Gudmund Hernes har min fulle støtte når han påpeker plagiat i landets store aviser. Jeg er møkklei av å lese kommentarer og features i norske aviser som ikke er noe annet en kjapt omarbeidede klipp fra særlig New York Times (eller tydeligvis International Herald Tribune) og The Economist. Aftenposten skal ha ros for å ha satt debatten opp på sin webside, men utenriksredaktør Kjell Dragnes’ tilsvar til Hernes er rett og slett ynkelig – hvis det er slik at Aftenpostens journalister spiser av det samme nyhetstrauet som New York Times, hvordan kan det ha seg at de artiklene det er snakk om, kommer ut tre dager etter NYT, og har samme paragrafstruktur og paragrafinnhold? Beklager, dette holder ikke i det hele tatt. (Argumentene fra Dragnes i Nettavisen er litt mer direkte, men jeg synes fremdeles det er svært tynt. Om ikke noe annet, så er det elendig og flokkpreget journalistikk. Men artiklene er litt for like til at det holder). Og det er ikke noe forsvar at Morgenbladet har hatt en lignende sak som ble feiet under teppet for noen uker siden – når Hernes skriver som spaltist, representerer han seg selv og ikke Morgenbladet – det er nettopp det som er tingen med å være spaltist.

(Det er forresten morsomt å se redaktører blåse seg opp når de blir avslørt. Jeg hørte en gang Tian Sørhaug si at akademiske institusjoner er som smultringer – alle jobber for seg selv i en ring rundt et sentrum som er tomt. Den eneste gangen man fyller tomrommet med noe, er når man trues utenfra. Aviser ser ut til å ha samme mekanisme.)

Jeg hater plagiering og sloss mot det der jeg kan. Det betyr at jeg tar studenter i plagiat – og det å høre deres unnskyldninger når de blir tatt er omtrent som å høre Kjell Dragnes. En student fortalte meg at det at han hadde klippet sin besvarelse fra Wikipedia var jo ikke plagiat – for Wikipedia er jo et fritt åndsverk. En annen student sa at han hadde funnet en artikkel om emnet som var så bra at han ikke kunne skrive det bedre, så da brukte han den. Selvfølgelig har du også historier om studenter som var så desperate sent på natten at de klippet noe litt for kjapt, men de fleste legger seg ikke akkurat flate.

Plagiat har idag svært små konsekvenser – særlig tyveri av ideer eller hvis man oversetter fra ikke-engelske aviser. Det er en av årsakene til at jeg liker bloggformatet som publiseringsformat – kommentarene gjør at feil finnes fort, en kultur for lenking til artikler gjør at man kan se hvor ting kommer fra og at det blir lett å se hva som er forfatterens bidrag og hva som er gjengivelse av andres. Som jeg sier til mine studenter: Det er deres bidrag jeg vil lære å kjenne, ikke andres.

Det er ikke vanskelig å avsløre plagiat, men det medfører endel ekstraarbeid (både innen pressen og innen akademia), og man kan få endel ubehageligheter, særlig hvis de som plagierer er i en eller annen form for maktposisjon. Hernes fortjener ros for å ta opp et emne som ligger så oppe i dagen uten at noen sier noe. Morgenbladet kommer ikke til å bruke den freelanceren som skrev deres artikkel lenger. Montro om ikke noen av Aftenpostens utenrikskorrespondenter burde gå ned fra journalist- til oversetterlønn?

I mellomtiden kan jo Kjell Dragnes benytte seg av New York Times aldeles utmerkede søkemotor eller deres Times Topics-sider hver gang det kommer en artikkel fra utenrikskorrespondentene. Sånn bare for å få greie på hvordan ting ser ut i "det felles nyhetsbildet".

I det store bildet må norske kvalitetsaviser forholde seg til en virkelighet der de ikke lenger konkurrerer med hverandre, men mot lokalaviser nedenfra og internasjonale kvalitetsaviser utenfra. Da må de ikke bare gjengi, men komme med originale perspektiver. Eller bli "stuck in the middle" med en svinnende leserskare.

Jeg ble intervjuet på dn.no i går (egentlig for en uke siden, men slik er nå ting). Journalisten ringte tidlig om morgenen, men jeg har ikke tenkt å skylde på morgengrinethet – mener det jeg sier. I Norge (og mange andre steder, inkludert private firma) er det ikke lenger teknologien som er vanskeligheten, men de andre tre elementene (organsasjon, prosesser, kultur) av Leavitt’s diamant som står i veien. Jonas Blich Bakken oppsummerer i denne kommentaren.

Forøvrig finnes det en konkurranse om hvordan Norge kan gjøres smartere – send inn bidrag!

Var innom en liquor store i Waltham, Massachussetts, og hva skuer ikke et slitent øye:

Utmerket! Ifølge en butikkansatt solgte de brukbart, mest av "Double IPA", et sambrygg med en japansk bryggerimester (og, naturligvis, den flasken jeg endte opp med å kjøpe.)

Norsk eksport på sitt beste, med andre ord!

På endel flyplasser og togstasjoner her i USA her jeg sett skilter med "Cell phone lot" – og lurt på hva det var. Jeg fikk somlet meg til å spørre noen her i går, og svaret var ikke som jeg hadde trodd, en parkeringsplass hvor man betaler med mobiltelefonen. I stedet er det en parkeringsplass – gjerne et stykke unna flyplassen – der man kan stå mens man venter på at noen skal komme med et fly. Vedkommende ringer når han eller hun går av flyet, og man kjører sin bil inn til terminalen, der det er (noen få) plasser for å plukke opp folk. Resultatet er mindre kø og færre biler som sirkulerer rundt flyplassen eller står og venter med motoren igang.

Problemet – på Gardermoen og på Oslo S – er at det ikke finnes noen billig og tilfredstillende løsning hvis man skal plukke opp folk. På Gardermoen finnes en svindyr korttidsparkeringsplass, og man må gå (ganske langt, særlig hvis det regner) inn til mottakshallen og stå der og vente. På Oslo S finnes en plass for korttidsstopp, men der får man kjapt bot hvis man blir sittende. En parkeringsplass litt lengre unna (avstanden kan reguleres ut fra den tiden det tar å gå fra flyet/toget til utgangen) gjør at man kan vente der – uten å betale – og så komme når den man venter på ringer fra mobilen.

Jeg tror ikke dette kommer til å skje hverken på Gardermoen eller Oslo S.: Gardermoen har inntekter av sine parkeringsplasser (gitt plassen der ute, egentlig en slags pengeutpressing), og Oslo S har ikke noe område å legge en slik plass. Begge organisasjoner gjemmer seg også bak et vikarierende miljømotiv. Men det er jo ikke noe i veien for å gjøre det på privat grunnlag. Jeg har i alle fall hentet folk på Gardermoen på samme måte: Jeg venter på en bensinstasjon eller et annet sted litt unna, den jeg skal hente ringer meg, og går så en etasje opp, til avgangshallen, der det finnes en stripe fortau man kan plukke opp folk fra uten å betale. Samme strategi kan man jo bruke på Oslo S. med litt mer kreativitet i hvor man venter.

Slik går no dagan…