Denne artikkelen i Aftenposten om noen som møter sin kollega etter nesten fire års elektronisk samarbeid betraktes av organisasjonspsykolog Knut Ivar Karevold som “uvanlig.” Jeg vet ikke noe om hvor uvanlig dette er, men jeg har faktisk opplevd det selv – flere ganger, faktisk.

Fra 1999 til 2009 jobbet jeg (i tillegg til BI) for Concours Group, et lite amerikansk konsulentfirma, en gjeng utbrytere fra Computer Sciences Corporation. Vi jobbet med IT-ledelse, strategi og etterhvert mer og personalutvikling. Jeg satt i Norge, jobbet med en masse prosjekter og samarbeidet med en haug mennesker i USA, Europa og Australia som jeg sjelden så ansikt til ansikt. Noen av dem skrev jeg rapporter sammen med og holdt kundemøter – i et tilfelle i Nederland med en foredragsholder fra Texas som stod opp klokken fire om morgenen for å delta via telekonferanse.

En av de jeg samarbeidet med var Frank, en ekspert på markedskommunikasjon som jeg kun kjente via telefon og epost. Frank var flittig, samarbeidsvillig og en fornøyelse å jobbe med – leverte alltid det han skulle i tide, gjorde solid arbeid, og hadde alltid solide kommentarer og gjennomtenkte synspunkter. En meget god kollega, med andre ord. Han hadde også en meget lys og feminin stemme, og lett for å le – jeg så for meg en tynn og liten mann, antakelig homse, skikkelig nerd, med tykke brilleglass og stereotypt slappe håndledd.

Det er vanskelig å arbeide via epost og telefon i et firma – på et eller annet tidspunkt ønsker du å være tilstede. I november og desember 2007 hadde jeg ingen forelesninger på BI og bestemte meg for å ta seks uker i Boston, låne et kontor hos Concours (vi holdt til i Watertown rett utenfor Boston) og møte alle disse menneskene jeg kun hadde sett på et og annet kundemøte eller videokonferanse. Det var meget vellykket – jeg fikk deltatt på en hel del møter, fikk masse ideer til prosjekter både for Concours og andre steder, og fikk møtt en hel del gamle venner og kolleger fra andre sammenhenger.

En dag jeg satt på kontoret mitt, dypt konsentrert om å skrive et eller annet, merket jeg at rommet ble mørkere. Jeg så opp, og i døråpningen sto den største bodybuilderen jeg noensinne har sett. Jeg er ikke helt liten selv, men denne karen, selv om han ikke var så høy, hadde en brystkasse som gikk nesten vannrett ut fra haken og skuldrene hans gikk såvidt gjennom døråpningen. Han vagget bort til skrivebordet, rakte fram en neve på størrelse med en stekepanne, og pep feminint: “Hi, I’m Frank, so nice to finally meet you!”

Og akkurat der og da ble jeg overbevist om at jeg overhodet ikke kan bedømme folks personlighet eller utseende ut fra stemmen…