Kategoriarkiv: Strategisk

Fra arkivet: Tastetrykk og biffmiddag

Postet den av
3

(Nok et innlegg skrevet for en stund siden, aldri inkludert i bloggen. Aktuelt i disse Big Data-tider…)

I forrige innlegg snakket jeg om firma som ser på de store tall og ikke forstår hva kundene egentlig gjør.  Denne gang tenkte jeg å presentere noen eksempler på hvordan man kan tjene penger hvis man forstår hva kundene egentlig kommer til å gjøre (i stedet for hva de burde gjøre).  Og IT spiller naturligvis en rolle.

Roadway Express er var et amerikansk transportfirma (nå en del av YRC), som hovedsakelig opererte i B2B markedet (frakt av pakker opptil 80 kg fra firma til firma). De skrev på midten av 90-tallet et lite dataprogram som de tilbød sine kunder. Programmet var for bruk på lasteramper i store firma, hvor man gjerne har en PC, koblet til en vekt og en printer.  Dette programmet gjorde det enkelt for arbeiderne på lasterampen å velge en leverandør (Roadway, UPS, Federal Express, Airborne, US Postal Services og sikkert enda flere.)

Programmet ble gitt til økonomisjefer, som mottok det med takk fordi det fikk opp hastigheten i produksjonen av adresseetiketter og skjemaer for å få sendt ting fort avgårde – og fordi Roadway lovet at all prisinformasjon til enhver tid skulle være korrekt, slik at det gikk an å velge rimeligste leverandør.  Og Roadway holdt ord – prisinformasjonen var til enhver tid korrekt.

Dette hørtes besnærende ut for økonomisjefene – men programmet hadde en liten vri: Standardvalget til enhver tid var Roadway – selv om de ikke alltid var billigst.  Det var lett å velge den billigste leverandøren – bare et eller noen få tastetrykk.

Men her kommer psykologien inn: En som jobber på en lasterampe har dårlig tid og liten motivasjon for å bruke mer tid for å spare bedriften for noen få kroner.  Det er mye lettere å bare velge standarden, særlig fordi forskjellene var små uansett.  Resultatet var at Roadway øket produktiviteten for sine kunder – og at firmaet fikk en ganske skikkelig økning (jeg ble fortalt opptil 20%) i markedsandel hos de kundene som hadde programmet.

Med andre ord, hvis du kjenner til hvorfor dine kunder gjør som de gjør – og ikke minst hvis du klarer å finne forskjellen på hvem som betaler og hvem som bestemmer – kan det være penger å tjene, særlig i markeder hvor marginene er små og de faste kostnadene høye.

Vi har et eksempel fra Norge også: Müllerhotell, en tidligere hotellkjede, bygget på tidlig 80-tall et stort hotell på Heimdal sør for Trondheim.  Hotellet skulle være endel av en større utbygging med shoppingsenter, bolighus og kontorer – men som vanlig ble enkelte deler av utbyggingen forsinket.  Der med sto man der med et hotell midt ute på en slette, som lokalbefolkningen refererte til som ”det lille huset på prærien.”  Hvordan skaffe kunder?

Markedsavdelingen tenkte seg om – og kom opp med følgende tilbud: 90% avslag på middagen (skikkelig biff) til alle som betalte full pris for rommet.  Innen kort tid var hotellet smekkfullt, selv om totalprisen for rom og middag var det samme.  Hvorfor?

Svaret er enkelt for den som vet hvordan forretningsreisende fører reiseregninger: I dette tilfelle, ved å sende regningen for rommet rett til arbeidsgiver og betale biffmiddagen ut fra diettpengene, som man så gikk overskudd på….  Med andre ord, en bonusordning med utbetaling i rede penger.  La gå at den etisk betenkelig – den viser i alle fall at man kan påvirke etterspørsel ved å forstå hva kundene egentlig gjør.

Så hvorfor forstår ikke flere firma hva kundene egentlig gjør?

En årsak er at ledelsen ikke selv er kunde – hvis man bruker egne produkter eller tjenester, skjer det gjennom en tjenestekanal som er fullt klar over at sjefen er kunden  En annen årsak er at man undervurderer hvor smarte kunder kan være – og dermed planlegger man ut fra hvordan kundene er nå, heller enn hvordan de kommer til å være senere.

Det engelske mobiltelefonselskapet One2One (nå T-Mobile) oppdaget dette på slutten av 90-tallet, den gangen mobiltelefoner ble solgt for en krone for å kapre nye kunder.  De kom med følgende tilbud: Ring gratis fra en One2One telefon til en annen etter klokken åtte om kvelden.

Et godt tilbud skulle man tro, men kundene var smartere enn selskapet.  De skaffet seg to telefoner, ventet til klokken åtte, ringte fra den ene til den andre telefonen, hang en telefon på babysengen og tok den andre med seg på puben.  Og dermed hadde man en masse nye kunder som brukte telefonen i evigheter (så man måtte bygge nye basestasjoner) men som ikke betalte for seg.

Akk ja, disse kundene.

Fra arkivet: Øl og bleier

Postet den av
1

(Dette er et innlegg jeg skrev for ca. 10 år siden. Jeg skal til et CISR-møte om bruk av A/B testing om nogle minutter, og tenkte at i mellomtiden kan jeg jo poste dette lille innlegget. Forøvrig snakket jeg med Tom Davenport for i forrige uke, og han fortalte at øl-og-bleie-eksempelet er reellt – og at bedriften, selv om de fant sammenhengen, ikke gjorde noe systematisk med den. Hvilket bekrefter observasjonen at bedrifter ofte har data, men ikke bruker dem.)

For noen år siden fikk en større amerikansk supermarkedkjede installert software som kunne analysere kundenes handlekurver.  I stedet for bare å ha statistikk over hvilke varer som ble solgt, kunne man analysere hvilke varer som ble solgt sammen – såkalt handlekurv-analyse.  Hamburgere og pommes frites, for eksempel, pølser og pølsebrød, eller for den saks skyld TV-apparater og DVD-spillere. Hvis man setter disse varene i nærheten av hverandre, øker salget av begge.

Men så fant man noe rart: Bleier og øl ble ofte kjøpt sammen.  Ikke bare det, men ofte var de også det eneste som ble kjøpt på handleturen.  Nå kan det jo være slik at hvis man drikker mye øl, blir man inkontinent og kan trenge bleier – men bleier for voksne selges ikke i dagligvarebutikker.  Så hva skjedde?

Forklaringen er ganske enkel: Bleier er et såkalt ”stress purchase” – det vil si at når det ikke er flere bleier igjen, er det ikke snakk om å vente til lørdag for å kjøpe inn ny forsyning.  Nytt innkjøp må skje øyeblikkelig – og hvem er det som får jobben? Riktig, far setter seg i bilen.  Han er ikke tapt bak en vogn og vet hva slags bleier han skal kjøpe, selv om han i hvert fall i USA muligens er noe fremmed i dagligvarebutikken.  Inn i butikken, frem til bleieavdelingen hvor riktig pakke gripes.  Så tenker han: Mens jeg allikevel er her, kan jeg jo gi meg selv en liten belønning fordi jeg villig styrter avgårde i familiens tjeneste – en six-pack for eksempel?

Denne historien fortelles ofte i datakretser som eksempel på viktigheten av å benytte statistisk analyse for å finne underliggende handlingsmønstre hos sine kunder.  La gå at den sannsynligvis er oppfunnet heller enn reell. Det interessante er nemlig ikke historien i seg selv, men at mye av fremtidig verdi for konsumentbransjer ligger i å forstå hva kundene gjør og hvorfor.

Nå vil du vel kanskje innvende at dette er gammelt nytt – og at kjeder som Rimi og Rema allerede sitter og detaljanalyserer alle sine kunder opp og ned.  Jeg vet ikke, men de fleste indikasjoner peker i motsatt retning.  Min venn Bill Schiano, professor ved Bentley-universitetet i Boston, fant ut at mange firma nok har masse kundedata, men at de ikke analyserer dem.  Årsaken var dels at verktøyene ikke er gode nok, men mest at ledelsen i bedriftene var folk som hadde jobbet seg opp fra lager til kasse til butikksjef til regionssjef – og ingen skulle komme her med en masse fancy datamaskiner, nei.  Her visste man nemlig hva kundene ville ha, så det så.

Det pussige er at når slike organisasjoner anskaffer data og statistikk, går de ofte til den motsatte ytterlighet – ser på store og mange tall og trender og glemmer hvordan kundene faktisk oppfører seg.  Riktig fremgangsmåte er selvfølgelig å bruke både statistikk og observasjoner til både observasjon og forklaring. Pussig nok er resultatet ofte at informasjonsteknologien blir verktøy for store bedrifter til å oppdage og rette opp de feilene de innførte ved å bli store – eller for å si det på en annen måte, å lære seg noe de ikke skulle ha glemt til å begynne med.

For noen år siden innførte McDonald’s – amerikansk mikrohamburgerkjede –kyllingburgere med mye grønnsaker, under navnet McLean.  Dette var rettet mot helsebevisste kunder, men fortjenestemarginen var liten og man solgte ikke så mye.  Så ble det gjort en handlekurvanalyse, og man oppdaget at hvert salg av en McLean dro med seg en masse profittprodukter som brus, burgere og Happy Meals (plastleker er billig).  Årsaken var enkel – det var en mor eller far med en haug unger som var på McDonald’s, og mor eller far kjøpte en McLean mens ungene fikk andre ting.  Og det er mor eller far som både bestemmer at man skal gå til McDonald’s og som betaler for gildet – kanskje ikke så dumt å ha et produkt for dem også?

Resultatet var i alle fall at McDonald’s mistet kunder fordi McLean ikke lenger fantes.  Etterhvert har firmaet lært – og du finner nå sunnere, subsidierte burgerversjoner hvis hensikt er å lokke familielivets beslutningstakere til inntak av fett og sukker i familievennlige omgivelser.

Man kan altså tape penger på ikke å forstå hva kundene gjør.  På den annen side – hvis man vet noe om hvordan kunder faktisk oppfører seg, er det penger å tjene.  Mer om det i neste post.

Terrorisme som innovasjon

Postet den av
Svar

Nok en kronikk i Aftenposten, denne skrev jeg en gang i høst, men glemte den rett og slett. Hovedpoenget er å advare, med henvisninger til datasikkerhet og militær strategi, at vi ikke på ren refleks innfører et overvåkningssamfunn, I stedet bør vi gjøre de opplagte tingene – og ikke falle i fellen å tro at fullstendig sikkerhet er mulig.

(Mens vi er igang, jeg begynner å blir nokså sliten – og deler Kate Pendrys bekymring – av hvor alvorlig man tar Anders Behring Breivik. Han tok livet av 77 mennesker, er en drapsmann, og bør ekspederes innenfor noen murer med minst mulig dramatikk. Dagbladske overskrifter om irrelevante uniformsdetaljer, intervju med plastikk-kirurgen hans og luselesing av hans forvirrede manifest tillegger ham en viktighet han ikke fortjener.)

A propos: Den tidligere sjefen i TSA kommer ut med en bok som avslører at hele organisasjonen ikke avstedkommer stort hva sikkerhet gjelder.

Over til kronikken:

Les videre →

3-D printere og industriens fremtid

Postet den av
Svar

Olav Torvund har et langt innlegg på sin blogg der han irriterer seg over en reportasje om 3-D printing, som hevder at teknologien kommer til å føre til at man kan lage produkter hjemme, i stedet for å måtte kjøpe dem i butikken. Olav er nok litt farget av sine kunnskaper om materialteknologi i sykler og annet når han avviser dette – og jeg mistenker også at juristen i ham gjør opprør mot et begrep som “printer”, som er nokså upresist i denne sammenheng.

Språkutviklingen er forsåvidt interessant – den er et eksempel på at ny teknologi bruker alltid begreper fra tidligere teknologi for at brukerne skal forstå hva det dreier seg om, hvilket er en av årsakene til at flykapteiner har marineuniformer med gulstriper og snakker om haleror, cabin og cockpit – og at epost har “CC:” (som står for “carbon copy”, dvs. avskrift med gjennomslagspapir) som begrep for å vise at noen har fått en kopi.

Over til teknologien: Vanligvis er jeg enig i det meste Olav skriver, men her tror jeg han tar feil. 3-D printing er en svært viktig teknologi, og har gått fra å være noe som blir brukt i svært spesifikke situasjoner (produksjon av spesialiserte flydeler og lignende) til å bli en teknologi som nå er innenfor rekkevidde for små verksteder. Her er en video der talkshow-vert og bilentusiast Jay Leno får demonstrert en scanner og en 3-D printer til å lage en del til en dampdrevet bil han har:

I sin kommentar til denne videoen peker Jay Leno på da han konstruerte en turbindrevet bil (kalt Eco Jet) laget han flere av delene direkte på en printer, siden avansert plast brukes i stadig større grad på biler idag.

Utstyret Jay Leno bruker koster idag under kr 100.000, som ikke er noen upris for et bilverksted som spesialiserer seg på gamle biler. Man ser idag at 3-D printere brukes av designere som trenger en rask prototype og de begynner å innstalleres på gjør-det-selv-verksteder der folk kan lage ting selv (det er en økende interesse i USA for fysisk produktinnovasjon, en slags halvkunstnerisk Reodor Felgen-bevegelse representert ved magasinet Make).

Jeg er enig i at denne teknologien ikke kommer til å printe tennisrackerter på gutterommet på en stund, om noensinne. Men som en teknologisk platform for å ta opp konkurransen med kinesisk og annen billig arbeidskraft er den svært interessant. Vi lever idag i en bruk-og-kast verden, der det å finne en ny del er vanskeligere enn å kjøpe hele produktet om igjen. Tenk deg en situasjon der du trenger en ny heve-senke mekanisme til toalettet dit. I stedet for å finne et rørleggerfirma som kan skaffe deg delen, kan du gå inn på fabrikantens webside, laste ned CAD-beskrivelsen av delen, og gå og få den laget på et lokalt verksted, eller for den saks skyld hos en teknologiinteresert nabo.

Jeg husker en tid da mobiltelefoner kun var for direktører og posører, og at Ken Olsen, sjef for Digital, i sin tid skulle ha sagt at det ikke var noen grunn til at noen skulle ha en datamaskin i sitt hjem. Hjemmeproduksjon med en 3D printer er fortsatt litt sci-fi (The Diamond Age av Neal Stephenson er en bra bok om dette, selv om han refererer til selvorganiserende nanoteknologi) men for meg er det liten tvil om at denne teknologien kommer til å gjøre seg gjeldende om kun kort tid – og muligens ha industrielle konsekvenser for Norge og Europa.

Oppdatering 14. april: Glimrende artikkel om 3D printing i The Economist.

Caseundervisning og utdanningskonkurranse

Postet den av
1

Av og til får man utfordringer man er stolt over å bli tilbudt, men også litt skremt av. Denne uken har jeg en slik: Jeg skal, sammen med min gode venn Bill Schiano og mester-foreleser professor Jim Heskett, undervise kurset The Art and Craft of Participant-Centered Learning på Harvard Business School. Kurset går over to dager og tilbys forelesere fra universiteter og business schools over hele verden – de underviser business, jus, medisin og andre fag der diskusjonsbasert undervisning står sentralt.

Å få forelese dette kurset er en stor ære – det er vanligvis forbeholdt faculty fra Harvard Business School (jeg kjenner faktisk ikke til andre utenfra Harvard som har undervist dette før.) Det er også en utfordring: Jim Heskett er en av de beste forelesere jeg noensinne har møtt (min kollega Bill er ikke så ille han heller), og det føles litt som å bli sammenlignet med Michael Jordan eller Petter Northug. Samtidig er Jim en fantastisk person å samarbeide med, med massevis av erfaring og selvtillit nok til å ville spille sine kolleger gode. Kurset avholdes på Harvard, og bare det blir en opplevelse i seg selv – vi bruker Harvard’s utrolige case-klasserom med kritt-tavler, videokameraer og en hesteskoformet layout med massevis av gjennomtenkte detaljer som gjør det lettere å fasilitere undervisningen som faktisk diskusjon og ikke bare sekvensielle monologer.

Case-undervisning som pedagogisk metode

Jeg er en gjennomført entusiast hva gjelder case-basert undervisning og bruker det så mye jeg kan i mine kurs. På Harvard bruker man 100% (vel, 95%, noen forelesninger blir det jo) case-undervisning, ut fra tankegangen at skal man lære seg å bli leder (eller diagnostiker eller advokat) må man ikke bare lære seg å anvende teori, men også å kunne analysere komplekse situasjoner, finne en løsning, og argumentere for den mot og med sine medstudenter. Som David Weinberger sier – i en moderne verden kan man havne i en situasjon der “the smartest person in the room is the room” – eller med andre ord, hvis man samler 30-90 erfarne og kunnskapsrike mennesker i et rom, vil de sammen komme til bedre løsninger enn foreleseren – og de vil lære noe av den kollektive prosessen med å komme dit.

Case-basert undervisning fungerer utmerket på steder der kultur, infrastruktur, forelesers bakgrunn (man må være generalist og det hjelper stort å ha praktisk erfaring), administrative prosesser og studentenes utdannelse og erfaringsgrunnlag ligger til rette for undervisningsformen – typisk steder som Harvard, INSEAD, IMD, Indian School of Business og London Business School. Metoden krever disiplin, artikuleringsevne og mye forberedelse både fra forelesers og studenters side. Dette kan være vanskelig å få til i et miljø der studentene forventer å bli servert kunnskap ferdig pakket – og enkelte mener de ikke engang trenger å møte opp på forelesningene. (Dette er ikke de eneste utfordringene case-undervisning har – for eksempel er språkproblemer og kulturforskjeller et større moment enn det har vært før.)

For å kunne gjennomføre case-undervisning under slike forhold, må man forberede kurs og studenter mye mer eksplisitt enn man trenger å gjøre på et sted der case sitter i veggene. For noen år siden satte jeg meg ned for å skrive en kort liten veiledning for mine kolleger om dette – for eksempel om hvordan man skal holde kontrollen i klasserommet – og endte opp med en liten bok kalt Forventninger, flyt og feedback: Hvordan drive offensiv, involverende diskusjonsundervisning.Den har ikke akkurat vært en bestselger, men jeg brukte litt tid sammen med min kollega Bill, presenterte den for Harvard Business Press, som er ansvarlig for å spre budskapet om case-undervisning – og i første omgang lar de oss undervise et kurs. Et problem er nemlig at mange kommer til disse kursene, går hjem og forsøker, og finner ut at det er for mye arbeid. Bill og jeg har fått det til, til en viss grad i alle fall, og dermed har vi erfaring å dele.

Caseundervisning som konkurransefortrinn

Så hvorfor (rent bortsett fra at undervisningen blir bedre) skal man begynne med caseundervisning? Det er dyrere å gjøre, krever mye mer av studentene (som for et helsestudio – en del av dem tror man kan forbedre seg ved assosiasjon heller enn perspirasjon) og krever at man ansetter folk med næringslivserfaring og skikkelige undervisningsevner. Gitt at de som vil ha case-undervisning kan dra til berømte institusjoner i utlandet – hva er vitsen?

Svaret ligger i hva som er i ferd med å skje med undervisningsmarkedet som et resultat av teknologisk utvikling. Undervisningsinstitusjoner lager ikke alt sitt materiale selv – de trekker på hverandre, og kvalitetsmateriale har en tendens til å komme fra de beste institusjonene (enten det nå er universiteter eller akademiske forlag), men bli levert av de som er nærmere markedet, enten det gjelder geografisk nærhet eller språklig preferanse. Denne rolledelingen er i ferd med å endres – de store institusjonene tar over større og større deler av markedet. De legger opp til at man kan ta deres kurs billig eller gratis over internett (MIT med MITx er det mest kjente eksemplet, med Khan Academy som en interessant parallel innenfor videregående skole-nivået) og setter opp lokale skoler og filialer i attraktive markeder (som INSEAD i Singapore og Abu Dhabi). Forlagene leverer ferdige elektroniske kurspakker (Pearson Higher Education leder an her) og dermed blir foreleserne utbyttbare arbeidere (flere og flere kurs i USA leveres av temporært ansatte forelesere med dårlige arbeidsbetingelser.)

Alt dette gjelder tradisjonell undervisning, der man hører på en foreleser og gjentar hva denne personen har sagt på eksamen. Hvorfor skal jeg høre på en norsk foreleser dersom jeg kan se en video med de beste foreleserne i verden? (Eller, for den saks skyld, den beste foreleseren i Norge?) Videoforelesninger er billigere og ofte bedre, siden undervisningskvalitet belønnes dårlig innenfor universiteter og mange faculty helst vil slippe å undervise. Dermed er man over på en modell med videoforelesninger, med studentassistenter eller doktorgradskandidater til å gjøre kjedelige ting som å sette karakterer og svare på spørsmål. Denne utviklingen har allerede kommet langt på de store universitetene i USA (se Clayton Christensen’s glimrende Disrupting Class: How Disruptive Innovation Will Change the Way the World Learns for eksempel), og vil komme til Norge også (om den ikke allerede har gjort det.) For ikke-gradsgivende undervisning vil ting bli levert gjennom agenter (konsulentselskaper og lignende) basert på ferdige opplegg. Og når undervisning blir lavt betalt – hvordan skal man finansiere høykvalitets personale og samtidig ha tid til forskning?

Svaret ligger i å skape en tjeneste som bare kan leveres lokalt – som diskusjonsbasert undervisning (enten man nå baserer den på cases eller annet materiale.) I denne typen undervisning oppstår verdien – kunnskapen – som et resultat av komplekse prosesser i klasserommet og sammensetningen av studentene. Undervisningskvalitet – og selektivitet av studenter – blir dermed et konkurransefortrinn som ikke like lett lar seg utkonkurrere av billige standardløsninger. Får man opp kvaliteten, kommer studentene fordi de ønsker å treffe ikke bare foreleseren, men også hverandre – og dermed har man en god spiral gående.

Det har vært min personlige strategi – hold kurs som er gode (vel, for det meste i alle fall), men arbeidskrevende, slik at man får de beste studentene til å velge det (og slipper turistene). Med bedre studenter blir undervisningen bedre, og dermed er den gode spiralen igang. Det gir interessante undervisningsdager, kontakt med interessante mennesker, og interessante undervisningsoppdrag andre steder i verden. Jeg er nokså sikker på at dette gjelder ikke bare for enkeltpersoner, men også for studiesteder.

Nok om det…

Jeg har i alle fall et kurs å holde. De 52 studentene er fra ca 34 institusjoner, noen av dem svært kjente, og, etter navnene å dømme kommer de fra hele kloden.

Dette blir en utfordring jeg gleder meg til – hvem vet hvilke gode spiraler den kan sette i gang?

Magma: Kunnskap og IT

Postet den av
2

Og dermed er min artikkel om norsk IT-næring i Magma (og de andre artiklene fra EKN-prosjektet også, naturligvis) tilgjengelige på nett. Her er sammendraget, jeg får komme tilbake til de mer spissede konsekvensene av dette etterhvert:

Norsk IT-næring er stor, lønnsom, svært innovativ og kunnskapsbasert, men i liten grad en kunnskapsklynge. Den er svært sentralisert – mest til Oslo/Akershus, med Trondheim og Horten som mindre sentra. Få norske IT-selskaper konkurrerer globalt. De som gjør det, selges ofte ut av landet når de når en viss størrelse og modenhet, men kompetansen blir ofte igjen i Norge. Næringens viktigste samfunnsbidrag ligger i å tilby en kompetitiv arena og en strategisk ressurs for å øke Norges innovasjonskraft, produktivitet og konkurranseevne. Den lave profilen – fordi verdiskapningen synliggjøres i andre næringer – er en utfordring, særlig for rekruttering.

Næringen må opptre mer samlet for å øke teknologiens profil som verdiskaper. Den må kollektivt ta initiativ til ikke bare å fremme teknologibruk, men også til de organisasjons- og prosessendringer som kreves for å utnytte teknologien, særlig i offentlig tjenesteytende sektor. I kortform: Næringen må slutte å selge kundene det de vil ha og heller få dem til å gjøre det de burde gjøre.

Offentlig politisk holdning bør være å holde fingrene fra fatet – næringen trenger ikke hjelp, den er både kilde til og mester i omstilling – og å satse tungt på utdanning av teknisk kompetent arbeidskraft. Norges utfordring ligger i å omsette innbyggernes høye individuelle teknologadopsjon til en like stor evne og vilje til å tilpasse rutiner og tjenester til den nye teknologien. Lykkes det, kan Norge bli en eksportør av en smart offentlighet – og unge, kreative mennesker kan finne lukrative jobber med å skape den produktivitet deres fremtidige velferd vil kreve.

(Oppdatering 7. februar: Audun Farbrot har laget et sammendrag på BIs websider.)

Bokbransjens fremtid (nok en gang)

Postet den av
4

Når folk slutter å diskutere og i stedet kaller deg inkompetent og oppmerksomhetssøkende, vet du at de har dårlige argumenter. Bjarne Busets innlegg i Aftenposten lørdag («Deprimerende tøv om e-bøker») burde i så måte få meg til å føle meg beæret. Jeg er ingen ekspert på bokbransjen, må vite, og derfor bør jeg ikke uttale meg.

(Nå skal det sies til Bjarne Busets ære at han nok skrev dette litt kjapt og provosert på sin blogg, som Aftenposten så trykket. Vi har diskutert dette mye før (se hans kommentarfelt), og han vet hva han snakker om. Men jobben med å holde den elektroniske fasaden for en bakstreversk bokbransje kan bli slitsom i lengden.)

Mitt fagområde er teknologiutvikling – hvordan teknologi endrer markedsforhold. Den norske bokbransjen er midt i en slik utvikling nå. E-bøker er ikke papirbøker distribuert over Internett, men et mye mer omfattende fenomen – en såkalt disruptiv innovasjon – som kommer til å bryte opp eksisterende strukturer og flytte maktposisjoner. Dette er ikke noe nytt – det samme har skjedd og skjer innenfor aviser, musikk, TV, film, post, telefon, flyreiser og datamaskiner: Noe som før var dyrt og risikofylt (boktrykking, distribusjon og salg) blir billig. Dermed blir det vanskelig for de eksisterende firmaene, med store, dyre (men fremdeles lønnsomme) organisasjoner (bokhandler), å konkurrere med nykommerne. Problemet blir ekstra vanskelig fordi at selv om de skulle vinne i det nye markedet, ville de tjene mindre penger enn de gjør i dag, i hvert fall i begynnelsen.

Derfor er det naturlig at bokbransjen griper til fornektelse (e-bøker selger ikke, og pris betyr lite når man kjøper bøker), liksomtilbud (Bokskya, som tilsvarer musikkbransjens forsøk på å selge enkeltlåter man ikke kunne kopiere til 30 kroner stykket), og myndighetsbeskyttelse (ny boklov som skal sementere bransjeforholdene – inkludert en bestilt rapport som omhyggelig unngår å nevne e-bøker og helt ser bort fra at nettopp det at forlagene eier bokhandlene gjør at de blir strategisk sårbare).

I slike situasjoner trengs det gjerne en utenforstående – Apple for musikk, Amazon for bokhandler – som uforskammet støvler inn og tar markedet. Dette er sunt (og en naturlig del av alt forretnings- og kulturliv). Musikk er nå billigere, og musikerne tjener mer (men fremdeles ikke godt, for det meste.)

Min bekymring ligger i at jeg ønsker at jeg og mine barn skal ha tilgang til god litteratur til en rimelig penge, samt at forfattere skal betales for det de gjør. I dagens situasjon gjør de ikke det – forlagene utgir haugevis av bøker de ikke engang gidder å markedsføre (til fortvilelse for debutantene).

Her vil det komme nye forretningsmodeller – Amazon lar deg nå publisere elektroniske bøker der forfatteren sitter igjen med 70% av inntektene. To kolleger av meg i USA skrev en debattbok og ga den ut elektronisk – den selger som bare det, og de har ikke bare fordelen av at den får stor spredning (fordi prisen er lav) men også at den kommer ut med en gang. Med et forlag og en papirbok måtte de vente i hvert fall et halvt år – boken ville vært mindre aktuell, og de ville tjent mindre penger.

Bokbransjen mener at uten bokhandler og eksisterende forlag dør litteraturen i Norge. Intet kunne være mer feil. Platebutikkene er så å si borte, men folk hører på musikk og lager musikk som aldri før. Men musikkbransjen måtte tvinges over – av Apple. Norsk musikkliv blomstrer i møte med ny konkurranse.

Det samme kommer til å skje innenfor bokbransjen. Men tar det for lang tid, vil de unge, som ikke er særlig fremtredende i bokhandlene i dag, gå over til å lese engelsk fantasy-litteratur, innkjøpt til sine iPhones. Og det ville være et tap for norsk litteratur og det norske språk.

Til kulturministeren: Jeg tror det beste som kunne skje bokbransjen er at de ble tvunget til å konkurrere i det nye markedet. Det kunne man gjøre ved å oppheve momsfritaket, innføre lik (men gjerne lav) moms på e-bøker og vanlige bøker, samt tvinge de tre store forlagene til å kvitte seg med bokhandlerkjedene sine. (De må tvinges – ingen av dem vil gjøre det på egenhånd uten å være sikker på at de andre gjorde det.) Dermed er forlagene fri til å redefinere seg selv som filtre, foredlere og formidlere av litteratur – uavhengig om den kommer på papir eller ikke. Samtidig bør innkjøpsordningen endres slik at den ikke sementerer en situasjon der man kjøper inn tonnevis med papir som sendes til motvillige biblioteker – og setter likhetstegn mellom kvalitet og kvantitet. I stedet kan man lage støtteordninger mer rettet mot forfatterne selv – støtte til selve forfattergjerningen – som redaksjons- og markedsføringshjelp.

Som jeg har sagt før – norske forlag er nærmere fjærpennen enn fjesboka. De trenger en dytt, skal de kunne redde seg selv. Litteraturen trenger vi ikke tenke på – vi kommer fortsatt til å lese bøker som bare det.

Muligens fra forlaget komplett.no.

Thinfilm med prosessor fra printeren

Postet den av
2

PARC/Thinfilm addressable memory computer circuit

Enten leser jeg ikke norske aviser (får dem bare på nett) nøye nok, eller så har de sovet i timen; Her er i alle fall hva jeg tror er den viktigste norske teknologinyheten i år: Thinfilm Electronics, listed på Oslo Børs og en avlegger av FAST, demonstrerte hos Xerox PARC i den 24. en CMOS memory chip produsert på plast. Behørig registrert av Extremetech, The Register, Engadget og EETimes, men altså ikke i Norge, der de eneste nyhetene man finner om firmaet handler om hvem som har begynt å jobbe der eller hvem som har investert.

Det er som å høre FAST enda en gang. Vent, Jon Markus er involvert i Thinfilm også. Akkja.

Vl jeg mener i alle fall denne annonseringen er uhyre viktig,  fordi denne teknologien representerer en mulig disrupsjon vis-a-vis tradisjonell prosessorteknologi. Selv om denne chip’en ikke har på langt nær samme ytelse som en tradisjonell memory chip, er produksjonsteknologien svært lite kapitalkrevende – den minner mest om en blekkskriver som skriver på en plastrull av samme type som man før hadde på overheadprosjektorer Den trenger heller ikke operere i et dyrt “clean room”-mijljø, fritt for støv og andre kontaminasjoner. Den er enkel, robust, og svært billig. Og, foreløpig, ikke mye å skryte av i ytelsesveien heller. Men, tekniske detaljer til side, sammenligne den gjerne med 4004-prosessoren til Intel, den første mikroprosessoren. Dit er det ikke så langt. Og for Thinfilm er veien opp dit lønnsom for hvert skritt, men for den tradisjonelle prosessorindustrien er kampen om dette markedet en distraksjon fra kampen om å beholde eller øke markedsandeler i et stadig voksende tradisjonelt marked.

Dette produktet er første skritt mot å kunne legge inn elektronisk prosessering i nesten alle produkter. Til å begynne med går dette inn i ting som leketøy, men gitt at krav om om RFID-merking begynner å gjøre seg gjeldende i stadig flere distribusjonskjeder – og RFID-tags koster relativt mye penger – kan dette gjøre at man kan få gjennomslag for RFID på enkeltproduktnivå, i stedet for på palle- og kassenivå slik det stort sett er i dag. Et annet marked er NFC (near field communication) – der man enkelt kan få ting til å kommunisere, i første omgang antakelig med mobiltelefoner som kommuniserende ledd.

I en ikke altfor fjern fremtid kan vi altså få datamaskiner – om enn svært små og med begrenset kapasitet – til en stykkpris på noen få øre. Tenk deg produkter som vet hvem eieren er (og vet om de er gitt eller solgt til noen andre, eller om de er ekte eller piratkopier). Eller bagasje som kan kommunisere med deg og flyselskapet, slik at du til enhver tid vet hvor kofferten er og hvor den vil.

I følge The Register er dette første skritt mot et “Internet of things”. Synd det ikke registreres i det landet det kommer fra.

Norsk IT-bransje: Næring og enzym

Postet den av
3

(Dette er en oversettelse og bearbeiding av sammendraget av min rapport for Et Kunnskapsbasert Norge).

I motsetning til Norges klassiske kunnskapsnæringer – petroleum, maritim, sjømat – ser den norske IT-næringen, selv om den er stor, lønnsom og kunnskapsbasert, ikke på seg selv som en kunnskapsklynge, ei heller oppfører den seg som en. Den er svært sentralisert – med noen få unntak (Horten, Trondheim) er norsk IT-næring for det meste lokalisert i Oslo-området: Langs Akerselven, I Oslo sentrum, på Skøyen, Lysaker og Fornebu. Få norske IT-selskaper konkurrerer globalt, og de som gjør det blir stort sett kjøpt opp av multinasjonale selskaper så snart de har nådd en viss størrelse og modenhet. De vokser rett og slett ut av Norge. I noen tilfelle fortsetter selskapene å vokse og trives der de er, vanligvis fordi de oppfyller et spesifikt globalt (GE Vingmed) eller lokalt (Visma) behov, ellers forsvinner de gradvis inn i den oppkjøpende organisasjonen (FAST blir Microsoft Development Center Norway, Tandberg blir en del av Cisco, Trolltech blir en del av Nokia for så å bli solgt til et finsk softwareselskap).

imageIT-næringens to største samfunnsbidrag er:

  • Bransjen tilbyr, gjennom IT-tjenestetilbydere og konsulentselskaper, kunnskap om utvikling og bruk av informasjonsteknologi, som øker landets produktivitet gjennom smart bruk av administrative og kunderettede systemer. Landets relativt store konsulentbransje og utstrakte bruk av konsulenter både i offentlig og privat sektor sikrer at knapp kunnskap om IT-utvikling og implementering både kan bli utviklet og belønnet som en hovedaktivitet innenfor spesialiserte organisasjoner, men gjør også denne kunnskapen tilgjengelig i en mer fleksibel form enn hva norsk arbeidslivs relativt stivbente ansettelseordninger tillater.
  • Teknologien i seg selv, som primært skapes av store og internasjonale teknologiselskaper; av åpen-kildekode miljøet, og av lokale utviklere av administrativ programvare, tilbyr en tilgjengelig infrastruktur for gründere i nesten enhver bransje. Nesten alle oppstartbedrifter i Norge idag bruker tid og ressurser på å utvikle systemer. Tilgjengeligheten til digitale nettverk og grensesnitt gjør det lettere å starte firma, både hva gjelder forhold til det offentlige, mobilisering av ressurers, og aksess til markeder.

IT er både en kompetitiv arena og en strategisk ressurs – en bransje såvel som et ensym – for å øke Norges innovasjonskraft, produktivitiet og konkurranseevne.

Kunnskapsskapning og – distribusjon

Kunnskap kommer til IT-næringen fra tre hovedkilder: Fra utenlandske teknologiselskaper, fra norske IT-selskapers eget utviklingsarbeid, og fra norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Hovedforbindelsen er utdanning – universiteter og høyskoler produserer studenter innen informatikk og ulike ingeniørfag – næringens knappeste ressurs, nevnt av praktisk talt hver eneste person vi intervjuet. Selve den akademiske forskningen, med enkelte velkjente unntak som objektorientering (Simula, Norsk Regnesentral og UiO) og søketeknologi (hovedsaklig NTNU) er ikke tett koblet mot næringslivet. Selskaper startes ofte av studenter fra ingeniørfag og informatikk, men faglig personale er i liten grad involvert – med noen unntak – etter at selskapene er startet. Dette er delvis fordi involvering i entreprenørskap strider med endel universitetskulturer – akademisk personale blir nå engang ikke rekruttert på grunn av sin hang til entreprenørskap – og delvis fordi selskapsspesifikk kunnskap raskt går ifra mer generisk akademisk kunnskap såsnart selskapene videreutvikler sin teknologi.

Næringens utfordringer

Et stort problem for IT-næringen er at den tilbyr en generell teknologi (Basu and Fernald 2008) – og det vil si at verdien teknologien skaper er mye mer synlig i næringer som bruker den enn i IT-næringen selv. Næringen er den mest innovative av samtlige næringer undersøkt av Et Kunnskapsbasert Norge, og finansierer sin forskning og utvikling stort sett ut fra egne midler eller fra generelle støtteordninger, men får i liten grad del i mer langsiktige forskningsmidler. Næringen preges i liten grad av faste samarbeidskonstellasjoner – alle konkurrerer og samarbeider med alle. Næringen scorer lavt på mange klyngedimensjoner, særlig på kunnskapsdynamikk.

Næringens hovedutfordring ligger å få synliggjort sin rolle i samfunnet. Per i dag gjøres det mange forsøkt på å dokumentere og eksemplifisere verdiskapning, men det skjer på vegne av det enkelte firma. En felles innsats for synliggjøring – der de enkelte aktørene spiller hverandre gode – ville ikke bare gjøre rekruttering enklere, men også øke teknologiens profil og legitimitet som verdiskaper. I særlig grad trenger næringen å tiltrekke seg arbeidskraft utenom den tradisjonelt mannsdominerte ingeniørpoolen. Dette kan gjøres ved å portrettere bransjen nettopp som en urban og spennende kilde til jobb og personlig utvikling – et karrierevalg ikke bare for den som er interessert i teknologi men også den som er miljøbevisst, ambisiøs og kulturelt begavet.

Eller, i kortform: Hvem som helst kan sitte på kafe på Grünerløkka med en MacBook Air og være kul. Jobber du med IT, kan få betalt for det også.

Næringens hovedoppgave i årene fremover vil være å øke produktivitieten – spesielt beslutningshastighet og –kvalitet i offentlig sektor såsom helsevesen og offentlig velferdsadministrasjon. For å gjøre det, må næringen kollektivt ta initiativ ikke bare hva gjelder teknologiutforming, men også påvirke til organisasjons- og prosessendringer for å fremme produktivitet og økt servicenivå.

Eller, i kortform: Næringen må, kollektikvt, rett og slett slutte å selge kundene det de vil ha og heller få dem til å gjøre det de burde gjøre.

Det offentliges rolle

Offentlige tiltak innen IT deles opp i tiltak rettet mot næringen, og i tiltak rettet mot bruk av informasjonsteknologi i offentlig administrasjon og offentlige tjenestetilbydere.

IT-næringen i Norge har – tilsynelatende heldigvis – hittil ikke vært gjenstand for mye oppmerksomhet fra offentlige myndigheter. Næringen har ikke blitt tilbudt spesiell offentlig assistance, og har heller ikke vært utsatt for mye spesiell regulering. Dette er i seg selv noe problem: Dette er en næring som er vant til rask teknologisk utvikling og forlengst har lært seg å omstille seg i forhold til endring i stedet for å forsøke å bevare det bestående.

Offentlig politikk i forhold til IT vil trenge å ta inn over seg at verdiskapning med IT i hovedsak skjer utenfor selve IT-næringen; at Norge er et svært lite land som ikke nødvendigvis trenger store, tunge systemer, men kan vinne mye på forenkling av prosesser og strukturer. Selve næringen støttes best gjennom å adressere de direkte behov næringen uttrykker – særlig mangelen på kandidater med riktig utdannelse – fremfor å tvinge næringen til å forholde seg til relativt kortsiktig politisk styring som krav om spesiell teknologi eller geografisk tilknytning.

Den største potensialet for verdiskapning ved hjelp av IT i Norge idag ligger i produktivitetsøkning innen offentlig administrasjon og tjenesteyting (helse, utdanning og sosiale tjenester). Her er prosesser og strukturer fremdeles i stor grad basert papir som medium og geografisk avstand som en hindring. Det har vært stor fremgang rundt forbedring av grensesnittet mellom publikum og myndighetene, men det er fremdeles mye å gjøre innen inforamsjonsutveksling og koordinering mellom de ulike organisasjonsenhetene.

Norges utfordring ligger i å omsette den entusiasme med hvilken landets innbyggere tar i bruk individuell ny teknologi til en like stor entusiasme innen både offentlig og privat virksomhet for å tilpasse sine rutiner og tjenester til den nye teknologien. Vår siste anbefaling vil derfor være at det opprettes en stilling som IT-minister, med mandat og myndighet til å reorganisere, automatisere og digitalisere alle sider av offentlig tjenesteyting, med det for øye å gjøre livet bedre for landets borgere. En effekt av en tung satsing her vil være at norske IT-selskaper vil kunne eksportere den resulterende kunnskap og teknologi til andre land som ikke har den sterke økonomi og teknologisk tilpasningsdyktige befolkning som Norge har.

Maskinene tar over. Dessverre/heldigvis.

Postet den av
2

For etpar uker siden var jeg på et seminar med Erik Brynjolfsson og Andy McAfee, som har skrevet boken Race Against the Machine som nettopp kom ut (se denne anmeldelsen i New York Times.) Og ja, boken kommer kun ut elektronisk, hvilket i seg selv er interessant, siden hovedtemaet nettopp er at datamaskiner og nettverk nå virkelig begynner å konkurrere om arbeidsplasser i de store servicenæringene.

Jeg kjøpte forøvrig boken på under 10 sekunder, ved å søke den opp og deretter trykke på en knapp, den kostet ca. 40 kroner og blir levert trådløst og øyeblikkelig til min Kindle, eller jeg kan lese den rett på nettet uten engang å installere software på PCen min. Hører dere, norsk forlagsbransje?

I alle fall, hovedpoenget i boken er at datamaskiner nå i større og større grad kan gjøre ting mennesker kan – ikke bare enkle ting som å skrive ut lønnsslipper eller bestillinger, men kompliserte ting man for kun kort tid siden mente ikke kunne gjøres av maskiner i det hele tatt – kjøre bil, oversette språk, eller være personlige sekretærer. Den økonomiske effekten av dette er dramatisk økt produktivitet og bedre tjenester, men også at store deler av befolkningen ikke lenger vil ha kunnskaper og evner som er relevante i et stadig mer globalt utsatt arbeidsmarked. USA står nå overfor et paradoks – landet er på den ene siden verdensmester i integrering av innvandrere (altså svært inkluderende) samtidig som økonomisk ulikhet – avstanden mellom de fattige og rike – blir større og større. Medianinntekten til en familie i USA har ikke gått opp på 10 år, men gjennomsnittet har økt – og det er de rikeste som har stukket av med 60% av inntektsøkningen. Det er noe av bakgrunnen til de mange “Occupy Wall Street”-protestene den siste måneden.

Erik og Andy tilbyr ingen løsninger i sin bok – skjønt de har et 19-punkts handlingsprogram for USA jeg langt på vei er enig i – utover troen på at vi må fortsette å innovere, å bruke teknologien til å løse problemet heller enn å begrense utviklingen.

Selv er jeg av natur teknologioptimist og har stor tro på at ut av denne omveltningen – den tredje industrielle revolusjonen, de to første basert på dampkraft og elektrisitet, denne på informasjons- og kommunikasjonsteknologi – vil føre til økt velstand. Men det kommer til å være en hel del telehiv på veien – og det gamle svaret utdanning er løsningen holder kanskje ikke lenger, i alle fall ikke for alle slags utdanning.

Uansett, neste mandag skal jeg se på en Jeopardy-konkurranse, der to student-team fra henholdsvis MIT og Harvard Business School skal konkurrere mot IBMs Watson, en superdatamaskin som slo to Jeopardy-mestre i våres. Watson er interessant fordi maskinen har lært seg mesteparten av det den kan ved å lese ting selv, ikke ved at noen har programmert inn hierarkier av kunnskap og regler for å aksessere dem.

Jeg regner med at maskinen vinner – spørsmålet er hva vi skal gjøre med det. Vi har i alle fall en god kandidat til den neste store eksistensielle problemstillingen vi alle vil bli nødt til å forholde oss til.

En telekonferanse til besvær

Postet den av

(En spalte i e24, gjengitt her i originalform.)

I fjor skrev Elin Ørjasæter om hvordan vulkanutbruddet på Island kanskje endelig kunne få folk til å begynne å bruke telekonferanse heller enn flyreiser. Nå, et år etter, har vi igjen hatt et lite vulkanutbrudd, men vi reiser ikke mindre for det. Jeg har aldri skjønt vår merkelige trang til å flytte 50-100 kilo kjøtt og blod for at noen få kilo hjernemasse skal få anledning til å påvirke hverandre. Hvorfor i all verden bruker vi ikke tele- og videokonferanser når kameraer er innebygget i laptop og mobil og Skype er tilnærmet gratis?

Jeg snakker med folk i mange firma, og forundrer meg stadig over det i noen organisasjoner er helt naturlig å bruke video- eller telekonferanser, mens man i andre organisasjoner (forbausende mange) blir møtt med flakkende øyekast og nervøse bortforklaringer når man lurer på om vi ikke kan ta dette møtet over telefonen i stedet.

Les videre →

Microsoft + Skype: En instantanalyse

Postet den av

Per Valebrokk i e24 lurte på om jeg hadde noen kommentarer til at Microsoft kjøpte Skype, og jeg tenkte jeg skulle se hvor mye jeg klarte å si på en halvtime (og resultatet finner du også på e24.no):

Microsoft + Skype: En instantanalyse

Microsoft kjøper Skype – hva kommer til å skje? (Før vi begynner: Til alle dere Mac-elskere der ute – spar dere. Responstiden kommer ikke til å gå opp sammen med antall virus. Men jeg tipper brukerkontrakten blir betraktelig lenger. Slapp av.)

Oppkjøpet må sees i sammenheng med Windows Phone 7 (WP7), et etter sigende godt men foreløpig lite utbredt mobiloperativsystem som ligger an til å bli Nokias, og dermed en stor del av markedets, foretrukne plattform. Nokias hittil dominerende markedsandeler innen mobiltelefonmarkedet er truet – og alliansen med Microsoft er viktig for Nokia, men antakelig bare første byggesten i en overgang til mobile plattformer for Microsoft.

Per i dag er det hovedsakelig mobiloperatørene – de som eier mobilnettene – som tjener penger på mobiltrafikk. Skype har nok vært en konkurrent i markedet for telefonsamtaler, men det gjelder først og fremst fasttelefon, der tjenesten, som er gratis mellom PCer og praktisk talt gratis til fasttelefoner i USA og mange andre land har vært ”revenue killer number one”, for å sitere en leder innen et stort norsk telekomselskap. Med Skype som en integrert del av WP7 kan Microsoft tilby interessante muligheter også på mobile plattformer – for det første fordi man kan legge stemme- og videotelefoni som en integrert del av Office- og Outlook-pakken, for det andre fordi man reduserer sin avhengighet av mobilleverandørene. Med Skype kan Microsoft stå for hele den internasjonale switchingen (og dermed redusere prisen, siden de ikke trenger å forholde seg til interconnect- og roamingavtaler), og de kan tilby samme samtaletjeneste over Wi-Fi som gjennom mobilnettet, og de kan skape et ensartet bilde brukeropplevelse enten du sitter foran PCen eller bruker mobilen.

Mobiloperatørene må gremme seg, for de er slått av Skype på sitt eget marked: De siste to dagene har jeg blitt intervjuet tre ganger av NRK, gjennom Skype – ikke fordi det er billig, men fordi lydkvaliteten er bedre enn det mobiltelefonen kan tilby. At denne tjenesten nå skal integreres med den mest brukte plattformen på Internett må være en tankevekker. Den bør også være et tankekors for Apple, som nok har trofaste brukere som snakker mye sammen (og kan bruke FaceTime på iPad, iPhone og Mac) men som er i mindretall, uansett hvor mye det står om iPad i avisene.

Med andre ord: På et strategisk nivå er dette et meget interessant grep for Microsoft. Så gjenstår det operative: Kommer de til å få det til? Microsofts track record for oppkjøp er blandet – man sørger for en teknisk integrasjon (der har det tatt tid med FAST, men det kommer) og man lanserer etter hvert tunge markedskampanjer (slik de har gjort med Microsoft Dynamics, som opprinnelig het LawsonGreat Plains Software og Navision og er en ERP-pakke, administrativ software for selskaper.) Men i prosessen glemmer man ofte det opprinnelige markedet, de første kundene som skapte det som Microsoft kjøpte. I tillegg er Microsoft i mange sammenhenger en koloss på leirføtter – som en del frustrerte ansatte har sagt, i online fora og andre steder – ”it is still all about Windows:.”

Skype er et lynraskt selskap, som henvender seg direkte til sluttbrukere med en meget enkelt tjeneste – samtaler (audio og etter hvert video) med andre Skype-brukere, og etter hvert med vanlige telefoner. Brukerne er folk som vil snakke internasjonalt uten å betale for det – som meg for eksempel, som nettopp var ferdig med en samtale med min doktorgradsstudent i California da jeg satte meg til å forfatte denne epistel. Jeg betaler ikke stort for Skype – noen hundrelapper i året for å kunne ringe rundt omring i verden fra skrivebordet – og tjenesten konkurrerer ikke så mye på samtalepriser (jeg har nå telefonen betalt av jobben likevel) som med lydkvalitet. Skype via PC har bedre lyd enn mobilsamtaler med headset, ganske enkelt.

De vanligste kundene er imidlertid folk som ikke vil betale: utenlandsstudenter, au pairs, fremmedarbeidere, internasjonale kjærestepar, startup-bedrifter med tynt budsjett og programmerere i Venezuela, Ukraina eller India. De store teleselskapene liker ikke Skype, men de er vanskelige å få has på fordi de ikke har egen hardware – i stedet bruker de alle brukernes PCer til å sende lydpakkene sine rundt omkring i verden. Det er ikke så trafikktungt – som de fleste telefonselskaper har sagt i mange år – ”voice is noise”, tar så lite plass på datanettene at det neste ikke registreres.

Helt siden Microsoft forsøkte å kjøpe personlig økonomi-selskapet Intuit i 1995 har Bill Gates forstått viktigheten av å være det synlige ansikt, det første kunden får se. Med Skype har Microsoft en mulighet til å gjøre dette i mobilmarkedet. Det gjenstår å se om selskapet klarer å holde fart og fokus – å gjøre Skype til en del av Windows uten å gjøre Skype så langsomt, både teknisk og markedsmessig, at selskapet mister den lettbentheten som har tatt det dit det er i dag.

Åpen forelesning på IFI

Postet den av

(jada, jeg er klar over at det er lenge siden det sto noe her…)

I alle fall, 5. april skal jeg holde en åpen forelesning på IFI, i Morten Dæhlen’s kurs Informatikkens verden. Temaet er “Hvordan IT skapte den moderne bank og det moderne flyselskap”, og jeg tror jeg kan love at det teknologiske kommer til å bli holdt på et minimum.

Historiene er spennende og jeg håper å formidle at ved å studere hva som skjedde historisk med IT kan vi lære mye om å konkurrere med IT også i dag. Tro for eksempel ikke at Google er det første selskap i verden som har tjent milliarder av dollar på å bestemme hva som skal stå øverst på en skjerm…

Av andre ting du vil få vite er hvorfor noen selskaper klarer å være først ute med ny teknologi, hvorfor amerikanerne fremdeles bruker sjekkhefte, hvorfor det er billigere å fly hvis du reiser over helgen, hvorfor sidemannen alltid har betalt mindre enn deg for billetten, og hvordan man kan klare å skaffe seg et langsiktig konkurransefortrinn i en situasjon hvor det er billigere for konkurrentene å kopiere din teknologi heller enn å lage den selv.

Tidspunktet er kl. 1615-1800 (vær ute i litt god tid), stedet er forelesningssal Simula 1423 i Ole Johan Dahls hus (det nye bygget til IFI, som ligner litt på Mordor, spør du meg.) Etter foredraget har datter nummer 1 lovet meg å finne frem til en ny og fin bar i det samme huset, som visstnok skal ha Nøgne Ø. Og da kan man jo slå av en prat om IT som konkurransemiddel eller andre spennende emner.

Fra McKinsey til Grandiosa

Postet den av

Isco Group – et kjent norsk rekrutteringsselskap – har en skriftserie kalt Communication, som går ut til endel ledere i norsk næringsliv. For noen måneder siden ba de meg skrive et innlegg om prissetting av konsulenttjenester – og resultatet (som også har fått blitt mitt julekort i år) finner du på deres websider, på espen.com i PDF-format, og gjengitt (mest av søkemotorgrunner) på herværende blogg.

Les videre →

Klikkhorer og papirtigre

Postet den av

(Essay publisert i Antifestskrift til Norsk Presseforbunds 100-års jubileum. Og ja, jeg gjentar meg selv fra diverse andre skriverier.)

For ca. tre år siden fikk jeg en telefon fra et større forlag, som lurte på om jeg kunne hjelpe dem med å utvikle strategi. Konsulentoppdrag er alltid velkomment, men jeg klarte ikke å la være å spørre om hva det gjaldt – elektronisk publisering, kanskje? Følgende samtale utspant seg:

– Nei, det gjelder kokebøker.

– Kokebøker?

– Ja, vi har en idé…hva om vi laget DVDer med små filmsnutter som viser hvordan man laget maten, og la dem inn i en liten lomme bak i kokebøkene? Så kunne folk putte dem i DVD-spilleren og se på dem mens de laget mat. Hva synes du?

– Hmmm…jeg har døtre i tenårene som liker å lage mat. Kan du gjette hva de gjør?

– Nei…?

– De kikker i kjøleskapet hva vi har, legger resultatet inn i Google, og lager den oppskriften som kommer opp…hvordan har dere tenkt å konkurrere med den løsningen?

Det ble aldri noe av det konsulentoppdraget.[1]

Alt var mye bedre under krigen…

Akk ja, den ungdommen. Riktignok leser og skriver de mer enn noensinne, men de abonnerer ikke på aviser og kjøper færre blader. I stedet laster de ned. Musikk, filmer, spill, nyheter, artikler og, bare vent, bøker. Og så skriver de. For hverandre og for Kunnskapsløftet. På Facebook og Fronter. Men ikke på papir.

Ungdommen påvirker sine foreldre. Selv ikke til søndagsfrokosten beholder papiravisen sine markedsandeler. Hjemme hos oss er det til enhver tid minst fire bærbare PCer på kjøkkenbordet, tre av fem familiemedlemmer blogger, alle er på Facebook, og far sjøl skal slappe av, skjer det på verandaen med kaffe, trådløst nettverk og nettversjonen av New York Times. Det er svært langt ned til postkassen, der det ikke har ligget noen betalt avis på flere år.

Skribentene er like troløse. Før var en kronikk i Aftenposten eller en spalte i Dagbladet et sikkert tegn på akademisk formuleringsevne eller salongradikal moteriktighet. Nå er artiklene på blogger, samtalen på Twitter og forbindelsene på Facebook. Det er bare journaliststudenter som fortsatt tror papiraviser har en fremtid. De tviholder på sine papirbaserte intelligensia-aspirasjoner gjennom studietiden, men endrer nok mening etter hvert som familieforøkelser og kvadratmeterpriser ubønnhørlig gjør seg gjeldende.

Mange tradisjonelle pressefolk mener mediehusene gjorde en kjempetabbe da Internett kom og de ga fra seg godsakene uten betaling. Nå er folk oppdratt til at nyheter er gratis og meninger allestedsnærværende – og det er stort sett bare gerontokrater som Rupert Murdoch som tror de kan få tannpastaen tilbake på tuben igjen.

Riktignok har noen har klart å beholde en modell der kundene betaler for abonnementer (ingen har hittil klart det for enkeltartikler). The Economist, Morgenbladet og Klassekampen begrenser full web-tilgang til papirabonnenter, Wall Street Journal og Dagens Næringsliv selger fortsatt abonnementer til bedrifter som trenger noe til vente- og lunsjrom. Og lokalaviser fortsetter som før, med lave budsjetter og amatørmessige websider, fast overbevist om at folks vaner ikke kommer til å endre seg.

Men dette er overgangordninger, forbeholdt de få og de kortsiktige. Pressen er i endring, og må finne nye løsninger. For alle som står utenfor, er dette enkelt. For pressefolk er det svært vanskelig. Hvorfor?

Disruptive innovasjoner

Internett – hele pakken, ikke bare nettavisene – representerer en disruptiv[2] innovasjon, et uttrykk skapt av Harvard-professoren Clayton Christensen på midten av 90-tallet. En slik innovasjon skjer når en ny teknologi kommer inn i et eksisterende marked, og de tidligere dominerende selskapene er de som er minst i stand til å gå over til den.

Disruptive innovasjoner forekommer i to utgaver – ”low-end” og ”new market”. Den første varianten er når et nytt produkt eller tjeneste kommer inn og blir populært i et billigmarked, for så gradvis å bli bedre og bedre og til slutt ta hele markedet, mens de eksisterende tilbyderne gradvis retirerer oppover, og til slutt forsvinner eller blir stående igjen med et lite marked rettet mot svært kresne tilbydere. Norsk Data ble offer for en slik disruptiv innovasjon, da PCen kom inn og fortrengte ND’s utmerkede, men akk så dyre maskiner.

”New market”-disrupsjoner oppstår når en tilbyder med en ny måte å gjøre ting på ikke klarer å hevde seg i det eksisterende markedet, og derfor slår seg opp i et helt annet marked, gradvis utvikler teknologien, og så kommer inn for fullt i hovedmarkedet. Sony er et eksempel her: Firmaet fant opp transistorradioen, men kunne ikke konkurrere med store, fine radiokabinetter med vakuumrør, fordi transistorene til å begynne med laget svært dårlig lyd. I stedet begynte man å lage høreapparater (folk med hørselsproblemer som plutselig kan høre, klager ikke over at lyden er dårlig) og deretter små reiseradioer for tenåringer (som ikke fikk høre på popmusikk på familieklenodiet.) Teknologien ble gradvis bedre, og dermed var det duket for at radio etter hvert var ensbetydende med transistorradio. Andre ganger kan markedet ødelegges nærmest i distraksjon – jeg tror ikke noen av produsentene av reisevekkerur forsto implikasjonene av at mobiltelefoner fikk alarmfunksjoner.

Problemet med disruptive innovasjoner er ikke at man ikke er klar over dem, men at all økonomisk logikk og profesjonell sedvane tilsier at dette er dårlige greier som man ikke kan tjene penger på. Nettaviser er et ustabilt medium, og det er vanskelig å tjene penger der. Journalistene halser etter linker og videoer og får aldri tid til å skrive den dype, analyserende reportasjen. Annonsørene er ikke villige til å betale, og mesteparten av annonsepengene stikker likevel søkemotorene av med. Layout-mulighetene er begrensede, i alle fall hva gjelder tradisjonell informasjon, og kan ikke lenger deles inn i abonnenter og løssalg, men kommer inn via søkemotorer, Twitter-henvisninger og linker i andre websider.

Et norsk mediehus – Schibsted – ser ut til å ha klart seg bra, til den grad at The Economist gir dem betegnelsen ”det eneste mediehuset som har klart overgangen til digitale medier.” Men skinnet bedrar: Schibsteds kostnader med å trykke og distribuere papiraviser er ca. 50% av totalkostnadene. Men inntekten på nett utgjør bare en fjerdedel av inntekten på papiravisen – og dermed må man kutte også i redaksjonelle krefter hvis ikke man kommer opp med nye måter å tjene penger på. Rubrikannonser, nemlig, er nå frikoblet fra nyheter og ligger på markedsplasser som Finn.no og Blocket.se – og der tjener Schibsted penger.

Med andre ord: Norsk presse står overfor et svært vanskelig problem, ikke fordi de er dumme eller gammeldags – i hvert fall ikke mer enn i andre bransjer – men fordi problemet er genuint vanskelig. Skal man komme seg ut av denne situasjonen med ære og lommebok i behold, må det tilpasning til – og den må skje både i stort og smått, både strategisk og operasjonelt.

Å tenke stort – strategi og forretningsmodeller

Firma som står overfor en disruptiv innovasjon har noen utveier: Å kannibalisere seg selv, å flytte seg innen verdikjeden, å reposisjonere seg rundt jobber kunden ønsker utført, og å jukse. Løsningene er overlappende og diffuse, og svært vanskelige å gjennomføre. Her er noen detaljer:

Kannibalisering betyr at man utkonkurrerer seg selv før andre gjør det. Det er det Schibsted har gjort med rubrikkannonser, ved bevisst å la Finn.no utkonkurrere Aftenposten som Norges viktigste markedsplass. Fordelen med denne strategien er at man kan benytte sin store markedsandel i det gamle markedet til å dominere i det nye. Ulempen er at man får interne stridigheter, at man (i hvert fall i en overgangsperiode, men noen ganger permanent) vil tjene mindre penger enn før. Derfor lykkes bare denne strategien hvis man har en svært viljesterk ledelse med klare strategiske visjoner – og styrke til å stå imot et aksjemarked orientert mot kvartalsvise resultater og regelmessige nøkkeltall. Uten Tinius-stiftelsens blokkerende eierandel i Schibsted hadde man aldri fått det til – og selv da var det til tider nokså usikkert hva man hadde gitt seg inn på.

Verdikjedeglidning[3] betyr at man flytter sin aktivitet innenfor verdikjeden – enten ved å gå nærmere kunden, eller ved å bli leverandør inn mot andre bedrifter i den samme bransjen. Hvem som tjener penger i en bransje tenderer til å flytte seg frem og tilbake – for eksempel tjente de store bilfabrikkene penger på 80-tallet på bekostning av komponentprodusentene. Disse gjorde masse innovasjoner med sine produkter, og nå er det produsenter med navn som Knorr Bremse, ZF og Bosch som tjener penger – fordi de har endret sine produkter fra enkle komponenter (bremseklosser) til komplekse subsystemer (ABS-bremser). Pressen må inn i områder der hvem som helst ikke kan operere, der manglende ytelse i sluttproduktet er så betydelig at kundene er villige til å betale mye penger for marginale forbedringer. Et eksempel kan være video levert over internett, siden man her konkurrerer med TV-selskaper som gjerne vil gjemme de gode nyhetene til neste sending, mens avisene kan legge dem ut med en gang. Et annet eksempel er økonomistoff, der investorer er villige til å betale penger for å få vite informasjon litt før andre.

Kundejobbfokusering – ikke kundefokusering – vil si at man tenker nytt om sin markedsføring. Bransjer tenderer til enten å være produktorientert (man skjeler til konkurrentene og aper etter hva de gjør, noe som gjerne fører til litt for avanserte produkter og tjenester som blir sårbare overfor lavkost-innovasjoner) eller markedsorientert (man lager kundekategorier og tilpasser sitt produkt eller sin tjeneste mot dem.) Problemet med begge disse måtene å tenke på er at man ikke kommer nær nok kunden – man utvikler seg i stedet basert på hva konkurrenter gjør eller hva man tror en standard-kunde gjør. En utvikling her ville være å begynne å se sin avis som et verktøy heller enn en kanal, å legge vekt på tilpasning ut fra situasjoner kunden er i – for eksempel kan man jo tenke seg aviser levert over avanserte mobiltelefoner, som ser hvor leseren er og leverer tilbud tilpasset situasjonen: Trafikkinformasjon når du er i bilen, konsumentjournalistikk når du går inn i en forretning, og lignende.

Juks er en interessant strategi – og her menes ikke juks i betydningen lovbrudd, men at man gjør ting som er imot sedvane og god tone i bransjen, ofte ved å bruke eksisterende regler på en måte de ikke var ment. Egil ”Drillo” Olsen, som i sin tid fikk Norges fotballandslag opp på verdensnivå, er et eksempel: Han oppfant en form for fotball (11 mann i forsvar, en sjelden langpasning til Jostein Flo) som gjorde at et relativt dårlig lag kunne vinne mot et godt. Resultatet var mange vunne kamper, samt anklager om at ”Norge ødelegger fotball som publikumssport” og at dette bare ikke er slik man gjør[4]. Et presseeksempel her er det tradisjonelle skillet mellom annonser og redaksjonelt stoff – for søkemotorgenererte nyheter er det nettopp et poeng å plassere annonser som er tilpasset det redaksjonelle stoffet, mens papiraviser og ukeblader i alle fall offisielt ikke vil ha direkte sammenheng. Klikkhoring – å skrive sitt stoff for å tiltrekke seg mest mulig attraktive søkekriterier – er et eksempel på en slik strategi. Ennå har jeg ikke sett noen avis som innrømmer å gjøre dette, men på bakrommet foregår mye rart…

Å tenke smått – den digitale skribents verden

En ting er at avisredaksjoner og mediehus sliter – de er maskiner for å forbinde lesere med lesestoff og annonsører med konsumenter, og kan forgå når det ikke lenger er bruk for dem. Men hvordan vil det påvirke skribentens hverdag?

Selv skriver jeg med ujevne mellomrom for egen blogg, utenlandske tidsskrifter, akademia, og for digitale og papirbaserte norske medier. Det er fremdeles slik at jeg får mest oppmerksomhet for det som står i avisen – men opplevelsen av det å skrive, og den dialogen det skaper, er helt klart best på min egen blogg. Der får jeg kommentarer av verdi, der kommer folk med tips til hvordan artikkelen kan bli bedre, der kommer oppmuntring og poengterte, men stort sett hyggelige tilbakemeldinger. I papiravisen kommer muligens motinnlegg noen dager senere – uten dynamikk. I digitale aviser fylles kommentarfeltet – stort sett – opp med kommentarer som bekrefter enhver forestilling om grunnskolens totale sammenbrudd hva gjelder ortografi, logikk og elementær samfunnslære.

Resultatet er at jeg i stadig større grad skriver ting på bloggen min først, for deretter å sende det til publisering et eller annet sted. Avisene, digitale eller ikke, blir da oppsamlingsplasser for ferdigtyggede innlegg, heller enn arenaer for kjapp debatt. Innenfor mine egne interesseområder leser jeg svært sjelden noe i avisene jeg ikke visste fra før. Folk som er over gjennomsnittet interessert i hva jeg skriver, leser min blogg for å være med i siste runde. Jeg blir oppmerksom på nye ting via Twitter eller RSS-lesere[5] heller enn via avisenes forsider.

Problemet for enkeltskribenten er – hvordan tjene penger på dette? Enkelte bloggere, særlig de som skriver om mote, kjendiser eller mer personlige ting, kan oppnå lesertall de fleste nettaviser bare kan drømme om. De kan tjene penger på annonser eller, hvis man ikke tar etikken så seriøst, få betalt for å omtale produkter. Akademikere og konsulenter, som meg, kan tjene penger på foredrag og konsulentarbeid, omtrent som musikere nå må tjene penger på konserter fordi platesalget uteblir.

Tilstedeværelse i en konstant dialog blir mer og mer viktig – og dermed havner den digitale skribent ofte med et valg mellom pengelens relevans eller profitabel obskuritet[6]. For noen år siden forsøkte New York Times å gjemme sine mest populære kommentatorer – Tom Friedman, Paul Krugman, Maureen Dowd – bak en betalingssperre. Dette slo feil, dels fordi folk ikke var villig til å betale, men like mye fordi denne løsningen gjorde det umulig for andre kommentatorer på nettet – det vil si bloggere – å henvise til Friedman, Krugman eller Dowd. Det er liten hjelp i å kommentere en artikkel hvis dine lesere ikke kan lese det du kommenterer. New York Times’ kommentatorer risikerte å bli irrelevante fordi de ble udiskuterbare, og dermed var det plutselig ikke lenger sammenheng mellom hva avisen ønsket og hva kommentatorene ønsket.

Jo lavere kostnad for å finne informasjon, jo mer sentralisering mot enkeltkilder. Jo lettere å publisere, jo mer publisering. Resultatet er en power law-fordeling: Millioner av bidragsytere, hvorav noen få, fordi de skriver godt eller klarer å samle en tilhengerskare som sammen skaper et interessant miljø, får mesteparten av oppmerksomheten. Konkurransen om oppmerksomheten tiltar, vi leser mer, kortere og vil ha ting servert mye mer relevant – ikke bare til vårt markedssegment, men for oss personlig.

På tide å slappe av litt

Fremtiden er ugjenkallelig digital. For tradisjonelle avishus, blekkflekkede redaktører og streikevante typografer er dette vanskelig. For lesere, annonsører og skribenter representerer det godt nytt – mer å lese, mer presis lokalisering av kunder, deltakelse i en samtale heller enn enveis distribusjon.

I fremtiden må skribenters og journalisters inntekt i stadig større grad komme fra andre kilder enn betaling pr ord spredt på døde trær. For noen er dette kroken på døren. For andre er det en spore til mere og bedre skriving. Gutenbergs teknologi med trykking på papir kan vise seg å være et 500 års mellomspill som nå går mot slutten.

Det er helt greit. For å sitere Cory Doctorow, blogger extraordinaire med millioner av lesere: Teknologien gir og teknologien tar.

Ferdig med det.

[1] I ettertid har mine døtre informert meg om at de ikke lager mat på denne måten. Men hvorfor ødelegge en god historie med fakta? Dette er et antifestskrift, ikke sant?)

[2] Jada, jada, det er en språklig nyvinning. Men tro meg, det finnes ikke noe godt norsk ord for dette uttrykket – og kan man si ”eruptive bergarter”, så må man jo også kunne si ”disruptive innovasjoner.” Språk er en teknologi for kommunikasjon, og akkurat som all annen teknologi gjenstand for utvikling…

[3] For en detaljert diskusjon, se Christensen, C. M., M. Raynor, et al. (2001). "Skate to Where the Money Will Be." Harvard Business Review (November): 73-81.

[4] For en glimrende artikkel om denne måten å vinne på, se Gladwell, M. (2009). "How David beats Goliath." The New Yorker (May 11).

[5] Ulike typer programmer som lar deg lese oppdateringer av mange blogger uten å måtte gå inn på hver enkelt. Bloglines.com (dessverre nedlagt, anbefaler Google Reader) heter den tjenesten jeg bruker, men det finnes mange andre.

[6] Se Andersen, E: (2006) The waning importance of categorization. ACM Ubiquity, vol. 7, issue 19.

Nærmere fjærpennen enn fjesboka

Postet den av

Noe forsinket (jeg sliter litt med å konvertere min blogg til et format som tolererer norske tegn, etter å ha fått meg en ny PC): Her er en kronikk i Dagbladet, der jeg raljerer litt med forlagsbransjens svært nølende tilnærming til e-bøker. Den foranlediget diverse kommentarer og et intervju i morgennyhetene (begynner 55:00 inn) samt diverse radio- og andre kommentarer.
(Og bare så det er sagt, datter nr. 1 har fått den nye Kindle’n i bursdagsgave, og den er lekker.)

Les videre →

Musikerne vinner, plateselskapene taper

Postet den av

I dag sendte BI ut denne pressemeldingen:

Etter 10 år med digitalisering av musikk har den gjennomsnittlige musiker hatt en inntektsvekst på 66%. De eneste som taper på digital musikk, er de tradisjonelle plateselskapene. Det viser en masterstudie utført av Siviløkonomstudentene Richard Bjerkøe og Anders Sørbo ved Handelshøyskolen BI.

Masteroppgaven «The Norwegian Music Industry in the Age of Digitalization» viser at musikernes inntektsvekst skyldes økte inntekter fra konserter, vederlag og støtteordninger fra staten fra 1999 til 2009, mens selve platesalget er halvert i samme periode. Fallet i platesalget spiller imidlertid mindre rolle for den enkelte musiker, siden de får i gjennomsnitt kun 15% av det, mens de får i gjennomsnitt 50% fra konserter og 80% fra innsamlede vederlag.

– I de intervjuene vi har gjort med en rekke musikere og musikkprodusenter forteller musikere at de taper stort på digitaliseringen, mens tallene viser at det er plateselskapene, ikke musikerne, som taper sier Bjerkøe og Sørbo.

– Fallet i platesalg betyr også at plateselskapene mister betydning som lanseringsvei for nye artister, samt at innspilte plater i større grad blir et «visittkort» – en reklamemulighet – for å trekke publikum til konserter.

Espen Andersen er veileder for oppgaven og førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI. Han mener konklusjonen for musikere er at man i større grad må regne med å tjene sine penger ved konserter og ved å bli spilt på radio, TV og Internett-baserte streamingtjenester. Musikerne må også i større grad ta ansvar for sin egen markedsføring. Plateselskapene ser ut til å gå en usikker fremtid i møte og vil måtte redefinere sin rolle innen musikkbransjen.

Fakta:

  • Inntekter fra konserter har økt i snitt 136% fra 1999 til 2009
  • Vederlag fraTONO, Gramo og lignende har økt 108% fra 1999 til 2009
  • Støtteordninger fra staten har økt 154% fra 1999 til 2009
  • Antall aktive artister har økt med ca. 28% i samme periode
  • Alle tall er inflasjonsjustert

Kommentarer i påfølgende bloggpostinger – men se innslag og artikler i NRK Kulturnytt (radio), Dagsavisen og e24 (som har den beste reportasjen, mener nå jeg).

Hele oppgaven kan lastes ned her (PDF, 3,4Mb).

Søker studenter til M.Sc. oppgave om bokbransjen

Postet den av

Bokbransjen i Norge er i endring, som følge av teknologiutvikling (lesebrett, produksjonsteknologi), andre underholdningstilbud (film, musikk, Internett) og en generell utvikling mot mer liberaliserte markeder, også for kultur. Jeg har tidligere (her, her og her) skrevet om hvordan disse endringene utfordrer dagens aktører, særlig de store forlagene – de står overfor en potensielt disruptiv innovasjon i form av digitale bøker og lesebrett.

Jeg kunne tenke meg å finne noen M.Sc.-studenter, fortrinnsvis fra BI, som kunne tenke seg å skrive en oppgave rundt dette – i hovedsak, å systematisk dokumentere markedet for bøker i Norge, de ulike bransjeavtalene, tekniske nyvinninger, og aktørenes meninger. Jeg ser for meg en innlevering til neste sommer. Studenter fra alle M.Sc./spesialiseringsretninger er velkomne, men mest naturlig er vel de fra Strategi eller Innovasjon & Entreprenørskap, siden det primært er der jeg underviser. Siden det vil bli mye kontakt med folk i norsk forlagsbransje, vil jeg sette som krav at minst en av studentene i gruppen snakker flytende norsk. Jeg har også en sterk preferanse for studenter med solide karakterer innen statistikk, men det kravet er kanskje i mindre grad relevant for denne oppgaven. Send meg en epost på self@espen.com om du er interessert, så kan vi snakke om saken.

Til gjengjeld kan jeg tilby et spennende område for oppgaven, samt gode kontakter innen bransjen. Dette er noe alle i bransjen er interessert i systematisert kunnskap om – om det ikke er enighet om hva man skal gjøre, er det i alle fall liten uenighet om at noe må gjøres.

Vi snakkes!

Kurs i Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon

Postet den av

For tredje gang arrangerer jeg, sammen med min gode kollega Ragnvald Sannes (bildet til høyre) et Master of Management-kurs i Strategisk forretningsutvikling og innovasjon med oppstart 15. september, rullerende opptak frem til da. Kurset går over fem moduler a 3-4 dager (pluss noen videoforelesninger innimellom modulene) i perioden september 2010 – april 2011. Det er rettet mot folk i leder- eller mellomlederstillinger med fokus på forretningsutvikling og intraprenørskap. Gitt hvordan verden ser ut idag (og Ragnvalds og mine interesser) vil mye være fokusert på nettbasert og annen teknisk orientert utvikling, uten at det vil hindre noen fra å få utbytte at kurset selv om de ikke er teknisk orientert. (Dette med teknologi er ofte en liten sperre for studentene – for detaljer, se Ragnvalds utmerkede svar på mange spørsmål om kurset.)

En interessant vinkling, som vi gjerne ser bedrifter gjør, er å sende en, to eller tre ansatte som har et innovativt forretningsprosjekt de skal ha gjennomført – og som så kan benytte kurset til en strukturert gjennomføring – noe Ragnvald caller "project coaching" – av dette prosjektet, med relevant teori og en steg-for-steg gjennomføringsprosess. Dette er noe Ragnvald har lang erfaring med – og mange fornøyde studenter fra tidligere avholdte kurs. Hvis du følger hans opplegg gjennom kurset, er du faktisk ferdig med prosjektoppgaven til den siste samlingen – og hvis ting fungerer som på tidligere kurs, også godt i gang med selve prosjektet i bedriften.

Selv står jeg for forelesninger i strategi, strategisk teknologibruk og sammenhengen mellom teknologi- og markedsutvikling, er formelt fagansvarlig, og veileder prosjekter sammen med Ragnvald. Ragnvald har jobbet med eCommerce-utvikling i ulike sektorer og er en kløpper på gjennomføring, og ellers kommer vi til å bruke forelesere fra BI og fra firma vi har kontakt med.

imageDet blir en utenlandstur også – vi har et tett samarbeid med Accenture, og det blir besøk (27-29 oktober) i deres innovasjonslaboratorium i Sophia Antipolis, det franske motstykket til Silicon Valley like utenfor Nice. Der får vi se hvordan Accenture arbeider med innovasjon både internt og hos sine kunder, og får demonstrert en rekke nye teknologier satt inn i en forretningsmessig sammenheng. Det at denne utenlandsturen kommer i modul 2 gjør også at studentene blir godt kjent – vi har sett mange gode prosjekter og ideer komme ut av det.

Kurset gir poeng mot en Master of Management-grad på BI, men erfaringsmessig tar mange disse kursene som et enkelt-stunt, gjerne i forbindelse med et prosjekt. Det er en utmerket anledning til å skaffe seg et godt kontaktnett av interessante og dyktige mennesker som jobber med å gjennomføre endringer i bedrifter.

Hvis du har spørsmål om innhold, lurer på om dette kurset passer for deg eller for noen av dine ansatte, eller har andre faglige spørsmål, ta kontakt med Ragnvald Sannes (4641 0752, ragnvald.sannes@bi.no) eller meg (4641 0452, self@espen.com). For mer administrativt orienterte spørsmål (priser, opptak, Master of Management-studieregler, tilpasning til studieopplegg etc.), ta kontakt med Elisabeth Lund, vår utmerkede administator (4641 0073, elisabeth.m.lund@bi.no) eller med Master of Management-administrasjonen (46 41 00 06, lederutdanning@bi.no).

EDB + Ergo = tja

Postet den av

(Spalte i e24.no, gjengitt her fordi jeg nå gjengir alt jeg skriver her.)

Jeg forstår ikke hvorfor noen kjøper aksjer i et konsulentselskap.

Et konsulentselskap selger i prinsippet kunnskap, og den mest verdifulle kunnskapen sitter i hjernen til (noen få) ansatte. (Den kunnskapen som ligger i rutiner og dokumenter, er mindre verdifull – ikke fordi den er mindre nyttig, men fordi den er lett å kopiere og derfor synker i verdi.) Disse få ansatte vil selge sin kunnskap så dyrt som mulig – og da blir det ikke mye penger igjen til noen eksterne eiere. Derfor ser vi at de fleste konsulentselskaper er organisert som partnerbedrifter, der eiere og toppledere (og topp problemløsere) er de samme personene.

Hvordan skal vi så tolke nyheten om at EDB Business Partner og Ergo, Norges to største IT-tjenesteselskaper, vil slå seg sammen? En konklusjon er i alle fall at disse selskapene ikke selger kunnskap, men tjenester – relativt standardisert, til få og store kunder. Hva i all verden blir igjen til eierne i en slik situasjon?

Både EDB og Ergo har en spesiell historie. EDB har en bakgrunn som intern IT-avdeling og standard tjenesteutfører for Telenor, norske banker og Norsk Hydro, samt en del innkjøpte, litt «hottere» konsulentselskaper som Avenir og Spring. Ergo er i all hovedsak Postens IT-avdeling, skilt ut som eget selskap for noen år siden. Begge har vært betydelig mer lønnsomme tidligere enn de er nå, en utvikling som skyldes finanskrise, mer kravstore kunder (en ny IT-direktør i Posten, for eksempel, fikk nedforhandlet kontrakten med Ergo betydelig i fjor), men fremfor alt at de tjenestene man leverer blir mindre og mindre unike, i hvert fall hva teknologien gjelder.

Både EDB og Ergo leverer i all hovedsak systemer og tjenester der fokus er på driftssikkerhet og kostnad – kundene betaler dem for at ting skal virke, holdes teknisk oppdatert, og at budsjetter skal følges. Samtidig er det et element av Manpower i bildet: Store, tradisjonelle norske bedrifter har et stivt arbeidsmarked – ansetter du noen, har du dem for resten av deres arbeidsliv – og det å ha folk inne som konsulenter gjør at man nok betaler mye mer pr. time, men kan la dem gå dersom det er nødvendig å kutte kostnader. Slik er det i teorien – men i praksis finnes det mange «konsulenter», både i EDB/Ergo og i mindre firma, som har hatt den sammen, ene kunden i 10-20 år.

Så hvis man investerer i EDB og/eller Ergo, hva er det man kjøper? Man får en andel i teknisk kompetanse og velorganiserte leveringsrutiner, ja vel, men først og fremst får man en andel i lange og lønnsomme kontrakter. Disse lange kontraktene har EDB og Ergo i mindre grad fordi de er eksperter på teknologi enn fordi de vet mer om hvordan kundene fungerer enn mange av kundene vet om seg selv. Massevis av kunnskapen om hvordan Posten, DnB NOR og Hydro fungerer sitter i EDB og Ergo – i form av hukommelse (hvorfor gjør vi det på denne måten igjen?) og i form av programlinjer og konfigureringsvalg i SAP og andre gamle ERP-systemer.

Problemet for ledelsen i EDB og Ergo er at veksten i store, trauste systemer er liten, at teknologien stadig blir billigere og raskere (nye systemer er i større grad web-basert, med åpen kildekode og/eller mer konsumentorienterte maskiner,) og at kundene blir proffere forhandlere. Hver gang det er et lederskifte hos kunden, skal den nye lederen markere seg, og kontraktsforhandlinger med IT-tjenesteleverandøren er jo et ypperlig sted å begynne. Samtidig endrer teknologien seg – de store utviklingsprosjektene lages i større grad som kjappe prototyper som skaleres opp, og litt lenger fremme ligger løsninger som at alle ansatte bruker Google Docs og velger sin egen PC fremfor å bruke standardmaskiner med programvare som må styres sentralt.

Konkurransen om utviklings- og driftsprosjekter blir også mer global – hvorfor ikke sette ut økonomisystemet til en velutdannet og billig inder fremfor en nordmann med 20 års ansiennitet, motvilje mot dokumentasjon og dragning mot hytta hver fredag lunsj? Bakom lurer også tjenesteoutsourcing – firma som tar over for eksempel kundeservice, og har egne systemer for det.

Skal EDB og Ergo tjene penger, må de enten selge mer avanserte løsninger til kundene sine, eller få ned kostnadene, fremst gjennom stordriftsfordeler. Det første klarer de ikke – nyvinninger innen IT- og tjenesteutvikling for store bedrifter kommer ikke fra store driftsselskaper, men fra mindre konsulentfirma som så blir kjøpt opp av de store. (Hvorpå gründerne forsvinner ut for å gjenta suksessen, men det er en annen historie.) Kostnadskutt klarer de, men da må de bli så store at de tåler å miste en stor kunde eller to, og samtidig være en leverandør ingen kommer utenom. Derfor ser vi en bransjekonsolidering – som vi også ser i resten av verden i markedet for IT-outsourcing og IT-tjenester.

Er det smart å slå sammen EDB og Ergo? Jeg tror det er den eneste veien for ledelsen i de to selskapene hvis de fortsatt skal demonstrere handlekraft og verdi for aksjeeierne. For kundene spiller det mindre rolle – de har flere alternativer enn før uansett, siden EDB og Ergo bare i begrenset grad har vært direkte konkurrenter. De store eierne, Telenor og Posten, vil faktisk få et enklere forhold, siden en lavere eierandel i et sammenslått selskap vil gjøre at man kan være en tøffere kunde.

Hadde jeg jobbet som en vanlig utvikler eller driftsperson i EDB eller Ergo, på den annen side, hadde jeg nok blitt litt bekymret, betalt fagforeningskontingenten prompte, og sørget for å holde meg teknisk oppdatert. Men jeg hadde ikke fått panikk – kostnadskutt ved sammenslåinger tar alltid lang tid og ender som regel opp med mye mindre endringer enn forespeilet, og slik blir det nok denne gangen også.

Og nei, jeg hadde ikke kjøpt aksjer i verken EDB eller Ergo. Skulle jeg gjort det, måtte det være fordi det sammenslåtte selskapet skulle vært en oppkjøpskandidat for et større, utenlandsk selskap (CSC eller EDS, for eksempel). Dit er det langt frem, både politisk, kostnads- og organisasjonsmessig. Skal det skje, må ledelsen i det nye selskapet vise til tøffe kostnadskutt og supereffektive leveringsrutiner, noe vi ikke har sett ennå.