Ny tablet-PC

IBM X61 TabletDermed har jeg endelig fått byttet ut min trofaste Toshiba Tablet 3500 (som er minst 5 år gammel, om ikke enda eldre) og er nå igang med en Lenovo Thinkpad X61 Tablet som min nye bærbare. Valget sto mellom den og en MacBook Pro, men siden IT-avdelingen på BI var så elskverdig å la meg teste ut en på vegne av mine kolleger slapp jeg jo å ta den beslutningen på en stund.

Hva man kan si om denne boksen så langt, da?

  • den er en smule raskere enn Toshiba’en, ja, men 5 år er jo lenge, da. Stor disk (100Gb) og kjapp prosessor, støtter inntil 2048 x etellerannet ekstern skjerm. Nå er det slutt på å ikke kunne kjøre store videoer i forelesninger eller rote rundt med store presentasjoner. Det er også nok hestekrefter og bra nok skjerm til at man kan konvertere alle sine papirkopier til PDF og skrive notater i margen ved hjelp av Adobe Acrobat. Glimrende!
  • skjermen er glimrende (14xx x etellerannet oppløsning), men det er fortsatt en 12.1-tommer og det blir litt smått. Det hjelper at det finnes en hurtigzoom-knapp på tastaturet.
  • Tablet-funksjonen føles som å skrive på papir, pennen føles som en ordentlig penn.
  • Tastaturet (og forsåvidt hele PC-en) er litt for smalt til å være godt å skrive på. Det er bare 2 cm forskjell i bredden i forhold til Toshiba’en, men forskjellen er betydelig hva gjelder ergonomi. Dette er en PC som krever dockingstasjon(er) hvis man skal ha den som eneste maskin. Det at Fn-tasten (som man holder nede for en hel masse spesialfunksjoner) sitter nederst i venstre hjørne av tastaturet – den plassen er, som jo alle vet, forbeholdt Ctrl-tasten. (Tastatur er mye snakk om vane, men akkurat denne Fn-plasseringen tror jeg Lenovo er alene om, og den tilfører ingenting.)
  • Trackpoint – den lille røde knappen midt i tastaturet – er nydelig, og skulle vært standard på alle bærbare og, for den saks skyld, på alle vanlige tastaturer også.
  • Integrasjon mellom tablet-skjerm og software ser ut til å være god, man har lært av mange tidligere feil. Bra funksjonalitet selv med bare Tablet-funksjon (tastaturet dekket til).
  • En kollega i statene hadde en X61 allerede i sommer, og klaget da over at den ble svært varm og at batteriet ikke varte lenge. Vi får se om dette var noe som skjedde med tidlige produksjonsnumre – den jeg har blir ikke spesielt varm i alle fall. Jeg kommer tilbake til batteritiden etterhvert.
  • Boksen virker solid, men det er vel noe jeg må finne ut i praksis. Vi får se etter noen turer til Kina og USA i løpet av våren.

Så langt: Dette virker som en utmerket maskin for folk som lever av å skrive og forelese, i hvert fall om man skal ha Tablet-funksjonalitet (og det skal jeg ha.) Jeg kommer sikkert til å bli svært fornøyd (i hvert fall hvis Lenovo holder på den kvaliteten IBMs Thinkpads var kjent for).

Men den hadde vært enda bedre om den hadde vært litt grunnere og litt bredere. Og så er den er jo ikke særlig sexy, da. Om det nå er viktig…..

Neste generasjons foretak

"Next Generation Enterprise" er et kommende buzzword (som ikke har noe med Star Trek å gjøre). Som de fleste buzzwords er er ordet basert på en god, om enn noe uklart definert ide. Jeg er fremdeles litt i tvil om hva dette betyr, men regner med at bruk av Web 2.0 teknologi står sentralt (SOA, social software, legg til din egen definisjon). Fremfor alt elektronisk samhandling, frikobling fra geografiske begrensninger, effektiv kunnskapsutvikling og bruk av crowdsourcing og andre former for samhandling med kunder og leverandører.

Noen som har mer konkrete forslag? Finnes det norske NGEs? Trolltech, kanskje, med sine 5000 feilrettere?

Bransjekonsolidering

Sun kjøper MySQL (for $1b). Oracle kjøper BEA Systems (for $8.8b). Og som de fleste har fått med seg kjøper Microsoft FAST (for $1.2b).

MySQL er interessant fordi dette er en solid pris betalt for et firma som gir bort produktet sitt gratis. Sun må med andre ord ha en tjeneste- eller hardwareagenda. Oracle kjøper et firma med arkitekturprofil, en mer tradisjonell handel, men BEA kan spille en rolle i videreutviklingen av Oracle Fusion. Og Microsoft kjøper en teknologi som tetter igjen et stort hull i deres portefølje av produkter rettet mot store firma.

Man ser med andre ord at skillelinjene trekkes, og at software-markedet i stadig større grad blir et todelt marked, med store firma med kundegrensesnitt og små firma med ny teknologi som integreres i de store firmaenes porteføljer.

Av disse oppkjøpene er, teknisk sett, FAST det mest interessante, og etter min mening også det beste oppkjøpet: Microsoft får en nokså unik teknologi som passer inn i deres portefølje i den forstand at den setter Microsoft istand til å tilby søketeknologi internt i bedrifter, som en direkte konkurrent til Oracle’s store databaser og IBMs Notes-infrastruktur og tjenesteintegrering. Sun melder seg som en disruptiv konkurrent mot Oracles standard-databaser.

Vanskeligheten med disse oppkjøpene ligger i den tekniske og organisasjonsmessige integreringen, som kommer til å bli spesielt vanskelig for Oracle. Microsoft har ikke konkurrerende teknologi og ser ut til å ha en målsetting om å la FAST fortsette som relativt selvstendig.

Og bakom lurer Google, med software levert over Internett og en forretningsmodell helt fri for lisensavgifter….. 

Lærerne endelig på banen

Det et gledelig at lærerne endelig kommer på banen i den årvisse skoledebatten. (Hver gang PISA-resultatene kommer, får vi en ny runde. Denne gang med statsministeren involvert, så det begynner å komme seg. Men i år orket jeg rett og slett ikke å være med.)

I alle fall har ungdomsskolelærer Tone-Lise Benitt Kongsøre tatt mot til seg og skrevet om at lærerne bør slutte å være så lydige overfor alskens reformer og ideer som blir tredd ned over hodet deres fra pedagoger og politikere. Problemet i skolen, i følge Kongsøre og en annen kronikk av Lise Henriksen og Marianne Vik, er ikke dumme lærere eller dårlige rutiner, men at det er for mange elever i klassen, at infastrukturen er for dårlig, og at det er for lite støttepersonale til å gjøre de hundrevis av tilleggsoppgaver som vi har lesset skolene ned med fordi foreldre ikke gidder.

For noen år siden var jeg involvert, som foreldrerepresentant, i å stenge og rive en skole fordi den var full av muggsopp. Da kom det frem at flere lærere hadde kjent seg dårlige i årevis, hadde blødd neseblod når de kom hjem, ligget på sofaen, men blitt bedre i ferien. De hadde lurt på om det var innemiljøet, men syntes de ikke kunne si ifra av uklare årsaker. Intet hadde skjedd før man fikk et nytt verneombud som tok jobben sin alvorlig.

Jeg husker at jeg satt der og tenkte – hvorfor i all verden har ikke personalet sagt fra? Når man har følt seg dårlig i årevis? Og jeg tenkte at lærere ser ut til å være en svært underdanig mennesketype, som helst vil bli fortalt hva de skal gjøre og mene, enten det nå er av fagforening,  utdanningsdirektorat, rektor, kolleger eller en etterhvert diskreditert gruppe eksperiment- og ideologipedagoger.

Nuvel. Kongsøre har en forklaring:

Hvorfor finner vi oss i alt dette når de fleste av oss vet at det ikke tjener til elevenes beste? Jo, fordi læreren opprinnelig er den flinke og lydige eleven som alltid har sittet på første pult, rukket opp hånden og aldri sagt noen midt imot. Skolen trenger flere engasjerte rebeller i lærerstaben! Noen må tørre si ifra – høyt og tydelig om at vår hovedoppgave i skolen primært er å formidle kunnskap.

Da jeg leste dette, begynte jeg å le – for jeg husket den snille lille piken fra gymnaset, som satt på første benk, alltid hadde gjort leksene og fikk gode karakterer. Hun er idag ungdomsskolelærer. Sikkert også en flink en.

Nå vil jeg hevde at det er ikke bare at lærerne er snille, som er problemet. For en rekke lærere, kanskje særlig de siste ti årene, skorter det også på kunnskapene. Engang hadde jeg et møte med en lærer om engelskundervisningen for en av mine døtre, som jeg mente ikke var bra nok. Engelsklæreren (som hadde utdannelse til nettopp det) mente han ikke kunne undervise min datter på hennes nivå (hun snakker flytende engelsk) fordi "vi får ikke etterutdanning i dette". Jeg spurte da vedkommende om det var så at han ikke kunne snakke engelsk? Joda, det kunne han. Fint, sa jeg, da tar vi resten av dette møtet på engelsk. Nei, det var han, engelsklæreren, ikke komfortabel med.

Nuvel. Flott i alle fall at det endelig rører på seg der nede blant de som skal og ønsker å være kunnskapsformidlere. Ikke gi dere! Dere lever i et land der det å bruke flerstavelsesord unnskyldes på Frokost-TV og mange ser på det som en karakterbrist å ha bokhyller hjemme, men bare vi blir kvitt oljen blir det nok fart på utdanningslysten….

(Forøvrig: Her er en ironisk dialog Rune Sørensen og jeg fremførte på NHOs årskonferanse i fjor. Forstemmende i hvilken grad vi kunne fremført akkurat den samme dialogen i år….)

Musikkbransjens endelikt

EMI logoMarc Andreesen (han som skrev Mosaic, den første populære browseren som senere ble Netscape) påpeker at (ifølge Financial Times) EMI bruker £25m (ca. 260 millioner kroner) i året på å bli kvitt musikk-CDer de ikke har fått solgt.

Jeg synes dette tallet høres helt utrolig ut, men hvis det skulle vise seg å stemme (og FT er vanligvis svært pålitelige) kan man jo lure på hva som røykes i toppetasjene i dette firmaet. Sannsynligvis omfatter tallet mer enn ren innsamling og destruksjon (kjøper man seg ut av kontrakter?)

Men likevel – er det noen som fremdeles lurer på hvorfor musikkbransjen er i fritt fall?

Og for folk i andre mediabransjer – legg merke til hvilken medisin Guy Hands har tenkt å applisere.

Larsson-koden

"Sett av godt med tid når du skal lese Larsson," sa den hyggelige damen i bokhandelen. "Den første boka tar litt tid før ting kommer igang, men den andre klarer du ikke å legge fra deg."

Nå blir jeg som regel skuffet når jeg får så entusiastiske anbefalinger, men dengang ei – nettopp ferdig med den første, Menn som hater kvinner, og hittil har damen hatt aldeles rett. Dette er den boken Da Vinci-koden kunne vært, hvis Dan Brown hadde lært seg setningsbygning og dialog, funnet på interessante helter og heltinner, gjort research, lagt opp et plot og kuttet ut kvasi-religionen.

Som vanlig er det litt for enkelt for bokens dataeksperter å komme seg inn i registre og datamaskiner, for ikke å snakke om å kunne skaffe seg falske pass og skifte språk uten aksent, men det får så være. Historien er fascinerende, og for en gangs skyld gjetter man ikke skurken eller plottet med en gang (slik man gjør med f.eks. Håkan Nessers bøker.) Stieg Larsson er ingen Jan Guillou når det gjelder å kommentere samfunnsutvikling og parodiere politikere, men thrillere med spennende plot og en viss grad av troverdighet, det kan han.

Anbefales. Nå må jeg ut og kjøpe nummer to. Så skal jeg låse den inn i et skap til neste helg.

Ole Guldbrandsen-utstilling

Ole Gulbrandsen har en liten utstilling – oljemalerier og akvareller – på Dalype Galleri som det kan være verdt å få med seg. Pågår 12-27 januar, og siden galleriet ligger like ved siden av Sagene Lunsjbar og Den Lille Kokosbollefabrikken burde alt ligge til rette både for ganen og øyet…..

Lommemannens identitet

Lommemannen er tatt, ser det ut til, og det er jo svært bra. Men er det ikke en smule bekymringsverdig at det legges ut så mange opplysninger om vedkommende? En kjapp runde rundt i litt søkeverktøy og nettaviser viser at vedkommende er

  • Bergenser, 55 år, skilt med to voksne barn
  • Bor i Hjelke (tror jeg) i Åsane kommune
  • Driver et firma i Hordaland med 10 ansatte
  • Hadde inntekt over 2 millioner i 2006 og er "mangemillionær"
  • Er lillebror til en "profilert politimann"
  • Er blitt intervjuet i Bergens Tidende en gang i fjor eller 2006
  • Eier et naust i Fana
  • Er blitt tatt bilde av med rød hjelm, ser nokså motorsportspreget ut

(Pluss de vanlige detaljene fra fantasiløse journalister, naturligvis, om at naboene er sjokkert og arbeidskolleger synes han er en grei kar og ikke kan forstå det.)

Nå er dette en oppsiktsvekkende forbrytelse og bevisene tydeligvis svært gode, men er det ikke slik at en arrestert persons identitet skal holdes hemmelig inntil vedkommende er formelt siktet (som vel skjer i forhørsretten) eller har tilstått? Et problem i vår søkbare verden er at hver enkelt detalj som blir oppgitt i avisene ikke er så viktig, men sammen gjør de vedkommende nokså synlig. En VG-blogger har tydeligvis allerede lagt ut navnet, men har blitt strøket.

Det ser ikke slik ut, men tenk likevel om vedkommende skulle være uskyldig?

Kaffe-forelesning

Coffe BeansDette er egentlig en melding til datter nummer en, Julie, som skal reise til Paris (etter utrolig mye rot fra Lånekassen og UiOs side) og som trenger å slappe av en times tid med noe hun er interessert i, nemlig kaffe. Her er en times forelesning fra New York Academy of Sciences om «the chemistry and technology that goes into growing, roasting, packaging and then eventually producing a cup of espresso.»

Greit å ha med seg før man gir seg ut på kaferunden. Det er vel en fare for at mor og far må ta seg en tur ned for å inspisere forholdene og studieprogresjonen engang utpå vårparten.

(Via Boingboing, selvfølgelig. Inkludert bildet.)

FAST og fremtiden

FAST logoDette er et stort emne – hvordan skal vi bevare søketeknologimiljøet i Norge når kampen står om markedsandeler og innflytelse innad i Microsoft/Yahoo/Google heller enn salg av løsninger til store kunder. Vi nordmenn har en lei tendens til å tro at det er slutt når en bedrift selges ut av landet, men kompetansen sitter  jo her – FASTs utviklingsavdeling er i Norge, og Yahoo og Google har jo aktiviteter i Trondheim med utspring i det samme miljøet. Hvordan kan vi sikre at dette fortsatt er et kraftsenter?

Det blir i alle fall ikke noe særlig hjelp fra næringslivspressen, som stort sett bare er opptatt av finanstransaksjoner og styrekrangel.

(Forøvrig, endel interessante kommentarer på dette innlegget på digi.no.)

Oppdatering: Bra liste over FAST-deals. (Via John Battelle.)

Minneverdig sikkerhet

Knut YrvinMitt lille utfall mot "stalinistiske IT-sjefer" (ikke min tittel, men jeg gikk jo med på den) i går har generert en hel masse kommentarer, noe seriøse, andre (som vanlig i en anonym debatt, hvorfor i all verden driver folk og gjemmer seg bak anonymitet hele tiden? Bleikinger!) ikke. Litt slitsomt, men slik er nettdebatt. Og jeg satte jo stor pris på å bli sammenlignet med Selvaag av Knut Yrvin…. Jeg kvitterer med å vise hans blide kontrafei her.

Nuvel. Den vanligste kommentaren er i alle fall "Hva med sikkerheten" – hvis vi slipper brukerne fri kommer de til å gjøre alle mulige rare ting og vi får et mareritt, og så videre. Da er det en fornøyelse å kunne vise til Bruce Schneier og denne lille meldingen om at en svensk militær klarte å glemme igjen en minnepenn med konfidensiell informasjon i en Internett-kafemaskin. Ingen standardisering eller brannmur eller overvåkning i verden kan beskytte deg mot medarbeideres idioti.

I riktig gamle dager (den gangen jeg jobbet i en IT-avdeling selv) ble virus spredd gjennom disketter. I en forelesning ble jeg spurt om hva man skulle gjøre for å være absolutt sikker på ikke å få virus på datamaskinen. Mitt svar var at det var akkurat som med seksuelt overførbare virus – det er bare å beholde lille plastposen (som disketten kommer i) når man setter den inn i maskinen, så får man ikke virus.

Ikke noe annet heller. Men litt må man jo ofre for sikkerheten….

Standardisering og sikkerhet må holdes opp mot hvilke begrensninger man legger på sine brukere. Teknologien har blitt mer standardisert og konsumerisert. Det er på tide å se IT som et innovasjonsmedium, først og fremst – ikke en begrensning. Og det er på tide å slutte å se på brukerne som idioter – eller i alle fall å dele dem inn i kategorier etter i hvilken grad man kan slippe dem løs med teknologien.

Oppdatering 13.1: Festlig innlegg med mange gode eksempler på overivrig IT-politi. 200Mb lagring av e-post? Når Google gir deg over 6 Gb gratis (eller i alle fall uten kontant betaling)? Jeg vet om folk som jobber med grafikk og genererer 200Mb epost hver dag…..

Blodig og iskaldt

Cover monsterKnut Nærum: Monster (Cappelen 2007)

Dette er en "skrekkroman" om hvordan klimaendringene fører til at den arktiske isen blir borte og isbjørnene tilpasser seg ved å slutte å være redde for mennesker, trekke sydover og opptre koordinert i flokk. En spinnvill hotellkonge (så nærme det går an å komme Petter Stordalen uten å bruke navnet hans direkte) samler dem opp i reservater, og dermed er vi igang med en slags krysning av Jurassic Park og Kongepudler.

Knut Nærum skriver bøker som et Nytt på Nytt-program – det går i ironi og pariodi, hvert kapittel er en tegneserieskisse med kjappe vendinger og elver av blod (som ville virket svært makabert uten den ironiske distansen, men her blir avrevne halspulsårer og knasing av benpiper nærmest til artige effekter.)

Denne er morsom, men den er som Nytt på Nytt også i den forstand at det er tidtrøyte: Man slapper av og ler litt av replikkene og trenger ikke tenke noe særlig mens man ser på. Samt at man syntes det var et hyggelig bekjentskap og ikke har noe behov for å se programmet (eller lese boken) igjen.

Slipp fangene fri!

Jeg hater bedriftsspesifikke teknologistandarder, i hvert fall de som spesifiserer teknologibruk utover filformater og tilgangsprotokoller. I alle firma jeg har jobbet, har jeg fått utlevert (eller kjøpt selv) en PC eller en mobiltelefon og blitt pålagt å følge en eller annen standard, som regel unødig komplisert, gammeldags, dyr og uinspirerende. Årsaken ligger i at IT-avdelingen trenger en lettere hverdag og at folk skal kunne jobbe på det samme systemet.

Dette har vært greit nok i en viss fase, nemlig dengang PCer var ny teknologi og man ikke lett kunne flytte data mellom applikasjoner og maskiner, men den tid er faktisk forlengst over. Samtidig er vi mennesker ikke noe mindre forskjellige enn før, og dessuten konkurrerer bedrifter nå på kunnskap og innovasjon, ikke eksekusjon. Slipp diversifiseringen løs, for da kommer de nye, profitable innovasjonene!

I dag er teknologien i altfor stor grad et hinder for innovasjon og et middel for for mye kontroll. Selv opplever jeg og andre et digitalt skjemavelde både offentlig og i jobbsammenheng. IT-konsulenter jeg kjenner, løper rundt med 3-4 laptoper, men gjør mesteparten av jobben på sin private, for der kan de selv velge verktøy. Ikke bare firmaet de jobber for, men også hver av kundene har stalinistiske teknologipolicies og tillater ikke avvik. Mange lærere i grunnskolen, som skal hjelpe elevene til å lære seg om data, får "av sikkerhetshensyn" ikke lov til å innstallere software på sine PCer eller lese eposten hjemmefra. All kontrollvirksomheten gjør også at man er uhyre treg med å ta i bruk ny teknologi – enkelte organisasjoner jeg kjenner bruker fortsatt Lotus Notes for epost og har ikke gått over fra Win2000 til Windows XP før ganske nylig.

I BSG Concours Institute har vi nå gående et prosjekt, med navn REC (Reinventing End-user Computing) som tar for seg hva som skal til for å få IT-avdelingen ut av PC-bransjen. Hva slags PC man har, bør være et personlig ansvar – hvis man vil ha en Tablet-PC fordi den er fin til å holde foredrag (slik jeg gjør) eller en Mac fordi man ønsker å projisere sin moteriktige uavhengighet, så vær så god. Dette krever at IT-avdelingen definerer et standardisert (web- eller klientbasert) grensesnitt inn mot alle felles applikasjoner, samt at den enkelte bruker (og deres sjefer) tar ansvar for trouble-shooting selv.

Da jeg for noen måneder siden nevnte dette for en gruppe studenter med IT-bakgrunn på BI, ble det nærmest opprør: Dette kunne man ikke gjøre, du kan ikke stole på brukerne, teknologien er ikke god nok, det ville blitt totalt kaos, og så videre. Men Concours Institute har faktisk startet dette prosjektet fordi CIOs fra en rekke store amerikanske selskap (Fortune 500) ba oss om det. De er lei av å stå for kontroll av noe som ikke bør kontrolleres. Hvis de, med alle sine Sarbanes-Oxley-krav, kan tenke på dette, er det kanskje en tanke for deg også?

Dessuten vet gode IT-sjefer at de virkelig kreative medarbeiderne gir blaffen i alle IT-standarder uansett. Og er glad for at de gjør det, for der har de sitt testmiljø, sine idékilder og sin fremtid.

Personlig teknologi er et personlig spørsmål – slipp fangene fri!

Oppdatering: Anders Brenna slo til og la denne inn som debattartikkel på digi.no under tittelen "Stalinistiske IT-sjefer hindrer kreativitet," som jo fikk fart på kommentarene….

Microsoft kjøper FAST

Microsoft kjøper FAST for $1.2 milliarder.

Og jeg som hadde tippet Oracle. Interessant. 

Obama om sine røtter

Barack ObamaSiden det er nominasjonsvalg i New Hampshire idag og Barack Obama ligger an til å vinne for Demokratene, synes jeg det er på sin plass å legge inn en liten anbefaling av hans bok Dreams from my Father, som jeg leste for to år siden og syntes var et uhyre interessant bakgrunnsdokument fra en person som uten tvil kommer til å prege amerikansk politikk i noen tiår fremover.

Obama har en meget pluralistisk bakgrunn i nesten alle dimensjoner man gidder å undersøke: Hans far var fra Kenya, hans mor er hvit, han har jobbet innen kirken i Chicago South Side, men også vært redaktør for Harvard Law Review. Han er, som en kommentator sa på TV for noen dager siden, som Tiger Woods, i at han ikke faller inn i noen kategori. I et samfunn som det amerikanske, som fremdeles kjemper en meningskrig der grensene ble trukket i 1968, er dette virkelig noe nytt. Mannen har hjerne, pågangsmot og en bakgrunn som gjør at han kan heve seg over "partisanship" og forsøke å gjøre noe for en nasjon som trenger å finne sin rolle i en flatere verden.

All grunn til å ønske ham velkommen, og lykke til.

Google og den snikende ondskapen

Google er et lite firma (med noen hundre millioner milliarder dollar i markedsverdi) med glimrende teknologer og verdens mest brukte søkemotor. Firmaet har som motto "Do no evil" "Don’t be evil", og blir av mange sett på som den viktigste motvekten til Microsofts dominans. Men den som kan sin teknologihistorie, vet at dagens revolusjonære er morgendagens borgerskap, og Microsoft var engang en underdog som tok kampen opp med IBM.

Som Ken Aulettas glimrende artikkel i The New Yorker viser*, begynner bekymringene rundt Google å melde seg – selskapet kan lett bli for dominerende uten engang å mene det, og da er det gjerne kort vei til rollen som den nye store stygge ulven. Google selv vil påpeke at deres tjeneste er gratis, at kundene velger dem fordi deres tjeneste er best, og at konkurrentene er et tastetrykk unna, men problemet ligger i at markedsandel driver kundeverdi – som annonsør går man på Google fordi leserne er der, og da kan annonser og innhold tilpasses enda bedre, som gjør at man får flere kunder. Nettverkseksternaliteter, kalles det. Det kan kanskje se ut til at søketjenester er et naturlig monopol, og da begynner selv en relativt liberalistisk person som meg å tenke i retning av at man må ha på plass noen motkrefter, i en eller annen form.

Foreløpig er det ikke noe stort problem, men Google Knol – i seg selv et prisverdig tiltak – er sett på som et mottrekk mot Wikipedias økende dominans i søkeresultatene (og på Wikipedia finner man ikke Google AdSense-annonser). Men se opp for en økende fokus på Googles dominans – jeg kan huske en tid selv da Microsoft ikke hadde noe lobby-kontor i Washington, fordi de bare var et teknologifirma.

Debatten kommer, og Google må på et eller annet tidspunkt både ta den og helst også komme opp med noen forslag til "motkrefter", som for eksempel uavhengige strukturer eller "covenants" i sine selskapsvedtekter som setter dem i stand til å motstå en snikende ondskap. Jo før jo heller. 

*6000 ord/36000 tegn, med andre ord 5 ganger så lang som en vanlig "lang" avisartikkel her hjemme. Kom ikke og snakk om illitterære amerikanere… 

(Via John Batelle

Kvelden tilbringes foran Youtube

Eirik skriver glimrende om den historiske betydningen av brukerskapt innhold generelt og Youtube spesielt – som andre har påpekt, er det vanskelig å si på forhånd hva slags materiale som er viktig. Rent historisk, f.eks., er det vel så mye å hente ut fra gamle avisers annonser som deres artikler.

Rent underholdningsmessig er det mye å hente også. Romjulshelgen tilbrakte jeg hos venner – og der koblet vi opp en laptop mot et skikkelig stereoanlegg og en TV, for deretter å tilbringe noen festlige timer med å grave fram gamle låter og band fra Youtube. Utrolig morsomt – og du finner virkelig alt der, så og si hver eneste gamle video fra tidlig MTV (jeg har f.eks. alltid ment at Bette Midlers versjon av "Beast of Burden" er mye bedre enn Rolling Stones). Og ved å søke etter 10CC fant vi en haug utmerkede sanger vi nesten hadde glemt – det samme for The Kinks. Og så kan man jo la seg overraske over hvor snåle ABBA egentlig var – for ikke å snakke om Deep Purples enkelhet.

Uansett – utrolig morsomt å sitte med vin og tastatur og foreslå låter og artister utover natten. Anbefales!

Her er det vel passende å peke til Sledgehammer av Peter Gabriel, som var en av de første musikkvideoene som ikke var et konsertopptak, men laget spesielt for formatet, og en av de mest påkostede i sin tid:

Skrivekløesoftware og aviser

Virginia Hefferman fra New York Times viser sine frustrasjoner med Microsoft Word og foreslår mange alternativ, først og fremst Scrivener, som jeg har sett på før og som er et brukbart argument for å gå over til Mac.

En interessant ting med denne artikkelen er at den ser ut til å være skrevet for web, men gjengitt i papiravisen – det er antakelig i stadig større grad det som kommer til å skje i alle aviser. Den annen artig sak er at man kan dobbeltklikke på enkeltord i artikkelen, og da får man opp en definisjon av ordet. Noe å tenke på for de som lager digitale læremidler, om de ikke allerede har gjort det.

nytimes.com har mottoet "all the news that’s fit to click", og der ligger i grunnen mye av fremtiden for avisene….

Oppdatering: Jeg likte Heffermans språkføring – men det måtte en Slashdot-kommentator til for å påpeke at åpningsavsnittet ("Microsoft Word. Light of my mind, fire of my frustration. My sin, my soul. Mi-cro-soft-word. The mouth contorts with anti-poetry. My. Crow. Soft. Word.") er en parodi på åpningen av Nabokovs Lolita.

Smart Club som status

I finere kretser i Washington er det nå status å vise sin moderasjon ved å handle på Costco, et konsept som tilsvarer Smart Club her i Norge (de bruker til og med sammen house brand, Kirkland.)

Med andre ord, det ser ut som om Sponheim på et eller annet tidspunkt må gi opp sin forestilling om hvor Harry det er å handle i Sverige, over tid. Skjønt det hele er muligens i mindre grad et spørsmål om chic og kanskje heller et spørsmål om dollarkurs.

Bu-u-u-u-u-fring i hagen

Bård Tufte, Harald Eia og Atle Johansen ser på de rent praktiske konsekvenser av nett-TV.

Morsomt – skjønt dette har vel strengt tatt vært gjort før?