IT-trender 2008-2013

Postet den av

Neste mandag skal jeg, sammen med kollega Ragnvald Sannes, guide dette celebre selskapet gjennom et heldags seminar på Software 2008.

Jeg ser frem til dette med forventning – og hva trender gjelder, så peker både teknologi og forretningsutvikling i retning av, tja, hva med "co-location, consumerization, collaboration and (non)categorization" – at IT-jobber flyttes dit de kan gjøres, at klientene blir personlige, at samarbeidsteknologien overtar for rapporteringsmaskinene, og at søk overtar for kategorisering. Hvordan dette slår ut i de enkelte selskapers strategier skal Ragnvald og jeg overlate til de enkelte foredragsholderne å fortelle.

MEN – Ragnvalds jobb her er å være programleder. Min jobb er å stille uforskammede spørsmål. Og derfor ber jeg om hjelp fra dere der ute – uten å garantere noe som helst: Hva slags utfordringer bør jeg gi foredragsholderne?

Google for mobil

Postet den av

Robert Scoble har skjønt hva Google vs. Microhoo handler om. Eller i alle fall hvorfor Google forsøker å forsinke prosessen.

Eller, som jeg skulle sagt det selv…. 

A propos universitetsdebatten

Postet den av

Stjernø-utvalget har definert et universitet som en institusjon med mer enn 5.000 studenter og minst et doktorgradsstudium. Dermed er en rekke høyskoler, BI inkludert, nærmest automatisk for universiteter å regne.

Jeg vet ikke, jeg. For meg er et universitet vanskelig å definere ut fra rent ytre kriterier. Amerikanske akademikere har litt vanskelig for å definere UiO som et universitet, siden de er tynne på business og deler av teknologien. Og BI er ikke noe universitet siden vi mangler, ja, alt annet enn det som finnes på en business school. Uten at det er noe galt i det – hva i all verden er poenget med å være et universitet?

Jeg kjenner en person som driver med utdanning av lærere, en jobb han er flink til. Han har skrevet artikler om dette. Men nå er hans arbeidsplass blitt et universitet, og dermed må han ta en doktorgrad for å beholde jobben. En grad han ikke ønsker, ikke (etter eget utsagn) er særlig skikket til å jobbe gjennom, og som tar tid og oppmerksomhet vekk fra det han vil og kan drive med.

I Robert M. Pirsigs Zen and the art of motorcycle maintenance (1974), en bok mange burde lese, finner vi denne passusen, hvor hovedpersonen Phaedrus beskriver universitetet som "fornuftens kirke" (p. 143ff.):

The real University […] has no specific location. It owns no property, pays no salaries and receives no material dues. The real University is a state of mind. It is that great heritage of rational thought that has been brought down to us through the centuries and which does not exist at any specific location. it’s a state of mind which is regenerated throughout the centuries by a body of people who traditionally carry te title of professor, but even that title is not part of the real University. The real University is nothing less than the continuing body of reason itself.
    In addition to this state of mind, "reason," there’s a legal entity which is unfotunately called by the same name but which is quite another thing. this is a nonprofit corporation, a branch of the state with a specific address. it owns property, is capable of paying salaries, of receiving money and of responding to legislative pressures in the process.
    But this second university, the legal corporation, cannot teach, does not generate new knowledge or evaluate ideas. It is not the real University at all. It is just a church building, the setting , the location at which conditions have been made favorable for the real church to exist.

Denne beskrivelsen er, som boken sier, viktig og riktig fordi den ikke skiller mellom ulike typer fag, ei heller mellom faglige, administrative og studenter. Hensikten med den andre typen universitet er å skape det første. Antallet studenter og doktorgradsprogrammer har lite med det første universitetet å gjøre. Det er også fullt mulig å være en del av det første universitetet uten å være definert som et universitet (min venn lærerutdanneren hører i hvert fall til der.)

Etter Stjernø-utvalget vil vi ha mange universiteter. Men vil vi ha et Universitet?

Det vi helt sikkert vil få, er en amerikanisering, hvor folk ikke bare spør om du er universitetsutdannet, men hvilket universitet du kommer fra. For å sitere en annen av mine favorittbøker, Paul Fussells Class (1983, p. 133ff.):

In A Nation of Strangers [Vance Packard] writes cheerfully, "In 1940 about 13 percent of college-age young people actually went to college; by 1970, the it was about 43 percent." But no. It was still about 13 percent, the other 30 percent attending things merely denominated colleges. These poor kids and their parents were performing the perpetual American quest not for intellect but for respectability and status. […]
    […] I know a woman who graduated with a well-above-average record from an intellectually undemanding university only to be brutally taxed with "ignorance" by her colleagues when she began working in a vigorously competitive context in New York. She had the temerity – and bully for her, I say – to write the university president complaining bitterly, and quite effectively, about the way she’d been had.

Jeg tipper det tar ca. 5 år etter at vi har fått 8 universiteter til vi ser den første offisielle rankingen….

Obama som Mac, Clinton som PC

Postet den av

Morsom analyse av barackobama.com vs. hillaryclinton.com: Obama er en Mac, Clinton en PC.

Det blir en spennede Super Tuesday. Og denne videoen sier jo litt om den entusiasmen Obama har klart å skape:

For ikke å snakke om hva den sier om interaktiv valgkamp, egenproduksjon av materiale, og den sterke følelsen av et generasjonsskifte som finnes i USA. På den annen side, som sagt: Det er langt flere PCer en Mac’er derute – og den største delen av USAs befolkning er temmelig konservativ. Skal Obama vinne dette, må ha mobilisere nye grupper som ikke tidligere har stemt eller deltatt i debatten. Det kan gå, men det kommer til å bli mye vanskeligere enn man kan få inntrykk av fra nettet.

Den daglige blogg

Postet den av

Dermed er januar over, og jeg har hittil klart å skrive et innlegg hver dag – og av og til flere. Noen ganger med egen tekst, noen ganger mest pekere til andre sider. Erfaringer?

Det tar tid, i alle fall. Selve skrivingen går greit nok, men det skal pusses og vaskes litt og man skal godkjenne kommentarer og slette spam. Mest tid går allikevel med til å tenke på hva man skal skrive. Jeg begynner å forstå hvordan journalister har det. På den annen side får man flere lesere og kommentarer når man produserer regelmessig, og det er jo svært hyggelig.

Man får et annet forhold til bloggen sin om man skriver hver dag. Skal tidsbruken forsvares, må man gjøre som Brad Delong og bruke bloggen i jobben, noe jeg skal begynne med i min engelske blogg. Og muligens her også. Mange av mine kolleger misliker intenst å legge noe ut til publisering før det er helt ferdig, men jeg begynner å venne meg til det motsatte – legg det ut først, få kommentarer og ideer, og fortsett derfra. Kanskje man skulle skrive en bok gjennom en blogg?

Ettersom jeg deltar i mange ulike forsknings- og undervisningssituasjoner, blir det mange ulike verktøy å forholde seg til (hvert prosjekt sin Wiki, ser det ut til.) Da blir det fristende å bruke bloggen som personlig kladdebok, og begynne å tenke på løsninger hvor hvert tekstelement man skriver blir plassert inn i andre sammenhenger (forskningssenter, avis, undervisningssider) ut fra tags. Over tid vil hensyn til egen produktivitet drive utviklingen i retning av personlige produktivititetsapplikasjoner koblet mot effektiv publisering og interaksjon, uten at alle er på samme platform. Google’s Social Graph API, for eksempel, som inviterer til en sammekobling av alle små og store bebodde øyer der ute i Internett-havet, er et av flere verktøy som trengs for å kunne orkestrere en produktiv, livlig og altomfattende sosial kunnskapsproduksjon.

Og dermed har jeg skrevet dagens innlegg, mens snøen laver ned der ute. Fortsatt god søndag – jeg skal ut og kjøre snefreser…. 

Nett vs. papir – video tilgjengelig

Postet den av

Videoene fra møtet om nett- og papirmedier i Polyteknisk Forening 28. januar er nå tilgjengelige, i tre formater: WMV (Windows Media File), 3GP (for mobiltelefon), og (anbefales) Google Video (for streaming og noe raskere nedlasting):

Stor takk til Eskil Goldeng som steppet inn med et lite DVHD-kamera, noe som i seg selv demonstrerer hvor lite det nå skal til for å lage egne medieprodukter – og siden det var nok en kameramann til stede (med mer profesjonelt utstyr) spørs det om det ikke kommer flere versjoner.

Slik kan man jo også behandle sårt tiltrengt kompetanse

Postet den av

Dette er så idiotisk at det nesten ikke er mulig å gjøre annet enn å peke på det.

Oppdatering: Håkon viser til en kronerulling i kommentarene, herved linket. Særlig det faktum at hun ikke har kunnet motta lønn i to år og kommer til å bli utestengt fra hele Schengen virker helt uforståelig. Det burde holde lenge med at NTNU går god for henne – særlig ettersom man snakker om å desentralisere vurdering av arbeidstillatelser direkte til arbeidsgivere i alle fall.

Men hadde jeg vært henne, hadde jeg tatt i mot tilbudet fra University of Calgary. 

Yahooooo!!!!

Postet den av

Microsoft legger inn et bud på $44.6 milliarder for Yahoo.

Men jeg har litt vanskeligheter for å se hvordan denne skal komme seg forbi myndighetene….

PFIT-møte utsatt!

Postet den av

PFIT-møtet den 7. februar om norsk mediepolitikk er utsatt inntil videre.

Dessverre. Men vi kommer sterkere igjen til høsten. 

Facebook-forbannelsen

Postet den av

I mai i fjor skrev jeg om hvorfor jeg ikke bruker Facebook, med det proviso at om hele Norge begynner å bruke Facebook, er det kanskje på tide for meg også. Nå ser det ut til at flere og flere bruker Facebook, invitasjonene strømmer inn, og enkelte grupper man muligens er interessert i å være med på er der. Kanskje på tide likevel?

Det var så nær, så nær, men så kommer Mihoe til unnsetning, og jeg tar til fornuft. For å sitere Nicholas Chamfort (1741-92):

Il y a à parier, que toute idée publique, toute convention reçue, est une sotisse, car elle a convenu au plus grand nombre.

Man kan trygt satse på at enhver almen oppfatning, enhver akseptert konvensjon er en dårskap, siden det store flertall har godtatt den.

(Norsk oversettelse ved Andre Bjerke, Chamfort-sitatet fra Edgar Allan Poes eminente novelle Det stjålne brev.)

Takk, Mihoe. Trengte den påminnelsen. 

En fremtid omtrent som nå

Postet den av

Wall Street Journal har en artikkel om fremtiden (frem til 2018) som slo meg først og fremst med sin mangel på spenstige visjoner. Som William Gibson sa: "Fremtiden er her allerede, den er bare ujevnt fordelt." Det kan se ut som om forskjellene mellom 1988 og 1998 var mye større – i hvert fall konseptuelt – enn forskjellene mellom 1998 og 2008. Og forskjellene mellom 2008 og 2018 ser i hvert fall i folks forventning ut til å være mer av det samme: TV på mobilen, et mer bevisst forhold til privatliv, endrede kommunikasjonsmønstre, samt – endelig – at disse tingene kanskje skal begynne å fungere sammen.

Men jeg skulle ønske meg litt mer spenstige visjoner. Blant annet tror jeg at det at mange enheter kan utveksle informasjon vil muliggjøre at man kan slippe unna en rekke koordineringsoppgaver – betaling av bussbillett, alle mulige transaksjoner, relasjonshåndtering. Hvis alle ting kan snakke sammen, trenger man bare informasjonen ett sted. Dermed blir både eierskap og oppdatering adskillig lettere. Over tid går vi mot ett – 1 – reellt system, ikke sentral, men distribuert, og oppdatert både bevisst og ut fra bruk.

Da oppstår et legitimt behov for flere identiteter – noe som kanskje blir den største forskjellen fra idag, hovr ting er blandet sammen og grensen mellom det personlige og det offisielle blir problematisk.

Så la meg foreslå at vi om ti år har et personlig og et offisielt personnummer, og at ikke nummerne, men lenken mellom dem, oppfattes som begrenset informasjon. 

(Via Kurzweil.) 

ISB nummer 20 på FT rangering

Postet den av

Indian School of Business, der jeg (ahem) foreleste i fjor, har blitt nummer 20 på Financial Times’ rangering av MBA-programmer. Det er første gang skolen er med i rangeringen. ISB ble startet i 2001.

Noen som fremdeles ser på India som et u-land?

Nokia kjøper Trolltech

Postet den av

 

Nå går norske IT-firma avgårde – Nokia kjøper Trolltech. Her er Trolltechs egen melding.

Gratulerer til Eirik Chambe-Eng og venner – og det neste blir vel at, tja, IBM kjøper Opera…..

Gråhåret hevn….

Postet den av

Litt lett underholdning idag, her er en video jeg ikke klarer å bestemme meg om er virkelig eller teater (Kameraføringen er litt for proff, shoppingbagen litt for lett, og en kommentar sier det er en IKEA-reklame. Men morsom er den i alle fall):

Moores lov gjelder fremdeles

Postet den av

Bob CringelyBob Cringely har en meget god artikkel om hvordan fremskritt innen chip design gjør at Moores lov kommer til å gjelde noen år til.

Jeg pleier å erte studentene mine, mot slutten av et kurs om IT-ledelse, med Kurzveils forestillinger om at datamaskiner på et eller annet tidspunkt vil bli smartere enn mennesker – og da må man begynne å stille seg selv spørsmålet om hva det vil si å være intelligent, å ha følelser, og en rekke andre filosofiske spørsmål.

Like morsomt hver gang – for eksempel, sett at man kunne klone en menneskehjerne inn i en datamaskin, og deretter la den fortsette å utvikle seg. Ville man da ha en moralsk rett til å slå den av?

Teknologien ser i alle fall ut til å ha rom for stadig utvikling, og nå er man snart nede på enkletatomsnivå, hvor kvantumskvanteeffekter gjør seg gjeldende. Imponerende.

Klikkhorer og papirtigre….

Postet den av

…skulle vært tittelen på denne kronikken i Aftenposten, men så ble det altså "Papir og nett i kamp", av grunner som burde fremgå av teksten. Den danner en passende bakgrunn for dette møtet neste mandag i Polyteknisk Forening. Gitt at Aftenposten ikke legger inn tekstlenker slik jeg mener man skal gjøre, gjør jeg det her. For ikke å snakke om at jeg kan ta annonseinntektene selv. Hvis jeg hadde hatt annonser.

Klikkhorer og papirtigre

Espen Andersen, januar 2008 

Skal tradisjonelle aviser beholde sin relevans, må nett og papir utnytte det beste i hverandre.

Store endringer
I disse dager pågår en «borgerkrig» i mange avisredaksjoner, med tradisjonell papirjournalistikk i forsvarsposisjon og nettjournalistene i rollen som den uvaskede hop utenfor portene.

Organisasjoner forholder seg til endringer i sine omgivelser ved først å differensiere (isolere det nye ved å sette opp en egen del av organisasjonen som forholder seg til endringen) og deretter integrere (la den det nye gradvis smelte inn i organisasjonen og bli «business as usual».)
I varehandlende bedrifter begynte gjerne netthandel som en isolert aktivitet, av og til i konkurranse med de vanlige butikkene. I dag lar de beste varehandelsbedriftene kundene sine kjøpe varer over nett og returnere dem i butikken, eller netthandle utsolgte eller tilpassede varer fra butikkens lokaler.

Fra papir til digitalt
I bedrifter som lever av å fremstille informasjon ser man gjerne en tre-faset utvikling fra papir til digitale medier. I den første, eksperimentelle fasen tar man allerede ferdig materiale (laget for papir) og legger det ut på nettet.

Så skjønner man at dette ikke utnytter de muligheter nettet har for interaksjon og oppdatering, og at abonnement og løssalg er dårlige forretningsmodeller i en digital verden.

Parallelle utgaver
Neste steg er å sette opp en egen nettredaksjon, og ha parallelle utgaver. Mye av materialet er det samme, men kundenes bruksmønster, og dermed de redaksjonelle drivkreftene, er ulikt.
Papiraviser trenger enten en sensasjonell sak hver dag (som kan settes på forsiden) eller en stabil profil rettet mot sitt kjernepublikum (som sikrer fortsatt abonnement.) Nettaviser får betalt etter hvor mange annonser leserne eksponeres for og helst klikker på for hver enkelt artikkel.

Flermedial redaksjon
I den tredje fasen smelter nett og papir sammen til den såkalt flermediale redaksjon. Her blir det statiske innholdet generert ut fra det dynamiske – med andre ord, materialet skrives først og fremst for nett, og dagens avis blir en tilpasset utskrift av nettsiden.

Det er ikke lenger noen forskjell på nett- og papirjournalister.

Endret bruksmønster
Hvis man spør avisfolk i dag, sier de at hovedforskjellen mellom nett og papir er at nettavisene bedriver hendelsesjournalistikk – de leverer korte artikler som beskriver hendelser etter hvert som de skjer.

Papiravisene overlater gradvis nyhetsoppdatering til TV, radio og nett, og konsentrerer seg om innholdsjournalistikk: Reflekterende og analyserende materiale, mer bakgrunn og egne meninger.

Endrede lesevaner
Dette er drevet av endringer i kundenes bruksmønster: En leder i et mediekonsern fortalte meg nylig at han ikke lenger gadd gå ned til postkassen for å hente morgenavisen. I stedet leste han nettavisen til morgenkaffen, og sparte papiravisens velformulerte ettertenksomhet til han kom hjem fra jobb.

Enmediale tradisjoner bygger opp under denne utviklingen: Papirbaserte journalister er vant til å få sine bidrag vurdert av redaktører og andre kolleger før publisering – og når noen kjøper en avis, kjøper man den for helheten og ikke den enkelte artikkel. Nettjournalister legger det i høyere grad rett ut og blir direkte målt for hver artikkel.

Økt press
Dermed blir det et større press mot å skrive kort og sensasjonelt: I enkelte utenlandske aviser eksperimenteres det med automatiserte dataverktøy som kan predikere hvor mange lesere en nettartikkel vil få før den blir lagt ut. Så kalles også nettjournalistene «klikkhorer» av papirjournalistene, i nedstemte øyeblikk.

Går vi så mot en mer tabloid verden fordi folk leser mer på nett? Jeg tror ikke det, men skal tradisjonelle aviser beholde sin relevans, må nett og papir utnytte det beste i hverandre. Da må også det tradisjonelle innholdet tilpasses nett, og det gjøres bare i begrenset grad i dag.

Skal en tekst gjøres lesbar på nett, er det i hovedsak tre ting som må gjøres med den: Finnbarhet, modularisering og tekstlenking.

Må kunne finnes
Finnbarhet (et ord Per Egil Hegge ikke liker, men som får stor betydning for avisspråk) har å gjøre med hvor lett det er å finne en artikkel gjennom en søkemotor. Folk som leser på nettet, bruker søkemotorer for å finne materiale, og skal man bli lest, må man kunne finnes.

I dag er det for eksempel slutt på å bruke metaforer eller ironi i nettbaserte overskrifter – skal søkemotoren finne artikkelen, må tittelen være en summering av innholdet, helst med bruk av termer som søkemotoren skjønner.

Dette underbygges ved at stadig flere nettavissider bygges opp direkte ved søk – det vil si, de settes sammen automatisk.

På egne ben
Modularisering betyr at artikler må skrives slik at de står på egen hånd – siden leseren kommer inn direkte, uten å gå via en forside, må selv relativt korte artikler stå på egen hånd.

Enkeltartikler på nettet har lenger levetid enn en papirartikkel. De blir som Lego-klosser: Man kan brekke dem løs fra en sammenheng og bruke dem om igjen i en annen.

Lenker i teksten
Tekstlenking betyr at man refererer til andre artikler i teksten, i stedet for å legge dem ved siden av artikkelen slik det gjøres på nettaviser i dag. Dette kan man ikke gjøre på papir, men på nett er det en uhyre effektiv metode for å forkorte artikler uten å miste meningsinnhold.

Viktigst er likevel at det plasserer enkeltartikkelen i forhold til annet innhold uten at man trenger mer enn enkeltartikkelen.

Endrede roller
Mange papirjournalister er skeptiske til utviklingen, men jeg tror ikke det er noen grunn til å ønske seg tilbake til gamle dager. Det mer effektive nettformatet krever noe tilpasning, men gir også fordeler.

En god nettavis er i større grad en samtale mellom leser og skribent, både for hendelses- og innholdsjournalistikk. Å skrive for papir gir foreløpig mer status og flere lesere, men nettbaserte skribenter finner at på nettet får de kjappere korreksjoner og ofte en bedre diskusjon på lengre sikt.

Vil få mer makt
Journalistens rolle endres relativt lite. Internett er, for å sitere Davi
d Weinberger, «små biter løst knyttet sammen». Produsenter av gode biter – enten det er nyheter eller kommentarer – vil få mer etterspørsel direkte mot seg, og dermed mer makt i forhold til sin egen arbeidsgiver.

Kjente skribenter kan lage sine egne nettsteder og ta annonseinntektene selv.

Gode sammenstillinger
Den virkelige utfordringen kommer for redaktører og desk, som må lage så gode sammenstillinger av stoff at folk velger deres inngangsport i stedet for å gå til en søkemotor.

Deres jobb blir kontinuerlig i stedet for episodisk, involverer leserne også på produksjonssiden, og krever stadig reposisjonering av stoff ut fra lesernes reaksjoner og begivenhetenes utvikling. Avisen utvikler seg til et forum for den raske, men lange samtalen, med færre gjentagelser og viktigere historikk.

Sluttresultater vil være færre store aviser, mange små, men totalt med flere lesere og mange flere skribenter. Og det er det all grunn til å være positiv til.

Atlantisk materiale tilgjengelig

Postet den av

Tidligere har New York Times gitt opp å ta betalt for adgang til artikler på nett. Nå er turen kommet til The Atlantic, et kvalitetsmagasin (som publiserte Vannevar Bush’ proto-web-klassiker – i 1945!) av den typen man ikke finner i Norge, og som jeg har tendert til å kjøpe eller i alle fall smuglese i hver gang jeg er i en amerikansk bokhandel. Nå går de hele veien og tilbyr like så godt både det siste nummeret og hele arkivet, uten registrering eller noe som helst annet.

Og dermed er The Atlantic nå et magasin som kan linkes til, tagges og debatteres. Jeg begynner med å lenke til to artikler (som jeg tidligere har villet bruke i undervisningen, men ikke har kunnet) av Tracy Kidder: Flying Upside Down og The Ultimate Toy, begge kapitler fra The Soul of a New Machine (1981), fortsatt den beste studien av et teknisk utviklingsmiljø jeg noensinne har lest.

(Jada, dette var noe jeg skrev om på Applied Abstractions også. Men jeg har et nyttårsforsett å oppfylle, og dessuten er det hyperaktuelt i forhold til dette møtet i PF, som du absolutt må komme på…).

(Via The New York Times og Undercurrent.)

PS: Mens vi er igang, les denne glimrende artikkelen av Matt Miller om hvordan USAs skoler drives mot middelmådighet fordi de er for desentralisert styrt – mens vi her i Norge har middelmådighet delvis på grunn av overdreven sentralisering. Med andre ord: Problemene i norsk skole må løses med tiltak som adresserer våre problemer, ikke andres.

Flermediale redaksjoner og reaksjoner

Postet den av

Hvis du er interessert i teknologi og media (og særlig hva som skjer når nett og papir kolliderer), er det bare et sted du skal være neste mandag, nemlig på dette møtet:

28. januar kl. 1700: Si;D, Vis;D, Web;D: Flermediale redaksjoner og enmediale tradisjoner
(i samarbeid med PF Kultur og Medier og Handelshøyskolen BI)
Sted: Håndverkeren konferansesenter, Rosenkranz gt. 7, Oslo

I disse dager foregår en stille kamp mellom nettbaserte og papirbaserte medier, både i markedet og innad i redaksjonene. Organisasjoner forholder seg som regel til endringer i sine omgivelser ved først å isolere det nye fenomenet, deretter integrere det inn i resten av organisasjonen. Aviser og TV-redaksjoner har hittil som regel hatt Internett som en separat del, men nå er mange av dem på vei inn i integrasjonsfasen. Hva skjer i denne fasen? Hvordan får man dette til? Hva er konsekvensene for journalister og for lesere? Og hvilken rolle spiller den nye sosiale møteplassene på nettet?

Vi har noen andre deltakere på lur også  – og debatten fortsetter i mer gemytlige og uformelle former etter møtet – for eksempel på Stopp Pressen.

Jeg gleder meg til en frisk debatt – hjertelig velkommen! (Og nei, du trenger ikke være medlem denne gangen, selv om vi nok kommer til å prøve å rekruttere deg.)

Oppdatering 25.1: Friskt møte med spennende paneldeltakere! Her er noen referater: e24, Journalisten.no, Journalisten.no igjen (den siste med en nokså perifer tittel – dette var på ingen måte noen hovedkonklusjon.

Oppdatering 2.2: Video tilgjengelig her.