Google Scholar er en ny tjeneste fra Google som kombinerer Googles søkemotor og sorteringsalgoritmer med akademiske referanseteknikker. Glimrende. Anbefales.
Særlig likte jeg FAQ’en som fulgte med, som ikke gjemmer seg bak masse snikksnakk, og som gir konkrete, kortfattede råd om hvordan man skal bruke tjenesten.
Nå er det bare å vente på spam om firma som for et liten godtgjørelse kan få din artikkel til å krabbe oppover Googles Page Rank algoritme. Og hva med litt akademisk Googlewhacking?

Sammen med Torbjørn Berger, Lasse Hem, Arne Heen, Eirik Newth og Petter Merok sitter jeg i styret i Polyteknisk Forenings IT-gruppe. Vi holder 3-4 møter hvert halvår om ulike temaer innen IT, teknologi og samfunn.
Nå er det tid for å lage vårens program, og etter konferanse med resten av styret legger jeg dette ut her – og ber folk om å komme med ideer og innlegg til møter de gjerne ville komme på eller foredragsholdere de gjerne ville ha.
Her er en kort liste over noen tema vi har tenkt litt på, men tar gjerne imot innspill (sjekk litt av med listen over tidligere møter – hvis vi har hatt et møte om dette de siste to årene, er det som regel litt tidlig å ta det opp igjen.) Møtene kan være informative, eller de kan være debattmøter – bruk kommentarfeltet, og gi eksempler på foredragsholdere eller debattdeltakere.

• IT-sikkerhet – et tema som vi pleier å ha noe om i hvert fall en gang i året
• IT i skolen – hva vil vi? Mulige foredragsholdere/debattdeltakere: Grete Faremo, Microsoft Europe. Erik Syring, nordmann bosatt i California som har startet et firma som skal drive nettbasert matematikkopplæring av lærere. Erik Yrvin fra Skolelinux. Tema: Skolen er fryktelig verktøyorientert, men hva er egentlig hensikten med all IT-bruken i skolen, hva hindrer utnyttelsen, og hva skal vi gjøre med det?
• Programvarepatenter – kan de føre til at innovasjon innen programmering stopper opp?
• Kunnskapsinnvandring – taper Norge på at vi ikke tar inn innvandrere med potensiale, kunnskaper og ambisjoner?
• Digitale lærebøker (følge opp meldingen om nye skolebøker til alle skoler). Kan vi skrive lærebøker digitalt gjennom en modell inspirert av Wikipedia?
• NRK og nye modeller for kringkasting. NRK har vært en pioner i taste-TV, enten det nå er LørDan eller NRK-Alltid Moro om natten. Interaktiv TV har stort inntektspotensiale, og nye og interessante aspekter ved folks forhold til kommunikasjonsteknologi er avdekket (som for eksempel at vi bruker mobilen i stedet for fasttelefonen til å stemme på Idol – selv om fasttelefonen er 2 kr billigere). Foredragsholder: Noen fra NRK som har ansvaret for disse sendingene eller teknologien? En forsker, som f.eks. Tanja Storsul ved Inst. for medier og kommunikasjon?
• Spill som genre. Dataspill er nå en publiseringsform, et naturlig tilleggsprodukt til filmer og bøker – og en stor bransje i seg selv. Foredragsholdere: Espen Aarseth fra UiB? Jørgen Kirksæther hos Filmtilsynet? Orgdot – et norsk firma som har satset tungt på lek-og-lær-spill, og som har vunnet priser – ville være aktuelle?
• Online gambling – hva skjer, lovlig og ulovlig, med dette i Norge? Norsk Tipping lager stadig nye varianter av pengespill, men Internett gjøre at dette ikke lenger er et nasjonalt regulerbart område, og nordmenn er gode kunder i alle former for pengespill. Hva skjer i Norge, hvor store er mørketallene? Foredragsholder: Noen fra Norsk Tipping, Økokrim?
• Nasjonalbiblioteket og lagringsformer. Nasjonalbiblioteket gjør mye spennende rundt lagring av informasjon for fremtiden – og mye av det betydelig mer teknisk avansert enn å stryke aviser. Disse lagringsformatene skal være billige, brukelige, og fremfor alt holdbare – mye lenger enn de 10-20 årene en CD-plate holder. I tillegg kommer problemet med standarder – vi kan lese 1000 år gamle dokumenter siden vi forstår språket, men hva med digitale lagringsmedier? Foredragsholdere: IT-sjef på NB, Svein Arne Solbakk? Carol van Nuys, prosjektleder Paradigma. Jon Erik Halse, NB-ansatt med erfaring fra The Wayback Machine.

Forslag mottas med takk – bruk kommentarfeltet!!!

Etter debatten om kopisperrer ble jeg ble intervjuet av NRKs program Musikknytt – journalisten stilte gode spørsmål, syntes jeg, og for en gangs skyld fikk jeg sagt det jeg ønsket i et intervju.
Men det snek seg inn noen småfeil både i radiointervjuet (Musikknytt 29.10 kl. 12:46) og tekstversjonen: Jeg har aldri snakket om billige gravemaskiner fra Østen. Min bisetning om gravemaskiner var (for å bli litt pedantisk) en referanse til en teknologiovergang fra kabelstyrte gravemaskiner (kjent fra barneboken «Mike Mulligan og gravemaskinen hans«) til hydraulikk (også kalt backhoe loaders) – og hadde ikke noe med Østen å gjøre.
En annen språklig detalj er bruken av ordet «bevis» når det gjelder nedgangen i platesalget – sånn rent vitenskapsteoretisk er det ikke mulig å bevise noe som helst gjennom statistikk, men jeg kan sannsynliggjøre at at det ikke stemmer at platebransjen lider vondt, all den stund nedgangen har mer plausible forklaringer enn piratkopiering, og bransjen tilsynelatende ikke føler seg så konkurranseutsatt at de finner det nødvendig å redusere prisene. I alle fall har marginene fra lager til butikk vært stabile eller til og med gått opp de siste årene.
Jeg gleder meg også over en artikkel i siste nummer av The Economist som mer enn hentyder til at min vurdering også deles av plateselskapene. Flere selskapers interne analyser viser at salget går ned fordi man ikke har maktet å få frem gode nok artister (alt for mange one-hit-wonders a la Rørlegger-Kurt), samt at andre underholdningstilbud, som jeg nevnte, har vokst.
Nå kan man jo spørre seg om hva som kommer til å skje hvis vi implementerer den nye Åndsverkloven i full bredde. Jeg tror det blir noe platebransjen kommer til å angre på. De store selskapene vil oppdage at folk ikke vil ha kopisperrer og vil gå rundt dem, enten ved å handle mer fra plateselskaper uten kopisperrer, eller ved å kjøpe ulike teknologier som kan lese mange formater. Nye konkurrenter vil komme til, noen av de gamle plateselskapene vil forsvinne mens andre vil klare seg. Hvem som klarer seg vil avhenge av dybden på finansreservene, og når og med hvilken dyktighet de går over til åpen teknologi. I mellomtiden vil noen nye teknologifirma gå under fordi de blir saksøkt av konkurranseskye plateselskaper, og noen tenåringer og deres foreldre får ubehagelige opplevelser i rettsalen. Og plateselskapenes popularitet, blant artister og kunder, vil synke ned mot nivået til amerikanske kabel-TV selskaper.

Jeg holdt et foredrag for et seminar arrangert av Venstres stortingsgruppe og Elektronisk Forpost Norge, med

• Sæmund Fiskvik Adm.dir. IFPI (norsk bransjeforening for de store plateselskapene)
• meg selv
• Terje Gaustad fra Senter for medieøkonomi, BI
• Knut Yrvin, teknisk leder Skolelinux, og
• Thomas Gramstad, leder for EFN

Møtet var godt i den forstand at svært mange av synspunktene i debatten kom frem – platebransjens bekymring for at folk piratkopierer, diskusjonen om sperreteknologi vil hjelpe eller ikke, spørsmål om «klassisk» opphavsrett er forenlig med moderne teknologi, og så videre.
Debatten var meget frisk, særlig mellom Fiskvik og meg. Jeg skal ikke her redegjøre for Fiskviks syn, utover at han mener at piratkopiering skader bransjen, at det er nødvendig å begrense og avtalefeste bruksrettigheter til åndsverk i større grad enn det som står i Åndsverksloven nå, at ny teknologi vil muliggjøre dette, men at denne teknologien må lovbeskyttes for å fungere. (Forøvrig skal visstnok hele debatten, minus Fiskviks innlegg (han reserverte seg), legges ut på nettet.)
Mine synspunkter er gitt i den første transparenten i min presentasjon, nemlig at

• Platesalget har sunket de siste årene, men det skyldes konkurranse fra andre medier, ikke piratkopiering. For eksempel har SMS-markedet steget fra 0 til 2,5 milliarder pr. år siden 1997, og det er vel ikke urimelig at ungdommen bruker mer penger på SMS og noe mindre på CDer.
• Platebransjen i Norge består av store utenlandske firma som ikke konkurrerer hardt nok: 80% av selskaper og produksjoner er utenlandske, det lite prispress og stabile marginer, og ingen produktinnovasjon. Dette er altså ingen bransje i krise, og ei heller en bransje som trenger særskilte beskyttelsestiltak
• Kopisperrer vil ikke hjelpe bransjen, men bare utsette en nødvendig restrukturering. Sperreteknologien straffer legitime kjøpere og vil ikke avskrekke pirater i særlig grad, men vil skade bransjens omdømme. DRM (digital rettighetskontroll), som nå holdes opp som det eneste saliggjørende, er faktisk den elektroniske ekvivalenten til at man må ringe til plateselskapet og spørre om lov hver gang man skal spille eller gjøre noe annet med en sang, og det tror jeg ikke kundene vil like.
• Overgangen til ny teknologi er spesielt vanskelig for de eksisterende plateselskapene, fordi de ikke kan oppgi et eksisterende, fremdeles lønnsomt distribusjonssystem. Dette er en klassisk forstyrrende teknologi (disruptive technology), som kjennetegnes av at den nye teknologien appellerer til et for de tradisjonelle aktører uinteressant kundesegment, at den i begynnelsen er av dårligere kvalitet enn den etablerte teknologien, og at hvis de eksisterende aktørene gikk over til den, ville de senke sine marginer.
• Dette har skjedd før, innen mange bransjer, og løses som regel ved at nykommere tar det nye markedet, og at bare noen av de etablerte klarer overgangen
• Den nye teknologien, med lavere transaksjonkostnader, gir et større marked, med lavere inntjening pr. enhet, men mye større volum.

Jeg kom også med en rekke forslag til hva bransjen burde gjøre, i hovedsak at de burde lede utviklingen over til salg over Internett, og dermed marginalisere piratkopiering.
Jeg fikk spørsmål om hva man bør gjøre med den profesjonelle piratkopieringen – som foregår i Russland, Kina og Malaysia, for eksempel. Mitt svar er at kopisperrer vil ikke hjelpe her heller, siden de lett kan knekkes, men at man bør jobbe gjennom disse landenes myndigheter og vise dem at manglende respekt for opphavsrettigheter fører til mindre direkte investeringer fra utlandet – et problem som opptar kineserne for tiden.
I en nokså opphetet debatt ble jeg spurt om det var så at jeg faktisk skulle lære platebransjen hvordan de skal drive business – hvis jeg var slik en ekspert, hvorfor startet jeg ikke plateselskap selv? Jeg svarte, som sant er, at det ikke interesserer meg, og at det er slik det er å være forsker. Det jeg burde svart, var selvfølgelig at jeg ikke burde fortelle folk hvordan de bør drive sin forretning uten å få betaling for det, slik jeg vanligvis gjør. For i hvert fall deler av platebransjen står overfor et overgangsproblem – det skyldes ikke at de er dumme, men at deres nåværende kostnadsstruktur og forretningsmodell tvinger dem over i en forsvars- i stedet for en angrepsposisjon. Og det er, som jeg sa (og som andre har sagt før meg), intet strategisk sjakktrekk å gå til krig mot kundene sine.

I dag skal jeg holde foredrag på en Stortingskonferanse, med tittelen «Åndsverk, marked og teknologi – når kartet ikke stemmer med terrenget». (Du finner en PDF-versjon av presentasjonen her.)
Mer om dette senere.

Glimrende artikkel i Aftenposten om Kampen om programvaren – flott at slike viktige, men for det store flertall nokså marginale spørsmål blir tatt opp med tosides oppslag i landets største avis.
PS: Når jeg sier marginale, er det snakk om nåværende oppfatning. Hvis folk hadde forstått konsekvensene av softwarepatenter og digital rettighetskontroll, ville vi hatt demonstrasjonstog i gatene.

En advokat med dårlige fax-kunnskaper klarte å rote bort €100m – ved å sende et 100-siders dokument med feil side ned i maskinen……
Hvilket får meg til å spørre – hvordan i all verden klarer man å rote seg sånn til at man må sende et 100-siders dokument i siste liten? Og så med fax, da!

(Via Joi Ito, som er en stadig kilde til interessante sites): Google Print er neste omdreining på en stadig mer spennede konkurranseskrue for digitalt innhold. Riktignok har Amazon hatt «search the book» et års tid, men Google er nok det første folk går til når det gjelder å søke informasjon generelt. Så spørs det om Google Print kan integreres med resten av Google, om nok forleggere legger bøkene sine søkbart der, og om Amazon ikke setter igang en generell søkemaskin for å motvirke Google Print og Froogle.

Det ble en livlig debatt om offshoring (flytting av hvitsnipp-arbeidsplasser fra den første til den tredje verden) i Polyteknisk Forening i går.
Fullstendig referat fra PF er her.
Her er mine notater:
Tor Jakob Ramsøy, Mckinsey: Offshoring er raskt voksende, men utgjør fremdeles (og vil utgjøre) en liten del av økonomien. Intet reellt problem for USA og UK – der har man fleksible økonomier som raskt regenererer arbeidsplasser. I Europa, derimot (han viste tall fra Tyskland) kan offshoring bli et problem fordi man ikke klarer å regenerere arbeidsplasser fort nok. Kompetanseoffshoring er nytt – f.eks. har flere store forsikringsselskaper flyttet sin prissettingsfunksjon til India fordi det finnes gode aktuarer der.
Knut Eirik Storsul, Telenor: Synes begrepet brukes svært ensidig – det er snakk om at arbeid legges dit det er mest kostnadseffektivt og der kompetansen er best. Kompetanse spiller en større rolle enn man tror – og det er ofte nokså provoserende for nordmenn, fordi det betyr at den IT-bransjen man satser på kanskje ikke er god nok i noen sammenhenger. Og for noen er det provoserende at folk i India eller Filippinene er flinkere enn oss. Telenor offshorer noe, gjennom en global aktør. Det er vanskeligheter forbundet med dette – det hender man må si opp folk, og det hender at tjenesteleverandører ikke leverer. Men gevinstene er udiskutable, og dette er ikke noe nytt – i prinsippet er det ikke forskjell på industriarbeidsplasser og hvitsnipparbeidsplasser i så måte.
Asbjørn Wahl, For Velferdsstaten: Outsourcing og offshoring har begrenset reell økonomiske effekt, men brukes som pressmiddel av bedrifter overfor ansatte og myndigheter, som kan lede til et «race to the bottom», hvor land konkurrerer om arbeidsplasser og politikerne mister handlefrihet. Det sees på som en naturlov at man skal ha frihandel og et liberalistisk tankesett. Offshoring-debatten i USA har et sterkt preg av nasjonalisme, fagbevegelsen der har latt seg lokke inn i et spor som ikke er attraktivt.
Harald Magnus Andreassen, First Securities: Offshoring er en dråpe i havet (3% av amerikansk sysselsetting) og spiller nesten ingen rolle, statistisk sett. Den har derimot en betydelig positiv effekt i de landene som får jobbene. Det er ikke noe problem for Norge – vi har stor frihet i politisk handlingsrom (kan godt legge på skattene, folk bråker men de flinke flytter ikke), høy produktivitet pr. arbeidsplass og høy verdiskapning. «So don’t worry so much….»
I debatten etterpå var det enighet om at offshoring er kommet for å bli, at effekten ikke blir stor for Norge, og at det neppe er stor fare for arbeidsforholdene for hvitsnipparbeidere i den tredje verden, kanskje med unntak av call centers. Dette fordi programmering og lignende intellektuelt arbeid ikke blir mer produktivt av dårlige arbeidsforhold. Det ligger imidlertid en fare i en politisk overreaksjon på offshoring, enten den kommer i form av merkantilisme for enkeltstater eller økonomisk blokkdannelse.

Hyggelig at Lars Vikør syntes Wikipedia var – overraskende bra – men han klaget over at mange av forfatterne var anonyme.
Så jeg sendte ham en email og erklærte meg som hovedforfatter for Wikipedias artikkel om Ivar Aasen – jeg vet ikke noe spesielt om Aasen, men fant en gammel artikkel fra 1911-utgaven av Encyclopædia Britannica (som ikke lenger er opphavsrettslig beskyttet) og moderniserte den.
En interessant utvikling ville jo være om Lars Vikør (eller for den saks skyld en av de andre ekspertene) fikk Wikipedia-ånden og skrev en bedre Aasen-artikkel. Men jeg tror Eirik Newth har rett – vi har ikke helt opphevet skillet mellom kunnskapskonsumenter og kunnskapsprodusenter ennå.

ACLU – American Civil Liberties Union, en organisasjon jeg ikke kan komme på et norsk motstykke til, har en briljant liten Flash-demonstrasjon av hvordan det er å bestille pizza i et gjennomdigitalisert samfunn. Bortsett fra at responstiden ser noe kort ut, er dette ikke bare teknologisk mulig, men faktisk ikke altfor vanskelig å gjennomføre idag….

PlanetMath er et Wikipedia for matematikk. Jeg er ikke matematiker, men hadde jeg vært matematikklærer, ville dette vært en link jeg ville inkludert i alle kurssider. Organiseringen og krysslinkingen er ikke oppe på Wikipedia-nivå (en innholds-basert førsteside hadde vært bra), men aktvititeten er det ikke noe å si på.

Husarkitektur og systemarkitektur henger sammen – og her er hvorfor
Debatten som raser om utbygging i Oslo – der noen arkitekter vil ha mer modernitet og de fleste ser ut til å ønske seg noe mer tradisjonelt – mangler etter min mening et evolusjonært perspektiv. Selv om jeg er enig med Håkon Wium Lie i at vi ikke trenger høyhus i Oslo (og mye annet), er det ikke noe i veien med modernitet i litt mindre målestokk – som for eksempel huset nevnt i denne artikkelen. Men «folk flest» ser ut til å like småhus, treverk og klassisk smårutete vinduer. Hvordan kan det ha seg?
En årsak, tror jeg, er at mange moderne hus er så endelige i sin utforming – når det først er bygget, er gjerne helheten så fremtredende at man ikke kan gjøre endringer uten å ødelegge arkitektens visjon. Det skal meget sterk selvtillit til for å bygge ut verandaen på et Sverre Fehn-hus – medmindre man er Fehn selv. Så det er kanskje ingen tilfeldighet at mange modernistiske hus beboes av arkitekter – hvis noe skal endres, kjenner de helheten og tanken som ligger bak.
Et standard hus med smårutede vinduer og skråtak, derimot, kan vi boltre oss litt med – bygge på en terrasse til sommerkveldene, glasse den inn når det viser seg at det ikke er så varmt allikevel, isolere den fordi vi trenger et ekstra rom når det kommer en unge til. Hus, akkurat som datasystemer, er ikke monolittiske sluttløsninger – og jeg tror mange arkitekter ikke har tenkt på det. Halve moroa med å ha en enebolig med litt plass rundt er at man har fleksibilitet til å gjøre ting.
Dette perspektivet er ikke mitt, naturligvis – jeg har i mange år anbefalt mine studenter å lese Stewart Brands bok How Buildings Learn: What Happens After They’re Built. I denne glimrende boken skriver Brand om hvordan bygninger endrer seg over tid – og forsøker å finne ut hva det er som gjør at en bygning fungerer bra femti år etter at den har blitt bygget. Han peker på mange årsaker og gir mange eksempler – men det kanskje viktigste rent prinsippmessig ligger i fleksibilitet: At en bygning kan endres, og at de tingene som endres ofte (innredning, romindeling, utseende) kan endres uten at man må endre på ting som endres sjelden (tjenester (dvs. vann og strøm), og struktur).
Et tradisjonelt småhus i tre kan endres over tid. En helstøpt moderne bygning kan ofte ikke endres uten at hele dens uttrykk forandres.
Jeg skal ikke her raljere over skrivebordsarkitekter eller systemkonsulenter med ferdigpakkede løsninger, men bare konstatere at et godt, stort datasystem ikke så mye er en metode for å få en jobb gjort som det er skapingen av et miljø for å prøve nye løsninger og endre arbeidsmetoder etter behov. Jeg tror mange arkitekter kunne ha nytte av å vektlegge fremtidig fleksibilitet fremfor eleganse på overleveringsdagen – og tror faktisk at hvis man bare lar folk rote det til på egenhånd, så blir faktisk sluttresultatet som regel ganske bra allikevel. De utvekster man får fordi enkeltpersoner roter rundt er i alle fall lettere å fikse på enn prisbelønte uttrykk for arkitektoniske moteblaff.

Jeg har i det siste havnet i diskusjoner med teknologer og andre rundt konkurransen mellom Microsoft og ulike former for åpen teknologi (se bl.a. kommentarene her)
Her er mitt noe springende forsøk på å gi mitt perspektiv på konkurransen, særlig hva som ville være en god strategi for noen som ønsker å skape et miljø hvor det er mulig å konkurrere med Microsoft:
Jeg vil begynne med å sitere min gamle professor i MIS fra Harvard, som pleide å si «God created the world in seven days. He didn’t have an installed base…..»
Tenk deg at du er IT-sjef i et større internasjonalt firma (eller, hvis noe slikt hadde eksistert, CIO for A/S Norge). Du har 100.000 brukere som alle sammen bruker selskapets standardpakke, nemlig Microsoft Office og Internet Explorer. Dine kolleger i ledelsen ønsker en reduksjon av IT-budsjettet og synes de ansatte ikke er produktive nok. Rundt omkring i butikken finnes en mengde små applikasjoner, regneark og websider som alle sammen fungerer innenfor en MS-arkitektur. En gruppe meget dyktige teknologer, understøttet av noen glimrende eksterne konsulent- og softwarefirma stort sett bestående av doktorgradskandidater innen comp.sci. forteller deg at Linux er fantastisk, Star Office kan gjøre (nesten) alt MS Office kan gjøre, og at Google kan kjøre 100.000 servere på Open Source software med bare 40 systemadministratorer, hvilket er en helt fantastisk produktivitet. Er det ikke på tide at vi går over til den løsningen alle sammen?
Som CIO har du i hvert fall litt sans for dette argumentet, og du er litt lei av å høre Microsoft legge frem ethvert nytt produkt som om det var det eneste eksisterende i verden. Din indre nerd sikler på den nye teknologien med mye ytelse for pengene, og det hadde jo vært morsomt å imponere omverdenen med litt spenstighet i teknologien. Men….det er som bonden i Maine svarte, da han ble spurt om veien: «You can’t get there from here».
En overgang til en helt ny teknologi – som f.eks. åpen kildekode eller Linux på dekstop’en – er ikke mulig fra en kald start. Man må i stedet skape et teknisk miljø som tillater at man flytter over litt etter litt, har valgfrihet, og hvor dominerende leverandører tvinges til å konkurrere på hver enkelt komponent, i stedet for å utnytte eksternaliteter til å tvinge igjennom totalløsninger. Måten å gjøre det på er å finne store kunder, og få dem til å tvinge igjennom endringer (åpne standarder, og f.eks. publiserte XML-grensesnitt mellom alle komponenter innenfor en arkitektur) som kan tvinges igjennom uten at eksisterende leverandører må gi fra seg det som hittil har vært deres konkurransefortrinn (slik de ser det), nemlig kildekoden.
Teknologisk utvikling, akkurat som biologisk utvikling, forutsetter farbare mellomstadier. «Features» som vinger og øyne sprang ikke frem ferdigutviklet, men krevet mellomstadier som alle var bedre enn den forgående generasjonen. Og hvordan de ble seende ut til slutt ble bestemt tidlig i prosessen: Idag finnes det i hovedsak to typer øyne, f.eks.: Øyne av den typen vi mennesker har, med en konkav flate med lysømfintlige celler, en justerbar og flyttbar linse, og stereoskopi. Den andre typen kalles fasettøyne, og består av en konveks utvekst med masse lysømfintlige celler. Vår øyne er best, og oppsto fordi man fikk lysømfintlige celler som, for å utvikle direksjonalitet, begynte å bule innover eller utover – og siden vi stammer fra den generasjonen som tilfeldigvis muterte med innoverøyne, har vi små øyne. Prosessen er ikke reverserbar, fordi innsekter ikke vil oppnå noen fordel av å begynne å forminske sine øyne – og fordi det ikke finnes en direkte vei fra fasett-øyne til vanlige øyne. (Se Richard Dawkins’ Climbing Mount Improbable for originalen til denne analogien.)
Denne analogien halter noe, siden teknologiutvikling selvfølgelig er styrbar i en helt annen grad. For det første er hele miljøet menneskeskapt, for det andre er det innenfor visse applikasjoner – som f.eks. elektroniske avstemninger – det enkelt og rasjonelt å fremtvinge open source og standard grensesnitt. Det en CIO som ønsker større spillerom overfor Microsoft må gjøre, er å insistere på et teknologisk miljø som tillater en komponentbasert konkurranse – standard grensesnitt – slik at man kan mikse og matche deler innenfor en arkitektur. Dette koster lite for vår CIO, er relativt lett å bli enig om, og store softwareleverandører kan ikke argumentere mot på rasjonelt grunnlag.
Hvis vi studerer teknologihistorie, vil vi se at kompleks teknologi utvikler seg i et vekselspill mellom proprietære og åpne løsninger, at proprietære løsninger ofte må til for å etablere et marked, og at åpne løsninger kan konkurrere når kundene begynner å etterspørre fleksibilitet. Som Neal Stephenson sier i sitt briljante essay In the beginning was the command line: Linux kunne ikke bli skapt uten Bill Gates, som skapte en platform som tillot rimelige PCer. På et eller annet tidspunkt begynner en stor leverandørs dominans å bli en hemsko – og kundene ser seg om etter alternativ, uten å måtte bytte ut all eksisterende teknologi. Der er Microsoft nå – og de som ønsker å konkurrere med dem, gjør klokt i ikke å insistere på ugjennomførlig revolusjon, men på farbar evolusjon. Teknologipurisme og demonisering av «fienden» gir masse mod-points på Slashdot, men det kan man ikke leve av. Og det konverterer heller ingen store kunder.
Faktisk er Open Source en perfekt «disruptive technology» overfor Microsoft: Den er i mange tilfelle dårligere (innenfor de dimensjoner man er vant til å tenke, i alle fall) enn ens egen teknologi, de beste kundene (store firma med mange naive brukere) vil ikke ha den, og hvis Microsoft gikk over til den, ville de tape mye penger. Skal man konkurrere mot en dominant teknologi med en disruptiv, bør man konsentrere seg om de markedene den dominante leverandøren ikke klarer å tjene penger i, bygge en base der, og så invadere eksisterende markeder uten å gi slipp på sine teknologi-baserte fordeler.
Så vær tålmodige, ikke forsøk religiøs konvertering, og lev lykkelig i skyggen av en dominant teknologi inntil «tipping point» kommer. Da blir Microsoft nødt til å konkurrere på likere vilkår, og vil tape noen markedsandeler. Og vinne noen. Så lenge kundene bryr seg nok om teknologien nok til at de gidder å velge en komponent fremfor en annen.

Siden jeg syntes dette foredraget var glimrende, kan bruke det til forelesninger, og ønsker å vise hva Creative Commons lisensiering betyr, bestemte jeg meg for å oversette Cory Doctorows foredrag om DRM (digital rettighetsstyring) til norsk. Dette er en rask oversettelse – jeg har ikke satt inn noe særlig med linker, og formatteringen er nokså rudimentær. Feil og mangler er min skyld – si fra hvis dere ser noen.
Oppdatering 12. juli: Lagt til masse lenker og rettet opp endel feil – takk til bl.a. Martin Elster.
Oppdatering 16. august: Bjørn Steensrud fant endel trykkleifer….

Les videre →

Virginia Postrel har skrevet en glimrende liten introduksjon til operasjonsanalyse i Boston Globe (antakelig verdens beste lokalavis.) Brad Delong og Virginia ser ut til å starte en diskusjon om sammenhengen mellom bruk av OR (operations research) og produktivitetsvekst.
OR er en «doldisvitenskap», men det ser ut til at vi, langsomt, oppdager dens betydning igjen. Det vil glede meg – jeg er av kompliserte årsaker, president i NORS (Norwegian Operations Research Society), et verv som følger med formannsvervet i Polyteknisk Forenings IT-gruppe. Presidentskapet er en ære (tidligere presidenter inkluderer Kristen Nygaard, Turing-prismottaker) men NORS i seg selv har svært liten aktivitet. Er noen der ute interessert i å ta opp ballen?

Bortreist en dag, sjekket mail, 624 meldinger, 6 av dem var ikke spam. På tide å innstallere server-side verktøy. Forbaskede miljøsvin.

Noen notater fra Petter Meroks foredrag (Jorunn har blogget dette allerede og Håkon og Eirik la til noen kommentarer for egen del, så jeg legger bare ut notatene jeg tok etterhvert):
Effekt av spam

• er nå 55% av all mail sendt, øker 18% hver måned – og kveler båndbredden


• koster amerikanske firma $10b hvert år (beregnet 1 årsverk pr. 100 ansatte hvis hver bruker 5 minuter per dag.)


• epost blir stadig mer «offisiell» – men folk stoler mindre på den og bruker den mindre


• nesten halvparten av epost i Norge søppel (ifølge et dansk spam-filter firma

Spammere får tak i epost-adressen din (hvis du åpner et bilde eller lignende, slik at adressen din verifiseres, så 10-100 dobles verdien av din epostadresse). Spammere tjener godt – opptil $250000 per år, for 15-20 timers arbeidsinnsats i uken. (Jeg er litt usikker på dette – noen få spammere kan nok tjene dette, særlig de som opererer i stor stil i Asia, men mange er nok adskillig mer marginale).
Innovasjoner innen spamming:

• phishing – falske mails og websider


• virusdistribusjon – som tar over maskinen din for å sende mer spam


• polymorphic spam – endres hele tiden for å komme gjennom spamfiltre


• grafisk spam – teksten sendt som bilde (hele søppelposten er et bilde, vanskelig å filtrere, og kan inneholde verifiseringskode)


• mobil og IM spam vokser (for ikke å snakke om blogspam)

MS bruker 6,8mrd dollar til forskning og utvikling, satte igang et anti-spam teknologiteam i mars 2003. Intensjonen er å gjennomrette tilliten til epost som verktøy. For å få gjort det, må man angripe på flere fronter: Regulativt, etterforskning og gjennomføring av lovene, bransjeløsninger, økonomi og teknologi.
Microsoft har satt opp $200m belønning for spam- og virusaktører, går primært etter forbrukersvindlere og store pornodistributører. Jobber også sammen med andre store aktører, som AOL, for å få lukket åpne mail relays og få endret emailstandarder slik at senderen blir mer sporbar.
God diskusjon om filtre og regulering (av ISPer på samme måte som tidligere teleselskaper). Jeg kan bare slutte meg til Håkons kommentarer om behovet for mer ISP-basert filtrering, forøvrig slik Microsoft ser ut til å gjøre med Hotmail.

Herved en liten påminnelse om neste møte i Polyteknisk Forenings IT-gruppe, mandag 24 mai kl. 1700 i Håndverkerens møtelokaler i Rosenkranz gt. 7:
Kampen mot søppelpost, en diskusjon ledet av Petter Merok fra Microsoft Norge. Petter Merok er ansvarlig for Microsofts samarbeid med akademiske miljøer i Norge. Søppelpost – spam – er et stort problem, faktisk en mulig trussel mot e-post som verktøy. Petter vil presentere litt om hva Microsoft forsøker å gjøre med dette problemet, og invitere til en debatt om hva bransjen – og brukerne – kan og bør gjøre.
Hjertelig velkommen!

Innstallerte Skype i går, utrolig teknologi. Hadde en samtale med en kollega, bare med min Toshiba T3500s lille høytaler og mikrofon – lyden var som en vanlig høyttalende telefon. Installerte også på min kones maskin, og fant at ringetiden – dvs. tiden fra man trykker «Call» til det ringer i den andre maskinen – er om mulig enda kortere enn med en vanlig telefon.
Ikke rart Mike Powell, formann i FCC, nylig sa (fra Werblog) «If you’re a big incumbent and you’ve sort of enjoyed a competitive advantage . . . you, in my opinion, ought to be terrified.»
Jeg vet Telenor tenker endel på dette, Skype har 11m nedlastinger så langt, og det selges mer og mer trådløse IP-telefoner. Spennende. Min private telefonregning kommer i alle fall til gå endel ned i tiden fremover.