pr PC er benyttet som hovedkriterium for utbredelse. Dette innebærer en overforenkling som sier lite om bruken av IKT til læringsformål. Her er det mye mer å hente. Vi har fått en redaktør, en representant for en fremgangsrik norsk leverandør av læringsplattformer (It’s learning), og en foregangsmann for globalisering og restrukturering av utdanningssektoren til å gi sine perspektiver på satsningen på IKT i utdanningen:

Per Rune Eknes – redaktør Skolemagasinet

John Arthur Berg – Director of Operations,It`s learning AS

Erik Syring, CEO Global Education

Jeg kommer til å delta – dels fordi jeg er glødende opptatt av IKT i skolen, dels fordi jeg tror foredragsholderne har interessante perspektiver jeg gleder meg til.

Påmelding her – vel møtt!

Klikkhorer og papirtigre

Postet den av

(Essay publisert i Antifestskrift til Norsk Presseforbunds 100-års jubileum. Og ja, jeg gjentar meg selv fra diverse andre skriverier.)

For ca. tre år siden fikk jeg en telefon fra et større forlag, som lurte på om jeg kunne hjelpe dem med å utvikle strategi. Konsulentoppdrag er alltid velkomment, men jeg klarte ikke å la være å spørre om hva det gjaldt – elektronisk publisering, kanskje? Følgende samtale utspant seg:

– Nei, det gjelder kokebøker.

– Kokebøker?

– Ja, vi har en idé…hva om vi laget DVDer med små filmsnutter som viser hvordan man laget maten, og la dem inn i en liten lomme bak i kokebøkene? Så kunne folk putte dem i DVD-spilleren og se på dem mens de laget mat. Hva synes du?

– Hmmm…jeg har døtre i tenårene som liker å lage mat. Kan du gjette hva de gjør?

– Nei…?

– De kikker i kjøleskapet hva vi har, legger resultatet inn i Google, og lager den oppskriften som kommer opp…hvordan har dere tenkt å konkurrere med den løsningen?

Det ble aldri noe av det konsulentoppdraget.[1]

Alt var mye bedre under krigen…

Akk ja, den ungdommen. Riktignok leser og skriver de mer enn noensinne, men de abonnerer ikke på aviser og kjøper færre blader. I stedet laster de ned. Musikk, filmer, spill, nyheter, artikler og, bare vent, bøker. Og så skriver de. For hverandre og for Kunnskapsløftet. På Facebook og Fronter. Men ikke på papir.

Ungdommen påvirker sine foreldre. Selv ikke til søndagsfrokosten beholder papiravisen sine markedsandeler. Hjemme hos oss er det til enhver tid minst fire bærbare PCer på kjøkkenbordet, tre av fem familiemedlemmer blogger, alle er på Facebook, og far sjøl skal slappe av, skjer det på verandaen med kaffe, trådløst nettverk og nettversjonen av New York Times. Det er svært langt ned til postkassen, der det ikke har ligget noen betalt avis på flere år.

Skribentene er like troløse. Før var en kronikk i Aftenposten eller en spalte i Dagbladet et sikkert tegn på akademisk formuleringsevne eller salongradikal moteriktighet. Nå er artiklene på blogger, samtalen på Twitter og forbindelsene på Facebook. Det er bare journaliststudenter som fortsatt tror papiraviser har en fremtid. De tviholder på sine papirbaserte intelligensia-aspirasjoner gjennom studietiden, men endrer nok mening etter hvert som familieforøkelser og kvadratmeterpriser ubønnhørlig gjør seg gjeldende.

Mange tradisjonelle pressefolk mener mediehusene gjorde en kjempetabbe da Internett kom og de ga fra seg godsakene uten betaling. Nå er folk oppdratt til at nyheter er gratis og meninger allestedsnærværende – og det er stort sett bare gerontokrater som Rupert Murdoch som tror de kan få tannpastaen tilbake på tuben igjen.

Riktignok har noen har klart å beholde en modell der kundene betaler for abonnementer (ingen har hittil klart det for enkeltartikler). The Economist, Morgenbladet og Klassekampen begrenser full web-tilgang til papirabonnenter, Wall Street Journal og Dagens Næringsliv selger fortsatt abonnementer til bedrifter som trenger noe til vente- og lunsjrom. Og lokalaviser fortsetter som før, med lave budsjetter og amatørmessige websider, fast overbevist om at folks vaner ikke kommer til å endre seg.

Men dette er overgangordninger, forbeholdt de få og de kortsiktige. Pressen er i endring, og må finne nye løsninger. For alle som står utenfor, er dette enkelt. For pressefolk er det svært vanskelig. Hvorfor?

Disruptive innovasjoner

Internett – hele pakken, ikke bare nettavisene – representerer en disruptiv[2] innovasjon, et uttrykk skapt av Harvard-professoren Clayton Christensen på midten av 90-tallet. En slik innovasjon skjer når en ny teknologi kommer inn i et eksisterende marked, og de tidligere dominerende selskapene er de som er minst i stand til å gå over til den.

Disruptive innovasjoner forekommer i to utgaver – ”low-end” og ”new market”. Den første varianten er når et nytt produkt eller tjeneste kommer inn og blir populært i et billigmarked, for så gradvis å bli bedre og bedre og til slutt ta hele markedet, mens de eksisterende tilbyderne gradvis retirerer oppover, og til slutt forsvinner eller blir stående igjen med et lite marked rettet mot svært kresne tilbydere. Norsk Data ble offer for en slik disruptiv innovasjon, da PCen kom inn og fortrengte ND’s utmerkede, men akk så dyre maskiner.

”New market”-disrupsjoner oppstår når en tilbyder med en ny måte å gjøre ting på ikke klarer å hevde seg i det eksisterende markedet, og derfor slår seg opp i et helt annet marked, gradvis utvikler teknologien, og så kommer inn for fullt i hovedmarkedet. Sony er et eksempel her: Firmaet fant opp transistorradioen, men kunne ikke konkurrere med store, fine radiokabinetter med vakuumrør, fordi transistorene til å begynne med laget svært dårlig lyd. I stedet begynte man å lage høreapparater (folk med hørselsproblemer som plutselig kan høre, klager ikke over at lyden er dårlig) og deretter små reiseradioer for tenåringer (som ikke fikk høre på popmusikk på familieklenodiet.) Teknologien ble gradvis bedre, og dermed var det duket for at radio etter hvert var ensbetydende med transistorradio. Andre ganger kan markedet ødelegges nærmest i distraksjon – jeg tror ikke noen av produsentene av reisevekkerur forsto implikasjonene av at mobiltelefoner fikk alarmfunksjoner.

Problemet med disruptive innovasjoner er ikke at man ikke er klar over dem, men at all økonomisk logikk og profesjonell sedvane tilsier at dette er dårlige greier som man ikke kan tjene penger på. Nettaviser er et ustabilt medium, og det er vanskelig å tjene penger der. Journalistene halser etter linker og videoer og får aldri tid til å skrive den dype, analyserende reportasjen. Annonsørene er ikke villige til å betale, og mesteparten av annonsepengene stikker likevel søkemotorene av med. Layout-mulighetene er begrensede, i alle fall hva gjelder tradisjonell informasjon, og kan ikke lenger deles inn i abonnenter og løssalg, men kommer inn via søkemotorer, Twitter-henvisninger og linker i andre websider.

Et norsk mediehus – Schibsted – ser ut til å ha klart seg bra, til den grad at The Economist gir dem betegnelsen ”det eneste mediehuset som har klart overgangen til digitale medier.” Men skinnet bedrar: Schibsteds kostnader med å trykke og distribuere papiraviser er ca. 50% av totalkostnadene. Men inntekten på nett utgjør bare en fjerdedel av inntekten på papiravisen – og dermed må man kutte også i redaksjonelle krefter hvis ikke man kommer opp med nye måter å tjene penger på. Rubrikannonser, nemlig, er nå frikoblet fra nyheter og ligger på markedsplasser som Finn.no og Blocket.se – og der tjener Schibsted penger.

Med andre ord: Norsk presse står overfor et svært vanskelig problem, ikke fordi de er dumme eller gammeldags – i hvert fall ikke mer enn i andre bransjer – men fordi problemet er genuint vanskelig. Skal man komme seg ut av denne situasjonen med ære og lommebok i behold, må det tilpasning til – og den må skje både i stort og smått, både strategisk og operasjonelt.

Å tenke stort – strategi og forretningsmodeller

Firma som står overfor en disruptiv innovasjon har noen utveier: Å kannibalisere seg selv, å flytte seg innen verdikjeden, å reposisjonere seg rundt jobber kunden ønsker utført, og å jukse. Løsningene er overlappende og diffuse, og svært vanskelige å gjennomføre. Her er noen detaljer:

Kannibalisering betyr at man utkonkurrerer seg selv før andre gjør det. Det er det Schibsted har gjort med rubrikkannonser, ved bevisst å la Finn.no utkonkurrere Aftenposten som Norges viktigste markedsplass. Fordelen med denne strategien er at man kan benytte sin store markedsandel i det gamle markedet til å dominere i det nye. Ulempen er at man får interne stridigheter, at man (i hvert fall i en overgangsperiode, men noen ganger permanent) vil tjene mindre penger enn før. Derfor lykkes bare denne strategien hvis man har en svært viljesterk ledelse med klare strategiske visjoner – og styrke til å stå imot et aksjemarked orientert mot kvartalsvise resultater og regelmessige nøkkeltall. Uten Tinius-stiftelsens blokkerende eierandel i Schibsted hadde man aldri fått det til – og selv da var det til tider nokså usikkert hva man hadde gitt seg inn på.

Verdikjedeglidning[3] betyr at man flytter sin aktivitet innenfor verdikjeden – enten ved å gå nærmere kunden, eller ved å bli leverandør inn mot andre bedrifter i den samme bransjen. Hvem som tjener penger i en bransje tenderer til å flytte seg frem og tilbake – for eksempel tjente de store bilfabrikkene penger på 80-tallet på bekostning av komponentprodusentene. Disse gjorde masse innovasjoner med sine produkter, og nå er det produsenter med navn som Knorr Bremse, ZF og Bosch som tjener penger – fordi de har endret sine produkter fra enkle komponenter (bremseklosser) til komplekse subsystemer (ABS-bremser). Pressen må inn i områder der hvem som helst ikke kan operere, der manglende ytelse i sluttproduktet er så betydelig at kundene er villige til å betale mye penger for marginale forbedringer. Et eksempel kan være video levert over internett, siden man her konkurrerer med TV-selskaper som gjerne vil gjemme de gode nyhetene til neste sending, mens avisene kan legge dem ut med en gang. Et annet eksempel er økonomistoff, der investorer er villige til å betale penger for å få vite informasjon litt før andre.

Kundejobbfokusering – ikke kundefokusering – vil si at man tenker nytt om sin markedsføring. Bransjer tenderer til enten å være produktorientert (man skjeler til konkurrentene og aper etter hva de gjør, noe som gjerne fører til litt for avanserte produkter og tjenester som blir sårbare overfor lavkost-innovasjoner) eller markedsorientert (man lager kundekategorier og tilpasser sitt produkt eller sin tjeneste mot dem.) Problemet med begge disse måtene å tenke på er at man ikke kommer nær nok kunden – man utvikler seg i stedet basert på hva konkurrenter gjør eller hva man tror en standard-kunde gjør. En utvikling her ville være å begynne å se sin avis som et verktøy heller enn en kanal, å legge vekt på tilpasning ut fra situasjoner kunden er i – for eksempel kan man jo tenke seg aviser levert over avanserte mobiltelefoner, som ser hvor leseren er og leverer tilbud tilpasset situasjonen: Trafikkinformasjon når du er i bilen, konsumentjournalistikk når du går inn i en forretning, og lignende.

Juks er en interessant strategi – og her menes ikke juks i betydningen lovbrudd, men at man gjør ting som er imot sedvane og god tone i bransjen, ofte ved å bruke eksisterende regler på en måte de ikke var ment. Egil ”Drillo” Olsen, som i sin tid fikk Norges fotballandslag opp på verdensnivå, er et eksempel: Han oppfant en form for fotball (11 mann i forsvar, en sjelden langpasning til Jostein Flo) som gjorde at et relativt dårlig lag kunne vinne mot et godt. Resultatet var mange vunne kamper, samt anklager om at ”Norge ødelegger fotball som publikumssport” og at dette bare ikke er slik man gjør[4]. Et presseeksempel her er det tradisjonelle skillet mellom annonser og redaksjonelt stoff – for søkemotorgenererte nyheter er det nettopp et poeng å plassere annonser som er tilpasset det redaksjonelle stoffet, mens papiraviser og ukeblader i alle fall offisielt ikke vil ha direkte sammenheng. Klikkhoring – å skrive sitt stoff for å tiltrekke seg mest mulig attraktive søkekriterier – er et eksempel på en slik strategi. Ennå har jeg ikke sett noen avis som innrømmer å gjøre dette, men på bakrommet foregår mye rart…

Å tenke smått – den digitale skribents verden

En ting er at avisredaksjoner og mediehus sliter – de er maskiner for å forbinde lesere med lesestoff og annonsører med konsumenter, og kan forgå når det ikke lenger er bruk for dem. Men hvordan vil det påvirke skribentens hverdag?

Selv skriver jeg med ujevne mellomrom for egen blogg, utenlandske tidsskrifter, akademia, og for digitale og papirbaserte norske medier. Det er fremdeles slik at jeg får mest oppmerksomhet for det som står i avisen – men opplevelsen av det å skrive, og den dialogen det skaper, er helt klart best på min egen blogg. Der får jeg kommentarer av verdi, der kommer folk med tips til hvordan artikkelen kan bli bedre, der kommer oppmuntring og poengterte, men stort sett hyggelige tilbakemeldinger. I papiravisen kommer muligens motinnlegg noen dager senere – uten dynamikk. I digitale aviser fylles kommentarfeltet – stort sett – opp med kommentarer som bekrefter enhver forestilling om grunnskolens totale sammenbrudd hva gjelder ortografi, logikk og elementær samfunnslære.

Resultatet er at jeg i stadig større grad skriver ting på bloggen min først, for deretter å sende det til publisering et eller annet sted. Avisene, digitale eller ikke, blir da oppsamlingsplasser for ferdigtyggede innlegg, heller enn arenaer for kjapp debatt. Innenfor mine egne interesseområder leser jeg svært sjelden noe i avisene jeg ikke visste fra før. Folk som er over gjennomsnittet interessert i hva jeg skriver, leser min blogg for å være med i siste runde. Jeg blir oppmerksom på nye ting via Twitter eller RSS-lesere[5] heller enn via avisenes forsider.

Problemet for enkeltskribenten er – hvordan tjene penger på dette? Enkelte bloggere, særlig de som skriver om mote, kjendiser eller mer personlige ting, kan oppnå lesertall de fleste nettaviser bare kan drømme om. De kan tjene penger på annonser eller, hvis man ikke tar etikken så seriøst, få betalt for å omtale produkter. Akademikere og konsulenter, som meg, kan tjene penger på foredrag og konsulentarbeid, omtrent som musikere nå må tjene penger på konserter fordi platesalget uteblir.

Tilstedeværelse i en konstant dialog blir mer og mer viktig – og dermed havner den digitale skribent ofte med et valg mellom pengelens relevans eller profitabel obskuritet[6]. For noen år siden forsøkte New York Times å gjemme sine mest populære kommentatorer – Tom Friedman, Paul Krugman, Maureen Dowd – bak en betalingssperre. Dette slo feil, dels fordi folk ikke var villig til å betale, men like mye fordi denne løsningen gjorde det umulig for andre kommentatorer på nettet – det vil si bloggere – å henvise til Friedman, Krugman eller Dowd. Det er liten hjelp i å kommentere en artikkel hvis dine lesere ikke kan lese det du kommenterer. New York Times’ kommentatorer risikerte å bli irrelevante fordi de ble udiskuterbare, og dermed var det plutselig ikke lenger sammenheng mellom hva avisen ønsket og hva kommentatorene ønsket.

Jo lavere kostnad for å finne informasjon, jo mer sentralisering mot enkeltkilder. Jo lettere å publisere, jo mer publisering. Resultatet er en power law-fordeling: Millioner av bidragsytere, hvorav noen få, fordi de skriver godt eller klarer å samle en tilhengerskare som sammen skaper et interessant miljø, får mesteparten av oppmerksomheten. Konkurransen om oppmerksomheten tiltar, vi leser mer, kortere og vil ha ting servert mye mer relevant – ikke bare til vårt markedssegment, men for oss personlig.

På tide å slappe av litt

Fremtiden er ugjenkallelig digital. For tradisjonelle avishus, blekkflekkede redaktører og streikevante typografer er dette vanskelig. For lesere, annonsører og skribenter representerer det godt nytt – mer å lese, mer presis lokalisering av kunder, deltakelse i en samtale heller enn enveis distribusjon.

I fremtiden må skribenters og journalisters inntekt i stadig større grad komme fra andre kilder enn betaling pr ord spredt på døde trær. For noen er dette kroken på døren. For andre er det en spore til mere og bedre skriving. Gutenbergs teknologi med trykking på papir kan vise seg å være et 500 års mellomspill som nå går mot slutten.

Det er helt greit. For å sitere Cory Doctorow, blogger extraordinaire med millioner av lesere: Teknologien gir og teknologien tar.

Ferdig med det.

[1] I ettertid har mine døtre informert meg om at de ikke lager mat på denne måten. Men hvorfor ødelegge en god historie med fakta? Dette er et antifestskrift, ikke sant?)

[2] Jada, jada, det er en språklig nyvinning. Men tro meg, det finnes ikke noe godt norsk ord for dette uttrykket – og kan man si ”eruptive bergarter”, så må man jo også kunne si ”disruptive innovasjoner.” Språk er en teknologi for kommunikasjon, og akkurat som all annen teknologi gjenstand for utvikling…

[3] For en detaljert diskusjon, se Christensen, C. M., M. Raynor, et al. (2001). "Skate to Where the Money Will Be." Harvard Business Review (November): 73-81.

[4] For en glimrende artikkel om denne måten å vinne på, se Gladwell, M. (2009). "How David beats Goliath." The New Yorker (May 11).

[5] Ulike typer programmer som lar deg lese oppdateringer av mange blogger uten å måtte gå inn på hver enkelt. Bloglines.com (dessverre nedlagt, anbefaler Google Reader) heter den tjenesten jeg bruker, men det finnes mange andre.

[6] Se Andersen, E: (2006) The waning importance of categorization. ACM Ubiquity, vol. 7, issue 19.

Ganske festlig antifestlighet

Postet den av

scan0002 For et snaut år siden fikk jeg en telefon fra Per Edgar Kokkvold, som lurte på om jeg ville skrive et essay om “den gamle pressen, sett fra den nye, men også med et kritisk blikk på det nye». Det hadde jeg ikke noe imot, av to årsaker: For det første havnet jeg i ganske celebert selskap (se liste av bidragsytere hernest), for det andre kunne jeg endelig få bruke tittelen “Klikkhorer og papirtigre” som Aftenposten syntes var litt for sterk i en tidligere kronikk.

Uansett, resultatet foreligger i form av boken Antifestskrift til Norsk Presseforbunds 100-årsjubileum, og tanken fra Kokkvolds side er at i stedet for å skrive noe selvgratulerende om norsk presse (noe som, gitt den store endringen den er inne i om dagen, kanskje ville klinge litt hult), hva med å få folk som står utenfor pressen til å kommentere den fra utsiden? Foruten undertegnede har disse bidratt (tar forbehold om at noen mangler her):

  • Janne Haaland Matlary, om utenriksdekningen
  • Nina Witoszek, om politisk korrekte norske medier
  • Ingebrikt Steen Jensen, om sportsjournalister
  • Thor-Aksel Busch, om kriminalreportasjen
  • Christen Sveaas, om næringslivsjournalistikken
  • Knut Helland, om dobbeltmoralen
  • Svein Brurås, om selvjustisen
  • Anne Kath Hærland, om kjendispressen
  • Heming Olaussen, om EU-dekningen
  • Trine Syvertsen, om forholdet til forskning og forskere
  • Helene Uri, om mediespråket
  • Georg Apenes, om, ja, hva han synes
  • Ingrid Røynesdal, om kulturjournalistikken
  • Ilham Hassan, om pressen og det nye Norge
  • Anne Viken om miljøjournalistikken (egentlig mest om naturvitenskap)
  • Thorbjørn Jagland, om sin erfaring med, og synspunkter på, mediene
  • Georg Arnestad, om de provinsielle oslomediene
  • Are Kalvø, om flokkmentaliteten
  • Sunniva Gylver, om Medie-Norge sett fra Kristen-Norge

Og kritiske er kommentarene, men ikke så kritiske at pressefolk bør kun riste dem av seg og gå videre, slik Torstein Hvattum nokså hårsårt skisserer. Jeg syntes mange av disse essayene slo godt utenfor pressen også – Nina Witoczek skriver om de ubehagelige sannheter (som arbeiderklassens hverdagsrasisme) som systematisk underrapporteres, Christen Sveaas om konsekvensene av lettbent næringslivsjournalistikk, Are Kalvø ikke så mye om flokkmentalitet som selvreferering (eller hva en av mine tidligere kolleger kalte “mental masturbasjon”), Anne Viken presist om behovet for naturvitenskaplig kunnskap om man ikke skal surre til hele den viktige miljødebatten. Resultatet er absolutt minneverdig.

Det skal være en konferanse med tilhørende panel også, i Operaen den 28. Der har jeg dessverre ikke anledning til å komme, men det hadde vært interessant.

(Og ja, jeg kommer til å legge mitt essay ut her. Om et øyeblikk.)

Kritisk masse – anbefales!

Postet den av

image Må jeg få anbefale konferansen Kritisk masse — den første skeptikerkonferansen i Norge, såvidt jeg vet. I en tid der vi oversvømmes av vås som Snåsamannen, Mærtha Louises skamløse utnyttelse av sin kongelige status, og mesteparten av kanal Fem, er det på tide at litt oppmerksomhet skapes rundt det å ikke tro at alt vi ikke vet, kan erstattes med myter, eventyr og løst funderte samvariasjoner.

Hovedtaler er Simon Singh, som ble saksøkt for «libel» (injurier) av det britiske kiropraktorforbundet etter denne artikkelen. (I parentes bemerket: På tidlig 80-tall jobbet jeg som sykepasser på Rikshospitalets røntgen- og radiumavdeling. I løpet av det året jeg jobbet der, så jeg to pasienter som var lamme fra nakken og ned etter å ha vært hos kiropraktor.) En rekke andre interessante talere kommer også.

Konferansen varer fra 29. til 31. oktober i Chateau Neuf — detaljer her. Selv er jeg dessverre bortreist — men om du kan, ikke gå glipp av denne!

Nærmere fjærpennen enn fjesboka

Postet den av

Noe forsinket (jeg sliter litt med å konvertere min blogg til et format som tolererer norske tegn, etter å ha fått meg en ny PC): Her er en kronikk i Dagbladet, der jeg raljerer litt med forlagsbransjens svært nølende tilnærming til e-bøker. Den foranlediget diverse kommentarer og et intervju i morgennyhetene (begynner 55:00 inn) samt diverse radio- og andre kommentarer.
(Og bare så det er sagt, datter nr. 1 har fått den nye Kindle’n i bursdagsgave, og den er lekker.)

Les videre →