Kategoriarkiv: Akademisk

De digitale nerdelovene

Postet den av
4

Teknologi endrer vårt samfunn i rekordfart. Denne endringen drives av noen grunnleggende nerdelover som kan hjelpe ledere å forstå hvorfor det haster, og i hvilken retning utviklingen går.

Silvija Seres, President Polyteknisk Forening
Espen Andersen, Førsteamanuensis, Handelshøyskolen BI og Førsteamanuensis II, Institutt for Informatikk, Universitetet i Oslo

Internett-pioneren Marc Andreessen sa i 2011 at “software spiser verden”: Alle næringer endres av data, alle selskaper blir dataselskaper, og den enorme prisingen og lønnsomheten de nye store internettselskapene oppnår er godt begrunnet i deres verdiskapning. Mange tradisjonelle næringslivsledere er refleksivt skeptiske og ser en boble i den digitaliseringsdrevne veksten.

For datafolk – nerder, om du vil – er  denne ”nye veksten” og dens svimlende fart opplagt, nærmest gammelt nytt. De forstår hvordan teknologien muliggjør en ny virkelighet som før var dyr og kompleks; robotisering, kunstig intelligens, skytjenester, delingsøkonomi, og virtuell realitet, for eksempel. Deres digitale instinkter bygger på noen grunnleggende nerdelover.

Disse ”nerdelovene” er stort sett erfaringsmessige observasjoner som har vist seg å stemme i den digitale verden. De er nyttige å få med seg, fordi de hjelper å forstå de dramatiske endringene i våre næringer og vårt samfunnsliv. Her er noen av dem:

Les videre →

Civita om undervisningskvalitet

Postet den av
Svar

Civita her utgitt et notat om undervisningskvalitet i universiteter og høyskoler og arrangerte i dag et frokostmøte om saken. Deltakere i panelet var kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, leder av Norsk studentorganisasjon, Therese Eia Lerøen og ny leder i Universitets- og høgskolerådet og rektor ved Menighetsfakultetet, Vidar L. Haanes.

(Advarsel: Liveblogging. Misforståelser og forglemmelser og alt det der.)

Torbjørn Røe Isaksen innledet med endel runde formuleringer om at det er vanskelig å definere kvalitet innen utdanning, men at man kjenner det igjen når man ser det. Noen punkter:

  • Høyere kvalitet bør føre til at man har høyere ambisjoner på studentenes vegne. Problemet er ikke studentene men hva slags forventning man har til dem – om man kan studerere 28 timer i uken og likevel få A eller B, hva sier det om forventningene vi har til studentene. Hvis man i tillegg ikke har høye krav for å komme inn, hva sier det om studiet. Vi må tenne den faglige gløden hos studentene.
  • Trenger mer inkluderende former for undervisning. Diktonomien mellom forskningsfri og undervisningsplikt bør bort.
  • Må skape en kvalitetskultur, og studentene må få ta del i det. Vanskelig å operasjonalisere, men du merker det ved at folk ikke er fornøyd med hva de har fått til, og samarbeider for å få til mer.
  • Studentene må integreres i det akademiske fellesskapet.
  • Studiene må være relevant for næringsliv og samfunn, for arbeidslivet utenfor akademia.

Mye ligger i strukturene: Få kvalitative krav til studenter, mye fokus og finansiering basert på kvantitet. Politikerne og studentorganisasjonene legger seg opp i hvem som skal komme inn på studier. Men jobben må også gjøres på den enkelte institusjon, politikerne kan ikke pålegge kvalitet.

Therese Eia Lerøren startet med at det er frustrerende at man er så enig, kunne lest opp Civita-notatet og vært helt enig. Fire punkter:

  • Kultur
  • Studenter som ressurs: må operasjonaliseres, notatet er bra om faglig og sosial tilhørighet, og om fullføring av studier. Når blir studenter invitert til å spise lunsj og snakke fag med faglige? Per idag er studentene en ubrukt ressurs. Studiebarometeret viser at studentene er minst fornøyd med oppfølging og veiledning – ikke omsorg, men motivasjon og tilbakemeldinger.
  • Varierte undervisnings- og evalueringsformer. Undervisningen i pedagogikk er ikke pedagogisk lagt opp… Undervisning kan ikke lenger være en privatsak.
  • Belønning og opprykk: Hva slags kriterier vektlegges ved ansettelser og opprykk. Samme krav til undervisningskompetanse for 1. amanuens og professor, i motsetning til forskning. Trenger et formelt krav til undervisningskompetanse, trenger noe standardisert her.

Hva står i veien for at dette ikke blir gjort i dag?

Vidar Haanes innledet med et sitat fra Burke: «Reading without reflection is like eating without digesting.» Blir det gjort så lite som det sies. Fra NTH til Menighetsfakultetet: Hadde arbeidsvaner men kjente ikke navnet på foreleserne på NTH, på MF kunne en professor holde på et helt semester med 8 vers. Sterkt politisk fokus på økt antall studenter, dette gjør det vanskelig, men det gjøres ganske mye. Skrevet veiledere og rutiner for hvordan undervisning skal finne sted. Arbeidet med NOU vil gi sektoren et dytt i retning bedre undervisning. All stimulans og ressurser går i retning av fokus på forskning, i verdenssammenheng, som Horizon2020. Ikke noe galt i det, men det handler om hvilke gulerøtter som skal deles ut. Det har vært skrevet utredninger om dette, UHR trekker inn alle og forsøker å finne gode eksempler. Mener at fokus på UK-pedagogisk kompetanse, undervisningskompetanse bør være meriterende. Forskningen er ikke privat, der må alt publiseres. Undervisningen må avprivatiseres på samme måte, må ha kolleger og mentorer som lytter til og kritiserer vår undervisning. Dannelsesaspektet blir vektlagt av faglige. FOU i utdanning skal bidra til å hjelpe studentene forholde seg til problemer med forskningskarakter i arbeidslivet etterpå.

Spørsmål til panelet fra programleder: Hva kan gjøres på incentivsiden.

Røe Isachsen: Et aspekt her er «massification of education», ofte som et resultat av ungdomsarbeidsledighet. I Norge er alle universiteter, muligens med unntak av noen estitiske spesialinstitusjoner, masseuniversiteter. Krav til publisering og impact, søknader til forskningsrådet og europeiske programmer, lettere å si noe om kvaliteten på forskningen og utdanningen. Hva skal vi se etter når vi vurderer undervisning? Politkerne må komme et steg nærmere mot å si noe om krav til undervisningskvalitet, det har vi stort sett overlatt til institusjonene. På en god institusjon hører god undervisning og god forskning sammen. Men skal studentene involveres i forskningen kreves det et godt forskningsmiljø i bunnen, og vi er ikke gode nok på å koble forskning og undervisning.

Lerøren: Skulle gjerne se flere tiltak fra undervisningsledere og politikerne, konkret, hva skal rigges til og endres på for å få noen til? Det er ikke så mye som skal til – og hadde vi ikke hatt studentene, så hadde ikke så mange akademikere hatt jobb.

Haanes: Opplever at kontakten med studentene er noe det som gjør jobben viktig og interessant. Har få virkemidler utover diskusjon, ledere må la dette sige inn i sin institusjon. Mer og mer profesjonalisering av seminarvirksomhet, kan hindre studentdeltakelse. Er ikke sikker på om politiske virkemidler er det som skal til, ei heller standardisering. Når presset på enkeltansatte blir for stort mot forskning og habilitering, går det ut over undervisning. Bør bytte ut «vurdere» med «verdsette» Mange studenter er mest opptatt av å få en utdanning. Finner mange eksempler på godt arbeid på læresteder.

Røe Isachsen: Bør har rom for flere undervisningsstillinger. Mye anekdoter og fortellinger om svak undervinsingskvalitet, rom for å gå lenger her.

Spm fra salen: Hvor er de store ambisjonene her? Kan man gjøre noe med den rykende ruinen som er ex.phil., kan man gjøre noe med overspesialiseringen, og hva med MOOC?

Bernt Hagtvedt: Er det for mange som tar høyere utdannelse?

… og resten av debatten orket jeg rett og slett ikke å ta notater fra, det ble litt for mye «det skal ikke så mye til» og «vi kan ikke sammenligne oss med Harvard/MIT/Yale» og felles vannkoker mellom studenter og faglige. En interessant diskusjon er forholdet mellom masseutdanning og elite, og tanken om at man skal vekk fra»dyrehagemodellen» over mot spissing av fagmiljøer, men da må, som Torbjørn Røe Isachsen sa, noe velges bort.

I prinsippet er det ingenting som hindrer at institusjoner prioriterer god undervisningskvalitet. I praksis er det masse hindringer, og milevid avstand mellom hva man sier i festtaler og hva man gjør i praksis.

Digitalisering – spørreundersøkelse

Postet den av
Svar

I disse dager sender Ragnvald Sannes og jeg ut en spørreundersøkelse til CIOs og IT-direktører/IT-sjefer i norske selskaper. Undersøkelsen er et samarbeid mellom MIT Center for Information System Research, Handelshögskolan i Stockholm og Handelshøyskolen BI.

Tanken er å finne ut hvordan det står til med digitalisering blant norske private og offentlige virksomheter, sett i et CIO/IT-direktørperspektiv. Vi spør om i hvilken grad virksomhetens inntekter, nå og i fremtiden, er truet av digitale konkurrenter og forretningsmodeller; i hvor stor grad virksomhetens produkter, tjenester og aktiva er digitalisert, og hvordan man organiserer arbeide med digitalisering i bedriften, og hvilken rolle CIO/IT-direktør spiller. Norge har et rykte for å være kjappe med å ta teknologi i bruk, men langsommere med å endre organisering og gevinstuttak, og vi ønsker å finne ut i hvilken grad det stemmer. Gjennom det internasjonale samarbeidet kan vi gjøre sammenligninger på tvers av landegrenser.

Vi kommer tilbake med flere opplysninger etterhvert. Hvis du er interessert i å være med på undersøkelsen, og ikke har fått den tilsendt i løpet av den neste uken, send oss en epost på self@espen.com eller ragnvald.sannes@bi.no, så skal vi sende deg en link.

Noen poenger om karakterer og poengsummer

Postet den av
Svar
1ec8969

Alternativ karaktersettingsmetode (Solove, 2006 & 2014)

Det deles ut for mange A og B-karakterer på BI og NHH, men nå skal noe gjøres med det. Utmerket, på tide med en oppstrammer.

Men så setter byråkratiet i gang…

På BI (og sikkert mange andre steder også, slike pålegg kommer gjerne fra sentrale og litt virkelighetsfjerne skrivebord) skal vi bruke følgende oppsett for karakterer i kurs med såkalt mappeevaluering (evaluering basert på mange faktorer i stedet for en enkelt eksamen eller oppgave) som jeg stort sett bruker: Enkeltevalueringer (innleveringer, deltakelse i klasserommet, gruppearbeider og lignende) av studenter skal karaktersettes med poeng fra 0-100. Disse poengene kan man velge om man vil publisere til studentene underveis eller ikke. Mot slutten skal poengene regnes sammen, og studentene få en bokstavkarakter.

Greit nok – dette er i praksis det opplegget jeg har fulgt selv i årevis, fungerer utmerket, og jeg anbefaler det i boken min om undervisningsteknikk: Gi poeng underveis, legg sammen, og bruk deretter skjønn for å bestemme hvor en A, B, og så videre bør ligge (slik at ikke studenter med nesten like poengsummer havner på hver sin side av en B og en C, for eksempel). Jeg presiserer alltid overfor studentene at jeg reserverer meg retten til å ta en samlet vurdering til slutt. Og jeg bedømmer studenter på masternivå ikke bare ut fra deres enkeltprestasjoner, men også ut i fra i hvilken grad de bidrar til sine medstudenters læring gjennom deltakelse i diskusjoner, presentasjoner og lignende.

Helt greit.

Men så blir det vanskelig: Vi blir nemlig ikke bare pålagt å sette poeng, men også hvilke poengsummer som skal gi hvilke karakterer: En A krever en gjennomsnittssum på 75 eller over, for eksempel, B 65-74, C 55-64, D 45-54, E 35-44, og F 0-34. Samtidig pålegges man å opprettholde en «riktig» fordeling av de samlede karaktererene, uten at det spesifiseres hva den skal være.

Ser du problemet? Rent bortsett fra det meningsløse presisjonsnivået og det at studentene kan legge sammen sine poeng underveis og beregne sin karakter (noe som kan gjøre at studenten kan optimalisere innsats i kurs gjennom finregning), så er det et lite, rent matematisk problem her: Man kan ikke bruke én fordeling på delresultater og forvente å få den samme fordelingen på et samlet resultat, i hvert fall ikke medmindre alle studentene får akkurat den samme evalueringen hver gang. Det finnes faktisk visse matematiske (eller rettere sagt statistiske) fenomener og lover som «regression to the mean» og sentralgrenseteoremet som man ganske enkelt ikke kan vedta seg ut av.

Skal man få gjort noe med karakterinflasjon, er det enkleste å gjøre som man gjør på Harvard Business School: Sett faste kvoter for karakterer. På HBS har man 90 studenter i hver klasse (10 klasser pr. årskull) og karaktersettingen er slik: 15% får beste karakter («Category 1»), 10% får dårligste bestått-karakter («Category III»), og resten får den i midten. Får man litt for mange III’ere setter skolen in ekstra innsats. (Det finnes også en «Category IV» som er en strykkarakter, men gitt inntakskravene til HBS blir ikke den brukt så ofte.) Dette fungerer hvis inntakskravene er de samme fra år til år, kvaliteten er god nok, og man kan ta forutsetninger om normalfordeling av studentene innenfor en klasse, noe som tilsier at det bør være mer enn 20-30 studenter i hver klasse.) Det hadde løst problemet med karakterinflasjon, men hadde ikke gjort karaktersettingen noe lettere for forelesere: For store deler av klassen blir karaktersettingen lett, men så bruker man masse tid på finvurdering av grensetilfellene.

En slik fordeling hadde vært å adressere problemet direkte, men kommer ikke til å skje, dertil er man for redd for studentenes reaksjon og i for stor tvil om inntaksnivået. Studenter ønsker svært detaljerte tilbakemeldinger, og det er fristende å pålegge dette. Men jo mer spesifisering som kreves, jo mer er læreren nødt til å manipulere resultatene for å tilfredstille krav til en konsistens som rett og slett ikke er mulig i fag som nødvendigvis må være vurderingsbaserte og skjønnsmessige.

Karakterer og målinger er nødvendig for instrumentelt å tvinge studenter til innsats, men ofte en distraksjon fra læring og kvalitet, særlig i modningsfag. De virkelig gode studentene trenger dem ikke. En av de beste MBA-studentene jeg noensinne har hatt åpnet ikke konvoluttene med karakterer som kom hver tredje måned. Som han sa – hvis han gjorde det virkelig dårlig, regnet han med at BI ville fortalt ham det, og han ville ikke la karakterer ødelegge hans læringsopplevelse. Han ble beste student det året.

Men det kunne vært verre – i Danmark var det inntil nylig, ved lov, forbudt å evaluere studenters deltakelse i klasserommet eller å pålegge studenter å være tilstede, noe som sterkt vanskeliggjør case- og annen diskusjonsbasert undervisning. Hvordan noen skal lære seg strategisk forretningsutvikling og lederskap ved å lese på egenhånd og ikke diskutere med sine medstudenter og lærere er for meg en gåte, men jeg slutter aldri å forundre meg over hva sentralt plasserte utdanningsbyråkrater kan finne på.

Problemet (i alle institusjoner, ikke bare BI) er at kvaliteten på forelesere varierer. Ledelsen ønsker bedre (og i alle fall mer konsistent) undervisningskvalitet, men kvier seg for å sparke dårlige forelesere fordi undervisning ikke er viktig i et universitetssystem. Dermed innfører man i stedet en masse prosesskrav, som nok kan ha den effekten at de trekker de aller dårligste foreleserne litt oppover mot middels, men samtidig pålegges de gode foreleserne et masse ekstraarbeid, tvinger dem mot «sikre» og lite inspirerende undervisningsmetoder, og hindrer innovasjon.

Så her er min oppskrift: Slipp foreleserne fri, bli kvitt dem som ikke får det til, og få studentene til å bruke mer energi på faget og mindre energi på å finlese poengsummer. BI (og alle andre høyskoler) er ikke et solarium, men et helsestudio, man får ikke mer ut av det enn man legger inn selv…

(Ellers finnes det jo mer arbeidsbesparende måter å sette karakterer på…)

Hvorfor du skal lære deg matematikk

Postet den av
6

Grafikk: Oxford University

Årets matematikkarakterer er de dårligste noensinne. Årsaken er selvfølgelig komplisert – men jeg har stor sans for analysen til Morten Dæhlen, som krever at vi slutter å snakke ned matematikk i alle mulige sammenhenger, og lektor Karl-Eirik Kval, som sier at vi må slutte å kreve at undervisning skal være underholdning, at matematikk krever øvelse for å læres (omtrent som å spille gitar), og at matematikk krever lærere som kan matematikk – nå sender man eksisterende lærere på etterutdanningskurs, men «Mennesker som ikke har lært seg matematikk gjennom ti år i grunnskolen, tre år på videregående skole og tre år på lærerskole, kommer heller ikke til å lære det gjennom et etterutdanningskurs.»

Så sant, så sant.

Jeg får nøye meg med å gjengi min kronikk fra Aftenposten fra 2006, forsiktig oppdatert. Nå spørs det etterhvert om grunnskoleelevene er kvalifisert til å velge matematikk, det er kanskje ikke lenger bare vilje det står på….

12 grunner til å lære matematikk

Til landets ungdomsskoleelever: Her er 12 grunner til å velge matematikk i videregående:

Du skal velge matematikk for å bli smartere. Matematikk er for læring hva kondisjons- og styrketrening er for idrett: Grunnlaget som setter deg i stand til å bli bra i den spesialiteten du ender opp med. Du blir ikke idrettsstjerne uten å ha god kondis. Du blir ikke stjerne innen din jobb eller flink i dine fag uten å kunne tenke smart og kritisk – og matematikk lærer deg det.

Du skal velge matematikk for å tjene mer penger. Idol-vinnere og andre kjendiser tjener penger, men det er få som blir kjendiser, og de fleste tjener bare penger i noen få år. Deretter er det tilbake til skolebenken eller Rimi. Dersom du kutter ut Idol-køen og TV-fotball og i stedet gjør leksene dine – særlig matematikken – kan du gå videre med en utdannelse som gir deg en godt betalt jobb. Mye mer enn popsangere eller idrettsfolk tjener – kanskje ikke med en gang, men helt sikkert når du beregner dette i gjennomsnitt og over hele livet.

Du skal velge matematikk for å tape mindre penger. Når massevis av mennesker bruker pengene sine på dårlige investeringer, inkludert pyramideselskaper, forbruksgjeld og tilbud som er for gode til å være sanne, så er det fordi de ikke kan regne. Hvis du skjønner litt statistikk og renteregning, kan du gjennomskue økonomiske løgner og luftige drømmer. Med litt naturfag i bagasjen blir du sikkert friskere også, siden du unngår alternative medisiner, krystaller, magneter, homøopati og annen svindel fordi du vet det ikke virker.

Du skal velge matematikk for å få det lettere senere i studiene. Ja, det kan være endel jobb å lære seg matematikk mens du går i videregående. Men når du kommer videre til universitet eller høyskole, slipper du ofte å pese deg gjennom hundrevis av overforklarende tekstsider. I stedet kan du lese en formel eller se på en graf, og straks forstå hvordan ting henger sammen. Matematikk er mer kortfattet og effektivt enn andre språk. Kan du matematikk, kan du jobbe smart i stedet for hardt.

Du skal velge matematikk fordi du skal leve i en global verden. I en global verdenkonkurrerer du om de interessante jobbene med folk fra hele verden – og de smarteste studentene i Øst-Europa, India og Kina kaster seg over matematikk og andre “harde” fag for å skaffe seg en billett ut av fattigdom og sosial undertrykkelse. Hvorfor ikke gjøre som dem – skaffe seg kunnskaper som er etterspurt over hele verden, ikke bare i Norge?

Du skal velge matematikk fordi du skal leve i en verden i stadig endring. Ny teknologi og nye måter å gjøre ting på endrer hverdag og arbeidsliv i stadig større tempo. Hvis du har lært din matematikk, kan du lære deg hvordan og hvorfor ting fungerer, og slippe å skrape deg gjennom arbeidsdagen med huskelapper og hjelpetekster, livredd for å trykke på feil knapp og komme ut for noe nytt.

Du skal velge matematikk fordi det lukker ingen dører. Hvis du ikke velger full matematikk i videregående, lukker du døren til interessante studier og yrker. Du synes kanskje ikke disse yrkene og studiene er interessante nå, men tenk om du skifter mening? Dessuten er matematikk lettest å lære seg mens man er ung, mens samfunnsfag, historie, kunst og filosofi bare har godt av litt modning – og litt matematikk.

Du skal velge matematikk fordi det er interessant i seg selv. Altfor mange mennesker – også lærere – sier matematikk er vanskelig og kjedelig. Men hva vet de om det? Du spør ikke bestemoren hva slags smarttelefon du skal kjøpe. Du ber ikke foreldrene dine om hjelp til å legge ut noe på Snapchat. Hvorfor spørre en lærer – som kanskje hadde 2 i matematikk og likevel kom inn på lærerskolen – om matematikk er vanskelig? Hvis du gjør jobben og holder ut, vil du finne ut at matematikk er morsomt, spennende og intellektuelt elegant.

Du skal velge matematikk fordi du kommer på parti med fremtiden. Matematikk blir viktigere og viktigere innen alle yrker. Fremtidens journalister og politikere vil prate mindre og analysere mer. Fremtidens politifolk og militære bruker stadig mer komplisert teknologi. Fremtidens sykepleiere og lærere må forholde seg til tall og teknologi hver dag. Fremtidens bilmekanikere og snekkere bruker chip-optimalisering og belastningsanalyser like mye som skiftenøkkel og hammer. Det blir mer matematikk i arbeidslivet, så du trenger mer matematikk på skolen.

Du skal velge matematikk fordi du får reell studiekompetanse. Hvis du slapper av i videregående, får du et papir som sier at du har ”almen studiekompetanse”. Det er jo kjekt med et papir, men kompetanse til å studere har du ikke. Det vil du merke når du går videre til universitet eller høyskole, og må ha intensivkurs i matematikk for å skjønne hva foreleseren snakker om.

Du skal velge matematikk fordi det er kult. Det er lov å være smart, det er lov ikke å gjøre som alle andre gjør. Velg matematikk, så slipper du for resten av livet å komme med forsvarstaler om at matematikk er ”kaldt” og ”hardt”. Og du slipper å vitse bort at du ikke klarer enkle utregninger eller ikke skjønner hva du holder på med. Dessuten får du jobb ide kule selskapene, de som trenger folk med hjerner.

Du skal velge matematikk fordi det er kreativt*. Mange tror at matematikk bare har med logisk tenkning å gjøre og at faget står i et motsetningsforhold til kreativitet. Sannheten er at matematikk er noe av det mest kreative som finnes bare man bruker kunnskapen riktig, ikke minst som verktøy til å løse problemstillinger i næringslivet. Gode kunnskaper i matematikk og matematisk tenkning i kombinasjon med annen kunnskap gjør deg mer kreativ enn mange andre.

Du trenger ikke å bli matematiker fordi du velger matematikk i videregående. Men det hjelper bra å velge matematikk hvis du vil bli smart, tenke kritisk, forstå hvordan og hvorfor ting henger sammen, og argumentere effektivt og overbevisende.

Matematikk er en skarp kniv for å skjære gjennom problemstillinger. Vil du ha en skarp kniv i din mentale verktøykasse – velg matematikk.

*) Takk til Jon Holtan, matematiker, for det siste punktet.

Intellektuell adspredelse om spredning

Postet den av
Svar

(AdvaNiall Fergusonrsel: Dette er liveblogging – jeg kommer til å skrive feil, til å misforstå ting og til å glemme hele diskusjoner. Caveat emptor.)

Niall Ferguson er en av disse menneskene – public intellectuals – man har lest mye om, men ikke lest mye av, bortsett fra det som reflekteres i mer lokale skribenter. Så det var med en viss forventning jeg fant meg en vindusplass på Cafe Christiania for Civitas frokostmøte i morges. Temaet var «The World Economy in a Time of Divergence: Money, Energy, Democracy and Complexity» som i hvert fall ikke begrenser diskusjonen i nevneverdig grad.

Og dermed, notater på engelsk:

  • main topic: divergence (which is coming up in a sea of convergence, as in globalization etc.) between countries and economies
  • four divergences in the world today:
    • monetary policy: between those involved in stimulus (japan, some European) and those taking a less active role (the US, mainly, which no longer has a theory to go with its models)
    • energy: oil getting cheaper, good for the European Union, for China (their imports have huge strategic implications for the next 20 years), a tax cut for importers, but serious implications for the exporters (Iran, Venezuela, Russia). Important for Norway, but will not have political consequences here.
    • political: not between democratic and authoritarian, but between weak and strong governments. Why are all elections so close? UK, Israel, others… People used to win big – that never happens any more. My hypothesis: This is what we want – weak leaders. We don’t want strength in our leaders and vote for the weak ones. Europe votes for economic and military weakness. Incidentally, the authoritarian regimes are weak to – Ukraina was a result of failure, Putin is restrained by economics and how many casualties the Russians will accept. Same in China – there have been coup attempts in China, but they go unreported. President Chi is embattled and his anti-corruption drive is about removing rivals. Very few strong leaders in the world.
    • states versus networks: (se denne artikkelen). Technologies of the 20th century empowered hierarchies, but today’s technology empowers networks, like Google and Islamic State. Horizontal and self-organizing, can’t be decapitated by drones, since they are not hierarchical. You cannot decapitate a network. Networks will displace hierarchies to a much larger extent.
  • Are you a hierarchy person, work for a large organization, or are you a network person? Networks are not good or bad, they just are, and they are ascending. Some of it good, some of it very bad.

Spørsmål:

  • success of democracy? Churchill’s answer – preferable to enlightened absolutism, because there are not that many Lee Kuan Yew’s, and way to many Kil Il Sungs.. But whatever you choose, there seems to be a 50/50 phenomenon in elections. Secondly, we seem to have democracies in many countries, but not the rule of law (independent judiciary, etc.) That is more important for freedom than universal suffrage. Democracy without law has repeatedly produced disasters. Freedom is in retreat: Islam reduces women’s rights. Worldwide, feminism is losing, often with democratic support. It will take longer to establish rule of law in China than democracy.
  • is there a connection between democracy and size of state, and are democracies less able to make firm decisions? Strong incentives for politicians to establish and expand welfare state to get votes. Bit there seems to be a ceiling for public spending, where does it come from? Found it in the 1980s, because there are unintended consequences, such as inflation. As for democracies «kicking the can down the road» – be careful with that metaphor, you can injure yourself on the can… European leaders have been kicking the Greek can for a while, the jagged edge might hit their shoe at some point. Henry Kissinger called this the «problem of conjecture»: As a leader, you have a choice between taking a difficult decision and kicking the can until something turns up. The payoffs are asymmetrical: Voters are not grateful for things that were preempted. If you play for time, you may get lucky – Hitler may not have ambitions beyond Sudetenland. There is no such things as «the future» at the point of decision – there are many futures. Then something bad happens, and you try to act preemptively.
  • migration? Displacement of people one of the great scourges of our time… Part of larger movement, returning to the period before WWI, with millions of people moving to the US. [missed some of this] Islam now has bloody borders and innards, has not always been like that. We struggle with integrate refugees, but only experience the ripples. There is no strategy any more, military alliances without military doctrine – we don’t know how to deal with the disintegration of the Middle East. Islam is a massive ideological threat, and our policy is to allow it to spread.
  • watch France: Le Pen might win eventually…
  • European Union more networked than anything previously set up to rule Europe – and that is not saying much… It overrepresents the small countries. Has reduced German power, economically and other, but Germany is still dominant. I am not a Europskeptic. Can’t become a federal state, but useful. Answers the Kissinger question: «Whom do I call when I want to speak to Europe?» Angela Merkel! She is formidable and has others obeying her, but she has not strategic vision, nothing that will inspire a generation. She is a tactician, the superior poker player. You need a strategic vision to guide you before the data are in.
  • failed states as result of networks? Failed states long before networks, Somalia for instance. As imperial structures retreat, the power vacuum may make it impossible to create a stable state. The nation state is a novelty, historically. Mostly it has been empires, and some of them have been good. German bad, English and American pretty benign. When they retreat, violence escalates – India after British retreat. Now the end of the US empire in the Middle East – US underwrote the politics of the Middle east from the 50s forward. Under Obama the US as walked away from its role as order maker in the Middle East. Doesn’t take much for a state to fail – look at Libya. Networks flourish in failed states… Living in a failed state is much worse than dealing with bureaucrats…

Niall Ferguson er en uhyre velformulert og effektiv kommunikatør, men mitt inntrykk var at han har standardhistorier, og hans teknikk når han får spørsmål er å svare kort på det, for så å reformulere spørsmålet og gripe til et eller annet vel innøvd. Men underholdende er det. Jeg skulle gjerne ha stilt et spørsmål selv – nemlig om det finnes noen form (annet enn Google Rank og citation indices) for «accountability» i nettverk, og om det i det hele tatt er mulig å ha effektive nettverk uten en eller annen autoritet, om det så kun er Jimmy Wales. Er transparency det samme som accountability – og hva skal til for at det skal fungere?

Men det får heller bli en diskusjon for et essay på et eller annet tidspunkt. Tiden på Civitas frokostmøter er sjelden bortkastet, og var det ikke denne gangen heller.

Teknologiforståelse for ledere

Postet den av
Svar

Ragnvald Sannes og jeg tilbyr et todagers seminar kalt «Teknologiforståelse for ledere» 23-24 september. Her er en video der vi forklarer hva dette skal handle om.

Hensikten er å skape et lite pusterom og en møteplass for ledere som trenger å forholde seg til teknologi og teknologer uten å være teknologer selv. Du kan lese mer om dette programmet og se en mer detaljert liste over innholdet på BIs websider. Send en mail til meg eller Ragnvald hvis du lurer på noe  – eller hvis du ønsker en bedriftsintern versjon av programmet.

Et praktisk veiledning i case-undervisning

Postet den av
Svar

Og dermed er boken publisert!
bookcover2Bill Schiano og undertegnede har skrevet en bok, Teaching with Cases: A Practical Guide, publisert av Harvard Business Publishing, tilgjengelig som PDF og paperback (304 sider).

Bill og jeg er opptatt av case-undervisning og bruker det når vi kan. Boken er ment for forelesere som vil bruke case-undervisning, men er ved institusjoner der caseundervisning ikke er en dominerende (eller engang vanlig) undervisningsform. (Arbeidstittelen for verket var faktisk Case teaching when you are not at Harvard, men det ble altså en mer generisk tittel.)

Det finnes flere bøker om hvordan man skal gjøre case-undervisning, men felles for dem er at de er a) nokså filosofiske og abstrakte i sine råd, og b) tar omgivelsene for gitt – de forutsetter implisitt at du er ved en skole, som Harvard Business School, Wharton, INSEAD eller University of Western Ontario hvor case-undervisning er normen, studentene er kjempesmarte og ivrige etter å diskutere, klasserommene er bygget for case-undervisning og, ikke minst, hvor god undervisning er akseptert som viktig av administrasjon og bedømmelseskomiteer

Vi har villet skrive en svært praktisk bok, og det er det blitt. Du vil finne råd om hvordan kle deg for undervisning, hvordan forholde seg til urolige studenter, hvordan få studenter til å komme forberedt, hvordan evaluere muntlig deltakelse. Du vil også finne råd om hvordan du skal skape den nødvendige infrastrukturen for case-undervisning når du ikke har et støtteapparat, ned til detaljer om hvordan lage navneskilt ((la studentene gjøre det selv, eller bruk et regneark med mail-merge) og klassekart (ta et bilde av klassen mens de holder opp navneskiltene, skriv ut i gråskala så du kan skrive notater rett på kartet etter hver forelesning.)

Bokens hoveddel har tre byggestener (basert på Forventninger, flyt og feedback, men totalt skrevet om): Foundations (hvordan bygge opp et kurs, inngå en kontrakt med studentene, og sette opp infrastrukturen); Flow (hvordan lede diskusjonen i klasserommet, styre tid og tavler, stille spørsmål, og avslutte diskusjoner); og Feedback (hvordan legge opp karaktersetting og tilbakemeldinger, spesielt hva gjelder klasseromsdeltakelse). Vi har også kapitler om hvordan man skal forholde seg til ulike vanskeligheter som måtte dukke opp (mye basert på spørsmål vi har fått fra deltakere på Harvard Business Schools caseundervisningskurs); hvordan undervise kvantitative og tekniske emner; hvordan håndtere forskjeller i språk og kultur (både for studenter og foreleser); hvordan forberede neste kurs ut fra det kurset du holder nå; hvordan legge opp for caseundervisning på skolenivå (mange business schools ser nå på bedre undervisning, også caseundervisning, som en differensierende faktor); og til slutt et langt og detaljert kapittel om bruk av teknologi i klasseromomet, inkludert hvordan man kan gjøre caseundervisning over Internett.

Tilgang til data endrer adferd og strategi

Postet den av
2

Tilbake etter nesten to uker i Boston-området, et meget hyggelig besøk der jeg fikk snakket med masse mennesker og innledet samarbeid om et par-tre prosjekter for neste år. Jeg har mange forbindelser og samarbeidspartnere i USA, og det er viktig å reise over i hvert fall en gang i året for å vise ansikt og snakke om mer enn det man får til på en videokonferanse (som jo gjerne er mer fokusert.)

I alle fall, jeg kom hjem til et nytt nummer av MAGMA i postkassen, denne gangen med tema Digital Forretningsutvikling – og med en artikkel jeg har skrevet med tittelen «Den digitale virkelighet: Strategier for en verden full av data.» I sammendraget skriver jeg

I denne artikkelen redegjør jeg for konsekvensene av økt datatilgjengelighet – at bedrifter, særlig de som forholder seg til kunder over Internett, får mer data enn de klarer å gjøre noe med. I en slik verden blir det svært viktig å kunne analysere og reagere på disse dataene. Artikkelen gir eksempler på hvordan datamengden endrer vårt forhold til informasjon – og hvordan smarte bedrifter kan lage seg nye konkurransefortrinn ved kjapt å reagere på endringer hos kundene.

Lesere av denne bloggen og Applied Abstractions vil nok kjenne igjen mange av eksemplene og temaene, men her er de altså samlet og i norsk språkdrakt.

Og dermed kan sommeren begynne.

Dobbeltgjenger!

Postet den av
1

double-classroom

Her (foto: Jan Ketil Arnulf) er siste anskaffelse i min samling med duppeditter: En Double fra Double Robotics. Formelt sett er vel dette en telepresence-maskin, men en enklere måte å beskrive den er å si at den er en iPad montert på en Segway.

En stor del av dagen i dag har gått med til å utforske mulighetene. Den kan heves (til ca. 165 cm høyde) for å snakke med folk som står, og kan senkes ned til hodehøyde for noen som sitter. Brukte den til å kjøre rundt på BI, og fant fort ut at manglende dekning (trenger Wi-FI for å fungere) er et problem. Heller ikke er den særlig god til å gå fra en Wi-Fi sender til en annen – da mister den forbindelsen. Løses antakelig best ved å bytte ut iPad’en med en med 4G-dekning, om noe slikt finnes. Et annet problem var lav lyd – i et rom der andre snakker blir iPad-høytaleren for sped, så jeg må antakelig kjøpe noen små batteridrevne høytalere og henge på. Heiser, dører og dørterskler er også problematiske.

Her er noen bilder fra en liten tur oppom bibliotektet (foto: Martin Uteng, Instagrammet her.). Litt vanskelig å snakke med studentene (igjen, for lav lyd) og endel nettverksproblemer, men jeg blir i alle fall bedre på å kjøre rundt med den:

IMG_2157

IMG_2144

(Ja, dette er faktisk forskning. Og moro på jobben.) Bruksområdene for en Double er flere – jeg kan veilede studenter og gå i møter uten å forlate hjemmekontoret, for eksempel. Det har jeg riktignok kunnet gjøre med Skype og videokonferanse lenge, men med denne kan jeg rusle rundt og prate med folk. En av mine kolleger er sterkt allergisk og tilbringer våren som pollenflyktning på hytta på fjellet – og han vil nok kunne ha nytte av denne.

I motsetning til et bilde på en dataskjerm eller en prosjektor er denne lille roboten mye mer menneskelig – man kan se i hvilken retning den ser, for eksempel. Jeg har blitt fortalt at man har en haug av disse på Stanford, der man først trodde at man kunne ha bare noen få som folk kunne dele. Det viser seg imidlertid at folk ønsker å ha sin egen, for å personalisere den (slik jeg har gjort med sløyfen.) Det føles mye mer naturlig å snakke med noen via Double’en enn via Skype – det er nesten som å ha personen tilstede.

Litt tekniske småting står igjen. Og ja, jeg har allerede blitt sammenlignet med Sheldon Cooper fra The Big Bang Theory. Opptil flere ganger…

Teknologiforståelse – med Sverre Munck og Anita Krohn Traaseth!

Postet den av
Svar

Oppdatering 13. mai: Ny dato er 23. og 24. september – og vi får inn en gjesteforeleser til. Nye detaljer følger!

Oppdatering 1. mai: Dessverre fikk vi ikke nok påmeldinger (startet markedsføringen litt sent) til dette, så vi kommer sterkere igjen til høsten…

Vårt lille seminar om lederes teknologiforståelse (13-14 mai, opprinnelig bloggpost her, fullt program her (PDF)) har påmeldingsfrist neste tirsdag (29. april), så skal du sikre deg plass, ring eller send en mail til Ellen Heggelund (ellen.heggelund@bi.no, tlf. 464 10 086) omgående!

Gjesteforeleserne er nå klare – og det er ingen hvemsomhelst:

clip_image002Tirsdag, på ettermiddagen, får vi besøk av Sverre Munck, tidligere leder for strategisk utvikling i Schibsted, som vil fortelle om Schibsteds tilnærming til disruptiv innovasjon. Sverre har vært både ansvarlig for strategisk utvikling og leder for Schibsted-konsernets internasjonale virksomhet. Han har gjennom 20 år vært en meget viktig bidragsyter til at Schibsted i dag av svært få større mediehus i verden som har kommet seg gjennom overgangen fra papir til digital distribusjon med vekst i både topp- og bunnlinje – og helt sikkert det eneste som har gjort det gjennom å beholde sin dominans i rubrikkannonsemarkedet. Hvordan Schibsted klarte dette er en spennende historie – og den får du høre av Sverre selv. (Her er forøvrig et glimrende intervju med ham.)

clip_image004Onsdag ettermiddag får vi besøk av Anita Krohn Traaseth, administrerende direktør i HP Norge (350 medarbeidere og 4 milliarder i omsetning), profilert blogger (under navnet Tinteguri) og forfatter av den mye omtalte boken “Godt nok for de svina” (2014). Hun har erfaring som leder av teknologer og vet hvordan man skal kommunisere med og motivere dem uten nødvendigvis å ha dyp teknologisk innsikt selv. Dessuten vet hun noe om hva det vil si å ta ledelse – og det er interessant nok i seg selv, teknologi eller ikke.

Og dermed er det bare å melde seg på!

Teknologiforståelse for ledere 23-24 september 2014

Postet den av
2

Oppdatering 13. mai: Ny dato er 23. og 24. september – og vi får inn en gjesteforeleser til. Nye detaljer følger!

Oppdatering 1. mai: Dessverre fikk vi ikke nok påmeldinger (startet markedsføringen litt sent) til dette, så vi kommer sterkere igjen til høsten…

Hvordan skal jeg som leder forholde meg til teknologi? Og hvordan skal jeg snakke med teknologene?

Espen med blå tversoverProfilbilde_med_1 (1)BI har begynt med et nytt tilbud kalt Executive Short Programs – korte (to-tre dager) etterutdanningsseminarer. Sammen med min kollega Ragnvald Sannes kommer jeg til å holde et slikt todagers seminar 13-14 mai 2014.

Tanken med seminaret er å samle folk som

  • ønsker å lære noe om hvordan teknologi utvikler seg over tid, og/eller
  • arbeider i bedrifter eller bransjer som ser trusler eller muligheter i ny teknologi, og/eller
  • har ansvar for å lede eller kommunisere med teknologer

Den første dagen fokuserer på teknologiforståelse – hvordan teknologi utvikler seg over tid, hvordan den påvirker forretningsbetingelser og -muligheter, og hvordan man selv kan skaffe seg en oversikt og en forståelse for teknologiens rolle og utvikling innenfor sin bransje. Den andre dagen fokuserer på forholdet til bedriftens egne teknologer – IT-avdeling, leverandører og produksjonspersonell, for eksempel – og søker å gi ledere en verktøykasse til å kommunisere med disse og legge forholdene til rette for bedriften skal kunne innovere med teknologi.

Noen av spørsmålene vi vil ta opp er

  • Hvordan kan vi forstå og forutse teknologisk endring?
  • Hva slags teknologiendring kan vi forvente de nærmeste årene?
  • Når skal man ta i bruk ny teknologi?
  • Hvordan kan man finne ut om en teknologi er en trussel eller en mulighet?
  • Hvordan skal jeg kommunisere med teknologer?
  • Hvordan kan jeg lede teknologer hvis jeg selv ikke har teknologibakgrunn?

Vi kommer til å ha gjesteforelesere – vi kommer tilbake med hvem, men det blir i alle fall en leder fra en bedrift som har hatt suksess der andre har tapt for ny teknologi, en leder med erfaring fra å lede teknologer uten selv å være det, og muligens noen av våre tidligere eller nåværende studenter på vårt kurs i Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon. Og vi arrangerer en liten sosial sammenkomst etter forelesningens slutt den 13. mai med tapas og gode diskusjoner.

Tanken er å samle folk som vil lære av oss, men også av de andre deltakerne, i en gruppe der man kan stille spørsmål og diskutere om ting man lurer på. (Vi kjører «Vegas rules» – man snakker med hverandre, men ikke med omverdenen, på våre seminarer.)

Det kommer en offisiell beskrivelse på BIs websider etterhvert, men hvis du er interessert i å melde deg på, ta kontakt med Ellen Heggelund (ellen.heggelund@bi.no, 464 10 086). Hvis du har spørsmål eller forslag til innhold eller gjesteforelesere, bruk kommentarfeltet eller send meg (self@espen.com) eller Ragnvald (ragnvald.sannes@bi.no) en epost.

Vi sees – og del gjerne denne siden med andre!

Idemyldring på en lørdag

Postet den av
1

Jeg er nettopp ferdig med en svært morsom dag – nemlig lørdagen på første samling på kurset i Strategisk forretningsutvikling og innovasjon. I dette kurset tar vi studentene gjennom et prosjekt der de utvikler en idé – en organisasjonsendring, et nytt produkt eller en ny tjeneste, et nytt system, hva som helst. Vi starter med en idemyldring, som foregår på denne måten: Hver student får et A2-ark og tusjer, og må lage en plakat som illustrerer idéen deres. Deretter får de to minutter (og ikke et sekund lenger) til å presentere idéen sin. Det eneste kravet Ragnvald og jeg setter, er at idéen skal være reell – det skal være et faktisk prosjekt man vil gjøre – og at den skal være konkret (ingen generelle utredningsoppgaver.) Etter at man er ferdig med presentasjonene, forsøker Ragnvald og jeg å gruppere plakatene rundt omkring i klasserommet. Så stiller hver student seg foran sin plakat, så alle kan notere seg hvor de personene man ønsker å snakke med står – her, for eksempel, er alle de som skal skrive en avsluttende oppgave i Master of Management-programmet:

image

Her er de som var interessert i spesifikt i utdanning og/eller offentlig sektor, med Ragnvald i klassisk foreleserstilling:

image

..og her et utvalg av de andre:

image

imageDeretter er det bare å sette i gang og snakke sammen, for å finne folk å samarbeide med (vi vil helst at folk jobber i grupper på to eller tre.) Vi ser fort at folk finner likesinnede med prosjekter eller interesseområder som ligger tett opp til sine egne. Noen få studenter har intet prosjekt de ønsker å gjøre, men vil i stedet fortelle litt om seg selv og hva slags gruppe de kunne tenke seg å jobbe med senere. De neste timene går til livlige diskusjoner:

image

image

image

Hele poenget med denne øvelsen er å komme igang med prosjekter med en gang, slik at man ikke tvinges til å panikkskrive oppgaven mot slutten av kurset – i stedet leder vi deltakerne gjennom en utviklingsprosess.

Jeg kan naturligvis ikke skrive noe om de enkelte prosjekter – men det var en meget spennende samling med svært varierte idéer. Dette året var også det første hvor en rekke av studentene nevnte at de var på dette kurset fordi andre i deres organisasjon eller bekjentskapskrets hadde vært på det tidligere – og fått gjennomført interessante prosjekter. Meget stimulerende!

Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon

Postet den av
15

(OBS! I år har vi større søkning enn noengang – og vi begrenser antallet studenter. Skal du være sikker på å få vært med her, bør du skynde deg!)

For sjette gang arrangerer jeg, sammen med min gode kollega Ragnvald Sannes et Master of Management-kurs i Strategisk forretningsutvikling og innovasjon. Dette kurset, noe av de morsomste jeg gjør på BI, har oppstart 18. september og rullerende opptak frem til da. Kurset går over fem moduler a 3-4 dager (pluss noen videoforelesninger innimellom modulene) frem til april 2014. Det er rettet mot folk i leder- eller mellomlederstillinger med fokus på forretningsutvikling og intraprenørskap. Gitt hvordan verden ser ut idag (og Ragnvalds og mine interesser) vil mye være fokusert på nettbasert og annen teknologisk orientert utvikling, uten at det vil hindre noen fra å få utbytte at kurset selv om de “ikke er så tekniske.” Dette med teknologi er ofte en liten sperre for enkelte – men som Ragnvald sier mot slutten i denne videoen: Dette er ikke et teknologikurs – det er et kurs om hvordan vi kan utnytte teknologien:

Et interessant alternativ, som vi gjerne ser bedrifter benytte seg av, er å sende en, to eller tre ansatte som har et innovativt forretningsprosjekt de skal ha gjennomført – og som så kan benytte kurset til en strukturert gjennomføring – noe Ragnvald kaller «project coaching» – av dette prosjektet, med relevant teori og en steg-for-steg gjennomføringsprosess. Dette er noe vi har lang erfaring med – og mange fornøyde studenter fra tidligere avholdte kurs. Her er noen eksempler (valgt blant de vi kunne anonymisere):

  • et stort konsulentfirma laget en gjennomføringsplan for utnyttelse av sosiale media innen bedriften
  • et teknologifirma utarbeidet (og gjennomførte senere) en plan for å automatisere store deler av sin teknologidrift
  • et energifirma utredet hvordan de skulle skape og organisere et europeisk kompetansesenter for en ny og strategisk viktig del av sin virksomhet
  • et telekommunikasjonsfirma utviklet en strategi for å tilby datatjenester levert over internett
  • flere medieselskaper har lagt planer for overgang til ny teknologi, deriblant lesebrett
  • en stor bank utarbeidet en løsning for mobilbetaling mellom privatpersoner
  • en global maritim aktør laget en plan for bedre utnyttelse av sin interne logistikkplattform
  • et telekommunikasjonsselskap laget og gjennomførte en plan for en større intern omorganisering
  • et helseselskap laget en løsning for elektronisk kommunikasjon og informasjonsdeling
  • et ingeniørfirma laget en strategi for introduksjon av ny prosessteknologi innen papirproduksjon
  • en avis og en helseaktør laget en plan for et nettbasert samarbeid
  • et flyselskap laget en plan for intern kunnskapsdeling
  • en dagligvarekjede laget en plan for netthandel

Disse ideene ble presentert, kritisert, utforsket og forbedret gjennom hele kurset – og resultater var at ideene både ble bedre i seg selv og bedre forankret i organisasjonen. For studentene personlig er det en stor fordel at dette strukturerte opplegget gjør at man faktisk er så og si ferdig med prosjektoppgaven til den siste samlingen. Med andre ord – dette er et kurs som hjelper deg gjennom både det faglige og i det karrieremessige. I tillegg er det gøy for både forelesere og studenter – man møter mange mennesker med ideer, entusiasme og gjennomføringsevne.

Mitt bidrag er forelesninger i strategi, strategisk teknologibruk og sammenhengen mellom teknologi- og markedsutvikling. Jeg er også formelt fagansvarlig, og veileder oppgaver sammen med Ragnvald. Ragnvald har jobbet med eCommerce-utvikling i ulike sektorer og er en kløpper på gjennomføring og prosess. Dertil vil vi bruke forelesere fra BI (Bo Hjort Christensen og Tor Larsen) og fra firma vi har kontakt med.

imageDet blir en utenlandstur også, 12-14 november. Vi har et tett samarbeid med Accenture, og det blir besøk i deres innovasjonslaboratorium i Sophia Antipolis, det franske motstykket til Silicon Valley like utenfor Nice. Der får vi se hvordan Accenture arbeider med innovasjon både internt og hos sine kunder, og får demonstrert en rekke nye teknologier satt inn i en forretningsmessig sammenheng. Det at denne utenlandsturen kommer i modul 2 gjør også at studentene blir godt kjent – vi har sett mange gode prosjekter og ideer virkelig ta av etter denne modulen.

Kurset gir poeng mot en Master of Management-grad på BI, men erfaringsmessig tar mange disse kursene som et enkelt-stunt, gjerne i forbindelse med et prosjekt. Det er en utmerket anledning til å skaffe seg et godt kontaktnett av interessante og dyktige mennesker som jobber med å gjennomføre endringer i bedrifter. Siden man får denne prosjekt-coaching’en, er også kurset populært som avsluttende kurs i Master of Management-programmene på BI (for et avsluttende kurs må man skrive en litt mer omfattende oppgave.)

Hvis du har spørsmål om innhold, lurer på om dette kurset passer for deg eller for noen av dine ansatte, eller har andre faglige spørsmål, ta kontakt med Ragnvald Sannes (4641 0752, ragnvald.sannes@bi.no) eller meg (46410452, self@espen.com). For mer administrativt orienterte spørsmål (priser, opptak, Master of Management-studieregler, tilpasning til studieopplegg etc.), ta kontakt med Elisabeth Lund, vår utmerkede administrator (4641 0073, elisabeth.m.lund@bi.no) eller med Master of Management-administrasjonen (46 41 00 06, lederutdanning@bi.no).

MOOCsimalisering og utdanningstrusler

Postet den av
5

Det skrives og sies mye om MOOCs om dagen, særlig i USA. MOOC står for Massively Open Online Course, og er for undervisning hva ehandel er for butikker – en utfordring og, hvis man skal lytte til de mest ivrige, en trussel.

Jeg vet ikke helt. Det lages en masse MOOCs om dagen – forsøk et kurs på Coursera (jeg forsøkte meg selv for litt siden, tidspress gjorde at det foreløpig har blitt med de første fire leksjonene.) Formatet har ikke funnet sin endelige form ennå, og foreløpig ligger det i den tidlige teknologifasen der den nye teknologien formes i den gamle teknologiens bilde. Man begynner å ane konturene av ulike varianter – xMOOCs som er masseorientert og ofte fokuserer på begynnerkurs, særlig innenfor kvantitative fag, og cMOOCs (Community MOOCs) som trekker mer i retning av diskusjonsgrupper der en gruppe mennesker med felles interesse av å lære noe kommer sammen rundt en digitalt levert (eller i alle fall distribuert) kunnskapsmengde.

Mye av diskusjonen om MOOCs og deres konsekvenser blir ført på bakgrunn av amerikanske forhold. I norsk (og også i europeisk) sammenheng tror jeg vi skal være litt nøkterne i forhold til MOOCs. Både hva MOOCs leverer og hva de konkurrerer mot er nokså forskjellig.

Det er størrelsen det kommer an på.
Først og fremst: Norsk et bittelite språk og det er ikke mange nordmenn i verden. Bare tanken på å lage noe som skal engasjere titusenvis av mennesker gjennom et skikkelig kurs på frivillig basis virker litt søkt – skjønt hvis man laget, tja, et kurs i vitenskapelig metode (kanskje rettere sagt, populærvitenskapelig metode, et kurs om hva man bør gjøre før man aksepterer “Ny forskning viser” i Dagbladet) med diverse professorer og Harald Eia som cicerone, så tror jeg nok en hel del ville meldt seg på. Vet ikke helt hvilken rolle ex.phil. og ex.fac.spiller lenger, men tror nok de kan leveres over MOOC, likeså burde en hel del av lærerutdanningen (masse studenter, relativt enkle tema, manglende lærekrefter i mange (altfor) små skoler rundt omkring) kunne digitaliseres med god effekt. Å lage en MOOC er ganske dyrt hvis det skal gjøres skikkelig, og da trenger man nok mer publikum enn det finnes hertillands. For å si det på en annen måte: Hvis jeg skulle lage en MOOC (og jeg har etpar ideer) ville jeg ikke laget den på norsk.

Utdanning og utdanning
Deretter: Man må være klar over at amerikanske og europeiske utdannelsessystemer er svært forskjellige, og at MOOC og andre teknologier for å redusere kostnadene ved en høyere utdannelse utgjør en mye større trussel mot den tradisjonelle amerikanske modellen. Den tradisjonelle amerikanske college-modellen tilbyr fire års nokså generell utdannelse (liberal arts education) der studenten bor langt hjemmefra og i hvert fall i begynnelsen av studiet bor på campus. Studiene er svindyre og betales i første rekke av foreldrene, skjønt det finnes en rekke stipendordninger og skolene kappes om å kapre de beste studentene. For å lokke til seg studenter har skolene investert i profesjonelle idrettslag, flotte parker og luksuriøse fritidstilbud (svømmehaller, o.l.), i en grad at for visse universiteter (som f.eks. Penn State) ser det ut til at det er fotballaget som styrer universitetet, ikke omvendt.

Dette fungerte utmerket så lenge det å komme inn på college var forbeholdt de få og utdannelsen (særlig om man kom fra et Ivy League-universitet) garanterte en brukbar jobb og et medlemsskap i eliten etterpå. Slik er det ikke lenger. Det er etablert massevis av universiteter, prisene har skutt i været, folk setter seg i enorm gjeld (samlet studiegjeld i USA overgår nå boliglån), og oppdager når de kommer ut at en bachelor-grad ikke lenger utgjør noen stor forskjell (en utvikling vi har begynt å se i Norge også.) Selv master-og doktorgrader innenfor fagområder som tidligere nærmest garanterte et produktivt og profitabelt liv viser seg ikke å være saliggjørende likevel.

Botemiddelet mot dette er gitt i boken The Innovative University: Changing the DNA of Higher Education from the Inside Out av Christensen og Eyring, som sier at middels-skolene (de som er OK læresteder uten noensinne å kunne komme i klasse med Harvard og Stanford) må slutte å etterape de berømte universitetene, fokusere på undervisning, utjevne lønnsforskjeller mellom lærere, og kutte ut kostbare ekstrating som idrettslag og spa-lignende studentfasiliteter.

Og det har Christensen og Eyring helt rett i. Problemet er at i Europa ser utdanningstilbudet helt annerledes ut: Man tilbyr undervisning, utenomfaglige aktiviteter er ikke betalt av skolen, og selve undervisningen er i stor grad statsfinansiert (det er den i USA også, men primært gjennom låneordningen.) Vi har med andre ord gjort mye av det de amerikanske lærestedene bør gjøre, og er dermed mindre truet enn dem. For BIs vedkommende (vi er en non-profit privat institusjon) så er vi allerede meget kostnadseffektive og vi tilbyr studier der studentene faktisk får jobb etterpå, stort sett.

Fra trussel til hjelpemiddel og markedsmulighet
Nye generelle teknologier fremstilles ofte som revolusjonerende – som noe som kommer til å feie den gamle måten å gjøre ting på til side og erstatte gamle institusjoner med nye. I noen situasjoner – gjerne med disruptive innvasjoner – skjer dette. I andre situasjoner får man en urolig periode, inntil ting faller på plass og ting fortsetter som før, men (for det meste) de samme aktørene (i hvert fall hva gjelder de viktigste).

Det siste kommer til å skje med MOOCs, mener jeg: For de beste universitetene blir MOOCs en tilleggsaktivitet og et hjelpemiddel, en måte å bedre distribuere de fagkreftene man har, gjøre noe for å spre kunnskap bredere enn det gjøres i dag, og styrke sin markedsposisjon. Man ser allerede at middels universiteter tilbyr kurs holdt av kjente professorer fra eliteuniversitetene levert via Coursera. Her ligger med andre ord en mulighet til å være tidlig ute innenfor sitt språk- eller fagområde, og kapre markedsandeler.

For det andre kan denne teknologien bli et hjelpemiddel innen egen undervisning. Ragnvald Sannes og jeg tilbyr et kurs innen Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon, der vi har erstattet en av seks tre-dagersmoduler med videokonferanse-basert undervisning. Studentene liker det fordi det er en modul mindre der de må ta fri fra jobben og reise til Oslo. Ragnvald og jeg liker det fordi det er en enkel måte å holde kontakten med studentene (og sørge for at de jobber jenvt) i periodene mellom modulene. Vi merker jo at vi tildels holder de samme forelesningene hvert år – og dermed kan man jo spørre seg om vi i stedet for å undervise disse i sanntid i stedet bare kunne lagt ut filmen fra i fjor.

Selv har jeg en tre-timers forelesning om konkurranseforhold i flybransjen som jeg må ha holdt i hvert fall 40 ganger. Kanskje jeg burde lage en 1.5-timers video, vise den til studentene, la dem diskutere seg i mellom en stund, og så dukke opp i klasserommet for en times diskusjon til slutt. Deres opplevelse blir tre timer med meg, min opplevelse blir en times interessant diskusjon med vel forberedte studenter. Noe å tenke på, bortsett fra at jeg er betalt pr. time jeg står foran studentene og at alle incentiver for mitt vedkommende peker vekk fra automatisering og produktivitetsøkning.

Veien fremover
Og det er her vanskelighetene begynner – hvordan skal man utforme et MOOC-basert tilbud? Dette begynner å bli litt langt, så her skal jeg komme med tre utsagn – ting jeg alltid har sagt om teknologibruk i undervisningen – og jeg tror de gjelder for MOOCs også:

  1. Teknologilevert undervisning har potentiale for kostandsinnsparing. Reduksjon av kostnader er et utmerket resultat, men en elendig motivasjonsfaktor. Derfor: Ikke ta i bruk teknologi medmindre den a) gjør opplevelsen bedre for studentene; og (eller helst også) b) gjør jobben lettere og mer interessant for den faglige. Ellers kommer man ganske enkelt ikke noen vei. Så får heller kostnadseffekten komme etterhvert.
  2. Man kan ikke innføre ny teknologi uten å endre organisasjonsform, kompetanseprofiler og incentivordninger. Tenk gjennom hva teknologien vil kreve av endringer i disse retningene, før man innfører den. Ellers blir teknologien i beste fall en litt irrelevant utvekst på det man egentlig driver med.
  3. Gjør den strategiske analysen og finn ut av hva man vil med den nye teknologien før man tar den i bruk. Ellers blir det lett til at man entusiastisk kopierer noe som fungerer i et annet land, et annet marked, eller en annen bransje, uten å forstå de underliggende forholdene. Dette er et av hovedpunktene i all min undervisning: Ikke si at du vil være som Apple, Dell, eller Google, uten å forstå de eksterne og interne rammebetingelsene og det teknologistadium som gjør eller gjorde at disse bedriftene er eller var suksesser.

Og det var det. Du verden for en gammel grinebiter jeg begynner å bli. Men dette har vi sett før, og skal vi få det til i en ny sammenheng gjelder det å ikke glemme det vi lærte i forrige teknologibølge…

Feynmansk søndagsunderholdning

Postet den av
Svar

Richard Feynman Nobel.jpgRichard Feynman er, som kjent, en av mine helter. Jeg sitter nå og skriver om hvordan man skal motivere studenter til å interessere seg for teknologi – og det å få dem til å lese Feynman eller høre ham fortelle om behovet for å være nysgjerrig og ikke gi seg før man skjønner hvordan teknologi og verden forøvrig fungerer er vel anvendt tid. Her er to tekststykker det er vel verdt å lese:

  • Personal observations on the reliability of the shuttle, som var appendix F til rapporten om Challenger-ulykken og for alltid vil bli stående som en brilijant advarsel om at når kart og terreng ikke stemmer overens, så er det terrenget som gjelder – uansett hva organisasjonen presser deg til å si. Avslutningssetningen er en klassiker: “For a successful technology, reality must take precedence over public relations, for nature cannot be fooled.”
  • Cargo Cult Science, et foredrag Feynman holdt i 1974, om viktigheten av å være kritisk til vitenskaplige resultater og etterprøve dem – samt å være enda mer kritisk til folk som tror at etteraping uten å forstå virkemidler bare er en annen form for religion (eller, med andre ord, det hjelper ikke å barbere skallen og gå med sort turtleneck – du blir ikke Steve Jobs for det.)

Jeg har alltid beundret Feynman for hans evne til å forklare ting kortfattet og greit, med klare eksempler som virkelig treffer – og forsøker å gjøre det når jeg selv foreleser eller holder foredrag. Gode forklaringer – og gode teorier – er kortfattet og enkle, men det er den typen enkelhet det krever dyp innsikt for å konstruere.

Så, hvis du trenger noe å kose deg med resten av dagen – det er søndag og surt og kaldt ute akkurat nå – kan jeg anbefale dette intervjuet med Richard Feynman, der han deler mange tanker om fysikk og hvordan verden fungerer, med eksempler som er geniale i sin enkelhet (hvis du ikke er interessert i elektromagnetisk effekt, hopp 31 minutter ut (31:40, for å være nøyaktig), der han snakker om hvordan ting fungerer og små teknologiske nøtter og “training for imagination”):

God fornøyelse!

MIT CISR artikkel om Enterprise Search

Postet den av
Svar

imageI fjor hadde jeg den udelte fornøyelse å være gjesteforsker (visiting scholar) at MIT Center for Information Systems Research, og her er et av resultatene, nå tilgjengelig fra CISR’s webside (gratis, men du må registrere det. Absolutt verdt det, masse interessant materiale):

Research Briefing: Making Enterprise Search Work: From Simple Search Box to Big Data Navigation; Andersen; Nov 15, 2012

Most executives believe that their companies would perform better if “we only knew what we knew.” One path to such an objective is enhanced enterprise search. In this month’s briefing, «Making Enterprise Search Work: From Simple Search Box to Big Data Navigation,» Visiting Scholar Espen Andersen highlights findings from his research on enterprise search. He notes that enterprise search plays a different role from general web or site-specific searches and it comes with its own unique set of challenges – most notably privacy. But companies trying to capitalize on their knowledge will invariably find search an essential tool. Espen offers practical advice on how to develop a more powerful search capability in your firm.

Politikkstrategi–ledelse i uklare organisasjoner

Postet den av
2

(En rask og litt upresis oversettelse av et innlegg fra min engelske blogg Applied Abstractions, fordi, vel, jeg følte for å gjøre det.)

Det å endre noe handler ofte om politikk. Sammen med min eminente kollega Ragnvald Sannes holder jeg et kurs kalt Strategisk forretningsutvikling og innovasjon, der vi tar grupper av studenter gjennom et innovasjonprosjekt (deres egne, svært reelle, prosjekter.) Kurset gjøres i samarbeid med Accenture’s Technology Lab i Sophia Antipolis og er noe av de morsomste jeg gjør som foreleser på BI.

Nuvel. Denne lille epistel er ment å gi et lite innspill til noe som kom opp i en webforelesning herforleden – den politiske siden av å bedrive innovasjon. Mange av studentene våre kommer fra offentlige organisasjoner, fra helsevesenet, eller fra undervisnings- eller forskningsinstitusjoner. I disse organisasjonstypene (faktisk, i alle organisasjoner, men i større grad i dem som ikke har profitabilitet som den målestokken som trumfer alt annet) er politikk svært viktig, i den grad at hvor vellykket et prosjekt blir er helt avhengig av hvordan det manøvreres gjennom organisasjonen rent politisk. Siden mange av mine studenter er ingeniører eller teknologer, som har et svært rett-frem og rasjonelt syn på hvordan ting skal gjøres (hvis min løsning er bedre, så velger vi den, ikke sant?), så vil jeg derfor forsøke å forklare litt om politiske prosesser i organisasjoner.

Nå er ikke dette mitt fagfelt, men jeg har vært involvert i en lang rekke prosjekter hvor politikk er viktig – og har funnet at forskningen til March, Cohen og Olsen er svært nyttig – ikke bare som teori, men som en svært praktisk sjekkliste. Disse tre professorer er blant annet kjent som opphavsmennene til den såkalte Garbage Can Model, forklart i en klassisk artikkel som er er sitert mer enn 6000 ganger. Denne artikkelen virker svært fornuftig for meg, men den kan være vanskelig ¨å forstå (og det er ikke bare fordi modellen er spesifisert i Fortran kildekode.)

Denne modellen ser politisk orienterte organisasjoner (de studerte universiteter spesielt, som for de fleste formål nærmest er anarkier) tar beslutninger ved å konstruere “garbage cans” (søplekasser, en for hver beslutning) og at disse søplekassene er et møtepunkt (og en salig røre) av beslutninger, problemer, løsninger og beslutningstakere (og –deltakere) – samt at hele prosessen endrer seg sterkt avhengig av tilgjengelig energi. Beslutninger søker beslutningstakere, løsninger søker problemer, og omvendt. Det å få ting gjort i et slikt miljø betyr at man må konstruere slike “søplekasser” og fylle dem med den rette kombinasjonen av problemer, løsninger, beslutninger og deltakere.

Dette høres ganske teoretisk ut, og det er det. Heldigvis skrev March and Olsen en etter min mening suveren bok (Leadership and Ambiguity: The American College President) noen år etterpå, med mindre teori og mer preskripsjon. De studerte en rekke amerikanske universitetsrektorer for å se hvordan de fikk ting gjort i et universitetsmiljø – hvor et viktig premiss er at det er stor uklarhet med hensyn til organisasjonens målsetting (hensikt), maktfordeling, erfaringer og suksesskriterier. Ut av dette kom det mange gode observasjoner og dessuten en liste med åtte basis-taktikker for hvordan man skal få ting gjort. (Akademikere liker ikke slike lister, men denne boken er publisert av Harvard Business School Press, som henvender seg også til forretningsfolk, og de vil ha sjekklister.)

Jeg har funnet denne listen svært nyttig når jeg skal forsøke å få ting igjennom – eller har sett andre forsøke. Her er den, med Cohen & March’ nøkkelord og mine (antakelig ikke helt presise, det begynner å bli noen år siden sist jeg leste denne boken) oppfatninger om hva de betyr.:

  1. Bruk tid. Endringer krever tid – du må snakke med folk, skape begreper og fylle dem med mening, få folk til å skjønne hva du mener. Beslutninger fattes langsomt og i en sosial prosess, så dermed må du faktisk ta jobben med å være tilstede, hele tiden. Jeg har sett mange professorer tro at når de har vært i et møte og sagt sin mening, så er saken avgjort og de kan gå tilbake til det de holdt på med. Vinnerne i politiske organisasjoner er ofte de som har mest tid å bruke – hvilket er en årsak til at mange universiteter og høyskoler er dominert av administrasjonen, som kommer inn til fast tid hver dag og er orientert mot organisasjonen, ikke resten av sin (faglige) verden. (Se denne tegneserien for et glimrende eksempel, med søppelmann og det hele).
  2. Ikke gi deg. En av de mest frustrerende aspektene (og dette har jeg sett f.eks. når forretningsfolk kommer inn for å lede en akademisk orgnisasjon, flere ganger) i en politisk setting er at beslutninger aldri egentlig tas. Det kan nok foreligge en beslutning, men de fleste i organisasjonen ser ikke på den som en endelig avgjørelse, men mer et mellomheat, et holdepunkt som når som helst kan taes opp til diskusjone igjen. Derfor, skal du få ting gjennom, må du ikke gi opp, enten beslutningen går imot eller med deg. Du kan alltid få organisasjonen til å tenke seg om en gang til, enten overfor den samme beslutningen direkte eller med den samme beslutningen pyntet med litt annen språkføring. (Og det er derfor organisasjoner går gjennom sykluser av sentralisering og desentralisering, for eksempel.)
  3. Bytt status mot substans. Som en eller annen sa en eller annen gang: Det er utrolig hva du kan få til hvis du ikke er opptatt av å få æren for det. I enhver organisasjon finnes det mange ledere som vil se flinke og besluttsomme ut, men som ikke har kunnskaper eller energi til å få det til. Gjør beslutningene lette for dem – du kan få masse gjort hvis du husker på å få beslutningstakerne til å se bra ut gjennom prosessen.
  4. La opposisjonen delta. Heller enn å forsøke og overstyre opposisjonen, bør du finne måter de kan delta på (av og til som gissel). Dette er en av grunnene til at fagområder og ulike prosesser hele tiden skifter navn – for å tillate folk å fortsette å holde på med det de kan og ønsker, men i en ny kontekst.
  5. Overbelast systemet (for å endre beslutningsadferd). Beslutningstiden utvides til å fylle den tilgjengelige tid (alternativt: Et vanlig møte er over når alt er sagt, et akademisk møte er over når alt er sagt av alle.) Ved å oversvømme systemet med masse forslag som krever beslutninger tvinger du frem en beslutningsstil som gjør at i alle fall noen av dem går gjennom, fordi ingen har tid eller energi til å gå dypt inn i hver enkelt av dem.
  6. Skap søplekasser. Kom opp med temaer for diskusjon som distraherer deltakerne og forbruker deres beslutningsenergi – slik at du får dine ting gjennom.
  7. Vær en diskret leder. Du kan få til mye ved å få endret små ting, en av gangen. Jeg har selv vært med på å få definert strategiske mål som høres flotte ut men er litt uklare (“bli en mer kunnskapsbasert organisasjon”), for deretter å få penger allokert til dette formålet, for deretter å foreslå prosjekt som passer inn under denne overskriften – og dermed er prosjektet redefinert fra å være noe nytt til å være oppfølging av vedtatt strategi. Enkelt, men tar tid.
  8. Tolk historikk. Meld deg frivillig til å skrive møtereferater, og distrubuer dem sent nok til at de fleste deltakerne har glemt hva som faktisk skjedde. Skriv og snakk om ting som har skjedd ut fra din oppfatning – mye og ofte. Historie er tradisjonelt skrevet av vinnerne (bortsett muligens fra den spanske innbyrdeskrigen, der taperne var betydelig mer skriveføre) men du kan faktisk ved iherdiget bli en vinner ved å tolke historien i ettertid.

(Etter at jeg skrev dette fant jeg, naturligvis, et glitrende blogginnlegg av David Maister som summerer Cohen & March betydelig mer presist og velformulert enn meg, i en kontekst av et profesjonelt rådgivende selskap – som kan være like politisert.)

Å forstå politikk er mye mer enn å kjenne til disse taktikkene og bruke dem. De kan synes nokså Machiavelliske, (og jeg mener Cohen & March ber litt om unnskyldning før de begynner) men så var Machiavelli en de første politiske teoretikere og visste hva han snakket om.

(Og nå skal jeg ta en pause og se neste episode av House of Cards on Netflix. Glimrende og deilig kynisk eksempel på søppelkassetenking i en politisk kontekst…)

Referanser:

Teknologi og problemløsning

Postet den av
Svar

(nummer fire i en serie om teknologistrategi)

Den første av Arthur’s fire teknologiendringsprosesser er standard engineering eller problemløsning – en konstant prosess for å løse problemer og senke kostnader. Den er lite synlig fra år til år, men har stor virkning over tid.

Teknologihistorikeren Nathan Rosenberg skriver i boken Inside the Black Box om at «really major improvements in productivity. . . seldom flows from single technological innovations, however significant they may appear to be.  But the combined effects of large numbers of improvements within a technological system may be immense.» Med andre ord – vi tenderer til å huske de store og dramatiske endringene, men det er de mange små som sammen gjør forskjell.

Det morsomme med slike endringer er at vi ikke helt legger merke til dem – men de endrer oss. La oss ta en helt enkel ting som kniv og gaffel, for eksempel. (Dette eksempelet er hentet fra Henry Petroskis The Evolution of Useful Things – en tørr men fascinerende bok hvis hovedbudskap er at “form follows failure”, det vil si at ting får sin form primært gjennom at man til å begynne velger litt tilfeldig løsning og så retter feil til man gradvis kommer til det optimale.)

Kniv og gaffel er et sett med verktøy som skal gjøre to ting: Dele mat opp i passende stykker og føre den til munnen. Den siste jobben kan deles i to: Føring av mat som er stor og solid nok til at man kan stikke noe i den (knivspissen eller gaffelen) og dermed få den med seg, og føring av mat som er for liten (erter) eller for flytende (saus) til å spiddes, slik at den må samles opp på noe som har en viss flate, og deretter føres til munnen. Det fascinerende med denne prosessen er at over flere hundre år har gaffelen gjennomgått en utvikling fra kun spidding til å ta jobben med å flytte erter og saus til munnen. (Parallelt har det blitt sosialt uakseptabelt å føre kniven til munnen.)

Gaffelen har utviklet seg på denne måten (illustrasjon fra Mann, 1999)

I riktig gamle dager hadde man ikke gaffel, folk klarte seg med tollekniv og tresleiv. Etterhvert gikk man over til to kniver – en til å holde med og en til å skjære. Deretter fikk man gafler som kun kunne spidde – med to teiner, muligens inspirert av tilspikkede trepinner. Kniven ble større og ble brukt til saus og erter (noen kniver hadde til og med en utbuling på oversiden, nesten som en skje). Etterhvert fikk gaffelen tre teiner, og så fire. Parallelt ble knivene kortere og smalere, mindre Mappin & Webb Knives and Forksegnet til saus og erter, og gaffelen fikk skjeformet profil. I begynnelsen av det tyvende århundre hadde vanlig middagsbestikk håndtak i ben, tre eller plast, med et fjærende knivblad i stål. Gaffelen hadde lange teiner som satt tett sammen. Dette bestikket hadde mine besteforeldre, og det hendte at bestefar brukte kniven på saus og erter, til min bestemors fortørnelse.)

Kniver laget av to forskjellige materialer fungerer dårlig i oppvaskmaskin, og fra 60-tallet og utover har bestikk stort sett blitt laget av rustfritt stål, stanset ut heller enn produsert i flere deler og siden limt eller naglet sammen. Samtidig har gaffelen blitt enda kortere og mer skje-lignende, og kniven har fått knivblader som ikke egner seg til saus og erter i det hele tatt, som Maya-bestikket, som fikk en designpris i 1961. (I Mayas tilfelle gikk man nok litt langt for gaffelens vedkommende.) I USA, naturligvis, har man gått enda lenger, kvittet seg med bestikket eller nøyer seg med en spork, som nå er tilgjengelig i titan.

Eva Solo matpinsett blackSom vi ser, er dette en lang utvikling, drevet av respons på problemer, estetikk, produksjonsmetoder, materialer og endringer i forbruks- og levemønster. Den er på ingen måte ferdig – jeg spiser mye asiatisk mat, og venter på at matpinsetten skal gå fra noe man bruker i grytene til noe man har ved bordet, for eksempel, siden mange ikke er helt på høyden når det gjeler spisepinner. (I parentes bemerket, enkelte hevder at det at mange av oss har overbitt – noe som visstnok begynte i Europa for 250 år siden og i Kina da spisepinnene kom, for 900 år siden – kommer av at vi begynner å spise med gaffel i tidlig alder. Jeg vet ikke helt…)

Så hva har dette med teknologistrategi å gjøre?

Bestikkets utvikling viser faktisk det som teknologer (om ikke strateger) driver mest med: Ikke store gjennombrudd, men nitidig forbedring basert på tilgjengelighet av ny teknologi og ny innsikt i hvordan kundene bruker produktene. Det er et slit å arbeide i det private næringsliv. Hvert år må man være litt bedre, enten ved å forbedre produktene sine eller selge dem litt billigere. Hvert år må man identifisere problemer og fikse dem, slik at kundene blir fornøyd eller produksjonsprosessen går litt lettere.

Det største problemet man har med denne type prosesser er å investere i dem – man må satse målbevisst og konstant over lang tid. Det andre er at man kan blendes av denne prosessen, og konsentrere seg bare om den – og så finne ut at ens produkter er ikke lenger konkurransedyktig av helt andre årsaker. Mitt beste eksempel er reisevekkerur – på det glade nittitall hadde jeg en avansert sak jeg hadde fått av Singapore Airlines, som holdt orden på tidssoner og sørget for at jeg kom meg opp om morgenen og fant ut hva klokken var andre steder. Jeg er sikker på at reisevekkerurfabrikantene hvert år forbedret produktene sine. Og så kom mobiltelefonen….

Men det er en annen historie. I neste blogginnlegg skal vi ta for oss Arthur’s andre teknologiendringsprosess: Invention, eller som det heter på norsk: Oppfinnelse.

SAS og flybransjen forklart

Postet den av
1

Denne uken har vært hektisk, for å si det forsiktig – aviser, radio og TV har ringt for å spørre om hva som kommer til å skje med SAS. I intervjuer og i nettmøter må man forklare seg fort, og spørsmålene blir svært detaljerte. Med kommunikasjonsavdelingen på BI har jeg derfor laget en liten videoforelesning som forklarer litt om flybransjen:

Videoen er 41 minutter lang og laget uten manus – her er en liten oversikt over temaene:

Innledning – en strategisk analyse av flybransjen (0:00 – 8:30)
Her tar jeg for meg de konkurransemessige forholdene i flybransjen og forsøker forklare hvorfor den er interessant – og svært vanskelig å konkurrere i.

Rutenett – og forskjellen mellom lavpris- og nettverksselskaper (8:30 – 19:04)
Her snakker jeg om forskjellen på de tradisjonelle nettverksselskapene (SAS, Lufthansa, British Airways osv.) og lavprisselskapene, og viser viktigheten av å dominere store og sentrale flyplasser.

Strategisk prissetting (19:06 – 30:06)
Pris er svært viktig – og svært komplisert – innen flybransjen. Jeg snakker litt om hvordan man setter priser i et stort selskap – og i lavprisselskapene.

Hvorfor sliter eksisterende selskaper med å konkurrere mot lavprisselskapene? (30:06 – 36:02)
Her snakker jeg litt om disruptive innovasjoner og viser hvordan de tradisjonelle flyselskapene – skapt for en verden der flyreising var eksklusivt og kundene stort sett forretningsreisende – sliter med nye konkurrenter.

Hva kan vi lære av utviklingen? (36:02 – 41:06)
Hovedpoenget her er at flybransjen er forskjellig fra mange andre bransjer, at operasjonelle detaljer blir mer og mer viktig, og at man ikke bør være eier og i alle fall ikke leder i denne bransjen uten dyp forståelse for hva som faktisk foregår.

Jeg håper dette gir en liten forklaring – og vær klar over at dette er på ingen måte noen uttømmende fremstilling av flybransjen – som kan gi litt bakgrunn for å vurdere det dere leser i aviser og ser på TV.

(Også publisert på min blogg i Aftenposten.)