Nok en kronikk i Aftenposten: Frykten for de beste, et uttrykk for min frustrasjon med at flinke studenter og andre høykompetente utlendinger jeg kjenner ikke får jobber tilsvarende sitt kompetansenivå. Fenomenet har jo to sider: Dels er mange bedrifter redde for kompetanse, dels for utlendinger. Kombinasjonen ser ut til å være ekstra vanskelig.
Ikke det at jeg tror jeg kan endre noe ved å skrive dette, men det hjelper jo å få sagt det. Sånn rent personlig.
Goodreads er en morsom liten sak som jeg kan komme i fare for å bruke mye tid på….anbefales!
Tore Aarønæs, som driver det aldeles utmerkede analysefirmaet Norsk Telecom AS og som jeg ved flere anledninger har samarbeidet med (han hjalp meg blant annet, gratis og øyeblikkelig, med mitt innspill om Åndsverkloven), har en interessant undersøkelse gående på oppdrag av FAD: Hvorfor kjøper ikke folk bredbånd?
I den forbindelse kjører han en spørreundersøkelse som han gjerne vil at så mange som mulig svarer på – trykk her for å komme til den.
Dette er et spørsmål som opptar meg også, så sett igang og svar!
Google lanserer Knol, en konkurrent til Wikipedia (eller kanskje heller til Squidoo) som lar individuelle forfattere få både æren og muligens annonseinntekter for sine bidrag. Jeg er litt tvisynt her – foretrekker egentlig Wikipedia-modellen for generelle oppslagsverk, tror dessuten at dette er litt skummelt for Google, siden alt som klusser med prioriteringsalgoritmen deres gjør dem mindre troverdige som "do no evil" inngangsport til Internett.
På den annen side: Her har man jo en alternativ finansieringsmodell for læremidler som NDLA kan legge seg på: Skriv læremidler og få direkte betalt etter hvor mange som bruker dem. Riktignok ikke noe som forleggerforeningen kommer til å like, siden de ikke kommer til å kontrollere distribusjonen, men de er så totalt ute til lunsj likevel at man ikke trenger å ta dem alvorlig.
Tenk det: Direkte kontakt mellom læremiddelprodusent og bruker, dialog og videreutvikling. Alt til en mye billigere penge enn man idag betaler for kilovis med intetsigende lærebøker finansiert over stramme kommunebudsjetter, slik at de stadig færre forlagene kan bygge monumenter over sin utrangerte produksjonsmetode.
(Via Nick Carr, Om Malik, Paul Kedrosky, Google selv og omtrent hver eneste tech-blogg derute.)
I dag har det ikke skjedd stort hva gjelder arbeid, bortsett fra noen telefonsamtaler. Anledningen er at i dag dukket innstallatørene fra Viken Fibernett opp – og nå er det litt mer spenst over tilgjengeligheten her, ja…. Nesten 10 Mb (målt med ITAvisens speedometer) og råkk sållid forbindelse gjør jo at man nok kommer til å tilbringe enda mer tid på hjemmekontoret.
Så får vi se hva korrelasjonskoeffisienten er mellom Internetthastighet og produktivitet – med alle de nye TV-kanalene er den antakelig negativ….
PS: Bonus – nå kan jeg kvitte meg med den forferdelige parabolen. Redusert estetikk-forurensning! W00t!
PSPS: Og nå kan jeg se på videoer fra Stewart Brand’s Long Now Foundation-møter (siden jeg altså ikke kan hoppe avgårde til San Francisco i tide og utide.) Tidligere har det vært for hoppete og hakkete, men nå går det utmerket uten å laste ned først. Yay!
Gary Becker og Richard Posner diskuterer oljefondet, eller rettere sagt, diskuterer fond av samme type. Som vanlig med disse kjempene innen økonomi og jus får man en innholdsrik sammenfatning med velfunderte meninger.
Noe av det jeg lærte: At Norge er ikke alene om (eller størst) når det gjelder å ha store penger i utlandet. (Men vi er alene om å oppgi hva vi investerer i.) Oljefond (og, i Kinas tilfelle, eksportfond) samlet sett er større enn hva som finnes i hedge funds rundt omkring i verden. Drivkraften er ønsket om å unngå "Dutch disease", og amerikansk mangel på bensinavgifter er en vesentlig grunn til at fondene har blitt så store.
Norsk Forleggerforening maner til kamp mot NDLA (Norsk Digital Læringsarena, som skal utvikle digitale læremidler). Det har de gjort ved å hyre inn konsulentfirmaet Econ Pöyry, som har produsert et makkverk av en rapport.
Denne "rapporten" er nærmest pinlig dårlig: Den tegner et bilde av en kommende katastrofe som ikke er der, argumentasjonen er syltynn, og ingen viktige påstander er engang i nærheten av å bli dokumentert, verken ved referanser eller data. I tillegg er er rapporten skrevet av noen som, for å si det forsiktig, ikke har grammatikalske kunnskaper på et nivå man burde kunne forvente av noen som lever av å skrive, aller minst læremiddelprodusenter.
Bare en slik påstand som at digitalisering vil føre til redusert mangfold i læremidler – har digitaliseringen av musikkmarkedet ført til at det produseres mindre musikk, kanskje? Det er meget sannsynlig at forlagenes satsing på læremidler vil reduseres, men det betyr ikke at det vil produseres mindre eller mer ensrettede læremidler. De vil bare produseres av andre enn forlagene.
Egentlig burde jeg sette meg ned og rive dette i småbiter bit for bit, men jeg klarer ikke engang å ta denne "rapporten" alvorlig. La meg derfor kort si at dette konsulentfirmaet som "arbeider i skjæringspunktet mellom marked, teknologi og politikk," for å sitere deres egen webside, viser en forbausende mangel på kunnskap nettopp om hva som skjer når en ny og mer effektiv distribusjonteknologi kommer inn i et marked for informasjonsprodukter (slik det gjorde den gangen Gutenberg oppfant trykkekunsten eller da det ble mulig å distribuere musikk over Internett). Hvis forskjellen i distribusjonseffektivitet er tilstrekkelig stor, blir den nye teknologien en disruptiv innovasjon, det vil si at den er økonomisk lite gunstig for de eksisterende firmaene, og at de derfor har et sterkt insentiv til å holde den nye teknologien tilbake så lenge som mulig.
Dette er en klassisk situasjon hvor markedmekanismene ikke fungerer, fordi ingen av de eksisterende aktørene er interessert i å ta i bruk den nye teknologien. Dermed må en ny aktør komme inn – slik Apple gjorde med iTunes i musikkbransjen – og tvinge de andre aktørene til å endre seg. I den prosessen kommer noen av dem til å få det til, og noen av dem kommer til å bli borte. Den samlede summen brukt på læremidler vil sannsynligvis gå ned – men siden det er lett å distribuere informasjon digitalt, vil mengden læremidler øke. Det gjør den forsåvidt allerede – de virkelig store nye læremidlene i norske skoler heter Google og Wikipedia, men de figurerer ikke i noe norsk læremiddelbudsjett.
Det norske markedet for læremidler er for lite til at en ny, digital aktør kan starte på egenhånd. Skal det bli noen endring, må kundene – i dette tilfelle Staten – trå til for å skaffe nye konkurrenter på egen hånd. Og det har kunnskapsdepartementet ved Øystein Djupedal gjort, ved å yte støtte til etableringen av NDLA. (La meg med en gang si at det er bortimot det eneste Djupedal gjorde i sin periode som "Kunnskapsminister" som jeg synes er verdt å rose.)
Reaksjonen fra den etablerte bransjen er naturligvis som forventet: Man setter igang hylekoret om at her har man tidligere hatt konkurranse, og nå kommer gratis læremidler, og da kan jo ikke forlagene konkurrere.
Men det kan de jo. De kan jo bare sette igang og lage sine egne NDLA’er, sine egne lærelaboratorier, bruke sine utmerkede (og fastlønte) lærebokforfattere til å lage læremidler som kan tilbys skolene. Betalingen kommer til å skje ved at forlag (og/eller NDLA) kommer til å få betalt direkte, av stat og skoleeiere, for utviklingen av læremidlene, slik forskning og utvikling finansieres idag.
Problemet for forlagene, naturligvis, er at det ligger mindre penger i denne modellen enn i den eksisterende. En papir-basert lærebok må nemlig produseres og markedsføres, en dyr prosess med mange involverte. En digital lærebok legger man på en server for nedlasting, ferdig med det. Forlagene nekter å si hvor mye de bruker på produksjon, distribusjon og markedsføring kontra selve utviklingen, men hvis musikkbransjen er noe å gå etter, snakker vi om ca. to tredjedeler av kostnadene. Skal læremidlene selges til den enkelte skole (og ikke bare betales sentralt), må forretningmodellen endres: Siden lærebøker kan piratkopieres, må utvikleren enten lage kopisperrer (som ikke virker) eller gå over til å lage en abonnementsmodell, der læreboken hele tiden oppdateres og gjøres bedre, gjerne i interaksjon med brukerne (som kan få reduksjon i pris mot å betale for den).
Haken med den digitale modellen er, for forlagene, at de mister makt i forhold til kundene. Men den digitale modellen kommer uansett hva forlagene sier, og deres beste strategi er ikke å spenne imot og forsøke å utsette det som kommer til å skje likevel. I den prosessen mister de nemlig det lille de måtte ha igjen av goodwill, omtrent slik de store plateselskapene gjør i forhold til fildelere og iTunes. I stedet bør de snarest hoppe ut i vannet og legge på svøm, noe som ikke burde være altfor vanskelig, all den stund de har betydelig erfaring i læremiddelproduksjon og dyktige medarbeidere.
Men forlagene er jo så markedsorienterte, så sett i gang og konkurrer nå! Måtte den beste vinne. Og la oss vennligst slippe slik klossete og latterlig skremselspropaganda som denne fjollete "rapporten".
PS: Jeg skal komme med referansene etterpå, må løpe, men her er noe egenprodusert:
Når forleggeren blir filter: Den digitale litteraturens marked, om forlagsbransjen.
Oppdatering 21.12: Denne ville e24.no ha som kommentar, så her er den i en litt annen versjon.
En kommentar i Økonomisk Rapport til kunnskaps- konkurranse fra et høykostland, inspirert av Akers geniale video.
Espen Andersen, desember 2007
Akers geniale video ”Har vel knekket verre nøtter før” er glimrende reklame for konsernet. Videoen viser et ingeniørkontor og en produksjonsenhet som står fast på et konstruksjonsproblem, som blir løst ved at en historisk ingeniørfigur, i svart-hvitt, kommer inn og gir et hint som gir dagens ingeniører løsningen.
Videoen er profesjonelt laget, med dansenummer, glimrende spesialeffekter som viser forbindelsen tilbake til tidligere teknologier, og en fengende låt som inspirerer til den selvtillit og kunnskapsstolthet som ligger i setningen ”har vel knekket verre nøtter før.”
Det er utmerket. Det er bare et lite problem. I den globale kunnskapskonkurransen må man knekke nye nøtter hele tiden – hvis man ha knekket verre nøtter før, er det et tidlig varsel om synkende konkurranseevne.
Norge og globalisering
I Økonomisk Rapport 15. november skriver Torger Reve om hvordan Norge har hatt glede av globaliseringen hittil – vesentlig fordi det er stor etterspørsel etter de varene vi selger i utlandet (olje, fisk, metaller) samtidig som de varene vi kjøper i Kina og andre land (klær, forbrukerelektronikk, mat) blir billigere. Men Reve advarer også om at dette ikke er noe som kan vare, at på lengre sikt må Norge vinne i den globale kunnskapskonkurransen, fordi vi med vår livsstil og befolkningsmengde aldri kan bli kostnadsledende.
På et nasjonalt nivå krever kunnskapskonkurranse at man fokuserer på forskning og utdanning, og gjør Norge til et land smart mennesker kan tenke seg å bo i. Det er greit nok. Men hvordan skal hver enkelt bedrift forholde seg til den globale kunnskapskonkurransen?
På en måte er det enkelt: Det finnes i dag nesten ingen bedrifter som ikke fremholder at de er kunnskapsbasert, at de skal tiltrekke seg de beste hodene (når får vi en bedrift som eksplisitt sier at de skal ha de nest beste?), og at de konkurrerer globalt. Allikevel har ikke globaliseringen blitt tatt inn i organisasjonen – den internasjonale virksomheten er oftere enn man skulle tro noe som kommer i tillegg til den lokale, et sted man sender produkter man har til overs og brysomme ansatte som ikke helt passer inn.
Det er ikke noe nytt – organisasjoner har alltid forholdt seg til endringer i verden ved først å isolere dem fra resten av organisasjonen for deretter gradvis å integrere nyheten inn i ”business as usual”. Elektronisk handel, for eksempel, begynte som regel som noe som ble gjort av noen få interesserte, deretter ble det en formell gruppe med formell avgrensning mot kundene, etter hvert ble elektronisk handel en integrert del av resten av organisasjonen. Så også med globalisering – mange bedrifter begynner med noen satelitter for deretter gradvis å oppdage at verden der ute ikke bare er en kilde både til kunder og leverandører, men noe som burde være en integrert del av organisasjonen. Litt forenklet kan man si at bedrifter går fra å være nasjonale til å bli multinasjonale – til å legge deler av sin virksomhet utenlands.
Til å begynne med flytter man ut ting som er arbeidsintensive og som ikke krever store kunnskaper – manuell produksjon, for eksempel. Etter hvert gjør man investeringer i produksjonsutstyr ute, om man da ikke heller kjøper ting inn fra utenlandske underleverandører. Til slutt blir bedrifter transnasjonale – de legger aktiviteter dit de passer best, og har ikke lenger noe egentlig hjemland. Tidsforskjeller blir viktigere enn fysiske distanser.
For bedrifter her oppe i det kalde nord (hvis man nå unntar de som nyter godt av Kina-effekten ved enten å selge råvarer og importere forbruksvarer) har globaliseringen først og fremst gitt seg utslag i økt konkurranse fra lavkostland. Egne produkter blir dermed for dyre, og at man flytter produksjonsvirksomhet og annen arbeidsintensiv virksomhet til lavkostland. Igjen i Norge blir de kunnskapsbaserte delene av bedriften – produktutvikling, ledelse og strategi, organisasjonsutvikling, kundepleie. I stedet for å lage ting, tjener man i stadig større grad penger på å utvikle dem – enten som produkter som kan lages andre steder, eller direkte, som løsninger for kundene.
Men man kan ikke organisere innovasjon og løsningsbygging på samme måte som produksjon og distribusjon.
Fra produktbygging til problemløsning
Professor Øystein Fjeldstad ved BI deler bedrifter inn i verdikonfigurasjoner: Verdikjeder, verdiverksteder, og verdinettverk. Verdikjedene produserer varer (de er produktbyggere), verdiverkstedene løser problemer for kunder (problemløsere), og verdinettverkene skaper verdi ved å forbinde kunder med hverandre (denne gruppen inkluderer alle former for markedsbygging og transport, som telekommunikasjon, bank, forsikring, transport og børsvirksomhet).
Norske industribedrifter som globaliseres, vil over tid måtte gå fra å være verdikjeder til å bli verdiverksted. Siden Norge er et høykostland, må man slutte å konkurrere på pris, og i stedet konsentrere seg om markeder der kundene er villige til å betale mye for spesielle løsninger. Innen konsumentmarkedet kan man tenke seg design-produkter eller mote, men i industrimarkeder betyr det høyteknologi og tilpassede løsninger. Der konkurrerer man nok på kostnadseffektivitet – men mest av alt konkurrerer man om å løse vanskelige problemer og på å yte bedre (noe som ofte vil si mer tilpasset) service overfor kunder.
Det har alltid vært slik at produkter har blitt utviklet som løsning på et problem, og at den første kunden betalte mye for å få sitt problem løst. Deretter har man standardisert problemløsningen i form av et produkt, og så kan man sette i gang og selge dette til alle andre som har problemet. Pharma-industrien er et typisk eksempel – der forsker man intenst og tjener penger ved å kunne ta høye priser i en patentbeskyttet periode etter at man har funnet et nytt medikament. Verdiskapningen skjer i forskning og utvikling, betalingen skjer i produksjonen, og muligens i oppfølgingen av kunden.
Denne modellen blir mer og mer vanskelig å følge, for med datamaskiner og kommunikasjonsnettverk er løsninger, så snart de kan dokumenteres, øyeblikkelig flyttbare over hele verden, til land som er billigere enn Norge.
Derfor må norske bedrifter i mindre grad organiseres som produksjonsbedrifter og i større grad bli problemløsere. En produksjonsbedrift lager og/eller kjøper komponenter og setter dem sammen til produkter. En problemløsningsbedrift lager og/eller kjøper kompetanser og setter dem sammen til løsninger. Forskjellen er betydelig, for i en produksjonsbedrift vet man hva man skal gjøre – og man tjener penger ved å lage produkter billigere enn før. I en problemløsningsbedrift – et verdiverksted – vet ingen hva løsningen på problemet er. Jo vanskeligere problem, jo mer betalingsvillig er kunden.
En problemløsningsbedrift ligner mer på et sykehus eller et konsulentfirma enn en produksjonslinje, og bekymrer seg mer om hva slags folk man kan få tak i enn hva de koster og hvor de kommer fra. En problemløsningsbedrift bruker store penger på å finne og foredle kunnskap, og fører hele tiden en løpende dialog med seg selv om hvilken kunnskap som er viktigst og hvordan man kan utvikle den. En problemløsningsbedrift må hele tiden balansere mellom overdreven spesialisering og overdreven kunderespekt.
Fremfor alt må en problemløsningsbedrift lete etter de neste oppdragene ikke bare der de er lønnsomme, men der hvor de kan tilføre organisasjonen ny kunnskap – ved å gi den noe å strekke seg etter.
På kort sikt er det bra å ha knekket verre nøtter før. Men for toppledelsen i en teknologibedrift som konkurrerer internasjonalt handler det om å skaffe nye problemer, litt vanskeligere enn de gamle, slik at man tvinges til å søke konkurransefortrinn i forskning heller enn i kostnadseffektivisering.
Dermed bør det hete ”ha’kke knekket sånne nøtter før….”
Glimrende diskusjon av fenomenet med frivillig CO2-trading av Richard Posner, med en presisering fra Gary Becker.
Hovedproblemene er rett og slett at tallene er så små. Og Posner viser hvor små de er.
Telefon klokken 10 en regnvåt lørdag formiddag:
– Ja hallo, er det Espen Andersen jeg snakker med?
– Ja.
– Ja, det er snrffrmd jkllff fra Norgesenergis Kundesenter. [to minutter med elliptiske formuleringer om jeg ikke er fornøyd med deres tjenester og "ti-på-topp" prisgaranti]
– Kom til saken!
– Jo, jeg lurer på om du ikke er interessert i et bnbnbbn blabla prisgaranti bla bla velge fastpris blblblbl osv osv
– Det er altfor kronglete å ta stilling til over telefonen en regnvåt morgen. Kan du sende meg en epost eller noe skriftlig om hva dette gjelder?
– Men vi må ha et ja eller nei!
– Jeg kan ikke ta stilling til dette over telefonen. Send meg noe skriftlig.
– (oppgitt) Ha det bra.
Nå vet jeg i alle fall hvor Terra rekrutterte meglerne sine….
I et usedvanlig innholdsrikt Morgenblad finnes en morsomt essay av Thomas Berg om hvordan elite og kultur har skilt lag i Norge. Kulturfolket har ikke penger, og pengefolket er ikke interessert i kultur.
Men det kan jo ikke være helt galt, for i samme utgave fortelles det at Pia Haraldsen anbefaler at man leser en kronikk i ny og ne og dessuten følger med når man er i teater (i stedet for å dagdrømme om innredning) slik at man har noe å snakke om med date’n etterpå.
Jeg vet ikke hva dette sier om norsk kulturliv, bortsett fra at Norge er et nokså schizofrent og ikke kan bestemme seg for om vi er en utkant (og stolt av det) eller er en utkant som forsøker å overbevise verden at vi ikke er det. Kultureliten er de som blir igjen – de som vet at Norge er en utkant og verken er stolte av det eller har noen tro på at vi kan bli noe annet.
Nå har jeg brukt 45 minutter og to telefonsamtaler for å bestille en enkel bonusreise fra SAS’ fjollete webtjeneste. Den er virkelig et eventyr i overkomplisering og total mangel på brukelighetstenking. Bare noen småting som at
Dette er pinlig dårlig. Det hjelper at folkene på 05400 er hyggelige og kompetente, men man skal ikke behøve å ringe to ganger for å fikse noe så enkelt som dette. Jeg har fremdeles ikke funnet ut hvordan jeg skal finne ut hvilke Eurobonus-reiser jeg har bestilt.
I det hele tatt er websidene til SAS et sjeldent godt eksempel på en organisasjon som ikke klarer å koordinere seg selv internt, og som eksporterer denne kompleksiteten til kundene. I farten kan jeg ikke komme på andre organisasjoner (med unntak av endel departementer) som til de grader ikke er villig til å ta jobben internt for å bedre servicen til kundene eksternt.
Oppdatering tre timer senere: Eposten med korrekt tid som vi ble lovet har fremdeles ikke kommet, så jeg ringte inn igjen. Riktig tid var registrert sentralt, men når jeg går inn via Eurobonus-systemet er det fremdeles ikke oppdatert (men den informative feilmeldingen "Error type -140000 has occurred. Please try again later." dukket opp.) Akkja.
I Engadget fant jeg dette pianoet, som virker som en morsom løsning dersom man skulle ha et gammelt piano av dette slaget stående hjemme.
Nå har jeg tilfeldigvis det – et gammelt (1896) Knabe-piano i rosentre jeg kjøpte i Boston for en slikk og ingenting for 17 år siden. Det har kostet en liten formue i flyttekostnader opp gjennom årene. Ikke spiller vi så ofte på det heller, men hele familien liker det godt likevel og vil gjerne ha det i stuen.
La meg se, det burde være plass til i alle fall en 24-tommer i midtfeltet….og dette burde jo være det perfekte medium for å lære seg å spille, bare man finner et eller annet pianolærerprogram….
Eirik drøfter en en posting i New Scientist om aggressive og anonyme kommentarer. Jeg ble litt fascinert av en av kommentarene, som foreslår denne strategien overfor flames:
Might I suggest an experiment? Presumably your system logs the poster’s IP address.
As well as automating abuse flags (several posts in a row is a good one) manual flagging should be applied to the messages.
Now, do not remove abusive messages. Make them visible if they are ok or they come from the current IP address. The result – abusers can see their comments but others cannot.
Now watch what happens when, however hard they try, they are ignored.
I had a lot of fun with this one!
By Mike on November 20, 2007 9:05 AM
Dette er jo glimrende? Men vent litt – kanskje det er derfor ingen kommenterer mine kommentarer…?
…er tittelen på mitt siste innlegg på e24.no. Dessverre har de tatt vekk alle linkene – så her følger artikkelen slik jeg hadde ment den skulle se ut:
Pandoriske musikkopplevelser
Espen Andersen, november 2007
Hvis du blir bedt om å skrive noe for e24, blir du også bedt om å gi noen opplysninger om deg selv, som for eksempel hva du angrer på eller er avhengig av. I tillegg skal man altså hoste opp en favorittartist, og siden jeg aldri helt kan bestemme meg, valgte jeg ”pandora.com”.
Pandora er en genial musikktjeneste, en Internett-radio som lar deg velge den musikken du liker, ikke ut kategorier som rock, dance, techno eller cool jazz eller hva det nå heter alt sammen, men ved at du spesifiserer en sang eller en artist som du liker. Så spiller Pandora sanger som ligner på den sangen eller artisten du har spesifisert. Du kan spesifisere mange sanger – hver av dem får en kanal, omtrent som en radiokanal.
(Hvis du nå har lyst til å prøve Pandora, så er den dessverre stengt utenfor USA, fordi platebransjen der er, om mulig, enda mindre fremtidsrettet enn i Norge. Men hvis du bruker Firefox som browser, kan du gå til tor.eff.org, laste ned programmet Tor, som skjuler din IP-adresse og etter noen forsøk får Pandora til å tro at du er i USA. Tor er også tingen for kinesere som gjerne vil lese Wikipedia eller andre sensurerte websider. Eller tingen for deg som sitter på jobben og ikke kommer til sider din arbeidsgiver ikke liker.)
Jeg har ikke så svært avansert musikk-smak, men liker i alle fall ”I still haven’t found what I’m looking for” av U2 (spesielt den drivende bassgangen), og kalte kanalen ”U2 Radio”. Og nå sitter jeg og hører på The Police spille ”Every Breath You Take”, som altså minner ikke så lite om ”Still Haven’t Found What I’m Looking For”, med melodisk gitarsolo, tydelig rockerytme og balladisk sang.
Det interessante med Pandora er at programmet lar meg oppdage en hel masse musikere jeg ikke ante fantes – akkurat nå har jeg hørt sangen ”Hey Girl” med Delays (fra albumet ”Faded Seaside Glamour”), en gruppe jeg ikke hadde hørt før. Men akkurat den sangen lignet litt på ”Still Haven’t Found…” og det gjorde ”Pictures of You” med The Cure også (den spiller nå).
Pandora er en tidlig versjon av noe vi kommer til å se mer og mer både på Internett og andre steder: Teknologi som bryter gjennom tidligere måter å kategorisere informasjon på (som for eksempel artist eller musikktype) og i stedet analyserer selve innholdet og prioriterer ut fra det. Pandora gjør dette manuelt – de har hatt en masse mennesker som har sittet og karakterisert hver sang med rundt 400 forskjellige karakteristika, som synkopering, tonalitet, vokalharmonier og andre detaljer jeg ikke har fjerneste anelse om. Dette er litt komplisert og dyrt, og et problem med Pandora er at det er ikke altfor mange sanger der.
Jeg er medlem av et forskningsprosjekt (som inkluderer FAST, Accenture, Schibsted og 6 ulike universiteter) som bl.a. jobber med å utvikle ny søketeknologi som kan analysere og kategorisere multimedieinnhold som musikk, bilder, film og TV direkte. Søketeknologi i dag finner og prioriterer innhold basert på enten beskrivende data (metadata) eller tidligere bruk (lenker, for eksempel, som er Googles hovedmåte å prioritere hvilke sider som skal komme opp først på). Å kunne analysere innhold direkte er både viktig og spennende, og bruksmulighetene er enorme. Tenk deg å kunne plukke ut alle målene i en samling fotballkamper direkte, uten å måtte se gjennom timevis med ørkesløs dribling, eller å finne alle bilder i fotosamlingen som viser deg sammen med en bestemt person, eller øyeblikkelig å få forevist alle nyhetsinnslag fra ditt hjemsted eller ditt firma.
Dessverre er denne type teknologi nokså truende for enkeltpersoner og bedrifter som lever av kategorisering – som plate- eller filmselskaper, eller enkeltartister. Hvis jeg vil høre musikk som ligner på U2, har det hittil vært lettest for meg å kjøpe musikken deres. Men det finnes masse mindre kjente artister som ligner U2 (akkurat nå hører jeg ”Dear Diane” med Peter Droge & The Sinners”) og uten Pandora ville jeg aldri funnet den sangen eller artisten. Og stor var min forundring da Julio Iglesias, en sanger jeg aldri ville trodd kunne ligne U2, dukket opp med en enkeltsang for noen måneder siden. Dessuten har jeg funnet ut at U2 nok har hørt en hel del på Pink Floyd, for de dukker opp til stadighet.
Med andre ord, teknologi som gjør det lettere å finne ting gjør det mindre viktig med merkevare. På den annen side får flere og flere ukjente artister sjansen til å bli funnet, og det synes jeg U2 bør ha råd til.
God jakt! (og skulle ikke Pandora fungere, kan du jo prøve last.fm, som bruker en litt mer primitiv søketeknologi. Eller du kan laste opp din egen musikk på ezmo.com.)
PS: Har du hørt Rodrigo y Gabriela? Jeg fant dem på nettet, fantastisk blanding av flamenco og heavy metal, spilt på kassegitar. Du finner dem på Myspace og på Youtube, blant annet med en hemningsløs video som demonstrerer deres teknikk.
Da jeg var liten var jeg mye hos mine besteforeldre, og brukte en hel del av min rikelige tid til å spa meg gjenom gamle utgaver av Det Beste, et magasin som, i hvert fall på den tiden, presenterte en oversatt, litt åndeløs og sterkt forkortet versjon av verden sett gjennom amerikansk middelsklasses øyne.
Å lese Bill Brysons Lyngutten: Livet og alt det andre minner meg sterkt om Det Beste fra 60-tallet: En fellesopplevelse av at ting går fremover og at verden er en pålitelig kilde til oppløftende og moderat spennende opplevelser, gjerne i form av produkter for et behov man ikke visste man hadde.
Jeg hadde faktisk lest mesteparten av denne boken på engelsk før, men lånte den norske versjonen fra BIs bibliotek (Dagens Næringsliv har donert en masse skjønnlitteratur i en samling kalt På Nattbordet) i et anfall av kjedsomhet. Og jammen er ikke den norske versjonen morsommere, hovedsaklig på grunn av oversettelsen.
Bill Bryson er ikke lett å oversette – han skriver amerikansk engelsk, men har 20 års journalisterfaring fra The Times, hvor han også skrev tre bøker om språk. Han er kunnskapsrik og ironisk. Resultatet er kompliserte setninger med mange detaljer og svært presis, liksom-sleivete formulering. Oversetteren (Øyvor Dalan Vik) har valgt å oversette teksten nokså direkte, og resultatet er en rekke anglisismer som i norsk språkdrakt kan virke noe klønete – men som er trofast mot Brysons fremstilling. Dermed blir det endel setninger som
Jeg tror fremdeles fast på at det vil bli nokså likt [en strippebule] om jeg noen sinne kommer [til himmelen]. Og ettersom jeg vet det, har det i alle de årene som er gått siden, knapt passert et øyeblikk uten at jeg har vært ekstremt snill.
Vanligvis ville dette irritert meg, men i dette tilfelle passer språk og innhold overens – og at minner meg altså om mine besteforeldres samling av Det Beste fra 60-tallet. Det hjelper også at oversetteren legger inn forklarende fotnoter her og der (for eksempel er det viktig ikke bare å forstå hva en "dugout" er, men også at den er nedgravet) og holder den samme ironiske tone som Bryson også her.
Ellers er boken en samling reminisenser fra en idyllisk barndom i en meget kjedelig by i en svært stabil stat nokså midt i USA. Som trofast Bryson-leser var det mye kjent – Bryson har lagt inn små historier fra barndom og tenårene i sine andre bøker også. Men den er artig tidtrøyte og har også et underliggende budskap om at man ikke skal stole på hva autoriteter sier – uansett om det har med livets hemmeligheter eller sprengkraften i en atombombe å gjøre. I kapitlene om McCartyismen og atomkappløpet er Bryson nemlig ikke Det Beste: I stedet klarer han med ironi og presise detaljer å tegne et bilde av en idyllisk og optimistisk verden som under overflaten er nokså innsnevret, intolerant og ikke så lite farlig.
Anbefales. Både i engelsk og norsk versjon.
Vampus skriver om den kubanske bloggeren Yoani Sánchez, som skriver bloggen Generación Y, og mener åpenhet og foto er beste forsvar for en blogger mot et geronotokratisk kommunistregime. Jeg kikket på artikkelen i Aftenposten, gikk deretter på Google og søkte på "Yoani Sanchez", og finner denne artikkelen fra International Herald Tribune. Som er skrevet av Reuters og deretter er gjengitt i all verdens aviser, inklusive Aftenposten.
Yoani Sánchez er beundringsverdig. Hun er også blitt kjent gjennom kun en avisartikkel (og sin blogg) – og søkeresultatet i Google sier noe om hvilke problemer pressen sliter med i en digital verden. Eller for å si det på en annen måte – spiller det egentlig noe rolle hvilken avis du får denne historien i? Kanskje det beste hadde vært å la Yoani Sánches fortelle sin historie direkte?
Og aviskonsolideringen går videre….
Nøgne Ø får toppkarakterer i Dagbladets juleøltest, både i klassen for pol-øl og det du får i butikken.
Alt er som det skal være, med andre ord.
Vampus oppfordrer til boikott av selskaper som har trukket sine annonser etter press fra endel kristenfundamentalistiske organisasjoner. Det er faktisk noe jeg ikke har noe problem med å støtte (og også jeg liker Cola Light). Skal i alle fall ringe 1880 i stedet for 1881, som jeg pleier å ringe, neste gang.
Problemet med denne typen aksjoner er at ekstremistene er få, men mener ting svært sterkt, mens de fleste av oss bare mener dette litt (og de fleste av oss ser ikke så mye på TV heller…) Dermed har ekstremister alltid en fordel.
Stephen Fry – som fikk en mengde sinte seer- og lytterbrev dengang han jobbet for BBC – lurte fælt på hvorfor denne ærverdige og presumptivt modige TV-kanal i det hele tatt gadd å ta seg tid til å lese disse brevene. Siden ingen fornuftig person tar TV alvorlig, burde jo brevene øyeblikkelig diskvalifiseres.
TV-programmer er forøvrig så like og så kjedelige fordi vi alle bryr oss, men bare litt. Som David Foster Wallace sier i sitt glitrende essay "E Pluribus Unum: Television and U.S. Fiction" om hvorfor TV er som det er: "People tend to be extremely similar in their vulgar and prurient and dumb interests and wildly different in their refined and aesthetic and noble interests."
Kanskje løsningen ligger i å pålegge TV-kanalene å generere en viss mengde protester i året, bare for å være sikker på at de faktisk driver kulturutvikling og ikke bare bysser oss stille i søvn?
Nok et møte i Polyteknisk Forenings IT-gruppe, denne gangen et det kommer til å gå gjetord om…:
12. november kl. 1700, i Klubben i Håndverkeren konferanselokaler:
Din nye mediehverdag: Hvordan få det til?
Thomas Malt, Linpro og Willy Nygaard, Microsoft Norge
Medie-PCer – datamaskiner som kilde og plattform for musikk, bilder, film og annen form for hjemmeunderholdning – er i ferd med å bli en naturlig del av de fleste hjem. Det kan imidlertid være vanskelig å orientere seg i dette markedet. Thomas Malt og Willy Nygaard, som representerer to ulike og konkurrerende løsninger (Open Source og Microsoft) for dette markedet, legger til side de tradisjonelle motforestillingene og holder en godmodig, men intens diskusjon om hvilke løsninger som fungerer best under hvilke forhold – og hva man bør tenke på før man setter i gang.
Tversover 