Derfor har vi en realkrise

Her er et sitat jeg har lett etter lenge, og som jeg endelig fant via Christensen, Horn & Johnson’s Disrupting Class: How Disruptive Innovation Will Change the Way the World Learns, som burde være obligatorisk lesning for hver eneste kunnskapsminister og skoleleder fra og med omtrent nå:

I must study politics and war that my sons may have liberty to study mathematics and philosophy. My sons ought to study mathematics and philosophy, geography, natural history, naval architecture, navigation, commerce, and agriculture, in order to give their children a right to study painting, poetry, music, architecture, statuary, tapestry, and porcelain.

John Adams, amerikansk diplomat og politiker, 1735 – 1826)

Med andre ord, Norge er i den tredje fasen her. Dessverre forteller ikke Adams hvordan man kommer videre fra poet- og porselensøkonomien.

(PS: Mer om denne boken siden. Den er viktig.)

Og så jeg som har en datter som studerer journalistikk…

I følge Pål Hivand er journalisten død, men journalistikken bør kunne overleve. Interessant synspunkt – jeg tror nok journalisten som yrkestittel og profesjon (profesjon? Nå ja, yrkesgruppe.) kommer til å finnes en god stund til, men Hivands diskusjon av forhåndsredigering og redaktøransvar har jeg sans for. Det er forunderlig hvor mye som endrer seg når publiseringskapasitet og distribusjon ikke lenger er knapphetsgoder.

Jeg tror det kommer til å blir enda større etterspørsel etter skribenter – men mindre etter redaktører, i alle fall redaktør i betydningen "sette sammen en avisside". Det klarer man utmerket med søketeknologi. Gakk hen til New York Times, for eksempel, og søk på "blogging". Det første søkeresultatet heter "Times Topics: Blogs and Blogging (Internet)" og er en forhåndssammensatt (ikke selve siden, men temaet) om dette emnet. Ingen redaktør har vært i nærheten av denne siden – den er laget av en søkemotor, nærmere bestemt fra FAST. Legg merke til kvaliteten i sammensetningen av artiklene – her er det ikke snakk om å ta alle artikler som har "blog" i seg og presentere dem i omvendt kronologisk rekkefølge, men derimot å plukke de artiklene som handler om, ikke bare nevner, blogging.

Tilsvarende Times Topics finnes i flere tusen versjoner, satt sammen ved semantisk filtrering av artikler og annet innhold. Redigering uten redaktører, med andre ord.

En som forutså finanskrisen

Jeg har fått noen henvendelser i ulike former om å uttale meg om finanskrisen, hvorfor ikke noen så den på forhånd, og så videre. Siden jeg ikke er ekspert på finans, internasjonal eller annen, har jeg ikke tenkt å si et pipp. Og hadde jeg forutsett det, så burde jeg jo heller ikke si noe (de om har snakket om den på forhånd har jo ikke akkurat blitt lyttet til) men i stedet gjøre noe med det – for eksempel investere i noe kontrasyklisk.

For meg virker det som de fleste som har advart mot dette enten har vært litt obskure eller litt etterpåkloke (dvs. at de har skrevet ting som i ettertid kan tolkes som visdom men som ikke var det, omtrent som horoskoper.) Det er riktignok en hel del investorer der ute som trakk seg ut av aksjemarkedet for 1-2 år siden og nå sitter og venter. Men aksjemarkedet er en ting – det ser derimot for meg ikke ut som noen har forutsett en bankkrise av de dimensjonene vi nå ser.

En av de få som så hva som skjedde og gjorde noe med det er Andrew Lahde, som startet et lite hedgefund som shortet mot subprime (eller hva det nå heter). Etter å ha returnert en avkastning på 866% avsluttet fondet med et avskjedsbrev som er noe av det morsomste (og mest idiosynkratiske) jeg noensinne har lest innenfor den bransjen.

Akk ja. Handlinger, ikke ord, er det som teller.

Innovation in Norway – notes and impressions

These are my running notes from this PFIT meeting on Innovation from Norway. 26 participants, everything included, mix of people from product companies, consultants from various innovation companies, a few students, and odds and ends.

Kirsti Kierulf opened the seminar, talking about the opportunities for open innovation that comes with the collaboration between Microsoft, FAST, Accenture and other partners in the Search Lab at FAST. She has been central in establishing it and have a vision of making it a contributor into a global technology innovation network.

Jennifer Wessels from NextStep, a consulting firm specializing in technology marketing and exports, talked about the challenges of launching technical products abroad. Most entrepreneurs underestimates the investment of time and money it takes to launch something in the US, as well as the need for a solid local base (with customers whom potential customers can talk to.) Expect at least a year of pure investment in networking, another year to get to break-even, and a third year where you can start to think about profitability. That’s if everything works and you have a real customer base to work from. Don’t  build to sell, build to last, first.

Another fallacy is starting only from the technology innovation view. If you define your company around the technology innovation, you sometimes forget customer need. Start out looking for what is missing in today’ market. Then look at how your technology can help. The best way to figure this out is called networking – get to know other suppliers, consultants, integrators, etc. Most companies miss on the market assessment research – spend 3 months, spend a couple of hundred thousand dollars, get the numbers and the credibility.

Some discussion points from the Q&A session:

  • look for representatives that are local (not Norwegian) and have long experience and strong connections
  • use other Norwegian companies for support – those that already have established presence there
  • get a US presence early, even if it is only virtual – brochures in American English, a local telephone number, a rented office space with someone who checks the mail
  • when you really build a location, keep it close to your customers,
  • talk to people with industry experience of you customer industry, not your own

Allan Bjørnstad from Tandberg started by telling the story of Tandberg – a Norwegian audio and video company that when bankrupt in the 70s and reemerged in 1988 into videoconferencing. Funding and R&D support from Telenor, first product in 1991, sold very hard, in 1993 they had 30 people and 2% market share. Still a small niche company, large competitors, had to both make money and grow. Got funding from VC companies, strategy to get 10% market share, got that in 1995, 60 people. Strong values: Make fun and profit. "Culture eats strategy for breakfast." Strong growth: 450 people in 2000 (25% marketshare), 850 people in 2005 (to 40% market share), acquired companies, built foundation in the US. Up to 2001 just in video conferencing, now moving into visual communication outside videoconferencing rooms. Production and manufacturing done by others, most employees are in sales or R&D. 2006- forward: Change how people communicate, integration with web sites, work with companies like Statoil to integrate visual communication into their infrastructure. Today 1400 people in 45 countries. 2001-2005 market growth 10%, Tandberg growth 24%, 2006-7 50% Tandberg, 37% market growth. Key point: Build something unique.

Questions:

  • how does Tandberg avoid becoming a high-end specialty company that loses out to cheaper, disruptive technologies? Answer: Focusing on visual communication, not videoconferencing, deliver functionality into technology platforms
  • Skype? We cannot charge the private customers, but we can charge the enterprise customers. Follow the money.
  • How to find funding? Talk about money, not technology, talk about market, not invention. Dare to be different.

Silvija Seres from FAST showed a video of what business is all about: Selling.

FAST does not see itself as a Norwegian company, but more as half-American, which is a great strength. FAST has had a great journey – started 11 years ago, from the Norwegian Technical University, first finding its niche (tried search, some hardware, image transfers, etc.), had some success with alltheweb.com, tough times in 2001-03. Focus on the enterprise search market. Enterprises have much larger document sets, and lacks the link structure you find on the Internet. That means you both need scalability and to insert some intelligence in the form of metadata. FAST has two kinds of customers: Productivity customers, like Statoil and the FBI, who has employees that need to find data fast. This is a tough market to sell in, because everybody says that they can help you here. Sarbanes-Oxley and security is also a driver in this market.

The best market is where FAST helps companies make money rather than save money – companies that are moving into the digital space. Publishers, newspapers, media companies, telecommunications, banks etc.: Talk to the CEO and help them shape strategy to get into this space. Acquired by Microsoft because of strong technology and understanding of how to sell to large corporations (technology, people and vision). Now has 3600 installations, 700 employees in 32 locations (Oslo and Boston most important, nice dialogue between the pushy American and prudent Norwegian), 150 alliance and OEM partners.

Success factors:

  1. Choose large, international customers. (got Dell, IBM early.)
  2. Have at least one large office outside the Nordics.
  3. Think international from the start; use English as the primary language.
  4. Invest in a few international stars (ambassadors who know the culture, juniors who are hungry and can travel, rainmakers who generate the sales).
  5. Expect a lot of travel: both your employees and your customers want to see you face to face
  6. Build a good virtual culture: conference calls, instant messenger, etc.
  7. Create a big transcultural vision
  8. Create good processes, VIP culture and prudence
  9. First and foremost: ensure that technology, people and sales are "world class"
  10. Otherwise: People focus, deal focus, extremely hard work, extreme capabilities, quiet confidence.

Teknologiutviklingsforviklinger

…skulle vært navnet på en artikkelen som jeg har skrevet for Økonomisk Rapport. Men den ble døpt om til

TEKNOLOGI SOM VINNER

Det er normalt ikke den beste teknologien som vinner, hevder BI-forsker Espen Andersen. Her forteller hvorfor, og hva det har å si for strategien din.

Teknologi er komplisert, og hvordan teknologi utvikler seg – hva som overlever og hva som forsvinner – er enda mer komplisert. I utgangspunktet konkurrerer teknologier i et marked – men (til mange teknologers frustrasjon) er det ikke alltid den beste teknologien som vinner.

Det er også – til kunders frustrasjon – ikke alltid teknologien gjør det de ønsker den skal gjøre. Denne lille artikkelen er et forsøk på å forklare noen begreper om teknologiutvikling – og kanskje oppklare noen misforståelser rundt sammenhengen mellom teknologi og marked.

Når vi tenker på en teknologi – radio, biler, datamaskiner – har vi en tendens til å tro at disse ble «oppfunnet» av en eller annen smart oppfinner, og deretter forbedret fra år til år. Dette er ofte resultatet av et selektivt historisk tilbakeblikk og menneskers behov for ryddige og enkle fortellinger.

Som regel er det ikke en enkeltperson som oppfinner en teknologi. Radio, bil og datamaskiner er alle sammen teknologier som «lå i tiden» – det er først i etterkant at Marconi, Ford (i hvert fall hva gjelder industriell produksjon av biler) og Eckert/Mauchly har fått ære som opphavsmenn.

UTVIKLINGSFASER

Teknologi utvikler seg ikke i rette linjer – det vil si at den blir litt bedre hvert år fra et startpunkt. I stedet går utviklingen i rykk og napp, i revolusjonære og evolusjonære faser. Konkurransen og hva som vinner er dramatisk forskjellig i disse fasene.

I den revolusjonære fasen er teknologien ny og bedriftene konkurrerer på funksjonalitet. Man har mange forskjellige løsninger – tenk på alle de rare bilene som fantes i bilens barndom, for eksempel: Biler drevet av damp, strøm eller bensin, med motoren foran eller bak, med tre eller fire hjul, med passasjerene sittende ved siden av hverandre eller på lange rekker. I PC-ens barndom fantes det et utall ulike løsninger, alle med sitt eget operativsystem og sine egne programmer.

DOMINANT DESIGN

Den revolusjonære fasen varer inntil det begynner å utkrystallisere seg et dominant design (et begrep skapt av MIT-professorene Abernathy og Utterback på midten av 80-tallet.)

Et dominant design en konfigurasjon av ulike delløsninger som etter hvert blir standardløsningen for nesten hele markedet. For bilens vedkommende var dette en bil med to eller fire dører, ratt foran, lukket kabin, fire til seks passasjerplasser i to rader, selvbærende karosseri, tannstangstyring og bensinmotor.

For fly ble det en DC-3 , som har vært basis for de fleste passasjer- og lastefly etter at modellen ble laget. For PC-ens vedkommende ble det en IBM PC med DOS operativsystem (og etter hvert Windows), for bærbare PC-ers vedkommende en løsning med skjermen i et lokk over tastaturet.

Ofte er ikke det dominante design den beste løsningen, rent teknisk – men kundene vil ofte ha en standard heller enn det beste. Derfor bruker vi QWERTY-tastaturer i dag – en tastaturdesign som var laget for å være vanskelig å skrive på, slik at man ikke skrev så fort at skrivemaskinen hengte seg opp.

FRA REVOLUSJONÆR TIL EVOLUSJONÆR FASE

Når et dominant design er etablert, endrer konkurransen seg, og man går inn i en evolusjonær fase. Da er det ikke lenger så viktig å ha en smart løsning eller kunne gjøre noe spesielt – i stedet må man levere standardløsningen så raskt, billig eller kvalitetsmessig bra som mulig.

Da blir det mindre snakk om funksjon og mer snakk om ytelse: Biler skulle ha alt det man forventer av biler, men billigere og bedre enn konkurrentene. Den første moderne bilen var antakelig en Chrysler Airflow 1934 , og etter denne modellen har de fleste biler lignet på hverandre – det vil si at de har vært en Chrysler Airflow . De fleste fly er en videreutvikling av en DC-3. Og for PC-ens vedkommende ble det om å gjøre å være «IBM-kompatibel» og lage IBM-lignende maskiner som var bedre, raskere og billigere enn IBMs egne modeller.

I den revolusjonære fasen gjøres gjerne innovasjon av små oppstartfirma med mer eller mindre gode ideer. I den evolusjonære fasen handler innovasjon mer om mer planlagte endringer som prosessforbedringer og gradvise produktforbedringer, og ledelsen overtas av store firma – enten ved at et av oppstartfirmaene vokser seg store (som Microsoft, Amazon, Dell) eller ved at de små firmaene kjøpes opp av store firma med markedsadgang og videreutviklingsekspertise (som Cisco, IBM eller nesten alle de store farmasiselskapene.)

Som investor og som teknolog, med andre ord, blir det viktig å forstå hvorvidt den teknologien man ser på er i en revolusjonær eller evolusjonær fase – man investerer i helt forskjellige typer firma med helt forskjellig risikoprofil og avkastning.

NY TEKNOLOGI OVERTAR

Og apropos ingenting – den kumulative utviklingen (og fortjenesten) av teknologien er som regel størst i den evolusjonære fasen, men vi tenderer til å huske det revolusjonære produktet.

Den evolusjonære fasen slutter når en ny teknologi kommer – gjerne som en disruptiv innovasjon, det vil si en innovasjon som er dårligere enn den gamle teknologien, men som adresserer nye brukergrupper, gjerne de som ikke har hatt råd eller mulighet til å benytte den gamle teknologien.

PC-en begynte som leketøy og avansert kalkulator for folk som ikke hadde adgang til store datamaskiner, for eksempel. Nedlasting av musikk over internett er i ferd med å ta knekken på CD-er – og dermed også en del plateselskaper.

Og en av de mest spennende sidene av at Kina, India og Afrika begynner å melde seg på i verdenshandelen, er at firma som skal inn i disse markedene må finne en måte å tjene penger på i fattige markeder.

Derved kommer de til å finne på ting som vil komme tilbake i vestlige markeder som disruptive innovasjoner.

HVEM VINNER?

Et frustrerende element for teknologer er at den beste teknologien – sett fra teknologenes synspunkt – sjelden vinner. I stedet vinner ofte en teknologi som er nesten like bra rent teknisk, men som av en eller annen grunn, ofte knyttet til hvordan kundene oppfatter den, får en dominerende markedsandel og dermed blir kjøpt.

Et klassisk eksempel her er de to videospillerstandardene VHS og Betamax, som konkurrerte om dominansen den gangen videobåndspillere for forbrukere var noe nytt. Betamax hadde bedre bilde og lyd, men VHS vant. En av hovedårsakene var at Betamax i begynnelsen bare var tilgjengelig i timeskassetter, mens VHS-kassetter kunne ta opp i to timer – eller, med andre ord, like lenge som en 1,5 timers film varer med reklame på amerikansk fjernsyn.

Kundene foretrakk en uavbrutt film med litt dårligere bilde, og det er grunnen til at du nå har en gammel VHS-spiller i kjelleren og ikke en Betamax. Og til at jeg stadig vekk får høre at Betamax tapte selv om det var et bedre produkt. For teknologene var det bedre, for kundene ikke.

Og her ligger løsningen: Det hjelper ikke at teknologien er super hvis kundene ikke ser nytten av den. I forlengelsen av den erkjennelsen ligger at man ikke må basere sin strategi på hva konkurrentene gjør – ikke forlenge listen over hva produktet ditt kan gjøre, men øke antallet ting kundene kan bruke ditt produkt til.

Hvis man i tillegg klarer å fokusere ikke bare på de kundene man har, men også tenke litt på de kundene som ikke har råd eller ikke kunnskaper til å bruke ens eksisterende produkter, står man bedre rustet til å operere i en rivende teknologiutvikling.

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Økonomisk Rapport nr. 10/2008 med tittelen «Teknologiutviklingsforviklinger».

Kryptografiens problem

Gisle Hannemyr, min broder i ånden på Universitetet i Oslo, redegjør i en kronikk i Aftenposten om hvordan svensk Internett-trafikk (og med den, mye norsk) nå overvåkes uten skjellig grunn til mistanke. Svaret, i følge Gisle, er kryptografi – at vi alle må ta i bruk programmer som krypterer våre kommunikasjoner slik at selv om overvåkere (og jeg er faktisk mindre bekymret for storebror enn for de mange lillebrødre, for ikke å snakke om store mødre, som skal overvåke oss for å beskytte oss mot oss selv) får tak i det vi sender, kan de ikke lese det.

Det finnes idag utmerket kryptografi som er svært vanskelig å dechiffrere selv med svært avansert teknologi. Problemet med kryptografi er imidlertid at for det første krever det teknisk kunnskap og en viss innsats fra brukerne, og for det andre er det ikke effektivt før alle bruker det.

Moderne kryptografi fungerer ved at hver bruker har en offentlig (delt) og en privat (hemmelig) nøkkel. (En nøkkel her er en kode som brukes som inngangsverdi i et krypteringssystem.) Hvis man krypterer noe med den offentlige nøkkelen, kan den bare leses med den private nøkkelen, og omvendt. Hvis den private nøkkelen holdes hemmelig, kan folk sende deg meldinger kryptert med din offentlige nøkkel – og da kan bare du lese innholdet. Et slikt krypteringssystem kan også brukes til autentisering: Hvis du krypterer en melding med din private nøkkel, og den kan gjøres leselig med din offentlige nøkkel, betyr det at bare du kan ha sendt den meldingen. Krypterer man først med sin private nøkkel, og så med mottakerens offentlige, får man kommunikasjon som er både autentisert og hemmelig.

Det er ikke vanskelig å implementere kryptografi, men det krever litt ekstra arbeid. Du må bruke et annet epost-program enn det vanlige, og du må lage en offentlig nøkkel som legges tilgjengelig. Så må du få andre til å gjøre det samme. Og her er noe av problemet: Ingen av de kjente epostprogrammene (Microsoft Outlook, Mozilla Thunderbird, Google Gmail) idag har støtte for skikkelig kryptering. Visse programmer som er brukt innen store bedrifter, som Lotus Notes, har kryptering som en innebygget del, som du bruker uten at du egentlig er klar over det.

De færreste brukere gidder å bruke så mye tid og krefter på å kryptere sin epost – særlig fordi mottakerne også må ha et krypteringsprogram. Dermed brukes kryptering først og fremst av folk som har svært store incentiver til å skjule hva de holder på med – kriminelle, politisk forfulgte, folk som sender hverandre pornografi, etc. På denne måten blir kryptering i seg selv mistenkelig – fordi man ønsker å skjule sine kommunikasjoner, kommer spørsmålet fort: Hvorfor er det så viktig for deg? Det er vel ikke så farlig at myndighetene kan lese hva du holder på med? Har du noe å skjule kanskje?

Problemet er at dagens gode myndigheter kan være morgendagens menings- og oppførselstyranner. Hva om du bestemmer deg for å forsøke å gjemme en mindreåring asylsøker som vil bli drept hvis han sendes hjem? Hva hvis du har meninger eller legninger som ikke stemmer overens med de rådende i samfunnet? Hva om du rett og slett ikke liker tanken på at noen andre enn mottakeren av dine kommunikasjoner kan lese hva du holder på med.

Vi har en rett til å bli latt i fred, og den retten blir mer og mer tynnslitt for hver dag som går. Kryptografi gir oss denne retten tilbake, men da må teknologien bli standarden heller enn unntaket. Men dette er et område der programvareprodusentene vegrer seg for å gå inn: Inntil for noen år siden var faktisk offentlig-privat nøkkel kryptografi ansett som våpenteknologi i USA og ikke tillatt å eksportere i maskinlesbar form. Phil Zimmermann gikk rundt dette ved å publisere kildekoden til sitt kryptografi-program som en bok på MIT Press, og da gikk trykkefriheten foran våpenloven. Om et populært epostprogram får innebygget kryptering, kommer kravet om at myndighetene skal ha en bakdør ganske snart. Og hva skjer om du har kryptografert epost eller harddisk og myndighetene forlanger at du skal åpne den for dem?

Mine studenter kommer langveis fra…

Her er en artikkel om tre av mine studenter innen IT management – og det er jo hyggelig at de kommer hit for å lære. Så gjenstår det bare å se om entusiasmen holder – og om vi her på berget evner å ta vare på dem.

And, to the students: You certainly show promise when it comes to sucking up to the teacher…..

Bankebank

Lehman Brothers mot Chapter 11. Bank of America kjøper Merill Lynch. AIG (et av verdens største forsikringsselskap) søker hjelp fra the Fed.

Noen som har spådommer om renten fremover?

Lufthansa-kjøper-SAS-rykter

Ifølge e24 vurderer Lufthansa å kjøpe SAS. Handel i aksjen er stoppet etter at Reuters meldte om dette.

Jeg tror, som jeg skrev i min kronikk i Aftenposten i mai 2006, at dette er den eneste logiske utgangen om SAS skal overleve som nettverksselskap. Det er store synergier innen administrasjon, vedlikehold og ikke minst flyrutedekning. Begge er med i Star Alliance, så man beholder Eurobonuspoeng og dermed de trofaste og viktige utenlandskundene. Og Lufthansa er store nok til å kjøre over alle mulige "landskamp"-dimensjoner og få til en integrasjon slik at SAS fremstår med et mer helhetlig kundegrensesnitt.

Rent industrielt er dette tingen å gjøre – for kunder, ansatte og for eierne. Så gjenstår det å se om det lar seg gjøre rent prismessig (og uten at man blander inn direkte irrelevante ting, som nasjonal stolthet). Uansett om det er noe i ryktene i det eller ikke, og hva utfallet av eventuelle forhandlinger blir denne gangen, er jeg overbevist om at dette vil skje før eller siden.

Noe annet ville rett og slett være lite fornuftig. Og det er jo fornuftig man bør være i flybransjen, ikke sant?

En fare med søkegenererte avisforsider

Aksjekursen til United Airlines’ falt 76% ved at Google News plukket opp en seks år gammel sak om at UAL hadde bedt om kreditorbeskyttelse (Chapter 11, en lettere versjon av konkurs). Saken havnet på førstesiden, kursen falt og utløste stop-loss salg, og dermed var snøballen igang.

Dette kunne skjedd i en vanlig nettavis også, men Google News er automatisk generert. Dette åpner interessante muligheter for den som er ute etter å manipulere aksjekurser…..

Erfaringer med "publishing on demand"

Heromdagen publiserte jeg en bok på lulu.com, for gratis nedlasting eller nokså rimelig kjøp. Det var morsomt å gjøre det, og siden jeg ikke har noen illusjoner om å tjene masse penger på denne boken er det jo en grei distribusjonsform.

Men ny teknologi blir ikke interessant når den erstatter gammel teknologi, men når man tar i bruk den nye teknologien til å gjøre ting den gamle teknologien ikke kunne. Lulu er i en viss grad en forbedring, ikke bare en automatisering, av gammel teknologi, siden det er «publish on demand» og ikke selvfinansiert publisering (som f.eks. kolofon.no driver med.) Dette betyr at hver enkelt bok trykkes idet den blir bestilt. Det det også betyr, er at boken blir levende, i den forstand at den kan oppdateres løpende.

Her er eksempelet: Carsten Pihl lastet ned boken og leste den (og kommenterte den her). Han sendte meg også en epost der han påpekte at jeg hadde lagt altfor mange illustrerende kommentarer og anekdoter ned i fotnoter (som jeg liker å lese, men andre finner forstyrrende.) Dette trekker ned lesehastigheten, så han anbefalte meg å legge dem inn i teksten og reservere fotnoter for referanser og sidekommentarer.

Som sagt, så gjort. Jeg fiklet litt på grunndokumentet (en helt vanlig Word-fil), funnet enda noen flere ting å rette på, lastet den opp, og nå er den reviderte utgaven utgitt. Og Carsten lagt til bloggerullen.

PS: Forøvrig ser økonomien dette slik ut: Lulu tar en viss pris for å lage hver bok (den synker med antall bestilte) og en liten provisjon. Av de $20 boken koster, er produksjonsprisen ca. $6.50, Lulus provisjon $2.50, og jeg får altså ca. $11,00. Hvis jeg selger noen, da…. Dette er faktisk, relativt sett, en langt bedre deal enn noe forlag jeg har vært borte i. I tillegg kan man melde seg på endel distribusjonspakker, slik at boken kan selges gjennom Amazon.com, vanlige bokhandler og så videre. Vet ikke om dette fungerer vs. norske bokhandler og nettbokhandler, så jeg tror ikke jeg gidder – i tillegg kreves da et ISBN-nummer, som lulu ordner gratis, men det allikevel litt for mye fikling for noe som er et eksperiment.

Men jeg lurer på om jeg ikke skal botanisere litt i artikkelfloraen og lage en essaysamling eller to. Om ikke annet, så for å ha et eksemplar eller to å dele ut etter foredrag og lignende.

Oljeflyt og -forbruk

Glimrende grafikk fra New Scientist viser oljeproduksjon og -forbruk (og hvordan oljen flyttes) rundt om i verden. Visste du f.eks. at USA produserer tre ganger så mye olje som Norge, og at Mexico, Venezuela, Iran og Kina produserer mer enn oss?

En annen sak er transporten – noe som kanskje også er grunnen til at norsk olje har gode priser, siden politisk risiko og infrastrukturrisiko er relativt lav.

(Via Anthony Williams)

Åpne amerikanske importdata

Via Pål Lykkja fikk jeg en peker til den fantastiske webtjenesten Importgenius, som viser alle importdeklarasjoner inn til USA. Virkelig et eksempel på verdiskapning basert på åpent tilgjengelige offentlige data. Se mer om dette i denne artikkelen.

Jeg har lenge vært opptatt av at offentlige data – kartdata, skoledata, Brønnøysund, alt unntatt de forbistrede skattelistene – skal være offentlig tilgjengelig i stedet for å selges for en slikk og ingenting til enkeltaktører av etatstopper som skal leke forretningsmenn. Verdiskapningen blir mye større hvis man bare legger ting ut, enten folk tar det i bruk i sine beslutninger eller entreprenører tilbyr tjenester basert på dem.

Invitasjon til kurs i strategisk forretningsutvikling og innovasjon

Sammen med min gode kollega Ragnvald Sannes arrangerer jeg et Master of Management-kurs i Strategisk forretningsutvikling og innovasjon med oppstart til høsten. (Du finner en brosjyre her (PDF, 3.4Mb).) Kurset går over fem moduler a 3-4 dager (pluss endel arbeid innimellom) i perioden september 2008 – april 2009. Det er rettet mot folk i leder- eller mellomlederstillinger med fokus på forretningsutvikling. Gitt hvordan verden ser ut idag (og Ragnvalds og mine interesser) vil mye være fokusert på nettbasert og annen teknisk orientert utvikling, uten at det skal hindre noen fra å få utbytte at kurset selv om de ikke er teknisk orientert.

En interessant vinkling, som vi gjerne ser bedrifter gjør, er å sende en, to eller tre ansatte som har et innovativt forretningsprosjekt de skal ha gjennomført – og som så kan benytte kurset til en strukturert gjennomføring – noe Ragnvald caller "project coaching" – av dette prosjektet, med relevant teori og en steg-for-steg gjennomføringsprosess. Dette er noe Ragnvald har lang erfaring med (og mange fornøyde studenter fra tidligere avholdte kurs.) Selv kommer jeg til å stå for forelesninger i strategi, strategisk teknologibruk og sammenhengen mellom teknologi- og markedsutvikling – samt at jeg er formelt fagansvarlig. Gitt mine forskningsinteresser om dagen, blir det nok endel søketeknologi, Ragnvald har jobbet med eCommerce-utvikling i ulike sektorer og er en kløpper på gjennomføring, og ellers kommer vi til å bruke forelesere fra BI og fra firma vi har kontakt med.

image Det blir en utenlandstur også – i samarbeid med Accenture blir det besøk i deres innovasjonslaboratorium i Sophia Antipolis, det franske motstykket til Silicon Valley.

Kurset gir poeng mot en Master of Management-grad på BI, men erfaringsmessig tar mange disse kursene som et enkelt-stunt, gjerne i forbindelse med et prosjekt. Det er en utmerket anledning til å skaffe seg et godt kontaktnett av interessante og dyktige mennesker som jobber med å gjennomføre endringer i bedrifter.

Hvis du har spørsmål om innhold, lurer på om dette kurset passer for deg eller for noen av dine ansatte, eller har andre faglige spørsmål, ta kontakt med Ragnvald Sannes (4641 0752, ragnvald.sannes@bi.no) eller meg (4641 0452, self@espen.com). For mer administrativt orienterte spørsmål (priser, opptak, Master of Management-studieregler etc.), ta kontakt med BIs Lederutdanning (46 41 00 05, lederutdanning@bi.no).

Vel møtt!

Våpenleverandørstrategi

Anders Brenna tok tak i et poeng fra mitt foredrag på Open Nordic – selv om han nok overdriver min betydning for Opera ganske skikkelig. Men våpenleverandørmetaforen er relevant – og det var jo et morsomt bilde. Bare synd at jeg hadde glemt å ta av meg hands-free’en i befippelsen..

Espen Andersen 

Bokhandlerne tar tak i fremtiden

Arild Bjørn-LarsenDet finnes knapt noen bransje som er så bakpå, rent teknologisk, som forleggerbransjen i Norge. Man (i hvert fall de fleste) stritter imot teknologiske nyvinninger og klynger seg til et etterhvert noe nedslitt kulturalibi, samtidig som det selges og utgis flere bøker enn noensinne. Og fremdeles gjøres alt på papir – jeg har nylig vært med på å skrive en bok og ble himmelfallen da korrekturen ankom på papir, med beskjed om at jeg måtte rette med penn og levere det tilbake via post eller fax (fax? Hvem har fax?)

Det er gledelig å se at denne tregheten ikke gjelder alle deler av bransjen. Dette er primært to steder: Det finnes en rekke små forlag som forsøker å etablere seg enten som raskere og mer dynamiske enn de store (og dermed med bedre service overfor den enkelte forfatter), og det finnes mange små forlag som drives med lave kostnader og meget spesifikke interesser – reelle kulturforlag, for å si det slik.

Det andre stedet er bokhandlerne, som i mye større grad er nødt til å være forutseende – de må forholde seg til markedet på en helt annen måte enn resten av bokbransjen. Som denne reportasjen viser, forsøker man å møte en digitalisering ved å se hvordan bokhandlerne kan bli utsalgssteder, dels gjennom opplæring, dels gjennom print-on-demand som direkte konkurrent mot Amazon (er i grunnen litt forundret over at ikke Finn.no har laget et bruktbokmarked ennå, forresten.)

Jeg har ikke lest rapporten ennå, men Arild Bjørn-Larsen har overvåket elektronisk handel i mange år (dels gjennom et BI-prosjekt om elektronisk handel ledet av Peder Inge Furseth) og er svært reflektert over mulighetene bokbransjen har til å klare en overgang mot en mer digital verden. Jeg synes tidsperspektivet – 3-5 år til "tipping point" – virker realistisk. Jeg er ikke overbevist om at lesebrett er tingen, medmindre de kommer som en slags overdimensjonert iPhone. Og problemet med eksemplarsalg er en klassisk disruptiv teknologi – forleggerne har et stort apparat til redaksjon og distribusjon av enkelteksemplarer, som er lønnsomt og ikke lett å bygge ned.

Men det hjelper ikke å stikke hodet i sanden – og det er oppmuntrende å se at i alle fall en del av bokbransjen både er villig til å ta tak problemstillingen, diskutere den, og ikke hoppe på en masse dommedagsprofetier trass i noe vanskelige fremtidsutsikter. 

Frykten for de beste

I dag holder jeg foredrag på Johan Throne Holst-konferansen – temaet er «Frykten for de beste», faktisk inspirert av min kronikk i Aftenposten. Presentasjonen (i PDF-format) finner du her.

Interessant at denne tittelen faktisk har inspirert – Idar Kreutzer sa at han først var provosert av min tittel og deretter følte at han ikke kjente seg igjen. Jeg synes dette er utmerket – at han følte grunn til å undersøke og faktisk besvare kritikken. Et av problemene med å holde foredrag og skrive som jeg gjør, er at man ofte ender opp med å preke for koret – de som ikke vil ha utlendinger eller smartinger inn i sitt firma, deltar heller ikke på slike konferanser. Men synliggjøringen kan jo ha en effekt.

Hittil har det vært interessant – Idar Kreutzer, Arne Krokan (sjekk bloggen hans), Øyvind Martinsen, Ingrid Røynesdal (som nå snakker om mentoring innen musikk og idrett, i motsetning til næringsliv og utdanning, der tilbakemeldinger og oppmuntring er kortfattet eller fraværende.) Mentoring handler om komplimenter, kritikk og utfordringer – og mye av alt. Deretter Oana Ecatarina Man, BI-student fra Romania (utmerket foredrag om redsel og hvorfor man ikke skal la seg styre av den. Så er det en diskusjon med gode studenter ledet av Jens Petter Heyerdahl, og så undertegnede.

Oppdatering: TU skrev en liten sak her. Og DN.

IT – drevet av knappe ressurser

(Publisert i Økonomisk Rapport 6/2008)

På lenger sikt er det imidlertid bare en faktor det er virkelig mangel på når det gjelder IT-utviklingen, skriver Espen Andersen, som tar for seg driverne bak IT-utviklingen.

IT – drevet av knappe ressurser

Hvordan vi organiserer vår informasjonsbruk har alltid vært preget av hva slags ressurser det har vært knapphet på til enhver tid. I fremtiden vil vår bruk av datamaskiner se forskjellig ut – og her kan Norge spille en rolle.

Teknologi former organisasjoner. Uten damp, jernbane og kanaler, ingen industrialisering. Uten telefon og heis, intet sentralt hovedkvarter i sentral skyskraper, separat fra produksjonen. Uten hengemapper, ingen memoer (og gjett hva elektronisk post er basert på?)

Hvordan vi organiserer vår teknologi, særlig informasjonsteknologi, er mer preget av hvilke mangler teknologien har enn dens muligheter. I datamaskinens barndom – frem til ca. 1990 – var datamaskiner kostbare og svært begrenset. Prosessering var dyrt, og mye krefter ble brukt til å få så mye nytte ut av hver enkelt datamaskin som mulig. Man fordelte omhyggelig tiden hver bruker kunne ha på hver maskin, til å begynne med ved at folk stod i kø, etter hvert med sentraliserte operativsystemer som delte datakraft ut til brukere etter behov og budsjett.

PCen, mot slutten av 80-tallet, gjorde prosessering billig. Hvis et program ikke gikk raskt nok, ble det stadig oftere mer økonomisk å kjøpe flere datamaskiner enn å bruke tid på å gjøre programmet raskere. Slik er det fremdeles: Mesteparten av datakraften i en PC går ikke til å beregne renter eller formattere tekst eller hva man nå skal bruke programmet til, men å gjøre programmet lett å bruke. Og mesteparten av tiden gjør PCer ingenting – for det meste står de rett og slett og venter på neste tastetrykk eller museklikk.

Da prosessering ble billig, ble kommunikasjon – eller rettere sagt kommunikasjonskapasitet – en kritisk ressurs. Internett er designet rundt denne begrensningen. For svært mye informasjonsbruk er det slik at man har prosesseringskraft på en lokal klient, som en PC eller en mobiltelefon, og informasjon på en sentral server. Mellom klient og server er det et tregt og til tider upålitelig nettverk – og denne trege kommunikasjonskanalen måtte utnyttes så mye som mulig. Det blir viktig å begrense mengden data som måtte suges ned gjennom det tynne nettverkssugerøret – og mye av tankevirksomheten rundt datamaskiner de siste 15 årene har gått med til å definere hva som skulle gjøres lokalt (presentasjon) og hva som skal gjøres sentralt (lagring og til dels prosessering).

Etter hvert som privatpersoners bruk av Internett har finansiert stadig raskere og bedre nettverk, er kommunikasjon i ferd med ikke lenger å være en kritisk ressurs. I de fleste urbaniserte strøk kan nå en privatperson få 100 Mbps via fiberkabler (i hvert fall hvis man er villig til å betale litt skikkelig), og mobilnettverket leverer opptil 3Mbps for en relativt rimelig penge. Man kan laste ned eller se direkte filmer og musikk, sende bilder av seg selv og andre rundt omkring i verden uten vanskelighet og med liten forsinkelse. Det finnes til og med internettsider som lar deg laste opp film fra mobiltelefonen mer eller mindre direkte. Programvareleverandørene har fulgt opp, og leverer i stadig større grad sin funksjonalitet rett over nettet, rett og slett fordi den høye hastigheten tillater det.

Med andre ord, prosessering og kommunikasjon er ikke lenger noe man trenger å tenke mye på. Hva er det da som holder igjen utviklingen, og som man må organisere seg rundt?

På kort sikt ser det ut til å være energi. Datasentre bruker enorme mengder elektrisitet, primært for kjøling. Vi kan løse dette ved å utnytte det faktum at det er mye mindre kostbart å flytte bits (data) enn elektrisitet (der man taper mye effekt i lange kraftlinjer.) Ved å legge datasentre til steder med god tilgang på strøm, fortrinnsvis i kaldt klima slik at behovet for kjøling reduseres, kan man spare energi. Både Microsoft og Google, for eksempel, har bygget et datasenter i Oregon nær en vannkraftverk, og vurderer å bygge tilsvarende sentre på Island.

Fremtidens firma vil ha sine datasentre – for mange av dem, delt med andre bedrifter – i det kalde nord, nær en stor elv eller høy foss. Det slår meg at her bør norske kraft- og industrikommuner på Vestlandet kjenne sin besøkelsestid – noen hundre tusen servere i en gammel industrihall på Vestlandet må da være en glimrende investering, slik bl.a. Helge Skrivervik har tatt til orde for?

Andre knappe faktorer man sliter med er metadata – det å sette ord på informasjon som er lagret i form av video og audio, slik at den blir søkbar . Her er det imidlertid stor utvikling, og mange oppfinnsomme løsninger som crowdsourcing, interpolering mellom informasjonskilder og bedre og bedre automatisert bildetolkning. Andre begrensninger er at Moore’s lov begynner å gå mot slutten etter hvert som informasjonskanalene i prosessorene blir så trange at elektronstrømmene ikke lenger oppfører seg pålitelig, og de begrensninger i prognostisering som ligger i kaotiske systemer, slik som vær og aksjekurser.

På lengre sikt er det imidlertid bare en faktor det er virkelig mangel på: Kunnskap (eller, mer presist, folk som er villig og i stand til å arbeide med informasjonsteknologi). Andelen av smarte folk er stort sett konstant i enhver befolkning, uavhengig av utdanningsnivået. Etterspørselen er økende, og vil fortsette å øke i overskuelig fremtid, for folk som forstår hva som er inne i boksen og kan gjøre noe for å utvikle, ikke bare fikse det. Altså må vi optimalisere vår teknologi rundt tilgjengeligheten på folk som kan utvikle og drive den.

De fleste av de personer som arbeider med å utvikle og optimalisere informasjonsteknologi har liten interesse av å bo i fjerne og kalde deler av verden, uansett hvor god tilgangen på elektrisitet måtte være. Men siden digital informasjon kan flyttes nesten hvor som helst, vil folk som arbeider med dem vil bli plassert på steder som tilbyr det de anser som å være det gode liv, enten det nå vil si Boston eller Bangalore, Silicon Valley eller Silicon Glen. De vil være relativt sentralisert (uansett videokonferanse, det hjelper å sitte tett sammen med mange andre eksperter når du skal utvikle nye ting.) Selv om de sitter i tett grupper (gruppert etter sine kunnskaper mer enn hvor kunder og teknologi er), vil de samarbeide med folk over hele verden. Tidssoner mer enn avstand vil bli noe man vil slite med – i mange tilfelle kommer man til å forholde seg til en felles tidssone, antakelig dominert av amerikansk østkyst. Forfatteren Cory Doctorow har skrevet en roman med tittelen Eastern Standard Tribe, som betegner nettopp denne gruppen mennesker.

Jeg tror mangel på kunnskap vil være med oss for alltid – samtidig som vi flytter tettere til Googles visjon av teknologi som organiserer all informasjon i hele verden, er det fortsatt en lang vei å gå. Menneskelig oppfinnsomhet og variasjon vil sikre at om vi noen gang kommer dit, vil denne teknologien være forskjellig a) svært forskjellig fra hva vi kan forestille seg nå, og b) vil ta mye lenger tid å utvikle og enda lenger tid for å bli tatt i bruk enn vi tror. Det er en god mulighet for at den vil konstrueres på dårlig engelsk, men bli brukt med automatisk oversettelse et eller annet sted mellom teknologi og bruker.

Og godt er det, for jeg tror teknologi som fungerer smertefritt er et problem i seg selv. Som Jonathan Zittrain sa på en konferanse nylig: "På randen av kaos ligger suburbia" – en ren, velfungerende teknologi, som fordi den skal fungere for de mange blir tett kontrollert av de få, som ønsker å forhindre at de smarte videreutvikler den. Menneskelig oppfinnsomhet trives under imperfekte omstendigheter, der feil kan bli utnyttet eller overvunnet, og hvor det ligger forretningsmuligheter for de som har energi og initiativ til å søke dem.

Måtte det alltid finnes knappe ressurser og mangelfull infrastruktur slik at vi sikrer fortsatt innovasjon!

Markedsføring via søk, buzz og blogg

Jeg skal holde et foredrag for BIs markedsavdeling (tydeligvis definert som de som har adgang til nøkkel nummer 20 som er det øverste man finner når man søker etter "markedsavdelingen" på bi.no) om bruk av blogger og annen form for "word of mouth" markedsføring idag. Meget hyggelig oppdrag idet det er på Holmen Fjordhotell, jeg har bestemt meg for å ta båten min dit (det tar omtrent tre kvarter, har bare 25 hester….) og kravet til forberedelse er rimelig lavt.

I stedet for en presentasjon, hadde jeg tenkt å bruke dette blogginnlegget som et utgangspunkt, med noen linker som illustrerer mine poenger. Så la meg se, her er noen ideer:

  • En stor og økende andel av besøkende til en webside kommer fra søkemotorer. Derfor blir innholdet i websiden og hvor lett den er å finne viktigere enn utseende og informasjonshierarki.
  • Den beste måten å komme høyt opp på søkemotorer er at mange finner ditt innhold relevant og linker til deg. Blogger er viktige her fordi bloggere linker til hverandre og kommenterer – en samtale som fanges opp av Google og andre søkemotorer. Markedsførere har skjønt dette, og endel har jobbet med å skape samtaler om produkter og tjenester.
  • Hugh MacLeod (Gapingvoid) er kanskje det beste eksemplet på en vellykket viral markedsfører, som har jobbet med English Cut, Stormhoek, og Microsoft. Hans utsagn om viktigheten av at de som sprer informasjon har interesse av den er essensielt.
  • Legg merke til hvordan English Cut’s blog ikke lenger er aktiv – blogging er noe man holder på med hele tiden. Ikke begynn å blogge hvis du ikke allerede skriver, og har et budskap.
  • Blogging er ikke en reklameaktivitet. Bare spør Kristin Halvorsen.
  • Det som skrives om deg på nett synes – så vær med i dialogen. Bare spør Innovisjon.
  • De fleste lesere leser ikke blogger direkte, men gjennom RSS (og RSS-lesere som Bloglines) eller via søkemotorer.
  • Corporate blogs skal inneholde relle ting av interesse for de som leser, de skal skrive av dem som har informasjonen, og de skal fungere både som meldingstjeneste og arkiv. Ligg unna pressemeldinger og astroturfing. Her er noen gode eksempler:
    • Tim O’Reilly: Radar (alltid spennende lesning, kvartalsvise oppdateringer)
    • Google: The Google Blog (kortfattede oppsummeringer for ettertiden, nyheter om produkter og tjenester. Nøkternt.)
    • NRK: NRKbeta.
  • David Weinberger og venner har skjønt noe med The Cluetrain Manifesto – markedsføring på web er en samtale, ikke et snikende angrep.
  • Det kan fungere utmerket hvis man har genuine spørsmål (altså behov for en genuin samtale) til kundene – jeg liker å bruke Trolltech som eksempel, ikke fordi de blogger, men fordi deres forretningsmodell drar nytte av kundenes input, og fordi dette er i kundenes interesse.
  • De fleste "corporate blogs" blir bare et skuldertrekk, følges ikke opp, og dør når den neste moteretningen kommer.
  • Diskusjonen bør ikke være om hvordan BI kan benytte blogger, men hvordan BI kan engasjere studenter, faglige, politikere, konkurrenter, og hvem det nå måtte være i en samtale til gjensidig nytte. Om det skjer gjennom blogging, wikier, pressemeldinger eller Youtube, er egentlig uinteressant. (Sony, f.eks. har brukt YouTube til å skape omtale av sine Bravia-skjermer.)

Det får holde – kommentarer?

Oppdatering 28. mai: Takk for gode kommentarer – fikk sagt det jeg mente (og en god del mer) og dessuten demonstrert hvor viktig dialog er. Samt at det går an å holde foredrag uten Powerpoint, skjønt neste gang skal jeg sette skjermoppløsningen til 1024×768 i stedet for 1400×1050 slik at folk får med seg hva som står på websidene man viser.

Det intellektuelle Kina

Interessant artikkel i Morgenbladet av Mark Leonard om hvilke debatter som går – i full offentlighet – i Kina. Som vanlig er det mye man ikke vet – jeg var klar over diskusjonene som går (de kan man til og med lese om i China Daily eller se på engelskspråklig TV) men denne artikkelen gir dimensjoner og utdyping.

Oppdatering: Henning Kristoffersen (BIs egen Kina-ekspert) nevnte at artikkelforfatteren har skrevet en aldeles utmerket bok kalt "What does China think", som tilfører en rekke nye momenter til vår noe mangelfulle Kina-kunnskap.