Det skrives og snakkes mye om Blockchain om dagen – i the Economist for eksempel. Her hjemme har Bankenes Standardiseringkontor og Evry skrevet perspektivrapporter. Min reaksjon da jeg først ble oppmerksom på Blockchain (telefonsamtaler med folk fra MIT, og et besøk på Accenture’s teknologisenter i Sophia Antipolis i fjor høst) var at

1. Dette er en svært viktig teknologi, fordi den løser et vanskelig (det vil si hva teknologer kaller vanskelig) og viktig problem, nemlig å tillate distribuert og anonymisert autentisering.
2. Denne teknologien føles litt som Internett da det kom på 90-tallet, og jeg måtte forklare om og om igjen hvorfor dette var viktig…

La oss ta teknologien først: Blockchain tillater altså distribuert og anonymisert autentisering. Tidligere, for at noe skal kunne autentiseres (bekreftes) må man enten ha en sentral autoriet som holder orden på alt mulig (som en bank, et folkeregister, en helsemyndighet) og da har man kunne ha anonymitet i den forstand at den enkelte aktørs identitet er skjult – men den sentrale autoriteten vil vite hvem du er. Dette er helt greit i et land som Norge, der vi stoler på myndighetene, men ikke like greit mange andre steder i verden. Alternativt kan man la være å ha en sentral autoriet, og i stedet gjøre alle transaksjoner synlige. Dette er det Wikipedia gjør, for eksempel – alle artikler (som denne om Blockchain) har en historie-side som viser alle endringer som er gjort siden siden ble opprettet.

Med andre ord: Anonymitet krever noen som kjenner identitet. Bekreftelse uten sentral autoritet krever full åpenhet.

Anonymitet og ettersporbarhet – samtidig

Det finnes situasjoner i samfunnet der vi vil ha anonymisert bekreftelse uten sentral kontroll – folkeavstemninger, for eksempel. Der bekrefter vi vår identitet ved å legitimere oss før vi går inn i stemmelokalet, men hva vi faktisk stemmer der inne – hvilken lapp vi legger i konvolutten – er det ingen som vet. Deretter telles stemmene opp, en langsom og distribuert prosess, som gir oss valgvaker og mange kommentarer. Prosessen er distribuert, men også etterprøvbar – man kan telle opp stemmesedlene om igjen. Den er svært vanskelig å påvirke, i den forstand at skal man endre resultatet må man kontrollere hundrevis av stemmelokaler og bestikke eller på annen måte påvirke massevis av kontrollører over hele landet. I et samfunn med fri presse er dette i praksis umulig, siden forsøk på påvirkning ville bli kjent.

Det har vært en masse forsøk på å digitialisere folkeavstemninger – men de har strandet på at det er vanskelig å forene kravet om anonymitet med ettersporbarhet. Hvis alle trykker på en knapp i stedet for å legge en stemmeseddel i en konvolutt, vil valgvaken være over et minutt etter at avstemningen er over. Ulempen er at man ikke har ettersporbarhet – hvis noen har tatt kontroll over datamaskinen, er det ikke mulig å bevise juks, medmindre endringene er svært store (f.eks. ved at alle stemmene i en valgkrets går til et parti.)

Blockchain fikser dette problemet ved at man bruker massevis av datamaskiner til å validere hver stemme – faktisk kunne man gjøre det på den måten at alle i Norge lastet ned et program (som kan verifiseres) til sin datamaskin, og så startet det når valget åpnet. Hvis man skal påvirke valideringen i en blockchain, må man skaffe seg kontroll over mer enn halvparten av maskinene som brukes til valideringen. Gitt at så og si alle stemmeberettigede har en maskin, vil det i praksis si at man må ta kontroll over halvparten av de som skal stemme, og det er jo bare en annen måte å stemme på. Gitt at hver enkelt stemme er validert, ville man også ha ettersporbarhet – alle får en stemme, og kan bruke den bare en gang.

Blockchains fremover

I dag diskuterer man blockchain-teknologien innenfor tre bruksområder: Kryptovalutaer som Bitcoin, ulike former for finansiell teknologi (bl.a. innenfor internasjonale pengeoverføringer, som i dag er dyrt og ofte kronglete, selv om det går elektronisk) og ulike former for offentlige registre, som f.eks. eiendomsregistre i korrupte land. Antakelig har vi bare sett begynnelsen på bruken av blockchain-teknologi – og selv om det finnes endel vanskeligheter rundt skalerbarhet, mistenker jeg at bruken av teknologien i mindre grad er et spørsmål om hva som er teknisk mulig enn et spørsmål om brukerakseptanse, prissetting, markedsandeler og nettverkseffekter. Akkurat som med sterk kryptografi, er dette et spørsmål om hvorvidt man klarer å gjøre det lett å bruke teknologien ved å inkludere den som standard i systemer man allerede bruker. Innenfor fintech er dette antakelig mulig fordi blockchain kan være billigere og involvere færre mellommenn. For offentlige registere er bildet vanskeligere – men det kan godt tenkes at man kan klare å skape alternative registere i land som har problemer med korrupsjon og vansker med å hevde eiendomsrett.

Personlig har jeg tro på valgteknologien – og det kan faktisk tenkes at dette kommer til å føre til at mange flere spørsmål blir lagt ut til avstemning, siden det er trygt, raskt og billig. På den annen side – jeg har en nabo som hvert valg inviterer til en svært hyggelig valgvake, og det hadde jo vært litt synd om den ble avsluttet kl. 20:01 hvert år…