Uhyre interessant foredrag av Craig Venter om syntetiske gener fra TED (mine notater "after the jump"):

http://static.videoegg.com/ted/flash/loader.swf

…og like interessant er Steven Shapin’s anmeldelse av Venters selvbiografi, som virker litt "miffed" over at Venters måte å forske på – med profitt for øye og store investeringer, og han tydeligvis ikke passer inn i den tradisjonelle forestillingen om en vitenskapsmann som en som holder på med sitt og er lykkelig med det. Craig Venter påståes å være aggressiv, arrogant og en tøff konkurrent. Og hva er problemet med det?

Via den uhyre produktive Paul Kedrosky.

Les videre →

Nå har jeg brukt 3-4 timer på å forsøke å fikse en Dell Inspiron PC som er mindre enn to år gammel. Den skal slettes og reinstalleres og overtas av et eldre medlem av den utvidede familien, en greie som man ikke skulle tro var så vanskelig, men dengang ei. Dell sender ikke med CDer med basiskonfigurasjon, men har i stedet et produkt (System Restore fra Symantec) som skal gjøre dette fra oppstartskjermen. Det virker ikke. System restore for Windows XP fungerer ikke. Hjelpesidene til Dell finner enten ingen problemer, har feil, eller gir ikke nok informasjon til at man kan finne igjen driver hos fabrikanten (i dette tilfelle mangler jeg en lyddriver.) Det finnes et skjema der man kan be om CDer, men det er på engelsk og klarer ikke europeiske adresser.

Randy Cassingham skrev i sin tid en bloggpost med tittelen "Dell Hell", der han klaget over trøbbel med sin PC etter å ha forsøkt alt mulig. Jeff Jarvis skrev om sine problemer i The Guardian. Men Dell ser ikke ut til å lytte, selv om denslags meldinger går ut over aksjekurs og kundeforhold.

Hvor vanskelig kan det være å lage et system der man a) mater inn service-identen på den PCen som skal fikses (f.eks. fra en annen PC) og b) kan laste ned og brenne de CDene som skal til? Hvorfor i huleste langflate skal ting være så vanskelige bestandig?

PS: Jeg fikk til slutt løst i hvert fall lydproblemet ved litt googling – men Dells supportsider var ikke til noe hjelp i det hele tatt. 

Siden jeg sa opp alt jeg har av aviser her forleden (unntatt The Economist) har jeg klart meg bra med nettaviser. Det krever litt mer oppfølging (må gå til debattsiden i Aftenposten, for eksempel), men jeg savner i grunnen ingenting (og har heller ikke kjøpt Lørdags-Dagbladet på lenge.) Morgenbladet hadde vært OK, men det er stort sett ikke mer enn en eller to artikler jeg virkelig liker i hvert nummer der heller, selv om de andre gir adgang til et (lite) univers man vanligvis ikke er del i.

En pussig sideeffekt er at distanse forsvinner – jeg merker at jeg leser New York Times like mye som jeg før leste Aftenposten.

En annen refleksjon er at, duverden, det står ikke mye i avisene, nei.

Fortsetter denne utviklingen, vil Posten ende opp som transportør kun av ting folk ikke har bedt om å få…. 

En liten forespørsel til alle dere der ute (som ikke er på påskeferie, eller som tar denne når dere kommer hjem): Jeg har en haug med ikke-digitale bilder og videoer liggende, som jeg gjerne skulle ha hatt på disk. Det er papirfotografier og VHS-videoer på minikassett for det meste. Finnes det noen gode og rimelige firma som digitaliserer sånt i Norge, eller er dette noe jeg bør gjøre neste gang jeg er i USA?

(en annen sak er bøker: Jeg har 20+ kasser med ting jeg gjerne skulle hatt digitalt i stedet, men der får man vel heller vente noen år…..) 

På SXSW-konferansen (enda en konferanse jeg gjerne skulle vært på) ble Mark Zuckerberg (sjef Facebook) intervjuet av Sarah Lacy, og resultatet var ikke bra. (Du finner en video her, men den er absolutt ikke verdt å se medmindre du studerer journalistikk.) Opptrinnet ble etterhvert en programleders mareritt – hennes dårlige forberedelse, mangel på kunnskap om hva intervjuobjektet holdt på med, og mer fokus på seg selv enn på hovedpersonen gjorde at publikum begynte å forlate rommet etter ti minutter. Lacy selv så ikke ut til å forstå at hun hadde skyld i dette selv, men mente hele problemet lå i et fiendtlig, teknologisk innstilt publikum som ikke satte pris på henne som journalist (og kvinne, attpåtil).

Det mest interessante med dette er reaksjonen – dette har vært "hot topic" i amerikansk bloggosfære i hele går, til og med illustrert med tegneserier og gjort til gjenstand for analyse fra mange kanter (f.eks. Jeff Jarvis og Daniel Terdiman.) Twitter ser ut til å ha vært en faktor – mange av publikum hadde telefoner koblet opp til Twitter og kringkastet meldinger frem og tilbake, noe som gjorde at publikum kjapt forsto at andre var like frustrerte som dem. Robert Scoble, som kom til intervjuet litt etter at det begynte, gir en god oppsummering av mekanismen, men ser også ut til å ha vært en del av den selv.

For meg som foreleser og foredragsholder er dette svært interessant. Jeg har kolleger som sliter med at studentene surfer mens de foreleser. Det kan være slitsomt, menn løses ganske greit ved å stille noen spørsmål og dra opp tempoet i forelesninge. Men hvis studentene i tillegg skal sende hverandre stormer av meldinger kan det bli slitsomt i lengden. Stemningen kan snu (jeg har vært i nok foredrag til også å ha hatt noen "bomber", og det kan være vanskelig å kjenne stemningen i et publikum fra et podium) mye fortere, og tilgang til en "backchannel" gjør at mange metoder for å kontrollere en diskusjon (kroppsspråk, bevegelse, humor) kan bli vanskeligere å bruke. Særlig hvis noe av publikum ser på en skjerm og noen er tilstede – det er svært forskjellige medier.

På den annen side har jeg brukt "backchannels" mange ganger når jeg presenterer over telekonferanse, da pleier jeg alltid å ha etpar chat-kanaler åpen til mine kolleger, slik at vi kan styre timing, spørsmål og tempo uten at tilhørerne merker noe. Så når publikum får samme teknologi, er det på mange måter en utjevning. Man har ikke lenger publikum i sin makt på samme måte, og de er mindre en samling enkeltindivider og mer en enkelt, dynamisk og nogenlynde koordinert organisme.

Spennende. Neste skritt blir en Twitter-terminal spesielt tilpasset programledere….

…er tilgjengelig. Den er lynkjapp – anbefales!

(PS: Adobe og plugins virker ikke. Foreløpig.)

Dermed har jeg endelig fått byttet ut min trofaste Toshiba Tablet 3500 (som er minst 5 år gammel, om ikke enda eldre) og er nå igang med en Lenovo Thinkpad X61 Tablet som min nye bærbare. Valget sto mellom den og en MacBook Pro, men siden IT-avdelingen på BI var så elskverdig å la meg teste ut en på vegne av mine kolleger slapp jeg jo å ta den beslutningen på en stund.

Hva man kan si om denne boksen så langt, da?

• den er en smule raskere enn Toshiba’en, ja, men 5 år er jo lenge, da. Stor disk (100Gb) og kjapp prosessor, støtter inntil 2048 x etellerannet ekstern skjerm. Nå er det slutt på å ikke kunne kjøre store videoer i forelesninger eller rote rundt med store presentasjoner. Det er også nok hestekrefter og bra nok skjerm til at man kan konvertere alle sine papirkopier til PDF og skrive notater i margen ved hjelp av Adobe Acrobat. Glimrende!
• skjermen er glimrende (14xx x etellerannet oppløsning), men det er fortsatt en 12.1-tommer og det blir litt smått. Det hjelper at det finnes en hurtigzoom-knapp på tastaturet.
• Tablet-funksjonen føles som å skrive på papir, pennen føles som en ordentlig penn.
• Tastaturet (og forsåvidt hele PC-en) er litt for smalt til å være godt å skrive på. Det er bare 2 cm forskjell i bredden i forhold til Toshiba’en, men forskjellen er betydelig hva gjelder ergonomi. Dette er en PC som krever dockingstasjon(er) hvis man skal ha den som eneste maskin. Det at Fn-tasten (som man holder nede for en hel masse spesialfunksjoner) sitter nederst i venstre hjørne av tastaturet – den plassen er, som jo alle vet, forbeholdt Ctrl-tasten. (Tastatur er mye snakk om vane, men akkurat denne Fn-plasseringen tror jeg Lenovo er alene om, og den tilfører ingenting.)
• Trackpoint – den lille røde knappen midt i tastaturet – er nydelig, og skulle vært standard på alle bærbare og, for den saks skyld, på alle vanlige tastaturer også.
• Integrasjon mellom tablet-skjerm og software ser ut til å være god, man har lært av mange tidligere feil. Bra funksjonalitet selv med bare Tablet-funksjon (tastaturet dekket til).
• En kollega i statene hadde en X61 allerede i sommer, og klaget da over at den ble svært varm og at batteriet ikke varte lenge. Vi får se om dette var noe som skjedde med tidlige produksjonsnumre – den jeg har blir ikke spesielt varm i alle fall. Jeg kommer tilbake til batteritiden etterhvert.
• Boksen virker solid, men det er vel noe jeg må finne ut i praksis. Vi får se etter noen turer til Kina og USA i løpet av våren.

Så langt: Dette virker som en utmerket maskin for folk som lever av å skrive og forelese, i hvert fall om man skal ha Tablet-funksjonalitet (og det skal jeg ha.) Jeg kommer sikkert til å bli svært fornøyd (i hvert fall hvis Lenovo holder på den kvaliteten IBMs Thinkpads var kjent for).

Men den hadde vært enda bedre om den hadde vært litt grunnere og litt bredere. Og så er den er jo ikke særlig sexy, da. Om det nå er viktig…..

Virginia Hefferman fra New York Times viser sine frustrasjoner med Microsoft Word og foreslår mange alternativ, først og fremst Scrivener, som jeg har sett på før og som er et brukbart argument for å gå over til Mac.

En interessant ting med denne artikkelen er at den ser ut til å være skrevet for web, men gjengitt i papiravisen – det er antakelig i stadig større grad det som kommer til å skje i alle aviser. Den annen artig sak er at man kan dobbeltklikke på enkeltord i artikkelen, og da får man opp en definisjon av ordet. Noe å tenke på for de som lager digitale læremidler, om de ikke allerede har gjort det.

nytimes.com har mottoet "all the news that’s fit to click", og der ligger i grunnen mye av fremtiden for avisene….

Oppdatering: Jeg likte Heffermans språkføring – men det måtte en Slashdot-kommentator til for å påpeke at åpningsavsnittet ("Microsoft Word. Light of my mind, fire of my frustration. My sin, my soul. Mi-cro-soft-word. The mouth contorts with anti-poetry. My. Crow. Soft. Word.") er en parodi på åpningen av Nabokovs Lolita.

Kunne ikke dy meg da jeg så Per Egil Hegge om "findability" sist lørdag. Sendte en replikk til Aftenposten, men de tar aldri i verden inn dette, så derfor, til bloggen:

I sin språkspalte i Aftenposten lørdag 29. desember presenterer Per Egil Hegge BBCs feilaktige bruk av ordet ”findability”, og mener det er et meningsløst og unødvendig ord.

Her må jeg tillate meg å være uenig. ”Findability” (som jeg vil oversette til ”finnbarhet”, ikke ”finnebilitet” som Hegge foreslår) er et ord som ikke bare har en meget nyttig betydning, men som akkurat nå har direkte innflytelse på språket vårt, særlig i aviser.

”Findability” er beskrevet i Peter Morvilles utmerkede bok Ambient Findability (O’Reilly, 2005), og henspiller på i hvilken grad et elektronisk dokument – eller et nettsted – er lett å finne gjennom en søkemotor.

I en nettavis kommer en stor del av leserne – gjerne mer enn halvparten – ikke til en artikkel fra avisens forside, men fra en eller annen søkemotor, som Google, Yahoo, eller Sesam. For aviser blir det derfor viktig at søkemotorene både kan finne deres artikler og rangere dem høyt på resultatlisten. For å oppnå dette gjør man en rekke tiltak – blant annet er det nå helt slutt med å bruke ironi og metaforer i overskrifter i en nettavis, for søkemotorer forstår ingen av delene.

Med andre ord – finnbarhet blir viktig, særlig for aviser, og endrer språkføring. Absolutt noe en språkviter bør være oppmerksom på.

For øvrig viser et raskt Google-søk på ”hegge findability” at Hegges spalte har bra finnbarhet – den topper listen. Samme søk på Aftenposten.no finner imidlertid ikke spalten, så her bør muligens den gode Hegge starte en intern diskusjon om, nettopp, sin egen finnbarhet.

Forøvrig henviser jeg til tidligere bloggpostinger og artikler. 

I dag har det ikke skjedd stort hva gjelder arbeid, bortsett fra noen telefonsamtaler. Anledningen er at i dag dukket innstallatørene fra Viken Fibernett opp – og nå er det litt mer spenst over tilgjengeligheten her, ja…. Nesten 10 Mb (målt med ITAvisens speedometer) og råkk sållid forbindelse gjør jo at man nok kommer til å tilbringe enda mer tid på hjemmekontoret.

Så får vi se hva korrelasjonskoeffisienten er mellom Internetthastighet og produktivitet – med alle de nye TV-kanalene er den antakelig negativ….

PS: Bonus – nå kan jeg kvitte meg med den forferdelige parabolen. Redusert estetikk-forurensning! W00t!

PSPS: Og nå kan jeg se på videoer fra Stewart Brand’s Long Now Foundation-møter (siden jeg altså ikke kan hoppe avgårde til San Francisco i tide og utide.) Tidligere har det vært for hoppete og hakkete, men nå går det utmerket uten å laste ned først. Yay!

I Engadget fant jeg dette pianoet, som virker som en morsom løsning dersom man skulle ha et gammelt piano av dette slaget stående hjemme.

Nå har jeg tilfeldigvis det – et gammelt (1896) Knabe-piano i rosentre jeg kjøpte i Boston for en slikk og ingenting for 17 år siden. Det har kostet en liten formue i flyttekostnader opp gjennom årene. Ikke spiller vi så ofte på det heller, men hele familien liker det godt likevel og vil gjerne ha det i stuen.

La meg se, det burde være plass til i alle fall en 24-tommer i midtfeltet….og dette burde jo være det perfekte medium for å lære seg å spille, bare man finner et eller annet pianolærerprogram….

Det er det man har igjen for å lese Andedammen en tidlig morgen i Shanghai….

Blir ikke noe særlig sf-nerdescore av aldri å ha sett Star Trek, nei. Men "über cool high" kan jo ikke være altfor galt.

Den engelske delen av Wikipedia er nå på 2.000.571 artikler, og det er det jo all grunn til å notere seg. Selv om det er litt vanskelig fra Kina, for Wikipedia er blokkert. Men man kommer seg jo forbi med vertøy som Anonymouse.org…..

Forøvrig er også blogspot.com, feedburner.com og en hel del andre bloggverktøy blokket. Pbwiki.com er blokket, så jeg får ikke redigert kurswikien for mitt kurs i teknologistrategi. Jeg kom gjennom til bloglines for to dager siden, men ikke i går og i dag.

Egentlig er det ganske patetisk med denslags, omtrent som amerikanske TV-stasjoner som "piper" ut banneord i voldsfilmer. På kort sikt spiller det liten rolle, siden alle kinesere med PC under 30 vet utmerket vel hvordan de skal komme seg rundt denslags. På lengre sikt berøver det landets innbyggere tilgang til gode kunnskapskilder.

Utrolig tåpelig, vi får se hva slags kommentarer mine studenter har til saken i morgen.

Oppdatering 11/9: Aftenposten mener seg blokkert av kinesiske myndigheter, men jeg har ikke hatt noen problemer med å lese Aftenposten verken i Beijing eller Shanghai. Derimot inneholder Aftenpostens sider massevis av annonser og reklame, som har en tendens til å henge Firefox. Kanskje det er det som er problemet.

Oppdatering II: Har forøvrig innstallert Tor, som gir meg adgang til alt mulig uten noen problemer, bortsett fra at nedlastningshastigheten går noe ned.

Oppdatering III: En sideeffekt av å innstallere Tor er at Pandora nå fungerer igjen. Supert! Død over geografien!

http://admin.brightcove.com/destination/player/player.swf
(Via Green & White)