Jeg har i det siste havnet i diskusjoner med teknologer og andre rundt konkurransen mellom Microsoft og ulike former for åpen teknologi (se bl.a. kommentarene her)
Her er mitt noe springende forsøk på å gi mitt perspektiv på konkurransen, særlig hva som ville være en god strategi for noen som ønsker å skape et miljø hvor det er mulig å konkurrere med Microsoft:
Jeg vil begynne med å sitere min gamle professor i MIS fra Harvard, som pleide å si «God created the world in seven days. He didn’t have an installed base…..»
Tenk deg at du er IT-sjef i et større internasjonalt firma (eller, hvis noe slikt hadde eksistert, CIO for A/S Norge). Du har 100.000 brukere som alle sammen bruker selskapets standardpakke, nemlig Microsoft Office og Internet Explorer. Dine kolleger i ledelsen ønsker en reduksjon av IT-budsjettet og synes de ansatte ikke er produktive nok. Rundt omkring i butikken finnes en mengde små applikasjoner, regneark og websider som alle sammen fungerer innenfor en MS-arkitektur. En gruppe meget dyktige teknologer, understøttet av noen glimrende eksterne konsulent- og softwarefirma stort sett bestående av doktorgradskandidater innen comp.sci. forteller deg at Linux er fantastisk, Star Office kan gjøre (nesten) alt MS Office kan gjøre, og at Google kan kjøre 100.000 servere på Open Source software med bare 40 systemadministratorer, hvilket er en helt fantastisk produktivitet. Er det ikke på tide at vi går over til den løsningen alle sammen?
Som CIO har du i hvert fall litt sans for dette argumentet, og du er litt lei av å høre Microsoft legge frem ethvert nytt produkt som om det var det eneste eksisterende i verden. Din indre nerd sikler på den nye teknologien med mye ytelse for pengene, og det hadde jo vært morsomt å imponere omverdenen med litt spenstighet i teknologien. Men….det er som bonden i Maine svarte, da han ble spurt om veien: «You can’t get there from here».
En overgang til en helt ny teknologi – som f.eks. åpen kildekode eller Linux på dekstop’en – er ikke mulig fra en kald start. Man må i stedet skape et teknisk miljø som tillater at man flytter over litt etter litt, har valgfrihet, og hvor dominerende leverandører tvinges til å konkurrere på hver enkelt komponent, i stedet for å utnytte eksternaliteter til å tvinge igjennom totalløsninger. Måten å gjøre det på er å finne store kunder, og få dem til å tvinge igjennom endringer (åpne standarder, og f.eks. publiserte XML-grensesnitt mellom alle komponenter innenfor en arkitektur) som kan tvinges igjennom uten at eksisterende leverandører må gi fra seg det som hittil har vært deres konkurransefortrinn (slik de ser det), nemlig kildekoden.
Teknologisk utvikling, akkurat som biologisk utvikling, forutsetter farbare mellomstadier. «Features» som vinger og øyne sprang ikke frem ferdigutviklet, men krevet mellomstadier som alle var bedre enn den forgående generasjonen. Og hvordan de ble seende ut til slutt ble bestemt tidlig i prosessen: Idag finnes det i hovedsak to typer øyne, f.eks.: Øyne av den typen vi mennesker har, med en konkav flate med lysømfintlige celler, en justerbar og flyttbar linse, og stereoskopi. Den andre typen kalles fasettøyne, og består av en konveks utvekst med masse lysømfintlige celler. Vår øyne er best, og oppsto fordi man fikk lysømfintlige celler som, for å utvikle direksjonalitet, begynte å bule innover eller utover – og siden vi stammer fra den generasjonen som tilfeldigvis muterte med innoverøyne, har vi små øyne. Prosessen er ikke reverserbar, fordi innsekter ikke vil oppnå noen fordel av å begynne å forminske sine øyne – og fordi det ikke finnes en direkte vei fra fasett-øyne til vanlige øyne. (Se Richard Dawkins’ Climbing Mount Improbable for originalen til denne analogien.)
Denne analogien halter noe, siden teknologiutvikling selvfølgelig er styrbar i en helt annen grad. For det første er hele miljøet menneskeskapt, for det andre er det innenfor visse applikasjoner – som f.eks. elektroniske avstemninger – det enkelt og rasjonelt å fremtvinge open source og standard grensesnitt. Det en CIO som ønsker større spillerom overfor Microsoft må gjøre, er å insistere på et teknologisk miljø som tillater en komponentbasert konkurranse – standard grensesnitt – slik at man kan mikse og matche deler innenfor en arkitektur. Dette koster lite for vår CIO, er relativt lett å bli enig om, og store softwareleverandører kan ikke argumentere mot på rasjonelt grunnlag.
Hvis vi studerer teknologihistorie, vil vi se at kompleks teknologi utvikler seg i et vekselspill mellom proprietære og åpne løsninger, at proprietære løsninger ofte må til for å etablere et marked, og at åpne løsninger kan konkurrere når kundene begynner å etterspørre fleksibilitet. Som Neal Stephenson sier i sitt briljante essay In the beginning was the command line: Linux kunne ikke bli skapt uten Bill Gates, som skapte en platform som tillot rimelige PCer. På et eller annet tidspunkt begynner en stor leverandørs dominans å bli en hemsko – og kundene ser seg om etter alternativ, uten å måtte bytte ut all eksisterende teknologi. Der er Microsoft nå – og de som ønsker å konkurrere med dem, gjør klokt i ikke å insistere på ugjennomførlig revolusjon, men på farbar evolusjon. Teknologipurisme og demonisering av «fienden» gir masse mod-points på Slashdot, men det kan man ikke leve av. Og det konverterer heller ingen store kunder.
Faktisk er Open Source en perfekt «disruptive technology» overfor Microsoft: Den er i mange tilfelle dårligere (innenfor de dimensjoner man er vant til å tenke, i alle fall) enn ens egen teknologi, de beste kundene (store firma med mange naive brukere) vil ikke ha den, og hvis Microsoft gikk over til den, ville de tape mye penger. Skal man konkurrere mot en dominant teknologi med en disruptiv, bør man konsentrere seg om de markedene den dominante leverandøren ikke klarer å tjene penger i, bygge en base der, og så invadere eksisterende markeder uten å gi slipp på sine teknologi-baserte fordeler.
Så vær tålmodige, ikke forsøk religiøs konvertering, og lev lykkelig i skyggen av en dominant teknologi inntil «tipping point» kommer. Da blir Microsoft nødt til å konkurrere på likere vilkår, og vil tape noen markedsandeler. Og vinne noen. Så lenge kundene bryr seg nok om teknologien nok til at de gidder å velge en komponent fremfor en annen.
Forfatterarkiv: Espen
IT-politiske veivalg
Jeg er blitt invitert til å representere BI i en rundebordsdiskusjon med moderniseringsminister Morten Meyer om IT-politiske veivalg, neste mandag (23. august). Dette er et møte med ca. 40 bedrifter og organisasjoner – og temaet er hovedsaklig bruk av IT for forenkling og modernisering av statsadministrasjonen.
Hvilket får meg til å lure – hva er egentlig de viktigste politiske IT-veivalg i årene fremover? Jeg er opptatt av å tenke fremtidig teknologi, ikke mer av det som vi allerede har, og synes også at det er på tide at man går bort fra den offentlige tendensen til å utvikle egne norske løsninger (som f.eks. ClassFronter) til offentlig bruk. Hva gjelder spesifikke tema, er dette min kortfattede liste:
- Bruk av IT til forenkling og effektivisering av offentlig virksomhet. Gevinstpotensialet ser ut til å være størst innen helse og skole – her er jeg opptatt av at man tar i bruk utradisjonelle løsninger som å lage skolebøker som wiki’er.
- Åndsverksrettsproblematikk. For tiden står foregår en heftig debatt om hva opphavsrett til digital informasjon egentlig innebærer, en debatt som kommer til å forme markeder i mange år fremover (se f.eks. dette foredraget av Cory Doctorow). Her mener jeg det er viktig at staten ikke lar seg diktere av medieinteresser, særlig innen musikk, film og programvare, men tar seg tid til å vurdere langtidseffekter som innovasjonsevne og publikums interesser
- Outsourcing og offshoring. India og Kina seiler opp som tjenesteleverandører for kundebetjening og IT-drift. Dette har allerede preget den amerikanske valgkampen, men kommer til Norge også – og her er det viktig at man aksepterer at dette kommer og tar det i bruk etter behov, uten å la seg skremme til proteksjonisme utfra kortsiktige særinteresser (artikkel her).
- Forsknings- og infrastrukturinvesteringer. Her er det mye å si, men vi investerer for lite i teknologi grunnforskning og, kanskje enda viktigere, bruker ikke statens innkjøpsordninger og prosesser til å fremme ny teknologi (og har i stedet en tendens til å implementere på ting som er akseptert idag). Litt mer spenstighet her hadde vært en god ting – også for å tiltrekke seg gode teknologer.
- Åpen kildekode er i økende grad en konkurrent til proprietære løsninger – og kanskje en som egner seg spesielt godt til offentlige applikasjoner, hvor pengebruken bør være liten, perspektivet langt og offentligheten nettopp offentlig. Jeg vil ikke gå så langt som å formalisere bruk av åpen kildekode i et visst antall prosent av statens innkjøp eller lignende, men en liten holdningskampanje er absolutt på sin plass, om ikke annet så for å skaffe et aldrende Microsoft litt konkurranse…
Det var min meget kjappe liste – har du tillegg/synspunkter?
Plagiat i Aftenposten
Interessant liten artikkel paa tenkselv.no om en plagiert artikkel i Aftenposten, ogsaa fulgt opp i Lars Halvorsen’s engelsksproglige blogg.
Dette er noe jeg har lagt merke til selv – at featureartikler fra f.eks. New York Times eller kommentarer fra kjente spaltister dukker opp, om ikke annet som tema, i norske aviser noen dager etter. Jeg leser bare Aftenposten, Dagbladet og Dagens Naeringsliv, og synes saerlig Aftenposten gjoer dette litt for ofte til at det er tilfeldigheter.
Bjoern Gabrielsen, som er mer reflektert enn de fleste skribenter i Norge, tar opp den norske plagiatkulturen i Dagens Naeringsliv idag. Vi faar se om ikke det blir en liten debatt ut av det – for den boer komme.
(Beklager mangel paa norske bokstaver, skriver dette fra Gardermoen.)
En amerikaner om Norge
Bruce Bawer har en interessant artikkel i Hudson Review (via Lars Halvorsen) med tittelen Hating America. Jeg er ikke enig i hans bruk av ordet «hate» (det er mindre sterkt i USA enn her hjemme, mener jeg, men allikevel – Europeere elsker å hate USA, de hater det ikke egentlig….) og er nok uenig i endel av hans utenrikspolitiske standpunkter. Men jeg syntes det var svært interessant å lese hans beskrivelser av Norge – for der treffer han innertier.
Bawer er mannen bak en New York Times-reportasje om en gårdsferie i Telemark som fikk førstesideoppslag for noen år siden, og som han skriver om her. Historien om den forferdelige amerikaneren som forlangte McDonalds burgere langt oppe i en sidedal slo meg alltid som litt suspekt, siden den kom midt i agurktiden. Originalartikkelen beskrev gårdseierens tverrhet, og det høres nokså kjent ut for en som har reist rundt her i landet i selskap med amerikanere. I Norge er kundeorientering nærmest et tegn på en svekkelse i karakteren – noe som er i endring, men hvis oljepengene fortsetter å dette inn slik de gjør, kommer det nok til å ta tid ennå.
P.J.O’Rourke skrev engang at kommunismen falt fordi «ingen vil gå med bulgarske sko.» En nokså arrogant bemerkning, men med mer enn et lite korn av sannhet, enten vi nå vil det eller ikke. Og i USA går man ikke i bulgarske sko – medmindre man ønsker det.
Jeg vil gjerne oppfordre de som hisser seg opp over amerikansk intellektuell og kulturell tørke, til å bli kjent med USA. Ta en tur rundt i bokhandlene i Boston og San Francisco, og sammenlign med hva som finnes i Oslo (sjekk utvalget og spør betjeningen om hjelp). Deretter kan man jo ta for seg noen museer, som f.eks. Metropolitan i New York, MFA i Boston, eller min personlige favoritt, Harvards Fogg Museum, og sammenligne opplevelsen med Nasjonalgalleriet (eller, for den saks skyld, Louvre.)
Jeg tror problemet er, som Bawer sier, at de fleste nordmenn kjenner ikke USA, de bare tror de gjør det. Da vi flyttet hjem etter seks år derover, fikk vi stadig vekk høre om hvordan det var i USA – og det hjalp ikke hva vi sa, de hadde lest noe i en avis eller sett det på TV, og da var det jo slik. Med flyprisene på et meget lavt nivå for tiden, hva med en tur over for å observere selv? Det kunne jo tenkes at man fant ut at USA er mer pluribus enn unum, og ganske mye mer komfortable med det enn mange nordmenn er.
Intet er som litt empiri….
Sommerferien….
….har i år blitt hjemme, med oppussing. Siden sommeren er blitt nokså elendig, nytes ikke strandlivet i den grad man kunne håpe på. Her er et bilde, til trøst, fra sommeren for tre år siden. Har i hvert fall ikke kastet bort mye fint vær med å være inne….
Den altomfattende teorien
Via Boingboing fant jeg dette interessante intervjuet med Brian Greene i Seed Magazine. Jeg har tidligere forsøkt å komme meg gjennom Greene’s bok The Elegant Universe men gikk meg litt vill i alle metaforene, og deler nok intervjuerens indre uro over at denne teorien ser ut til å passe nesten for godt – et tilfelle av at «hvis vi ikke hadde funnet dette ville vi måtte finne det opp». Problemet er at matematikken er for komplisert og metaforene ikke direkte nok – Greenes «maur på en hageslange» tilførte i alle fall ikke meg noe, men det er kanskje meg. Jeg kan forstå at string theory forklarer partikler som stående bølger (derav deres presise og ulike masser) men fikser ikke disse 11 dimensjonene som M-teori inneholder.
Av og til skulle jeg ønske jeg hadde tid og anlegg til å dykke ned i kildekoden for disse greiene – eller i alle fall håpe at noen – kanskje Bill Bryson – kan skrive en bok som gjør det litt mer intuitivt forståelig. Richard Feynman klarte det med sin QED og sin forklaring av Heisenberg og hvordan lys kan være både bølger og partikler.
Men vi kan jo vente på TV-serien som omtales her, spørs om noen norsk kanal kommer til å ta den inn.
Da Vinci nok en gang
Håkon Styri synes den norske forleggeren av Dan Brown’s «Da Vinci Code» (Bazar) er nokså forenklet når de tar hans påstander om at boken er basert på fakta som god fisk. Jeg er helt enig. Men det er ikke bare Bazar som har skylappene godt skrudd på – et presumptivt oppegående forlag som Gyldendal presterte å gi ut Marlo Morgan’s Det virkelige folket, en bok så full av new-age svindel og vås at enhver som vet hvor Australia ligger ville sett det øyeblikkelig. Og Norsk Ukeblad presterte å ta den inn som føljetong.
Av og til lurer jeg på hvor rett og slett dum – uvitende og ukritisk – det er lov å være…..
Tekstilblogging
Da er fru Andersen også igang med sin blog: Lena’s Knits and Pieces. Hun driver med quilting, strikking og en rekke andre ting som nok vil dukke opp ettersom sommeren går. Holder også kurs, for nybegynnere og litt viderekomne, samt lager og selger strikkede gjenstander på bestilling.
Norsk oversettelse av Cory Doctorows foredrag om DRM for Microsoft Research
Siden jeg syntes dette foredraget var glimrende, kan bruke det til forelesninger, og ønsker å vise hva Creative Commons lisensiering betyr, bestemte jeg meg for å oversette Cory Doctorows foredrag om DRM (digital rettighetsstyring) til norsk. Dette er en rask oversettelse – jeg har ikke satt inn noe særlig med linker, og formatteringen er nokså rudimentær. Feil og mangler er min skyld – si fra hvis dere ser noen.
Oppdatering 12. juli: Lagt til masse lenker og rettet opp endel feil – takk til bl.a. Martin Elster.
Oppdatering 16. august: Bjørn Steensrud fant endel trykkleifer….
Operasjonanalysen kommer tilbake?
Virginia Postrel har skrevet en glimrende liten introduksjon til operasjonsanalyse i Boston Globe (antakelig verdens beste lokalavis.) Brad Delong og Virginia ser ut til å starte en diskusjon om sammenhengen mellom bruk av OR (operations research) og produktivitetsvekst.
OR er en «doldisvitenskap», men det ser ut til at vi, langsomt, oppdager dens betydning igjen. Det vil glede meg – jeg er av kompliserte årsaker, president i NORS (Norwegian Operations Research Society), et verv som følger med formannsvervet i Polyteknisk Forenings IT-gruppe. Presidentskapet er en ære (tidligere presidenter inkluderer Kristen Nygaard, Turing-prismottaker) men NORS i seg selv har svært liten aktivitet. Er noen der ute interessert i å ta opp ballen?
Splinten og bjelken
Jorunns lille omtale om Spania-nordmenns manglende integrering minnet meg om en liten opplevelse fra da jeg bodde i Boston tidlig på 90-tallet:
Scenen var et sommerselskap med mange gjester, de fleste av dem nordmenn bosatt lokalt, og praten gikk livlig om mange ting, også innvandring. Det oppstod en pause i lydnivået, av den sorten som får en enkeltreplikk til å høres over hele rommet. Den kom fra en en elegant dame i 50-årene, gjest fra Norge på korttidsopphold. Hun forkynte: «Jeg synes innvandrerne skal bli som nordmenn jeg, de må slutte å holde på sine egne skikker og i stedet oppføre seg som oss.»
Det ble helt stille. Selskapet var nemlig en 17. mai fest – og damen satt midt i mellom to bunader…..
Forretningsorienterte IT-avdelinger
Jeg ble forleden intervjuet av Michael Oreld i CIO Business Standard, temaet var «hvordan skape en vellykket it-avdeling?«, og det ser ut til at de eksempler som ble valgt, gjør sånn nogenlunde hva jeg mener de bør gjøre.
IT-ledelse er forbausende komplisert – dot-com-tider eller ikke. Et hovedproblem, naturligvis, er at både IT-sjefer og deres overordnede ganske ofte ikke vet hva de vil med sin teknologi, og ender opp med både å bruke og lede teknologien slik andre gjør det, uansett om tilnærmingen passer eller ikke. Man har ikke kompetanse nok til å drive kontroll og retningsgivning basert på innhold, og må i stedet fokusere på prosess. Og siden forskjellen i hva man får ut av teknologien ligger mer i dyktighet og innovasjon enn kostnader og type teknologi, går ting galt. Eller i hvert fall ikke så bra som de kunne ha gjort.
Men det er klart, hadde det vært enkelt, hadde jeg måttet finne meg noe annet å gjøre….
99% spam
Bortreist en dag, sjekket mail, 624 meldinger, 6 av dem var ikke spam. På tide å innstallere server-side verktøy. Forbaskede miljøsvin.
Kjøkkendesign og tingenes tendens til å komme tilbake
På hjemmefronten er for tiden ombygging av kjøkken øverst på agendaen – og det er mange beslutninger å ta. Et kjøkken er nå et oppholdsrom, som regel det helt sentrale rommet i hjemmet, men alle som har bodd i OBOS- og andre storprosjektsboliger vet at slik var det ikke alltid. Jeg kjenner igjen opptil flere av min barndoms kjøkken i denne artikkelen om Frankfurt-kjøkkenet fra Wikipedia. Merkevarer og engangsinnpakning tok knekken på mel- og sukkerskuffer (men jeg husker dem fra noen leiligheter i Sverige) , og det langsmale rommet med skyvedør forsvant med mer fritid, mer plass og mer velstand. Men ellers er forskjellene forbausende små. Frankfurterkjøkkenets teknologi vant, men ikke hensikten bak teknologien, nemlig å gjemme kjøkkenet bort og bruke så liten tid der som mulig.
Dette er for øvrig nok et eksempel på kvaliteten av Wikipedia – interessante, informative og såvidt jeg kan bedømme korrekte artikler skrevet i fellesskap.
Kvasivitenskaplige personplasseringer
Artig utstilling på Henie-Onstad kunstsenteret: Vigdis Fjellheim: Forflytninger – en kvasivitenskapelig reise. Morsom idé med «innsamling» av mennesketyper, behørig dokumentert, som deretter er satt inn i «feil» sammenhenger som passer ganske bra allikevel.
Ledelseskonsulenter og sykehusledere
(Leserinnlegg til Aftenposten)
Aftenposten har i flere reportasjer (bl.a. morgenutgaven 21. juni s.1) skrevet om konsulentbruken innen norske helseforetak, og påpekt at konsulenter har fått oppdrag «i det stille», uten å ha gått gjennom en anbudsrunde. Uten å ta stilling til denne spesielle saken, vil jeg hevde at både reportasjene og reaksjoner på dem (f.eks. innlegg fra Jan Davidsen, morgenutgaven 28. juni s. 9) viser en dyp misforståelse rundt hva ledelseskonsulenter egentlig gjør – og peker samtidig på problemer med den offentlige anbudsmodellen.
Ledelseskonsulenter ansettes av bedriftsledere for på deres vegne å drive rådgivende eller problemløsende virksomhet – dvs. virksomhet hvor det ikke er hvor mye tid man bruker, men kvaliteten av rådene eller problemløsningen som gjelder. Jo vanskeligere problem, jo høyere pris, fordi det er færre problemløsere å velge mellom. Et illustrerende eksempel: Sett at du får en alvorlig sykdom som krever et kirurgisk inngrep med høy risiko. Ville du følt deg komfortabel med at dette inngrepet ble gjort av en person som a) på forhånd måtte fortelle akkurat hva han eller hun skulle gjøre (uavhengig av hva problemet viser seg å være), og b) hvis viktigste kvalifikasjon var at han eller hun var den billigste?
Det burde ikke forundre noen at ledere, når de trenger hjelp til omfattende og vanskelige problemområder – som de ikke ønsker eksponert – velger konsulenter som har erfaring og som de føler seg trygge på. Jeg vil gå enda lenger, og hevde at den offentlige anbudsprosessen, slik den fungerer i dag, er utformet for problemstillinger med høy grad av spesifisitet, konsulentoppdrag som passer bedre for Manpower enn for ledelses- og strategikonsulenter. Jeg kjenner allerede en rekke høyt kvalifiserte konsulenter og konsulentfirma som av prinsipp ikke tar oppdrag på anbud. Årsakene er mange, som at transaksjonskostnadene (anbudsskriving, formalkrav, etc.) blir for store, at man er bekymret over sekretess, eller at man havner i en situasjon hvor man låser seg til en bestemt løsning eller en bestemt prosess («skal levere 1500 timer») uansett om man finner nye momenter som endrer problemstillingen.
Resultatet er at det offentlige risikerer å få billige rådgivere som er spesialister i anbudsskriving, mens de gode rådgiverne holder seg til oppdragsgivere med færre formalkrav og større muligheter til problemløsning. Alternativt får man, for problematiske oppdrag, en masse «vinkelskriving» hvor anbudet utformes slik at det i realiteten bare er en konsulent som kan ta jobben.
Følgende anekdote illustrerer poenget: En bedriftseier hadde et problem med en stor og viktig maskin, og bestilte en reparatør. Han ankom, krabbet inn i maskinen med en hammer, man hørte et enkelt hammerslag, og deretter var maskinen i orden. Reparatøren presenterte så en regning på kr. 5000. Bedriftseieren ble irritert, og ba om å få den spesifisert. Resultatet var:
1 stk hammerslag….kr 10,-
Vite hvor………..kr 4990,-
Hadde dette oppdraget blitt lagt ut på anbud, hadde man fått mange hammerslag, til en rimelig pris. Om maskinen hadde kommet i gang igjen, er en annen sak…..
Nu begynner det at blive hjemmekoseligt….
…her på bloggen. I hvert fall litt mer som jeg ønsker det, med tre kolonner og nogenlunde ryddig struktur. Må fikle litt med farger, og legge inn noen bilder og logoer.
Google Adsense er morsomt – regner ikke med å tjene noen penger, men det er morsomt å se hva de plukker opp – jeg skrev litt om Toshiba Tablet PC i min engelske blog, og etter etpar dager dukket det ganske riktig opp annonser for Tablet PCer. Artig å se at teknologien fungerer, selv om jeg altså føler behov for en liten unnskyldende epistel. I tilfelle jeg kommer til å skrive om noe jeg ikke ønsker å selge….
Agurktid og skole-IT
Det er agurktid i Aftenposten, og dermed får man plass til Espen Holms innlegg om at IT i skolen er bortkastet. Med tre hovedbegrunnelser – at han har jobbet med IT siden 70-tallet (hvor IT var noe ganske annet enn i dag), at det er for mye Powerpoint i næringslivet (feil – det er for mye dårlig Powerpointbruk i næringslivet), og at barn allikevel lærer IT-bruk hjemme (og her er jeg for første gang enig med Helga Hjetland i noe, nemlig at ikke alle barn har denne muligheten). I tillegg mener han at barn ikke er modne for å drive kildekritikk før i siste år på ungdomsskolen – har han sett hvordan dagens barn forholder seg til reklame? Det er bare å riste på hodet…..
Jeg synes Morten Søby (ITU/UiO) gir det helt riktige tilsvaret:
Bare tenk deg forskjellen på å jobbe med en 3 D-modell av en DNA-struktur på PC-en, og høre læreren fortelle om det fra kateteret. Men det krever jo at læreren tar dette i bruk. Det er stor forskjell på hva elevene får ut av IT-undervisning på skolen, avhengig av hvor tydelig skolens ledelse er, hvor profesjonelt datamaskinene driftes og hvor gode lærerne er til å integrere data i fagene.
For ikke å snakke om hvor gode lærerne er i fagene. Hvor mange lærere er det – med eller uten data – som kan demonstrere DNA-strukturer og trekke sammenhengen derfra til bioteknologi og medisin? For ikke å snakke om hvordan matematikken har muliggjort dette?
Oppdatering
Som Eirik Newth påpeker i en kommentar: Espen Holm’s alternativ til IT i skolen – historiefortelling – er noe han lever av å selge. Innlegget er egenreklame, med andre ord.
Det er tydeligvis ikke bare undomsskoleelever som har problemer med kildekritikk….
Elektroniske skolebøker
Aftenposten har en interessant liten artikkel om Sony Librie, en ny elektronisk bokleser, som veier 300 gram og har lesbarhet omtrent som en avisside. Svært interessant, særlig hvis man ser dette i sammenheng med alle de nye skolebøkene som skal lages. Her har man, i tillegg til å lese materiale på skjerm på skolen eller hjemme, eller å skrive ut hurtigtrykkversjoner av skolebøker, nok en mulighet til å formidle skolekunnskap uten fordyrende mellomlegg. Alt som trengs er et par år til med «ruggedization» og noen i skolevesenet med tekniske visjoner og litt mot…..
Finnmark på Nett på nett
Jeg har det siste året hatt fornøyelsen av å arrangere og forelese på et Master of Management-kurs i Elektronisk Strategisk Forretningsutvikling for en gruppe mennesker fra offentlig forvaltning og privat næringsliv i Finnmark. Det har vært lærerikt (jeg har ikke vært i Nord-Norge noe særlig før) og morsomt (Odds kaffe i Hammerfest, f.eks.). Det er imidlertid hyggelig å se at en hel del pionerarbeid innen bruk av informasjonsteknologi skjer der oppe – f.eks. innen telemedisin.
Spesielt er det morsomt å kunne vise frem websidene til Sør-Varanger kommune og Finnmark på Nett, som i tillegg til fornuftig utforming også inneholde RSS-feeds (Sør-Varanger her, Finnmark på Nett her), som gjør at utreiste Finnmarkinger og andre med interesse for å følge med på hva som skjer kan legge dem inn i sin RSS-leser. På et tidspunkt hvor de fleste nordmenn ikke er klar over at RSS finnes, er dette pioner-arbeid – og midt i blinken for informasjon som ikke endres ofte, men som er interessant når den endres.
Tversover 