Kategoriarkiv: Et land i verden

Klikkhorer og papirtigre

Postet den av

(Essay publisert i Antifestskrift til Norsk Presseforbunds 100-års jubileum. Og ja, jeg gjentar meg selv fra diverse andre skriverier.)

For ca. tre år siden fikk jeg en telefon fra et større forlag, som lurte på om jeg kunne hjelpe dem med å utvikle strategi. Konsulentoppdrag er alltid velkomment, men jeg klarte ikke å la være å spørre om hva det gjaldt – elektronisk publisering, kanskje? Følgende samtale utspant seg:

– Nei, det gjelder kokebøker.

– Kokebøker?

– Ja, vi har en idé…hva om vi laget DVDer med små filmsnutter som viser hvordan man laget maten, og la dem inn i en liten lomme bak i kokebøkene? Så kunne folk putte dem i DVD-spilleren og se på dem mens de laget mat. Hva synes du?

– Hmmm…jeg har døtre i tenårene som liker å lage mat. Kan du gjette hva de gjør?

– Nei…?

– De kikker i kjøleskapet hva vi har, legger resultatet inn i Google, og lager den oppskriften som kommer opp…hvordan har dere tenkt å konkurrere med den løsningen?

Det ble aldri noe av det konsulentoppdraget.[1]

Alt var mye bedre under krigen…

Akk ja, den ungdommen. Riktignok leser og skriver de mer enn noensinne, men de abonnerer ikke på aviser og kjøper færre blader. I stedet laster de ned. Musikk, filmer, spill, nyheter, artikler og, bare vent, bøker. Og så skriver de. For hverandre og for Kunnskapsløftet. På Facebook og Fronter. Men ikke på papir.

Ungdommen påvirker sine foreldre. Selv ikke til søndagsfrokosten beholder papiravisen sine markedsandeler. Hjemme hos oss er det til enhver tid minst fire bærbare PCer på kjøkkenbordet, tre av fem familiemedlemmer blogger, alle er på Facebook, og far sjøl skal slappe av, skjer det på verandaen med kaffe, trådløst nettverk og nettversjonen av New York Times. Det er svært langt ned til postkassen, der det ikke har ligget noen betalt avis på flere år.

Skribentene er like troløse. Før var en kronikk i Aftenposten eller en spalte i Dagbladet et sikkert tegn på akademisk formuleringsevne eller salongradikal moteriktighet. Nå er artiklene på blogger, samtalen på Twitter og forbindelsene på Facebook. Det er bare journaliststudenter som fortsatt tror papiraviser har en fremtid. De tviholder på sine papirbaserte intelligensia-aspirasjoner gjennom studietiden, men endrer nok mening etter hvert som familieforøkelser og kvadratmeterpriser ubønnhørlig gjør seg gjeldende.

Mange tradisjonelle pressefolk mener mediehusene gjorde en kjempetabbe da Internett kom og de ga fra seg godsakene uten betaling. Nå er folk oppdratt til at nyheter er gratis og meninger allestedsnærværende – og det er stort sett bare gerontokrater som Rupert Murdoch som tror de kan få tannpastaen tilbake på tuben igjen.

Riktignok har noen har klart å beholde en modell der kundene betaler for abonnementer (ingen har hittil klart det for enkeltartikler). The Economist, Morgenbladet og Klassekampen begrenser full web-tilgang til papirabonnenter, Wall Street Journal og Dagens Næringsliv selger fortsatt abonnementer til bedrifter som trenger noe til vente- og lunsjrom. Og lokalaviser fortsetter som før, med lave budsjetter og amatørmessige websider, fast overbevist om at folks vaner ikke kommer til å endre seg.

Men dette er overgangordninger, forbeholdt de få og de kortsiktige. Pressen er i endring, og må finne nye løsninger. For alle som står utenfor, er dette enkelt. For pressefolk er det svært vanskelig. Hvorfor?

Disruptive innovasjoner

Internett – hele pakken, ikke bare nettavisene – representerer en disruptiv[2] innovasjon, et uttrykk skapt av Harvard-professoren Clayton Christensen på midten av 90-tallet. En slik innovasjon skjer når en ny teknologi kommer inn i et eksisterende marked, og de tidligere dominerende selskapene er de som er minst i stand til å gå over til den.

Disruptive innovasjoner forekommer i to utgaver – ”low-end” og ”new market”. Den første varianten er når et nytt produkt eller tjeneste kommer inn og blir populært i et billigmarked, for så gradvis å bli bedre og bedre og til slutt ta hele markedet, mens de eksisterende tilbyderne gradvis retirerer oppover, og til slutt forsvinner eller blir stående igjen med et lite marked rettet mot svært kresne tilbydere. Norsk Data ble offer for en slik disruptiv innovasjon, da PCen kom inn og fortrengte ND’s utmerkede, men akk så dyre maskiner.

”New market”-disrupsjoner oppstår når en tilbyder med en ny måte å gjøre ting på ikke klarer å hevde seg i det eksisterende markedet, og derfor slår seg opp i et helt annet marked, gradvis utvikler teknologien, og så kommer inn for fullt i hovedmarkedet. Sony er et eksempel her: Firmaet fant opp transistorradioen, men kunne ikke konkurrere med store, fine radiokabinetter med vakuumrør, fordi transistorene til å begynne med laget svært dårlig lyd. I stedet begynte man å lage høreapparater (folk med hørselsproblemer som plutselig kan høre, klager ikke over at lyden er dårlig) og deretter små reiseradioer for tenåringer (som ikke fikk høre på popmusikk på familieklenodiet.) Teknologien ble gradvis bedre, og dermed var det duket for at radio etter hvert var ensbetydende med transistorradio. Andre ganger kan markedet ødelegges nærmest i distraksjon – jeg tror ikke noen av produsentene av reisevekkerur forsto implikasjonene av at mobiltelefoner fikk alarmfunksjoner.

Problemet med disruptive innovasjoner er ikke at man ikke er klar over dem, men at all økonomisk logikk og profesjonell sedvane tilsier at dette er dårlige greier som man ikke kan tjene penger på. Nettaviser er et ustabilt medium, og det er vanskelig å tjene penger der. Journalistene halser etter linker og videoer og får aldri tid til å skrive den dype, analyserende reportasjen. Annonsørene er ikke villige til å betale, og mesteparten av annonsepengene stikker likevel søkemotorene av med. Layout-mulighetene er begrensede, i alle fall hva gjelder tradisjonell informasjon, og kan ikke lenger deles inn i abonnenter og løssalg, men kommer inn via søkemotorer, Twitter-henvisninger og linker i andre websider.

Et norsk mediehus – Schibsted – ser ut til å ha klart seg bra, til den grad at The Economist gir dem betegnelsen ”det eneste mediehuset som har klart overgangen til digitale medier.” Men skinnet bedrar: Schibsteds kostnader med å trykke og distribuere papiraviser er ca. 50% av totalkostnadene. Men inntekten på nett utgjør bare en fjerdedel av inntekten på papiravisen – og dermed må man kutte også i redaksjonelle krefter hvis ikke man kommer opp med nye måter å tjene penger på. Rubrikannonser, nemlig, er nå frikoblet fra nyheter og ligger på markedsplasser som Finn.no og Blocket.se – og der tjener Schibsted penger.

Med andre ord: Norsk presse står overfor et svært vanskelig problem, ikke fordi de er dumme eller gammeldags – i hvert fall ikke mer enn i andre bransjer – men fordi problemet er genuint vanskelig. Skal man komme seg ut av denne situasjonen med ære og lommebok i behold, må det tilpasning til – og den må skje både i stort og smått, både strategisk og operasjonelt.

Å tenke stort – strategi og forretningsmodeller

Firma som står overfor en disruptiv innovasjon har noen utveier: Å kannibalisere seg selv, å flytte seg innen verdikjeden, å reposisjonere seg rundt jobber kunden ønsker utført, og å jukse. Løsningene er overlappende og diffuse, og svært vanskelige å gjennomføre. Her er noen detaljer:

Kannibalisering betyr at man utkonkurrerer seg selv før andre gjør det. Det er det Schibsted har gjort med rubrikkannonser, ved bevisst å la Finn.no utkonkurrere Aftenposten som Norges viktigste markedsplass. Fordelen med denne strategien er at man kan benytte sin store markedsandel i det gamle markedet til å dominere i det nye. Ulempen er at man får interne stridigheter, at man (i hvert fall i en overgangsperiode, men noen ganger permanent) vil tjene mindre penger enn før. Derfor lykkes bare denne strategien hvis man har en svært viljesterk ledelse med klare strategiske visjoner – og styrke til å stå imot et aksjemarked orientert mot kvartalsvise resultater og regelmessige nøkkeltall. Uten Tinius-stiftelsens blokkerende eierandel i Schibsted hadde man aldri fått det til – og selv da var det til tider nokså usikkert hva man hadde gitt seg inn på.

Verdikjedeglidning[3] betyr at man flytter sin aktivitet innenfor verdikjeden – enten ved å gå nærmere kunden, eller ved å bli leverandør inn mot andre bedrifter i den samme bransjen. Hvem som tjener penger i en bransje tenderer til å flytte seg frem og tilbake – for eksempel tjente de store bilfabrikkene penger på 80-tallet på bekostning av komponentprodusentene. Disse gjorde masse innovasjoner med sine produkter, og nå er det produsenter med navn som Knorr Bremse, ZF og Bosch som tjener penger – fordi de har endret sine produkter fra enkle komponenter (bremseklosser) til komplekse subsystemer (ABS-bremser). Pressen må inn i områder der hvem som helst ikke kan operere, der manglende ytelse i sluttproduktet er så betydelig at kundene er villige til å betale mye penger for marginale forbedringer. Et eksempel kan være video levert over internett, siden man her konkurrerer med TV-selskaper som gjerne vil gjemme de gode nyhetene til neste sending, mens avisene kan legge dem ut med en gang. Et annet eksempel er økonomistoff, der investorer er villige til å betale penger for å få vite informasjon litt før andre.

Kundejobbfokusering – ikke kundefokusering – vil si at man tenker nytt om sin markedsføring. Bransjer tenderer til enten å være produktorientert (man skjeler til konkurrentene og aper etter hva de gjør, noe som gjerne fører til litt for avanserte produkter og tjenester som blir sårbare overfor lavkost-innovasjoner) eller markedsorientert (man lager kundekategorier og tilpasser sitt produkt eller sin tjeneste mot dem.) Problemet med begge disse måtene å tenke på er at man ikke kommer nær nok kunden – man utvikler seg i stedet basert på hva konkurrenter gjør eller hva man tror en standard-kunde gjør. En utvikling her ville være å begynne å se sin avis som et verktøy heller enn en kanal, å legge vekt på tilpasning ut fra situasjoner kunden er i – for eksempel kan man jo tenke seg aviser levert over avanserte mobiltelefoner, som ser hvor leseren er og leverer tilbud tilpasset situasjonen: Trafikkinformasjon når du er i bilen, konsumentjournalistikk når du går inn i en forretning, og lignende.

Juks er en interessant strategi – og her menes ikke juks i betydningen lovbrudd, men at man gjør ting som er imot sedvane og god tone i bransjen, ofte ved å bruke eksisterende regler på en måte de ikke var ment. Egil ”Drillo” Olsen, som i sin tid fikk Norges fotballandslag opp på verdensnivå, er et eksempel: Han oppfant en form for fotball (11 mann i forsvar, en sjelden langpasning til Jostein Flo) som gjorde at et relativt dårlig lag kunne vinne mot et godt. Resultatet var mange vunne kamper, samt anklager om at ”Norge ødelegger fotball som publikumssport” og at dette bare ikke er slik man gjør[4]. Et presseeksempel her er det tradisjonelle skillet mellom annonser og redaksjonelt stoff – for søkemotorgenererte nyheter er det nettopp et poeng å plassere annonser som er tilpasset det redaksjonelle stoffet, mens papiraviser og ukeblader i alle fall offisielt ikke vil ha direkte sammenheng. Klikkhoring – å skrive sitt stoff for å tiltrekke seg mest mulig attraktive søkekriterier – er et eksempel på en slik strategi. Ennå har jeg ikke sett noen avis som innrømmer å gjøre dette, men på bakrommet foregår mye rart…

Å tenke smått – den digitale skribents verden

En ting er at avisredaksjoner og mediehus sliter – de er maskiner for å forbinde lesere med lesestoff og annonsører med konsumenter, og kan forgå når det ikke lenger er bruk for dem. Men hvordan vil det påvirke skribentens hverdag?

Selv skriver jeg med ujevne mellomrom for egen blogg, utenlandske tidsskrifter, akademia, og for digitale og papirbaserte norske medier. Det er fremdeles slik at jeg får mest oppmerksomhet for det som står i avisen – men opplevelsen av det å skrive, og den dialogen det skaper, er helt klart best på min egen blogg. Der får jeg kommentarer av verdi, der kommer folk med tips til hvordan artikkelen kan bli bedre, der kommer oppmuntring og poengterte, men stort sett hyggelige tilbakemeldinger. I papiravisen kommer muligens motinnlegg noen dager senere – uten dynamikk. I digitale aviser fylles kommentarfeltet – stort sett – opp med kommentarer som bekrefter enhver forestilling om grunnskolens totale sammenbrudd hva gjelder ortografi, logikk og elementær samfunnslære.

Resultatet er at jeg i stadig større grad skriver ting på bloggen min først, for deretter å sende det til publisering et eller annet sted. Avisene, digitale eller ikke, blir da oppsamlingsplasser for ferdigtyggede innlegg, heller enn arenaer for kjapp debatt. Innenfor mine egne interesseområder leser jeg svært sjelden noe i avisene jeg ikke visste fra før. Folk som er over gjennomsnittet interessert i hva jeg skriver, leser min blogg for å være med i siste runde. Jeg blir oppmerksom på nye ting via Twitter eller RSS-lesere[5] heller enn via avisenes forsider.

Problemet for enkeltskribenten er – hvordan tjene penger på dette? Enkelte bloggere, særlig de som skriver om mote, kjendiser eller mer personlige ting, kan oppnå lesertall de fleste nettaviser bare kan drømme om. De kan tjene penger på annonser eller, hvis man ikke tar etikken så seriøst, få betalt for å omtale produkter. Akademikere og konsulenter, som meg, kan tjene penger på foredrag og konsulentarbeid, omtrent som musikere nå må tjene penger på konserter fordi platesalget uteblir.

Tilstedeværelse i en konstant dialog blir mer og mer viktig – og dermed havner den digitale skribent ofte med et valg mellom pengelens relevans eller profitabel obskuritet[6]. For noen år siden forsøkte New York Times å gjemme sine mest populære kommentatorer – Tom Friedman, Paul Krugman, Maureen Dowd – bak en betalingssperre. Dette slo feil, dels fordi folk ikke var villig til å betale, men like mye fordi denne løsningen gjorde det umulig for andre kommentatorer på nettet – det vil si bloggere – å henvise til Friedman, Krugman eller Dowd. Det er liten hjelp i å kommentere en artikkel hvis dine lesere ikke kan lese det du kommenterer. New York Times’ kommentatorer risikerte å bli irrelevante fordi de ble udiskuterbare, og dermed var det plutselig ikke lenger sammenheng mellom hva avisen ønsket og hva kommentatorene ønsket.

Jo lavere kostnad for å finne informasjon, jo mer sentralisering mot enkeltkilder. Jo lettere å publisere, jo mer publisering. Resultatet er en power law-fordeling: Millioner av bidragsytere, hvorav noen få, fordi de skriver godt eller klarer å samle en tilhengerskare som sammen skaper et interessant miljø, får mesteparten av oppmerksomheten. Konkurransen om oppmerksomheten tiltar, vi leser mer, kortere og vil ha ting servert mye mer relevant – ikke bare til vårt markedssegment, men for oss personlig.

På tide å slappe av litt

Fremtiden er ugjenkallelig digital. For tradisjonelle avishus, blekkflekkede redaktører og streikevante typografer er dette vanskelig. For lesere, annonsører og skribenter representerer det godt nytt – mer å lese, mer presis lokalisering av kunder, deltakelse i en samtale heller enn enveis distribusjon.

I fremtiden må skribenters og journalisters inntekt i stadig større grad komme fra andre kilder enn betaling pr ord spredt på døde trær. For noen er dette kroken på døren. For andre er det en spore til mere og bedre skriving. Gutenbergs teknologi med trykking på papir kan vise seg å være et 500 års mellomspill som nå går mot slutten.

Det er helt greit. For å sitere Cory Doctorow, blogger extraordinaire med millioner av lesere: Teknologien gir og teknologien tar.

Ferdig med det.

[1] I ettertid har mine døtre informert meg om at de ikke lager mat på denne måten. Men hvorfor ødelegge en god historie med fakta? Dette er et antifestskrift, ikke sant?)

[2] Jada, jada, det er en språklig nyvinning. Men tro meg, det finnes ikke noe godt norsk ord for dette uttrykket – og kan man si ”eruptive bergarter”, så må man jo også kunne si ”disruptive innovasjoner.” Språk er en teknologi for kommunikasjon, og akkurat som all annen teknologi gjenstand for utvikling…

[3] For en detaljert diskusjon, se Christensen, C. M., M. Raynor, et al. (2001). "Skate to Where the Money Will Be." Harvard Business Review (November): 73-81.

[4] For en glimrende artikkel om denne måten å vinne på, se Gladwell, M. (2009). "How David beats Goliath." The New Yorker (May 11).

[5] Ulike typer programmer som lar deg lese oppdateringer av mange blogger uten å måtte gå inn på hver enkelt. Bloglines.com (dessverre nedlagt, anbefaler Google Reader) heter den tjenesten jeg bruker, men det finnes mange andre.

[6] Se Andersen, E: (2006) The waning importance of categorization. ACM Ubiquity, vol. 7, issue 19.

Ganske festlig antifestlighet

Postet den av

scan0002 For et snaut år siden fikk jeg en telefon fra Per Edgar Kokkvold, som lurte på om jeg ville skrive et essay om “den gamle pressen, sett fra den nye, men også med et kritisk blikk på det nye». Det hadde jeg ikke noe imot, av to årsaker: For det første havnet jeg i ganske celebert selskap (se liste av bidragsytere hernest), for det andre kunne jeg endelig få bruke tittelen “Klikkhorer og papirtigre” som Aftenposten syntes var litt for sterk i en tidligere kronikk.

Uansett, resultatet foreligger i form av boken Antifestskrift til Norsk Presseforbunds 100-årsjubileum, og tanken fra Kokkvolds side er at i stedet for å skrive noe selvgratulerende om norsk presse (noe som, gitt den store endringen den er inne i om dagen, kanskje ville klinge litt hult), hva med å få folk som står utenfor pressen til å kommentere den fra utsiden? Foruten undertegnede har disse bidratt (tar forbehold om at noen mangler her):

  • Janne Haaland Matlary, om utenriksdekningen
  • Nina Witoszek, om politisk korrekte norske medier
  • Ingebrikt Steen Jensen, om sportsjournalister
  • Thor-Aksel Busch, om kriminalreportasjen
  • Christen Sveaas, om næringslivsjournalistikken
  • Knut Helland, om dobbeltmoralen
  • Svein Brurås, om selvjustisen
  • Anne Kath Hærland, om kjendispressen
  • Heming Olaussen, om EU-dekningen
  • Trine Syvertsen, om forholdet til forskning og forskere
  • Helene Uri, om mediespråket
  • Georg Apenes, om, ja, hva han synes
  • Ingrid Røynesdal, om kulturjournalistikken
  • Ilham Hassan, om pressen og det nye Norge
  • Anne Viken om miljøjournalistikken (egentlig mest om naturvitenskap)
  • Thorbjørn Jagland, om sin erfaring med, og synspunkter på, mediene
  • Georg Arnestad, om de provinsielle oslomediene
  • Are Kalvø, om flokkmentaliteten
  • Sunniva Gylver, om Medie-Norge sett fra Kristen-Norge

Og kritiske er kommentarene, men ikke så kritiske at pressefolk bør kun riste dem av seg og gå videre, slik Torstein Hvattum nokså hårsårt skisserer. Jeg syntes mange av disse essayene slo godt utenfor pressen også – Nina Witoczek skriver om de ubehagelige sannheter (som arbeiderklassens hverdagsrasisme) som systematisk underrapporteres, Christen Sveaas om konsekvensene av lettbent næringslivsjournalistikk, Are Kalvø ikke så mye om flokkmentalitet som selvreferering (eller hva en av mine tidligere kolleger kalte “mental masturbasjon”), Anne Viken presist om behovet for naturvitenskaplig kunnskap om man ikke skal surre til hele den viktige miljødebatten. Resultatet er absolutt minneverdig.

Det skal være en konferanse med tilhørende panel også, i Operaen den 28. Der har jeg dessverre ikke anledning til å komme, men det hadde vært interessant.

(Og ja, jeg kommer til å legge mitt essay ut her. Om et øyeblikk.)

Kritisk masse – anbefales!

Postet den av

image Må jeg få anbefale konferansen Kritisk masse — den første skeptikerkonferansen i Norge, såvidt jeg vet. I en tid der vi oversvømmes av vås som Snåsamannen, Mærtha Louises skamløse utnyttelse av sin kongelige status, og mesteparten av kanal Fem, er det på tide at litt oppmerksomhet skapes rundt det å ikke tro at alt vi ikke vet, kan erstattes med myter, eventyr og løst funderte samvariasjoner.

Hovedtaler er Simon Singh, som ble saksøkt for «libel» (injurier) av det britiske kiropraktorforbundet etter denne artikkelen. (I parentes bemerket: På tidlig 80-tall jobbet jeg som sykepasser på Rikshospitalets røntgen- og radiumavdeling. I løpet av det året jeg jobbet der, så jeg to pasienter som var lamme fra nakken og ned etter å ha vært hos kiropraktor.) En rekke andre interessante talere kommer også.

Konferansen varer fra 29. til 31. oktober i Chateau Neuf — detaljer her. Selv er jeg dessverre bortreist — men om du kan, ikke gå glipp av denne!

Nærmere fjærpennen enn fjesboka

Postet den av

Noe forsinket (jeg sliter litt med å konvertere min blogg til et format som tolererer norske tegn, etter å ha fått meg en ny PC): Her er en kronikk i Dagbladet, der jeg raljerer litt med forlagsbransjens svært nølende tilnærming til e-bøker. Den foranlediget diverse kommentarer og et intervju i morgennyhetene (begynner 55:00 inn) samt diverse radio- og andre kommentarer.
(Og bare så det er sagt, datter nr. 1 har fått den nye Kindle’n i bursdagsgave, og den er lekker.)

Les videre →

Musikerne vinner, plateselskapene taper

Postet den av

I dag sendte BI ut denne pressemeldingen:

Etter 10 år med digitalisering av musikk har den gjennomsnittlige musiker hatt en inntektsvekst på 66%. De eneste som taper på digital musikk, er de tradisjonelle plateselskapene. Det viser en masterstudie utført av Siviløkonomstudentene Richard Bjerkøe og Anders Sørbo ved Handelshøyskolen BI.

Masteroppgaven «The Norwegian Music Industry in the Age of Digitalization» viser at musikernes inntektsvekst skyldes økte inntekter fra konserter, vederlag og støtteordninger fra staten fra 1999 til 2009, mens selve platesalget er halvert i samme periode. Fallet i platesalget spiller imidlertid mindre rolle for den enkelte musiker, siden de får i gjennomsnitt kun 15% av det, mens de får i gjennomsnitt 50% fra konserter og 80% fra innsamlede vederlag.

– I de intervjuene vi har gjort med en rekke musikere og musikkprodusenter forteller musikere at de taper stort på digitaliseringen, mens tallene viser at det er plateselskapene, ikke musikerne, som taper sier Bjerkøe og Sørbo.

– Fallet i platesalg betyr også at plateselskapene mister betydning som lanseringsvei for nye artister, samt at innspilte plater i større grad blir et «visittkort» – en reklamemulighet – for å trekke publikum til konserter.

Espen Andersen er veileder for oppgaven og førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI. Han mener konklusjonen for musikere er at man i større grad må regne med å tjene sine penger ved konserter og ved å bli spilt på radio, TV og Internett-baserte streamingtjenester. Musikerne må også i større grad ta ansvar for sin egen markedsføring. Plateselskapene ser ut til å gå en usikker fremtid i møte og vil måtte redefinere sin rolle innen musikkbransjen.

Fakta:

  • Inntekter fra konserter har økt i snitt 136% fra 1999 til 2009
  • Vederlag fraTONO, Gramo og lignende har økt 108% fra 1999 til 2009
  • Støtteordninger fra staten har økt 154% fra 1999 til 2009
  • Antall aktive artister har økt med ca. 28% i samme periode
  • Alle tall er inflasjonsjustert

Kommentarer i påfølgende bloggpostinger – men se innslag og artikler i NRK Kulturnytt (radio), Dagsavisen og e24 (som har den beste reportasjen, mener nå jeg).

Hele oppgaven kan lastes ned her (PDF, 3,4Mb).

Lærerkvalitet viktigere enn noe annet

Postet den av

LA Times trår til med noe jeg skulle ønske man kunne gjøre i Norge – en skikkelig analyse av forskjeller i lærerkvalitet. De har tatt data om alle lærere for tredje- til femteklassinger for perioden 2002/3 til 2008/9 i Los Angeles – USAs nest største skolekrets – og analysert hvordan elevenes karakterer endrer seg fra år til år. (I USA har elevene nye lærere hvert år – lærere spesialiserer seg på årskull). Man analyserer endringer i elevenes prestasjoner i årlige, standardiserte tester.

image Hittil er ikke mye publisert, men man sier i alle fall at forskjellen mellom gode og dårligere lærere er dramatisk – tre ganger større enn forskjellen mellom gode og dårlige skoler. De 10% beste lærerne flytter studentene i gjennomsnitt 17 prosentpoeng opp på testene i engelsk, 25 prosentpoeng i matematikk. De gode lærerne er fordelt utover alle skoler (ikke bare i velstående strøk), og valg av lærer er mye viktigere enn valg av skole. Gode lærere hjelper alle elever de underviser til å bli bedre. Ansiennitet, utdanning og videre opplæring hadde liten effekt på lærernes prestasjoner.

LA Times kommer til å offentliggjøre, ved navns nevnelse, resultatene for alle de aktuelle lærerne. Det skjer 26. august, og inntil da kan individuelle lærere legge inn kommentarer om sine scores. Lærernes fagforeninger er ikke særlig fornøyd, uten at noen er overrasket, og forsøker nå å boikotte LA Times. Før noen begynner å rope om personvern – vær klar over at som offentlig ansatt i USA forventes det stor åpenhet om dine prestasjoner, siden det er skattebetalerne som betaler. (Og i Norge, hvor vi legger ut hvor mye folk tjener og hvor de bor offentlig, bør vi vel ikke snakke så høyt om personvern?)

Den artikkelserien som LA Times kommer med, har stor betydning for mange debatter – om personvern, om prestasjonslønn, om måling av undervisningskvalitet, om skolepolitikk, om hvordan avisers rolle endrer seg fra gjengivelse av nyheter til dyptgående analyse av interessante datasett. Min meget kompetente navnebror Espen Andersen i Brennpunkt-redaksjonen har gjort mye for å synliggjøre viktigheten av lettforståelig dataanalyse – jeg skulle ønske han kunne fått kastet seg over alt vi har av nasjonale prøver, karakterer fra hver enkelt skole, og sammenhengen mellom hvordan lærerskolestudenter gjør det på skolen og hvordan de fungerer i klasserommet. En annen ting er at verktøy av denne typen kan være viktige for lærerne selv – jeg tipper at de fleste av de lærerne som gjør det dårlig ikke er klar over hvor dårlig de gjør det – og da kan jo emulering av gode lærere være en kjempemulighet til å bli bedre.

I et land der vi setter lærerkvalitet meget langt ut i rekken av ting vi prioriterer er denne reportasjeserien et uhyre viktig innspill. Som jeg har sagt før: Problemet i norsk skole er først og fremst ikke at vi har varierende og for lav lærerkvalitet (skjønt det er et problem). Problemet er at vi ikke gjør noe med det – vi belønner ikke de gode lærerne og lar de aller dårligste fortsette. For å ta et ytterpunkt – den ellers meget nøkterne økonomen Alex Tabarrok mener, basert på en fornuftig simulering, at det man burde gjøre er å prøveansette massevis av lærere og deretter sparke 80% – ja, 80% – av dem etter to år.

På et mer generelt grunnlag: Økt tilgang på data og bedre analyseverktøy vil synliggjøre store forskjeller i prestasjoner over tid, og tvinge frem bedre lønns- og karierredifferensiering – og ikke bare i skolen. Men håpet er der – kanskje dette er starten på noe som kan ende opp med at vi endelig kan få gjort noe med kvaliteten i norsk skole. I alle fall vil denne undersøkelsen flytte milstolpene over hva man kan diskutere – og de som fortsetter å hevde at alle lærere i norsk skole er gode og like har nå et krav på seg om å komme opp med data, ikke meninger, som sier det motsatte.

(Dette innlegget er også publisert på min blogg i Aftenposten.)

Søker studenter til M.Sc. oppgave om bokbransjen

Postet den av

Bokbransjen i Norge er i endring, som følge av teknologiutvikling (lesebrett, produksjonsteknologi), andre underholdningstilbud (film, musikk, Internett) og en generell utvikling mot mer liberaliserte markeder, også for kultur. Jeg har tidligere (her, her og her) skrevet om hvordan disse endringene utfordrer dagens aktører, særlig de store forlagene – de står overfor en potensielt disruptiv innovasjon i form av digitale bøker og lesebrett.

Jeg kunne tenke meg å finne noen M.Sc.-studenter, fortrinnsvis fra BI, som kunne tenke seg å skrive en oppgave rundt dette – i hovedsak, å systematisk dokumentere markedet for bøker i Norge, de ulike bransjeavtalene, tekniske nyvinninger, og aktørenes meninger. Jeg ser for meg en innlevering til neste sommer. Studenter fra alle M.Sc./spesialiseringsretninger er velkomne, men mest naturlig er vel de fra Strategi eller Innovasjon & Entreprenørskap, siden det primært er der jeg underviser. Siden det vil bli mye kontakt med folk i norsk forlagsbransje, vil jeg sette som krav at minst en av studentene i gruppen snakker flytende norsk. Jeg har også en sterk preferanse for studenter med solide karakterer innen statistikk, men det kravet er kanskje i mindre grad relevant for denne oppgaven. Send meg en epost på self@espen.com om du er interessert, så kan vi snakke om saken.

Til gjengjeld kan jeg tilby et spennende område for oppgaven, samt gode kontakter innen bransjen. Dette er noe alle i bransjen er interessert i systematisert kunnskap om – om det ikke er enighet om hva man skal gjøre, er det i alle fall liten uenighet om at noe må gjøres.

Vi snakkes!

Norsk grandiositet

Postet den av

image En kveld for noen år siden var jeg sammen med endel utenlandske ansatte i Orkla-konsernet, samlet for et kurs. De hadde hørt om en pizzatype som Orkla hadde tjent masse penger på, så dermed hadde de handlet inn en stabel med Grandiosa for å prøve hva dette var for noe. Ansiktene deres etter den første biten var et syn…

Og nå har min gode venn Bill Schiano, professor i informasjonsteknologi ved Bentley med bakgrunn fra dagligvarehandel, fått servert Grandiosa til lunsj, etter å ha blitt fortalt at dette er Norges mest populære matrett og ytret ønske om en prøve. Vi tilberedte den med pinlig nøyaktighet, 13 minutter på rist ved 225 grader. Kommentar etter første bit: "Dette er ikke engang godt til å være denne typen frossenpizza. Det smaker nesten ingenting, men minner om skolematen da jeg var gutt…."

Så der har vi det. Hva i all verden er det med Grandiosa som gjør at folk fortsetter å kjøpe den – og hva i all verden er "pizzakjøtt"? (I følge Wikipedia er det mindre enn 50% kjøtt ("bl.a 40% storfekjøtt, vann, soyaprotein, krydder og konserveringsmiddel."), og det kjøttet som er der er kun referert til som "storfekjøtt", uten å si noe om hvor på storfeet det kommer fra.) Og dette fikk altså Dagligvareprisen i 2008?

Som Bill sa – det burde gå an å tjene en formue på å selge ferdige mikrobølgbare amerikanske TV-middager (med oppskrift fra 70-tallet) her til lands. Hans forestilling om Norge som et land med ren luft, sunn mat og "clean living" er i alle fall ødelagt…

EDB + Ergo = tja

Postet den av

(Spalte i e24.no, gjengitt her fordi jeg nå gjengir alt jeg skriver her.)

Jeg forstår ikke hvorfor noen kjøper aksjer i et konsulentselskap.

Et konsulentselskap selger i prinsippet kunnskap, og den mest verdifulle kunnskapen sitter i hjernen til (noen få) ansatte. (Den kunnskapen som ligger i rutiner og dokumenter, er mindre verdifull – ikke fordi den er mindre nyttig, men fordi den er lett å kopiere og derfor synker i verdi.) Disse få ansatte vil selge sin kunnskap så dyrt som mulig – og da blir det ikke mye penger igjen til noen eksterne eiere. Derfor ser vi at de fleste konsulentselskaper er organisert som partnerbedrifter, der eiere og toppledere (og topp problemløsere) er de samme personene.

Hvordan skal vi så tolke nyheten om at EDB Business Partner og Ergo, Norges to største IT-tjenesteselskaper, vil slå seg sammen? En konklusjon er i alle fall at disse selskapene ikke selger kunnskap, men tjenester – relativt standardisert, til få og store kunder. Hva i all verden blir igjen til eierne i en slik situasjon?

Både EDB og Ergo har en spesiell historie. EDB har en bakgrunn som intern IT-avdeling og standard tjenesteutfører for Telenor, norske banker og Norsk Hydro, samt en del innkjøpte, litt «hottere» konsulentselskaper som Avenir og Spring. Ergo er i all hovedsak Postens IT-avdeling, skilt ut som eget selskap for noen år siden. Begge har vært betydelig mer lønnsomme tidligere enn de er nå, en utvikling som skyldes finanskrise, mer kravstore kunder (en ny IT-direktør i Posten, for eksempel, fikk nedforhandlet kontrakten med Ergo betydelig i fjor), men fremfor alt at de tjenestene man leverer blir mindre og mindre unike, i hvert fall hva teknologien gjelder.

Både EDB og Ergo leverer i all hovedsak systemer og tjenester der fokus er på driftssikkerhet og kostnad – kundene betaler dem for at ting skal virke, holdes teknisk oppdatert, og at budsjetter skal følges. Samtidig er det et element av Manpower i bildet: Store, tradisjonelle norske bedrifter har et stivt arbeidsmarked – ansetter du noen, har du dem for resten av deres arbeidsliv – og det å ha folk inne som konsulenter gjør at man nok betaler mye mer pr. time, men kan la dem gå dersom det er nødvendig å kutte kostnader. Slik er det i teorien – men i praksis finnes det mange «konsulenter», både i EDB/Ergo og i mindre firma, som har hatt den sammen, ene kunden i 10-20 år.

Så hvis man investerer i EDB og/eller Ergo, hva er det man kjøper? Man får en andel i teknisk kompetanse og velorganiserte leveringsrutiner, ja vel, men først og fremst får man en andel i lange og lønnsomme kontrakter. Disse lange kontraktene har EDB og Ergo i mindre grad fordi de er eksperter på teknologi enn fordi de vet mer om hvordan kundene fungerer enn mange av kundene vet om seg selv. Massevis av kunnskapen om hvordan Posten, DnB NOR og Hydro fungerer sitter i EDB og Ergo – i form av hukommelse (hvorfor gjør vi det på denne måten igjen?) og i form av programlinjer og konfigureringsvalg i SAP og andre gamle ERP-systemer.

Problemet for ledelsen i EDB og Ergo er at veksten i store, trauste systemer er liten, at teknologien stadig blir billigere og raskere (nye systemer er i større grad web-basert, med åpen kildekode og/eller mer konsumentorienterte maskiner,) og at kundene blir proffere forhandlere. Hver gang det er et lederskifte hos kunden, skal den nye lederen markere seg, og kontraktsforhandlinger med IT-tjenesteleverandøren er jo et ypperlig sted å begynne. Samtidig endrer teknologien seg – de store utviklingsprosjektene lages i større grad som kjappe prototyper som skaleres opp, og litt lenger fremme ligger løsninger som at alle ansatte bruker Google Docs og velger sin egen PC fremfor å bruke standardmaskiner med programvare som må styres sentralt.

Konkurransen om utviklings- og driftsprosjekter blir også mer global – hvorfor ikke sette ut økonomisystemet til en velutdannet og billig inder fremfor en nordmann med 20 års ansiennitet, motvilje mot dokumentasjon og dragning mot hytta hver fredag lunsj? Bakom lurer også tjenesteoutsourcing – firma som tar over for eksempel kundeservice, og har egne systemer for det.

Skal EDB og Ergo tjene penger, må de enten selge mer avanserte løsninger til kundene sine, eller få ned kostnadene, fremst gjennom stordriftsfordeler. Det første klarer de ikke – nyvinninger innen IT- og tjenesteutvikling for store bedrifter kommer ikke fra store driftsselskaper, men fra mindre konsulentfirma som så blir kjøpt opp av de store. (Hvorpå gründerne forsvinner ut for å gjenta suksessen, men det er en annen historie.) Kostnadskutt klarer de, men da må de bli så store at de tåler å miste en stor kunde eller to, og samtidig være en leverandør ingen kommer utenom. Derfor ser vi en bransjekonsolidering – som vi også ser i resten av verden i markedet for IT-outsourcing og IT-tjenester.

Er det smart å slå sammen EDB og Ergo? Jeg tror det er den eneste veien for ledelsen i de to selskapene hvis de fortsatt skal demonstrere handlekraft og verdi for aksjeeierne. For kundene spiller det mindre rolle – de har flere alternativer enn før uansett, siden EDB og Ergo bare i begrenset grad har vært direkte konkurrenter. De store eierne, Telenor og Posten, vil faktisk få et enklere forhold, siden en lavere eierandel i et sammenslått selskap vil gjøre at man kan være en tøffere kunde.

Hadde jeg jobbet som en vanlig utvikler eller driftsperson i EDB eller Ergo, på den annen side, hadde jeg nok blitt litt bekymret, betalt fagforeningskontingenten prompte, og sørget for å holde meg teknisk oppdatert. Men jeg hadde ikke fått panikk – kostnadskutt ved sammenslåinger tar alltid lang tid og ender som regel opp med mye mindre endringer enn forespeilet, og slik blir det nok denne gangen også.

Og nei, jeg hadde ikke kjøpt aksjer i verken EDB eller Ergo. Skulle jeg gjort det, måtte det være fordi det sammenslåtte selskapet skulle vært en oppkjøpskandidat for et større, utenlandsk selskap (CSC eller EDS, for eksempel). Dit er det langt frem, både politisk, kostnads- og organisasjonsmessig. Skal det skje, må ledelsen i det nye selskapet vise til tøffe kostnadskutt og supereffektive leveringsrutiner, noe vi ikke har sett ennå.

Forleggeriets fremtid

Postet den av

Ken Auletta har en glimrende artikkel i The New Yorker om de utfordringer iPad og Kindle stiller forlagbransjen. Som jeg ofte har påpekt: Problemet for forleggere er at de er ingen merkevare – det er bare bransjefolk som vet hva de står for. Auletta siterer Tim O’Reilly: "With the possible exception of Harlequin Romance and Penguin paperbacks, readers have no particular association with any given publisher; in books, the author is the brand name." Man kan legge til O’Reilly til denne listen – Tim har virkelig forstått forleggeriets fremtid.

Når jeg kjøper en norsk bok, har jeg som regel ingen anelse om hvem det er som har utgitt den. Unntakene er folk som Erling Kagge og Vidarforlagets Gunnar Totland og Elisabeth Skjervum Hole (og muligens Tronsmo bokhandel) som klarer å etablere en merkevare ut fra hva de gjør for forfattere og lesere. For meg virker norske forlag – med nevnte unntak – som nybegynnere innen markedsføring, uten kunnskaper om hvem som egentlig kjøper produktene deres og hvorfor de gjør det. En bisarr innkjøpsordning som sikrer solide inntekter til hovedaktørene i bransjen nærmest uavhengig av hva de bestemmer seg for å gi ut forsterker skillet mellom produsent og konsument.

Bransjen som helhet griper enhver anledning til å utsette vanskelige avgjørelser – det siste er at man forventer at politikerne skal avklare moms-spørsmålet før man tør å stikke en forsiktig stortå ned i det ukjente dypet kalt elektroniske bøker – og løper desperat etter gjenværende markedsrester som Narvesen-kiosker og Smart Club. De begynner å minne om platebransjen, som kjøpte dansebandforlag og bensinstasjonskanaler, ikke fordi det var der de hadde lyst til å selge, men fordi det er bare var den tradisjonelle forretningsmodellen fremdeles fungerte.

Så her er min spådom: Om syv år vil Aschehoug og Gyldendals viktigste aktivum ikke være deres bokkatalog og forfatterkontrakter, men deres eiendommer rundt Sehesteds plass. Utenlandske aktører vil ha overtatt markedet for elektroniske bøker, og bransjen vil spille sin tid på å opplyse om sin egen bavaringverdighet, i kraft av sin kulturelle og ytringsfrihetsfremmende betydning. I mellomtiden vil folk lese det de vil og publisere sine ytringer på Facebook og blogger uavhengig av hva norske forleggere måtte mene.

Vanskelig å svelge? Vel, for fem år siden ble jeg æreskjelt av IFPIs daværende direktør, eks-AKP(ml)-kjempen Sæmund Fiskvik, fordi han ikke ville ha noe av at en eller annen oppkomling fra noe så lite relevant som BI fortalte ham hvordan han skulle gjøre jobben sin. Nå vakler EMI, artistene tjenger penger på konserter i stedet for platesalg, og plateselskapsansatte med fantasilønninger er en saga blott.

For å sitere Cory Doctorow: Teknologien gir og teknologien tar. Ferdig med det.

Nøgne Ø lanserer sake

Postet den av

Nøgne Ø (her representert ved brygger Kjetil Vikiun (t.v.) og min gode venn Tore Nybø,) går ikke bare fra seier til seier i ølbrygging – nå lanserer de også sake, en drikk alle som har vært på japansk restaurant kjenner til.

Denne delikatessen lanseres på tirsdag – og produksjonsprosessen beskriver Kjetil Jikiun slik:

Sake refereres ofte til som "risvin", men er teknisk sett mer som et "risøl uten karbondioksid".  Det er den mest kompliserte drikk man kan lage.  Produksjonstid etter de tradisjonelle metodene som vi har valgt å bruke er ca 2 måneder, med flere biologiske og kjemiske prosesser som foregår parallelt  Nøkkelord under produksjonsprosessen, er kontroll.  Kontroll på temperatur, fuktighet og pH må være i fokus absolutt hele tiden.  Pga risens konsistens og prosessenes kompleksitet kan ikke disse prosessene utføres av automatiske systemer eller prosessorstyring som i øl og vinproduksjon.  Vi snakker altså om 100% håndverk.  Ettersom sake består av sarte og elegante smaker, er alle ledd i produksjonen kritiske mht å unngå å få usmak på den ferdige saken.  Her er til og med detaljer som hvilken type treverk som har vært brukt i rommene saken fremstilles i, av stor viktighet.

Dette er første gang sake brygges kommersielt i Europa – og hvis du vil lese mer kan du spore opp helgens DN, som i magasinet D2 har noen sider (ikke på nett ennå i alle fall) med gode bilder og flere detaljer om produksjonsprosessen.

Gratulerer!

Dette er det jo bare å glede seg over…

Postet den av

image Nøgne Ø, mitt favorittbryggeri, gjør det skarpt med sin Pale Ale i en amerikansk kåring (via NRK). Hårfint tap (5-4 i dommerstemmer) for Samuel Smith Outmeal Oatmeal Stout.

Med varme, vulkanaske og værforbedringer våkner interessen for en avkjølt (ikke iskald, men kjellertemperert) og forsiktig dekantert forfriskning på terrassen. En Pale Ale er lys, frisk og litt syrlig, perfekt som et alternativ til den kjedelige standardpilsen for den som ikke liker mørkere ølsorter.

Bare synd det er noen dager igjen til helgen…

Norge 2.0 – invitasjon til spennende møte

Postet den av

Oppdatering 28. april: Computerworld har et referat her. Morsom diskusjon, mange gode poenger!

26. april kl 1700-1900 (merk tiden!) inviterer PFIT ved undertegnede og Petter Merok (teknologidirektør Microsoft Norge) til åpen diskusjon om hva informasjonsteknologien – og IT-bransjen – kan gjøre for Norge i årene fremover. Detaljert program er ikke lagt ennå, men sett av tiden (og stedet er Håndverkeren).

Utgangspunktet for møtet er en problemstilling Petter og jeg (og mange andre) har tenkt på lenge: Hva skal egentlig til for at Norge, som nasjon, virkelig skal begynne å utnytte de muligheter informasjons- og kommunikasjonsteknologien gir?

For 20 år siden skrev Paul David, professor ved Stanford, om hvordan det hadde tatt 40 år fra man på 1800-tallet begynte å elektrifisere fabrikker (og dermed kunne bli kvitt akslinger og lærbelter som drev maskinene) til det gikk opp for fabrikkeierne at det ikke lenger var nødvendig å sette opp maskinene etter hvor lærbeltene hadde vært i taket. Petter og jeg (og mange med oss) har en følelse av at vi i Norge nok har innført mye IT, men at vi fremdeles asfalterer dyretråkk i stedet for å utforme våre prosesser og institusjoner basert på ubegrenset tilgang på prosessering, lagring og kommunikasjon.

Vi bruker IT for å automatisere det vi allerede gjør – i stedet for å bruke IT som enzym for utvikling. Og IT-bransjen hjelper ikke til – der snakker vi i for stor grad løsninger ("Velg mitt produkt!") og i for liten grad muligheter – hva kunder og institusjoner skal gjøre. På et møte i PF 16. februar sa Rigmor Aasrud at hun skulle ønske at næringen snakket med en stemme i stedet for å snakke om delløsninger og (hun sa det ikke men det var det jeg hørte) kjepphester).

Basert på den bakgrunnen – her er de to spørsmålene vi vil ta opp:

  • Hvor ligger mulighetene?
  • Hva kan IT-bransjen (bredt definert) gjøre for at mulighetene skal utnyttes?

Programmet er ikke helt satt ennå, men Per Morten Hoff kommer til å snakke litt om næringen, jeg skal snakke litt om mulighetene, Petter Merok litt om hvordan næringen bør te seg, Kirsti Kierulf skal være med i panelet.

Mer detaljer kommer, så sett av dato og tidspunkt og vær velkommen til en livlig diskusjon!

(påmelding her)

Slipp offentlige data fri!

Postet den av

Det er nemlig lønnsomt, skaper næringsaktivitet, nye tjenester, hjelper demokratiet og gjør at diskusjoner blir datadrevet i stedet for ideologibasert.

Mener i alle fall jeg.

I dag legger Teknologirådet frem en rapport til Stortinget som sier omtrent det samme: Offentlig produserte data bør i størst mulig grad – det vil si, sålenge ikke personvern eller Rikets sikkerhet kommer i veien – gjøres gratis tilgjengelig i rådataformat, slik at hvem som helst kan benytte det til hva som helst, inkludert å tjene penger.

Den fulle rapporten heter Fra Altinn til alt ut? Offentlige data for innovasjon og demokrati – les og lær!

Forestillinger om norsk IT-bransje II

Postet den av

(Dette er en fortsettelse av dette innlegget om forestillinger om norsk IT-bransje, lagt ut her til diskusjon som et ledd i BIs forskningsprosjekt Et kunnskapsbasert Norge, der BIs Senter for Teknologistrategi har ansvaret underprosjektet å kartlegge norsk IT-bransje.)

Kommentarer mottas med takk, enten i kommentarfeltet til denne bloggpostingen eller i dette Google Docs-dokumentet.

Og denne gangen dreier det seg mest om IT-tjenestebransjen: Konsulentfirma, utviklere, og den delen av bransjen som faktisk jobber inne i kundenes selskaper (IT-avdelinger, med andre ord).

Norsk IT-bransje har klare konstellasjoner av selskaper som jobber sammen mot de samme kundene. Innen alle ledd av norsk IT-bransje finnes det selskaper som samarbeider rundt prosjekter eller pågående tjenester overfor kunder. F.eks. kan et teknologifirma (f.eks. Dell) samarbeide med en softwareleverandør (f.eks. Microsoft) om en leveranse til en kunde der teknisk support blir ytet av en tredje leverandør (f.eks. ABB.) Hvem som inngår i disse konstellasjonene vil variere fra prosjekt til prosjekt, men vi tror at det vil finnes klare konstellasjoner av bedrifter som ofte samarbeider med hverandre, omtrent som en erfaren regissør av en film tenderer til å jobbe med de samme kamerafolkene, riggerne og tildels skuespillerne uten at det hindrer at noen av dem inniblant kan gjøre andre ting. I noen tilfelle er samarbeidene formalisert (som Microsoft’s mage "sertifiserte" samarbeidspartnere), i andre er de mer basert på en historikk med samarbeid.

Utenlandske samarbeidskonstellasjoner er i liten grad førende for samarbeidskonstellasjoner i Norge. Dette er en av de tingene vi ikke har noen formening om – men det er interessant å se om samarbeid mellom leverandører er drevet fra utlandet (f.eks. at et globalt selskap inngår en avtale med et globalt leverandørselskap) eller om forbindelser mellom tjenesteselskaper og deres kunder er nokså lokale.

Når folk flytter seg i IT-bransjen, skjer det i større grad mellom firma innen samme tjeneste eller produkt, enn mellom kunder og tjenestebedrift. Det er en klisje i IT-bransjen at alle har jobbet for IBM, Accenture eller, for noen år siden, Norsk Data. Men vi vet ikke i hvilken grad folk faktisk hopper mellom konsulentselskaper og kunder, men tror at det skjer mindre ofte enn man antar – samt at trafikken stort sett går en vei: Fra konsulent- eller teknologiselskapet til kunden. Når folk skifter jobb, skjer det i større grad innenfor bransjer – konsulenter går til andre konsulentselskaper (ofte gjennom oppkjøp), teknologiselgere går mellom selskaper de kan selge for, og IT-avdelingsfolk holder seg til IT-avdelinger. Stort sett.

Personlige relasjoner betyr mer i Norge enn i andre land, også i IT-bransjen. Norge er, i følge Hans Christian Geelmuyden-Kiese, et "high-context" samfunn, der hvor du kommer fra og hvem dine venner er betyr relativt mye. I slike land skjer avgjørelser – særlig offentlige – uformelt, ved hjelp av allianser, vennskap og ved diskusjon. (Dette i motsetning til "low-context"-samfunn, som USA, der offentlige avgjørelser i større grad skjer ved lovgivning og regler.) Det er mange årsaker til dette, men viktigst er kanskje at landet, og dermed markedet, er lite – og man kommer til å møte folk igjen ved senere anledninger. For å si det med en BI-kollega: Norge er så lite at man kan bare være sint på folk i 14 dager, så trenger man dem igjen…

Alle konsulentselskaper ønsker å løse problemer, men de fleste er timeselgere. Hvis et konsulentselskap skal tjene penger, må man fakturere for betydelig mer enn timelønnen til selve konsulenten, for å finansiere kontorer, utvikling, administrasjon og partnere. For å klare dette, må man løse vanskelige problemer, der kunden er villig til å betale massevis for løsningen, ikke bare for ressursene som inngikk i den. Hvis ikke blir man mer som Manpower og mindre som en partner: En kilde til fleksibel og kompetent arbeidskraft for å gjøre ting der kundens organisasjon ikke er villig eller i stand til å påta seg den langsiktige forpliktelsen en ansettelse innebærer. Og der er nok de fleste konsulentselskaper i Norge: De leverer en standard tjeneste hvor et av de viktigste parametrene for kundene er timepris. Medvirkende til dette er det offentlige anbudssystemet, som i liten grad differensierer mellom kvalitet av leveranser.

Dramatisk lavere teknologi- og personalkostnader vil bety store endringer for IT-servicebransjen. Norske IT-tjenesteselskaper selger i hovedsak teknologitilpasning og -drift til norske selskaper. Ny teknologi som cloud computing og stadig større bruk av offshoring (flytting av arbeidsoppgaver til andre land med billigere personale enn i Norge) vil legge press på konsulentselskapenes marginer og sette spørsmålstegn ved deres prosjektorienterte salgsmodell – og man vil få en ytterligere endring mot å leie tjenester heller enn å eie implementasjoner, mot å tillate standardisering i teknologi for å få fleksibilitet i tjenester, mot at teknologiplatformer i stadig større grad utformes med tanke på å tilrettelegge for innovasjon heller enn å standardisere prosesser.

Service er så enkelt

Postet den av

image NIBU heter et firma i Spikkestad, som selger kjøkkeninnredninger, armaturer, dørhåndtak og annet. Derfra kom vår meget avanserte kjøkkenarmatur (som vi bruker som uoffisiell og npkså uhøytidelig intelligenstest for gjester), som nå er 7 år gammel og hadde begynt å lekke litt ved den ene hendelen.

Etter den vanlige somlingen fikk jeg ringt til NIBU, snakket med en hyggelig kar som diagnostiserte problemet, snakket meg gjennom instruksjonen (som naturligvis ligger online). Deretter sendte de meg, uten kostnader, den delen som måttes skiftes.

Og nå er det tett. Og jeg er fornøyd med servicen.

Hvis bare alle leverandører hadde hatt samme uproblematiske forhold til kundene….

Den absurde leksikondebatten

Postet den av

Oppdatering 5.4: En forkortet og noe endret versjon av dette innlegget ble tatt inn i Morgenbladets påskenummer.

Debatten rundt bevaringen av Store Norske Leksikon har nå nådd et helt absurd nivå – i går var Alf van der Hagen, redaktør i Morgenbladet, Høyre-politiker Olemic Thommessen, og kulturminister Anniken Huitfeldt i livlig debatt om bevaringen av dette museale produktet – ikke for hva det er (det er ikke så mange som bruker det, mest skolebarn som trenger et godkjent sted å sitere) men for hva det har vært. Van der Hagen snakket om det tragiske i å slutte med noe som har foregått i over 100 år, og Thommesen presterte til og med å si at man sto i fare for å «trykke på delete-knappen» for dette verket.

Det siste er naturligvis tøys. Det er verdens enkleste sak å bevare den elektroniske delen av SNL slik det er idag. For å si det litt flåsete: Send meg alt sammen på en DVD, så skal jeg sørge for det ved hjelp av frivillige og den enorme lagringsplass som finnes på Internet. Ikke noe delete-knapp her, nei. For å si det litt mindre flåsete: Dette burde være en smal sak for Nasjonalbiblioteket, gitt at målet er å bevare Store Norske slik det er idag.

Men det er ikke teksten og websiden slik den er idag som er spørsmålet – her dreier det seg om den leksikale prosess, det vil si den redaksjonelle virksomhet som bedrives for å holde kunnskapen korrekt og oppdatert. Hittil har den foregått ved at man har hatt fagansvarlige som har stått som garantister for den kunnskapen som finnes, og en administrativ stab som har stått for webside og oppdateringer. Den skrytes opp i skyene av van der Hagen og Thommessen – den er kvalitetskontrollert, må vite.

La oss se litt på det.

Jeg vil begrense meg til å slå opp to ord på SNL: Leonard Cohen og SAS. Førstnevnte fordi artikkelen om ham ble brukt som eksempel i en kronikk Ulf Larsen og jeg skrev for halvannet år siden for å illustrere forskjellen mellom Store Norske og Wikipedia. SAS fordi det er et stort norsk firma jeg følger litt med på og presumptivt vet noe om – i hvert fall får jeg mange telefoner hver gang SAS gjør noe.

Og, for ordens skyld – jeg har ikke lett etter artikler å finne feil i på SNL. Jeg tok de første to som falt meg inn.

Leonhard Cohen og SNL

I vår kronikk påpekte Ulf og jeg at SNL ikke har fått med seg at Leonard Cohen har mellomnavnet Raymond Norman – et navn jeg regner med at han har hatt så lenge han har levd. Til tross for at vi for halvannet år siden påpekte og gjorde et nummer av den feilen på TV og radio (i debatt med SNLs sjefredaktør) og i en av landets største aviser, har den ikke blitt rettet på SNL. (På Wikipedia, naturligvis, er det korrekt.) Det synes jeg sier noe om hvor godt SNLs feilrettingsprosess har fungert. Forfatter av (og, presumptivt, faglig garantist for) SNLs artikkel er Orm Øverland, professor emeritus ved UiO. «Sist endret»-feltet for artikkelen er ikke fylt ut, hvilket leder meg til å tro at det er en kopi av papirleksikonet, som altså også inneholdt en feil.

image Med andre ord: Skolebarn som siterer denne kvalitetskontrollerte kunnskapen vil få feil opplysninger (om enn på et ikke særlig vesentlig punkt.). Feilen er heller ikke blitt rettet, til tross for at den er påpekt. Men artikkelen er stemplet «kvalitetssikret» med en fager grønn logo.

Ikke det at jeg beskylder professor Øverland for dårlig arbeid, selv om det er en hjernevasket folkesport å jage enkelte norske universitetsprofessorer om dagen. Han har sikkert annet å gjøre enn å oppdatere obskure leksikale detaljer. Men hans navn er brukt som kvalitetsstempel her – og hadde det vært meg (og jeg hadde visst om det), hadde jeg enten rettet opp feilen eller forlangt at mitt navn ble tatt bort, siden jeg ikke lenger kunne gå god for innholdet.

SAS og SNL

Slår man opp SAS på SNL får man endel ulike alternativ, med SAS Braathens AS som hovedoppslag (ikke SAS-konsernet, som ville vært det mer logiske alternativ). Artikkelen «SAS Braathens AS» er skrevet av «redaksjonen» og sist oppdatert 25.4.2009, altså for et snaut år siden, og er stemplet «kvalitetssikret». De sist oppdaterte tallene er fra 2006. Men – helt utrolig – «redaksjonen» har ikke fått med seg at SAS Braathens skiftet navn til Scandinavian Airlines Norge i 2007.

Jommen sa jeg kvalitetssikret!

I artikkelen om SAS-konsernet er det Erik Tandberg som er oppført som forfatter, og i likhet med artikkelen om Cohen er heller ikke her siste endringsdato påført (men kvalitetsstemplet skinner igjennom.) Her er det en rekke feil – en jeg så med en gang er at SAS ikke lenger har en eierandel i British Midlands, for eksempel.

For ordens skyld, slår man opp SAS på norsk Wikipedia, får man opp SAS-konsernet, med en oppdatert artikkel. Men man får også vite at det er en rekke andre betydninger av SAS, deriblant Special Air Service (det berømte britiske elitekorpset) og SAS Institute, et betydelig programvareselskap (og for de fleste teknologer og forskere en mye viktigere betydning av «SAS»). Den siste artikkelen er ikke spesielt bra – så er den da også merket «trenger opprydning». Kanskje noen føler seg kallet?

Et elektronisk leksikon krever en ny organisasjon

Problemet her er ikke at SNL gjør dårlig arbeid, men at de forsøker å bruke sine gamle arbeidsprosesser i en ny verden – og er det en ting vi vet innenfor det området jeg kaller teknologiledelse, så er det at man ikke kan endre teknologi uten samtidig å endre prosess, struktur, insentiver og kultur. Artiklene i SNL er skrevet i «leksikonspråk», en uttrykksform dannet fordi plassen var begrenset og det var viktig å bare ta med det helt essensielle. I Wikipedia skriver man også leksikonspråk, men siden det er nok plass i elektroniske medier, skriver man artiklene med en kort oppsummering i begynnelsen, for deretter å fylle på med masse stoff sålenge det blir sett på som relevant. Om nødvendig bygger man ut hele systemer av artikler – slå for eksempel opp Henrik Ibsen på norsk Wikipedia. Denne artikkelen inneholder både stoff om Henrik Ibsen og også linker til alle hans verk, i et system som sammen skaper et omfattende leksikalt innhold.

Slår man opp Henrik Ibsen på SNL, får man en lang og god artikkel om Henrik Ibsen, samt lenke til en utdypende artikkel, klippet fra Norsk Bibliografisk Biografisk Leksikon. Men man får ingen linker til de enkelte skuespill – de må slåes opp manuelt (Hedda Gabler, for eksempel). Slår man opp Hedda Gabler på Norsk Wikipedia, får man en lengre artikkel, oppsummering av hva som foregår – og en lenke til den fullstendige teksten (på engelsk og, av alle ting, esperanto).

Det er ikke så vanskelig å fikse lenker til alle skuespillene – på Wikipedia gjøres mye av dette ved hjelp av programmering – man lager små programmer (roboter) som rusler rundt og gjør denslags. Eller man får noen av den store uvaskede hop til å gjøre jobben. Resultater er et bedre produkt enn et tradisjonelt leksikon – både i bredde, struktur, søkbarhet og oppdaterthet. Dybde tar litt lenger tid, men jammen synes jeg Henrik Ibsen-artikkelen i Norsk Wikipedia begynner å nærme seg Store Norske også her.

En organisasjon er en maskin med mennesker i, skapt for å gjøre en jobb. Den har berettigelse inntil jobben ikke lenger er nødvendig. All bevaring utover det er museumsvokting. Ønsker SNLs ansatte å jobbe i et museum?

Leksika, som all teknologi, går gjennom utviklingsfaser

Før vi uten videre sier at SNL må bli som Wikipedia, også i sin organisasjon, er det nødvendig med en liten historieleksjon. Som jeg tidligere har skrevet, ble et av verdens første (og kanskje fremdeles verdens beste) oppslagsverk, The Oxford English Dictionary, skapt på en måte som minner mye om Wikipedia. For å finne etymologi og bruksområder for hvert enkelt ord i det engelske språk, brukte man en hær av frivillige som leste gamle bøker og tidsskrifter og rapporterte tilbake på papirlapper – stubs – det de hadde funnet. Deretter ble dette systematisert, og utgitt som et oppslagsverk. Etterhvert som dette arbeidet var gjort, ble det mindre bruk for de frivillige, og mesteparten av jobben ble gjort fra den sentrale redaksjonen.

Jeg har latt mine studenter redigere Wikipedia i årevis – dels for at jeg synes de bør bidra, dels for at det er en utmerket måte å lære seg hvordan man oppfører seg i et digitalt, sosialt medium. I de første årene (jeg begynte i 2004, har selv skrevet fra 2002) var det ganske enkelt for studentene å finne ny og upløyd mark, men i de siste to årene har det blitt verre – de fleste artikler har blitt skrevet, og man ender ofte opp med noe meget obskurt, eller blir henvist til å rette mindre feil man kommer over. På det engelske Wikipedia startet jeg for eksempel artiklene om Fridtjof Nansen og Martin Heidegger, sistnevnte fordi den lå på toppen av listen over artikler som manglet. Jeg skrev noen kort og basalt, og deretter tok det av – og det er lenge siden jeg har kunnet bidra med noe som helst på disse og andre artikler jeg startet.

Så Wikipedia kommer til å endres, og utvilsomt trenge en noe justert styringsmodell. Den kommer sikkert til å utvikle seg (om den ikke har gjort det allerede) og bli tilpasset det behov den skal oppfylle.

Medmindre noen da får for seg at det beste er å stoppe utviklingen nå, fordi det var mye morsommere å skrive på Wikipedia før…

På tide å gå videre

Wikipedia må utvikle seg – men det må SNL også. SNL har ikke hengt med i utviklingen de siste tre-fire årene, og kvaliteten har sunket under et akseptabelt nivå – ikke akseptabelt i en papirverden (skjønt det begynner stygt å røyne på der også) men i den nye, digitale verden, der gammel kunnskap ikke tolereres og kortfattethet bare er en dyd dersom den fremmer forståelse.

Mon tro om det samme ikke gjelder debatter og kunnskapsprosesser generelt. Jeg skriver dette innlegget på min norske blogg Tversover og dessuten på min blogg i Aftenposten. Jeg kunne selvfølgelig skrevet det som en kronikk i Aftenposten, men da ville jeg måtte kutte det ned med 30-50%, ta vekk alle lenkene (eller finne andre måter å henvise til dem på), og ventet på at redaksjonen skulle gå gjennom det (noe som i mitt tilfelle som regel består av å sette inn flere underoverskrifter, flere avsnittsbrudd, samt å fjerne endel flerstavelsesord.)

Det ville utvilsomt resultert i et bedre produkt. Men dialogen ville bli langsommere, kommentarene færre, og jeg ville mistet de leserne som rett og slett ikke leser kronikker i Aftenposten (eller, for den saks skyld, debatter i Morgenbladet, som ikke er tilgjengelig for andre enn abonnenter.) Ungdommen, for eksempel, leser lite kronikker i Aftenposten, men er komfortable med blogger, om enn av den rosa sorten. Og de er de brukerne Store Norske legitimeres med og skal være til for.

På den annen side er det vel en sjanse for at Alf van der Hagen og Olemic Thommessen ikke leser dette, siden debatt i deres verden ser ut til å foregå på papir eller ikke i det hele tatt. Men jeg får vel sende dem en e-post og se hva som skjer…

Dagens pekere

Postet den av

Her er noe av det som fanget min oppmerksomhet i morges:

Nuvel, på tide med litt produktivitet.

Gjerne hjernevask

Postet den av

image Det er hylende festlig å se programmet (og det blir jo flere) til Harald Eia, og nesten like morsomt å se debatten etterpå. Eia tar tak i noe som alle som har mer enn ett barn vet – at det er medfødte forskjeller på folk. Det betyr selvfølgelig ikke at arv betyr alt, men den spiller i alle fall en rolle – i likhet med miljø. Dette er ikke engang kontroversielt for de fleste – hvem har ikke sagt om noen at de har arvet musikalitet eller fargesans eller språksans fra en eller begge foreldre – og forskningen viser det samme.

Tilbake står en avkledd, ideologisk forankret kjønns-"forsker" som nå griper til hesketeknikker ("Eia er i 40-årskrise") siden forskningsgrunnlaget ikke finnes.

Vel, vel.

Jeg skrev faktisk en kronikk i Aftenposten for 3 år siden om akkurat det samme – at gener spiller en rolle, hvor lite vi enn liker å tenke på det, samt at siden vi forsøker å nøytralisere virkningen av miljø, vil genene bety relativt mer. Det kom ikke inn mange kommentarer – jeg har fortsatt mye å lære når det gjelder kommunikasjon – men Knut Olav Åmås mente den var viktig. Jeg forventet faktisk en masse baluba, men det kom ingenting. I noen sammenhenger har jeg brukt de samme argumentene på foredrag – og da hender det at noen blir så provosert at de reiser seg og går, noe som vanligvis ikke skjer når jeg uttaler meg.

Men Harald Eia ringte meg i alle fall i fjor sommer da han jobbet med programmet, og vi hadde en lang samtale om det jeg hadde skrevet og boken til Steven Pinker. I motsetning til kjønnsforskerne ville jeg imidlertid ikke uttale meg om saker som jeg ikke hadde dyp kunnskap om – og det var kanskje like greit, når jeg ser hvor godt Eia fremstiller disse problemstillingene. Jeg synes han kunne spart seg harselasen over et trafikkskilt med en gravende mann. Derimot var kommentaren fra Trinity College ("Blindern er mye finere!") midt i blinken, som et lite sleivspark til forskere med Nordmarkssyndrom.

Jeg gleder meg i alle fall til resten av programmene – og skulle ønske at denne typen programmer var regelen heller enn unntaket på NRK.

Foredrag om IKT i skolen

Postet den av

20. januar i år holdt jeg et foredrag ved åpningen av Statens Senter for IKT i utdanningen, i Tromsø. Senteret er en sammenslåing av en rekke initiativ rundt bruk av IKT. Min jobb var å være provoserende. Jeg forsøkte så godt jeg kunne, var ikke helt fornøyd med resultatet selv – syntes kanskje jeg var litt vel tøff mot lærernes IT-bruk, men så har jeg fått høre en hel del ting etterpå som tyder på at jeg kanskje ikke var så utenfor likevel.

2010 01 20 IKT i undervisninghttp://static.slidesharecdn.com/swf/ssplayer2.swf?doc=2010-01-20ikt-i-undervisning-100223022530-phpapp01&rel=0&stripped_title=2010-01-20-ikt-i-undervisning

View more presentations from DrEspenA.

Uansett, du finner video av foredraget her (bra videoside forøvrig) og presentasjonen i Slideshare – den er egentlig bare er en noe revidert opplisting av disse punktene.