Tyler Cowen, kjent økonom og blogger, har en liste over sine norske favoritter.

Maria Reinertsen har en glimrende artikkel i Morgenbladet med tittelen "Med Ole Brumm som grensevakt" (dessverre bak Morgenbladets abonnementsvegg). Anledningen er et forslag om reduksjon av tollsatser for utviklingsland, sendt på høring. Som Reinertsen skriver:

Det blir raskt klart at viljen til å forandre finnes bare så lenge en bevarer det meste som før: For eksempel foreslås det ikke å utvide de to eneste kvotene for import av landbruksvarer som det faktisk er stor konkurranse om: nemlig honning og biff. Når en konkluderer med at kvoteregimet fungerer fint, så kan det i alle fall ikke være honningspiserne og biffeksportørene en tenker på.
Derimot har en tenkt på de aller fattigste landene. Regjeringen vil utvide listen med land som får null-toll til å gjelde 14 nye, svært fattige land. [Men b]lant de femti landene som hittil har nytt godt av null-toll har eksporten til Norge falt for 21 av dem. De aller fattigste landene trenger helt andre ting enn lavere tollmurer for å gjøre seg gjeldende på verdensmarkedet, for eksempel fred, veier og bedre produksjonsrutiner som gjør at de godkjennes av vestlige mattilsyn.
Men sett at disse landene som hittil ikke har lyktes i å utnytte sine nulltollfordeler likevel skulle lykkes. At noen driftige afghanere tømte sparegrisen og kjøpte avlsokser, at den afghanske regjeringen brukte dyrebare budsjettkroner til å bygge veier som biffene kunne kjøres ut av landet på, at norske kjøledisker brått var fulle av førsteklasses afghansk indrefilet. Hva da?
Da ville kanskje "sikkerhetsmekanismen for importstans" settes i verk. Den tollfrie adgangen de fattigste landene tildeles, skal fortsatt kunne stanses ved en "importøkning som setter markedsbalansen i fare". Leserne beroliges med at dette aldri har skjedd, men de reflekterer ikke over den allmennpreventive effekten. Hvem satser sparepenger på å bygge opp en eksportnæring som vil møte stengte grenser straks den lykkes i å eksportere i stor skala?

Finansdepartementets representant siteres med følgende uttalelse, som vel er norsk rekord i dobbeltmoral:

Finansdepartementets representant mener at en i tillegg bør utrede om det kan være mulig å kutte i tollsatsene på landbruksvarer, og eventuelt hvor mye, uten at dette rammer norsk landbruksproduksjon.

For å si det med Hans Rosling, vestlig landbrukspolitikk dreper afrikanske barn. I følge Pascal Lamy, direktør for WTO, er Norge en av verstingene i klassen: Vårt rykte som et solidarisk og fremsynt land står i fare fordi vi beskytter oss mot billige varer fra fattige land.

Når skal norske bønder og andre produsenter forstå at det i prinsippet ikke er forskjell på landbruksstøtte og sosialhjelp? Idag er det en skam å være bonde – også for de som tjener penger – fordi folk oppfatter bøndene som en gjeng sutrepaver som maser om mer penger og beskyttelse mot varer vi egentlig vil ha. Hvorfor ikke kutte i landbruksstøtte slik at de få bøndene vi kommer til å ha igjen (de fleste regner med at antallet bønder vil gå fra 60000 til 40000 de neste ti årene, uansett støtteordninger) kan rette ryggen og se folk i øynene igjen? Hvorfor ikke rive tollmurer så fattige land får en sjanse til å hjelpe seg selv i stedet for å være avhengig av et vestlig bistandsbyråkrati?

Oppdatering 20. mai: Kåre Valebrokk sier det samme i Aftenposten, men naturligvis meget bedre formulert.

Mihoe kommer med en forklaring på klimakvoter jeg har sans for:

Klimakvoter. Jeg skjønner ikke hva slags vare det egentlig er. Siden jeg er smart nok til å skjønne at du ikke kan kjøpe en annen temperatur i landet du lever i – vel så er den eneste logiske forklaringen på dette at vi kjøper opp en haug med kinesere eller indere. Eventuelt kan vi kjøpe et helt land som vi ikke vet noe om feks Tchad. Vi betaler dem slik at vi er sikre på at de aldri skal få lov til å kjøre bil eller få innlagt strøm og vann. Hvis vi kjøper 500 millioner kinesere (noe vi selvsagt har råd til) vil de aldri oppleve kapitalismens gleder og vi aldri nøkternhetens kjedsommelighet. Et ankepunkt mot all denne kjøpingen er jo at dette vil medføre en innsprøyting av store pengesummer som folk sikkert har lyst til å bruke på noe. Det er derfor viktig at vi kun kjøper disse kvotene av land som har slike korrupte overhoder at de brenner av alle millionene på fine parader med folk utkledd i morsomme klær.

Det er sikkert masse motargumenter her. Jeg kommer bare ikke på dem akkurat nå.

Oppdatering 20. mai: Min gode kollega Arne Jon Isachsen sier omtrent det samme i sitt månedsbrev (PDF) og i Aftenposten.

Herner Sæverot diskuterer dannelse – i hovedsak om man skal ha en "kanon" av store verker eller ikke – i en kronikk i Aftenposten idag. Kronikken bygger på en noe forvirret kronikk av Helge Iberg, hvor Iberg protesterer mot kanontenkingen (representert ved Gudmung Hernes, som sannelig får gjennomgå for tiden) og går for fleksibilitet. Sæverot tar en middelvei, og definerer dannelse som evne til å skifte mening, noe jeg synes virker litt tynt.

Riktignok er jeg enig i at man ikke skal ha husguder, men hvorfor ikke ta den helt ut og plassere problemet der det faktisk ligger – at dannelsesdiskusjonen i Norge ser ut til å ta som utgangspunkt at vi bare har kapasitet til å lese noen få bøker og at det derfor blir svært viktig å velge de rette, eventuelt velge hva man vil men ha lærere som kan plassere dem for en.

Tenk om en elev på videregående kom ut av norskfaget etter tre år med 50 bøker i bagasjen? Det er sånn omtrent en hver tredje uke hvis man regner med sommerferien, det burde ikke være så vanskelig. Da kunne man snakke om dannelse.

Nå skal jeg ikke påstå at jeg har dannelse selv (det er nemlig udannet), men jeg lærte meg i alle fall å sette pris på litteratur ved å botanisere i mine foreldres rikholdige samling (de var bokklubbmedlemmer på sin hals.) Da jeg begynte på videregående, hadde vi noen lesebøker som het Visjon og virkelighet, og som innholdt tekster i utvalg fra mange steder rundt omkring. Jeg smugleste denne leseboken og lånte deretter mer av de forfatterne som stod der på biblioteket og i mine foreldres bokhyller. Det ga en viss kvalitet, men for å spe på litt leste jeg hauger av kriminalromaner og pappas gamle guttebøker og ukeblader og, hvis det knep, bruksanvisningen på hårsjampoen mens jeg satt på do. Ikke like lødig alt sammen, men med nok kvantitet lærer man seg noe om kvalitet – og hva det betyr for en selv.

Det er et gammelt ordtak som sier at man skal passe seg for folk som bare har lest en bok. Den norske dannelsesdebatten ser ut til å gå ut på å utvide "en bok" til "pensum", som består av "noen bøker". Jeg tror på en mye enklere løsning: Få opp kvantiteten, så får du opp dannelsen også.

Nokså enkelt. Nå må jeg finne noe å lese på i bilkøen inn til jobben.

Telenor har for tiden et tilbud til sine ADSL-kunder om å se filmer over Internett for 1 krone. Datter nummer to er for tiden syk og tilbringer mye tid med sin laptop (en ganske kraftig Dell, mindre enn seks måneder gammel) i sengen, så dette var noe vi kastet oss over. Det viste seg å være en skuffelse av dimensjoner – Telenor, Microsoft og SF Anytime ser ut til å ha lært markedsføring av Josef Stalin – og kundebehandling etter manual av Frans Kafka.

Etter å ha lett seg frem til riktig webside, fikk vi beskjed om tjenesten kun fungerte med Internet Explorer, versjon 6 eller høyere. Vi hadde versjon 7, men det oppfattet tydeligvis ikke denne websiden, så vi måtte reinstallere. Deretter måtte vi oppgradere Windows Media Player, to ganger, før vi fikk beskjed om at Media Player måtte "individualiseres" – dvs. at diverse sikkerhetsløsninger måtte lastes ned og installeres. Deretter (etter omtrent 45 minutter med nedlastinger og oppgraderinger og restarting og annet) var det en masse frem og tilbake om hastigheten var god nok. Det var den først ikke, enda vi har et nokså dyrt abonnement, men etter litt frem og tilbake fikk vi til det også. Så slapp vi så langt frem at vi fikk lov til å betale.

Først forsøkte jeg å få den ene kronen belastet mitt Telenor-abonnement, men da måtte jeg logge meg på først. Dessverre hadde jeg glemt passordet, og "glemt passord"-funksjonen klarte ikke å sende meg noen tips, siden de ble sendt til min Telenor-postadresse, som jeg altså ikke har passordet for. Derfor måtte jeg betale med et kredittkort, noe som kostet kr. 5 i gebyr.

Endelig var det klart, vi valgte film, og ting så lovende ut. Men når filmen skulle starte, fikk vi beskjed om at det var oppstått en feil, og vi ble henvist til en webside som forklarte at det var litt uklart hva feilen bestod i, men at vi kunne få mer hjelp på Microsofts generelle supportsider.

Da ga jeg opp, sendte en mail til SF Anytime (Svensk Films videoservertjeneste) og ba om pengene tilbake. Ikke det at seks kroner kommer til å gjøre noe stort innhogg i familiebudsjettet, men det er grenser for hva man finner seg i. Vi fikk etter litt frem og tilbake beskjed om at pengene skulle tilbakeføres.

Kombinasjonen av Telenors ruskete abonnementsløsning, Microsoft’s overkompliserte browser- og sikkerhetsløsninger, og SFs morbide frykt for at noen skulle kunne se filmene deres er rett og slett latterlig når deres konkurrenter er piratkopiservere som lett og elegant lar deg laste ned hva det skal være. Det minste man bør kunne forlange når man betaler for en tjeneste er at den er bedre enn det som finnes gratis tilgjengelig, men dengang ei.

Egentlig burde jeg la min datter få se den filmen hun ville i piratkopi. Hun og jeg har betalt for den, både med tid og penger.

Er det rart teknologer (og forretningsstrateger) ler av filmbransjen?

Litt spaltisteri i e24 igjen: Denne gang om griser i kortstokken. Og andre språkblemmer.

Les videre →

Følgende e-post datt inn, og den er det en glede å videreformidle:

Kjære høyhus-skeptiker,

Etter press fra www.stoppblokk og andre fikk Oslo et generelt vern mot flere høyblokker. Dessverre gjorde politikerne et unntak i Bjørvika og mange av oss ser med skrekk på hvilke planer og bygg som reiser seg der.

I dag presenterte Aften flere alternativer for utvikling. Et av disse, med navn Bykode, er tegnet av en arkitekt (Arne Sødal) som prøver å gjøre det beste ut av situasjonen ved å senke byggene og tenke tradisjonell kvartalsbebyggelse.

http://oslopuls.no/nyheter/article1730015.ece

Vi anbefaler derfor å stemme på Bykode i avstemningen Aften arrangerer. Du finner den i venstre marg i artikkelen.

For StoppBlokk,

Håkon Wium Lie
http://www.stoppblokk.no

Jeg har stemt for Bykode, som ligger på tett 2. plass etter det skrivebordsdrømmende "Barcode"-forslaget. Gakk hen og gjør ditt for Oslo du også!

LOs informasjonssjef Øyvind T. Hansen lurer på hva Frp egentlig vil med sin søknad om 200.000 i valgkampsstøtte fra LO.

Hint, hr. informasjonssjef: Dette kalles på nynorsk et "stunt" og hensikten er å få pressedekning. Besvares med en vittig kommentar eller et tilsvarende stunt (f.eks. å be om plass i Frps sentralstyre, om noe slikt finnes.) Du har vunnet hvis du, og ikke Siv Jensen, er i avisen.

Akk ja, disse politiske debattene….

En BI-kollega har skrevet en bok som han kunne tenke seg å selge over Internett, og spurte meg om jeg kjente til noen "betalingsterminaler". Mitt svar var at det enkleste (litt avhengig av hvor mye man selger, naturligvis) antakelig er å legge ved en bankgiro når man sender den ut (det er det Fru Andersen gjør på sin web-butikk, og hva Haugenbok gjør).

Hadde dette vært USA, ville jeg svart at eBay og/eller Amazon har ypperlige tjenester, samt at PayPal er tingen for betaling. Jeg vet at Mamut har noen løsninger, men synes de binder opp utseendet på websiden for mye (nå har jeg ikke sett på hva de har på en stund, forøvrig).

Men spørsmålet gjenstår: Hvis man skal selge noe over Internett, som f.eks. en bok eller diverse små gjenstander, hva er den letteste måte å sette opp en liten nettbutikk på? Forutsetter at man har kunnskaper nok til å lage sin egen webside, men ikke tid eller interesse for noe særlig koding.

Forslag mottas med takk! (og hvis ikke dette finnes, burde det jo være et interessant forretningsområde for Skandiabanken eller for den saks skyld en hvilken som helst annen finansinstitusjon. Eller kanskje Haugenbok?)

Fantastisk kronikk av Terje Tvedt i Aftenposten idag, om de 367 gamle M6-ene som Forsvaret ga til Røde Kors, og som man så brukte 100m på for å sende dem til Afrika, der de til stor del var uegnet og nå går til opphugging. Næringslivet fulgte opp med å "adoptere en M6". På mange måter er dette det perfekte nødhjelpsprosjekt: Folk flest (i alle fall den delen av Norges befolkning som har vært i det militære) kjenner til og har vært imponert av Forsvarets trauste og nokså avanserte arbeidshester (uten at man har helt tatt inn over seg hva slags vedlikeholdsregime som har holdt dem gående), hjelpen er konkret og kan modulariseres i passende stykker (1 bil, 50000 kroner), og man dekker et behov alle kan forstå. Jeg husker jeg tenkte dette var smart selv, da jeg så dette bildet.

Men, med ettertankens kranke blekhet, la oss nå se litt: En ny lastebil fra f.eks. Toyota koster ca. en halv million, men det er inklusive avgifter. La oss si at man kunne få den for 350.000. For 100m ville man da fått ca. 200 lastebiler, og hatt 30m til vedlikehold, frakt (donert av Høegh uansett) og lokalt ansatte. Samt spart penger på diesel: En M6 bruker 5 liter drivstoff per mil (men er riktignok ikke kravstor på hva slags drivstoff, motoren er "multifuel" og det gikk historier om folk som hadde sluppet opp for drivstoff og kommet seg ut av trange situasjoner ved å tappe girolje over på tanken.) Den har også nokså beskjeden lastekapasitet i forhold til størrelsen, men er altså terrenggående.

Nå er det helt sikkert minst to sider av denne saken, men den kanskje mest interessante for meg var den lille passusen om at disse bilene drev med transport i konkurranse med de lokale transportforetakene. Dette er noe man sjelden snakker om – at nødhjelp ofte kommer i konflikt med lokale markeder. Den amerikanske satirikeren P. J. O’Rourke reiste engang til Somalia etter en hungerkatastrofe og fant store lagre med ris som ikke kunne transporteres til sultrammede – men transporten av våpen og narkotika foregikk greit. Man endte til slutt opp med å fly ris-sekkene inn med fly og slippe dem ned, men det tok så lang tid at man endte man opp med å slippe ris-sekker ned over bugnende åkre, siden kornhøsten i mellomtiden hadde kommet. Hungersnøden hadde gått over, mange var døde, og det eneste nødhjelpen oppnådde var at de laget overflod av ris i Somalia, noe som igjen gjorde at bøndene ikke fikk solgt kornet sitt, og dermed sto uten inntekter.

Mange som har meninger om uhjelp (og jeg er på ingen måte noen ekspert her) burde lese P.J. O’Rourke. For ikke å snakke om Hans Rosling. Vi tenderer til å gi den hjelpen vi ønsker å gi, i stedet for å gi den hjelpen brukerne trenger. Brukerne kan ikke si nei – "beggars can’t be chosers." Og vi glemmer transaksjonskostnader og alternativkostnader, som Ingebrikt Steen Jensen påpekte da han fortalte om tre pappaer med firesifrede timelønner som solgte kakelodd utenfor Mega på Bekkestua og fikk inn kr. 560 på en lørdag formiddag. Eller at vi står i bilkø på Grønmo for å være miljøvennlige.

Men det føles jo så bra. 

(Rent personlig liker jeg denne kronikken fordi den spenner over to sider, hvilket viser at det er mulig å få publisert noe lengre artikler i norske aviser. Hvis de bare er solide og aktuelle nok. Bravo til Terje Tvedt for å beskrive elgen på kjøkkenbordet og starte en nødvendig debatt.)

Aslak Nore har hatt et studieopphold i USA og kommer tilbake full av entusiasme for amerikansk "litterær journalistikk", i den grad at han skriver en 10-punktskronikk. Ikke et særlig litterært format, men man få i alle fall sagt ting kort og presist og kan legge til flere detaljer andre steder.

Jeg er så enig, så enig i at vi trenger lange og spenstige artikler i norsk journalistikk, men hvor skal de publiseres? Finnes det noe norsk magasin som ville publisert Tracy Kidder’s artikler om debuggingen av datamaskinen Eagle hos Data General, som siden ble utvidet til klassikeren The Soul of a New Machine? Eller Neal Stephensons glimrende Mother Earth, Mother Board (243.783 tegn inkludert mellomrom – en kronikk i Aftenposten har max. 7000 tegn)?

En annen sak er at det å skrive denslags er noe man ikke kan lære seg til i et klasserom – det krever mange forsøk og gode inspirasjonskilder. Som en av kommentatorene sier: Denne typen skriving er for ensomme ørner.

Men for all del, ja til mer spenstige artikler – og så gjenstår det bare å se om det kommer noe med flukt over fra Aslak Nore fremover.

Gårsdagens møte med programdirektør Vidar Nordli-Mathisen fra NRK var meget interessant – ikke bare leverte foredragsholderen en interessant presentasjon, men det ble en livlig diskusjon etterpå, men publikum som stilte interesserte spørsmål fra mange vinkler. NRK har et meget godt utgangspunkt for å bli en viktig aktør i mange mediekanaler, men har også interessante utfordringer på organisasjons- og kunnskapssiden. Så interessante, faktisk, at vi bestemte oss like godt for å ha et nytt møte med Nordli-Mathisen om et år – for å se hvordan det gikk!

Nordli-Mathisen startet med å vise til utviklingen – fra NRK som monopolist på 60-tallet til dagens enorme tilbud av opplysnings- og underholdningsstoff i mange media. TV er helt dominerende, men i 2006 gikk faktisk TV-titting ned med 9% i Norge, og i aldersgruppen 30-39 gikk den ned med 17%. Radio holder seg, men det er nettet som tar over.

NRK har et glimrende utgangspunkt, men må forberede seg på en situasjon der mer og mer skjer over nettet. Nordli-Mathisen leder en divisjon av NRK kalt Program Oslo, og de gjennomfører en organisasjonendring hvor de reorganiserer fra avdelinger til mange mindre "redaksjoner", med en faglig leder og med alle administrative funksjoner sentralisert. (Hver redaksjon er en "øy", og man snakker derfor om et "digitalt øysamfunn".) Hver redaksjon har ansvaret for et emneområde, og produserer for alle medieformer – selv om det naturligvis er variasjoner, i den forstand at nyheter er mer tekstlig fokusert (en av tilhørerne kalte Dagsrevyen "radio med bilder") mens f.eks. opera eller store events er mer TV-fiksert.

Diskusjonen etterpå dreiet seg om mange ting – det jeg syntes var interessant var hvordan man tenkte om interaktivitet. NRK er idag svært portalorientert, men i fremtiden kan man ikke forvente at folk kommer inn gjennom hoveddøren. I og med at det mest sette TV-programmet NRK noensinne har laget sannsynligvis er Hurra Torpedos versjon av "TurnaroundTotal Eclipse of the Heart", som gjorde furore på Youtube for et års tid siden, bør da ikke NRK bli mer søkbar, linkbar. Det samme gjelder aksess til alle arkivene – riktignok kan NRK legge ut alt mulig digitalt, men å lage et grensesnitt til dette, med kategorisering og kvalitetsvurdering er faktisk noe man bør gjøre med "crowdsourcing".

Andre interessante tema var grensegangen mellom kommersialisering og almenkringkasting. Mye avhenger her av Stortingsmeldingen om NRK som kommer til våren, men Nordli-Mathisen viste til en interessant modell fra BBC som ser ut til å virke. Andre ting var spørsmålet om opphavsrett for skuespillere og freelancere, forholdet til portaler som Startsiden, og rene organisasjonsspørsmål – er det lurt å endre både emneinndelingen og leveringsformatet samtidig?

Uansett, et meget interessant møte, det skal bli spennende å se hvordan dette løper av. Ny rapport om et år….

Jarle Bergersen får stadig brev fra advokater som vil ha ham til å fjerne omtale av useriøse nettfirma som Bedriftsguiden.no.

Pussig med slike advokater og firma – at de ikke forstår at jo flere brev de skriver, jo mer blir de omtalt, og jo flere blir oppmerksom på hvor lite seriøst det underliggende firmaet er.

Jeg er etterhvert blitt meget skeptisk til firma som må bruke tid og krefter på å fortelle verden hvor profesjonelle og seriøse de er. Den enkleste måten å bli oppfattet som profesjonell og seriøs er å være profesjonell og seriøs. Det innbefatter å ikke prate sludder i sitt eget salgsmateriale. Det innbefatter også, hvis man er en bedrift på internett, at man forstår den publiseringskultur som gjelder på nettet. Slik sett er et advokatbrev fra en nettbedrift en sterk indikasjon på manglende nettkompetanse. Det Bedriftsguiden skulle gjort, naturligvis, var å publisere sine servertall i et lett sammenlignbart format, gjerne gjennom en ekstern statistikkleverandør. Lagt ut sin serverstatistikk, men andre ord, og tilbakevist med fakta…. Men hvis man sjekker Alexa.com for Bedriftsguiden og Nettkatalogen, ser man at den første er ca. nr. 418.500 på nett, mens Nettkatalogen er nr. 46.746. Akkja sann, dette Internettet.

Redaktøren i et engelsk tidsskrift (Times? Economist?) forbød engang bruken av ordet "famous", med den begrunnelse at hvis vedkommende som ble slik beskrevet ikke var berømt, så var det feil, og hvis vedkommende var det, var ordet unødvendig. Kanskje på tide å gjøre det samme for "seriøs" og "profesjonell"?

Oppdatering 17. februar: Dagbladet har laget en reportasje om saken, selvfølgelig uten å få svar fra Jarles motpart. Men man må jo spørre seg litt om advokatfirmaenes vurderingsevne i denne saken – om de kan hevde både det ene og det andre rent juridisk, bør de vel kanskje ha litt evne til å vurdere den PR-messige siden av saken også?

Nesten syv millioner telefonkataloger sendes i disse dager ut til husstander i hele Norge. Naturvernerne mener dette er håpløs sløsing. Her i huset har vi noen telefonkataloger, et eller annet sted, men siden telefonkatalogen.no og, enda bedre, sesam.no kom igang, har jeg overhodet ikke sett på dem.

Nok et eksempel på at papir er et medium for visning, ikke lagring, og i hvert fall ikke søking.

Oppdatering: Som endel har påpekt, kan man raskt og enkelt reservere seg mot katalog.

Oppdatering II: Nå står det om en kasse rødvin også! Klikk her og avbestill snarest!

Nils Erik Volden, alternativmedisiner, er omskrevet i Dagbladet idag fordi han kjøpte seg en doktorgrad ved Hamilton University, et postordrefirma i USA. Idag bedyrer han at han har blitt lurt, og hans sjefer i Norske Naturterapeuters Hovedorganisasjon (der har vi virkelig en organisasjon med omdømmet i orden) sier at dette ikke er en grad han har kjøpt seg.

For meg er dette ekstra morsomt, for jeg skrev om dette i november 2004, og slo dermed Dagbladet med over to år. Jaja…

Volden er forøvrig ikke særlig interessert i å sende doktoravhandlingen sin til Dagbladet eller noen annet sted, antakelig ut fra det gamle visdomsord om at det er bedre å holde munn og la folk lure på om du er en juksemaker enn å åpne munnen og fjerne enhver tvil….

Vampus skriver for Nesteklikk og har intervjuet undertegnede om vårt lille fremtidsbilde for Norges som kunnskapsnasjon. En liten detalj: For ordens skyld bør jeg opplyse at intervjuet handler om kapittel 3 i vår rapport, og at dette er et teamarbeid: Rune Sørensen har skrevet om situasjonen idag og fremover, og jeg har skrevet et tenkt svar på hvordan det faktisk gikk. Min bommert.

(Så får vi se om det å ha Vampus i overskriften driver opp besøksstatistikken her.) 

Nettopp tilbake fra NHO-konferansen 2007, hvor jeg har vært en bidragsyter sammen med 6 andre faglige fra BI. Mitt ene bidrag til konferansen var en kort dialog sammen med Rune Sørensen, hvor han spilte tørr professor og jeg overivrig teknologioptimist (ingen av oss hadde store problemer med å leve seg inn i rollen.) Mitt andre bidrag var nok viktigere: Jeg foreslo for folkene fra NHO at de skulle invitere Hans Rosling, og han holdt dagens uten tvil beste bidrag (WMV-fil her, 45MB) med sin sportsreporter-fremstilling av hvordan verden har utviklet seg over tid.

Jeg fikk anledning til å snakke med Rosling før konferansen startet – han er en kjempeinspirasjon og fokuserer nå på å gjøre all verdens statistiske data tilgjengelige. Pussig nok er de fleste statistikk-byråer svært lite villige til å gi fra seg data. Dette har med politikk, budsjetter og organisasjonspsykologi å gjøre: Statistikere får ikke tilbakemelding unntatt hvis noe er feil, de har vanskelige budsjettforhold og det er viktig for dem at alt er riktig til enhver tid. Det gjør at det er vanskelig å gi fra seg kjerneproduktet, uansett om det allerede skulle være betalt for.

Det var mange andre gode foredragsholdere også, jeg syntes Camilla Schreiners perspektiv på hvorfor ikke jenter velger realfag var interessant (og debatten etterpå mer enn alminnelig fri for dogmer), Stephen King’s økonomiske sammenfatning var nyttig, og Pascal Lamys direkte oppfordring til Norge om å redusere sine jordbrukstariffer for ikke å risikere sitt internasjonale rykte for fairness svært sterk. Jens Stoltenbergs avslutningsforedrag syntes jeg også var meget bra – og mye bedre enn nyttårstalen.

Oppdatering 5.12: Ola Storeng i Aftenposten har gode observasjoner om hva konferansen sier om norsk selvbilde.