Jeg har en masse gamle bøker pakket ned i kasser, og en gang i blant tar jeg en ut og roter rundt i et forsøk på å få greie på hva jeg egentlig har. Det er frustrende uryddig men gir glade gjensyn med ting man leste i ungdommen. Et slikt gjensyn var Giovanni Guarechis Don Camillos lille verden, et knippe underfundige historier om Don Camillo, en landsbyprest i Nord-Italia, og hans evigvarende og ikke altfor høytidelige feider med landsbyens kommunistiske borgermester Peppone i den noe kaotiske tiden like etter annen verdenskrig. Don Camillo preker med ord og av og til med knyttnever, og Peppone er kommunist på overflaten og mer tradisjonell enn han liker å innrømme eller tror noen vet. På mange måter minner boken om James Herriotts bøker om dyrlegen i landsbyen i Yorkshire – korte historier som kunne være virkelige, og som portretterer landbyboere og deres øvrighetspersoner med varme og en god porsjon nøktern humor.
Tversover
Halvstudert røveri og utsøkt arroganse fra Espen Andersen
Tversover 
Husker jeg leste en gammel Bokklubb-utgave av ‘Don Camillo’ mens jeg gikk på ungdomsskolen. Norsklæreren så meg gå med den og sa noe sånt som at ikke alle i klassen ville klare å se alle lagene i historiene sånn som meg.
Herregud! Gjett om det ga prestasjonsangst for resten av tiden på ungdomsskolen.
Min far fikk ‘Don Camillo’ i gave, og boken stod i flere år i hyllen før far begynte på den. Vel, det skal være sagt; den boken ble lest og humret til av flere i vår familie, også far. Jeg lånte den stadig vekk og lot meg rive med av den glitrende fortellergleden til Giovanni Guarechi. Scenarioet er enkelt og likevel veldig visuelt. Da min far døde var dette en av de tingene hans som jeg virkelig ønsket meg, og boken leses stadig. Jeg har nok lest den minst syv ganger, og det blir flere…