Hvorfor Blockchain er viktig

economist-cover-blockchainDet skrives og snakkes mye om Blockchain om dagen – i the Economist for eksempel. Her hjemme har Bankenes Standardiseringkontor og Evry skrevet perspektivrapporter. Min reaksjon da jeg først ble oppmerksom på Blockchain (telefonsamtaler med folk fra MIT, og et besøk på Accenture’s teknologisenter i Sophia Antipolis i fjor høst) var at

  1. Dette er en svært viktig teknologi, fordi den løser et vanskelig (det vil si hva teknologer kaller vanskelig) og viktig problem, nemlig å tillate distribuert og anonymisert autentisering.
  2. Denne teknologien føles litt som Internett da det kom på 90-tallet, og jeg måtte forklare om og om igjen hvorfor dette var viktig…

La oss ta teknologien først: Blockchain tillater altså distribuert og anonymisert autentisering. Tidligere, for at noe skal kunne autentiseres (bekreftes) må man enten ha en sentral autoriet som holder orden på alt mulig (som en bank, et folkeregister, en helsemyndighet) og da har man kunne ha anonymitet i den forstand at den enkelte aktørs identitet er skjult – men den sentrale autoriteten vil vite hvem du er. Dette er helt greit i et land som Norge, der vi stoler på myndighetene, men ikke like greit mange andre steder i verden. Alternativt kan man la være å ha en sentral autoriet, og i stedet gjøre alle transaksjoner synlige. Dette er det Wikipedia gjør, for eksempel – alle artikler (som denne om Blockchain) har en historie-side som viser alle endringer som er gjort siden siden ble opprettet.

Med andre ord: Anonymitet krever noen som kjenner identitet. Bekreftelse uten sentral autoritet krever full åpenhet.

Anonymitet og ettersporbarhet – samtidig

Det finnes situasjoner i samfunnet der vi vil ha anonymisert bekreftelse uten sentral kontroll – folkeavstemninger, for eksempel. Der bekrefter vi vår identitet ved å legitimere oss før vi går inn i stemmelokalet, men hva vi faktisk stemmer der inne – hvilken lapp vi legger i konvolutten – er det ingen som vet. Deretter telles stemmene opp, en langsom og distribuert prosess, som gir oss valgvaker og mange kommentarer. Prosessen er distribuert, men også etterprøvbar – man kan telle opp stemmesedlene om igjen. Den er svært vanskelig å påvirke, i den forstand at skal man endre resultatet må man kontrollere hundrevis av stemmelokaler og bestikke eller på annen måte påvirke massevis av kontrollører over hele landet. I et samfunn med fri presse er dette i praksis umulig, siden forsøk på påvirkning ville bli kjent.

Det har vært en masse forsøk på å digitialisere folkeavstemninger – men de har strandet på at det er vanskelig å forene kravet om anonymitet med ettersporbarhet. Hvis alle trykker på en knapp i stedet for å legge en stemmeseddel i en konvolutt, vil valgvaken være over et minutt etter at avstemningen er over. Ulempen er at man ikke har ettersporbarhet – hvis noen har tatt kontroll over datamaskinen, er det ikke mulig å bevise juks, medmindre endringene er svært store (f.eks. ved at alle stemmene i en valgkrets går til et parti.)

Blockchain fikser dette problemet ved at man bruker massevis av datamaskiner til å validere hver stemme – faktisk kunne man gjøre det på den måten at alle i Norge lastet ned et program (som kan verifiseres) til sin datamaskin, og så startet det når valget åpnet. Hvis man skal påvirke valideringen i en blockchain, må man skaffe seg kontroll over mer enn halvparten av maskinene som brukes til valideringen. Gitt at så og si alle stemmeberettigede har en maskin, vil det i praksis si at man må ta kontroll over halvparten av de som skal stemme, og det er jo bare en annen måte å stemme på. Gitt at hver enkelt stemme er validert, ville man også ha ettersporbarhet – alle får en stemme, og kan bruke den bare en gang.

Blockchains fremover

I dag diskuterer man blockchain-teknologien innenfor tre bruksområder: Kryptovalutaer som Bitcoin, ulike former for finansiell teknologi (bl.a. innenfor internasjonale pengeoverføringer, som i dag er dyrt og ofte kronglete, selv om det går elektronisk) og ulike former for offentlige registre, som f.eks. eiendomsregistre i korrupte land. Antakelig har vi bare sett begynnelsen på bruken av blockchain-teknologi – og selv om det finnes endel vanskeligheter rundt skalerbarhet, mistenker jeg at bruken av teknologien i mindre grad er et spørsmål om hva som er teknisk mulig enn et spørsmål om brukerakseptanse, prissetting, markedsandeler og nettverkseffekter. Akkurat som med sterk kryptografi, er dette et spørsmål om hvorvidt man klarer å gjøre det lett å bruke teknologien ved å inkludere den som standard i systemer man allerede bruker. Innenfor fintech er dette antakelig mulig fordi blockchain kan være billigere og involvere færre mellommenn. For offentlige registere er bildet vanskeligere – men det kan godt tenkes at man kan klare å skape alternative registere i land som har problemer med korrupsjon og vansker med å hevde eiendomsrett.

Personlig har jeg tro på valgteknologien – og det kan faktisk tenkes at dette kommer til å føre til at mange flere spørsmål blir lagt ut til avstemning, siden det er trygt, raskt og billig. På den annen side – jeg har en nabo som hvert valg inviterer til en svært hyggelig valgvake, og det hadde jo vært litt synd om den ble avsluttet kl. 20:01 hvert år…

De digitale nerdelovene

Teknologi endrer vårt samfunn i rekordfart. Denne endringen drives av noen grunnleggende nerdelover som kan hjelpe ledere å forstå hvorfor det haster, og i hvilken retning utviklingen går.

Silvija Seres, President Polyteknisk Forening
Espen Andersen, Førsteamanuensis, Handelshøyskolen BI og Førsteamanuensis II, Institutt for Informatikk, Universitetet i Oslo

Internett-pioneren Marc Andreessen sa i 2011 at “software spiser verden”: Alle næringer endres av data, alle selskaper blir dataselskaper, og den enorme prisingen og lønnsomheten de nye store internettselskapene oppnår er godt begrunnet i deres verdiskapning. Mange tradisjonelle næringslivsledere er refleksivt skeptiske og ser en boble i den digitaliseringsdrevne veksten.

For datafolk – nerder, om du vil – er  denne ”nye veksten” og dens svimlende fart opplagt, nærmest gammelt nytt. De forstår hvordan teknologien muliggjør en ny virkelighet som før var dyr og kompleks; robotisering, kunstig intelligens, skytjenester, delingsøkonomi, og virtuell realitet, for eksempel. Deres digitale instinkter bygger på noen grunnleggende nerdelover.

Disse ”nerdelovene” er stort sett erfaringsmessige observasjoner som har vist seg å stemme i den digitale verden. De er nyttige å få med seg, fordi de hjelper å forstå de dramatiske endringene i våre næringer og vårt samfunnsliv. Her er noen av dem:

Les videre

Norge og selvkjørende biler

Nok et innlegg i Dagens Næringsliv, denne gang skrevet sammen med Carl Störmer (som hadde idéen.)

(Fikk forresten en epost fra Troels Normann Mathisen, informasjonssjef i Stiftelsen Organdonasjon, som kunne opplyse at i Norge er det kun 7% av donerte organer som kommer fra trafikkofre, så for ham var det bare å sette i gang og innføre disse bilene… Stiftelsen Organdonasjon har forøvrig et aldeles utmerket donorkort, som alle bør fylle ut og ha i lommeboken.)

Les videre

SmartHelp på God morgen Norge

Fredrik Øvergård fra SmartHelp og Bjørn Kristiansen fra Norges Døveforbund var på God morgen Norge i morges for å snakke om appen, som hjelper alle, men særlig folk med kommunikasjonsproblemer, med å fortelle hjelpesentraler (eller hvem som helst annen) nøyaktig hvor de er. (Videoen under er tatt med håndholdt kamera – link til TV2s mye bedre versjon – med reklame – finner du her: http://www.tv2.no/v/1024080/)

(Tatt opp med håndholdt mobiltelefon, beklager noe urolig kamera og litt støy fra forbipasserende.) Du kan lese mer om denne appen og laste den ned gratis på Smarthelp.no.

Døveforbundet er blitt meget begeistret for denne appen av opplagte årsaker, men den fungerer over hele verden – da jeg skulle besøke en venn i Shanghai i forrige uke, sendte jeg posisjonen min med SmartHelp, og han kunne se hvor jeg var etterhvert som drosjen nærmet seg. Det er ikke bare i nødsituasjoner man kan ha bruk for å kommunisere hvor man er – det er ikke så lett å beskrive gatenavn og andre kjennemerker når alt er på kinesisk.

(For ordens skyld: Jeg er styremedlem i SmartHelp og har en liten aksjepost – mest fordi jeg synes det er viktig at denne typen tjenester finnes, og at de implementeres med fullt personvern.)

PS: (kl. 2100 samme dag) Døveforbundet oppfordrer nå sine medlemmer til å legge press på justisministeren for å skjære gjennom og gjøre denne appen tilgjengelig for alle nødsentraler i landet.

Tanker om NHOs årskonferanse

Jeg sitter og følger NHOs årskonferanse via Aftenpostens videofeed, og det går opp for meg at jeg er såpass nerdete at jeg faktisk foretrekker å sitte i mitt utmerkede hjemmekontor, siden jeg kan ta notater, google litt, og dessuten gjøre diverse små multitaskingaktiviteter sånn etterhvert. Jeg har aldri likt smalltalk i pauser uansett…

Men det er litt morsomt å se publikums reaksjoner. Andy McAfee snakker om hvordan datamaskinene kommer, Jeopardy og så videre, jeg har hørt det før og til og med heiet på et lag i en Jeopardy-konkurranse for noen år side. Men det er interessant å se publikums reaksjon: Han bruker en slide til sist der han viser hvordan New England nå har skog, man har sluttet å hugge ned skogen for å tilfredstille materialbehov (og jordbruksproduksjon). Forunderlig hvor stille det ble i salen i et land der bøndene klager over forsvinnende kulturlandskap. At Norge skoger til igjen er bra, folkens, det betyr at vi beveger oss over inn i nye næringsgrunnlag!

Jeg likte i alle fall hans utsagn om at et egalitært samfunn er utmerket, men kanskje kan være en hemsko i en tid med rask endring. Som han sa:

You might want to embrace troublemakers and weirdos and people who stand out…

Jeg tror vi har et stykke å gå der.

Alexandra Bech Gjørv gir gode eksempler på bruk av ny teknologi og påpeker hvordan roboter og 3D-printing kan føre til en reindustrialisering av den vestlige verden. Mine kinesiske studenter er i alle fall nervøse når jeg begynner å snakke om det.

Erna Solberg har litt traustere utgangspunkt, men påpeker at kvinners inntreden i arbeidslivet skjedde fordi husholdningsteknologi gjorde det mulig – og at menn nå bør bidra mer for nå har jo robotgressklipperen tatt over ansvaret for gressplenen. Utover det blir det jo noe traust, ja, vi trenger mer kapital, reduksjon i formueskatten, og så videre, mer forskning og – viktig – mer fokus på tjenestesektoren og hvordan ny teknologi kan gjøre noe der. Ubalanse i arbeidslivet – Erna sier det hun må, og er vel nødt til det, men hun skal ha at hun er datadrevet og viser til tall og prognoser, og ikke til ideologi. Men klarer vi det med tiltak som krav om lærlingeplasser for offentlige leveranser?

Forskjeller mellom land går ned, forskjeller innen land går opp. Dette er den største utfordringen for Norge, som har vært vant til å være elite som en samlet enhet, og har lav toleranse for ulikheter internt.

Jeg er litt bekymret over at vi hele tiden trekker frem enkelteksempler på smart og innovative bedrifter, men ikke diskuterer hva vi kan gjøre med kostnadsnivået, særlig innenfor offentlig sektor. Vi trenger vekstlokomotiver, men vi trenger også å slutte å gjøre en masse rare ting – som innkreving av NRK-lisens, fire helseforetak, masse kommuner, fylkeskommuner, og så videre. Kanskje den viktigste tilretteleggingen vi kan gjøre for fremtiden er å sikre at vi ikke bevarer fortiden…

Nuvel, det er pause og jeg har jobb å gjøre…

Hvilken fremtid vil vi ha?

Livenotater fra møte i Litteraturhuset: Alle mulige forbehold om feil og mangler og misforstaaelser, og, ikke minst, problemer med et ThinkOutside tastatur med merkelig layout… Men jeg prøver… og kommer ikke til å gidde å redigere dette etterpå.

Refleksjon: Svært bra levert fra ungdomspolitikerne, som hørte på hverandre og diskuterte sak. Hva er det som skjer med politikere når de blir eldre?

Helene Ingierd fra NENT (Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi): Bredt spørsmaal, trenger bred debatt. Noen forskningsetiske prinsipper:

1. Konsekvenser av teknologi, som nytteverdi. F.eks. gentesting. Nytte vs. risiko, hva er gode konsekvenser, hva er akseptabel risiko.

2. Usikkerhet. Ikke all usikkerhet lar seg avhjelpe med mer forskning.

3. Føre var, men det prinsippet bør ikke anvendes paa generell usikkerhet, misforstaaes ofte som generelt passivitetsprinsipp, men oppfordrer ogsaa til alternative løsninger.

4. Aapenhet og transparens. Bred debatt.

Jan Grønbech, Google Norge.

Den første personen som blir over 500 aar gammel er allerede født. Alzheimer vil bli nedkjempet av IT selskaper. Om 10 aar vil 50% av alle innovasjoner være forbudt i det øyeblikk de blir skapt, fordi lovene ikke henger med. 2 mfrd arbeidsplasser vil forsvinne, men det er ingen stor deal, de kommer tilbake. Eksponensiell vekst, Andy MacAfee, Moores lov. Masse eksempler paa innovasjon.

Noen trender. Selvkjørende biler, trenger ikke E18 utbygging. Internet of Things, særlig viktig for medisin, alt koblet paa nett. Vil forandre alt vi gjør, preventiv medisin og monitoring. Vi har kontaktlinser som maaler blodsukker i taarene dine. Robotisering og 3D printere. Droner leverer varer i stedet for lastebiler. 3D print av bildeler og nyrer. Masse hensyn aa ta, skeptikere finnes over alt.

Eirik Newth Tilbake til fremtiden, 21. oktober 2015, flyvebiler finnes allerede.

Spørsmål 1: Kroppskameraer? Skal, skal ikke? Masse kameraer der allerede, skal politiet ha kameraer paa kroppen? Men monumental personvernutfordring.  

 Eirik i aksjon…

Unge Venstre (Tord Hustveit)… skeptisk i utgangspunktet, litt skremmende med politiet som ser deg og kameraer… Men samtidig saa mye overvaakning, ikke sikkert at politikameraet utgjør saa stor forskjell. Hva gjør det med tilliten til politiet. Bevæpnet politi er muligens en grunn til aa ha kamera.

Grønn ungdom (Anna Kvam)… For eller mot basert paa nyttevurdering. Hva skjer med disse opptakene, hvem har kontroll over dem? Hva med manipulerte bevis?

Eirik… per idag kan ikke politiet sikre de dataene godt nok. Men skylagringstjenester vil bli bedre. Hvis offentlig sektor skal bruke slik teknologi, maa lovene endres. Lovverket sliter med aa henge med forrige generasjons teknologi.

Grønn ungdom … Maa ha bedre IT opplæring i skolen, politiet laa jo etter med sitt nye informasjonssystem. Utdanning er nøkkelen til det meste, det skal ungdomspolitikerne forme.

SV (Nicholas Wilkinson)… Norsk industri god paa ny teknologi, LO foran med ny tek fordi det er nødvendig. Bra at man gaar bort fra vitnesbyrd som hovedbevis. Har bodd i Manchester, kameraer overalt. Maa skille mellom om det er flere kameraer som tar bilde av oss, eller om det er stat eller politi. Overvaaknignsteknologi ble brukt mot SV. Hvem skal eie disse løsningene, all ære til Google, men det er litt skummelt at et selskap eier disse ressursene.

Høyre (Mathilde Tybring-Gjedde)… det handler om smaa skritt. Hvordan politiet oppfører seg fremover, predictive policing, kan finne ut hvor kriminalitet kommer til aa skje, kan senke kriminalitet men har store problemer for enkelte typer mennesker. Politikameraer sikter seg ikke inn mot en spesiell gruppe. Det er konstant overvaaknign for politimennene, det tillater vi ikke andre steder. Overvaakning som bevis kan lett bli at alle maa bevise at de gjør jobben sin.

Venstre: Kan unngaa slippery slope for politiet, siden de har voldsmonopol.

Eirik: Antall marginaliserte grupper øker.

Venstre: I USA ville jeg vært for, men vi har ikke denne utviklingen i Norge med politivold.


Høyre: Stortingsrepresentanter har jo kameraer paa seg hele tiden… Politiet kan bli mer rigid. Mange videoer har vært fra en annen synsvinkel, kan være en fordel aa se det fra politiets synsvinkel.

SV: Ødelegge debatten litt, dette kommer uansett. Hvor mye av personvern skal vi ofre for samfunnsnytte. Ikke et eneste terrorangrep har blitt stoppet av generell bevæpning, men punktsikkerhet har stoppet mye. Bruk det med omhu.

Eirik: Vi lever ikke i Orwellsamfunnet, men er vi paa vei mot tante Sofie samfunnet?

Venstre: Langt mer skeptisk til denne utfordringen. Ikkestatlig overvaakning kan føre mot et ensrettet samfunn, trenger et juridisk regelverk som gjør at man har noe kontroll med hva bilder av en blir brukt til. Men jeg kan vedta saa strenge regler jeg vil, men alle bilder jeg lagrer havner i Irland.

Spørsmål 2: Skal friske nordmenn kunne genteste seg og få sine gendata lagt inn i digitale helseregistre?

Eirik: Skal det offentlige helsevesenet genteste folk hvis de vil, og bør det ligge i offentlige helseregistre? Bred konsensus om at gentesting forlenger liv, forebygger sykdom, og muliggjør personoptimalisert behandling. 30-40% av amerikanske helsedata er lekket eller hacket allerede. Genstesting endrer ditt syn på helse og fremtid.

Høyre: Stadig de samme frontene: Autonomi vs. samfunnsnytte, hva med svake grupper, etc.? Dataene kan brukes til mye man ikke vil ha, som utvelgelse av barn. Men det er noen valgmuligheter, som aktiv dødshjelp, som samfunn og enkeltmennesker ikke skal bli stilt overfor.

SV: Vi trenger bedre genteknologi, folk tester seg og tror at det bestemmer fremtiden deres. Det morsomme er om dette kan gi grunnlag for makroforskning, finne medisinske løsninger på sykdommer. Som sosialist er jeg skeptisk til at de økonomisk sterke skal kunne kjøpe seg bedre barn og skape seg en bedre rase.

Eirik: Kanskje rike rett og slett ikke kan få barn med fattige i fremtiden…

Grønn Ungdom: Trist at det er så stort underskudd på debatt om genteknologiske problemstillinger i Norge. Kan f.eks. hindre overføring av spesifikke gener til neste generasjon.

Eirik: Har du ikke rett til å finne ut alt om kroppen din?

Venstre: Vi har en utrolig illiberal bioteknologilov, den klarer ikke å løfte debatten lenger enn til surrogati. Et problem er patentering av gener. Alle må jo få lov til å genteste seg selv, om de vil det. Men skal man kunne fjerne eller legge til egenskaper på barn?

Høyre: Til forsvar for de konservative i Bionemda – vi vet ikke hvor vi skal sette grensen, så det kan være viktig å være prinsipiell og konservativ.

Eirik: Interessant hvordan holdningene våre har endret seg – amerikanske kristenkonservative er idag mer liberale enn demokrater var for 50 år siden.

SV: Hvis vi kan sikre at et barn kan fødes uten en alvorlig funksjonshemning, så synes jeg ikke det nødvendigvis er galt. Alle skal ikke bli like, men vi skal kunne hindre smerte.

Grønn ungdom: En feil i beina som kan fikses, er enkelt. Men det finnes andre ting, som Downs syndrom, som ikke alle er enige i er en vond ting.

Høyre: Forskjell på å fikse ben, og å avslutte et potensielt liv.

Spørsmål 3: Påstand: Vi bør tillate fullt autonome kjøretøy på norske veier.

SV: Vi er elendige sjåfører, spesielt unge menn som meg. Å få folk som meg av norske veier vil være til fordel for alle. Men hvem skal eie disse bilene? Kapital blir viktigere enn før, og da flytter du makt fra vanlige mennesker til de med penger. Hvem skal eie koordineringssystemet, skal det eies av et selskap som kan stoppe all trafikk?

Eirik: Er selvkjørende biler en game changer?

Grønn ungdom: Ja, færre biler og mer plass. Men reduserer behovet for lønnsarbeidere, men det er jo ikke noe nytt, all mekanisering har jo ført til at vi omstiller oss. Hva gjør dette med arbeidslivet, og hva slags arbeidsliv vil vi ha. Finansiering av velferdsstaten, for eksempel, og utdanningssystemet.

Venstre: Dette er en bra teknologi med noen negative konsekvenser, den kommer, debatten bør dreie seg om hvordan vi skal regulere de negative konsekvensene.

Høyre: Politikerne er bakpå i forhold til Uber, så vi henger ikke med. Kodak hadde 145000 ansatte, Instagram har 16 ansatte…

SV: Gjelder å ikke svømme mot strømmen, men å få styrefart…

Grønn ungdom: Trenger alltid arbeidskraft i relasjonelle yrker…

Venstre: Vanskelig å tenke seg hva som skjer når datamaskiner er smartere enn oss. Men jeg er optimist.

Spørsmål fra salen: En solstorm kunne slå ut massevis av teknologi. Sånne eventualiteter må jo politkerne ta ansvar for, hvordan kan man ta høyde for det?

Venstre: Det kan jo alltid skje, men vi slipper jo pest…

Spørsmål: Hvordan ha en god debatt når det er så komplekst?

SV: Gå fra detaljregulering til prinsipper.

Venstre: Ikke være så nervøse for å tråkke på noen, ha spenstige debatter, ikke bare på nachspiel.

Grønn ungdom: Downs-debatten kom etter at en person tok mot til seg og reiste den, men da tilstrekkelig mange mennesker ble provosert fikk man en debatt og etterhvert nyansering. Må passe på at man har organer som kan reise debatten.

Høyre: Ikke prøve å regulere teknologi før den har kommet hit. Og ikke tenk at alle de ordningene vi har nå er vernet – de er til stor del tilpasset en industriell økonomi.

Eirik: Hvis antall trafikkulykker går ned, blir det færre organer å transplantere…

Telegrafisk innsikt

Aftenposten Innsikt – som er en publikasjon jeg kan like, siden den tar mål av seg til å gå bakenfor nyhetsstoffet og gi noe mer enn overskrifter – har en artikkel om at før Internett hadde vi telegrafen, som på mange måter var en mye større revolusjon, i alle fall i begynnelsen.

Isabard Kingdom Brunel (fra Wikipedia)Men så blir jeg skuffet, igjen, fordi en innsikt-artikkel tydeligvis kan gjøres på noen få avsnitt, og ferdig med det. Og det er så mye mer man kan si og skrive om hvordan telegrafen kom, hvordan man slet med å legge kabler som kunne fungere over Atlanteren og andre hav, og de utrolige personlighetene som stod bak disse fremskrittene (som Isabard Kingdom Brunel, som revolusjonerte offentlig transport men er totalt ukjent utenfor Storbritannia i dag.)

En av mine tilbakevendende problemer med norsk presse, både nyhetspressen og tidsskrifter, er at de nærmest på ideologisk grunnlag mener at ting må skrives kort, ellers vil ikke folk lese det. La så være at Dagens Næringsliv innimellom kliner til med 6-8 siders gravereportasjer som leses av mange – det skal liksom være kort, og ferdig med det, og særlig nå i disse Internett-tider.

Neal Stephenson (fra Wikipedia)Men et av de mest leste essays på nettet, som handler nettopp om det å legge kommunikasjonskabler rundt jorden, de menneskene som gjør det og den historiske utviklingen fra Morse-signaler til Netflix, er på over 140 000 tegn (ca. 20 Aftenposten-helsider, bilder ikke medregnet), er skrevet av Neal Stephenson (i disse dager aktuell med Seveneves, som jeg skal komme tilbake til), og heter Mother Earth Mother Board. Den ble først publisert i Wired i 1996. Stephenson besøker kabelgravere i Malaysia, Japan og Egypt, og historiske telegrafistasjoner på Wales’ vestkyst. (Det finnes faktisk noe historisk tilsvarende her i Norge, riktignok radio i stedet for kabel: Jeløy Radio, som Telenors nå bruker som hotell og kurssenter.)

Stephensons artikkel gir bakgrunn og fantastiske observasjoner om nettverkene som binder oss sammen (og det blir bare flere og flere kabler, med mer og mer trafikk gjennom) og minner oss om at Internett, blogging, Facebook og smarttelefonen din er totalt avhengig av at ingen slipper et anker på en kabel eller saboterer et knutepunkt – og at disse nettverkene ikke er nettverk, en trafikkruter med rushtrafikk og sentrale flaskehalser.

Jeg vil sterkt anbefale Mother Earth Mother Board, de 140 000 tegnene til tross. Les det – tiden går som en røyk, og man kan lære mye om dagens utvikling ved å studere historie. Som Stephenson sier:

Everything that has occurred in Silicon Valley in the last couple of decades also occurred in the 1850s. Anyone who thinks that wild-ass high tech venture capitalism is a late-20th-century California phenomenon needs to read about the maniacs who built the first transatlantic cable projects. The only things that have changed since then are that the stakes have gotten smaller, the process more bureaucratized, and the personalities less interesting.

God fornøyelse!

Pedalisert sammenleggbarhet

Undertegnede planlegger en ferietur rundt i Europa med Teslaen – tips om interessante reisemål utenfor allfarvei mottas med takk! – og kom på tanken om at sammenleggbare sykler ikke er så dumt å ta med seg. Teslaen har glimrende bagasjeplass, og sykler gir frihet, særlig hvis man likevel må ta en pause mens bilen lader.

Dermed har jeg søkt etter sammenleggbare sykler på nett, og funnet at a) dette skal jeg ikke kjøpe i Norge (altfor dyrt), og b) man får definitivt det man betaler for. Antakelig ender vi opp med noe billig kinesisk, siden vi ikke har tenkt å sykle masse på disse syklene, men jeg skal innrømme at det er fristende å gå for enten the Brompton Bike eller StridA. De koster skjorta, men du verden så tilfredsstillende det må være å klikke disse ut eller sammen i en fei.

Først en demonstrasjon av Brompton Bike, som er storselger i London og produseres der. Dessverre koster den 12000 eller deromkring i Norge:

Her er en annen snedig løsning, Strida. En ulempe er at man ikke kan stå og tråkke, men jeg må si jeg liker selve ideen (han som presenterer den er nokså pratsom, start et minutt inn…):

Det finnes masse andre varianter – Helix, for eksempel – men prisene for disse genistreken er nokså høye, så jeg regner med at det blir noe billigere og ikke fullt så sammenleggbart. Eller noe fra Finn.no.

På den annen side – det hadde vært greit om det fantes et pan-europeisk bysykkelkort også…kanskje den enkleste løsningen?

En funksjonell dobbeltgjenger

double-IKT-Norge

Austlid-tweetMin dobbeltgjenger har blitt oppgradert med bedre høytaler, mikrofon (slik at jeg nå hører mest det som skjer foran meg, ikke alt rundt) og dockingstasjon. Konsekvensen er at den nå begynner å bli bra nok til faktisk å brukes, til kommunikasjon der hovedformålet ikke er å se om det fungerer, men å kommunisere om noe annet. Jeg har brukt den til undervisning, foredrag, møter og studentveiledning, og også i sosiale sammenhenger. Eksemplet over er fra IKT-Norges presentasjon av sin nye rapport om IKT-bransjens verdiskapning. En kollega som ikke kunne komme på jobb pga. helseproblemer har lånt den for å kunne være tilstede på seminarer.

Akkurat nå er jeg på vei til USA for 10 dager (sitter faktisk og skriver dette på SK907 til Newark, wifi fungerer utmerket) og jeg regner med å bruke dobbeltgjengeren til å delta på nettverksmøte i alumnigruppen for Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon, til å snakke med studenter om det skulle være nødvendig. Skulle SAS-forhandlingene med pilotene skjære seg og jeg må på TV for å kommentere, kan jeg jo bare sende dobbeltgjengeren i drosje fra BI…

Med andre ord: Denne dingsen er i ferd med å bli god nok til at den blir verktøy i stedet for leketøy. Og det er jo en glimrende utvikling!

Vedkubber og logistikk

IMG_0841

Det er et eller annet dypt tilfredstillende med vedkløyving. Man bruker krefter og gjør noe nyttig og for en time eller to er det kun deg og kubben som gjelder. Jeg kløyver ved med glede og stor iver, men liker ikke å plukke opp alle vedskiene som spretter veggimellom. Det finnes forskjellige løsninger – bildekk, gummistrikk – for å holde ting på plass, men jeg lurer på om jeg ikke fant den enkleste løsningen i dag morges: Sett hoggestabben på hengeren, hogg i vei, og hvis du hogger litt smart vil i hvert fall 75% av vedskiene holde seg i hengeren. Så er det bare å hekte hengeren på bilen og kjøre til der man har tenkt å stable veden. Ferdig med det…

Kan datamaskiner bli smartere enn mennesker?

Kl. 1340 skal jeg intervjues på P2 (programmet heter Kulturhuset) i anledning Stephen Hawkings uttalelser om at kunstig intelligens kan bli slutten på menneskeheten. I den anledning, noen linker:

Programmet heter jo «Kulturhuset», og et av spørsmålene jeg fikk var om kulturelle produksjoner som belyser dette spørsmålet. Jeg er ikke spesielt glad i sci-fi, synes Matrix var møl, og kan i farten kun huske på War Games og ovennevnte Jipi som gode eksempler. Andre forslag?

Etterord: Morsom seanse, skal legge ut en link når jeg får sjansen. Særlig hyggelig å treffe Gaute Einevold, som jeg bare har hørt litt på radioen tidligere. Og morsomt å prøve å sette ut programlederen ved å påstå at kanskje jeg selv er en robot (men skjuler det godt).

Etterord II: Her er linken til sendingen: http://radio.nrk.no/serie/kulturhuset-hovedsending/MKTR15024514/09-12-2014

Å Vestland, Teslaen…

Høstferien ble tilbragt i bilen, på tur Trondheim-Kristiansund-Ålesund-Florø-Oslo – et meget vellykket prosjekt, og en anledning til å gjøre seg noen refleksjoner om Norge, natur, veier og elektriske biler.

Norge har mye av alt sammen – sånn til inspirasjon, her er Morten Rustads eminente film med norske naturperler, som alle burde få med seg:

Vi fikk i alle fall en liten smak av dette, med høstfarger over Dovre, nydelig vær ved Atlanterhavsveien, og fantastisk utsikt alene på soldekket på fergen fra Molde til Vestnes. (Hvorfor folk sitter inne over en kaffekopp og VG når man har fantastisk utsikt har jeg aldri forstått, men så reiser jeg heller ikke med ferge hver dag.) Teslaen gikk som et uvær, men vi lærte noe om å kjøre elbil i Norge før infrastrukturen er helt på plass.

Lading
Tesla har egne superladestasjoner strategisk utplassert, men de ligger mellom byer og forutsetter at man har tilgang til lading i byen – og det har man ikke alltid. Når det er sagt, så planla vi turen delvis etter Teslas ladestasjoner (Lillehammer, Dombås, Aspøya, Sandane, Aurland, Gol). Ladestasjonene er kjappe (under en time for «full tank») og når man kjører fra ladestasjon til ladestasjon trenger man som regel bare å lade 200 km, som tar rundt 25 minutter. Disse ladestasjonene ligger som regel ved siden av en veikro eller lignende – dessverre ser det ikke ut til at kvaliteten på veikroa har vært vektlagt ved plasseringen (ikke det at det finnes så mye å velge mellom). Jafs ved Gol og Sogneporten i Aurland lukter gammelt fett og får meg til å tenke på arteriosklerose og salmonella. På den annen side – på Dombås (og forsåvidt også Sundebru litt nord for Arendal) ligger ladestasjonen ved et greit kjøpesenter (inklusive Vinmonopol) der man kan gjøre unna handling og kanskje til og med få klippet håret mens bilen lader.

Men, kjører man utenom hovedveiene må man finne alternativ lading. I Trondheim kjørte vertskapet meg til en GoCharger kommersiell ladestasjon («lade på Lade») som gir ca. 40 km/t lading mot (ikke alt for mye) betaling, brukte den til å fylle opp ca. 80 km som sikkerhetsmargin på strekningen Dombås-Trondheim-Kristiansund. Krever spesialkabel. I Ålesund fant vi en kommunal parkeringsplass med gratis stikkontakt (riktignok virket bare to av fire kontakter) på Alexander Kielands plass. I Florø endte vi opp med å bytte en natt i privat garasje med stikkontakt mot en flaske rødvin til en av de innfødte, før vi fant det ene offentlige ladepunktet (Mennekes-kontakt ved postkontoret). Det finnes et utall ulike kontakt-typer og jeg trodde jeg hadde alle, men dengang ei, vi fant noen små blå trefasekontakter vi ikke har sett før og ikke hadde tilgang til.

Ferger og tunneller
Kjøring på Vestlandet betyr kjøring gjennom fjell og over vann, noe som innebærer bompenger og fergebilletter. Med elbil betaler du ikke for bilen på ferger og i enkelte tunneller (som Atlanterhavstunnellen) og du har gratis bompenger overalt. Dette gjør at endel fergeselskaper sliter litt (spesielt de som går ut til en øy der hele befolkningen kjøper seg elbil for å spare fergepengene) men det merket ikke vi noe til – fergefolkene er blide og orientert (i hvert fall i Møre og Romsdal, der fergene er merkbart triveligere enn i Sogn og Fjordane, både ut fra egne observasjoner og kommentarer fra de innfødte.)

Kjøring
Teslaen er en GT-bil, laget for rask langkjøring, og er utrolig komfortabel. Fraværet av motorlyd og rask akselerasjon gjør at man får følelsen av å sitte og se på en naturfilm (omtrent som videoen ovenfor) – og gjør det mye lettere å ta en stopp for å ta bilder og trekke litt frisk luft. Med cruise control og regenerering (motoren bremser og genererer strøm til batteriet når du tar foten av gassen) blir kjøringen svært myk og svært lite slitsom – du bruker nesten ikke bremsene i det hele tatt. Bilen sitter som klistret i svingene og det var i hvert fall ikke bilen som ville vært hindringen hvis jeg hadde ønsket å kjøre fortere. Men – med et lite unntak: Vi hadde for sikkerhets skyld byttet til piggfrie vinterdekk siden vi skulle over Dovre, og da vi fikk stiv kuling og høljende regnvær på trange veier fra Ålesund til Florø var det tendenser til vannplaning i svingene – en vannplaning jeg er nokså sikker på ikke hadde vært der med sommerdekk.

Og for resten av opplevelsen – vel, man sitter igjen med inntrykkene… Utsikten fra Gløshaugen over Trondheim. En koselig liten passasjerbåt på havnen i Kristiansund. Atlanterhavsveien som gir en anelse om dramatikken i havet selv om alt er rolig. Utsikt over Romsdalsalpene fra fergen Molde-Vestnes. Ålesund med jugend-arkitekturen (og Jugendstilsenteret, virkelig verdt et besøk), en hyggelig restaurant Lyst som fikset god takeout – og så kraftig vind på Aksla at brillene måtte i innerlommen for sikkerhets skyld. Ferge fra Spjelkavik med storm i kastene og sjøsprøyt opp til soldekket. Komme ut tunnelen i Magnhildskaret til stiv kuling og styrtregn. Møte Hjorthen i Høljebyen til kaffe og bilprøving. Bøyabreen og Bremuseet i Fjærland, utsikten over Vassbygd fra Riksvei 50. Og selvfølgelig overnatting og masse prat hos venner i Trondheim og Florø.

Med andre ord, noe som frister til gjentakelse. Teslaen er i alle fall klar. Jeg også.

Den kokte frosken

June Breivik har et hjertesukk om norsk forlagsbransje og e-bøker, tanker jeg kjenner meg igjen i. Som jeg tidligere har skrevet: I norsk forlagsbransje er det for evig 1999, bøker vil alltid være bøker, og endringer er noe man skal beskyttes mot.

frogMen det var ikke det dette blogginnlegget skulle handle om. I stedet vil jeg ta for meg en velkjent metafor June bruker: Den kokte frosken, eller som det heter på engelsk, «boiling frog«. Tanken er at en frosk som blir sluppet i kokende vann, øyeblikkelig vil hoppe ut, men hvis man derimot legger den levende i kaldt vann som langsomt varmes opp, vil den svømme rundt og ikke legge merke til den gradvise økningen inntil det er for sent. Med andre ord: Gradvise endringer er farlige fordi man undervurderer dem.

Det er en bra metafor, men jeg vet av personlig erfaring at den er ikke korrekt. En gang på slutten av det glade 70-tallet var jeg nemlig på kanotur med en gjeng roverspeidere i Värmland, nærmere bestemt på innsjøen Stora Le. Etter en lang dag med padling så jeg frem til ertesuppe til middag. Jeg hadde fått fart på primusen og suppen i kok, da en av gutta (mener det var Jon Marthinsen) fant en frosk og kastet den mot suppekjelen min. Han scoret en tre-poenger og frosken forsvant under. Jeg hadde ikke fulgt med, men latterhylene fra resten av gjengen og skumdannelse på suppen fikk meg til å røre rundt og finne en meget død frosk. Stivkokt, faktisk.

Så, en frosk sluppet i kokende vann (eller i alle fall ertesuppe) hopper ikke ut igjen. Ut fra Wikipedia-artikkelen er det heller ikke slik at en langsomt oppvarmet frosk ikke forsøker å stikke av.

Når det er sagt, snakker vi om norsk forlagsbransje her, ikke frosker. Og der tror jeg analogien holder helt fint.

Dobbeltgjenger!

double-classroom

Her (foto: Jan Ketil Arnulf) er siste anskaffelse i min samling med duppeditter: En Double fra Double Robotics. Formelt sett er vel dette en telepresence-maskin, men en enklere måte å beskrive den er å si at den er en iPad montert på en Segway.

En stor del av dagen i dag har gått med til å utforske mulighetene. Den kan heves (til ca. 165 cm høyde) for å snakke med folk som står, og kan senkes ned til hodehøyde for noen som sitter. Brukte den til å kjøre rundt på BI, og fant fort ut at manglende dekning (trenger Wi-FI for å fungere) er et problem. Heller ikke er den særlig god til å gå fra en Wi-Fi sender til en annen – da mister den forbindelsen. Løses antakelig best ved å bytte ut iPad’en med en med 4G-dekning, om noe slikt finnes. Et annet problem var lav lyd – i et rom der andre snakker blir iPad-høytaleren for sped, så jeg må antakelig kjøpe noen små batteridrevne høytalere og henge på. Heiser, dører og dørterskler er også problematiske.

Her er noen bilder fra en liten tur oppom bibliotektet (foto: Martin Uteng, Instagrammet her.). Litt vanskelig å snakke med studentene (igjen, for lav lyd) og endel nettverksproblemer, men jeg blir i alle fall bedre på å kjøre rundt med den:

IMG_2157

IMG_2144

(Ja, dette er faktisk forskning. Og moro på jobben.) Bruksområdene for en Double er flere – jeg kan veilede studenter og gå i møter uten å forlate hjemmekontoret, for eksempel. Det har jeg riktignok kunnet gjøre med Skype og videokonferanse lenge, men med denne kan jeg rusle rundt og prate med folk. En av mine kolleger er sterkt allergisk og tilbringer våren som pollenflyktning på hytta på fjellet – og han vil nok kunne ha nytte av denne.

I motsetning til et bilde på en dataskjerm eller en prosjektor er denne lille roboten mye mer menneskelig – man kan se i hvilken retning den ser, for eksempel. Jeg har blitt fortalt at man har en haug av disse på Stanford, der man først trodde at man kunne ha bare noen få som folk kunne dele. Det viser seg imidlertid at folk ønsker å ha sin egen, for å personalisere den (slik jeg har gjort med sløyfen.) Det føles mye mer naturlig å snakke med noen via Double’en enn via Skype – det er nesten som å ha personen tilstede.

Litt tekniske småting står igjen. Og ja, jeg har allerede blitt sammenlignet med Sheldon Cooper fra The Big Bang Theory. Opptil flere ganger…

Satire uten unnskyldning

Tom Lehrer en av mine helter – matematiker, satiriker, komponist, humorist – i det hele tatt, et menneske jeg beundrer. Buzzfeed har en fantastisk artikkel om ham, og Youtube har en 50 minutters video fra en konsert i København som man absolutt bør få med seg:

Greia med Tom Lehrer er at hans humor var i hvert fall 20 år foran sin tid – han trakk seg tilbake (tror jeg) fordi ingen egentlig forsto hva han holdt på med – “syk humor” var rett og slett ikke noe man gjorde (i alle fall i USA) på 50- og 60-tallet. I Norge har vi ikke hatt noen slike humorister – med mulig unntak av Ole Paus – som klarer å skrive tekster og fremføre dem på en måte som irriterer på en måte man ikke kan unngå

Tom Lehrer – i den grad han noensinne forklarte hvorfor han ga seg tidlig – klart ikke forholde seg til situasjoner hvor han ikke kunne ta stilling til ting på en side, og en side alene. Så hvilke politiske galskaper kunne Tom Lehrer skrevet om i dag? Datalagringsdirektivet er en opplagt kandidat – men hvilke andre?

(Det er forøvrig underlig hva man tenkte en gang – på ungdomsskolen vurderte jeg helt seriøst om det var noen som helst grunn til å ta en utdannelse, all den stund vi alle sammen kom til å bli stekt i en atombombeeksplosjon likevel. Det sier vel noe om hva slags virkelighet Tom Lehrer forholdt seg til.) Ungdommen idag har mange krav mot seg, men (uten at jeg skal ta stilling til om det stemmer eller ikke) de trenger ikke i samme grad forholde seg til verdens ende. Det er hyggelig å se at Daniel Radcliffe i alle fall har en viss følelse av hva dette innebar.

Den virtuelle kollegaen

Denne artikkelen i Aftenposten om noen som møter sin kollega etter nesten fire års elektronisk samarbeid betraktes av organisasjonspsykolog Knut Ivar Karevold som “uvanlig.” Jeg vet ikke noe om hvor uvanlig dette er, men jeg har faktisk opplevd det selv – flere ganger, faktisk.

Fra 1999 til 2009 jobbet jeg (i tillegg til BI) for Concours Group, et lite amerikansk konsulentfirma, en gjeng utbrytere fra Computer Sciences Corporation. Vi jobbet med IT-ledelse, strategi og etterhvert mer og personalutvikling. Jeg satt i Norge, jobbet med en masse prosjekter og samarbeidet med en haug mennesker i USA, Europa og Australia som jeg sjelden så ansikt til ansikt. Noen av dem skrev jeg rapporter sammen med og holdt kundemøter – i et tilfelle i Nederland med en foredragsholder fra Texas som stod opp klokken fire om morgenen for å delta via telekonferanse.

En av de jeg samarbeidet med var Frank, en ekspert på markedskommunikasjon som jeg kun kjente via telefon og epost. Frank var flittig, samarbeidsvillig og en fornøyelse å jobbe med – leverte alltid det han skulle i tide, gjorde solid arbeid, og hadde alltid solide kommentarer og gjennomtenkte synspunkter. En meget god kollega, med andre ord. Han hadde også en meget lys og feminin stemme, og lett for å le – jeg så for meg en tynn og liten mann, antakelig homse, skikkelig nerd, med tykke brilleglass og stereotypt slappe håndledd.

Det er vanskelig å arbeide via epost og telefon i et firma – på et eller annet tidspunkt ønsker du å være tilstede. I november og desember 2007 hadde jeg ingen forelesninger på BI og bestemte meg for å ta seks uker i Boston, låne et kontor hos Concours (vi holdt til i Watertown rett utenfor Boston) og møte alle disse menneskene jeg kun hadde sett på et og annet kundemøte eller videokonferanse. Det var meget vellykket – jeg fikk deltatt på en hel del møter, fikk masse ideer til prosjekter både for Concours og andre steder, og fikk møtt en hel del gamle venner og kolleger fra andre sammenhenger.

En dag jeg satt på kontoret mitt, dypt konsentrert om å skrive et eller annet, merket jeg at rommet ble mørkere. Jeg så opp, og i døråpningen sto den største bodybuilderen jeg noensinne har sett. Jeg er ikke helt liten selv, men denne karen, selv om han ikke var så høy, hadde en brystkasse som gikk nesten vannrett ut fra haken og skuldrene hans gikk såvidt gjennom døråpningen. Han vagget bort til skrivebordet, rakte fram en neve på størrelse med en stekepanne, og pep feminint: “Hi, I’m Frank, so nice to finally meet you!”

Og akkurat der og da ble jeg overbevist om at jeg overhodet ikke kan bedømme folks personlighet eller utseende ut fra stemmen…

Invictus

Invictus” er et dikt av William Ernest Henley, skrevet 1875. Diktet er i dag mest kjent fordi det var Nelson Mandelas inspirasjon da han satt fengslet på Robben Island.

Dette diktet betyr endel for meg – jeg har det hengende på veggen på hjemmekontoret. Heromdagen leste jeg i Aftenposten at Bjarte Hjelmeland hadde laget en norsk versjon. Vel, jeg syntes hans versjon var for komplisert og litt for langt fra originalen – så her er min versjon, en anelse mer á la Andre Bjerke, håper jeg:

Ut av det mørke som dekker meg
fra avgrunnens nattsvarthet
jeg takker de guder som måtte finnes
for min sjels uovervinnelighet

I tilfeldighetenes grep
har jeg verken ropt eller gispet
slag har mitt hode mottatt
men det er hevet, dog rispet

Bak dette vredens og tårenes sted
truer redslene, dypt i skyggen
likevel finner årenes ondskap
meg fryktløs og rak i ryggen

Intet betyr portens velde
Intet betyr anklagernes tegn
Jeg er min skjebnes mester
Jeg er min sjels kaptein

Test av MarsEdit

Som tidligere skrevet, har jeg gått over til å bruke en MacBook Air som bærbar maskin, men henger fremdeles igjen i min Lenovo XT220 som arbeidshest, koblet til store skjermer på hjemme- eller BI-kontoret. Jeg venner meg etterhvert til Mac’en, men har savnet et god bloggklient – det vil si verktøy for å blogge uten å bruke webgrensesnittet til WordPress, som i og for seg er utmerket, men forutsetter en stabil Internett-forbindelse.

Windows har Windows Live Writer, et av Microsoft’s beste produkter, og jeg har slitt litt for å finne noe tilsvarende på Mac-siden. Mye som finnes der ute, har ikke blitt oppdatert på flere år, men etter litt roting fant jeg altså MarsEdit, som ser ut til å fungere brukbart og fremdeles både vedlikeholdes og videreutvikles. Grensesnittet er greit, norske tegn ser ut til å fungere (æøåÆØÅ) og den har en fiks funksjon for raskt å lime inn lenker. Aner ikke om stavekontroll fungerer eller ikke, det dukker opp røde streker under noen ord og ikke andre, uten at jeg helt forstår logikken.

Og da får vi se om ikke bloggproduktiviteten går opp en smule…

PS: Hva gjenstår på Mac’en? Jeg savner en god editor, men skal gjøre et nytt forsøk med BBEdit. Ellers er hovedutfordringen at Office-produktene (Word, Powerpoint, og Excel) er litt forskjellige og mangler noen funksjoner fra Windows-versjonene. Forskjellene er ikke store, men gjør at jeg føler meg litt klønete.

PSPS: Det er et par ting som er skikkelig irriterende med Mac, faktisk. I motsetning til Windows kan man ikke velge bort standard web browser (Safari, men jeg foretrekker Chrome) eller standard epostklient (jeg vil ha Thunderbird, for den har jeg brukt siden den kom på 90-tallet) og det fører til en hel masse installasjon av diverse overgangsprogrammer og at man ikke kan trykke på mailto:-lenker uten å få kluss. Har fått slått av det meste, men det er irriterende. Jeg savner et skikkelig tastatur som også har Windows-taster slik at jeg kan kjøre Parallels ordentlig. Ellers er maskinen elegant, og batteriet holder nesten hva det lover.

PSPSPS: Og hvorfor i all verden har man ikke en “forward delete” tast?

Oppdatering 26.11.13: MarsEdit har skikkelig klønete grensesnitt for bilder. Arrgh.

Teknologi og kultur og et debatthjertesukk

Sitter og ser på denne debatten mellom Clay Shirky og Jonathan Franzen, med tittelen “Is technology good for culture?” (hele debatten finner du her.)

Debatten i seg selv er interessant, ikke bare på grunn av temaet, men fordi debattantene er så artikulert: Clay Shirky om hvordan verden blir mer nettverksorientert, på samme måte som verden ble mer prosaisk fra 1500 til 1800, og Jonathan Franzen om at forfattere i stadig større grad tvinges til selv-promotering før de har en kontrakt, for eksempel. Selv om sistnevnte minner meg litt om musikeres klaging over at de nå må holde mange konserter (eller enkelte akademikeres sutring over at de må gjøre sin forskning forståelig og relevant for å få penger,) så har han et seriøst poeng og fremstiller det med tyngde.

Jeg skulle ønske vi her på berget kunne dra denne debatten om kultur og teknologi et hakk eller to opp, i stedet for å hele tiden snakke om støtteordninger og hageselskaper. Clay Shirky kan masse om historie og kultur, og Jonathan Franzen, som er kritisk til Internettutviklingen, er kunnskapsrik om nettet og dets effekter. Her hjemme savner jeg debattytringer fra teknologer med kunnskap utenom selve teknologien (med noen unntak, i farten kommer jeg bare på Eirik Newth og Håkon Wium Lie, men det er nok flere). Jeg savner også reflekterte betraktninger fra kulturmennesker – Jan Kjærstad, for eksempel, var en romanforfatter med en lovende forståelse for teknologi og teknologiens rolle i noen av sine tidlige romaner (som bruk av databaser i Homo Falsus) – basert på kunnskap og ikke en slags tilbaketrekning til en imaginær verden før TCP/IP-syndefallet.

Men kanskje jeg tar feil. Kanskje det finnes noen der ute som debatterer dette på en skikkelig måte og fremskaffer nye argumenter?

PS: Mens vi er i gang, her er et bilde av hvordan teknologi endrer kultur – spesifikt et bilde fra valget av pave i 2005 og 2013. (Og ja, jeg er klar over at dette har gått over hele Internett for et halvt år siden, men likevel. Så det i en presentasjon i går, hadde ikke sett det før….):