Forfatterarkiv: Espen

Ukjent sin avatar

Om Espen

For details, see www.espen.com.

IKT i skolen – paradokser og poenger

Postet den av

Jeg har, på kort varsel (i forigårs, faktisk), blitt bedt om å holde et foredrag ved åpningen av Statens Senter for IKT i utdanningen i Tromsø 20. januar. Siden jeg har jobbet med IKT-bruk i undervisning siden ca. 1982 og har mange meninger om saken, er det ikke noe problem å fylle tiden – men på den annen side har jeg aldri sammenfattet mine synspunkter systematisk.

Så jeg tenkte jeg skulle slå to fluer i et smekk – demonstrere bruk av teknologi for kunnskapsforedling, samt få testet ut noen av mine poenger med et krevende og kunnskapsrikt publikum. Herved inviteres du til å kommentere disse utsagnene, enten her i bloggen eller i dette Google Docs-dokumentet (og ja, jeg kommer til å vise frem et Google Docs-dokument under foredraget, se pkt. 2 herunder):

  1. IKT-bruk i skolen bør legges på elevenes nivå, ikke på lærernes. Hvilket vil si at den bør være uredd, kreativ, utforskende, og ikke bundet til hvordan vi har gjort ting før. Bredt konsumert teknologi går gjennom tre faser: Substitusjon (vi bruker teknologien til å automatisere det vi gjorde før), ekspansjon (teknologien spres til mange områder) og til slutt innovasjon (eller strukturering) der teknologien brukes til å gjøre ting vi ikke kunne gjøre før. Bruk av IKT i vanlig skole er i fase to hva gjelder tilgjengelighet og fase en hva gjelder bruk.
  2. De lette og avanserte verktøyene finnes der ute allerede. De klumsete og begrensede verktøyene holder vi på å utvikle. På anbud. Eller sagt på en annen måte: ClassFronter, Blackboard og It’s Learning var avansert teknologi i 1998. Moderne undervisningsteknologi i dag er egen blogg, Twitter, Skype og Google Docs, fordi de fungerer på alle plattformer og støtter undervisning i stedet for administrasjon. I likhet med Olav Torvund er jeg i ferd med å slutte å bruke de sentralt tilbudte verktøyene her på BI (vi flytter nå fra Blackboard til It’s Learning) for de verktøyene gir support som flytter en dårlig lærer opp til en middels lærer. Helt greit til sitt bruk, men jeg blir ikke motivert av å kunne være middels.
  3. Samarbeidsløsninger må være åpne. I dag er den mest vanlige samarbeidsformen at folk sender hverandre Word-dokumenter med e-post. Dette er ikke fordi Word over e-post er så bra, men fordi det er minste felles multiplum – den løsningen du kan være sikker på at alle kan håndtere. Hvis du tar mål av deg til å bygge et verktøy alle kan samarbeide over, må du sikre at dette verktøyet kan kommunisere med minste felles multiplum. Eller sagt på en annen måte: Ikke forlang at foreldrene skal sjekke ClassFronter regelmessig – implementer heller en e-postløsning som informerer om viktige endringer automatisk.
  4. Åpen kildekode (og andre moteløsninger) er ikke alltid løsninger. I debatten om bruk av IKT-løsninger i skolen henger man seg opp i moteretninger – ideer som er gode i utgangspunktet, men som så tilkjennes løsningsevner langt utover sitt opprinnelige område. Åpen kildekode er en slik løsning, der halvparten av de som forfekter den innenfor skolen ikke vet hva de mener – betyr det gratis programmer, tilgang til kildekode, eller åpne dataformater? Åpen kildekode fungerer best der sluttbrukerne er svært avanserte og trenger teknologien for å bygge videre på den heller enn å bruke den direkte. Det er ikke norsk skole, dessverre. Det betyr ikke at åpen kildekode ikke har en plass innen IKT-bruk i skolen, men at man må bruke fornuft.
    (Jeg er klar over at jeg inviterer til masse rasende innlegg her, men inkluderer punktet likevel. Men før du setter i gang og forteller at Linux er løsningen på alle problemer, les gjennom denne paragrafen men bytt ut "åpen kildekode" med LAMP, wiki, iPhone, Android, Google docs, LMS, SOA, etc. etc. etc.)
  5. Ikke gi teknologien ansvaret for å løse organisatoriske problemer. (Mer om dette siden)
  6. Lær elevene ting som er nyttige og som bare kan læres på skolen. Den viktigste dataferdighet man kan gi elevene er å lære dem å skrive touch. Deretter rettskrivning og vokabular. Deretter personlige informasjonshåndteringsstrategier. Teknologiferdigheten i seg selv (hvordan rotere et bilde i PowerPoint) lærer de best fra hverandre.
  7. Ikke gi teknologien skylden for dårlig pedagogikk. Hvis elevene surfer i stedet for å høre på deg som lærer, har du ikke et teknologisk problem
  8. IKT er ikke ny teknologi, og dagens løsninger er ikke avanserte. Jeg sendte min første internasjonale e-post i september 1985, samme år som BI innførte e-post med kalenderfunksjon for alle ansatte. Det er 25 år siden. PC, Internett og mobiltelefoner er ikke ny teknologi, noe elevene vet (for en ungdomsskoleelev i dag har Internett alltid eksistert.) Teknologi er ikke morsomt når det ikke lenger er nytt, og bør derfor ikke fremstilles som verken nytt eller morsomt (det verste jeg vet er lærere som sier "vi skal ikke gjøre dette kjedelig, med bøker og sånn") og derved implisere at det å jobbe med PC er en belønning i seg selv. IKT i skolen handler om innhold, tilgang, og bruksmuligheter. Teknologien er der, den.
  9. Staten skal ikke være motoren i IKT-bruken. Et senter av denne typen bør heller være en katalysator, en lyttepost for innovativ bruk som oppstår ute i klasserom og lærerværelser. Det ligger i sakens natur at man da heller ikke skal legge begrensninger på bruksområder (hva med elektroniske lærebøker, matematikkundervisning over videokonferanse med lærere fra utlandet, undervisning med tusenvis av elever i klasserommet?) eller på hva slags teknologi som skal tas i bruk.
  10. Læring, skole og skoleledelse kommer til å endres som følge av teknologibruk – sannsynligvis mer enn vi tror, uten av vi vet hvordan. Man overvurderer alltid teknologiens utvikling, og undervurderer dens effekt. Vi vet ennå ikke hvordan skolen vil se ut når vi virkelig begynner å ta i bruk de muligheter teknologien gir. Og det er helt greit. Den viktigste oppgaven sentrale myndigheter har når det gjelder teknologibruk i skolen, er å sørge for at innovasjon frigjøres fra institusjonelle og kulturelle rammebetingelser.

Det transparente stetoskopet

Postet den av

image Paul Chaffey har et glimrende innlegg om Vscan, et ultralett ultralydapparat fra GE Vingmed og vinneren av årets ingeniørbragd fra Teknisk Ukeblad. Paul påpeker, og det er jeg helt enig i, at Vscan kan være en viktig faktor for å få ned helseutgiftene, siden produktivitetsøkninger i problemløsende bransjer ikke kommer gjennom raskere prosesser, men gjennom bedre diagnostisk informasjon og mer distribuerbar behandling.

Jeg er ikke i tvil om at Vscan kommer til å være en disruptiv innovasjon, slik Paul skisserer. Men jeg tror ikke han går langt nok. Etterhvert som teknologien blir enda enklere, billigere, bedre og kjappere å ta i bruk, tror jeg Vscan-lignende apparater kan bli et substitutt for stetoskopet.

En ting er å høre hjerteslag og lungesurkling, en annen ting er å se forstørrede blodårer, hjerteklaffanomalier og bronkiale væskeansamlinger med en gang – ved første gangs undersøkelse. Og moderne ultralydapparater tar ikke bare bilder, de kan også måle blodgjennomstrømning og andre ting som finnes under huden, kjapt og enkelt.

I et case om det amerikanske selskapet Sonosite (en konkurrent av GE Vingmed) som jeg av og til bruker i undervisningen, finnes det en rekke eksempler på at leger som gjør ultralyd til en del av den første, raske undersøkelsen av en pasient – fordi det er billig og de kan gjøre det – i mange tilfelle oppdager aneurismer eller kreftsvulster fordi de kan se dem. Viktigst av alt: De kan stille diagnosen billig, raskt, og på et tidspunkt der problemet relativt lett lar seg behandle.

Selv om GE Vingmed uten tvil kommer til å forbedre sitt produkt, håper jeg nesten at de også satser på å lage det billigere, ikke bedre – og at de lar seg inspirere av Apples iPhone, ikke bare iPod. Det finnes et kjempemarked for ultralette ultralydapparater for legesentre og ambulanser, men begynn å tell opp antall stetoskoper i verden, og har muligheten til å lage noe som ikke bare ser ut som en iPhone, men som selger like bra som den. Legg til kommunikasjonsteknologi, og du kan utstyre hjemmehjelper, pasienter og andre med Vscans og la legen fjerndiagnostisere over Internett… En hel del av dagens ultralydeksperter vil si at dette er dårlig teknologi og man trenger spesialkunnskaper som bare de har – men det er jo kjennetegnet på all teknologi.

Mange bedrifter som lager disruptiv teknologi markedsfører den på en måte som gjør at de disruptive egenskapene ikke utnyttes. La oss håpe at GE ikke går i den fellen!

PS: Horten-miljøet er et eksempel på en kunnskapsklynge – en gruppe bedrifter med ekspertise i miniatyrisering og prosessordesign. Bare så det er sagt.

Et kunnskapsbasert Norge – IT og software

Postet den av

BI er i ferd med å dra igang et stort forskningsprosjekt kalt Et kunnskapsbasert Norge, ledet av Torger Reve og Amir Sasson. Dette prosjektet er av samme type som to tidligere, store forskningsprosjekter: Et konkurransedyktig Norge og Et verdiskapende Norge. Det første tok for seg faktorbaserte konkurransefortrinn, det andre så på næringsklynger og hvordan de oppstår og utvikles. Denne gangen skal vi kartlegge kunnskapsflyt innenfor næringsklynger – hvordan oppstår og spres kunnskapen som skaper næringsklynger, og hva skal til for at man skal kunne danne flere og sterkere kunnskapsbaserte næringklynger. Gitt at Norges økonomi i stor grad er basert på naturressurser og at vi over tid må bli mer kunnskapsbasert (hvis vi skal opprettholde velferden) er dette temaet hyperaktuelt.

Oppdatering 11. januar: Følg dette prosjektet som #norskIT på Twitter

Prosjektet tar for seg ti næringsklynger. Metodikken er ikke helt lagt ennå, men tanken er å kartlegge hvordan innovasjon og kunnskapsutvikling foregår innenfor hver av klyngene, basert på denne modellen:

 

image

Min oppgave innenfor dette prosjektet blir å kartlegge næringsklyngen IT og software, og til det vil jeg trenge hjelp – spesifikt bedrifter som er interessert i problemstillingen. Vi kommer til å begynne med å kartlegge hvem de ulike aktørene er, og deretter gå inn på enkeltselskaper (og konstellasjoner av selskaper som samhandler) og se på deres relasjoner til kunnskapsmiljøer, kunder, leverandører, forskningsinstitusjoner og investorer. Tanken er å komme opp med et statistikkgrunnlag og en rekke case-beskrivelser som gir forståelse og forhåpentligvis gode beslutningsunderlag både for aktørene innen hver klynge og for myndigheter.

Ta gjerne kontakt med undertegnede om du er interessert i mer informasjon eller har noe å bidra med!

Lesemengde og sosial intelligens

Postet den av

Hvorfor har nordmenn slike fordommer mot intellektuelle prestasjoner?

En av kommentarene til Frode Saugestads kronikk i Aftenposten (som jeg tidligere har kommentert) sier i et nøtteskall noe om "folk flests" fordommer mot lærdom og ambisjoner. Signaturen kathrinem (det er ca. kommentar nummer 46 i denne diskusjonen) skriver:

Frode Saugstad, jeg gir deg en utfordring: Du som mener Harvardstudenter leser ett års "norsk pensum" på en måned, kan du da ta medisinstudiet mitt på et halvt år? Dette gleder jeg meg til å se! Jeg har kilo på kilo med bøker ventende på deg. Også lurer jeg på: harvardstudenter som leser ett år på en måned, har de sosial intelligens? Hvordan fungerer de egentlig sånn utenom Harvard?

Her er det to påstander som fremkommer:

  1. Vedkommende tviler på om det egentlig er mulig å lese et års norsk pensum på en måned.
  2. Folk som er i stand til denslags (om de finnes), kan i hvert fall ikke ha sosial intelligens.

Dette kan imøtegåes ganske kort:

  1. Det er ikke bare fullt mulig, men ganske enkelt, å lese et norsk pensum på en måned, i hvert fall nok til å stå til eksamen. Medisinerstudiet er ikke et gjennomsnittlig norsk universitetsstudium hva arbeidsmengde angår, men det finnes helt sikkert folk som klarer det på en måned også.
  2. Studenter ved eliteuniversiteter er etter min oppfatning mer sosialt intelligente enn gjennomsnittstudenten. Men siden jeg ikke har sett studier av dette, kan jeg jo gi et eksempel: Barack Obama – førstemann i sitt kull ved Harvard Law School. Han bør vel kunne sies å fungere brukbart også utenfor Harvard.

Jeg skal utdype begge svar med egen erfaring, siden jeg nå engang har studert der borte.

Dette at man rett og slett ikke tror det er mulig å ta til seg så mye kunnskap på så kort tid er kanskje det minste problemet. La meg ta en analogi: Jeg er en gjennomsnittlig norsk langrennsskiløper – habil på tur, har teknikken, men har aldri gått aktivt. For noen år siden, mens jeg så Holmenkollens 50-kilometer ute i Marka, gjorde jeg meg den refleksjonen at eliteskiløperne ikke bare holdt et høyere tempo enn jeg kunne klare å komme opp i, men at de holdt det tempoet i 50 km. De var altså mange ganger bedre enn meg – noe som kunne være vanskelig å tro, men det er jo lett å måle fysiske prestasjoner.

Det er mye større relative forskjeller på mentale prestasjoner enn fysiske – men de er mindre synlige. For å ta arbeidsmengde først: I det første semesteret på DBA-studiet på Harvard Business School, høsten 1990, hadde jeg fem kurs, alle obligatoriske. Kursene gikk over 13-15 uker. Tre av kursene var "lesekurs" for å lese seg opp på et fagområde, de andre var kvantitative (statistikk og mikroøkonomi). I et av lesekursene (strategi) hadde vi to bøker å lese og sammenligne stort sett hver uke, totalt 22 bøker. I det andre (MIS) hadde vi stort sett en bok hver uke. I det tredje (organisasjonspsykologi, som ble forelest for bachelor, master og doktorgradsstudenter samtidig) hadde vi 80 akademiske artikler + 40 ekstra for doktorgradsstudentene. Disse lesemengdene er på ingen måte uvanlige for den typen eliteuniversiteter Harvard tilhører.

Jeg kom meg gjennom alt sammen unntatt mikroøkonomien, tildels med gode karakterer. Det samme gjorde 10 av mine 11 medstudenter. Det skyldtes hurtiglesningsteknikk, gode notater (jeg hadde lært meg touch og tok alt på PC, går stadig tilbake til disse notatene), svært lange arbeidsdager og godt samarbeid studentene i mellom (vi laget kollokviegrupper for å diskutere og hjelpe hverandre med notater og oppgaver.) Jeg hadde også fordelen av å kunne statistikk fra før, så jeg kunne slappe litt av i det faget.

Hva gjelder sosial intelligens – mine studiekolleger (fra USA, Guatemala, Japan, Canada og altså Norge) var noen av de mest interessante mennesker jeg noensinne har møtt. En hadde startet et kontorutstyrsfirma, en annen hadde vært konsulent over hele verden, en tredje hadde jobbet med sultproblemer for FNs matvareprogram i Latin-Amerika, en fjerde med utvikling av språkgjenkjenningssystemer for IBM, bare for å nevne noen. Stimulerende diskusjoner om samfunnsspørsmål, litteratur og sport (jeg lærte mye om amerikanske idrettsgrener) i alle lunsjpauser. Noen var, på amerikaneres vis, svært opptatt av ulike former for veldedig arbeid. Noen trente hardt ved siden av studiene. En av dem holdt bryllup for sin eldste datter sommeren etter. To av mine kolleger giftet seg etterhvert – de bor nå i Singapore. Vi hadde en litt innesluttet og eksentrisk kar, og en meget taus kvinne – men de var absolutt med og ga sitt bidrag til samarbeidet. Gruppen var humørfylt, støttet hverandre, og jeg regner dem stadig som gode venner og fortrolige – nettopp fordi vi gikk gjennom et så hardt studium sammen.

Jeg vet ikke hva en "gjennomsnittlig" lesemengde er på et norsk universitetsstudium, men ut fra et kurs på BI eller hva min eldste datter studerte på Blindern vil jeg si det er omtrent fire kurs pr. semester, 1-3 bøker, gjerne sammenfattende, til hvert kurs, samt toppen 15-20 artikler i tillegg. Med andre ord, for en som er vant til Harvards lesepress, er det ikke er noe om helst problem å klare et gjennomsnittlig norsk pensum på en måned. Og la meg si det med en gang – jeg jobbet svært hardt med mitt studium, men noen av mine medstudenter virket som det tok det hele nokså enkelt. To av dem hadde faktisk begynt på et doktorgradsstudium for å trappe litt ned på arbeidspresset…

Det er klart min erfaring ikke utgjør noe forskningsmessig datagrunnlag, men jeg har altså observasjoner der de fleste bare har fordommer. Jeg har ikke noe problem med å akseptere at mennesker kan gå på ski eller løpe maraton på nivåer høyt over meg – uten at det gjør dem til monstre uten sosial intelligens. Min erfaring tilsier at det samme gjelder for mentale prestasjoner.

Så hvorfor har vi den fordommen at folk som kan lære mye fort må være sosialt uintelligente?

Jeg tror det ligger en underforstått Kalvinisme i den norske folkesjel – "hver gledesstund du fikk på jord, betales må med sorg", for å sitere Bjørnson. Det skal liksom være balanse i regnskapet. Rike folk er sikkert ikke lykkelige. Skolelys har nok en mørk side og kan i hvert fall ikke være gode i idrett. Så ser man ikke Jo Nesbø, som var fotballspiller i landslagsklasse, musiker, siviløkonom (han bygget opp DnBs valutatrading) og krimforfatter.

Det går nok til helsike for ham også, skal du se. Ellers hadde det jo ikke vært rettferdighet i verden.

Oppdatering 6. januar 2010: Jeg krysspostet denne til min blogg i Aftenposten – og der begynner det å bli endel bra kommentarer!

Om amerikanske vs. norske universiteter

Postet den av

Det er mye å si både om Frode Saugestads kronikk i Aftenposten om hvor mye dårligere norske universiteter er enn amerikanske, og om innleggene i kommentarfeltene etterpå. Han har definitivt et poeng, men å sammenligne norske universiteter (som begynner å bli en nokså broget masse) med amerikanske eliteuniversiteter blir litt som å sammenligne norsk basketball med NBA – det blir å sidesette det beste fra en stor nasjon (og dessuten et verdenssenter for læring) med det gjennomsnittlige i Norge. Det er en himmelvid forskjell mellom eliteuniversitetene i USA og de mer gjennomsnittlige – og sammenliknet med dem kommer ikke Norge så dårlig ut.

Dermed er det ikke sagt at vi ikke kan bli bedre, og fremfor alt at vi systematisk kan begynne å bruke de amerikanske eliteinstitusjonene både som sammenligningsgrunnlag og som en mer integrert del av et norsk utdanningssystem enn vi gjør i dag.

Først, litt opprydding om ordbruk og annet:

  • "Amerikanske Harvard er det ubestridt beste universitetet i verden."
    Beklager, men dette er upresist (og jeg må ta høyde for at ingressen ikke skrives av kronikkforfatteren her.) Harvard har en ubestridt plass blant verdens beste universiteter, men enkeltvise og presise rangeringer for hele universiteter blir meningsløse. Mange andre universiteter både i USA (MIT, Princeton, Columbia, Stanford, Carnegie-Mellon, Yale, bare for å nevne noen) og andre steder er på høyde med Harvard innenfor enkelte fagområder og samlet sett. Hva gjelder studieopplevelse, blir Harvard rett som det er rangert etter colleges som Williams, Amherst og Yale. Universitetsrangeringer er omtrent som hotellrangeringer på internett – de gir en generell pekepinn om kvalitet og opplevelse, men ikke mer. Your mileage may vary, som det heter.
  • Harvard er dyrt, men mindre enn man skulle tro. Støtteordninger ("needs-blind admission") gjør at gjennomsnittsbetalingen er svært mye lavere enn de 300 000 pr år som nevnes (et beløp som også inkluderer kost og losji, i hvert fall det første året). En rekke teaching colleges er også dyrere enn Harvard. Igjen – det kommer an på hva man sammenligner med. Tapt arbeidsfortjeneste og studielån i Norge kommer opp i nesten det samme – og da har man ikke en en stor forventet inntektsvekst etter avlagt eksamen som motvekt.
  • At Harvard-studentene leser et norsk årspensum på en måned kan nok stemme for enkelte kurs, men dette tallet må ikke brukes som generelt grunnlag. Men forskjellen er betydelig: Når jeg sammenligner kurs på Master- og doktorgradsnivå som jeg kjenner til, er tallet heller at Harvard-studentene leser 2 – 4 ganger så mye i gjennomsnitt. Men det er betydelig variasjon, uten at jeg kan si at jeg har funnet kurs i Norge med høyere ambisjonsnivå enn på Harvard.

Kommentarene etterpå bærer preg av begrepsforvirring og lite kunnskap om amerikansk vs. norsk høyere utdanning:

  • Mange kommenterer at det norske opprykkssystemet ikke er meritokratisk, er preget av kameraderi og gruppetenkning, at disputaser er teaterforestillinger, og så videre. Denne diskusjonen foregår i USA også, minst like mye som i Norge. Og den foregår både på eliteuniversiteter og de mer alminnelige. Å foreta noen analyse basert på hissige innlegg fra begge sider blir ganske vanskelig.
  • Noen kommentatorer hevder at "alle blir professorer" i USA. Dette stemmer ikke – det er bare at begreper og systemer er forskjellige fra i Norge. Riktignok kaller studentene en for "professor" i undervisnings- og veiledningssituasjoner, men tittelen er her den samme som "lærer", omtrent som på fransk. Det formelle opprykkssystemet (tenure track) i USA er tredelt, og krever doktorgrad før man begynner: Assistant professor (tilsvarer omtrent norsk amanuensis, en rekrutteringsstilling), associate professor (tilsvarer omtrent førsteamanuensis) og professor (tilsvarer omtrent norsk professor). I tillegg kommer spørsmålet om "tenure" – fast stilling. Noen universiteter praksiserer at man må ha "full professorship" for å bli tenured, andre kan gi tenure også til associate professors. Det finnes i tillegg mange andre stillinger som kan innehas as folk uten doktorgrad, som lecturer, scholars, fellows etc. Disse folkene tiltales også som "professor" av studentene når de underviser et kurs.
  • Universiteter i USA deles gjerne inn i "research universities" (hovedvekt på forskning og publisering) og "teaching universities" (hovedvekt på undervisning, gjerne undergraduate) – og det finnes elite- og gjennomsnittsinstitusjoner i begge kategorier.

Min største bekymring rundt denne debatten er at et fokus på forskjeller mellom amerikansk elite og norsk gjennomsnitt setter norske høyere læreinstitusjoner inn i en konkurranse de ikke kan – og ikke heller skal – vinne.

Problemet er ikke at det er gjennomsnittsforskjell mellom amerikanske eliteuniversiteter og det norske utdanningssystemet, men at et manglende nivå i norsk videregående skole og på lavere universitetsstudier skal føre til at gode norske studenter ikke kan komme inn blant eliten i USA, uansett hvor gode de individuelt måtte være. Harvard har 1800 plasser for undergraduates, men mottar mer enn 2000 søkere med perfekt SAT hvert år. Det å komme inn er ikke bare et spørsmål om poengsummer (slik det er i Norge), men også om utenomfaglig aktivitet, gode anbefalinger fra lærere og arbeidsgivere, og at man kan vise til et faglig nivå på høyde med sine konkurrenter. Dette krever en helt annen innstilling til utdanning, og et mye tettere samarbeid mellom lærer og elev, enn tilfelle er i dag.

Jeg har opplevd lærere fra videregående skole som ikke kan skrive engelske anbefalinger for sine studenter. Jeg har også møtt i hvert fall en kjent universitetsprofessor som ikke vil skrive dem, fordi risikerer man jo at de beste bachelor-studentene forsvinner til utlandet i stedet for å begynne et Master-program i Norge.

Norsk overtilpasning til det europeiske Bologna-systemet (3 år bachelor + 2 år master som det eneste riktige og saliggjørende), samt mangel på elite-"tracks" fra begynnelsen av (med Bachelor som en slags fortsettelse av en "alle skal med" videregående skole) gjør at skal man komme inn på et amerikansk eliteuniversitet, må man enten gå gjennom et amerikansk skolesystem, ta IB, eller komme inn på et middels amerikansk bachelorstudium og gå videre mot eliteuniversitetene derfra. Med vanlig videregående eller en alminnelig norsk bachelor (uansett karakternivå) har man ganske enkelt svært liten sjanse for i det hele tatt å bli vurdert. Og da blir norske studenter ved amerikanske eliteinstitusjoner enslige unntak – inne mer pga. forbindelser eller tilfeldigheter enn fordi de er gode.

Utdanning er i dag en global bransje, og det er ikke lenger de som ikke kom inn i Norge som reiser ut – nå ser det i stedet ut til at det er de beste som drar. Norsk utdannings- og forskningspolitikk må ta dette inn over seg. Man må se på utenlandske eliteuniversiteter som et sted systematisk å plassere de beste studentene, for deretter å rekruttere dem tilbake, heller enn som et litt brysomt system som skaper ekstraarbeid fordi det ikke passer inn i de standardiserte sjablongene.

Julefreden senker seg

Postet den av

Julaften har begynt bra så langt: Stor frokost i pysjen med familiens fire kvinner og to hunder, deretter halvannen time med snefreseren, til naboenes og forhåpentligvis egen glede. Den avkristnede delen av famlien er hjemme med ansvar for kalkun og diverse, i påvente av familieinnrykk.

Akkurat nå høljsnør det ute (til Finn Erik Vinje: Min definisjon. Tung, våt sne som faller rett ned i store snefiller og danner et lag for tungt for min lille snefreser.) Som vanlig er dette den beste tiden på julaften – stille og fredelig. Denne gangen blir det imidlertid ikke svensk Kalle Anka, siden ovnen er gått i stykker og vi må steke kalkun nede i naboens tomme hus. På den annen side har de TV de også. Vi får se. For sikkerhets skyld, her er Tjuren Ferdinand i svensk tapning, slik den skal være. Så det så:

OK da, vi tar med Askepott også. Fabelaktig grep på arbeidsprosessdesign:

Og med det, från oss alla til er alla, en riktigt god jul….

Porno for elevene

Postet den av

Heidi Helene Sveen vil at skolebarn skal få se pedagogisk tilpasset porno slik at deres forestillinger om seksualitet ikke preges av menns tenningsmønster.

Tanken er nok god, men når jeg tenker tilbake på "Per og Kari blir voksne" (eller hva de nå het) og lignende filmer fra mine egne skoleår er jeg redd Kunnskapsministeriets evner som pornoprodusenter blir omtrent som denne videoen fra Monty Python:

Ubotelig skade på unge menneskers sjeleliv, etter min mening…

(Takk til Tante Nita for tipset…)

Flytoget ikke verdens raskeste

Postet den av

Denne reklamefilmen påstår nok en gang at Flytoget er "verdens raskeste flytog":

Dette stemmer selvfølgelig ikke. Verdens raskeste flytog går mellom Shanghai sentrum og Pu Dong flyplass utenfor Shanghai, og holder en makshastighet på 430 km i timen. Jeg har tatt dette toget selv og opplevelsen får Flytoget til å føles som en tur med trikken, ikke minst fordi Flytoget går i tunnel store deler av veien. Verden flyr forbi i en fart man ikke tror er mulig. Her er en video fra Youtube:

Forøvrig jobbes det i Japan med tog i mer enn 550 km i timen.

Riktignok påpekes det i enkelte artikler at Flytoget er det raskeste tog mellom en by og en flyplass som går på konvensjonelle skinner.

Det blir omtrent som da VG for noen år siden reklamerte med at de var "Verdens største avis (på norsk)." Bare uten humoren.

Hva med en Wikipedia-julegave?

Postet den av

Wikipedia Affiliate ButtonFor deg som lurer på hva du skal bruke julegratialet til – hva med å sende litt til Wikipedia? Nettleksikonet har ingen andre inntekter enn donasjoner, og trenger penger til servere og annet utstyr.

En donasjon til Wikipedia – uansett hvor liten – er en forsikring om at du fortsatt kommer til å ha tilgang til en av verdens beste og mest oppdaterte kunnskapskilder. Det er også en støtte til et prosjekt som har som mål å gi alle verdens mennesker tilgang til all verdens kunnskap, i en form og med et grensesnitt som tillater alle både å bruke den og foredle den.

Jeg er overbevist om at den Wikipedia idag er den enkeltsamling med kunnskap som har mest innflytelse og som hjelper flest mennesker, enten det er skoleelever, studenter, kunnskapsarbeidere eller folk som ikke har tilgang til den infrastruktur for læring vi i litt for stor grad tar som en selvfølge her i Norge. Millioner av mennesker går til Wikipedia for å finne nøytral og detaljert bakgrunn og spesifikk kunnskap om den verden vi lever i. Gjør ditt til at dette kan bestå og videreutvikles!

(Og bare så det er sagt, det går helt fint med et norsk bankkort – kjapt og greit!)

Intet mindre enn imponerende

Postet den av

…og en klar melding til en alt for tidlig pris: USA er garantist for fred og demokrati i verden, uansett hva andre måtte mene om saken. Og som garantist, må landet ha frihet og tillit til at man handler rett.

Imponerende tale, gitt den vanskelige situasjonen Nobelkomiteen har satt Obama i.

For å parafrere den amerikanske (erkekonservative, men meget beleste og bereiste) humoristen P. J. O’Rourke: Uansett hva du mener om USA, legg merke til at hver gang verden trenger styrke bak argumentene, er det ingen som ringer Sverige.

Nettsider Kina ikke gir adgang til

Postet den av

Sitter på et hotellrom i Shanghai, fire dager med intens undervisning står for døren. Her er en liste med nettsteder som jeg ikke har tilgang til (det er relativt enkelt å få tilgang, man kan bruke programvare som skjuler IP-addresse, f.eks.) men likevel et irritasjonsmoment. Og nokså tydelig at de kinesiske myndighetene ønsker å hindre at dette brukes innenfor Kina:

  • Youtube (men ikke Google Video)
  • Twitter
  • Facebook (men ikke Gmail)
  • Bloglines
  • alle blogger fra Blogger.com og Blogspot.com

…og så videre. De store nyhetstjenestene, samt Wikipedia, er åpne. Mer om dette etterhvert…

Nettmøte: Spør meg om teknologi og ledelse

Postet den av

image

Jeg har forurenset BIs webside i en ukes tid, med reklame for et nettmøte den 2. desember fra kl. 1400-1500, der jeg svarer på de spørsmål som måtte komme om teknologi og ledelse. Legg spørsmål inn her, så svarer jeg så godt jeg kan.

Vi sees!

Oppdatering 3.12: Ferdig. Morsom liten sak å gjøre, en slags blogging på tid. Produktivt, men litt overfladisk. Og så er man jo nødt til å være litt pedagogisk, selv om det er fristende å gjøre seg morsom over folk som lurer på hvordan man skal holde seg oppdatert om et emne uten å være interessert i det…

Nøgne Ø jubler julen inn

Postet den av

image Er en tur i Grimstad, for å holde foredrag – og har stukket en tur innom Tore Nybø med familie som kan berette at Nøgne Ø har gjort det svært skarpt i årets juleøltester: Førsteplass hos VG i klassen for pol-øl, første og tredjeplass hos Aperitif i klassen for øl over 7%, delt førsteplass i klassen for 4.8% – 6.9%, og førsteplass i klassen for inntil 4.7%.

Det er grunn til å understreke at dette er blindtester.

Samt at jeg har smakt på sakene og kan erklære meg høyst enig med dommerne!

Se spesielt opp for Special Holiday Ale, co-brygget med Stone og Jolly Pumpkin Breweries fra henholdsvis California og Michigan. Mesteparten av produksjonen forsvinner til USA, men det ryktes at Nøgne Ø prøver seg med blant andre dette ølet i verdensmesterskapet til våren. Sist gikk det jo aldeles utmerket, med gullmedalje til Dark Horizon i klassen "Strong Ale", og sølv i klassen for Porter. Selv holder jeg en knapp på God Jul, sterkt juleøl som helst skal drikkes i vinglass, til en skive skinkestek eller for seg selv, med litt tørristede cashewnøtter. Mmmmm.

Dataåpenhet og motforestillinger

Postet den av

(Dette innlegget er høyttenking rundt dataåpenhet. Jeg sitter i en ekspertgruppe for Teknologirådet, som skal avgi en rapport om dataåpenhet. Dette er mine meninger og ikke nødvendigvis noe som Teknologirådet er enig i.)

Det skrives og snakkes mye om dataåpenhet for tiden, fra Sverre Andreas Lunde-Danbolts spissfindige kronikk i Aftenposten, der han foreslår et Altut til å komplementere Altinn, til Vox Publicas kampanje for å finne og synliggjøre offentlige datakilder. Dataåpenhet er viktig, for, som Hans Rosling sier, med skikkelige data endres debatten fra ideologi til pragmatisme, fra "vi mener" til "dataene sier".

Krav om åpenhet og tilgjengelighet til offentlige data kommer til å møte motstand fra de som har dataene, av mange årsaker. Her er tre motforestillinger jeg tror vil komme, og mitt forslag til hvordan man skal møte dem:

Motforestilling 1: Sluttbrukeren kan ikke forstå våre rådata, så det er ikke noe poeng i å publisere dem.

En enkelt sluttbruker, som meg selv, kan ikke bruke f.eks. offentlige kartdata direkte. Jeg vet ikke hvordan kartdata lagres, men regner med at det er en eller annen form for svært knappe koder satt inn i et posisjoneringssystem (bro krysser elv i posisjon x y) eller i en eller annen vektorform (grense starter i posisjon x y og fortsetter rett sørover z meter). Det er klart at jeg som sluttbruker ikke vil kunne nyttiggjøre meg denne informasjonen direkte.

Men det samme gjelder den websiden du leser akkurat nå. Prøv å se på denne siden i kildekodeformat (i Internet Explorer og Firefox, velg "View" fra menyen, deretter "Source" eller "Page Source"). Du får da opp en side med (for de fleste) uforståelig kode.

Vi har weblesere, og dermed kan vi lett nyttiggjøre oss koden. Det samme gjelder andre grunnlagsdata: Blir det tilgang, vil noen (kommersielle eller ikke-kommersielle aktører) lage verktøy som gjør at vi kan bruke dem. Da skapes det innovasjon og muligens nye arbeidsplasser (helt sikkert nye bruksområder) – samtidig som det faktum at rådataene til enhver tid skal publiseres sikrer at vi alle jobber ut fra det samme, forhåpentligvis korrekte utgangspunktet.

Motforestilling 2: Det er feil i dataene, så derfor kan vi ikke publisere

Publisering av data kan være skremmende – vi gjør alle feil, og det mangehodede trollet som heter publikum har en tendens til å finne dem. Det er imageflaut, men enda flauere er det om feilen ikke blir funnet. 

Et eksempel: På Aftenposten akkurat nå (8. november 2009 kl 1000) står det en lenke til en e24-artikkel om en inder som saksøker deodorantprodusenten AXE fordi han fremdeles ikke har draget på damene, trass i at reklamen sier de kommer til kaste seg over ham. Denne historien er oppspinn fra ende til annen, publisert på en indisk humorside.

image På samme forside står en lenke til min Aftenposten-blogg, der jeg påpeker feilen og gjør meg morsom over at e24 kunne være så naive og at Aftenposten ("Solid bakgrunn for egne meninger") fremdeles har den oppe på forsiden sin. (Og på mitt innlegg påpeker en kommentator at jeg gjør narr av journalistens engelskkunnskaper, for så å begå en engelsk stavefeil selv. Akk ja.)

Det er ikke så lett når man gjør feil. Og feil gjør man. Men ved å publisere dem, blir de rettet opp. Det er faktisk den eneste fornuftige grunnen til å publisere skattelistene jeg kan tenke meg, skjønt feilene ville i stor grad blitt funnet hvis bare den enkelte skattyter hadde kunnet se sine skattedata også.

Med andre ord – hvis det er feil i dataene, er det en grunn til å publisere, ikke mot. Offentlige registre inneholder mye feil – publisering finner dem, synliggjør dem, og retter dem. Og byråkratene vil ta bedre beslutninger, om enn med noe høyere ansiktstemperatur.

Vitenskaplig metode, heter det faktisk.

Motforestilling 3: Vi skal publisere, men på vårt eget nettsted og med eget grensesnitt

Alle organisasjoner liker å kontrollere tilgangen til den informasjonen de besitter, ikke minst offentlige institusjoner. Ta f.eks. Utdanningsdirektoratet, som gjør data tilgjengelig på sine websider. Der kan man klikke seg vei nedover og se hvordan gjennomsnittkarakterer og eksamenskarakterer fordelte seg på de enkelte skoler – men man kan ikke gjøre egne sammenstillinger eller se på resultatene over tid. Det finnes ingen lenke (i hvert fall ikke som jeg kan finne) som sier "last ned hele datasettet".

Byråkratiet publiserer, men kontrollerer nøye hva man kan se.

Hele poenget med å publisere rådata (eller rettere sagt, data i analyserbar form) er at brukerne kan nyttiggjøre seg dataene inn i sine beslutninger eller aktiviteter. Her er et eksempel: For noen år siden var jeg Telenor-kunde, jobbet som konsulent, og hadde svært høye telefonregninger (timevis med konferansesamtaler til USA hjemmefra). Jeg fikk detaljert utskrift av telefonregningen, på papir, og det var slitsomt å gå gjennom disse manuelt for å fordele kostnadene på mine klienter. Derfor brukte jeg enhver anledning til å mase på Telenor om at de skulle lage en tjeneste der de sendte ut den detaljerte telefonregningen som et Excel regneark, på epost. Dermed ville jeg ha kunnet automatisere min fakturering, i stor grad.

I stedet laget Telenor en web-tjeneste der man kunne logge seg inn og se den månedlige telefonregningen på skjermen. Det var forsåvidt nyttig for meg ved at jeg fikk regningen tidligere og ikke trengte å arkivere den selv – men det gjorde ikke fordelingsjobben noe enklere. (Det er mulig Telenor nå sender ut telefonregningene pr. epost, jeg vet ikke.) Hele poenget er at hadde jeg fått dataene i et standardisert format, ville jeg kunnet lage et eget system på toppen av dem, og dermed gjort livet mitt enklere. I stedet forsøkte Telenor å gjøre jobben for meg – og lyktes ikke.

Tilgjengeliggjøring av e
n visningstjeneste skal ikke frita ikke fra plikt til å publisere rådataene. Som Vox Publica sier, data er fakta vi kan bruke. Publisering gjennom egenkontrollerte visningstjenester tillater ikke at man bygger nye bruksmønstre og nye applikasjoner ut fra et definert grunnlagsmateriale. Og det er nettopp nye måter å bruke dataene på som er i samfunnets og vår alles interesse.

Til slutt…

Debatten om åpenhet rundt offentlige data er komplisert og involverer spørsmål om opphavsrett, kommersialisering (forbausende mange byråkrater synes det er festlig å leke butikk med godsakene, uten at det blir så mye butikk av det) og personvern. Dette innlegget er ment som høyttenking – jeg ser frem til debatten.

9.11.09: Oppdatering: Harald Groven har lagt til 6 nye grunner til å nekte publisering i kommentarene. Glimrende! Noen som kommer på grunn nr. 10?

9.11.09: Oppdatering II: Også publisert på e24.no (som, jeg må si, tar påpekning av bommerter pent.)

Fremtidens forfatter … og forlegger

Postet den av

Av ulike grunner er jeg opptatt av forlag og forfattere om dagen – ikke det at jeg er så opptatt av lesebrett (der er vi ikke fremme ennå), men mer hvordan bransjestrukturen kommer til å bli når bokbransjen kommer lenger inn i den samme utviklingen som musikk og film har vært. Her er i alle fall et artig intervju med Cory Doctorow – som også, på slutten, har et godt råd til nye forfattere: Ikke tenk på markedsføring av din bok før du er ferdig med den – og da er det nok for de fleste fremdeles best å gå til en forlegger.

Men legg også merke til alle hans innovasjoner med å selge en bok som har "scarcity value", skapt gjennom versjonering (mange versjoner, fra gratis til svært dyr), autensitet (versjoner med personlige artikler fra deltakerne) og personliggjøring (folk som gjør ham oppmerksom på feil i boken vil få en fotnote som påpeker at de fant feilen.) Dette er en bok – og en forfatter – som inkluderer opplevelse og dialog i sin produksjon, og ser det som en helt naturlig del av sin rolle som forfatter.

(Via mange kilder – lenken finner du her.)

NAV: Fra rot i systemene til system i rotet

Postet den av

NAV: Fra rot i systemene til system i rotet

NAV er en skikkelig hårball, en nasjonal skandale, en vase av problemer med mange årsaker. Rot, forsinkelser, dårlig service og kostnadsoverskridelser er vanlig ved de fleste fusjoner, også de fra helvete, og forklaringen er som regel ”kulturforskjeller”. Jeg liker ikke kultur som forklaring på problemer – som regel er det bare en merkelapp for å slippe å dykke ned i de vanskelige detaljene, slippe å diskutere hvorfor systemer og prosesser som ikke passer sammen. Ikke minst for å slippe å diskutere teknologi – dvs. hvordan ting gjøres.

NAV er i seg selv et stykke informasjonsteknologi – en organisasjon som primært driver med informasjonsforvaltning og informasjonsprosessering, dedikert til å beslutte hvem som skal få hva, hvor og hvorfor. I en slik organisasjon er det toppledelsens fordømte plikt ikke bare å kunne noe om systemer og systemutvikling, men å ligge foran utviklingen, å være proaktiv. Når man har totalt uegnede systemer, slik NAV har, er det et resultat av manglende teknologi- og systemutvikling og –integrasjon over mange år, noe som igjen er et resultat av manglende forståelse for hva systemene faktisk skal gjøre. Igjen – dette er ikke noe nytt – det er helt vanlig at fusjoner som ser bra ut på papiret får problemer når det kommer til den faktiske gjennomføringen, og dette manifesterer seg gjerne som problemer innen IT, nettopp fordi ingen har sett på IT-siden før fusjonen startet. IT er nemlig noe som kommer til sist, gjøres av teknikere, og altfor komplisert for administrerende direktører. Sier de. Og får lov til å si det.

Men når politikere ikke kan noe om IT, er det ikke rart at politisk tilsatte ledere ikke bryr seg heller.

Systemarkitektur og filosofi

Slik jeg ser det, er hovedproblemet for NAV at man har mange delsystemer fokus på enkeltting som skal gjøres (betale ut en eller annen stønad, pensjon eller gi en tillatelse). Disse systemene er gjerne laget i form av en eller annen database, med et brukergrensesnitt på toppen der saksbehandleren går inn og fyller ut et skjema for at en mottaker skal få en ytelse. Dette betyr ikke bare at systemene ikke samhandler (slik at saksbehandler må inn i flere systemer for å få gjort enkelttiltak som krysser gamle systemgrenser) men også at begrepsapparatet er forskjellig. Et begrep (f.eks. et tiltak eller et forhold ved en person) trenger ikke være det samme i de ulike systemene. Ja, til og med begrepet "person" (i Norge representert ved et personnummer) trenger ikke være det samme.

Hele hensikten med NAV er at man skal kunne samordne ulike servicetilbud og -tiltak: Idealbildet er at en person skal komme til NAV for å søke en stønad og komme ut igjen med en jobb. Rent systemteknisk er dette ikke en vanskelig løsning å lage, men den krever massiv satsing på helt nye systemer og en annen måte å tenke både om oppgaver og teknologi. Det ideelle er at saksbehandler skal ha alle forhold rundt en person opp på den sammen skjermen, kunne velge hva som skal gjøres – og at systemet automatisk skal begrense saksbehandlers handlingsrom til det som er tillatt innenfor reglene. I stedet må denne kontrollen foregå på tvers av systemene av saksbehandler selv, ofte ved etterkontroller. Ikke rart ting tar tid.

Det finnes faktisk eksempler på offentlige etater som har fått dette til. I Norge har vi Skatteetaten som har laget sine systemer ut fra et brukerperspektiv over mange år, med en målrettet satsing på automatisering og forenkling. Men Skatteetaten har penger og relativt klare regler, og også et "riktig svar" å jobbe opp mot (korrekt skatt). Med unntak av særfradrag og komplekse firmaligninger, kan mye automatiseres i forhold til regler og uttrykkes i et tall. Ting er vanskeligere for en etat som har et komplekst tilbud og mer vurdering på tvers av systemer å forholde seg til. Man kunne tenke seg en løsning der NAV betalte bøter etter hvor lenge folk måtte stå i kø – at man faktisk satte en pris på kundens tid – men skal man virkelig få gjort noe, må man angripe på tre fronter – mer passende systemer, hardhendt forenkling og automatisering, og økt ressurstilgang.

Systemer: Se til Irland

Det irske sosialdepartementet (Department of Social and Family Affairs – sjekk deres websider i forhold til NAVs) fyller en lignende rolle som NAV, med ansvar for alle mulige utbetalinger og stønadsordninger, dels basert på faste regler, dels på saksbehandlers vurderinger. Der har man laget et saksbehandlingssystem basert på en avansert systemfilosofi kalt Naked Objects, hvor hensikten er at saksbehandler skal ha alle elementer av et sakskompleks – familieforhold, historikk, og mulige tjenester – på et grafisk dashbord der saksbehandler kan tilrettelegge ytelser ved å peke og klikke.

Irland var også tidlig ute med å lage systemer for meldingsutveksling mellom offentlige systemer – via et prosjekt kalt REACH. Hensikten her var at når noe skjedde – f.eks. at et barn ble født – ble en melding sendt til alle offentlige systemer (etter en verifikasjon) som så kunne reagere i forhold til dette. Vi har tilsvarende ting i Norge også – personnummer og Folkeregisteret er eksempler – men jeg mistenker at de kan utnyttes langt bedre ut mot f.eks. primærhelsetjenesten eller de enkelte NAV-kontorer.

Forenkling: Bare gjør det

I fjor vår jobbet jeg i USA, og trengte en attest fra NAV som sier at jeg er dekket av folketrygden. Systemteknisk er dette ikke noe problem – mitt personnummer må kobles til min arbeidsgivers (BIs) organisasjonsnummer, og en tidsperiode må knyttes til dette ved at BI bekrefter at jeg er ansatt og reiser i jobbsammenheng. Rent teknisk burde dette kunne ordnes omtrent som et boarding pass fra Norwegian: BI legger inn datoer og bekrefter, og så er det bare å trykke print.

NAV krever imidlertid skriftlig søknad på papir, både fra BI og meg – og saksbehandlingstiden er ni uker. Da jeg skrev om dette i desember i fjor, ble det litt rabalder, og en avdelingsleder fra NAV repliserte at de har gamle systemer, samt at man ikke kan automatisere dette fordi en del av sakene er kompliserte.

Men man kan ikke automatisere alle ombordstigninger på fly heller – bare de fleste av dem. Løsningen på disse problemene er å lage frontsystemer som håndterer de enkleste sakene, med enkle kontroller som spytter søknadene over til menneskelig kontroll hvis ting blir komplisert. Dette er enkelt, koster ikke mye penger, og er kjapt spart inn ved frigjøring av personale. Det finnes ingen unnskyldning for at forlengelse av arbeidstillatelse skal ta 12 uker i Norge og 10 minutter i Australia.

(For øvrig, se dette foredraget med John Seddon – et hovedpoeng: Heller enn å få opp farten i saksbehandlingen, spør folk om hvorfor de står i kø utenfor kontoret
. Ofte er det av helt unødvendige grunner, som at de må levere enda et skjema, gjerne med opplysninger etaten allerede har.)

Ressurser: Omfordeling heller enn mer penger

NAV håndterer en tredjepart av statsbudsjettet, og er i følge Riksrevisjonen ute av finansiell kontroll. Man trenger flere folk i alle ledd – men hvor skal man ta dem fra? Med risiko for å bli litt flåsete her, men med en seriøs undertone: Vi har i dag 20 Fylkeskommuner og over 400 kommuner hvor store deler av arbeidsstokken gjør ting som rett og slett ikke er nødvendig.

For å si det svært enkelt: Hva med å nedlegge Fylkeskommunen og overføre de som jobber der til saksbehandlerstillinger i NAV? Alternativt, hva med å nedlegge kommunene og overføre deres oppgaver til fylkene? Dette representerer en dreining fra intern administrasjon mot kundegrensensnitt – og i privat sektor har dette skjedd mange ganger før. IBM gjennomførte en storstilt endring av denne typen på sent 80-tall (tanken var god, men effekten kom ikke før insentivsystemer og store deler av staben ble skiftet ut på midten av 90-tallet). Det var slitsomt for alle, men snudde til syvende og sist organisasjonen fra det interne til det eksterne. Janne Carlzon gjorde noe lignende med SAS på samme tidspunkt. Poenget ligger ikke i smilekurs – det er grov nedvurdering av den enkelte ansattes kompetanse og verdighet – men i at ressurser konsentreres i kundegrensesnittet.

Saksbehandleren i NAV er den viktigste personen i organisasjonen, og systemer og rutiner må tilrettelegges slik at de som fronter mot kunden har alle muligheter og all bestemmelsesrett. De bør være best betalt, og best understøttet. Dette kan man gjøre ved at man forenkler hverdagen med selvbetjening og sentralisering av "industrijobber", men først og fremst ved at støttesystemer og erfaringsutveksling flyttes fremover mot saksbehandlere. Ikke inn mot sentrale ”hvitsnippfabrikker.”

Til syvende og sist…

Jeg er, av rent personlige årsaker, nokså opptatt av NAV og deres tidsbruk og manglende evne til intelligent og verdig kundebehandling. Jeg har en slektning som i perioder har blitt hindret i å komme tilbake til et normalt liv fordi NAV bruker forferdelig lang tid på søknadsbehandling. Vedkommende klarer seg, økonomisk og sosialt, takket være venner og familie som trer støttende til, og har utviklet betydelig personlig ressursstyrke ved å måtte forholde seg til, nettopp, NAV. Men totalresultatet er et vanskeligere liv og en stor og unødvendig ressursinnsats fra mange mennesker. Forsinkelsene betyr også et stort merarbeid for NAV – både med å kommunisere sin egen utilstrekkelighet, og etter hvert med å håndtere følgene av den.

Problemene i NAV må løses ved å lage nye systemer, ved å lage en ny organisasjon, og ved å tenke langsiktig. Intet i denne prosessen er enkelt. Politiske vedtak og høringer hjelper lite – vi vet hva problemet er, og all verdens vedtak vil ikke hjelpe hvis de ikke kan gjennomføres.

NAV trenger enkle, arrogante, vanskelige, politisk umulige og kortsiktige tiltak, gjennomført slik at man kan skrape sammen ressurser og motivasjon til å lage en gjenfødt organisasjon, med rutiner, teknologi, mål og kultur som samsvarer med det mandat man er satt til å forvalte.

Jeg er redd situasjonen må bli mye verre før noe skjer.

(Skrevet sent oktober 2009, oppdatert/noe endret januar 2010.)

Konsulenter som sikkerhetsventil?

Postet den av

Jeg misunner ikke folk som er ledere i offentlig sektor. De påtar seg (som regel) et stort ansvar, har få frihetsgrader i hva de kan gjøre, og får ikke lønn for strevet – i hvert fall ikke i forhold til hva man får i privat næringsliv. Resultatet er i alle fall at mellomlederstillinger i det offentlige ofte bekles av folk som er a) idealister, b) ansiennitetsinnehavere, eller c) yngre, smarte folk som tar jobben fordi de kan lære noe fra den.

Det har slått meg at mye av innovasjonen som finner sted i offentlig sektor er drevet av konsulentselskaper, og/eller gjennomført av konsulenter. Resultatene her varierer, fra Altinn (vellykket så langt, synes jeg) til Flexus (billettsystem i Oslo med mange problemer). Men i en hel del situasjoner ser jeg at de offentlige lederne står relativt svakt i forhold til konsulentene hva gjelder kunnskaper og lederevner.

Det trenger ikke å være noe galt her. Når man ønsker å gjøre noe i sin organisasjon, men mangler kapasitet og kompetanse, hyrer man inn konsulenter. Dette har mange fordeler: Man får inn folk med spesialkunnskaper man bare trenger i en kortere periode, man kan opp- og nedbemanne fort for å møte variasjoner i behov, og man får folk som ser på endring som sin hovedjobb og derfor er villige til å jobbe mer enn vanlig.

Men konsulenter er, time for time, dyrere enn vanlige ansatte. Det kan være flere årsaker til dette: Noen ganger er spesialkompetanse svært dyrt – man betaler for problemløsning heller enn timearbeid. Dette er det som regel ikke store problemer med – hvis man synes løsningen er dyr, bør man jo se den i forhold til problemet. Eller, om du vil, "hvis du synes kunnskap er dyrt, hva tror du uvitenhet koster?" Hva gjelder mer vikarpreget konsulentvirksomhet, så må man jo kompensere litt for kortvarige og usikre arbeidsforhold, og dessuten skal jo selve konsulentfirmaet (eller vikarbyrået) ha sitt.

Men jeg synes, uten at jeg har statistikk for det, at det virker som det er mye langvarig konsulentvirksomhet både for store bedrifter og i offentlig sektor – folk som har hatt det samme oppdraget i årevis, som er på julebord og firmahytter og som i alt annet enn lønnsslipp er som vanlige ansatte. Men betalt mer.

Det jeg lurer på, er om vi i Norge bruker et oppsett med konsulenter fordi vanlige ansettelsesforhold er for rigide rundt ting som oppsigelser, arbeidstid og lønnsnivå. Er det å ansette noen som konsulent rett og slett en måte å sikre enten organisasjonen (i nedgangstider ryker konsulentoppgradene først) eller den ansatte (selvstendige konsulenter får bedre betalt) på? Norge har en flat lønnstruktur, men det er liten grunn til å tro at kunnskaper og evne til arbeid er mindre ulikt fordelt her enn andre steder.

Kan det være at vi i Norge bruker konsulentrollen som sikkerhetsventil mot konsekvensene av et litt for flatt samfunn?

(Krysspostet til Aftenposten)

Den egentlige nasjonaldagen…

Postet den av

….er ikke 17. mai, elgjakten eller St. Hans, men en onsdag i oktober, når skattelistene legges ut i alle aviser, folk i demokratiets og egenkontrollens navn gasser seg i andres privatliv, og fantasiløse journalister kan produsere stoff på automat.

Jeg er motstander av dette sirkuset, men etter at kampanjen "Nei til skattelister" i fjor bare fikk 10.000 underskrifter må jeg innse at det å kunne kontrollere naboen eller sjefen eller kjendiser eller tilfeldig forbipasserende er en del av norsk kultur og lynne. Dagbladet, som jeg ikke trodde kunne synke dypere og som nå har overtatt Morgenbladets devise "et bevis på liv etter døden", har laget en applikasjon som lar deg sjekke alle dine Facebook-venner på en gang, med sammenligninger og tabeller. Andre steder vil du om kort tid finne geografiske oversikter og stadig mer avanserte tabellsnekkerier.

En ting er at dette er gefundenes fressen for alle som har tenkt å gjøre noe galt – identitetstyver og utenlandske innbruddsbander, for eksempel, bør snarest skaffe seg en bærbar med mobilabonnement – en annen ting er hva det gjør med oss som mennesker. Avisene i Norge har lang tradisjon for å skrive folks alder (xx) bak navnet deres, uvisst av hvilken grunn. I debatter har jeg opplevd at det blir forlangt at man skal oppgi politisk ståsted før man sier noe. Vi ser ikke ut til å kunne forholde oss til folk uten først å klassifisere dem etter enkle og upresise kriterier.

Det pussige er at hvis du ønsker å vite om andre deler av felleskapet – kvaliteten av den skolen dine barn går på, for eksempel, hvordan jordbruksstøtte fordeler seg eller hvor mange søknader ditt lokale NAV-kontor har i innkurven – er det plutselig ikke måte på hvor viktig det er å unngå snoking og stigmatisering.

Jeg gad vite hvor mye bedre skattekontrollen blir av disse listene. Hvor mange henvendelser får Skatteetaten egentlig, og hvor mye mer skatt genereres som et resultat av dem? Hold dette opp mot hvor mye folk unngår å tjene penger eller å synliggjøre investeringer fordi de er redde for å havne i avisen. Norge er misunnelsens bittelille hjemland. Vår nye fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen, som har formue, brukte uttrykket "den formuen er jeg stolt av" på TV i dag. Den representerer nemlig arbeidsplasser. Akkurat som hun trenger å forsvare at hun har formue. Akkurat som det raker noen andre enn Skatteetaten hva hun har.

Hvis det slik at "kjekt å vite" og sosial kontroll er så viktig, hvorfor tilgjengeliggjør vi ikke mye mer? BMI, for eksempel (vil få folk til å trene mer), kjønnsykdommer (greit å vite hvem du innlater deg med, og spredning reduseres), skoleresultater (slik at offentlige og privat kommunikasjon kan tilpasses mottaker), alkoholforbruk (krysskoble bankkortet og Vinmonopolet, overdrevet forbruk skaffer helseproblemer som vi må betale for) og selvfølgelig alle mulige interaksjoner med offentlige instanser, som trygd og sosialstøtte. Her er det jo massevis av svindel og helt klart et behov for at vi passer på hverandre.

Men nei, det å tjene penger er galt, og i et bitte lite land blir alle forskjeller viktige. Best at vi passer på så ingen tar av.

Hvor er disse EU-direktivene når vi virkelig trenger dem – for å redde oss fra oss selv?

(krysspostet til e24.no, under tittelen "Hvorfor stoppe med skattelistene?")

Møtetaksameter

Postet den av

Jeg har med fordel brukt dette møtetaksameteret til å få folk til å fatte seg i korthet:

Møtetaksameter

Fungerer best hvis du kjører det på en prosjektor. Du oppgir antall deltakere, timelønn (ikke glem sosiale utgifter og leie av møtelokale) og starttidspunkt, og så går taksameteret. Fungerer p.t. bare med dollar, euro, pund og yen, men det er jo bare å late som om det er kroner.

Dette burde være påbudt både i offentlig forvaltning og privat næringsliv – fatt deg i korthet for effektive møter!

(Via Boingboing – og dette er open source, så hvis du ønsker å lage en norsk versjon, sett i gang…)

(Krysspostet til Aftenposten)

Advokater langt etter teknologien….

Postet den av

Trafigura, et internasjonalt oljetradingselskap som bl.a. var innblandet i Vest-Tank-ulykken, har prestert det kunststykke å overtale en dommer til å gi avisen Guardian en “gag order” – det vil si at avisen ikke kunne rapportere om et spørsmål stilt av et parlamentsmedlem i spørretimen i det britiske parlamentet. Avisen kunne ikke engang rapportere om hvilket spørsmål det gjaldt, ei heller hvem som skulle stille det eller når. Men de kunne rapportere at det var advokatfirmaet Carter-Ruck som hadde bedt om publiseringsforbudet.

Og det holdt jo for Twittere, bloggere og alle de andre der ute. Resultatet lot ikke vente på seg: Tusenvis av Twitter-meldinger under tagg’en #trafigura, kommentarer fra kjente personer og andre medier, og seks timer senere en retrett fra et advokatfirma som forsto, får man tro, at verden har gått en smule fremover og hemmelighold nå er adskillig vanskeligere enn det var før. Guardian kan nå skrive om saken, og gjør det.

Morsomt. Nå har det kommet frem at dette firmaet også forsøker å gå til sak mot BBC fordi denne kanalen har laget et TV-program om hvordan de dumper giftig materiale på fattige nasjoner, og en støtteaksjon er i gang.

Jeg regner med at Carter-Ruck neppe kommer til å sende regning for den lille eskapaden. Og er ganske forundret over hvor til de grader dårlig et advokatfirma forstår den digitale verden. Og at man tror at man kommer noen vei ved å forsøke å hindre publikum i å høre hva deres folkevalgte diskuterer i en formell parlamentssesjon.

På den annen side, dette er et firma som forlangte å få vite politiets spørsmål på forhånd sist de var i Norge…

(også på min Aftenposten-blogg)