Gudene skal vite at det ikke er ofte jeg er enig med Øystein Djupedal, men jeg er faktisk helt på hans side når det gjelder støtte til utvikling av digitale læremidler. Dagens system, hvor kommunene presses for store summer som går til å kjøpe tunge lærebøker som snart blir utdatert, er rett og slett ikke veien inn i fremtiden. NFFOs formann Kjell Lars Berge og Aschehoug-direktør William Nygaard spår død og fordervelse for bokbransjen, slik de gjør hver gang det er en forandring. Sist de var ute og spådde om fremtiden, mente de at deregulering av bokmarkedet ville bety kulturens død. Nå selges det flere bøker og utgis flere titler enn noensinne, uten at de funnet det nødvendig å endre standpunkt.

Når Djupedal sier at forlagene ikke har gått i front i utviklingen av digitale læremidler, har han helt rett. Forlagene er, akkurat som plateselskapene, helt opphengt i at de skal ha betalt for hvert enkelt eksemplar av en bok, og forstår ikke at de leverer en tjeneste. Kjell Lars Berge og William Nygaard glemmer at lærebokforfattere og forlag eksisterer fordi de fyller et behov – i dette tilfelle behovet for kvalitetskontrollert lærdom tilpasset alders- og læringsnivå. Hvis man kan fylle dette behovet bedre på en ny måte, har ikke forlag og tradisjonelle lærebokforfattere lenger noe å gjøre. Men de finner nok på noe. Tradisjonelle lærebokforfattere kan skrive pedagogisk og er flinke til å systematisere. Det er meget verdifullt i en elektronisk sammenheng. Forlag kan organisere grupper av forfattere rundt prosjekter, drive markedsføring, og ha språkrøktere og andre spesialister tilgjengelig.

Grunnen til at fylkeskommunene her går foran, er at det er de som betaler for gildet – og at de kanskje er lei av å betale hundrevis av millioner kroner for noe som til syvende og sist er tilgjengelig over nettet allikevel.

William Nygaard burde konsentrere seg om å få Aschehoug over fra det cellulosebaserte til den elektroniske informasjonssamfunnet, slik Schibsted er i ferd med å gjøre det for aviser. Kjell Lars Berge burde innse at hvis man tar produksjonskostnaden ut av verdikjeden for en lærebok, blir forfatteren en mye mer viktig person – særlig når lærebøker blir en dynamisk tjeneste. Tenk deg lærebokforfatteren som sitter og hele tiden oppdaterer sin lærebok rett på nett, følger med på hvordan elevene bruker den, skriver dypere artikler og finner stoff til de elevene som vil lære mer om noe, interagerer med lærere som kommer med nye ideer til hvordan stoffet kan brukes.

Og her sitter jeg og forsvarer Djupedal og fylkeskommunen…. Det sier noe om hvor langt bak mål forlagsbransjen og forfatterforeningene er.

Et stort problem i akademia (og, for den saks skyld, mange andre steder) er at når man først har fått en posisjon (gjennom svært hardt arbeid) kreves det ikke stort for å bli sittende. I USA kalles dette "tenure", og fungerer på den måten at akademikere jobber steinhardt tidlig i karrieren for en relativt lav lønn – belønningen er jobbtrygghet etter noen år, når de passerer en komitebedømmelse og deretter blir ansatt for livstid (eller til universitetet går konkurs, noe som faktisk kan skje derover.) Ordningen er ment å sikre professorers uavhengighet – de skal ikke kunne sparkes, fordi at de da kan både forske på kontroversielle tema og trekke sine konklusjoner uten redsel for å miste jobben.

Steven Levitt, en av forfatterne av Freakonomics, mener det er på tide at man slutter med tenure i amerikanske universiteter. Problemet er at etter at folk har fått tenure, så slutter mange (i alle fall på middelmådige universiteter) å produsere, og begynner i stedet å interessere seg for utenomakademiske aktiviteter, enten det nå er konsulentarbeid eller fritid. Man kan få en situasjon omtrent som de reelle arbeidskontraktene øst for Jernteppet for noen år siden: Vi later som vi betaler deg, og du later som du jobber her. Levitt påpeker at tenure-prinsippet ikke fungerer i praksis – den beskyttelse ordningen gir er det rett og slett ikke behov for. (For min egen del vil jeg tilføye at ordningen nok fungerte bedre den gangen kunnskapen utviklet seg litt langsommere enn den gjør nå.)

Levitt foreslår en ordning hvor universiteter avvikler tenure-ordningen, gir folk som har slappet av litt for lenge sjansen til å ta seg inn igjen over en toårsperiode, og deretter begynner å behandle professorer akkurat som andre ansatte i USA (med et relativt svakt stillingsvern.) Som en overgangsordning foreslår han at universitetsansatte bør kunne velge mellom høyere lønn og sterkt stillingsvern – med andre ord, hvis du aksepterer at du kan sparkes, settes du signifikant opp i lønn. Dette vil gjøre det lettere for universiteter å rekruttere faglige innenfor emner som har et attraktivt arbeidsmarked utenfor akademia.

Middelmådighetene eller de som vil slappe av, kan jo bare beholde den eksisterende ordningen….

(En sideeffekt er at manglende stillingsvern kan føre til et incentiv til bare å ansette dårlige folk, for ikke å risikere å bli konkurrert ut. Ergo vil man trenge et målesystem som gjør rekruttering til et målekriterium.)

Dette hadde jo vært en morsom tanke i en norsk sammenheng! 

For et års tid siden havnet jeg i radiodebatter fordi jeg syntes skoler i Norge ikke var flinke nok til å bli kvitt dårlige lærere. Nå ser det ut til at Steve Jobs (og, tilsynelatende, Michael Dell også) er enig med meg. Som de sier: Hvordan skal du kunne drive en organisasjon hvis du ikke kan bli kvitt de folkene som ikke fungerer? I hvert fall ikke med teknologi…..

(Via Scoble.) 

Jon Hoem slår til igjen, med et glimrende innlegg om e-læring. Jeg bet meg særlig merke i hans kommentar om at utdanningssystemet har mistet sitt informasjonsforsprang, men at "Den kommunikative tradisjonen som undervisningen bærer ennå med seg tradisjoner fra en tid da skoler og universiteter var en eksklusiv formidlingskanal."

Dette har forsåvidt stemt – med unntak for enkelte eliteskoler av typen MIT – for mitt fagområde i mange år. Den akademiske publiseringstradisjon (for ikke å snakke om tregheten i vanlige skoler) holder rett og slett ikke tritt, og "practice leads research".

For noen år siden var jeg på et foreldremøte. Noen sendte rundt en liste hvor foreldrene kunne skrive på sine e-postadresser. Alle hadde e-post, unntatt foreldrene til et barn. De var begge lærere.

Da blir det jo ikke helt enkelt å undervise verken om eller med teknologi……

Jon Hoem har et glimrende innlegg om LMS og andre verktøy for digital læring og kunnskapsproduksjon. Jeg er svært enig (1, 2, 3) i hans beskrivelse av problemene med tradisjonelle LMS – deres fokus på brukervennlighet heller enn brukelighet gjør at utviklingen av bruk av digitale verktøy i undervisning og kunnskapsproduksjon stagnerer på et mellomnivå, hvor man automatiserer de rene produksjonsprosessene (som kopiering og utdeling av materiale) fremfor å lage nye modeller for læring og samarbeid. Det er alltid slik med teknologi, men innenfor skoleverket, som har så lite fremdrift i seg selv, er denne bremsen på utviklingen ekstra uheldig.

Professor Charles Nesson ved Harvard Law School (Berkman-senteret, selvsagt) er i ferd med å sette opp en forelesning i Second Life, registrert gjennom Harvard Extension School. (Og bare så det er sagt, Second Life-interiøret minner mye om Harvard.) Reklamefilmen er her:

Her åpner det seg nye markeder for oss som sitter oppe i den norske provinsen – men har bra bredbåndmuligheter. Dessuten slipper man å tenke på at man kanskje bør presse buksen og ta av noen kilo før man gjør seg foran kateteret….

Jeg skal være med i en debatt arrangert av studentparlamentet ved UiO, onsdag 11. oktober kl. 1900 i kjelleren på Samfunnsvitenskaplig fakultet på Blindern.

Temaet er skolepenger ved høyere utdanning i Norge, og av en epost jeg har fått fremgår det at panelet foreløpig består av

– Arild Underdal, tidligere rektor ved UiO og professor i statsvitenskap
– Odd Einar Dørum, stortingsrepresentant for Venstre
– Lina Johanne Strand, leder Studentparlamentet UiO
– Christine Moe Hovind, sentralstyremedlem i Utdanningsforbundet og leder av seksjonen for ansatte ved høgskoler og universitet
– Gunnar Gundersen, stortingsrepresentant for Høyre

Og altså undertegnede, som jeg mistenker er invitert fordi på BI har man skolepenger….

Jeg har, hoderystende, vært vitne til alle de nye lærebøkene (hvor nye de egentlig er, er en annen sak) som har vært anmeldt i avisene i det siste. At det kommer nye lærebøker, er jo greit, men her er det altså snakk om milliardsatsinger på et medium – papir – som koster masse penger og ikke kan oppdateres. Og satsingen er drevet av en reform som også skal øke elevenes kunnskaper om bruk av informasjonsteknologi.

Så – skal man engasjere seg, kreve at det produseres digitale versjoner av lærebøker, at disse legges ut med Creative Commons copyright, og at det sentrale redigeringsarbeidet finansieres direkte av myndighetene? Hmmmm….vet ikke om jeg orker. Det er av og til så slitsomt å påpeke det opplagte, bare for å bli fortalt at "det vil nok ta litt tid" og "du kan ikke forvente at alle er like teknisk orienterte som du er" og så videre. Det faktum at vi har hatt PCer siden tidlig 80-tall og epost (i hvert fall på BI siden 1985) ser ikke ut til å ha betydning.

Så jeg vet ikke om jeg gidder, og er helt sikker på at jeg ikke har tid. Men til å begynne med kan jeg jo henvise til Kai Olsens aldeles utmerkede kronikk om en digital lærebokprosess, samt vurdere innkjøp av av Eystein Eriksens roman "Melding hjem", som ser ut til å være realitetsbasert.

I motsetning til mye av skoledebatten.

Kan jo ikke annet enn å si meg enig med Svein Tore Bergestuen når han sier at det er læreren som betyr mest for læringsopplevelsen, og at hvis du ikke kan formidle, bør du ikke bli – eller være – lærer.

I amerikanske barneskoler får elevene ny lærer (og klassene stokkes om) hvert år – og lærerne har fast klasserom og holder bare på med et klassetrinn. Jeg syntes alltid det var en ulempe, helt til jeg forsto de gode sidene, nemlig at får du en dårlig lærer, har du vedkommende i bare et år. Og at skolens ledelse kan styre elever av ulike typer til lærere som passer best for dem. Dessuten gir det målbarhet, siden samme jobben gjøres hvert år.

Kanskje noe å tenke på? 

Aftenposten har den irriterende uvanen at de ikke legger ut alle elementer i en debatt – og, for den saks skyld at de ikke legger lenker i artikler, men unntaksvis rundt dem. Nok om det – det ble litt debatt av min kronikk "Utdanning, ikke oppbevaring", så her kommer mitt innlegg, med henvisninger til scans av de innleggene jeg svarer på (se også Tor Andres innlegg):

Enhetsskolen overmoden

Å lese reaksjonene på min kronikk "Utdanning, ikke oppbevaring" gir en beklemmende følelse av at skolepolitikere lever i den fiktive norsk-amerikanske småbyen Lake Wobegon – der alle barn er over gjennomsnittet.

Studentrepresentantene Bjelland og Nygaard ser ikke ut til å ha forstått hva jeg sier, og viser til en dansk undersøkelse fra 1995 (hvorfor ikke den sterkt kritiske norske fra 2003?) som viser at skolesystemet reproduserer sosiale klasser. De hopper elegant over at det er enhetsskolen som gjør dette!

I Oslo tar man inn basert mer på geografi enn karakterer, noe som favoriserer faglig svak vestkant fremfor faglig sterk østkant. Hvis ikke det fremmer reproduksjon av sosiale klasser, så vet ikke jeg.

Kunnskapsminister Djupedal er mindre dogmatisk: Han erkjenner problemet, er uenig i løsningen, og viser til rapporter som berømmer Norge for ikke å ha nivådeling, som gir større forskjeller. Men: Begge rapportene snakker om nivådeling i tidlig alder (inntil 12 år), ikke på videregående.

Differensiering løser ikke alle problemer, men kan hjelpe både flinke og svake: Flinke elever kan undervises i større klasser, med mer studiepreg og selvstendig arbeid, fordi mindre tid går med til disiplinering og motivering. Dette frigjør ressurser til de mindre flinke – man kan ha mindre klasser i svakere skoler. Man kunne også – formastelige tanke! – differensiere lærernes betaling: Bedre betalt jo svakere elever.

Når systemet ikke tillater differensiering, skjer den på utsiden, noe som i Norge vil si IB, Bjørknes, privatskoler av varierende kvalitet, og innkjøp av leilighet nær gode skoler. Med kontakter og penger utkonkurreres elever uten andre ressurser enn sine egne evner.

Videregående skole har middelmådige resultater, reproduserer sosiale klasser og er basert på at alle er like og skal behandles likt, uansett. Når resultater uteblir, og forutsetninger ikke holder, skal teorier revurderes.

Enhetsskolen, på videregående nivå, er overmoden for revurdering.

Nok en kronikk i Aftenposten, denne gangen om vårt vanskelige forhold til differensiert utdanning. Gjengitt med lenker og litt annen språkføring herunder.

Denne var vanskelig å skrive – ikke fordi selve konklusjonene er så vanskelige å trekke, men fordi den rører ved grunnholdninger i det norske folk. Dette er en kronikk alle er enig i helt til deres eget barn ikke kommer inn på den lokale skolen. Jeg har allerede fått kommentarer som sier at «flinke barn» ikke har godt av å være sammen med hverandre, for de er svake sosialt. Det er med andre ord slik at er du flink, så er du ikke sosialt anlagt. Akkurat som det tydeligvis er slik at det ikke er mulig å være rik og lykkelig.

Akk ja.

Les videre →

Inge Eidsvågs glimrende kronikk i Morgenbladet, Bedre skole med frie lærere (dessverre bak Morgenbladets betalingsvegg), fortjener et større publikum. Han viser hvordan lærernes sosiale posisjon (som nådde sitt høydepunkt da standen sto imot Quislings nazifiseringsforsøk under krigen) gradvis har blitt underminert av teoretisering av pedagogikk, stadig flere omsorgoppgaver pålagt skolen, og minkende autoritet fordi stadig større andel av foreldrene har mer utdannelse enn læreren. Som han sier: «Lærerne hadde vært fortroppen i utdanningsrevolusjonen, men som så mange andre revolusjoner spiste også denne sine barn.»

For å gjenvinne autoritet og skape en god skole, må lærere slippes fri:

Læreren er trollmannen som skal motivere, aktivisere, integrere, differensiere – og undervise. Denne læreren kan ikke lenger hente sin autoritet verken fra tradisjonen eller sin samfunnsmessige status. Da gjenstår tre kilder: faglig kunnskap, pedagogisk dyktighet og personlig autoritet. I 1962 skrev Jens Bjørneboe, selv lærer i syv år, essayet «Læreren og eleven». Der sier han at «lærerens egentlige arvesynd er to laster»: pedanteri og humørløshet. Bare én stemning kan få en lærer til å beholde den rette blanding av humor og bestemthet overfor sine elever, år etter år. Det er at «han går til sitt arbeid i klassen med glede«, sier Bjørneboe.
Hvordan forøker vi summen av glede hos norske lærere? Mitt svar er: ved meningsfylde, pedagogisk frihet, tillit og anerkjennelse. Vi må se en mening med vårt timelige strev i klasserommet. Vi må gis frihet til å forme lærerrollen med all den faglighet, entusiasme og oppfinnsomhet vi besitter. Vi må ha en grunnleggende tillit hos våre elever, foreldre og politikere. Og vi må erfare at det arbeidet vi gjør anerkjennes og settes pris på av våre arbeidsgivere.
Hvis det er et fnugg av sannhet i John Steinbecks ord om at «a great teacher is a great artist», da må kunstnerens frihet også gjelde for læreren. Det er ikke en frihet fra, men frihet til. Ikke frihet til å bestemme hva vi skal undervise om, men hvordan. Ikke frihet fra hardt arbeid, men frihet til å legge all vår sjel i forberedelsene. For det er i forberedelsene all god undervisning begynner, og den faglige forberedelsen er viktigst. Går vi lærere på akkord med faglig dyktighet, da sager vi over den grenen vi sitter på. Da blir vi miljøarbeidere – og bare det.

Og ikke særlig respekterte miljøarbeidere heller. Anbefales – også som lesning for Utdanningsforbundet, som med sin hårdnakkede holdning at alle lærere er like og at alt blir bra bare man får de rette reglene på plass er i ferd med å fjerne siste rest av autoritet fra den kanskje viktigste ressursen vi har i vår marsj mot det mytiske kunnskapssamfunnet.

Kristin Clemet etterlyser en debatt om handel med utdanning i siste utgave av Morgenbladet. Stadig flere studenter fra Norge studerer i utlandet, og vi får stadig flere utenlandske studenter. Hun peker på to mulige problemer med en økende kommersiell utveksling av studenter: Hvordan sikre at vi i Norge ikke får dårlige studenter, og hvordan sikre at rike land ikke dumper dårlig utdannelse på fattige land som har enorm etterspørsel og dårlige muligheter til selv å levere.

Jeg vet ikke, jeg. Norge er så dyrt å bo i (og nordmenn så lite imøtekommende) at lav kvalitet på utenlandske studenter etter mitt skjønn ikke er noe stort problem. I hvert fall har jeg ikke opplevd annet enn at mine utenlandske studenter er like gode som norske – svært ofte er de også flinkere, og definitivt mer arbeidssomme. Det ser ikke ut for meg som om problemet er å få tak i dem, men å få dem til å bli her etter at de er ferdige – ikke fordi de ikke vil, men fordi vi ikke gir dem jobb. Jeg har sett litt for mange av mine utenlandske studenter slite med å få jobb i norske firma, og det er ikke fordi de ikke er flinke nok.

Når det gjelder å dumpe dårlig utdannng i u-land, så er dette et problem. Etterspørselen er stor, og det er lett å åpne B-utgaver av egne utdanningsinstitusjoner i utlandet, eller å lage dårlige skoler i Norge og få inn utenlandske studenter, slik det skjedde med kinesiske studenter for noen år siden (skolen het Norsk Instrument Akademi, og gikk etterhvert konkurs).

Jeg er litt usikker på hva slags debatt Clemet etterlyser, men etter mitt skjønn er den største effekten av utdanningsmarkedet at konkurranse mellom utdanningsinstitusjoner innenlands blir mindre viktig enn konkurranse om å beholde så mange som mulig av de beste studentene i landet (eller i alle fall å få dem tilbake etter et utenlandsopphold) og samtidig tiltrekke seg så mange gode studenter fra utlandet som mulig. Vi måler ikke det nå – utenlandsstudenter kommer gjerne inn på ulike ordninger eller som utveksling – men synlighet i søkerdata og ulike former for sammenligninger av skoler vil gjøre dette synlig (og vi vil få lange diskusjoner om dette er bra eller ikke. Det er bra.)

Hva gjelder fattige lands utdanningsbehov, så starter de med å sende sine studenter utenlands, og mange blir der. Samtidig inviterer de utenlandske læreinstitusjoner til å etablere seg lokalt, ofte i samarbeid med egen institusjoner. (BI har en skole i Littauen, for eksempel, og et langvarig samarbeid med Fudan-universitetet i Kina.) Ettersom tiden går, blir de lokale skolene bedre og mer selvstendige (egen forskning, rekruttering av utenlandsutdannete egne borgere). Dette skjer i Kina (som er i ferd med å frigjøre seg, i alle fall innen business) og India (som har hatt glimrende utdanningsinstitusjoner lenge, og nå begynner å få tilbake sin diaspora av vellykkete teknologer til den raskt voksende tjenesteindustrien.)

Ettersom tiden går og dette markedet blir globalt og frigjort, vil studenter flyte til skoler etter kvalitet og spesialkunnskaper. Kvalitetskontrollen gjøres ved synlighet og etterhvert ved en mer formalisert form for "collaborative filtering", sannsynligvis elektronisk.

Selv har jeg tenkt praktisere litt i det globale markedet – jeg har fått et forelesningsoppdrag ved Indian School of Business i Hyderabad til våren. Jeg er ganske oppglødd over det – skolen er kjempebra og det skal bli en utfordring med hardt arbeidende studenter og en knakende god medforeleser. Men jeg lurer på om ikke mange nordmenn vil se på det å forelese i India som en form for u-hjelp?

Gudleiv Forr etterlyser en kulturrevolusjon på lærerskolene. Dette blir jo bare bedre og bedre.

Tiltredes. Forutsatt strengere krav til faglighet og alt det der…

Nyheten om at norsk lærerutdanning har kvalitetsproblemer er ingen overraskelse – men se kommentarene i Dagbladet, som gir enda klarere karakteristikker (med dårlig rettskrivning). 40% drop-out rate første året, 25 timer forelesning i uken (er ikke dette et studium?), svake inngangskarakterer, lite jobbing – og, ikke minst, en oppfatning av utdanningen som irrelevant for fremtidige arbeidsoppgaver. Rom for forbedring, med andre ord.

Rapporten foreligger til sommeren, men prosjektbeskrivelsen ligger her og  her.

(Via Depesjer, selvfølgelig. Fabelaktig webtjeneste, med RSS.)

Telefonen har ikke stått siden dette intervjuet i VG, som egentlig ikke er noe annet enn det jeg skrev i Aftenposten for flere år siden. Journalisten hadde vært på fagseminar om realfag og konsentrerte seg altså om dette poenget. (Pussig nok klarte VG Nett å snu overskriften til "Sluttpakker vil gi dårlige lærere", som jo ikke er det jeg sier.) Det har blitt intervju på P4 og NRKs Norgesglasset og andre telefoner.

Pussig hvordan media henger seg opp i fargerike formuleringer av policies som a) burde være selvsagte, og b) bare er en liten del av løsningen. Men, som jeg sa til en intervjuer: Hvis et slikt radikalt forslag kan føre til at grensene for hva som anses moderat flyttes litt, at skoleledere begynner å følge opp både gode og dårlige lærere litt mer, og at endel dårlige lærere begynner å tenke over hva de holder på med, så er kanskje noe oppnådd.

Min eks-kollega Jim Ware gir en oversikt over lærermangelen i USA, hvilket viser at det ikke bare er Norge som har problemer.

Her forleden overhørte jeg en samtale mellom min kone og to lærerstudenter. Min kone spurte hvor de skulle bli lærere etter ferdig utdannelse, og de svarte begge: "I småskolen eller på mellomtrinnet, for på ungdomsskolen er matematikken for vanskelig."

Og jeg tenkte: En person som ikke klarer ungdomsskolematematikken, har ikke noe å gjøre i et klasserom. Ikke på småskolen engang.