Husarkitektur og systemarkitektur henger sammen – og her er hvorfor
Debatten som raser om utbygging i Oslo – der noen arkitekter vil ha mer modernitet og de fleste ser ut til å ønske seg noe mer tradisjonelt – mangler etter min mening et evolusjonært perspektiv. Selv om jeg er enig med Håkon Wium Lie i at vi ikke trenger høyhus i Oslo (og mye annet), er det ikke noe i veien med modernitet i litt mindre målestokk – som for eksempel huset nevnt i denne artikkelen. Men «folk flest» ser ut til å like småhus, treverk og klassisk smårutete vinduer. Hvordan kan det ha seg?
En årsak, tror jeg, er at mange moderne hus er så endelige i sin utforming – når det først er bygget, er gjerne helheten så fremtredende at man ikke kan gjøre endringer uten å ødelegge arkitektens visjon. Det skal meget sterk selvtillit til for å bygge ut verandaen på et Sverre Fehn-hus – medmindre man er Fehn selv. Så det er kanskje ingen tilfeldighet at mange modernistiske hus beboes av arkitekter – hvis noe skal endres, kjenner de helheten og tanken som ligger bak.
Et standard hus med smårutede vinduer og skråtak, derimot, kan vi boltre oss litt med – bygge på en terrasse til sommerkveldene, glasse den inn når det viser seg at det ikke er så varmt allikevel, isolere den fordi vi trenger et ekstra rom når det kommer en unge til. Hus, akkurat som datasystemer, er ikke monolittiske sluttløsninger – og jeg tror mange arkitekter ikke har tenkt på det. Halve moroa med å ha en enebolig med litt plass rundt er at man har fleksibilitet til å gjøre ting.
Dette perspektivet er ikke mitt, naturligvis – jeg har i mange år anbefalt mine studenter å lese Stewart Brands bok How Buildings Learn: What Happens After They’re Built. I denne glimrende boken skriver Brand om hvordan bygninger endrer seg over tid – og forsøker å finne ut hva det er som gjør at en bygning fungerer bra femti år etter at den har blitt bygget. Han peker på mange årsaker og gir mange eksempler – men det kanskje viktigste rent prinsippmessig ligger i fleksibilitet: At en bygning kan endres, og at de tingene som endres ofte (innredning, romindeling, utseende) kan endres uten at man må endre på ting som endres sjelden (tjenester (dvs. vann og strøm), og struktur).
Et tradisjonelt småhus i tre kan endres over tid. En helstøpt moderne bygning kan ofte ikke endres uten at hele dens uttrykk forandres.
Jeg skal ikke her raljere over skrivebordsarkitekter eller systemkonsulenter med ferdigpakkede løsninger, men bare konstatere at et godt, stort datasystem ikke så mye er en metode for å få en jobb gjort som det er skapingen av et miljø for å prøve nye løsninger og endre arbeidsmetoder etter behov. Jeg tror mange arkitekter kunne ha nytte av å vektlegge fremtidig fleksibilitet fremfor eleganse på overleveringsdagen – og tror faktisk at hvis man bare lar folk rote det til på egenhånd, så blir faktisk sluttresultatet som regel ganske bra allikevel. De utvekster man får fordi enkeltpersoner roter rundt er i alle fall lettere å fikse på enn prisbelønte uttrykk for arkitektoniske moteblaff.

Jeg har i det siste havnet i diskusjoner med teknologer og andre rundt konkurransen mellom Microsoft og ulike former for åpen teknologi (se bl.a. kommentarene her)
Her er mitt noe springende forsøk på å gi mitt perspektiv på konkurransen, særlig hva som ville være en god strategi for noen som ønsker å skape et miljø hvor det er mulig å konkurrere med Microsoft:
Jeg vil begynne med å sitere min gamle professor i MIS fra Harvard, som pleide å si «God created the world in seven days. He didn’t have an installed base…..»
Tenk deg at du er IT-sjef i et større internasjonalt firma (eller, hvis noe slikt hadde eksistert, CIO for A/S Norge). Du har 100.000 brukere som alle sammen bruker selskapets standardpakke, nemlig Microsoft Office og Internet Explorer. Dine kolleger i ledelsen ønsker en reduksjon av IT-budsjettet og synes de ansatte ikke er produktive nok. Rundt omkring i butikken finnes en mengde små applikasjoner, regneark og websider som alle sammen fungerer innenfor en MS-arkitektur. En gruppe meget dyktige teknologer, understøttet av noen glimrende eksterne konsulent- og softwarefirma stort sett bestående av doktorgradskandidater innen comp.sci. forteller deg at Linux er fantastisk, Star Office kan gjøre (nesten) alt MS Office kan gjøre, og at Google kan kjøre 100.000 servere på Open Source software med bare 40 systemadministratorer, hvilket er en helt fantastisk produktivitet. Er det ikke på tide at vi går over til den løsningen alle sammen?
Som CIO har du i hvert fall litt sans for dette argumentet, og du er litt lei av å høre Microsoft legge frem ethvert nytt produkt som om det var det eneste eksisterende i verden. Din indre nerd sikler på den nye teknologien med mye ytelse for pengene, og det hadde jo vært morsomt å imponere omverdenen med litt spenstighet i teknologien. Men….det er som bonden i Maine svarte, da han ble spurt om veien: «You can’t get there from here».
En overgang til en helt ny teknologi – som f.eks. åpen kildekode eller Linux på dekstop’en – er ikke mulig fra en kald start. Man må i stedet skape et teknisk miljø som tillater at man flytter over litt etter litt, har valgfrihet, og hvor dominerende leverandører tvinges til å konkurrere på hver enkelt komponent, i stedet for å utnytte eksternaliteter til å tvinge igjennom totalløsninger. Måten å gjøre det på er å finne store kunder, og få dem til å tvinge igjennom endringer (åpne standarder, og f.eks. publiserte XML-grensesnitt mellom alle komponenter innenfor en arkitektur) som kan tvinges igjennom uten at eksisterende leverandører må gi fra seg det som hittil har vært deres konkurransefortrinn (slik de ser det), nemlig kildekoden.
Teknologisk utvikling, akkurat som biologisk utvikling, forutsetter farbare mellomstadier. «Features» som vinger og øyne sprang ikke frem ferdigutviklet, men krevet mellomstadier som alle var bedre enn den forgående generasjonen. Og hvordan de ble seende ut til slutt ble bestemt tidlig i prosessen: Idag finnes det i hovedsak to typer øyne, f.eks.: Øyne av den typen vi mennesker har, med en konkav flate med lysømfintlige celler, en justerbar og flyttbar linse, og stereoskopi. Den andre typen kalles fasettøyne, og består av en konveks utvekst med masse lysømfintlige celler. Vår øyne er best, og oppsto fordi man fikk lysømfintlige celler som, for å utvikle direksjonalitet, begynte å bule innover eller utover – og siden vi stammer fra den generasjonen som tilfeldigvis muterte med innoverøyne, har vi små øyne. Prosessen er ikke reverserbar, fordi innsekter ikke vil oppnå noen fordel av å begynne å forminske sine øyne – og fordi det ikke finnes en direkte vei fra fasett-øyne til vanlige øyne. (Se Richard Dawkins’ Climbing Mount Improbable for originalen til denne analogien.)
Denne analogien halter noe, siden teknologiutvikling selvfølgelig er styrbar i en helt annen grad. For det første er hele miljøet menneskeskapt, for det andre er det innenfor visse applikasjoner – som f.eks. elektroniske avstemninger – det enkelt og rasjonelt å fremtvinge open source og standard grensesnitt. Det en CIO som ønsker større spillerom overfor Microsoft må gjøre, er å insistere på et teknologisk miljø som tillater en komponentbasert konkurranse – standard grensesnitt – slik at man kan mikse og matche deler innenfor en arkitektur. Dette koster lite for vår CIO, er relativt lett å bli enig om, og store softwareleverandører kan ikke argumentere mot på rasjonelt grunnlag.
Hvis vi studerer teknologihistorie, vil vi se at kompleks teknologi utvikler seg i et vekselspill mellom proprietære og åpne løsninger, at proprietære løsninger ofte må til for å etablere et marked, og at åpne løsninger kan konkurrere når kundene begynner å etterspørre fleksibilitet. Som Neal Stephenson sier i sitt briljante essay In the beginning was the command line: Linux kunne ikke bli skapt uten Bill Gates, som skapte en platform som tillot rimelige PCer. På et eller annet tidspunkt begynner en stor leverandørs dominans å bli en hemsko – og kundene ser seg om etter alternativ, uten å måtte bytte ut all eksisterende teknologi. Der er Microsoft nå – og de som ønsker å konkurrere med dem, gjør klokt i ikke å insistere på ugjennomførlig revolusjon, men på farbar evolusjon. Teknologipurisme og demonisering av «fienden» gir masse mod-points på Slashdot, men det kan man ikke leve av. Og det konverterer heller ingen store kunder.
Faktisk er Open Source en perfekt «disruptive technology» overfor Microsoft: Den er i mange tilfelle dårligere (innenfor de dimensjoner man er vant til å tenke, i alle fall) enn ens egen teknologi, de beste kundene (store firma med mange naive brukere) vil ikke ha den, og hvis Microsoft gikk over til den, ville de tape mye penger. Skal man konkurrere mot en dominant teknologi med en disruptiv, bør man konsentrere seg om de markedene den dominante leverandøren ikke klarer å tjene penger i, bygge en base der, og så invadere eksisterende markeder uten å gi slipp på sine teknologi-baserte fordeler.
Så vær tålmodige, ikke forsøk religiøs konvertering, og lev lykkelig i skyggen av en dominant teknologi inntil «tipping point» kommer. Da blir Microsoft nødt til å konkurrere på likere vilkår, og vil tape noen markedsandeler. Og vinne noen. Så lenge kundene bryr seg nok om teknologien nok til at de gidder å velge en komponent fremfor en annen.

Siden jeg syntes dette foredraget var glimrende, kan bruke det til forelesninger, og ønsker å vise hva Creative Commons lisensiering betyr, bestemte jeg meg for å oversette Cory Doctorows foredrag om DRM (digital rettighetsstyring) til norsk. Dette er en rask oversettelse – jeg har ikke satt inn noe særlig med linker, og formatteringen er nokså rudimentær. Feil og mangler er min skyld – si fra hvis dere ser noen.
Oppdatering 12. juli: Lagt til masse lenker og rettet opp endel feil – takk til bl.a. Martin Elster.
Oppdatering 16. august: Bjørn Steensrud fant endel trykkleifer….

Les videre →

Virginia Postrel har skrevet en glimrende liten introduksjon til operasjonsanalyse i Boston Globe (antakelig verdens beste lokalavis.) Brad Delong og Virginia ser ut til å starte en diskusjon om sammenhengen mellom bruk av OR (operations research) og produktivitetsvekst.
OR er en «doldisvitenskap», men det ser ut til at vi, langsomt, oppdager dens betydning igjen. Det vil glede meg – jeg er av kompliserte årsaker, president i NORS (Norwegian Operations Research Society), et verv som følger med formannsvervet i Polyteknisk Forenings IT-gruppe. Presidentskapet er en ære (tidligere presidenter inkluderer Kristen Nygaard, Turing-prismottaker) men NORS i seg selv har svært liten aktivitet. Er noen der ute interessert i å ta opp ballen?

Bortreist en dag, sjekket mail, 624 meldinger, 6 av dem var ikke spam. På tide å innstallere server-side verktøy. Forbaskede miljøsvin.

Noen notater fra Petter Meroks foredrag (Jorunn har blogget dette allerede og Håkon og Eirik la til noen kommentarer for egen del, så jeg legger bare ut notatene jeg tok etterhvert):
Effekt av spam

• er nå 55% av all mail sendt, øker 18% hver måned – og kveler båndbredden


• koster amerikanske firma $10b hvert år (beregnet 1 årsverk pr. 100 ansatte hvis hver bruker 5 minuter per dag.)


• epost blir stadig mer «offisiell» – men folk stoler mindre på den og bruker den mindre


• nesten halvparten av epost i Norge søppel (ifølge et dansk spam-filter firma

Spammere får tak i epost-adressen din (hvis du åpner et bilde eller lignende, slik at adressen din verifiseres, så 10-100 dobles verdien av din epostadresse). Spammere tjener godt – opptil $250000 per år, for 15-20 timers arbeidsinnsats i uken. (Jeg er litt usikker på dette – noen få spammere kan nok tjene dette, særlig de som opererer i stor stil i Asia, men mange er nok adskillig mer marginale).
Innovasjoner innen spamming:

• phishing – falske mails og websider


• virusdistribusjon – som tar over maskinen din for å sende mer spam


• polymorphic spam – endres hele tiden for å komme gjennom spamfiltre


• grafisk spam – teksten sendt som bilde (hele søppelposten er et bilde, vanskelig å filtrere, og kan inneholde verifiseringskode)


• mobil og IM spam vokser (for ikke å snakke om blogspam)

MS bruker 6,8mrd dollar til forskning og utvikling, satte igang et anti-spam teknologiteam i mars 2003. Intensjonen er å gjennomrette tilliten til epost som verktøy. For å få gjort det, må man angripe på flere fronter: Regulativt, etterforskning og gjennomføring av lovene, bransjeløsninger, økonomi og teknologi.
Microsoft har satt opp $200m belønning for spam- og virusaktører, går primært etter forbrukersvindlere og store pornodistributører. Jobber også sammen med andre store aktører, som AOL, for å få lukket åpne mail relays og få endret emailstandarder slik at senderen blir mer sporbar.
God diskusjon om filtre og regulering (av ISPer på samme måte som tidligere teleselskaper). Jeg kan bare slutte meg til Håkons kommentarer om behovet for mer ISP-basert filtrering, forøvrig slik Microsoft ser ut til å gjøre med Hotmail.

Herved en liten påminnelse om neste møte i Polyteknisk Forenings IT-gruppe, mandag 24 mai kl. 1700 i Håndverkerens møtelokaler i Rosenkranz gt. 7:
Kampen mot søppelpost, en diskusjon ledet av Petter Merok fra Microsoft Norge. Petter Merok er ansvarlig for Microsofts samarbeid med akademiske miljøer i Norge. Søppelpost – spam – er et stort problem, faktisk en mulig trussel mot e-post som verktøy. Petter vil presentere litt om hva Microsoft forsøker å gjøre med dette problemet, og invitere til en debatt om hva bransjen – og brukerne – kan og bør gjøre.
Hjertelig velkommen!

Innstallerte Skype i går, utrolig teknologi. Hadde en samtale med en kollega, bare med min Toshiba T3500s lille høytaler og mikrofon – lyden var som en vanlig høyttalende telefon. Installerte også på min kones maskin, og fant at ringetiden – dvs. tiden fra man trykker «Call» til det ringer i den andre maskinen – er om mulig enda kortere enn med en vanlig telefon.
Ikke rart Mike Powell, formann i FCC, nylig sa (fra Werblog) «If you’re a big incumbent and you’ve sort of enjoyed a competitive advantage . . . you, in my opinion, ought to be terrified.»
Jeg vet Telenor tenker endel på dette, Skype har 11m nedlastinger så langt, og det selges mer og mer trådløse IP-telefoner. Spennende. Min private telefonregning kommer i alle fall til gå endel ned i tiden fremover.

En ukes påskeferie (forøvrig meget vellykket), tilbake til hverdagen med 4200 mail i køen, brudd i ADSL-samband hjemme, fikk ikke hentet ned mailen via Mozilla på jobben, endte med å FTP’e hele greia (23Mb) ned til disken for å kjøre spamfiltre på den. Resultat: 4252 mails, 3978 tatt ut med spam-filter (av disse var 8 falske positive, dvs. mail jeg ville ha selv om Mozilla tror det er spam), 454 mail igjen, av disse markerte jeg manuelt 326 som spam, dermed var det 128 igjen for lesing, som da viste seg å være ca. 10 flere spam, og deretter halvparten listemail (nyhetsoppdateringer o.l.) som jeg kunne slette med en gang – og altså drøyt 50 meldinger jeg faktisk ønsket å forholde meg til…..
50/4252 = 1.18%. Er det rart email er i ferd med å dø som verktøy…. Jeg er i alle fall mer enn villig til å betale den mikro-avgiften Bill Gates vil innføre for å komme tilbake til en ren innboks igjen.
Så gjensto det bare å slette 8 blogspams, og dermed kan man begynne å bli produktiv. Hvis jeg noensinne kommer over en spammer, er jeg redd jeg komme til å ty til fysiske virkemidler…..

En interessant rapport, beskrevet i Red Herring’s blog, for de av dere som lurer på om annonsering på nettet virker. Konklusjonen er at online annonsering virker og at man bør bruke mer penger på det – jeg har ikke sett rapporten, men den representerer i alle fall noe nytt og annerledes på dette området.
I samme blog annonseres det at Apple må utsette distribusjonen av de nye iPod mini’ene, siden de ikke får tak i nok harddisker. Så de av oss som kunne tenke seg en slik må nok vente litt.
Forøvrig vil jeg anbefale alle å klusse litt med blogging – en meget interessant måte å bruke nettet på, som vil ha stor betydning for ulike former for kunnskapsdeling i noen år fremover. (Og hvis du leser Red Herring’s blog, kommer du faktisk litt inn på pulsen på Silicon Valley uten å forlate godstolen).

I disse GOLF-dager (Forsvarets måte å bevise at alle ERP-systemer begynner som kopier og ender opp som originaler, i motsetning til oss mennesker) er det jo greit å vite ting ikke går på skinner for US Navy heller. Ifølge en artikkel av Bob Cringely er det snakk om solide budsjettoverskridelser, manglende styring, snål prioritering og skeve incentiver. Jaja.
En tommerfingerregel (i hvert fall for prosjekter som skal produsere informasjonssystemer, i motsetning til mer konkrete ting, som et oljefelt) er at alle prosjekter som tar lenger enn seks måneder, bør brytes opp i mindre prosjekter. Prosjektmanualen til GOLF var på mange hundre sider – jeg så den for 4 år siden, og syntes det luktet problemer lang vei, særlig fordi ingen klarte å komme opp med en kort beskrivelse av hva GOLF egentlig var for noe. Nuvel, det er ikke første gang og blir ikke den siste.
Så kan man jo spørre seg – er det slik at offentlige prosjekter av en eller annen grunn er annerledes enn det som foregår i det private næringsliv, siden vi stadig hører om offentlige overskridelser. Det kan være – bl.a. er det fler og mer divergerende målsettinger – men jeg lurer på om ikke en stor del av oppfatningen om dårlig offentlig styring også ligger i at vi hører om de mislykkede offentlige prosjektene. Vi hører ikke så mye om de private….

Den amerikanske forfatteren Cory Doctorow (som i ledige stunder blogger på boingboing) har fått lagt ut en av sine bøker, Eastern Standard Tribe, i automatisk hurtiglesingsformat (fra The Reading Lab).
Dette vil si at ordene i boken spretter opp, ett for ett, på skjermen i den hastigheten du måtte ønske. Resultatet skal være at man leser fortere og får med seg mer, men jeg må si jeg er skeptisk etter å har forsøkt dette noen ganger. For kompliserte sammenhenger kan det bli vanskelig å holde tråden, og dessuten tenderer jeg til å lese hele linjer i slengen, og det er altså ikke mulig. Men en meget artig effekt, og det er vel også mulig at man (etter litt tilvenning) blir mindre sliten fordi man ikke trenger å flytte øynene like mye.

Dette er et interessant område – særlig ettersom det er betydelig forskjell på brukervennlighet og brukelighet – og de fleste webdesignere er mer fokusert på at siden skal se bra ut enn at den er god å bruke (noe som gjerne innebærer endel grafisk minimalisme.) Særlig er det viktig at tjenesten er dyp, dvs. at det man kan gjøre er rikholdig i forhold til det som skal gjøres.
Torsdag 4. mars 2004 kl 1700 – 1900: Brukervennlige web-tjenester – utvikling og evaluering.
Foredrag ved Jan Heim og Asbjørn Følstad, med etterfølgende demonstrasjon. Møtet arrangeres hos SINTEF, Møterom 4. Adresse: Forskningsveien 1, v/Gaustad. Gratis parkering fra kl. 17.
En web-tjenestes suksess avhenger av at den er brukervennlig. Dette gjelder like mye enten man er et reisebyrå som bruker Internett til å selge charterturer, en bedrift som ønsker å presentere seg selv for omverdnen gjennom sin web-side, eller en kommune som vil gjøre det mulig med elektronisk levering av byggesøknader. Internett er en forholdsvis ny teknologi, og de aller fleste av oss har vært førstegangsbrukere i løpet av den siste tiårsperioden. Og nye førstegangsbrukere kommer til hele tiden. Brukervennlige web-tjenester må være lette å forstå og ikke kreve særskilt opplæring. Det må være enkelt å navigere og brukeren må raskt få oversikt over hva en web-tjeneste tilbyr. I tillegg bør web-tjenesten være utformet slik at brukeren velger å investere av sin tid til å bruke den.
Ved SINTEF IKT har man arbeidet med brukervennlighet i mer enn ti år. I kveldens foredrag vil Jan Heim og Asbjørn Følstad presentere hva brukervennlig design innebærer, og vise eksempler på hvordan man kan gjøre en web-tjeneste brukervennlig. Presentasjonen inkluderer et foredrag om brukervennlighet og brukersentrert design, og en praktisk demonstrasjon av brukertesting i SINTEFs laboratorium for brukskvalitet.