Via Boingboing fant jeg dette interessante intervjuet med Brian Greene i Seed Magazine. Jeg har tidligere forsøkt å komme meg gjennom Greene’s bok The Elegant Universe men gikk meg litt vill i alle metaforene, og deler nok intervjuerens indre uro over at denne teorien ser ut til å passe nesten for godt – et tilfelle av at «hvis vi ikke hadde funnet dette ville vi måtte finne det opp». Problemet er at matematikken er for komplisert og metaforene ikke direkte nok – Greenes «maur på en hageslange» tilførte i alle fall ikke meg noe, men det er kanskje meg. Jeg kan forstå at string theory forklarer partikler som stående bølger (derav deres presise og ulike masser) men fikser ikke disse 11 dimensjonene som M-teori inneholder.
Av og til skulle jeg ønske jeg hadde tid og anlegg til å dykke ned i kildekoden for disse greiene – eller i alle fall håpe at noen – kanskje Bill Bryson – kan skrive en bok som gjør det litt mer intuitivt forståelig. Richard Feynman klarte det med sin QED og sin forklaring av Heisenberg og hvordan lys kan være både bølger og partikler.
Men vi kan jo vente på TV-serien som omtales her, spørs om noen norsk kanal kommer til å ta den inn.
Da Vinci nok en gang
Håkon Styri synes den norske forleggeren av Dan Brown’s «Da Vinci Code» (Bazar) er nokså forenklet når de tar hans påstander om at boken er basert på fakta som god fisk. Jeg er helt enig. Men det er ikke bare Bazar som har skylappene godt skrudd på – et presumptivt oppegående forlag som Gyldendal presterte å gi ut Marlo Morgan’s Det virkelige folket, en bok så full av new-age svindel og vås at enhver som vet hvor Australia ligger ville sett det øyeblikkelig. Og Norsk Ukeblad presterte å ta den inn som føljetong.
Av og til lurer jeg på hvor rett og slett dum – uvitende og ukritisk – det er lov å være…..
Tekstilblogging
Da er fru Andersen også igang med sin blog: Lena’s Knits and Pieces. Hun driver med quilting, strikking og en rekke andre ting som nok vil dukke opp ettersom sommeren går. Holder også kurs, for nybegynnere og litt viderekomne, samt lager og selger strikkede gjenstander på bestilling.
Norsk oversettelse av Cory Doctorows foredrag om DRM for Microsoft Research
Siden jeg syntes dette foredraget var glimrende, kan bruke det til forelesninger, og ønsker å vise hva Creative Commons lisensiering betyr, bestemte jeg meg for å oversette Cory Doctorows foredrag om DRM (digital rettighetsstyring) til norsk. Dette er en rask oversettelse – jeg har ikke satt inn noe særlig med linker, og formatteringen er nokså rudimentær. Feil og mangler er min skyld – si fra hvis dere ser noen.
Oppdatering 12. juli: Lagt til masse lenker og rettet opp endel feil – takk til bl.a. Martin Elster.
Oppdatering 16. august: Bjørn Steensrud fant endel trykkleifer….
Operasjonanalysen kommer tilbake?
Virginia Postrel har skrevet en glimrende liten introduksjon til operasjonsanalyse i Boston Globe (antakelig verdens beste lokalavis.) Brad Delong og Virginia ser ut til å starte en diskusjon om sammenhengen mellom bruk av OR (operations research) og produktivitetsvekst.
OR er en «doldisvitenskap», men det ser ut til at vi, langsomt, oppdager dens betydning igjen. Det vil glede meg – jeg er av kompliserte årsaker, president i NORS (Norwegian Operations Research Society), et verv som følger med formannsvervet i Polyteknisk Forenings IT-gruppe. Presidentskapet er en ære (tidligere presidenter inkluderer Kristen Nygaard, Turing-prismottaker) men NORS i seg selv har svært liten aktivitet. Er noen der ute interessert i å ta opp ballen?
Splinten og bjelken
Jorunns lille omtale om Spania-nordmenns manglende integrering minnet meg om en liten opplevelse fra da jeg bodde i Boston tidlig på 90-tallet:
Scenen var et sommerselskap med mange gjester, de fleste av dem nordmenn bosatt lokalt, og praten gikk livlig om mange ting, også innvandring. Det oppstod en pause i lydnivået, av den sorten som får en enkeltreplikk til å høres over hele rommet. Den kom fra en en elegant dame i 50-årene, gjest fra Norge på korttidsopphold. Hun forkynte: «Jeg synes innvandrerne skal bli som nordmenn jeg, de må slutte å holde på sine egne skikker og i stedet oppføre seg som oss.»
Det ble helt stille. Selskapet var nemlig en 17. mai fest – og damen satt midt i mellom to bunader…..
Forretningsorienterte IT-avdelinger
Jeg ble forleden intervjuet av Michael Oreld i CIO Business Standard, temaet var «hvordan skape en vellykket it-avdeling?«, og det ser ut til at de eksempler som ble valgt, gjør sånn nogenlunde hva jeg mener de bør gjøre.
IT-ledelse er forbausende komplisert – dot-com-tider eller ikke. Et hovedproblem, naturligvis, er at både IT-sjefer og deres overordnede ganske ofte ikke vet hva de vil med sin teknologi, og ender opp med både å bruke og lede teknologien slik andre gjør det, uansett om tilnærmingen passer eller ikke. Man har ikke kompetanse nok til å drive kontroll og retningsgivning basert på innhold, og må i stedet fokusere på prosess. Og siden forskjellen i hva man får ut av teknologien ligger mer i dyktighet og innovasjon enn kostnader og type teknologi, går ting galt. Eller i hvert fall ikke så bra som de kunne ha gjort.
Men det er klart, hadde det vært enkelt, hadde jeg måttet finne meg noe annet å gjøre….
99% spam
Bortreist en dag, sjekket mail, 624 meldinger, 6 av dem var ikke spam. På tide å innstallere server-side verktøy. Forbaskede miljøsvin.
Kjøkkendesign og tingenes tendens til å komme tilbake
På hjemmefronten er for tiden ombygging av kjøkken øverst på agendaen – og det er mange beslutninger å ta. Et kjøkken er nå et oppholdsrom, som regel det helt sentrale rommet i hjemmet, men alle som har bodd i OBOS- og andre storprosjektsboliger vet at slik var det ikke alltid. Jeg kjenner igjen opptil flere av min barndoms kjøkken i denne artikkelen om Frankfurt-kjøkkenet fra Wikipedia. Merkevarer og engangsinnpakning tok knekken på mel- og sukkerskuffer (men jeg husker dem fra noen leiligheter i Sverige) , og det langsmale rommet med skyvedør forsvant med mer fritid, mer plass og mer velstand. Men ellers er forskjellene forbausende små. Frankfurterkjøkkenets teknologi vant, men ikke hensikten bak teknologien, nemlig å gjemme kjøkkenet bort og bruke så liten tid der som mulig.
Dette er for øvrig nok et eksempel på kvaliteten av Wikipedia – interessante, informative og såvidt jeg kan bedømme korrekte artikler skrevet i fellesskap.
Kvasivitenskaplige personplasseringer
Artig utstilling på Henie-Onstad kunstsenteret: Vigdis Fjellheim: Forflytninger – en kvasivitenskapelig reise. Morsom idé med «innsamling» av mennesketyper, behørig dokumentert, som deretter er satt inn i «feil» sammenhenger som passer ganske bra allikevel.
Ledelseskonsulenter og sykehusledere
(Leserinnlegg til Aftenposten)
Aftenposten har i flere reportasjer (bl.a. morgenutgaven 21. juni s.1) skrevet om konsulentbruken innen norske helseforetak, og påpekt at konsulenter har fått oppdrag «i det stille», uten å ha gått gjennom en anbudsrunde. Uten å ta stilling til denne spesielle saken, vil jeg hevde at både reportasjene og reaksjoner på dem (f.eks. innlegg fra Jan Davidsen, morgenutgaven 28. juni s. 9) viser en dyp misforståelse rundt hva ledelseskonsulenter egentlig gjør – og peker samtidig på problemer med den offentlige anbudsmodellen.
Ledelseskonsulenter ansettes av bedriftsledere for på deres vegne å drive rådgivende eller problemløsende virksomhet – dvs. virksomhet hvor det ikke er hvor mye tid man bruker, men kvaliteten av rådene eller problemløsningen som gjelder. Jo vanskeligere problem, jo høyere pris, fordi det er færre problemløsere å velge mellom. Et illustrerende eksempel: Sett at du får en alvorlig sykdom som krever et kirurgisk inngrep med høy risiko. Ville du følt deg komfortabel med at dette inngrepet ble gjort av en person som a) på forhånd måtte fortelle akkurat hva han eller hun skulle gjøre (uavhengig av hva problemet viser seg å være), og b) hvis viktigste kvalifikasjon var at han eller hun var den billigste?
Det burde ikke forundre noen at ledere, når de trenger hjelp til omfattende og vanskelige problemområder – som de ikke ønsker eksponert – velger konsulenter som har erfaring og som de føler seg trygge på. Jeg vil gå enda lenger, og hevde at den offentlige anbudsprosessen, slik den fungerer i dag, er utformet for problemstillinger med høy grad av spesifisitet, konsulentoppdrag som passer bedre for Manpower enn for ledelses- og strategikonsulenter. Jeg kjenner allerede en rekke høyt kvalifiserte konsulenter og konsulentfirma som av prinsipp ikke tar oppdrag på anbud. Årsakene er mange, som at transaksjonskostnadene (anbudsskriving, formalkrav, etc.) blir for store, at man er bekymret over sekretess, eller at man havner i en situasjon hvor man låser seg til en bestemt løsning eller en bestemt prosess («skal levere 1500 timer») uansett om man finner nye momenter som endrer problemstillingen.
Resultatet er at det offentlige risikerer å få billige rådgivere som er spesialister i anbudsskriving, mens de gode rådgiverne holder seg til oppdragsgivere med færre formalkrav og større muligheter til problemløsning. Alternativt får man, for problematiske oppdrag, en masse «vinkelskriving» hvor anbudet utformes slik at det i realiteten bare er en konsulent som kan ta jobben.
Følgende anekdote illustrerer poenget: En bedriftseier hadde et problem med en stor og viktig maskin, og bestilte en reparatør. Han ankom, krabbet inn i maskinen med en hammer, man hørte et enkelt hammerslag, og deretter var maskinen i orden. Reparatøren presenterte så en regning på kr. 5000. Bedriftseieren ble irritert, og ba om å få den spesifisert. Resultatet var:
1 stk hammerslag….kr 10,-
Vite hvor………..kr 4990,-
Hadde dette oppdraget blitt lagt ut på anbud, hadde man fått mange hammerslag, til en rimelig pris. Om maskinen hadde kommet i gang igjen, er en annen sak…..
Nu begynner det at blive hjemmekoseligt….
…her på bloggen. I hvert fall litt mer som jeg ønsker det, med tre kolonner og nogenlunde ryddig struktur. Må fikle litt med farger, og legge inn noen bilder og logoer.
Google Adsense er morsomt – regner ikke med å tjene noen penger, men det er morsomt å se hva de plukker opp – jeg skrev litt om Toshiba Tablet PC i min engelske blog, og etter etpar dager dukket det ganske riktig opp annonser for Tablet PCer. Artig å se at teknologien fungerer, selv om jeg altså føler behov for en liten unnskyldende epistel. I tilfelle jeg kommer til å skrive om noe jeg ikke ønsker å selge….
Agurktid og skole-IT
Det er agurktid i Aftenposten, og dermed får man plass til Espen Holms innlegg om at IT i skolen er bortkastet. Med tre hovedbegrunnelser – at han har jobbet med IT siden 70-tallet (hvor IT var noe ganske annet enn i dag), at det er for mye Powerpoint i næringslivet (feil – det er for mye dårlig Powerpointbruk i næringslivet), og at barn allikevel lærer IT-bruk hjemme (og her er jeg for første gang enig med Helga Hjetland i noe, nemlig at ikke alle barn har denne muligheten). I tillegg mener han at barn ikke er modne for å drive kildekritikk før i siste år på ungdomsskolen – har han sett hvordan dagens barn forholder seg til reklame? Det er bare å riste på hodet…..
Jeg synes Morten Søby (ITU/UiO) gir det helt riktige tilsvaret:
Bare tenk deg forskjellen på å jobbe med en 3 D-modell av en DNA-struktur på PC-en, og høre læreren fortelle om det fra kateteret. Men det krever jo at læreren tar dette i bruk. Det er stor forskjell på hva elevene får ut av IT-undervisning på skolen, avhengig av hvor tydelig skolens ledelse er, hvor profesjonelt datamaskinene driftes og hvor gode lærerne er til å integrere data i fagene.
For ikke å snakke om hvor gode lærerne er i fagene. Hvor mange lærere er det – med eller uten data – som kan demonstrere DNA-strukturer og trekke sammenhengen derfra til bioteknologi og medisin? For ikke å snakke om hvordan matematikken har muliggjort dette?
Oppdatering
Som Eirik Newth påpeker i en kommentar: Espen Holm’s alternativ til IT i skolen – historiefortelling – er noe han lever av å selge. Innlegget er egenreklame, med andre ord.
Det er tydeligvis ikke bare undomsskoleelever som har problemer med kildekritikk….
Elektroniske skolebøker
Aftenposten har en interessant liten artikkel om Sony Librie, en ny elektronisk bokleser, som veier 300 gram og har lesbarhet omtrent som en avisside. Svært interessant, særlig hvis man ser dette i sammenheng med alle de nye skolebøkene som skal lages. Her har man, i tillegg til å lese materiale på skjerm på skolen eller hjemme, eller å skrive ut hurtigtrykkversjoner av skolebøker, nok en mulighet til å formidle skolekunnskap uten fordyrende mellomlegg. Alt som trengs er et par år til med «ruggedization» og noen i skolevesenet med tekniske visjoner og litt mot…..
Finnmark på Nett på nett
Jeg har det siste året hatt fornøyelsen av å arrangere og forelese på et Master of Management-kurs i Elektronisk Strategisk Forretningsutvikling for en gruppe mennesker fra offentlig forvaltning og privat næringsliv i Finnmark. Det har vært lærerikt (jeg har ikke vært i Nord-Norge noe særlig før) og morsomt (Odds kaffe i Hammerfest, f.eks.). Det er imidlertid hyggelig å se at en hel del pionerarbeid innen bruk av informasjonsteknologi skjer der oppe – f.eks. innen telemedisin.
Spesielt er det morsomt å kunne vise frem websidene til Sør-Varanger kommune og Finnmark på Nett, som i tillegg til fornuftig utforming også inneholde RSS-feeds (Sør-Varanger her, Finnmark på Nett her), som gjør at utreiste Finnmarkinger og andre med interesse for å følge med på hva som skjer kan legge dem inn i sin RSS-leser. På et tidspunkt hvor de fleste nordmenn ikke er klar over at RSS finnes, er dette pioner-arbeid – og midt i blinken for informasjon som ikke endres ofte, men som er interessant når den endres.
Nye skolebøker (men la oss slippe milliardene)
Leser i Aftenposten at det skal brukes flere milliarder på nye skolebøker som et resultat av Kristin Clemets hardt tiltrengte opprydding av skolen.
Jeg har ikke noe imot at elevene får nye skolebøker, men her har man virkelig sjansen til å endre på endel læringsmodeller ved at man lager bøkene elektronisk og skriver dem ut etter behov. Så kan bøkene holde løpende oppdatert (for skiftet ut blir de ikke før det blir riktig ille igjen) og foreldre, kommuner og i siste instans staten kan i stedet bruke pengene på informasjonsteknologi. I det lange løp blir prisen lavere og kunnskapsbasen dynamisk.
Kan vi kanskje håpe på en forfattermodell etter Wiki-typen?
Odds kaffe
Odds Mat- og Vinhus er en restaurant i Hammerfest der jeg tilbragte 3 timer tirsdag kveld – halvannen time med å spise og prate og resten med å vente på regning eller servering.
Men i alle fall….Odds serverer «Odds Kaffe», en spektakulær dessertdrink som jeg fikk oppskriften på:
Man tager et vinglass, skjenker en skvett 60% sprit og sukkerlake i det, og varmer innholdet over et gassbluss (husk å dreie glasset hele tiden) inntil det tar fyr. Deretter drysser man kanel i det brennende glasset (kanelen tar fyr og lager et gnistregn). Ilden slukkes og man fyller i en blanding med 50/50 Kahlua og akkevit til glasset er halvfullt. Deretter en skvett kaffe til glasset er 3/4 fullt, så litt vispet krem, deretter varmer man i en liten kjele (på det samme gassblusset) en skvett 60% og sukkerlake, inntil den tar fyr, hvorpå man heller den (med en lang, brennende stråle) over kremen.
Smaken? En slags blanding av Irish coffee og risengrynsgrøt, men her betaler man klart mest for forestillingen. Virkelig noe å teste ut med gassgrillen en sommerkveld, helst ute i august når det mørkner litt.
Snehvitutbyggingen – hva skjer?
Notater fra presentasjon av Sverre Kojedal: Industrikoordinator og informasjonssjef for Snehvit, Statoil
Et av de største prosjekter offshore i Norge, bygges mange steder i Europa, stort puslespill. Mange forventninger til prosjektet – det løser ikke alle Finnmarks utfordringer, men vil være et nytt solid bein å stå på i mange år fremover. Hammerfest har fått tilbake optimismen, som et av de få stedene i Finnmark idag. Snehvit er det første LNG-anlegg i Europa, og representerer derfor ny kompetanse for Statoil. Det er også den første petroleumsutbyggingen i Barentshavet (man har riktignok leteboret siden 1980, boret 61 letebrønner, men nå er det første gang man bygger infrastruktur), og den første gangen man selger på det amerikanske markedet.
Opprinnelig var det planlagt å bygge store platformer ute i havet – en investeringsramme på 43 mrd. 1983-kroner. Teknologiutviklingen har gjort at platformene har forsvunnet og at ilandføringsanlegget er redusert med 75%, fra 2000 mål til 500 mål. Så investeringsrammen er 45mrd 2003-kroner, som er 50% av det opprinnelige anslaget. I stedet bygger man 21 undervannsbrønner, 143 km rørtransport inn til land. Denne forskningen startet op 1970-tallet ved SINTEF i Trondheim. Rørene er «overtrålbare», så de påvirker ikke fiskingen. Også CO2 retur-rør, samt et rør for frostvæske (MEG) for å hindre at rørene fryser, en kontrollkabel med digital trafikk, hydraulikkvæske etc.
Dimensjonene er enorme – hovedrøret er 70 tommer tykt og 14km langt og blir liggende på havbunnen, mindre rør skal graves ned. Blir gravet opp med en kraftig trykkspyler, deretter dumpes grus over fra et stort skip. Rørene legges på ca 300 meters dyp.
LNG må kjøles ned til -163oC, som gjøres på land (på Melkøya). Nedkjølingen skjer i flere faser, ned til -50 først (for utvinning av propan og bhutan), deretter til -100, deretter til -163. Nedkjølingen krever like mye strøm som hele forbruket i Norge, 1.5TWh, taes ut med 5 store gassturbiner drevet av den gassen man tar inn.
Utbyggingen av Melkøya har pågått et år, etter arkeologiske utgravinger, sprengning og utbygging av brakkeleir for 1300 personer, neste fase er mottak og innstallasjon av produksjonsmoduler. Hovedmodulen monteres i Ferrol og Cadiz, settes på en kjempelekter og kommer til Hammerfest sommeren 2005. Vekten er 35000 tonn, den «dokkes» inn på øya. Delene kommer fra hele verden. 63 meter høyt kjøletårn bygges i Tyskland og Nederland, bygges stående på lekter. 4 skip med 45000 kubikkmeter gass, hver båt kan lagre like mye energi som Finnmark forbruker på et år.
Sysselsetting: Ca. 1300 personer jobber der nå, totalt har 5590 mennesker jobbet der så langt. hva gjelder leveranser: Forventet 38% utenlands, men det havner antakelig på 50%. Nordnorske bedrifter har levert 1.8mrd, forventet var 600m. I driftsfasen, som vil vare fra 2006 og i 25-30 år, investere ca. en halv mrd. i året, 400-500 årsverk, inkludert ringvirkninger. Interessante fremtidsutsikter – leting i Øst-Finnmark, og det er store gassfelter på russisk side som er vanskelige å bygge ut, men teknologien kommer.
(Etter foredraget var det omvisning i buss på anlegget – imponerende størrelse og et nokså værhardt område. Den kommentaren som huskes best, var referansen til okkupasjonstiden som «den germanske jernalderen»).
Hammerfest: Ren energi
Interessant foredrag fra Bjørn Bjørgve, leder i Hammerfest Næringshage, som fortalte om hvordan Hammerfest har utviklet seg i de senere årene. Denne institusjonen har vært i virksomhet siden september 2000, finansiert av SIVA og noen andre offentlige aktører, og har nå blitt et senter med ca. 25 bedrifter, de fleste rundt fellesområdet «ren energi», som Hammerfest spesialiserer seg på.
Noen notater fra foredraget:
- lite har skjedd i Hammerfest inntil de siste 3 årene, men med Snehvit-utbyggingen har en masse ting skutt fart – også ting som var igang før Snehvit
- Polarbase: en base for virksomhet i Barentshavet lokalisert utenfor Hammerfest, 400 ansatte, ca 100 innen offshore
- Melkøya: Ny virksomhet rundt Hammerfest LNG, ilandføring av LNG fra Snehvit. Et viktig reultat av denne utbyggingen er at lokale leverandører av ulike tjenester har fått mye tøffere kvalitetskrav å forholde seg til, de har blitt dyktigere (eller har forsvunnet), kan konkurrere på flere plan, og eksisterende kunder kan få den samme kvaliteten
- Eksport av LNG med skip: Det skal komme en 1 LNG-tanker for å fylle opp hver 5. dag, 4 slike skip i drift, faste ruter, hjemmehavn Hammerfest, destinasjonene er Portugal, Biskayabukta, og to skip til østkysten av USA. Mye av drift og leveranser til dette kommer til å legges til Hammerfest
- Et gasskraftverk planlagt, verdens første som er renset for CO2 (returnerer CO2 tilbake til gassfeltet), produserer 750GWh strøm, 1000GWh varme. Hvis testing og piloter (2007) fungerer, vil dette skje en gang etter 2010. Kan bare plasseres i Hammerfest, siden det der er rørledning, returmulighet, og eksport via skip
- Kvalsund: Tidevannsmølle for produksjon av strøm, i regi av Hammerfest Energi, styres og overvåkes fra land, mange sensorpunkter og avansert informasjonsteknologi, videre kommersialisering i regi av Statoil og ABB
- Havøygavlen Vindpark: Vindmøller, første i Nord-Norge, driftsmiljøet i Hammerfest Næringshage, (det er totalt 21 vindmølleprosjekter i Finnmark, dette er et av de største)
- Sørøya: Kraftstasjon, liten, 1MW, bruker vannkraft, kommer til å bruke en liten gassturbin, kjølevannet brukes til et smoltanlegg. Viktig fordi det er en teknologi som er salgbar mange steder i landet, hvor det er behov for små kraftverk.
- På tegnebrettet: Opplevelsessenter rundt kraftproduksjon (Hammerfest hadde elektrisk gatebelysning som første by i Nord-Europa, etter Paris). Hensikten er å profilere Hammerfest som et internasjonalt senter for ren energi.
- samtidig: etablere Hammerfest som et industrielt knutepunkt for utvikling av Barentshavet
- Et følgeprosjekt: Etablere Tekno-besøksturer for folk som er interessert i teknologien, kombinere incentive, kunnskaps- og basalt reiseliv
- arkitektkonkurranse om å lage et nytt sentrum nettopp avsluttet
Bjørgve avsluttet med å si at han ønsket at på samme måte som vi tenker film når vi hører Hollywood eller olje når vi hører Stavanger, skal vi tenke «ren energi» når vi hører Hammerfest.
Kollektivtrafikal regnekunst
Kollektivtransport er bra, det er alle enige om (det er derfor ingen tar bilen til jobben i Oslo….). Men hvor bra? Jeg satt forleden og ventet en halv time på bussen, og fikk se en plakat med signaturen «Kollektivtrafikk for et bedre miljø», med følgende tekst:
Et T-banespor med en samlet bredde på 5 meter kan transportere samme antall mennesker som det bilen krever 16 kjørefelt med en samle (sic) bredde på 55 meter for å klare.
Kan dette stemme? La meg se…. en bil tar 5 passasjerer inklusive sjåføren, opptar ca. 4 meter kjørebane i bredden og 5 i lengden. Det er en person pr. 4 kvadratmeter. En T-banevogn opptar 5 meter i bredden og kan kanskje ta 20 personer på 5 meter lengde (i hvert fall hvis alle skal sitte). Det blir altså 1 person pr. 1,25 kvadratmeter. T-banen tar altså litt mer enn 3 ganger så mange pr. kvadratmeter som bilen, så lenge alle står stille.
Men det er når den står stille. Hvordan blir det under fart? For både biler og T-baner er det nemlig slik at jo fortere det går, jo lengre må avstanden bli mellom hver transporterende enhet. Her er jeg ute på tynnere grunn, og et regnestykke måtte blitt fullt av antakelser, men det er liten grunn til at T-banen klarer å pakke flere mennesker inn pr. meter kjørebane enn bilene hvis man tar i betraktning ting som sikkerhetsavstand og den tid det tar å slippe folk av og på på stasjonen. (se forøvrig denne artikkelen av Peter Cochrane, som sier det samme i en sammenligning mellom biler og tog).
Så plakaten viser intet annet enn at på en T-bane står folk mer pakket sammen enn i en bil, noe de fleste vet. Det betyr ikke at hverken reisekvaliteten eller kvantiteten passasjerer som faktisk kommer seg gjennom systemet er bedre eller mer samfunnsøkonomisk, i hvert fall ikke i det forhold plakaten sier. Og bilen slipper man å vente på. Den venter man i…..
Tversover 