Nationaltheatret: Vi må snakke om Faust

Regi og manus: Thorleifur Örn Arnarsson og Mikael Torfason. Basert på Faust del én og Faust del to av Johann Wolfgang von Goethe. Oversatt av Elisabeth Beanca Halvorsen.

Medvirkende: Frøydis Armand, Mads Ousdal, Kjersti Tveteraas, Nader Khademi, John Emil Jørgensrud, Petronella Barker, Marika Enstad, Mattis Herman Nyquist.

Faust er Goethes hovedverk, historien om vitenskapsmannen som selger sin sjel til djevelen (en transaksjon på engelsk kalt en Faustian bargain) mot at Mefistofeles (det er her han får navnet) blir hans tjener for en tid, noe han utnytter å skaffe seg kunnskap og å forføre en uskyldig ungjente, Gretchen, noe som fører til at hun dreper deres barn og etterhvert blir henrettet. Når det kommer til krita, forbarmer Gud seg over Faust og djevelen får ikke sin del av handelen. Gitt at Faust i forhold til Gretchen er tidenes drittsekk og fortjener en fremtid i en varm kjeller, er jo dette litt merkelig, og har blitt tatt som et forsvar for patriarkatet opp gjennom tidene.

Denne forestillingen skal være et oppgjør med Faust og patriarkatet, en nytolkning i en tid av #metoo. Jeg må innrømme at jeg gikk til forestillingen med et nokså skeptisk utgangspunkt – et oppgjør med et stykke fra begynnelsen av 1800-tallet med en høyst tvilsom hovedperson høres ut som definisjonen på å slå inn vidåpne dører for meg. Og Nationaltheatret har med forestillinger som Brand og Renset vist mye overtydelighet og selvhøytidelighet.

Og – vel – det er en blandet opplevelse. Som en jeg hørte i pausen sa: En hel del fine øyeblikk, men lange perioder der lite skjer. Dette er dekonstruert teater, og man har massevis av virkemidler: Scenearbeiderne er med i stykket (til og med navngitt), det er mye håndholdt video (en kameraoperatør – sannsynligvis Marte Vold – blir malt på og spiller tromme uten å være listet som skuespiller av den grunn), noen av skuespillerne leser opp monologer fra papir, og det er mye meta-kommentarer der man refererer til andre stykker (som Bjarte Hjelmelands Cyrano) og til og med har en meta-meta-meta-sekvens der Mattis Herman Nyquist (som gjør en god figur gjennom hele stykket) klager over at det er så mange meta-sekvenser (og trekker inn statstministeren, som satt i salen, i monologen.) Man åpner med et talekor fra det jeg regner med er teaterskoleelever, og i pausen møter man noen barneTV-vesener i plysj og strømpebukser i gangene, uten at de har noe i stykket å gjøre forøvrig.

Tidvis glimter det til, som når Petronella Barker gjør en glimrende monolog som moren til Priscilla Presley (som møtte Elvis da hun var 14, akkurat som Faust møtte Gretchen), Kjersti Tveterås er stillferdig som Gretchen som vasker publikums hender mot slutten, Nader Khademi forteller en «shaggy dog» historie. Mads Ousdal og Marika Enstad har ganske lange monologer (han som Faust, hun som, vel, talerøret til dramatikeren i en lang historie om sin fødsel og oppvekst) men de blir for lange og meningsløse til at man helt orker å følge med. Frøydis Armand har en æresrunde, John Emil Jørgensrud blir midtpunktet i en pornoscene, og, vel, mye skjer.

Det å ta vekk den fjerde veggen er ikke noe nytt innenfor teater. Og selv et dekonstruert teaterstykke krever regi (eller rekonstruksjon om man vil – Tom Stoppard, bare for å nevne noen, har gjort dette med hell. Husker fremdeles en fremføring av The real inspector Hound med blant annet Willy Hoel fra mange år tilbake, på amfiscenen på National.) Det er noen elementer av å knytte sammen puslespillbitene – den klagende koringen til talekoret og i andre sammenhenger viser seg å være duttuadamene til Elvis’ «Are you lonesome tonight?» Og mot slutten gjentar de tre kvinnelige skuespillerne Fausts monolog – der han ramser opp sine utdannelse og sin makt – komplett med alle rekvisitter fra første runde, bare for å vise hvor annerledes dette ser ut når det er kvinner som gjør det. Men man burde kanskje strammet opp litt og kuttet rundt omkring en halvtime, selv om Goethe-skikkelsen til Mattis Herman Nyquist advarer om at «dette blir langt» på begynnelsen. Det blir litt mye badekar og Ford Granada med kulehull og kaninhoder uten at det gjøres noen forsøk på å sette noe i sammenheng, og det blir effektmakeri og ikke provokasjon av sånt.

Scenografien er virkningsfull om enn litt forvirrende, men det er jo morsomt med at alle scenearbeidere er synlige og til og med kommer inn og (synlig beklemt) bukker til slutt. Lyden fungerer fordi man bruker mikrofoner, noe som her helt nødvendig gitt alle lydeffektene. Så får man heller bære over at teknikken ikke alltid fungerer, som når videolinken bryter sammen der Kjersti Tveterås er ute i gangene og skjærer opp gamle teatermalerier eller at mikrofoner av og til fyker veggimellom når kostymer skal skiftes i fart.

Jeg har en mistanke – gitt applausen etterpå og enkelte litt for tydelige latterutbrudd – om at denne forestillingen blir genierklært fra «de som har studert lit-vit på Blindern», for å sitere innledningen, om ikke noe annet for å signalisere at man forsto poengene. Jeg forsto ikke alle poengene, men er i det minste takknemlig for at Nationaltheatret ikke overforklarer denne gangen.

Det er jo absolutt et pluss, både for forestillingen og kanskje også for fremtiden.

Nationaltheatret (Amfiscenen): Uten navn

Med Anne Marie Ottersen, Nils Jørgen Kaalstad, Gine Cornelia Pedersen, Alfred Ekker Strande.

Denne forestillingen er kort – en time – og består av monologer og noen få dialoger, basert på intervjuer med pårørende etter rusavhengige. Stykket er skrevet av Fredrik Høyer og regissert av Mattis Herman Nyquist og er stramt i form og opprivende i innhold. Skuespillerne fremstiller intervjuobjektene svært naturlig, uten staffasje eller effekter, bortsett fra en to dialoger – eller kanskje parallelle monologer – der folk forteller om de som er gått bort i munnen på hverandre. Tidvis kommer misbrukerne til orde, med sin selvforakt og mangel på forklaring på hvorfor de gjør som de gjør.

Skuespillerne får frem spørsmålene og sårheten som de etterlatte sitter igjen med – Nils Jørgen Kaalstad som en far som savner sønnen sin, Anne Marie Ottersen som en sliten ektefelle som får en unnskyldning på dødsleiet, Gine Cornelia Pedersen som lillesøster som planla å drepe mannen som mishandlet hennes storesøster, Alfred Ekker Strande som først svirebror og etterhvert tilskuer til venners ferd mot undergangen. Man merker seg at det er de små tingene som blir husket – han som var glad i kjeks, hun som ikke ville bli hjulpet, han som kjøpte sin egen begravelsesdress.

Stykket hadde premiere i Fredrikstad og kom til National for bare en uke (og dette var siste forestilling.) Kritikken i Fredrikstad har vært overstrømmende, men selv om forestillingen er tett og bra er den kanskje litt kort til å forsvare billettprisen på National.

Men verdt å se – og den kommer garantert på turné.

Nationaltheatret: Cyrano de Bergerac, av Edmond Rostand, regissør: Kjetil Bang-Hansen, i hovedrollene: Bjarte Hjelmeland, Andrea Bræin Hovig,  Kristian Støvind og Bjørn Skagestad.

Norsk er et språk med mange låneord – og et jeg synes vi burde importere er panache. Uttrykket henspiller egentlig på en feiende flott fjærbusk som riddere på 1600-tallet hadde i hjelmen, men betyr idag – på engelsk og fransk – noe sånt som «vågemot med stil» eller «elegant dristighet». Før skuespillet Cyrano de Bergerac ble oppført i 1897 var uttrykket forbundet med en viss forfengelighet, men det endret seg etter at hovedpersonen – som har mot og stil og absolutt ingen forfengelighet – avslutter stykket med replikken: En ting tar jeg med meg, ubesmittet: Min panache. 

Å se Cyrano er omtrent som å se Peer Gynt – man får en følelse av at stykket er fullt av sitater. Alt går på rim, og endel av vitsene var nok svært vovet ved århundreskiftet og holder kanskje ikke helt i dag.

I Nationaltheatrets oppsetning har man tydeligvis vært klar over dette kan bli litt traurig i originalformat, og frir derfor hemningsløst til publikum i mange dimensjoner. Opprinnelig var stykket lagt til 1640-tallet og rappet en hel del referanser til De tre musketerer, inkludert at stykkets skurk er nevø av Frankrikes grå eminense og d’Artagnans nemesis, kardinal Richeleu. Kostymene er litt 1600-tall, litt fin de siecle, og en dash nåtid. Musikken er svisker fra ende til annen: Parisisk trekkspill, Edith Piaf, Mozart og Ravel (sistnevnte skamløst brukt i en ren kopi av sluttscenen i første akt av Les Miserables). Inntrykket er litt Richard Clayderman og kunne vært trettende om ikke resten av oppsetningen hadde vært solid og komfortabel – det ser ut som om skuespillerne koser seg og trives innenfor de nokså stramme rammene en bunden form gir.

Handlingen er grei nok: Cyrano de Bergerac – kriger, adelsmann, poet og intellektuell, ville vært et funn for damene om det ikke hadde vært for hans overdimensjonerte snyteskaft. Dette gjør ham i egne øyne så lite attraktiv at han velger å kurtisere sin sjels elskede gjennom en vakker men verbalt tafatt kollega. Sannheten kommer for en dag, men først må vi ha sjelenød og sorg og mange års lengten. Naturligvis, for dette er romantikk.

Men det fungerer. Stort sett.

Skuespillerne, bortsett fra hovedrolleinnehaverne, har ikke mye å spille på, men virker komfortable – kanskje litt for komfortable – i sine roller. Bjarte Hjelmeland spiller litt buskis til tider – selv en adelsmann fra Gascoigne skal faktisk være adelsmann først og slåsskjempe etterpå. Men han klarer å kommunisere Cyranos lykke ved å kunne kurtisere Roxanne gjennom en vikar. Og som brumlebasse og slåsskjempe er han overbevisende, særlig fordi han har nok å spille på, og gjør det, slik at han blir den eneste levende skikkelsen i noe som ellers, gitt verseformen, fremstår litt for dannet og velartikulert. Andrea Bræin Hovig blir litt borte som Roxanne, bortsett fra i scenen fra slagmarken og dialogen med Christian der. Ellers blir det skisser: Bjørn Skagestad er iskald og velsoignert skurk men spiller vel i bunn og grunn Bjørn Skagestad. Cyranos Sancho Pancha – bakeren Ragueneau – er «comic relief», spilt av Kim Haugen. Nils Johnson er livlig som Ligniere i åpningsscenen. Men stykket har noe av samtaler i en hotellbar på Oslo vest over seg – man venter litt på Øystein Sundes «Mårn dø!» og en forestående tur til Hankø heller enn Arras.

Scenografien er fantasifull og overbevisende og støtter opp under stykket uten å tiltrekke seg for mye oppmerksomhet. Kostymene understreker tidsforvirringen og fungerer. Som vanlig på Nationaltheateret er det tilløp til lydproblemer – jeg hadde orkesterplass og hørte replikkene bra, men lurer litt på om det var tilfelle lenger bak. Hva er egentlig galt med trådløse mikrofoner – særlig gitt publikums gjennomsnittsalder?

Summa summarum – anbefales som en klassikerforestilling man må få med seg – velspilt og komfortabel, ingen overraskelser, men solid håndverk med et preg av hjemmekoselighet og tradisjon.

Og kanskje litt lite panache.