…er tittelen på mitt siste innlegg på e24.no. Dessverre har de tatt vekk alle linkene – så her følger artikkelen slik jeg hadde ment den skulle se ut:
Pandoriske musikkopplevelser
Espen Andersen, november 2007
Hvis du blir bedt om å skrive noe for e24, blir du også bedt om å gi noen opplysninger om deg selv, som for eksempel hva du angrer på eller er avhengig av. I tillegg skal man altså hoste opp en favorittartist, og siden jeg aldri helt kan bestemme meg, valgte jeg ”pandora.com”.
Pandora er en genial musikktjeneste, en Internett-radio som lar deg velge den musikken du liker, ikke ut kategorier som rock, dance, techno eller cool jazz eller hva det nå heter alt sammen, men ved at du spesifiserer en sang eller en artist som du liker. Så spiller Pandora sanger som ligner på den sangen eller artisten du har spesifisert. Du kan spesifisere mange sanger – hver av dem får en kanal, omtrent som en radiokanal.
(Hvis du nå har lyst til å prøve Pandora, så er den dessverre stengt utenfor USA, fordi platebransjen der er, om mulig, enda mindre fremtidsrettet enn i Norge. Men hvis du bruker Firefox som browser, kan du gå til tor.eff.org, laste ned programmet Tor, som skjuler din IP-adresse og etter noen forsøk får Pandora til å tro at du er i USA. Tor er også tingen for kinesere som gjerne vil lese Wikipedia eller andre sensurerte websider. Eller tingen for deg som sitter på jobben og ikke kommer til sider din arbeidsgiver ikke liker.)
Jeg har ikke så svært avansert musikk-smak, men liker i alle fall ”I still haven’t found what I’m looking for” av U2 (spesielt den drivende bassgangen), og kalte kanalen ”U2 Radio”. Og nå sitter jeg og hører på The Police spille ”Every Breath You Take”, som altså minner ikke så lite om ”Still Haven’t Found What I’m Looking For”, med melodisk gitarsolo, tydelig rockerytme og balladisk sang.
Det interessante med Pandora er at programmet lar meg oppdage en hel masse musikere jeg ikke ante fantes – akkurat nå har jeg hørt sangen ”Hey Girl” med Delays (fra albumet ”Faded Seaside Glamour”), en gruppe jeg ikke hadde hørt før. Men akkurat den sangen lignet litt på ”Still Haven’t Found…” og det gjorde ”Pictures of You” med The Cure også (den spiller nå).
Pandora er en tidlig versjon av noe vi kommer til å se mer og mer både på Internett og andre steder: Teknologi som bryter gjennom tidligere måter å kategorisere informasjon på (som for eksempel artist eller musikktype) og i stedet analyserer selve innholdet og prioriterer ut fra det. Pandora gjør dette manuelt – de har hatt en masse mennesker som har sittet og karakterisert hver sang med rundt 400 forskjellige karakteristika, som synkopering, tonalitet, vokalharmonier og andre detaljer jeg ikke har fjerneste anelse om. Dette er litt komplisert og dyrt, og et problem med Pandora er at det er ikke altfor mange sanger der.
Jeg er medlem av et forskningsprosjekt (som inkluderer FAST, Accenture, Schibsted og 6 ulike universiteter) som bl.a. jobber med å utvikle ny søketeknologi som kan analysere og kategorisere multimedieinnhold som musikk, bilder, film og TV direkte. Søketeknologi i dag finner og prioriterer innhold basert på enten beskrivende data (metadata) eller tidligere bruk (lenker, for eksempel, som er Googles hovedmåte å prioritere hvilke sider som skal komme opp først på). Å kunne analysere innhold direkte er både viktig og spennende, og bruksmulighetene er enorme. Tenk deg å kunne plukke ut alle målene i en samling fotballkamper direkte, uten å måtte se gjennom timevis med ørkesløs dribling, eller å finne alle bilder i fotosamlingen som viser deg sammen med en bestemt person, eller øyeblikkelig å få forevist alle nyhetsinnslag fra ditt hjemsted eller ditt firma.
Dessverre er denne type teknologi nokså truende for enkeltpersoner og bedrifter som lever av kategorisering – som plate- eller filmselskaper, eller enkeltartister. Hvis jeg vil høre musikk som ligner på U2, har det hittil vært lettest for meg å kjøpe musikken deres. Men det finnes masse mindre kjente artister som ligner U2 (akkurat nå hører jeg ”Dear Diane” med Peter Droge & The Sinners”) og uten Pandora ville jeg aldri funnet den sangen eller artisten. Og stor var min forundring da Julio Iglesias, en sanger jeg aldri ville trodd kunne ligne U2, dukket opp med en enkeltsang for noen måneder siden. Dessuten har jeg funnet ut at U2 nok har hørt en hel del på Pink Floyd, for de dukker opp til stadighet.
Med andre ord, teknologi som gjør det lettere å finne ting gjør det mindre viktig med merkevare. På den annen side får flere og flere ukjente artister sjansen til å bli funnet, og det synes jeg U2 bør ha råd til.
God jakt! (og skulle ikke Pandora fungere, kan du jo prøve last.fm, som bruker en litt mer primitiv søketeknologi. Eller du kan laste opp din egen musikk på ezmo.com.)
PS: Har du hørt Rodrigo y Gabriela? Jeg fant dem på nettet, fantastisk blanding av flamenco og heavy metal, spilt på kassegitar. Du finner dem på Myspace og på Youtube, blant annet med en hemningsløs video som demonstrerer deres teknikk.
Da jeg var liten var jeg mye hos mine besteforeldre, og brukte en hel del av min rikelige tid til å spa meg gjenom gamle utgaver av Det Beste, et magasin som, i hvert fall på den tiden, presenterte en oversatt, litt åndeløs og sterkt forkortet versjon av verden sett gjennom amerikansk middelsklasses øyne.
Tversover 