Kategoriarkiv: Den indre nerd

Dobbeltgjenger!

Postet den av
1

double-classroom

Her (foto: Jan Ketil Arnulf) er siste anskaffelse i min samling med duppeditter: En Double fra Double Robotics. Formelt sett er vel dette en telepresence-maskin, men en enklere måte å beskrive den er å si at den er en iPad montert på en Segway.

En stor del av dagen i dag har gått med til å utforske mulighetene. Den kan heves (til ca. 165 cm høyde) for å snakke med folk som står, og kan senkes ned til hodehøyde for noen som sitter. Brukte den til å kjøre rundt på BI, og fant fort ut at manglende dekning (trenger Wi-FI for å fungere) er et problem. Heller ikke er den særlig god til å gå fra en Wi-Fi sender til en annen – da mister den forbindelsen. Løses antakelig best ved å bytte ut iPad’en med en med 4G-dekning, om noe slikt finnes. Et annet problem var lav lyd – i et rom der andre snakker blir iPad-høytaleren for sped, så jeg må antakelig kjøpe noen små batteridrevne høytalere og henge på. Heiser, dører og dørterskler er også problematiske.

Her er noen bilder fra en liten tur oppom bibliotektet (foto: Martin Uteng, Instagrammet her.). Litt vanskelig å snakke med studentene (igjen, for lav lyd) og endel nettverksproblemer, men jeg blir i alle fall bedre på å kjøre rundt med den:

IMG_2157

IMG_2144

(Ja, dette er faktisk forskning. Og moro på jobben.) Bruksområdene for en Double er flere – jeg kan veilede studenter og gå i møter uten å forlate hjemmekontoret, for eksempel. Det har jeg riktignok kunnet gjøre med Skype og videokonferanse lenge, men med denne kan jeg rusle rundt og prate med folk. En av mine kolleger er sterkt allergisk og tilbringer våren som pollenflyktning på hytta på fjellet – og han vil nok kunne ha nytte av denne.

I motsetning til et bilde på en dataskjerm eller en prosjektor er denne lille roboten mye mer menneskelig – man kan se i hvilken retning den ser, for eksempel. Jeg har blitt fortalt at man har en haug av disse på Stanford, der man først trodde at man kunne ha bare noen få som folk kunne dele. Det viser seg imidlertid at folk ønsker å ha sin egen, for å personalisere den (slik jeg har gjort med sløyfen.) Det føles mye mer naturlig å snakke med noen via Double’en enn via Skype – det er nesten som å ha personen tilstede.

Litt tekniske småting står igjen. Og ja, jeg har allerede blitt sammenlignet med Sheldon Cooper fra The Big Bang Theory. Opptil flere ganger…

Satire uten unnskyldning

Postet den av
Svar

Tom Lehrer en av mine helter – matematiker, satiriker, komponist, humorist – i det hele tatt, et menneske jeg beundrer. Buzzfeed har en fantastisk artikkel om ham, og Youtube har en 50 minutters video fra en konsert i København som man absolutt bør få med seg:

Greia med Tom Lehrer er at hans humor var i hvert fall 20 år foran sin tid – han trakk seg tilbake (tror jeg) fordi ingen egentlig forsto hva han holdt på med – “syk humor” var rett og slett ikke noe man gjorde (i alle fall i USA) på 50- og 60-tallet. I Norge har vi ikke hatt noen slike humorister – med mulig unntak av Ole Paus – som klarer å skrive tekster og fremføre dem på en måte som irriterer på en måte man ikke kan unngå

Tom Lehrer – i den grad han noensinne forklarte hvorfor han ga seg tidlig – klart ikke forholde seg til situasjoner hvor han ikke kunne ta stilling til ting på en side, og en side alene. Så hvilke politiske galskaper kunne Tom Lehrer skrevet om i dag? Datalagringsdirektivet er en opplagt kandidat – men hvilke andre?

(Det er forøvrig underlig hva man tenkte en gang – på ungdomsskolen vurderte jeg helt seriøst om det var noen som helst grunn til å ta en utdannelse, all den stund vi alle sammen kom til å bli stekt i en atombombeeksplosjon likevel. Det sier vel noe om hva slags virkelighet Tom Lehrer forholdt seg til.) Ungdommen idag har mange krav mot seg, men (uten at jeg skal ta stilling til om det stemmer eller ikke) de trenger ikke i samme grad forholde seg til verdens ende. Det er hyggelig å se at Daniel Radcliffe i alle fall har en viss følelse av hva dette innebar.

Den virtuelle kollegaen

Postet den av
Svar

Denne artikkelen i Aftenposten om noen som møter sin kollega etter nesten fire års elektronisk samarbeid betraktes av organisasjonspsykolog Knut Ivar Karevold som “uvanlig.” Jeg vet ikke noe om hvor uvanlig dette er, men jeg har faktisk opplevd det selv – flere ganger, faktisk.

Fra 1999 til 2009 jobbet jeg (i tillegg til BI) for Concours Group, et lite amerikansk konsulentfirma, en gjeng utbrytere fra Computer Sciences Corporation. Vi jobbet med IT-ledelse, strategi og etterhvert mer og personalutvikling. Jeg satt i Norge, jobbet med en masse prosjekter og samarbeidet med en haug mennesker i USA, Europa og Australia som jeg sjelden så ansikt til ansikt. Noen av dem skrev jeg rapporter sammen med og holdt kundemøter – i et tilfelle i Nederland med en foredragsholder fra Texas som stod opp klokken fire om morgenen for å delta via telekonferanse.

En av de jeg samarbeidet med var Frank, en ekspert på markedskommunikasjon som jeg kun kjente via telefon og epost. Frank var flittig, samarbeidsvillig og en fornøyelse å jobbe med – leverte alltid det han skulle i tide, gjorde solid arbeid, og hadde alltid solide kommentarer og gjennomtenkte synspunkter. En meget god kollega, med andre ord. Han hadde også en meget lys og feminin stemme, og lett for å le – jeg så for meg en tynn og liten mann, antakelig homse, skikkelig nerd, med tykke brilleglass og stereotypt slappe håndledd.

Det er vanskelig å arbeide via epost og telefon i et firma – på et eller annet tidspunkt ønsker du å være tilstede. I november og desember 2007 hadde jeg ingen forelesninger på BI og bestemte meg for å ta seks uker i Boston, låne et kontor hos Concours (vi holdt til i Watertown rett utenfor Boston) og møte alle disse menneskene jeg kun hadde sett på et og annet kundemøte eller videokonferanse. Det var meget vellykket – jeg fikk deltatt på en hel del møter, fikk masse ideer til prosjekter både for Concours og andre steder, og fikk møtt en hel del gamle venner og kolleger fra andre sammenhenger.

En dag jeg satt på kontoret mitt, dypt konsentrert om å skrive et eller annet, merket jeg at rommet ble mørkere. Jeg så opp, og i døråpningen sto den største bodybuilderen jeg noensinne har sett. Jeg er ikke helt liten selv, men denne karen, selv om han ikke var så høy, hadde en brystkasse som gikk nesten vannrett ut fra haken og skuldrene hans gikk såvidt gjennom døråpningen. Han vagget bort til skrivebordet, rakte fram en neve på størrelse med en stekepanne, og pep feminint: “Hi, I’m Frank, so nice to finally meet you!”

Og akkurat der og da ble jeg overbevist om at jeg overhodet ikke kan bedømme folks personlighet eller utseende ut fra stemmen…

Invictus

Postet den av
Svar

“Invictus” er et dikt av William Ernest Henley, skrevet 1875. Diktet er i dag mest kjent fordi det var Nelson Mandelas inspirasjon da han satt fengslet på Robben Island.

Dette diktet betyr endel for meg – jeg har det hengende på veggen på hjemmekontoret. Heromdagen leste jeg i Aftenposten at Bjarte Hjelmeland hadde laget en norsk versjon. Vel, jeg syntes hans versjon var for komplisert og litt for langt fra originalen – så her er min versjon, en anelse mer á la Andre Bjerke, håper jeg:

Ut av det mørke som dekker meg
fra avgrunnens nattsvarthet
jeg takker de guder som måtte finnes
for min sjels uovervinnelighet

I tilfeldighetenes grep
har jeg verken ropt eller gispet
slag har mitt hode mottatt
men det er hevet, dog rispet

Bak dette vredens og tårenes sted
truer redslene, dypt i skyggen
likevel finner årenes ondskap
meg fryktløs og rak i ryggen

Intet betyr portens velde
Intet betyr anklagernes tegn
Jeg er min skjebnes mester
Jeg er min sjels kaptein

Test av MarsEdit

Postet den av
4

Som tidligere skrevet, har jeg gått over til å bruke en MacBook Air som bærbar maskin, men henger fremdeles igjen i min Lenovo XT220 som arbeidshest, koblet til store skjermer på hjemme- eller BI-kontoret. Jeg venner meg etterhvert til Mac’en, men har savnet et god bloggklient – det vil si verktøy for å blogge uten å bruke webgrensesnittet til WordPress, som i og for seg er utmerket, men forutsetter en stabil Internett-forbindelse.

Windows har Windows Live Writer, et av Microsoft’s beste produkter, og jeg har slitt litt for å finne noe tilsvarende på Mac-siden. Mye som finnes der ute, har ikke blitt oppdatert på flere år, men etter litt roting fant jeg altså MarsEdit, som ser ut til å fungere brukbart og fremdeles både vedlikeholdes og videreutvikles. Grensesnittet er greit, norske tegn ser ut til å fungere (æøåÆØÅ) og den har en fiks funksjon for raskt å lime inn lenker. Aner ikke om stavekontroll fungerer eller ikke, det dukker opp røde streker under noen ord og ikke andre, uten at jeg helt forstår logikken.

Og da får vi se om ikke bloggproduktiviteten går opp en smule…

PS: Hva gjenstår på Mac’en? Jeg savner en god editor, men skal gjøre et nytt forsøk med BBEdit. Ellers er hovedutfordringen at Office-produktene (Word, Powerpoint, og Excel) er litt forskjellige og mangler noen funksjoner fra Windows-versjonene. Forskjellene er ikke store, men gjør at jeg føler meg litt klønete.

PSPS: Det er et par ting som er skikkelig irriterende med Mac, faktisk. I motsetning til Windows kan man ikke velge bort standard web browser (Safari, men jeg foretrekker Chrome) eller standard epostklient (jeg vil ha Thunderbird, for den har jeg brukt siden den kom på 90-tallet) og det fører til en hel masse installasjon av diverse overgangsprogrammer og at man ikke kan trykke på mailto:-lenker uten å få kluss. Har fått slått av det meste, men det er irriterende. Jeg savner et skikkelig tastatur som også har Windows-taster slik at jeg kan kjøre Parallels ordentlig. Ellers er maskinen elegant, og batteriet holder nesten hva det lover.

PSPSPS: Og hvorfor i all verden har man ikke en “forward delete” tast?

Oppdatering 26.11.13: MarsEdit har skikkelig klønete grensesnitt for bilder. Arrgh.

Teknologi og kultur og et debatthjertesukk

Postet den av
1

Sitter og ser på denne debatten mellom Clay Shirky og Jonathan Franzen, med tittelen “Is technology good for culture?” (hele debatten finner du her.)

Debatten i seg selv er interessant, ikke bare på grunn av temaet, men fordi debattantene er så artikulert: Clay Shirky om hvordan verden blir mer nettverksorientert, på samme måte som verden ble mer prosaisk fra 1500 til 1800, og Jonathan Franzen om at forfattere i stadig større grad tvinges til selv-promotering før de har en kontrakt, for eksempel. Selv om sistnevnte minner meg litt om musikeres klaging over at de nå må holde mange konserter (eller enkelte akademikeres sutring over at de må gjøre sin forskning forståelig og relevant for å få penger,) så har han et seriøst poeng og fremstiller det med tyngde.

Jeg skulle ønske vi her på berget kunne dra denne debatten om kultur og teknologi et hakk eller to opp, i stedet for å hele tiden snakke om støtteordninger og hageselskaper. Clay Shirky kan masse om historie og kultur, og Jonathan Franzen, som er kritisk til Internettutviklingen, er kunnskapsrik om nettet og dets effekter. Her hjemme savner jeg debattytringer fra teknologer med kunnskap utenom selve teknologien (med noen unntak, i farten kommer jeg bare på Eirik Newth og Håkon Wium Lie, men det er nok flere). Jeg savner også reflekterte betraktninger fra kulturmennesker – Jan Kjærstad, for eksempel, var en romanforfatter med en lovende forståelse for teknologi og teknologiens rolle i noen av sine tidlige romaner (som bruk av databaser i Homo Falsus) – basert på kunnskap og ikke en slags tilbaketrekning til en imaginær verden før TCP/IP-syndefallet.

Men kanskje jeg tar feil. Kanskje det finnes noen der ute som debatterer dette på en skikkelig måte og fremskaffer nye argumenter?

PS: Mens vi er i gang, her er et bilde av hvordan teknologi endrer kultur – spesifikt et bilde fra valget av pave i 2005 og 2013. (Og ja, jeg er klar over at dette har gått over hele Internett for et halvt år siden, men likevel. Så det i en presentasjon i går, hadde ikke sett det før….):

Og der gikk jeg over…

Postet den av
2

…til Apple-stammen. Hvilket vil si at jeg nettopp har anskaffet en snasen liten MacBook Air 11-tommer, med ni timers batteritid og en profil så tynn at jeg lurer på om jeg ikke skulle klare å slipe den tynn nok til at jeg kan barbere meg med den.

Nå har jeg hatt Mac før, da. Siste halvdel av 80-tallet hadde jeg alltid en Mac i tillegg til en PC, siden jeg drev med brukerstøtte og skulle kunne denslags. Fra 94 til 96 var det bærbar Mac som gjaldt, noe som var ganske slitsomt fordi Apple under Sculley ikke var et firma med fokus på kvalitet, for å si det forsiktig. (Sånn helt mal apropos, våren 1991 hadde jeg min egen NeXT-maskin, en sort magnesium-kube med Display PostScript og tilknyttet laserprinter – den nest mest avanserte datamaskinen jeg noensinne har hatt. Den mest avanserte var en Compaq 386 Portable, listepris kr. 85.000 i 1988.)

Nuvel, årsaken til at jeg går over til en MacBook Air er 1) jeg liker tanken på 9 timer batteritid, b) Mac’er går og legger seg i det øyeblikket du lukker lokket, i motsetning til min Lenovo Tablet X220 som av og til ikke gjør det, og deretter kommer ut av vesken med badstu-temperatur og tomt batteri), og c) jeg har allerede bestilt et BookBook-cover, som er noe av det kuleste jeg kan tenke meg innen narcissistisk teknologifokus.

Tanken er faktisk å bli en liten smule flinkere med video-og andre former for undervisningsteknologi med denne lille maskinen. Jeg har hatt tablet-PCer siden omtrent 2005 fordi de er så greie når det gjelder å skrive på skjermen. Nå er tanken å bruke en iPad, AppleTV (som kan motta skjermbilder trådløst, koblet til en prosjektor) og en eller annen form for penn (min teknologisk meget sofistikerte kollega Bill Schiano mener denne har potensiale) som gjør at man kan skrive på skjermen slik at man kan gå rundt i klasserommet og holde tavlen oppdatert uten å være i nærheten av den.

OK. Etter noen uker med eksperimentering er det neste spørsmålet om jeg skal satse på en Mac Pro (den nye, sylindriske versjonen) som stasjonær hovedmaskin. Det er i alle fall ikke noe i veien med videoegenskapene…

Feynmansk søndagsunderholdning

Postet den av
Svar

Richard Feynman Nobel.jpgRichard Feynman er, som kjent, en av mine helter. Jeg sitter nå og skriver om hvordan man skal motivere studenter til å interessere seg for teknologi – og det å få dem til å lese Feynman eller høre ham fortelle om behovet for å være nysgjerrig og ikke gi seg før man skjønner hvordan teknologi og verden forøvrig fungerer er vel anvendt tid. Her er to tekststykker det er vel verdt å lese:

  • Personal observations on the reliability of the shuttle, som var appendix F til rapporten om Challenger-ulykken og for alltid vil bli stående som en brilijant advarsel om at når kart og terreng ikke stemmer overens, så er det terrenget som gjelder – uansett hva organisasjonen presser deg til å si. Avslutningssetningen er en klassiker: “For a successful technology, reality must take precedence over public relations, for nature cannot be fooled.”
  • Cargo Cult Science, et foredrag Feynman holdt i 1974, om viktigheten av å være kritisk til vitenskaplige resultater og etterprøve dem – samt å være enda mer kritisk til folk som tror at etteraping uten å forstå virkemidler bare er en annen form for religion (eller, med andre ord, det hjelper ikke å barbere skallen og gå med sort turtleneck – du blir ikke Steve Jobs for det.)

Jeg har alltid beundret Feynman for hans evne til å forklare ting kortfattet og greit, med klare eksempler som virkelig treffer – og forsøker å gjøre det når jeg selv foreleser eller holder foredrag. Gode forklaringer – og gode teorier – er kortfattet og enkle, men det er den typen enkelhet det krever dyp innsikt for å konstruere.

Så, hvis du trenger noe å kose deg med resten av dagen – det er søndag og surt og kaldt ute akkurat nå – kan jeg anbefale dette intervjuet med Richard Feynman, der han deler mange tanker om fysikk og hvordan verden fungerer, med eksempler som er geniale i sin enkelhet (hvis du ikke er interessert i elektromagnetisk effekt, hopp 31 minutter ut (31:40, for å være nøyaktig), der han snakker om hvordan ting fungerer og små teknologiske nøtter og “training for imagination”):

God fornøyelse!

MIT CISR artikkel om Enterprise Search

Postet den av
Svar

imageI fjor hadde jeg den udelte fornøyelse å være gjesteforsker (visiting scholar) at MIT Center for Information Systems Research, og her er et av resultatene, nå tilgjengelig fra CISR’s webside (gratis, men du må registrere det. Absolutt verdt det, masse interessant materiale):

Research Briefing: Making Enterprise Search Work: From Simple Search Box to Big Data Navigation; Andersen; Nov 15, 2012

Most executives believe that their companies would perform better if “we only knew what we knew.” One path to such an objective is enhanced enterprise search. In this month’s briefing, «Making Enterprise Search Work: From Simple Search Box to Big Data Navigation,» Visiting Scholar Espen Andersen highlights findings from his research on enterprise search. He notes that enterprise search plays a different role from general web or site-specific searches and it comes with its own unique set of challenges – most notably privacy. But companies trying to capitalize on their knowledge will invariably find search an essential tool. Espen offers practical advice on how to develop a more powerful search capability in your firm.

Fra arkivet: Teknologijomfruer

Postet den av
Svar

(dette ble skrevet for 13 år siden i Business Standard, et teknologiblad der jeg hadde en spalte. Du verden hvor selvsikker jeg var. Og du verden hvor lite ting har endret seg.)

Tekno-jomfruer – på tide med en utlufting

Espen Andersen, oktober 2000

Trykket i Business Standard, november 2000

(For ordens skyld – jeg har siden fått brakt på det rene at denne historien om Georg Bush er en urban legende. Men det visste jeg ikke dengang, og det er jo en god historie…)

George Bush (senior) er en av få sittende amerikanske presidenter som ikke har blitt gjenvalgt.  En grunn var at under valgkampen 1992 viste Bill Clinton seg å kunne snakke store forsamlinger på en måte som fikk hver enkelt til å føle at han snakker bare til dem, mens Bush kom fra en gammel patrisierfamilie i New England og ikke klarte å få den vanlige amerikaner til å identifisere seg med ham.

For å fremstille Bush som mer folkelig, kokte PR-folkene hans sammen en liten seanse hvor pressen fikk følge ham en tur i butikken ved sitt landsted i Maine.  Bush fant seg et par sokker og gikk til kassen med pressen på slep.  Kassadamen gjorde som kassadamer gjør – tok sokkene og viftet med dem foran scanneren, som pep for å vise at varene var registrert.  Bush, uten manus, smilte folkelig til damen og sa: ”Det var en interessant maskin – er den ny?”  Og samtlige tilstedeværende forsto øyeblikkelig at Bush ikke hadde noen som helst oppfatning av i hvilken grad datateknologien hadde invadert dagliglivet siden han ble president.

George Bush var en teknologisk jomfru* – og han er ikke alene.  Det finnes massevis av tekno-jomfruer der ute, folk som fremdeles lurer på om de skal skaffe seg en fax hjemme, hvor @-tasten er, og i hemmelighet håper at Internett er en motegreie som vil forsvinne en gang til høsten.  Noen ganger er de direkte morsomme – jeg hadde engang en student som insisterte på å bruke l (liten l) i stedet for 1 (ett-tall) i regnearket sitt, for det gjorde han på sin Remington 1957 skrivemaskin, så det så.

Tekno-jomfruer finner man overalt: Lærere som insisterer på å gå på kurs for å lære ting som elevene har funnet ut av for lenge siden, bibliotekarer som ikke kan gi søkehjelp på Internett fordi de ikke fikser den nye teknologien, leger som ikke vil bruke datateknologi fordi det er dem uverdig, ledere som ikke lar sitt firma eller sine ansatte bruke Internett.  Felles for dem alle er at de er omtrent 50 – om ikke i skinn, så i alle fall i sinn – og fremdeles betrakter PCer og Internett som noe nytt, noe de kan velge å se bort fra. Tenåringer og pensjonister er tunge Internett-brukere – de har tid og behov, og har derfor lært seg teknologien.  Mange erfarne arbeidstakere har imidlertid definert seg selv ut av utviklingen og skapt seg en virkelighet og et miljø hvor teknologien ikke slipper inn.

Vi snakker ikke om ny teknologi her.  PCer har vært vanlig i forretningslivet omtrent fra 1985 – for 15 år siden, halvparten av en 50-årings arbeidsliv.  Nok av tid til å lære – men ikke hvis man parkerer hjernen etter ferdig utdannelse og nekter å plukke den ut av møllposen igjen, medmindre man får kurs, fri fra jobben, støtte-ordninger, og fremfor alt en rett til å fortsette å jobbe og leve akkurat som før.  Unnskyldningen er at når man kommer opp i en viss alder er det så vanskelig å lære, så man kan like gjerne la det være.

Mange av disse menneskene sitter i posisjoner hvor de kan påvirke rammebetingelser for både teknologiens utvikling og hvordan vi bruker den. For noen år siden satt jeg i et møte med 40 forskere og beslutningstakere, emnet var e-handel og hvordan Norge skulle forholde seg til dette nye fenomenet.  Etter flere timers ørkesløs diskusjon reiste jeg meg og spurte: ”Hvor mange her er det som faktisk har kjøpt noe over Internett?”.  Svaret var 3 – inklusive meg selv.  De resterende 37 syntes ikke denne manglende erfaring hadde noen betydning for deres evne eller vilje til å diskutere hvordan e-handel skulle utvikle seg.

Tekno-jomfruer er et problem for enkeltpersoner, for firma og for Norge som deltaker i et mer og mer teknologifisert verdenssamfunn.  Vi skal ikke kaste oss på det siste nye for enhver pris. Men vi kan heller ikke vente til vi helt sikkert kjenner teknologiens konsekvenser før vi tar den i bruk.  Kunnskaper kommer ved refleksjon fra variert erfaring, som tar tid å skaffe seg.  Skal kunnskapen ha verdi og kunne brukes, må man ha den mens man kan påvirke utviklingen – og da må man begynne å bruke teknologien før, ikke etter, alle de andre.

Det hjelper ikke hvor mange seminarer man har vært på eller hvor mange bøker man har lest – hvis man ikke bruker teknologien selv, blir man lett et offer for andres oppfatning.  Bare spør George Bush.  Man forstår ikke at når kartet ikke stemmer med terrenget, er det kartet som er feil.  Man blir man en person som tror på sine egne pressemeldinger – en teknologisk jomfru som bør gå dit jomfruer hører hjemme – i kloster.

Kanskje Bush har ledig plass på landstedet sitt.

Digitale hybelkaniner

Postet den av
Svar

Aftenpostens meningssider er gjerne et sted jeg besøker daglig: Mye bra kommentarer og kronikker. Men i høyre kolonne øverst har nå disse tre artiklene ligget under “Siste debatt og kronikk”

image

Ikke noe galt med disse artiklene, men de er fra slutten av januar, altså mer enn 6 måneder gamle. Hva skjer? (Min hypotese: Autogenerert innhold fra arkivet, med en feil i datosettingen (eventuelt at man leser fra begynnelsen av databasen i stedet for slutten.)

Men det blir jo gjerne litt støv i kriker og kroker i papiraviser også…

Et år i Boston–et frem- og tilbakeblikk

Postet den av
Svar

Jeg har nå akkurat en uke igjen av mitt opphold hos Center for Information Systems Research på MIT i Boston. Tiden er inne for litt refleksjon – hva har jeg lært av oppholdet her borte, og hva kommer jeg til å gjøre annerledes når jeg kommer hjem igjen?

Først og fremst, det har vært et interessant, om enn slitsomt, år. Jeg har fått gjort mindre av ting jeg trodde jeg kom til å gjøre, men har hatt positive overraskelser om ting jeg ikke ante at jeg kom til å få være med på og lære av. Endel mindre helseproblemer for meg (ikke noe alvorlig, men ting som har tatt tid og til tider ført til mindre arbeidskapasitet) og en komplisert skolesituasjon for datter nummer tre kommer på minussiden, men gjensyn med venner fra jobb og privat, undervisningsoppdrag for Harvard Business School og, ikke minst, samtaler med faculty og ledere fra mange spennende organisasjoner har definitivt kommet på plussiden. At min kone fikk meg til å lære West Coast Swing var udelt positivt.

Det har også vært et år for å tenke gjennom hva man holder på med, og hva man har lyst til å gjøre videre fremover. I 2010/11 underviste jeg så mye på BI at det tilsvarte 2.5 fulle stillinger. Jeg liker å undervise, og er flink til det, men det er ikke noe man får uttelling for, hverken i karriere eller (i noen særlig grad) i penger. Samtidig er jeg ikke konsentrert nok til å skrive mange og lange akademiske artikler i små tidsskrifter som leses kun av andre akademikere. Men jeg liker å skrive kronikker, essays og praktisk orienterte forskningsrapporter, og jeg liker å se inn i fremtiden og forstå hva teknologien vil bringe, og føre diskusjoner om dette med praktikere.

I amerikansk akademia – i hvert fall ved de bedre skolene, som Harvard og MIT – har man lang erfaring med og setter pris på folk som ligger i grenselandet mellom teori og praksis, og man tar undervisning og annen formidling adskillig mer alvorlig enn i Europa. I Norge er det mindre kontakt (og kontakt på et lavere nivå) mellom næringsliv og forskere. Dette er delvis et spørsmål om størrelse – store internasjonale bedrifter har strategiske staber, også innenfor støttefunksjoner, med oppgave å følge med forskningsfronten – og delvis et spørmål om kultur og historie, på begge sider av forholdet. Forskningssentrene CISR og Center for Digital Business er gode eksempler her: CISR har ca 80 sponsorer og tett samarbeid med dem – jeg satt i møte i hele går med to representanter for en av de større sponsorene, hvor vi forsøkte å utvikle et rammeverk for å forstå implikasjoner av total digitalisering på ulike typer bedrifter – og CDB har publisert nettbøker som driver den offentlige debatten og endrer folks oppfatning om hva teknologi er og hvordan den virker.

Når jeg kommer tilbake til Norge kommer jeg til å forsøke å skape et slikt miljø der, delvis i samarbeid med CISR. Om dette kommer til å skje innenfor BI (for eksempel ved en mer utadrettet versjon av mitt nåværende forskningssenter), via et eget selskap, eller i samarbeid med en kommersiell partner vet jeg ikke ennå, men jeg ser på alternativer og er åpen for det meste.

Når dette skrives, er det 27 grader, fin luft og strålende sol ute. Boston og Cambridge viser seg fra sin beste side. Jeg kommer til å savne byen og menneskene. Så gjenstår det å se om jeg kan ta mer enn bagasjen min med meg hjem.

Ankelbiternes snurrige univers

Postet den av
2

Innlegg i Aftenposten idag, gjengitt nedenfor. Endel av kommentarfeltinnbyggerne (i Aftenposten) stiller velvillig opp som eksempler. 

Ankelbiternes snurrige univers

Espen Andersen, mai 2012

I nettavisenes kommentarfelter lever en snodig rase – ankelbiterne. De klager over ikke å komme til orde, men er mest såre over at ingen hører på dem. Etter 22. juli har de fått sin jammer opphøyet til en debatt om ytringsfrihet.

På tide å ignorere dem igjen. De er ikke undertrykket, bare uinteressante.

Gneldrebikkjer

Ankelbitere kalles også kommentartroll, men «troll» gir feil bilde. De er ankelbitere fordi de ligner en liten, bortskjemt gneldrebikkje slik Bill Bryson sier man får lyst til å sparke til – ikke fordi man vil den noe vondt, men fordi man lurer på hvor langt den ville fly…

Ankelbitere har tre kjennetegn: Sære verdensbilder, spesiell språkføring, og stor iherdighet.

Ankelbiterens verden…

…er et sted der alt er sant hvis det støtter ankelbiterens syn. Når en kilde påvises usann, fortsetter man likevel å bruke den. Når Johan Galtung ber folk lese Sions Vises Protokoller – et antisemittisk falsum fra tidlig 1900-tall – er han ankelbiter, professor eller ikke.

I ankelbiterens verden har ethvert samfunnsproblem kun én årsak. 70-talls-ankelbiteren var ofte medlem av AKP(m-l) og alle samfunnsproblemer skyldtes kapitalistisk undertrykkelse. Dagens ankelbiterne er stort sett hvite og redde og alle problemer skyldes innvandrere, Arbeiderpartiet, eller begge deler. Ankelbiterens politiske univers er altså smultringformet: Venstre og høyre møtes, uten at man vil innrømme det.

Ankelbiterens språk…

… varierer med utdannelsesnivå, lesemengde og alkoholinntak. Språk er noe man smykker seg med, enten ved stolt å mangle enhver evne til rettskrivning og uttrykk, eller ved å bruke litt for store – «pompøse» – ord for å fremstå som mer korpulent enn man er.

Vulgærankelbiteren ser på sitt ubehjelpelige språk og usikre grammatikk som en styrke – han er stemmen fra folkedypet og skriver for andre ankelbitere. Anonymitet et middel for å slippe å stå for sine uttalelser.

Litterærankelbiteren skriver lange haranger på halvakademisk språk med egenutviklet eller oversatt begrepsapparat. Han skriver for å høre sin egen stemme og har ambisjoner om et bredere publikum – som ikke bryr seg (utvilsomt en konspirasjon.)

Ankelbiterens iherdighet…

.. er formidabel. Som små hunder klapper de sammen ved konfrontasjon, enten de nå må stå for sine ytringer eller blir tilbakevist med data. Men de glir unna og fortsetter lenge etter at folk med et eget liv har mistet interessen. Tilbakevisninger er for dem legitimering. Når en ankelbiters anonymitet brytes, er de gjerne patetiske eldre menn eller unge menn med større selvbilde enn prestasjonsevne. Det eneste de har å være stolte av, er sin etnisitet. Den eneste ressurs de har, er tid.

Hundeoppdragelse virker

Hunder liker ikke å bli ignorert. Samme taktikk virker overfor ankelbitere: Ignorer dem når de oppfører seg ille, ros dem når de gjør noe riktig. Og ikke opphøy hunden til herre i huset – det har den ikke evner til.

Neste gang ditt kommentarfelt og epost ankelbites – ignorer det. Eller svar «Du er en ankelbiter – slutt med det!»

SNL eller Wikipedia–hvem skal man stole på?

Postet den av
8

SNL (Store Norske Leksikon) er nå blitt nytt og nettorientert, ledet av den eminente bloggeren Ida Jackson. (Jeg følger ikke så voldsomt med hva som skjer der hjemme dette året, men fant dette via Aslak Borgersrud’s blogg., og har registrert min kollega Ole Gjems-Onstads kronikk i DN om emnet.)

Uansett, jeg har argumentert for at Norsk Wikipedia bør få overta innholdet i Store Norske i årevis. Men kanskje SNLs nye profil har fått til noe raskere feilretting enn før? Heldigvis er dette lett å teste.

imageSå  jeg gikk nok en gang inn på SNLs artikkel om Leonard Cohen, som jeg tidligere har påpekt feil i. Her ser jeg nå at mens engelsk (og norsk) Wikipedia sier at hans fulle navn er Leonard Norman Cohen, sier SNL at han også er kjent som “Norman Leonard Cohen.” Artikkelen er sist endret 13.2.2012.

imageHvilken av disse artiklene stemmer? Et søk på “Leonard Norman Cohen” gir 707,000 treff på Google, mens “Norman Leonard Cohen” gir 4,010 treff, de øverste av dem sider med ordet “Norman” før “Leonard Cohen”, der “Norman” refererer til en annen person (f.eks. Larry Norman) enn Leonard Cohen. Ironisk nok er SNL treff nummer to på listen. Med andre ord, verden tror mer på Wikipedia enn SNL, og med støtte i de tallene er jeg sterkt tilbøyelig til å tro at det er SNL som tar feil her. Fagansvarlig er Jon Vidar Bergan, og jeg vet ikke om han har sett på denne siden i detalj.

Greit nok – Leonard Cohen er ikke viktig – jeg bruker ham fordi han var gratiseksemplet som fritt ute for noen år siden. Feilen er ikke viktig i utgangspunktet, men viser at Wikipedias feilrettingsprosess er raskere og bedre enn SNL. Og det er flere år siden jeg påpekte denne enkle feilen, i Aftenposten og Morgenbladet, uten at SNL har reagert. Det hadde aldri skjedd med Wikipedia.

imageOver til SAS, mitt andre eksempel fra Morgenbladet-artikkelen. Et kjapt søk på SNL gir 128 treff, en kjapp sjekk av de resterende sidene viser at for SNL er SAS et luftfartselskap og ikke noe annet (med andre ord, SAS Institute eller Special Air Service, som nok hver for seg er adskillig mer kjent derute enn vårt hjemlige flyselskap, er ikke nevnt.) Norsk Wikipedia gir treff på SAS som flyselskap, men har også en lenke til andre betydninger. Artikkelen om SAS var sist redigert 25. mars 2012, altså for 7 dager siden. SNLs artikkel om SAS er mye kortere (372 ord mot 3133) enn Wikipedias, har ingen bilder (mot Wikipedias 11) og kun en lenke (til en kort artikkel om SAS Braathens, et flyselskap om nå heter SAS Norge. SAS-artikkelen er sist oppdatert av Yngve Jarslett, som for meg ser ut til å gjøre en utmerket jobb (han har Wikipedia-erfaring!) Men jeg er litt forundret over at han ikke bare kopierer den norske Wikipedia-artikkelen og redigerer den. Det er faktisk lov, så lenge man henviser til kilden…

Konklusjon

Dette er ikke noen vitenskaplig test på noen som helst måte – men ut fra disse to artiklene (og sammenlign gjerne artiklene om Henrik Ibsen og Friftjof Nansen, for eksempel) slår det meg at selv om SNL begynner å gå i riktig retning, går Wikipedia dit enda raskere. Massevis av mennesker (litt for mange av dem menn) oppdaterer Wikipedia, og det norske Wikipedia kan støtte seg til det engelske, som er i ferd med å bli kilden for nesten all introduktorisk kunnskap. Jeg kan rett og slett ikke forstå at Store Norske kan klare seg i denne konkurransen, uansett deres stilling som halv-offisiell kilde.

Det triste er at man i det hele tatt har debatten. Hva med en sammenslåing, ved at man glatt og greit inkorporerer SNL i Wikipedia (som har en mer levende plattform og, i alle fall nå, bedre artikler?)

(Dette innlegget ligger også på min Aftenposten-blogg)

Bøker som statussymbol

Postet den av
3

Espen Andersen (Photo: Nard Schreurs)På kontoret mitt på BI har jeg mange bøker, samlet opp i årevis. I stuen har jeg enda flere, og har brukt tid på å bygge bokhyller og forsvare veggplassen mot familiemedlemmer som mener den kan brukes til noe bedre. I kjelleren har jeg kassevis av bøker jeg ikke har hjerte til å kaste men ikke plass til å ha fremme.

Boksamlingen min er fin, den. Jeg liker bøker, kan huske uten å tenke meg om hvor de fleste av dem er, og ofte huske innholdet bare ved å ta dem ut av hyllen. Og den signaliserer til alle som vil se at her har du en ekte intellektuell, bare så du vet det.

Men jeg leser nesten ikke papirbøker lenger. Jeg kjøper i stedet e-bøker og leser dem på Kindle, PC eller iPad. E-bøker er søkbare, vektløse, billige, tilgjengelige og koster ingenting å lagre. Men ingen kan se hvor mange bøker jeg har i min elektroniske samling. Det å ha mange bøker er et statussignal – det finnes faktisk firmaer som kan selge deg bøker etter mål, i hvilken farge eller genre du vil, for betaling. Statusverdien av bøker vil nok gå reduseres over tid – det er få som viser frem sine store CD-samlinger i stuen lenger, med mindre du er helfanatiker og har tusenvis av vinylplater. Så, hvordan skal man signalisere status med elektroniske bøker?

Den norske bokbransjen, som stadig setter nye rekorder i grenen “baklengs inn i fremtiden”, har nettopp annonsert et nytt konsept for e-bøker som, selv for dem, virkelig strekker strikken for hva man skulle tro var mulig. De vil selge e-bøker på små magnetkort som leseren kan stikke inn i sin (proprietære) e-bokleser. Dette gjør at bokhandelen kan beholde sin rolle i verdikjeden (skjønt de kan antakelig gå fra lastebil til elbil som distribusjonsplatform). Ifølge bransjens ikke altfor overbevisende innspill er dette rettet mot et markedssegment som “ikke ønsker å laste ned ting fra Internett” men som tydeligvis er helt komfortable med å lese bøker på skjerm. Akk ja.

imageJeg hadde første tenkt å gjøre meg morsom over at jeg nå må bytte ut mine bokhyller med små, nette veggstativ for plastkort, . Men så kom jeg på at her har man jo en modell der man kan få det beste fra to verdener – tilgjengeligheten og søkbarheten til e-boken og statusen til papirboken. alt forlagene trenger å gjøre er å bundle e-bøker med en liten pappmodell av en bok, kanskje med lærbind og det hele, som du kan sette i bokhyllen din. Dette ville se bra ut, signalisere intellektualitet og dannelse, og så ville man slippe vekten, støvet, og – siden denne “hylleboken” ikke ville trenge å være mer enn noen centimeter dyp – plassbehovet som følger med vanlige bøker. Du kunne til og unngå fysisk distribusjon ved å la kunden skrive ut og folde boken selv.

Papp-boken og e-boken kunne også kombineres, slik at du kunne aktivere en bok ved å ta den ut av hyllen, veive den i retning av bokleseren (teknikken kunne være transponder, 2D barcoding eller noe annet) og boken ville komme opp på skjermen til bokleseren. Mer avanserte utgaver kunne ha en liten elektronisk fargestripe på bokryggen, for å indikere hvor langt du hadde lest. En slik bok kunne man også låne bort til andre.

Nylig kjøpte jeg Underworld av Don DeLillo til min Kindle. Tenk om den hadde inkludert en liten “visningsbok” som illustrert her, med en barcode og en “lese”stripe: Der har du status, fysisk hukommelse, interiørdesign og en sømløs måte å gradvis bytte ut papirboksamlingen uten disrupsjon.

Du leste det her først!

(Og hvis du lurer: Ja, jeg mener dette ironisk.)

Oppdatering 19/11: Den engelske (original)versjonen havnet på Boingboing, og har pr. nå nesten 5000 lesere…

Nordmenn betaler for mye for det meste

Postet den av
2

Jeg begynner etterhvert å forstå at en av årsakene til at ting er så mye dyrere i Norge enn de fleste andre steder er at vi nordmenn ikke er særlig prissensitive – vi er antagelig svimeslått av hva ting koster i Norge og betaler villig vekk hva som helst. Her er, f.eks. noe jeg rett og slett ikke forstår – nemlig at prisen for den elektroniske utgaven av The Economist er $110 i USA, og kr 1020 i Norge, en forskjell på ca. 420 kroner, dvs. et prispåslag til nordmenn på nesten 70%:

Jeg kan akseptere en viss forskjell, siden det er høyere moms i Norge enn i USA, men dette er faktisk noe som leveres helt elektronisk, der kostnadene ved leveransen er akkurat like. Den eneste årsak til prisforskjellen jeg kan komme på er at The Economist beregner prisen for den elektroniske utgaven som en prosent av prisen på papirutgaven. Men et års papirabonnement koster henholdsvis $126.99 og NOK1085, hvilket er et prispåslag på “bare” 56%.

Gitt at elektroniske tjenester stort sett prissettes ut fra hva markedet kan bære (siden marginal produksjonskostnad er nærmest null), betyr dette altså at vi nordmenn betaler hva det skal være. Det samme ser ut til å gjelde svenskene, som får et 68% påslag for den elektroniske utgaven.

Nuvel, jeg er i USA om dagen, og har dessuten adgang aldeles gratis fra et utmerket bibliotek. Resten av dere får ha det så godt, eller skaffe et amerikansk kredittkort… Og jeg lurer på om ikke jeg har funnet en ny versjon av BigMacindeksen….

Oppdatering 28.11: Det ser ut til av vi tvert i mot får rabatt…

Maskinene tar over. Dessverre/heldigvis.

Postet den av
2

For etpar uker siden var jeg på et seminar med Erik Brynjolfsson og Andy McAfee, som har skrevet boken Race Against the Machine som nettopp kom ut (se denne anmeldelsen i New York Times.) Og ja, boken kommer kun ut elektronisk, hvilket i seg selv er interessant, siden hovedtemaet nettopp er at datamaskiner og nettverk nå virkelig begynner å konkurrere om arbeidsplasser i de store servicenæringene.

Jeg kjøpte forøvrig boken på under 10 sekunder, ved å søke den opp og deretter trykke på en knapp, den kostet ca. 40 kroner og blir levert trådløst og øyeblikkelig til min Kindle, eller jeg kan lese den rett på nettet uten engang å installere software på PCen min. Hører dere, norsk forlagsbransje?

I alle fall, hovedpoenget i boken er at datamaskiner nå i større og større grad kan gjøre ting mennesker kan – ikke bare enkle ting som å skrive ut lønnsslipper eller bestillinger, men kompliserte ting man for kun kort tid siden mente ikke kunne gjøres av maskiner i det hele tatt – kjøre bil, oversette språk, eller være personlige sekretærer. Den økonomiske effekten av dette er dramatisk økt produktivitet og bedre tjenester, men også at store deler av befolkningen ikke lenger vil ha kunnskaper og evner som er relevante i et stadig mer globalt utsatt arbeidsmarked. USA står nå overfor et paradoks – landet er på den ene siden verdensmester i integrering av innvandrere (altså svært inkluderende) samtidig som økonomisk ulikhet – avstanden mellom de fattige og rike – blir større og større. Medianinntekten til en familie i USA har ikke gått opp på 10 år, men gjennomsnittet har økt – og det er de rikeste som har stukket av med 60% av inntektsøkningen. Det er noe av bakgrunnen til de mange “Occupy Wall Street”-protestene den siste måneden.

Erik og Andy tilbyr ingen løsninger i sin bok – skjønt de har et 19-punkts handlingsprogram for USA jeg langt på vei er enig i – utover troen på at vi må fortsette å innovere, å bruke teknologien til å løse problemet heller enn å begrense utviklingen.

Selv er jeg av natur teknologioptimist og har stor tro på at ut av denne omveltningen – den tredje industrielle revolusjonen, de to første basert på dampkraft og elektrisitet, denne på informasjons- og kommunikasjonsteknologi – vil føre til økt velstand. Men det kommer til å være en hel del telehiv på veien – og det gamle svaret utdanning er løsningen holder kanskje ikke lenger, i alle fall ikke for alle slags utdanning.

Uansett, neste mandag skal jeg se på en Jeopardy-konkurranse, der to student-team fra henholdsvis MIT og Harvard Business School skal konkurrere mot IBMs Watson, en superdatamaskin som slo to Jeopardy-mestre i våres. Watson er interessant fordi maskinen har lært seg mesteparten av det den kan ved å lese ting selv, ikke ved at noen har programmert inn hierarkier av kunnskap og regler for å aksessere dem.

Jeg regner med at maskinen vinner – spørsmålet er hva vi skal gjøre med det. Vi har i alle fall en god kandidat til den neste store eksistensielle problemstillingen vi alle vil bli nødt til å forholde oss til.

Verktøysamling

Postet den av
Svar

Hadde nesten glemt at jeg ble epostintervjuet for Mine Verktøy – så her er det, med teksten “after the jump”. Egentlig mer detaljer enn noen trenger, rart hvordan ting tar av når man bare skriver rett fra hukommelsen

Les videre →

PEBKAC på norsk

Postet den av

Heromdagen ble jeg bedt om å kikke litt på en kjøkkenvifte som plutselig hadde sluttet å virke. Etter å ha satt i stikkontakten kom jeg i tanker om at dette hadde jeg opplevd før – mange ganger til og med, men at ting egentlig ikke har endret seg selv om vi nå har 92% Internett-bruk, en PC i hvert hjem og et blomstrende appmarked.

Så, herved en epistel fra arkivet, fra 1988 da jeg var leder for brukerstøtte på BIs IT-avdeling og fikk endel telefoner. Her gjengitt i opprinnelig form, språklige krumspring inkludert:

Fingertrøbbel: Fra en eksperts memoarer

Fingertrøbbel er navnet eksperter (en EDB-ekspert er pr. definisjon en person som vet hvor av/på- knappen sitter) setter på problemer uvante brukere kommer ut for. Etter en kjapp test av utstyret finner eksperten ut at det er i orden – og diagnosen "fingertrøbbel" svever over vannene. Er det ikke fingertrøbbel, er det teknisk feil. Det mest alminnelige tekniske feil jeg har sett så langt, er at man har glemt å sette i støpselet.

bomb1lin

Reparasjoner av denne type er del av alle tekniske ressurspersoners hverdag. De begynner forbausende likt: En forsiktig henvendelse over telefonen; en bruker har problemer med printeren sin – og lurer på om eksperten har anledning til å ta en tur (og for all del, bare vent til etter lunsj, det haster ikke, vi kan sitte her og tvinne tommeltotter og bruke firmaets penger, så bare ta den tiden du trenger etc.). En forsiktig hentydning til at man kanskje burde sjekke om støpselet var i, om boksen var slått på og hadde forbindelse med PC’en blir, lettere indignert, tilbakevist med at selvfølgelig er dette sjekket, vi er ikke helt utenfor osv.bomb2lin

Scenen 10 minutter etter: Man ankommer den uhelbredelig syke printers oppholdssted, og mottas omtrent som distriktslegen må ha blitt mottatt i gamle dager på avsidesliggende bondegårder. Fra alle kanter strømmer kontorpersonalet til for å bivåne en spesialist i arbeid (leseren må unnskylde om jeg lar meg rive noe med her). Med spesialistens trenede øye betrakter man boksen, og konstaterer at her er det printerkabel – og boksen er faktisk slått på også. Allikevel er den død som en harddisk etter en FORMAT C:

Med et raskt håndgrep fatter spesialisten tak i strømkabelen på baksiden av printeren og begynner å hale inn. Et villnis av ledninger åpenbarer seg (huset ble bygget før elektronikken gjorde sitt glade inntog i arbeidslivet). Inne i kabelklysen skimtes ett støpsel som avgjort er løsnet. Spesialisten fatter dette og holder det opp omtrent som krigskirurgen som nettopp har funnet og løsnet kulen i den tapre soldatens innvoller på amerikanske 50-talls filmer.

bomb3lin

Publikums reaksjoner på dette tidspunkt avhenger noe av plass i stillingshierarkiet. Det er hovedsaklig to reaksjoner som er typiske: "Hvem er det som har tatt ut støpselet"-reaksjonen og "At jeg ikke oppdaget det" reaksjonen. Hvis det er mange tilstede, tenderer reaksjonen mer i retning av sterkt stigende interesse for alt annet enn teknikkens vidundere – hektisk diskusjon akkompagnert av ditto temperaturstigning ovenfor 6. nakkevirvel.

Spesialistens reaksjon avhenger hovedsaklig av tonen på telefonhenvendelsen som innledet det hele, den distansen han eller hun har tilbakelagt for å innfinne seg, samt hva han eller hun kunne ha gjort i stedet. Behovet for sarkastiske bemerkninger melder seg hos mange. (Antall ganger scenen har utspilt seg tidligere, med de samme rolleinnehavere, vil også ha betydning. Imidlertid er denne variabel forbundet med usikkerhet, da de fleste brukere utrolig raskt oppfatter det behagelige ved å konsultere en annen ekspert neste gang).

bomb4lin

Personlig har jeg etter noen års praksis funnet at det mest effektfulle er å legge fra seg støpselet og forsvinne inn i solnedgangen – den ensomme tekniker har nok en gang vist hvem som er sjefen. Han har vunnet igjen – men han vet med seg selv at dette kan ikke vare evig. Det vil komme en dag da brukerne har sjekket støpselet – og da kan ingen effektfulle fisketurer opprettholde hans rennomé som teknologisk overmenneske.

Da er det på tide å lære seg å skifte papir.

bomb5lin

Akk ja, plus ça change… Bortsett fra at ingen lenger vet hva “Format C:” står for, er denne forbausende gyldig 23 år senere…

Elektrisk sykkel til begjær

Postet den av

imageEtter å ha lest denne artikkelen – vel, egentlig holdt det med å se Mattis Sandblads eminente foto – var det klart for undertegnede at elsykkel var det som skulle til for å kunne sykle til jobben og dermed komme i form, men under forutsetning av at dette kunne gjøres uten noen form for perspirasjon, og i dress. Det er ikke det at jeg har noe imot kondomdresser og sykkelsko – jeg bor sånn til at jeg ligger an til å får en ivrig nabo liggende på panseret hver gang jeg gjører ut av oppkjørselen – men jeg liker ikke å ankomme jobben drivende våt, med dårlige skiftemuligheter. Og siden BI ligger i Nydalen og min reisevei går gjennom Oslo sentrum, blir det litt for mye oppover, særlig om man får dårlig tid.

image Familien liker å ta en uke på Bornholm en gang i året, på forsommeren (før tyske turister komplett invaderer øya). I fjor tok vi ikke med sykler, men ringte i stedet Boss Cykler litt syd for Nexø og bestilte fra Kildemoes katalog – hvite fruesykler uten motor til to av familiens jenter og altså en adstadig herresykkel med elektromotor til pater familias. Da Boss fikk leveringsproblemer den første dagen av ferien ordnet de øyeblikkelig med leiesykler, og etter en bedagelig tur over øya var det tid for å overta vidundrene.

I Danmark har man et annet forhold til sykler enn i Norge – der er de et fremkomstmiddel, ikke et mosjonsinstrument. Ergo kommer de med pedalbrems, 7-trinns gir som man kan vri på når som helst (i motsetning til racergir der man må tråkke giret inn), flate hvilehåndtak, skikkelig bagasjebrett, skvettskjermer, dobbelt støtte av gammeldags «kladunk» type, lys foran og bak, og lås montert på sykkelen. I tillegg finnes det fantastiske mengder ekstrautstyr (praktiske kurver, trip computers, etc.) til en meget billig penge, samt, altså, elektrisk motor. Det siste kan nok komme godt med, for min elsykkel veier 22 kg og er nokså tung å trå på om man har gått tom for batteri.

Foto: Eirik Newth Elsykkelen har et batteri under bagasjebrettet og en motor på navet på forhjulet. En sensor i pedalnavet måler hvor hardt du tråkker, og gir assistanse. Hvis du sykler fortere enn 25 km/t (i praksis 26,5 km/t) kutter elektromotoren ut – dette er visstnok et EU-krav. Når man slutter å trå, kutter motoren ut etter et sekund eller så. Batteriet fungerer greit – på Bornholm holdt det i tre dager – men jeg har hatt litt ladevansker de første gangene etter vinteren. Det holder frem og tilbake til BI, men ikke lenger, og har en tendens til å kutte ut litt tidlig.

Foto: Eirik Newth Effekten er brukbar – jeg veier over hundre kilo, men opplever motoren som en betydelig hjelp, den flater ut oppoverbakker og på flatmark føles det som å sykle i svak nedoverbakke. Det er særlig i to situasjoner – lange, slake oppoverbakker og når man skal igang igjen etter å ha stoppet – at man setter pris på motor. Bysyklister liker som kjent ikke å stoppe på rødt lys, siden det er slitsomt å komme igang igjen,men et lett tråkk gir umiddelbar effekt og man er i fart nesten uten å bruke krefter. Derimot fungerer det ikke å tråkke opp svært bratte bakker, som for eksempel langs Akerselven ved Mølla. Det blir for tungt, og man må gi seg, særlig ettersom de 7 girene ikke går like langt ned som en tradisjonell 18 girs sykkel.

Foto: Knut Erik Solhaug/NRKJeg har utstyrt vidunderet med en plastkasse bak, der stresskuffert og en pent sammenbrettet dressjakke i plastpose får plass, og bruker nå sykkelen til egentransport – ikke hver dag, men innimellom. Datter nummer to, derimot, bruker sin til byturer, trass i Oslos mildt sagt elendige tilrettelegging for tohjulinger. Datter nummer tre har brukt sykkelen mest lokalt, men i dag syklet vi inn til skolen hennes i byen.

Som Olav Torvund har påpekt utallige ganger er det rett og slett uforståelig hvordan man skal ta seg frem per pedal i Oslo, uten å måtte bryte trafikkregler og ta nokså stor personlig risiko. Annerledes er det i Danmark – for 30 år siden hadde fruen og undertegnede vår første sykkelferie der, og da måtte vi kjøre over to – 2 – fortauskanter i løpet av fjorten dager. Riktignok er Danmark flatere og har et mildere klima, men forskjellen er likevel himmelvid – i Danmark går alle sykkelfelt tvers i gjennom kryss, mens i Norge slutter de for sikkerhets skyld 50 meter før, uten at noen kan forklare hvorfor.

Og perspirasjonen? Jeg har lært meg å finne lange, slake bakker i stedet for de korte bratte (med andre ord, Uelands gate i stedet for sykkelstien ved Akerselven) og ankommer nå jobben ulastelig antrukket og med relativt tørt ytre, i hvert fall når det ikke regner. Sykkelhjelm er noe herk, men nødvendig, og huller og hopp i Osloasfalten et stadig irritasjonsmoment (Det er Oslo Sporveier som er ansvarlig for asfalten rundt trikkeskinnene, for eksempel, noe som er et utmerket eksempel på perverse incentiver). Men det er deilig å sitte høyt til hest og trille hjemover/nedover, og hvis man dessuten en gang i blant kan tråkke stilfullt og uanstrengt forbi en Birkebeiner med gul jakke og sorte, korte pølseskinn, setter det jo en spiss på tilværelsen. Så får man heller holde ut at det regner litt en gang i mellom og at enkelte bilister ikke setter pris på å bli fortalt at parkering i sykkelveien ikke er ønsket…

PS: Hvis noen har noen linker eller ideer til å hacke vidunderet (f.eks kunne jeg tenke meg et batteri til, og dessuten at sperren lå litt høyere enn 25 km/t) er jeg lutter øre…