Tim O’Reilly, som startet O’Reilly media og som jeg mener er et eksempel på hvordan et fagbokforlag skal operere, er portrettert av Steven Levy i Wired. Glimrende artikkel – og et glimrende forlag, som ble kjent for å skrive manualer som var kortfattet, dype og ærlige.

Jeg kan nesten ikke tro det: Gyldendal har i 2004 gitt ut nytt opplag av Marlo Morgans svindelbok Det virkelige folket, en New Age bok "fra virkeligheten" om en lege som vandrer tvers over Australia sammen med en gruppe urinvånere.

Boken er ikke bare elendig skrevet og fremstilt som sann, den er svindel fra ende til annen, noe som blir klart for enhver som leser mer enn 20 sider inn i den. Marlo Morgan påsto inntil for få år siden at den var sann, men måtte til slutt gi seg etter at rasende australske urinnvånere forlangte en unnskyldning og at hun sluttet å reise rundt og holde misvisende foredrag om dem. Morgan er ikke lege, hun har antakelig aldri vært i Australia, og hennes beskrivelser av australsk natur og urinvånernes kultur er så full av feil at det blir latterlig. I hennes Australia spiller urinvånerne trommer (noe de aldri har gjort) og en vestlig kvinne vandrer barbent tvers over kontinentet (de som forsøker det tørster som regel ihjel før de rekker å dø av spinifex-blodforgiftning, hvis da ikke heteslag tar dem først.)

Likevel fortsetter Gyldendal å gi ut boken, og har beholdt en litt tvilsom beskrivelse som akkurat klarer å skape så mye tvil om sannhetsgehalten at det ikke er tydelig for en kjøper at dette er diktning. Og folk hopper på, mens de legger magnetsåler i skoene og kjøper helsekrystaller.

Et kjent forlag skal fungere som kvalitetssikring. Jommen sa jeg smør. Gyldendal, for ikke å snakke om oversetteren Tormod Haugen, burde skamme seg over å ha noe med et slikt makkverk gjøre. For ikke å snakke om at de gjentar forfatterens salgsdrivende "basert på virkelig kunnskap" tåkeprat. Fytterakker’n. 

Glimrende artikkel av John Willinsky om konvergens av åpen kildekode, åpen tilgang, og åpen vitenskap i First Mondays august-utgave. Ikke bare er First Monday et eksempel på dette sammenfall, men tidsskriftet publiserer også kvalitetsartikler, referert og peer-reviewed, om en utvikling det selv er en del av.

Jeg tror vi kommer til å se flere og flere First Monday-type vitenskaplige tidsskrifter fremover – med raskere reviews, fri tilgang til alle, og fri bruk av innholdet så lenge forfatterskapet respekteres. 

Tom Evslin, hvis blogg om teknologistrategi jeg leser med glede og anbefaler mine studenter, har sluppet første kapittel i en Blook (blogged book) – med tittel og nettsted Hackoff.com. Temaet er et mord i en .com bedrift, og første kapittel har alle ingredienser fra en Internett-roman, inklusive håpløse kommentartroll.

Tom kommer til å legge ut hele boken under en Creative Commons-lisens, hardback-versjonen kommer på nyåret.

Jeg tror stadig flere forfattere kommer til å kommunisere med sine lesere på denne måten – hittil har riktignok de av dem som gjør det hatt andre jobber enn det å skrive. Men allikevel – når får vi den første norske blook?

Personlige websider finnes i mindre og mindre grad – de krever for mye oppdatering og datakunnskaper. Blogging har overtatt.
Men noen klarer det. Jeg søkte rundt på et eller annet og datt over Peter Englunds hjemmeside – han er svensk forfatter og historiker. Virkelig en imponerende hjemmeside – interessant lesing, informasjon om personen, og smakfullt og stramt satt sammen.
For ikke å snakke om hans omgang med språk. Her er i alle fall et sitat jeg skal bruke overfor folk som tenker på å ta en doktorgrad:

[…] att doktorera för att man vill ha titeln, det är rena vansinnet. Det vore som att dricka Dry Martini på krogen för att man är sugen på oliver. Det finns bättre och enklare sätt att bevisa sitt värde.

Et besøk anbefales, særlig hvis man kan lese svensk og er historieinteressert. Massevis av morsomme og innsiktsfulle essays og kommentarer.

Leste Yngvar Ustvedts biografi om Henrik Wergeland de siste ukene. Wergeland er en person de fleste ikke vet så mye om, enn si har lest noe av (bortsett fra enkelte sitater og en og annen vise, som «Nisser og Dverge». Ustvedts biografi (den er fra 1994, jeg fant den i en opprydding) behandler stort sett Wergelands liv, ikke hans diktning. Og Wergelands liv er en historie om drikk og svir og enorm produktivitet – samt liten forståelse fra sin samtid. Svært mye av hans tid gikk med til å krangle med folk som det egentlig var liten grunn til å krangle med, til innfall og ville innspill, samt til selveksponering. Hans dikt og taler vitner om overfølsomhet og nærmest overspenthet – men han kunne i alle fall uttrykke sine følelser som få.

Jeg mener å huske at denne biografien dannet grunnlag for en TV-film om Wergeland også.

I alle fall, boken er en lang og vel begrunnet kronologisk fremstilling av Wergeland og hans samtid, men jeg savnet en dypere behandling av hans diktning – f.eks. i hvilken grad den påvirket andre forfattere, politikere eller samfunnsengasjerte – samt en analyse av Wergelands plass i sin samtid og i ettertiden. Han var omstridt og populær blant almuen – men man får ikke helt tak i hvorfor.

Som person må Wergeland ha vært nokså slitsom, upålitelig men utrolig produktiv. Men hva betød han egentlig – og hvor mye er han et resultat av at landet trengte en nasjonal figur i denne tiden? Er det slik at hvis vi ikke hadde hatt Wergeland, ville vi måtte ha skapt ham?

Frode Gryttens Bikubesong viste seg å være et hyggelig bekjentskap – en novellistisk roman rundt Murboligen, som jeg tror er en boligblokk i Odda. Forfatteren tegner et bilde av personligheter i et lite industristed tiden har gått litt i fra, uten å gå i de mange fellene et slikt sujett impliserer. Han styrer klar av den oversolidariske arbeiderromanen med de nostalgiske tilbakeblikk, og klarer å skildre mangslungne menneskeskjebner uten at det får preg av hva som i min ungdom ble referert til som «finsk TV-teater.»

Selv om jeg fant elementer av av både Last Stop Brooklyn, Beatles, Seierherrene, Skyskraperengler og The Curious Incident of the Dog at Nighttime i boken, klarer den å stå den aldeles utmerket på egne ben. Novellene henger løselig sammen primært i persongalleriet, samt i musikkreferansene og enkelte hentydninger til bier, uten at sammenligningen mellom boligblokk og bikube er særlig påtrengende, enn si kommer opp til overflaten.

Boken er elegant skrevet uten å være pretensiøs, og bruker litterære triks (som referanser til tidligere hovedpersoner) uten at det virker påtatt eller overintellektuelt. De fleste av kapitlene er meget gode noveller i seg selv – særlig åpningsnovellen «Syng meg i søvn», «Sol i et tomt rom», og den nest siste («Jetlag») er sterke. Enkelte andre er bare skisser, som «Nattvindauge», om en liten pike som våkner opp på slutten av foreldrenes fest, og etterhvert sovner igjen i trygg forvissning om at i morgen er alle seg selv igjen. La gå at enkelte av historiene (i alle fall «Politidrømmar» og «Sean Penn blues») gir inntrykk av at litt mer skjer i Odda enn hva som virker tilforlatelig.

Forøvrig kjøpte jeg Bikubesong etter at Eirik Newth hadde den på sin liste over bøker han burde ha fått lest – så Eirik, denne skulle det la seg gjøre å plukke av listen uten altfor store vanskeligheter.

(Sånn i parentes bemerket, så bodde jeg i Odda i ca. 6 måneder som 4-åring, i byens (tror jeg) eneste høye boligblokk. Såvidt jeg husker var den rød, hadde ni etasjer, heis, og balkonger kun i de øverste etasjene. Det eneste jeg husker derfra var at jeg var redd for å gå ut på balkongen (siden det ikke var balkonger under), samt at jeg ikke nådde opp til knappen for niende etasje i heisen, så jeg måtte trykke så langt jeg kom (ca. fjerde) og gå derfra. Om denne blokken er identisk med Murboligen, vet jeg ikke, men disse dulgte barndomsminner satte i alle fall en spiss på lesingen.)

Bikubesong kan absolutt anbefales. Og kanskje særlig til ungdoms- og videregående skoleelever med nynorskvegring.

Oppdatering 15. juli: Se kommentarene for glimrende oppklaring fra en leser med Odda-kompetanse.

Denne går sin runde i den norske bloggosfæren, Eirik har utfordret meg, dette er nokså selvforherligende, så jeg får vel svare. Men jeg synes det er mer interessant med de bøkene man er litt skamfull over ikke å ha lest…. (se forøvrig denne siden og bok-kategorien her og i Applied Abstractions).
1) Hvor mange bøker eier du?
Ca. 1500 fremme og 700 pakket ned (noen av dem ønsker jeg å selge). 500 fagbøker på kontoret. I tillegg har ungene ca. 800 totalt, og min kone Lena har minst 300 bøker om tekstiler og håndarbeid. Ca. 1300 av bøkene er arvet.
2) Hvilken bok var den siste du kjøpte?
Jeg har ikke kjøpt så mange i det siste – årsaken er at jeg har vært travelt opptatt med å pakke ut bøker som har vært lagret. Siste bok til meg selv på Amazon var Neal Stephenson’s The System of the World (The Baroque Cycle, Vol. 3). Siste i butikk var, tror jeg, Antony Beevor’s The Spanish Civil War.
3) Hvilken bok var den siste du leste?
Hmmm… det var faktisk Ovids The Art of Love, men ellers leser jeg 3-4 bøker i uken og har forferdelig dårlig kronologisk hukommelse.
4) Nevn fem bøker som betyr mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger.
Dette er to kriterier – problemet er at jeg har en rekke bøker som oppfyller et av disse to, men snittet av dem er vanskeligere. Her er noen, med forbehold om at a) fagbøker er holdt utenfor, og b) det er underforstått at denne listen kunne vært mye lenger og at prioriteringen er litt så som så, og c) Noen av disse betyr mye, andre har jeg lest ofte:

• Erich Maria Remarque: Tre kamerater. En sår og spennede bok som har vært min favoritt så lenge jeg kan huske. Sjekk avsnittet om kappkjøring, det knappe språket, varheten i skildringene av en gruppe mennesker som forsøker å hjelpe hverandre i en vanskelig tid.
• Neal Stephenson: Cryptonomicon. Eskapisme, humor og eventyr. Når nerden tar overhånd.
• R.L.L. Tolkien: Lord of the Rings. Har lest den selv, og lest den høyt for ungene både på norsk og engelsk. Betyr mye fordi den var og er en kontaktskaper og tradisjon for barna og meg selv(og jeg driver fremdeles og leser høyt fra den for minstemann.) Harry Potter-serien har også hatt denne funksjonen, vi kjøper hver ny bok på engelsk den dagen den kommer ut og leser den høyt – ingen får lov til å lese videre foran de andre.
• Stewart Brand: How buildings learn. En genistrek om arkitektur, brukbar i mange sammenhenger, også innen hjemlige arkitektur-diskusjoner.
• Douglas Hofstadter: Gödel, Escher, Bach. En bok som jeg ikke har lest i det siste, men som var viktig for meg på 80-tallet: Den var en medvirkende årsak til at jeg ville bli akademiker heller enn bare IT-freak.

Det var litt av hvert, jeg kunne inkludert Andre Malraux Menneskets lodd, Joan Brady’s Theory of War, det meste av Bill Bryson og endel av Stephen Fry (The Hippopotamus er hylende morsom), Viktor Klemperers I will bear witness, Paul Fusells The Great War and Modern Memory og Class, Umberto Ecos The Name of the Rose, Hemingways novellesamlinger, Primo Levis If not now, when?, Steinbecks Sweet Thursday, Tove Janssons Trollvinter, Forresters Hornblower-serie og Patricks serie om Jack Aubrey. Og mange flere.
Jo, forresten, Paul Austers (red.) I thought my father was God. Glimrende.
5) Oppfordre fem personer til å fylle ut denne i sin blogg.
Hmmmmm…. Anders, Jarle, Håkon, Jill, Gisle, og så er vel de fleste tatt?
Dette var egentlig noe jeg ikke hadde tid til. Men duverden så morsomt.

Et nytt meme er iferd med å spre seg i bloggosfæren: Lister over bøker man burde ha lest. Interessante lister, og festlig diskusjon (her og her og her også).
Jeg tenkte jeg skulle ta opp hansken, med følgende regel (før vi begynner med På sporet av den tapte tid (som står ulest i hylla, men nå er det like før) og lignende): Norske bøker av norske forfattere som «alle» har lest men som man selv med skam må bekjenne at man ikke kom igjennom.
Her er min liste, i hvert fall første utgave:
1. Knut Hamsun: Victoria. (Har lest Sult og Paa Gjengrodde Stier, men dett var dett. Forresten, Markens Grøde også. Men Victoria er jo den man skal ha på nattbordet).
2. Sigrid Undset: Kristin Lavransdatter (eller noe annet. Beklager. Trass i Nobelpris. Har sett filmen.)
3. Karsten Alnæs: Historien om Norge (sikkert godt skrevet, men jeg har ikke klart å begynne etter all plagiatdiskusjonen. Men har lest Grimberg.)
4. Jens Bjørneboe: Alt unntatt Haiene.
5. Torgrim Eggen: Trynefaktoren. (Likte Stangelands Langelands Wonderboy, men orker ikke tanken på 500 sider om partiintriger, selv om de er aldri så morsomt og treffende beskrevet. Litt samme følelsen som med Tom Wolfe’s Bonfire of the Vanities, som jeg har lest. Godt skrevet, men orker ikke emnet.)
Hmmmm….kanskje ikke så galt, men norsk på norsk begrenser det. En internasjonal liste er for deprimerende til å begynne på. Eller rettere sagt for vanskelig å sortere.
Noen som tar utfordringen? (Forøvrig er det påstått at den mest kjøpte og minst leste boken noensinne er Stephen Hawkins’ A Brief History of Time, og det tror jeg så gjerne. Selv kom jeg litt over halvveis).

Nettopp ferdig med en av årets påskekrimmer – Jan Guillous Tyvenes marked, om en serie avanserte innbrudd i rikmannshjem i Stockholm. Klassisk Guillou, med referanser tilbake til mange av hans andre bøker (serien om supermannen Hamilton, Ondskan og sikkert også andre). Morsom lesning, med vel forberedte spark til aktuelle hendelser og en forsiktig økning av persongalleriet med en kvinnelig politiinspektør som forelsker seg i en eks-oberst fra Fremmedlegionen som vi sikkert kommer til å høre mer fra i flere bøker.
Jeg liker best å lese Guillou på svensk, men den norske oversettelsen var ikke dårlig. Anbefales som uproblematisk og hyggelig påskelesning.

Min svigerfar ville gi meg en bok i gave, men hadde ikke tid til å gå i bokhandelen – så vi satte oss ned og bestilte Jan Guillous Tyvenes marked via Haugen Bok. Det gjorde vi i går, ca. kl. 1500.
Idag kl. 1045 kom jeg tilbake fra handletur og fant boken i postkassen. Levert, uten tillegg i prisen, på under 24 timer. Og det midt i en påskeuke hvor nesten alt annet har gått i dvale.
Dette er fremtidens distriktsbokhandel, og jeg kan bare berømme Morten Meyer for å forstå hvordan fremtidens bokmarked ser ut når de fleste av de som opererer i det (med solid unntak for en distriktsbokhandel i Volda) helt tydelig ikke har forstått det.
Hvis de bare åpner for muligheten til direkte linking og lager et Associates Program (og øker sin andel engelskspråklig litteratur), ser jeg for meg et både langvarig og intenst kundeforhold…..

Det er hjemmepåske i år, preget av oppussing, tiloversblevet sensur og en lei hoste/forkjølelse/etellerannet som ikke vil gi seg. Så det er ikke til å unngå at det blir endel lesing mellom strøkene.
I Norge er det ikke bøker som gjelder, selv om en samlet bokbransje for tiden forsøker å få det til å se ut som noe annet, som om bøker på en eller annen måte var noe annet enn underholdning. I Norge gjelder sport, og dermed sportsbøker. Bøker om sport er håpløse greier, selv de som forsøker å se et litt videre perspektiv enn andre (som f.eks. Kjetil Bjørnstad og Ole Paus i boken deres om fotball-VM i Frankrike).
Hvilket får meg til å lure – har jeg noensinne lest noe bra om sport, noe som har litterær verdi i seg selv? Kriteriet burde jo være at man ved å lese boken blir interessert i sporten, selv om man ikke var det før.
I farten kommer jeg på to stykker litteratur som absolutt oppfyller dette kravet. Det ene er et essay skrevet av David Foster Wallace, en post-moderne amerikansk forfatter med en fortid som tennisspiller på regionsmesterskapsnivå. Wallace besøker en profesjonell tennisturnering i Canada og beskriver kvalifiseringsprosessen – den alle spillere utenom de topseedede må gå igjennom – i fantastisk detalj, uten at det blir kjedelig et sekund. Essayet heter «Tennis Player Michael Joyce’s Professional Artistry as a Paradigm of Certain Stuff about Choice, Freedom, Discipline, Joy, Grotesquerie, and Human Completeness.» Du finner det i boken A Supposedly Fun Thing I’ll Never Do Again. I løpet av dette essayet forstår du tennis bedre (eller, i hvert fall tror jeg at jeg gjorde det) og du lærer noe om hvor mye som skal til for å bli en skikkelig tennisspiller og hvor komplisert strategi og taktikk for en profesjonell tennismatch er. (Denne boken anbefales også for de andre essayene – særlig tittelessayet, tilgjengelig på nettet i litt kortere form, en 97 siders skildring av et luksuscruise med 137 fotnoter, noen av dem med fotfotnoter. Hysterisk morsomt når det fungerer, og det er ikke alltid med DFW.)
Den fremste sportsboken for meg er imidlertid Ernest Hemingways Death in the Afternoon, som er en skildring av tyrefektingens historie, strategi, taktikk og sosiologi fra en forfatter og journalist med en dyp, nesten religiøs aktning både for sporten og de som utøver den. Hemingway skildrer treningsopplegg, publikum, hva som skiller en god tyrefekter fra en meget god, rollene til de ulike deltakerne inne i ringen, og ikke minst skjebnen til mange av matadorene, som often går gjennom en krise når de blir voksne nok til å forstå hva de holder på med og hvor farlig det er. Selv ihuga dyrevernere kan få i alle fall en viss følelse med hvor dypt i spansk kultur tyrefekting sitter – selv om Hemingway på ingen måte holder skjønnmaler tyrenes skjebne.
Og dett var dett. Jeg er ikke sikker på om bøker om fjellklatring kvalifiserer som sportslitteratur, ellers hadde det vært fristende å ta med Jon Krakauer’s Into Thin Air, men ellers klarer jeg ikke å komme på noen. Forslag?

….slår til igjen. Jeg snakker naturligvis om Frans G. Bengtssons Röde Orm, som jeg første gang leste som 14-åring eller noe slikt, og som det stadig er morsomt å plukke frem. Skikkelig røverhistorie, bokstavlig talt (Röde Orm er viking, både i vester- og østerled), og en underfundig humor. Anbefalt ferielesning.

Jeg leser for tiden Henning Mankell’s Før Frosten, og blir nok en gang slått av at det blir mer og mer vanskelig å være kriminalforfatter, takket være teknologien. Henning Mankell er bedre enn de fleste, og klarer å bygge opp en spenning og en nokså plausibel bakgrunn for de forbrytelsene hans detektiv Kurt Wallander og datteren Linda (som har den egentlige hovedrollen i denne boken) forsøker å finne ut av.

Men når det kommer til de små scener, blir det vanskelig, og det er teknologien som skaper problemet. Uten å gå altfor nøye inn på handlingen, forfølger hovedpersonen en mistenkt ut på landet. Og her kommer problemet – for at det i det hele tatt skal bli noe spenning ut av det, må hun gjøre dette alene, uten mobiltelefon.

Midt under pågående etterforskning sier hun ikke at hun drar til noen, naturligvis. Hun forsøker å ringe sin far underveis men han svarer ikke. Hun mister telefonen ned mellom setene i bilen når hun prøver igjen, hun sender til slutt en tekstmelding som ikke indikerer hvor hun befinner seg rent fysisk, og registrerer så at telefonen nesten er utladet. (I tidligere Wallander-historier er det senior som har problemer med mobilen, mister den ut av bilvinduet, og så videre.) Vi går mot en virkelighet hvor alle (og i hvertfall politifolk) vil ha mobiltelefoner med kamera og GPS, hvilket vil si at de på et øyeblikk kan kringkaste nøyaktig hvor de er, kan se hvor de er på et innebygget kart, og kan ta og sende bilder til sine kolleger.

En moderne mobiltelefon (og en 30 år gammel kvinne med politiutdannelse vil ha en moderne telefon) har flere dagers normal brukstid og lades kjapt opp – med andre ord, sannsynligheten for at den skal være utladet på kritiske tidspunkt blir mindre og mindre.

Det blir vanskelig å være kriminalforfatter etterhvert….Jeg tipper en økning i kriminalromaner som foregår i gamle dager eller i de få områdene som er igjen uten mobildekning. Vi vil se historier om sabotasje mot mobilnettet, tyveri av mobiltelefoner, jamming – alt for å kunne benytte seg av det littarturtekniske verktøy som mangel på sanntidskommunikasjon er. Som min kone engang påpekte – en serie som «Heartbeat» (Med hjartet på rette staden, som NRK kaller den) ville ikke vært mulig idag, siden minst to tredjedeler av alle misforståelser, biljakter og leteaksjoner kunne vært fikset med en enkel mobiltelefonsamtale.

Akkja. Det er vel bare å vente på et teknologisk sofistikert publikum, slik at man kan begynne å legge inn teknologiske spissfindigheter (slik som hovedpersonen Randy Waterhouse’s arbeid med å skjule bevis og kryptere gamle meldinger i Neal Stephenson’s Cryptonomicon) som eget spenningselement.

Frem til da (og det er langt frem) blir man henvist til enten å diskvalifisere teknologien eller å tilkjenne den dårlig funderte egenskaper som kan utnyttes for å foreta eller etterforske kriminelle handlinger.

Diskusjonen rundt Karsten Alnæs’ plagiat i Historien om Norge (se Ottar Grepstads artikkel i Samtiden for en grundig oppsummering) ser ikke ut til å gi seg.
Som teknolog litt fra sidelinjen må jeg si at egentlig er ikke dette så vanskelig. Vi har idag utmerket teknologi som øyeblikkelig avslører plagiering. På BI bruker vi et verktøy kalt SafeAssignment, som fungerer slik: Studentene leverer sine fagoppgaver elektronisk. Oppgavene sammenlignes elektronisk med alt som finnes på Internett, samt alle tidligere oppgaver levert inn til SafeAssignment både ved BI og ved andre universiteter. Systemet beregner et prosenttall for hvor mye av en tekst som finnes andre steder, og markerer også innenfor teksten hvor sitatet er hentet fra.
SafeAssignment fungerer ypperlig – jeg har testet det nøye og har nå begynt å bruke det for alle studentinnleveringer. Det er robust overfor forsøk på å gjøre små endringer i teksten for å lure søkemaskinen (en student som vil fuske blir tatt selv om han eller hun har testet teksten sin i Google eller en annen søkemotor). Den gir faglærer et kjapt og greit bilde av hvor mye en student har gjort selv. Og den virker selvfølgelig preventivt, siden studentene vet at de blir tatt hvis de plagierer – og de må levere elektronisk.
Det bør understrekes at systemet ikke feller folk for plagiat – en tekst kan godt inneholde sitater fra andre tekster, men disse skal markeres som sitater. For en typisk fagoppgave – 15-20 sider – vil plagiat-score komme opp i 5%, uten at det trenger å være noe mer enn at referanselisten slår inn, eller at studentene har klippet inn et sitat – riktig markert – for siden å diskutere det. Men hvis en score kommer over 10-15%, er det som regel grunn til å se nærmere på oppgaven fra faglærers side.
Hovedeffekten av systemet er at det automatiserer plagiatkontrollen – det er lett for en faglærer å finne plagiat, og meget lett å dokumentere det (systemet fargekoder plagiert tekst, og man kan skrive ut den fargekodede teksten, samt de tekster det er kopiert fra.) Selve vurderingen av om noe er plagiat eller bare mye sitering er opp til faglærer, men man har i alle fall et godt grunnlag å starte fra.
Hvilket leder meg tilbake til utgangspunktet – hvis Gyldendal hadde hatt et slikt verktøy, og brukt det, hadde aldri diskusjonen om plagiat kommet opp. Verktøyet er selvfølgelig avhengig av at plagierbare tekster finnes elektronisk, men det er egentlig bare et tidsspørsmål – og noe forlagsbransjen snarest burde begynne å samarbeide om. Vi er i ferd med å få en situasjon hvor nesten alt er tilgjengelig i søkbar form – Google skal scanne inn all litteratur som er ute av copyright, og Amazon har allerede en masse bøker hvor ikke bare metadata, men også innholdet er søkbart.
I fremtiden vil altså plagiatskontroll, i hvert fall innenfor hvert språk, bli enkelt. Er man i tvil om noe er plagiat eller ikke, send det inn til den elektroniske kontrollen, og studer fargekodene i etterkant. Dette vil ikke håndtere den plagiering som foregår ved at f.eks. Aftenposten skriver av utenlandske artikler (noe som i det minste krever at man oversetter dem), men vil i alle fall hindre direkte klipp og banale omskrivninger.
For Geir Mork burde i alle fall saken være enkel: Innstaller elektronisk plagiatskontroll, scann inn referanselitteraturen og teksten til Historien om Norge, og offentliggjør resultatet. I farger.

For endel år siden ble jeg fortalt følgende anekdote, som klargjorde for meg hva det gode liv består i:

Annemarta Borgen, Johan Borgens kone og selv forfatter, ble etter sin manns død boende på Knatten, det hus (på en øy på Sørlandet Hvaler i Østfold) hun og Johan hadde delt i mange år. På et tidspunkt ble det oppdaget at hun og Johan hadde over 20 000 bøker. Da hun ble spurt om det, sa hun:

«Jeg leser en bok hver dag. Gjør ikke alle det?»

Jeg har en masse gamle bøker pakket ned i kasser, og en gang i blant tar jeg en ut og roter rundt i et forsøk på å få greie på hva jeg egentlig har. Det er frustrende uryddig men gir glade gjensyn med ting man leste i ungdommen. Et slikt gjensyn var Giovanni Guarechis Don Camillos lille verden, et knippe underfundige historier om Don Camillo, en landsbyprest i Nord-Italia, og hans evigvarende og ikke altfor høytidelige feider med landsbyens kommunistiske borgermester Peppone i den noe kaotiske tiden like etter annen verdenskrig. Don Camillo preker med ord og av og til med knyttnever, og Peppone er kommunist på overflaten og mer tradisjonell enn han liker å innrømme eller tror noen vet. På mange måter minner boken om James Herriotts bøker om dyrlegen i landsbyen i Yorkshire – korte historier som kunne være virkelige, og som portretterer landbyboere og deres øvrighetspersoner med varme og en god porsjon nøktern humor.

Håkon Styri synes den norske forleggeren av Dan Brown’s «Da Vinci Code» (Bazar) er nokså forenklet når de tar hans påstander om at boken er basert på fakta som god fisk. Jeg er helt enig. Men det er ikke bare Bazar som har skylappene godt skrudd på – et presumptivt oppegående forlag som Gyldendal presterte å gi ut Marlo Morgan’s Det virkelige folket, en bok så full av new-age svindel og vås at enhver som vet hvor Australia ligger ville sett det øyeblikkelig. Og Norsk Ukeblad presterte å ta den inn som føljetong.
Av og til lurer jeg på hvor rett og slett dum – uvitende og ukritisk – det er lov å være…..

For noen år siden ble jeg i jobbsammenheng spurt om å velge ut og lese et tekststykke som jeg likte. For meg var valget enkelt – min favorittroman er Erich Maria Remarques Tre Kamerater, en fortelling om tre venner, tidligere soldater, som forsøker å overleve i Tyskland tidlig på 30-tallet. Boken har på mange måter alt – en god historie, virtuose personskildringer, en fabelaktig kjærlighetshistorie og en barsk og fandenivoldsk humor. Den er også et sjeldent eksempel på at en oversettelse til norsk (av Alf Harbitz) er en forbedring (ikke det at jeg har lest den på tysk, men jeg har lest den engelske oversettelsen, og den var ikke god.)
Jeg valgte dette stykket – fra første kapittel, hvor våre tre venner er ute og bedriver sin favorittsport – å erte pompøse bilister med Karl, «chausséspøkelset», en racerbil forkledd som et skranglete vrak.

Les videre →