Kategoriarkiv: Et land i verden

Etterutdanning er den nye oljen

Postet den av
Svar

Nok en kronikk i Aftenposten med Silvija Seres. Også gjengitt i BI Business Review.

Etterutdanning er den nye oljen

Silvija Seres og Espen Andersen

«Det store kunnskapsgapet» beskrives som en av de største samfunnskonsekvensene ved de raske teknologidrevne endringene vi er i. I dag har vi ikke et utdanningssystem som kan lukke det. For hvordan lager man et pensum for det ukjente?

Og hvordan tester man for det utdaterte? Datateknologien skaper en overflod av gode og billige tjenester og produkter.

Samtidig skaper den profesjonelle flyktninger gjennom automatisert produksjon og friksjonsfri informasjonsdistribusjon.

Kan være både voksen og lovende

Digitalt fordrevne fagpersoner – og det er mange av dem – møter stor likegyldighet fra samfunnet og arbeidsgivere.

Mens vi er enige om at noe må gjøres med ungdom som forlater skolen, sees deres voksne motparter som en tapt sak, med en fremtid med AFP, NAV eller «liksomjobber». Vi har glemt at man kan være både voksen og lovende.

Dette er ikke bærekraftig. Vi kan ikke fortsette å smile og klappe for teknologientusiaster som overbeviser om at «alle over 35 år er utdaterte» og snakker om Don Tapscotts «digitale innfødte» som den ubestridte kilde til fremgang.

Med stadig bedre helse og forventet levealder, skal mange av oss helst jobbe til vi er godt over 75. En vanlig høyere utdanning ender gjerne ved 25 års alder, og da blir arbeidslivets matematiske midtpunkt 50 år – gått ut på dato – ifølge dagens holdninger. Har vi råd til å kaste bort halvparten av folks yrkesliv ut fra en oppfatning at man ikke kan lære noe i moden alder?

Flere arbeidstagere må forbli relevante

Rekrutteringsvaner gjør saken verre. Det er et press mot å ansette og forfremme stadig yngre (men, faglig befestede) helter. Satt på spissen er drømmeprofilen til den nye topplederen en 30-åring med 20 års relevant erfaring og gjerne en doktorgrad.

Det er ikke mange av dem – og de som finnes, blir også snart irrelevante. Vi må gjerne streve for å tiltrekke slike stjerner, men vi må også sørge for at andre arbeidstagere forblir relevante og attraktive.

Heldigvis finnes det muligheter nettopp i denne nye digitale splitten. Mens robotene og kunstig intelligens overtar mange jobber, kan de også skape ny effektivitet og overskudd i samfunnet som kan brukes til etterutdanning.

En tillitserklæring

Tanken om etterutdanning er selvfølgelig ikke ny. Den er minst like gammel som fagbevegelsen.

Men disse endringstider krever at den utføres mer motivert og mer konsentrert enn før.

I dag er etterutdanning en slags bonus for dem med initiativ, en mulighet til egenutvikling uten sterke koblinger til jobbincentiver.

Det er slik fordi vi i altfor stor grad vurderer, ansetter og forfremmer basert på tidligere skolering og erfaring, heller enn tilpasningsdyktighet og læringsvilje.

Kurs i arbeidslivet oppleves av altfor mange som en ferie- eller straffekoloni. De bør sees på som en tillitserklæring og et underforstått løfte om stadig relevans.

Det er også utfordringer med utdanningenes form.

Læringskrav og metode er i altfor stor grad statiske og silobaserte – vi former utdanning for fremtiden ved å se i bakspeilet.

Richard Riley, USAs utdanningsminister under Bill Clinton, sa at «utdanning må forberede unge for jobber som i dag ikke finnes, med teknologier som ennå ikke er blitt oppdaget, for å løse problemer vi ennå ikke er klar over».

Instrumentelle evner er minst like viktige som konkrete fag.

Pensum for det ukjente

Vi må lære å lære, håndtere kompleks og tvetydig informasjon, kreativ problemløsing, kritisk tenkning, etisk refleksjon og samarbeid på tvers av kulturer og fagområder.

Et pensum for det ukjente må videreutvikles i tre dimensjoner: Innhold, tilrettelegging, og evaluering.

Det skapes nok spennende og nytt innhold både på våre egne gode høyskoler, universiteter og internasjonalt, der mange av verdens beste læringsinstitusjoner åpner store kurs som såkalte MOOCs (Massive Open Online Courses).

Det finnes gode nye digitale verktøy for å rigge til en individuell tilrettelegging, med mekanismer for dynamisk utvikling basert på læringsevne og interesse, slik som Udacity, Coursera, Google’s Apps for Education og et utall spennende oppstartselskaper, også norske.

Opplæringens akilleshæl

Andre relevante trender innen tilrettelegging er mobil undervisning, bruken av big data, «hvor som helst og når som helst»-læring, nye kommunikasjonsverktøy mellom lærere, elever og diverse foresatte (for eksempel sjefer) og mange nye kreativitetsverktøy på tvers av alle medier.

Datamaskiner, skyen og internett tilbyr en svært effektiv og ny infrastruktur, innhold og lim mellom alle parter. Det finnes også spennende forskning rundt effektiv pedagogikk og didaktikk relatert til digitalisert læring.

Evaluering er den digitale opplæringens akilleshæl. Personvern er godt håndtert, men det er lett å omgå identifikasjonskrav.

Skal en utdanning være attraktiv, må den kunne verifiseres, så man kan knytte incentiver til den.

Det finnes spennende nye metoder og verktøy (også fra norske selskap) for å løse dette også – basert på automatisert eller manuell testing av resultater av utdanningen, for eksempel automatisk analyse av programkode eller prosjektarbeid.

Tiden er inne for å satse

Så må vi gjøre det lett å gjøre det rette, altså sørge for at det skapes en ny og entusiastisk kultur rundt slik etterutdanning. Dette gjør vi gjennom de rette incentivene, både fra det offentlige (for eksempel kunnskapspolitisk, gjennom fagbevegelsen og nye utdanningsrettigheter) og selskapene som fletter etterutdanning inn i ressursstyringen sin.

Dette må også skje på tvers av fag- og industrisiloer, da det meste av innovasjon fremover kommer til å skje nettopp på slike tverrfaglige arenaer.

Ansatte må også ville dette selv, ikke på tilfeldig og sjelden basis, men som en viktig og planlagt del av sitt ukentlige og langsiktige arbeid.

Ledere og politikere sier ofte at «våre folk er vår viktigste ressurs». Tiden er inne til å satse bevisst på videreutvikling av våre viktigste ressurser. Vi går fra kunnskapssamfunn til læringssamfunn – også for toppledere og politikere – og da må alle tilbake til både den digitale og fysiske skolebenken.

Om UD og terror og hvor folk er hen

Postet den av
1

Så har det skjedd igjen – denne gangen i Nice, med en lastebil som våpen og tilfeldig forbipasserende som ofre. Jeg er i Nice i alle fall en gang i året, kjenner folk som både er der akkurat nå og folk som har leiligheter i nærheten og i alle fall i teorien kunne vært der – og man bekymrer seg jo. På TV ser man de vanlige reportasjene – hva som har skjedd, videoer fraUDI-Nice tilskuere, politikere som uttrykker sorg og fordømmelse, og Utenriksdepartementet (UD) som sier at såvidt de vet er ingen nordmenn skadet, men at man jobber med saken.

Det UD gjør er å ringe til folk som har meldt fra til dem at de kommer til å være i utlandet, noe man kan gjøre på denne websiden. Problemet med en slik side er at det er ikke mange som registrerer seg – og det er ikke helt enkelt da heller, for selv om man oppgir at man ofte oppholder seg i Nice, for eksempel, er det jo slett ikke sikkert at man er der akkurat når det gjelder. Eller kanskje man er registrert et annet sted (Italia, for eksempel), men har tatt en liten avstikker til Nice.

Det er muligens litt smakløst å bruke Nice som eksempel her, men i alle fall: Et selskap jeg setter i styret i, SmartHelp, har faktisk utviklet en løsning UD (og andre organisasjoner) kan bruke. SmartHelp, som jeg har skrevet om før, er utviklet for at man skal kunne dele sin posisjon med nødhjelpsentraler (hvis man har gått seg vill, for eksempel) eller venner/familiemedlemmer (hvis man skal møtes). Den tillater også kommunikasjon med en nødsentral (via chat) hvis man ikke kan snakke (f.eks. hvis man er døv eller gjemmer seg for noen.)

terroreksempelNå har vi imidlertid laget en ny løsning, for bedrifter og organisasjoner som ønsker kommunisere med folk som er innenfor et visst område. Vi har et stykke programvare, SmartHelp Decision Support (se skjermbildet), som gjør at man kan definere et område (en sirkel eller firkant på et kart), få øyeblikkelig beskjed om noen av ens ansatte (eller, i UDs tilfelle, norske borgere) er innenfor dette området, og kontakte dem (de får en melding om de vil dele informasjon, eller blir direkte synlige hvis de har gitt tillatelse på forhånd). Dette er skalerbart (tusenvis av brukere) og man kan sende ut spørsmål som f.eks: “Er du i sikkerhet?” med en Ja eller Nei el.l. knapp. I en krisesituasjon kan man dermed raskt filtrere ut alle de personene man ikke trenger å kontakte. Etter 22. juli 2011 brukte en bedrift jeg kjenner til, som hadde kontorer i nærheten av regjeringsbygget, mer enn to dager på å få kontaktet alle sine ansatte (ringe til dem, ferietid etc.) for å forsikre seg om at de var OK.

Et annet eksempel: Sett at du er sikkerhetsansvarlig for et stort firma, og mottar en bombetrussel som gjør at man må evakuere en bygning med flere tusen ansatte. Hvis alle ansatte har SmartHelp på sin telefon, kan man kjapt kommunisere med alle, og se på kartet hvor de er (begrenset av GPS-nøyaktighet). Man kan definere en sone utendørs som møtepunkt, be alle gå dit, og få automatisk beskjed om alle som er innen sonen. Dermed vet man svært raskt hvem man ikke vet hvor er. (Gitt god nok posisjonering ville man faktisk kunne spørre “Er bygget tomt?”, og hvis ikke, hvem er igjen og hvor er de?)

rumorsparisEller for å ta et svært aktuelt eksempel: Da det smalt i Nice i går, ville UDs sikkerhetspersonale kunne definere Nice som et område, sende melding til alle som har lastet ned appen og, sende spørsmål om de var OK, og få vite dette i løpet av minutter. Man ville også kunne varsle om ting gjennom en sikker og offisiell kanal (det blir mye rykter i slike situasjoner).

Det samme vil naturligvis fungere i Norge, for et selskap som har ansatte som er ute og reiser eller ikke jobber på faste adresser, som f.eks. byggenæringen (og det er faktisk noen store firma der ansatte bruker denne appen til å dele posisjon med hverandre dersom noe skjer.) Eller for Oslo-politiet, som kan sende meldinger til alle som er innenfor et visst område, heller enn en Twitterstrøm som går overalt.

Dette fungerer over hele verden der det er mobildekning. Da Statoil hadde et angrep mot Amenas i Algerie, lå ansatte ute i ørkenen og gjemt ulike steder på basen og kommuniserte via telefon. Med denne appen og det bakenforliggende systemet ville Statoil kunne se hvor de var og kommunisere sikkert med dem.

Personvern, sa du? Både Fredrik Øvergård (CEO) og jeg er medlemmer av Digitalt Personvern – alt i dette systemet er personvernsikret opp og ned og frem og tilbake. Og det er skalerbart.

Noen som kjenner noen i UD? Andre store bedrifter som ønsker seg noe slikt?

Her er en presentasjon du kan vise dem, og så er det bare å kontakte meg eller Fredrik:

Solnedgang speilet i regnvær

Postet den av
Svar

Norsk sommer, med andre ord…solnedgangspeiletiregnvær

Norwegian opp og ned (og hva er egentlig omdømme?)

Postet den av
Svar

I det siste har jeg fått endel henvendelser fra journalister som vil ha meg til å kommentere Norwegians omdømmesituasjon, basert på en rekke artikler om kanselleringer og forsinkelser, dårlig informasjon, boikott fra FrPs stortingsgruppe, krangling mellom personale om fritimekjøp, vanskeligheter med flyvetillatelse for det engelske datterselskapet, wet-leasing og damp-leasing, og så videre. Jeg unnlater som regel å svare på slike spørsmål fordi a) omdømme er etter min mening uinteressant inntil det slår ut i salgsstatistikken, og b) mange av spørsmålene er av typen «hva tror du skjer nå?», som i alle fall ikke har noe med strategi å gjøre.

Nå er det riktignok slik at den pressen bygger opp, vil de også rive ned – for noen år siden var Bjørn Kjos immun mot presseoppslag, han bare smilte og sa «Vi skal bare fly folk billig, vi, hehehe…». Nå ser det ut til at han og Norwegian ikke kan gjøre noe riktig. Men hva ligger bak disse vanskelighetene? Som vanlig er nok svaret mer komplekst og kanskje litt kjedeligere enn folk flest (og i hvert fall endel journalister på deadline) tenker. Her er noen av mine punkter:

Norwegian-traffic-2015Norwegian er ikke lenger et norsk selskap.
Norwegian har nå godt under halvparten av passasjerene sine til og fra Norge, og så og si all veksten skjer utenfor Norge, særlig på langrutene. Dette betyr internasjonale baser og internasjonale lavprisbetingelser, som ikke inkluderer voldsommen mengder service eller et stort apparat for å håndtere uforutsette hendelser. Samtidig er forventningene, både fra ansatte og endel publikum, at Norwegian fortsatt skal være «norsk» i serviceressurser og passasjerforhold. Men selskaper har en tendens til å fokusere sin energi der hvor veksten skjer, og det er ikke i Norge. Dermed får man situasjoner der Norge rett og slett er nedprioritert – fordi man sender eksisterende ressurser til vekstområdene og leier inn ekstrakapasitet fra andre selskaper når det viser seg å være feil.

Det er litt interessant å sammenligne Ryanair og Norwegian her. Begge er billigselskaper, men Norwegian har et image som ligger litt over Ryanair, i alle fall i Norge. Om Ryanair – et selskap jeg kaller «desperat lavpris» – hadde hatt de samme problemene som Norwegian, tror jeg reaksjonen hadde vært mer «typisk Ryanair, sånn har de alltid vært, men de er jo billige», heller enn den skuffelsen man ser med Norwegian. Det samme gjelder nok forholdet mellom ansatte og selskap – jeg tror mye av den animositeten man ser mellom endel av personalet og ledelsen i Norwegian bunner i en skuffelse over at selskapet ikke lenger er lite, norsk og oversiktlig.

Norwegian er ikke lenger et lite og enkelt selskap.
Norwegian har nå over 4.500 ansatte og har datterselskaper over hele kloden. Samtidig har bedriften alltid vært «liten» i den forstand at overhead – administrasjon og ledelse – har vært svært liten, særlig sammenlignet med «incumbents», det vil si de tradisjonelle flyselskapene som SAS, BA og Lufthansa. En liten stab og ledelse er en fordel kostnadsmessig og ved at man har korte beslutningsveier. Norwegian har vært nølende med å øke stab og ledelse fordi man har vært redd for å dra på seg utgifter som gjør at man kan havne i samme situasjon som SAS var – og dermed måtte gå gjennom tunge slankeoperasjoner. (En bekjent fortalte meg at da Norwegian skulle åpne flygninger til Fort Lauderdale, sendte de, nøkternt nok, en person. Vedkommende ble møtt med brask og bram og musikk av flyplassledelsen i USA, med påfølgende beklemthet om mismatch mellom avsender og mottaker.)

En slank organisasjon av Norwegians type har lite slakk til å håndtere uforutsette hendelser, enten de faktisk er uforutsette (som en overtidskontrakt som blir sagt opp) eller regelmessig uforutsette (som forsinkelser på enkeltflygninger.) En stram organisasjon vil koste mindre i daglig drift men ha mindre ressurser å sette inn inn når ting ikke lenger kan løses via eksisterende systemer.

Så er spørsmålet hva Norwegian kan gjøre med det – og om selskapet har nådd en kritisk størrelse der endringer i ledelsesmodellen kanskje er nødvendig. Jeg har alltid hatt sans for en klassisk artikkel av Larry Greiner, først skrevet i 1972, om «evolusjon og revolusjon ettersom organisasjoner vokser«. Artikkelen snakker om at organisasjoner går gjennom vekstfaser og får kriser ved ulike størrelser. Jeg lurer på om ikke Norwegian nå står i en situasjon der verden har blitt litt for kompleks for organisasjonen slik den er nå, og at organisasjonen derfor må endres noe. Dette skjer kanskje ikke så mye på grunn av størrelse – Ryanair er mye større, men har enkle strukturer – men fordi Norwegian opererer en mer kompleks tjeneste enn Ryanair og ikke minst fordi man opererer mot markeder som er klart ulike (intranordisk halvregulert, europeisk lavpris, og interkontinental langdistanse) der ledelsesutfordringene er forskjellige på grunn av ulikheter i vekstfaser, forhold til myndigheter, servicekrav og markedsføring.

Også fagforeninger er i en konkurransesituasjon.
Som alle tilbydere av en tjeneste konkurrerer også fagforeninger om sine kunder – og fagforeninger i flybransjen har slitt med markedsandel og relevans i de siste årene. Knallharde konkurransevilkår gjør at forhandlingsgrunnlaget er tynt, nærmest uansett. Internasjonalisering gjør at betingelser og karriere knyttes opp til internasjonale forhold, ikke mer oversiktlige norske. Og mange av fagforeningenes kontroll- og forhandlingsmekanismer er ikke blitt globalisert i den takt og omfang som selskapene har gjort, selv om mer omfattende internasjonalt samarbeid er i ferd med å etableres. Dette gir seg mange utslag – en av dem kan være halvsanksjonerte aksjoner av typen overtidsnekt og sykemeldinger på det verst tenkelige tidspunkt, rent operasjonelt. SAS hadde en «go harry»-aksjon for 10 år siden, ting kan tyde på at i alle fall noen av Norwegian piloter og kabinpersonale tenker i samme retning.

Om dette er et resultat av umenneskelige arbeidsforhold eller bortskjemthet skal ikke jeg uttale meg om, men det er jo et tankekors at selskapet virker lite forberedt på den slags reaksjoner. Det er kanskje fordi reaksjonene for en vekstorientert ledelse ikke synes økonomisk rasjonelle, men i stedet kulturelt eller psykologisk betinget.

Norwegians ledelse har alltid vært svært operasjonelt fokusert – de få gangene jeg har snakket med Bjørn Kjos, har han alltid vært opptatt av drivstoffkostnader og fyllingsgrad, de to kanskje viktiste operasjonelle parameterne for et flyselskap. Det fungerer flott så lenge selskapet vokser og tilbyr noe enkelt. Når fagforeninger og personale ser på selskapet som noe mer, noe institusjonalisert, og treffer sine strategiske beslutninger innenfor den rammen, blir det crash mellom tall og tale.

En korsvei for Norwegian?
For meg virker det som Norwegian står ved et veiskille – en krise som krever en nytenking rundt hvordan selskapet skal organiseres og drives videre. Et beinhardt billigselskap a la Ryanair er en mulighet, men det vil ikke klare å håndtere komplekse utfordringer og vil bli møtt med en intens motstand fra fagforeninger og myndigheter. Ryanair kjemper fra skanse til skanse og legger flere og flere av sine baser under «bekvemmelighetsflagg.» Jeg tror ikke det er dit Norwegians ledelse ønsker å gå. Samtidig er man, med rette, livredd for å havne i samme situasjon som SAS, som har måttet gå gjennom en forferdelig omstilling og nesten konkurs før fagforeningene tok til vettet.

Det er en uhyre vanskelig balansegang mellom klar økonomisk rasjonalitet og noe mindre klar organisasjonsidentitet under kompleksitet. Nøkkelordet er kommunikasjon, men å skape klarhet i en slik verden og samtidig opprettholde vekst og lønnsomhet er ikke på noe måte en enkel oppgave.

Rygge og Ryanair igjen

Postet den av
Svar

8adaece8fc108111f0748bce8da7c7d3Mye diskusjon om Rygge og Ryanair – her er et intervju i e24.no og et i Dagbladet. Samt en diskusjon i e24’s podcast Valebrokk & Co.

Og ferdig med det. Synes fortsatt diskusjonen burde fokusere på fremtiden og hva Rygge kan bli, ikke hva det kunne ha vært i en annen verden. Men vi er kanskje ikke helt der ennå.

Pris eller kø i helsevesenet

Postet den av
1

Aftenposten melder at leger snakker best med likesinnede og at pasienter med høy utdannelse og høy lønn får bedre behandling.

Og jeg er forundret over at noen er forundret.

Det er bare to måter å fordele knappe ressurser på: Pris eller kø. Enten betaler man for å komme foran i køen med penger (noe vi ikke har i Norge, og slik bør det være), eller også betaler man med tid. I valget mellom to behandlingsformer, skal legen velge den som fungerer best for pasienten, men han eller hun må også ta kostnader med i betraktningen.

Avgjørelsen av hvor fort og hva slags behandling pasienten skal ha taes av legen, men basert på kriterier som er mer eller mindre kjent. Pasienten (eller de pårørende) må argumentere overfor sykehus og NAV for å bli prioritert opp eller for å få en behandling legen kanskje ikke hadde tenkt på. Det er også en stor koordineringsjobb å gjøre – i alle fall for sykdommer med lav status – og det er pasienten (eller pårørende) som må gjøre den jobben, siden leger og sykehus søker tilflukt i spesialisering for å holde pasientantallet og kunnskapsbredden på et håndterbart nivå.

Vi har hatt syke barn i endel år, og har fått gjennom en hel del behandlinger og støtteordninger ved å sette oss inn i det medisinske og det rettighetsbaserte, ved konsekvent å snakke legenes og saksbehandlernes språk, ved å vise til lover og regler og forskning, og ved ikke å gi seg, men sende inn søknader og klager og rapporter og ny informasjon og hele tiden huske hva som tidligere har skjedd.

Min kone og jeg er såkalt ressurssterke, om ikke i penger (utover at vi har råd og energi til å bruke tid) så i evne til å finne, syntetisere og kommunisere informasjon. Vi vet at vi ikke skal be om det umulige, bare det som vi mener rimelig, og at vi må sannsynliggjøre ting i forhold til kriterier. Vi vet at beslutningstakere i det offentlig gjerne vil hjelpe, men er hemmet av manglende kunnskaper og behov for ryggdekning for sine beslutninger. Og så gjør vi, i større eller mindre grad, jobben som trengs.

Men jeg har vondt i maven ved tanke på mange av de vi har møtt som ikke har tid, kunnskaper, kommunikasjonsevne og iherdighet nok til ikke å ta et nei for et nei og lete etter andre og bedre løsninger. De som kanskje selv er syke, er alene, eller som ikke forstår begrunnelsen for et avslag eller hva neste trinn i prosessen er og må stole på enhver autoritet.

Jeg har ikke dårlig samvittighet fordi vi har gjort en innsats for døtrene våre. Og jeg har ingen enkel og billig løsning på problemet. Men er, som sagt, forundret over at noen tror det er annerledes.

Civita og delingsøkonomi

Postet den av
Svar

civita-notat_09_2016-225x313Notater til meg selv mens jeg leser gjennom Civitas notat om delingsøkonoomi, skrevet av Steinar Juel:

  • Hovedinntrykk: Bra notat, får med seg mye, noen unøyaktigheter er og der. Svært enig i at dette ikke er noe nytt i prinsippet, bare i gjennomføringen.
  • Figuren om økning i trafikken (figur 1, side 5) uten særlig nedgang i drosjetrafikken i New Orleans må brukes med forsiktighet. Mitt inntrykk er at New Orleans har et høyere servicenivå på sine drosjer enn mange andre steder i USA. Drosjene har også et konkurransefortrinn i at det er bare de som kan kjøre i bysenteret, inkludert French Quarter, og svært mange tilreisende skal jo nettopp dit. Trenger kanskje ikke å ha noe å si for trafikken til French Quarter, men er du først der og skal hjem igjen, er det drosje som gjelder. (Kilde: Snakket med fire taxisjåfører da jeg var i New Orleans i april i fjor, de var ikke nervøse for Uber.) Samtidig vet vi at prisen på drosjeløyver i New York har falt dramatisk og utløst panikk og merkelige forslag fra løyveeiere.
  • Bra diskusjon om enkeltmannssforetak og eget valg av velferdsnivå.
  • Interessant diskusjon om drosjenæringen i Norge. Et frislipp vil gi større sentraler fordi folk vil trekkes til dem (nettverkseksternaliteter) av den enkle grunn at jo større selskap, jo større sjanse for at en av deres drosjer er ledig og i nærheten. Dette kan motvirkes gjennom å ha et felles, digitalt bestillingssystem som kan være regulert, f.eks. slik at alle må melde tilgjengelig kapasitet der, og som kan tracke sjåførenes servicenivå. Vil tillate lik konkurranse. Et offentlig Uber, om du vil. kan også ha med regulering om hva slags service man skal tilby (f.eks. pålegge taxisjåfører å ta med passasjerer med hund, som kan være et problem i Oslo idag.)
  • Alt i alt, greit dokument som bringer diskusjonen om endringer i regulering videre og peker vei mot en mer effektiv og service-vennlig taxitjeneste.

Post-post-post

Postet den av
Svar

En av mine klienterfrimerker holder til i det store utland der man er litt mindre digital enn i Norge – og forlanger at jeg sender inn «originaler» når jeg har vært ute og reist. Jeg synes det er nokså ironisk, siden mesteparten av mine kvitteringer er utskrifter av PDF-dokumenter sent til meg fra SAS og Flytoget og andre tilbydere, men uansett tvinger det meg til å finne frem penn og konvolutt og frimerker og brevvekt og Postens prislister og, vel, det er forbausende hvor mye man kan glemme fordi man ikke gjør det så ofte.

I alle fall, dette fikk meg til å reflektere over det faktum at jeg ikke har sendt noe på papir på en evighet, i hvert fall ikke i privat sammenheng. Jeg har mottatt en hel masse, men det blir mindre av det også. Og nå vil myndighetene at vi skal velge oss en digital postkasse – valget står mellom Digipost og eBoks, uten at jeg klarer å oppfatte noen reell forskjell mellom dem. Hvor sikker denne postkassettjenesten er, er en annen ting – for et år siden var det snakk om ende-til-ende kryptering, men det står forbausende lite om hvilken sikkerhetsløsning som er valgt på norge.no og andre sider.

I Norge kan man stort sett stole på myndighetene, så det er vel like greit å velge en av tjenestene og bli ferdig med det. En hel del andre land er jeg ikke så sikker på. Det jeg er helt sikker på, er at politikere og en ganske stor del av myndighetene har absolutt null peiling på hva kryptering innebærer. Diskusjonen om FBIs krav om å åpne «bare denne ene» iPhonen til Apple viser i alle fall at man ikke forstår det enkle prinsippet at hvis det finnes bakdører inn i krypterte løsninger, er løsningen ikke lenger kryptert, uansett hvor mye vi stoler på myndighetene. De har nemlig en tendens til å slippe nøklene fri, litt for lett.

Det finnes løsninger på dette, som nok kommer til å bli bedre og mer skalerbare etterhvert. Problemet med kryptering (og mange andre sikkerhetsdiskusjoner) er at man faller mellom to stoler:

  1. Man vurderer løsninger ikke i forhold til dagens forhold, men til noe perfekt, og drøyer derfor med bruk at ny teknologi som kan gi gevinster med samme eller bedre sikkerhet enn man har nå. Et eksempel er helsevesenet, som har surret frem og tilbake med elektroniske journaler og annet. Da jeg jobbet som «sykepasser» (trøste og bære) på Rikshospitalet på tidlig 80-tall, fløt det papirjournaler overalt…og selv med en passordbeskyttet journalløsning kan man i alle fall finne innbrudd og holde folk ansvarlig.
  2. Man glemmer at hvis ikke alle har kryptering, er den ikke like verdifull – og så lager man sikre løsninger som er så vanskelig å bruke at folk ikke bruker dem. Jo lengre passordkrav, jo flere post-It lapper med passord under tastaturet.

Et tredje problem er politikere som ønsker å forby krypteringsteknologi, og ender opp med en situasjon der de eneste som har tilgang til kryptering er forbrytere…

Nuvel, dette er et langt tema. Og jeg skal en tur til postkassen. Hvis den fremdeles er der.

Breivik og hundepsykologi

Postet den av
Svar

Utenlandske medier har problemer med å forstå at Breviks pågående sak i Skien er en sak i det hele tatt. For å sitere Anders Giæver om hva Breivik har tilgang til:

Tre celler – et soverom/oppholdsrom, et kontor og et treningsrom med bad. På treningsrommet finnes tredemølle, spinningsykkel og multitreningsapparat. På kontoret har han skrivebord, elektrisk skrivemaskin, korktavle og stressless med fotskammel. På sove- og oppholdsrommet har han tilgang til TV med DVD-spiller, spillkonsoll, aviser, tidsskrifter , bøker, puslespill og discman.

Samtidig som økonomien i mediebransjen stuper (det holdes et seminar om dette på Litteraturhuset idag) har man tydeligvis råd til å sende 50 journalister til å høre en selvopptatt massemorder klage over at han ikke har siste modell Playstation.

Da vi fikk vår første hund for 12 år siden, gikk min kone og jeg dressurkurs. En av de tingene vi lærte der, var at hvis hunden bråker og gjør ugang for å få oppmerksomhet, skal man ignorere den. Når den oppfører seg pent, får den belønning.

Noe å tenke på, kanskje for fengselsvesenet, men i hvert fall for en presse som tydeligvis ikke har forstått at når man har en person som er villig til å begå massedrap for å få oppmerksomhet, bør man kanskje ikke spille etter hans regler og gi ham akkurat det han vil?

Tenk om vi hadde hatt en prinsippfast presse – og Breivik ble møtt med et tomt lokale i morgen, med kun en journalist fra NTB eller lignende i tilfelle noe faktisk interessant skulle dukke opp. En ganske kraftig beskjed om at Breivik er en selvopptatt noksagt som bør og skal ignoreres, også av de som akkurat nå gnåler om at papirpressens fall er en trussel mot demokratiet. Men det kommer ikke til å skje – pressen trenger som regel noen utenforstående – som Kristopher Schau under den første rettssaken – til å påpeke bjelken i eget øye.

Breivik trenger litt applisert hundepsykologi. Pressen, som lar seg drive i flokk, trenger noe lignende. Samt noen prinsipper og en litt mer nyansert forhold til sin egen posisjon her i verden.

De digitale nerdelovene

Postet den av
4

Teknologi endrer vårt samfunn i rekordfart. Denne endringen drives av noen grunnleggende nerdelover som kan hjelpe ledere å forstå hvorfor det haster, og i hvilken retning utviklingen går.

Silvija Seres, President Polyteknisk Forening
Espen Andersen, Førsteamanuensis, Handelshøyskolen BI og Førsteamanuensis II, Institutt for Informatikk, Universitetet i Oslo

Internett-pioneren Marc Andreessen sa i 2011 at “software spiser verden”: Alle næringer endres av data, alle selskaper blir dataselskaper, og den enorme prisingen og lønnsomheten de nye store internettselskapene oppnår er godt begrunnet i deres verdiskapning. Mange tradisjonelle næringslivsledere er refleksivt skeptiske og ser en boble i den digitaliseringsdrevne veksten.

For datafolk – nerder, om du vil – er  denne ”nye veksten” og dens svimlende fart opplagt, nærmest gammelt nytt. De forstår hvordan teknologien muliggjør en ny virkelighet som før var dyr og kompleks; robotisering, kunstig intelligens, skytjenester, delingsøkonomi, og virtuell realitet, for eksempel. Deres digitale instinkter bygger på noen grunnleggende nerdelover.

Disse ”nerdelovene” er stort sett erfaringsmessige observasjoner som har vist seg å stemme i den digitale verden. De er nyttige å få med seg, fordi de hjelper å forstå de dramatiske endringene i våre næringer og vårt samfunnsliv. Her er noen av dem:

Les videre →

Norge og selvkjørende biler

Postet den av
4

Nok et innlegg i Dagens Næringsliv, denne gang skrevet sammen med Carl Störmer (som hadde idéen.)

(Fikk forresten en epost fra Troels Normann Mathisen, informasjonssjef i Stiftelsen Organdonasjon, som kunne opplyse at i Norge er det kun 7% av donerte organer som kommer fra trafikkofre, så for ham var det bare å sette i gang og innføre disse bilene… Stiftelsen Organdonasjon har forøvrig et aldeles utmerket donorkort, som alle bør fylle ut og ha i lommeboken.)

Les videre →

Adel og proletariat og helsevesen

Postet den av
3

Oppdatering 13. februar: Jentene har vært på Ukeslutt på NRK, her er innslaget: https://radio.nrk.no/serie/ukeslutt/NMAG04000616/13-02-2016#t=35m4s

Min kronikk i Tidsskrift for Norsk Legeforening og (i noe redigert form) i Aftenposten har sittet langt inne å skrive, men det hjelper at mine døtre har vært svært positive – og det er jo dem det handler om. Reaksjonene har så og si vært udelt positive – og de har kommet i utrolig mange fora. Den tid man kommenterte under en artikkel og bare der er definitivt over. De fleste har nikket gjenkjennende og lagt til andre diffuse diagnoser (stoffskifte, smertebehandling, etc.) som også er underprioritert innen helsevesenet.

Erik Hjort, en tidligere student av meg, gjorde denne interessante observasjonen:

Jeg tror at ditt poeng om «dramaturgi», og det du kaller «adel og proletariat» kan aksentueres. Ordbruken eller terminologien bidrar også til å definere «verdien» av – og derfor kanskje også ressursene som brukes til – sykdommene. Det råder jo en oppfatning om at kreftbehandling dreier seg om den noble kampen mot sykdommen, hvor man i verste må gi tapt i det siste slaget mot kreften, eller dør ærefullt mens man står i striden. Samtidig kan man få inntrykk av at utmattelsessyndrom, på den annen side, er et uttrykk for at individet har gitt opp, sviker seg selv og sine omgivelser og samfunnet, deserterer, er hysterisk, snakker usant eller utviser en bevisst spekulativ eller nedverdig adferd.

Jeg kom til å tenke på en artikkel (av tre eller fire) Christopher Hitchens rakk å skrive om bl. a. dette i Vanity Fair etter at han fikk sin kreftdiagnose: http://www.vanityfair.com/culture/2010/09/hitchens-201009

Han sa også: “I’m not fighting or battling the cancer, it’s fighting me.”

Mine døtre har også kommentert, på Facebook, som man ikke kan lenke til, så her kommer de:

Unge med ME får et helt annet møte med helsevesenet enn det unge med kreft får. […] Jeg kan legge til at selv om begge disse sykdomsforløpene har gått inn på meg og preget meg i årevis, så var det en fordel med kreften fremfor MEen: Det var ingen som tvilte på at kreft i nær familie var alvorlige saker. Ingen sa «Jeg tror ikke kreft finnes,» da jeg fortalte at søsteren min var syk. Ingen gjorde narr av diagnosen hennes. Det kan jeg ikke si om ME.
— Julie

ME og kreft representerer ytterpunktene i hvordan pasienter blir møtt i helsevesenet.
— Helene (som sier det meste her)

Etter å ha vokst opp med en ME-syk søster var det uvant for meg å møte på et helsevesen som stilte opp og gjorde alt, ikke bare for at jeg skulle bli frisk, men for at livet mitt skulle fungere tilnærmet normalt i sykdomsperioden. Selv om behandlingen av (unge) kreftpasienter er langt fra perfekt, er det en helt annen verden enn behandlingen av ME-pasienter. Det har vært tungt å se hvordan min sykdom og mine bivirkninger har blitt tatt på alvor, mens Helene ikke har blitt trodd på. Når jeg forteller folk at jeg har mindre energi på grunn av kraftig cellegiftbehandling tror alle på meg med en gang, mens når jeg nevner at søsteren min har ME må jeg forklare hvordan denne «slitenheten» fungerer.
— Jenny

Og under streken er kronikken, redigert basert på begge versjonene:

Les videre →

Civita om undervisningskvalitet

Postet den av
Svar

Civita her utgitt et notat om undervisningskvalitet i universiteter og høyskoler og arrangerte i dag et frokostmøte om saken. Deltakere i panelet var kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, leder av Norsk studentorganisasjon, Therese Eia Lerøen og ny leder i Universitets- og høgskolerådet og rektor ved Menighetsfakultetet, Vidar L. Haanes.

(Advarsel: Liveblogging. Misforståelser og forglemmelser og alt det der.)

Torbjørn Røe Isaksen innledet med endel runde formuleringer om at det er vanskelig å definere kvalitet innen utdanning, men at man kjenner det igjen når man ser det. Noen punkter:

  • Høyere kvalitet bør føre til at man har høyere ambisjoner på studentenes vegne. Problemet er ikke studentene men hva slags forventning man har til dem – om man kan studerere 28 timer i uken og likevel få A eller B, hva sier det om forventningene vi har til studentene. Hvis man i tillegg ikke har høye krav for å komme inn, hva sier det om studiet. Vi må tenne den faglige gløden hos studentene.
  • Trenger mer inkluderende former for undervisning. Diktonomien mellom forskningsfri og undervisningsplikt bør bort.
  • Må skape en kvalitetskultur, og studentene må få ta del i det. Vanskelig å operasjonalisere, men du merker det ved at folk ikke er fornøyd med hva de har fått til, og samarbeider for å få til mer.
  • Studentene må integreres i det akademiske fellesskapet.
  • Studiene må være relevant for næringsliv og samfunn, for arbeidslivet utenfor akademia.

Mye ligger i strukturene: Få kvalitative krav til studenter, mye fokus og finansiering basert på kvantitet. Politikerne og studentorganisasjonene legger seg opp i hvem som skal komme inn på studier. Men jobben må også gjøres på den enkelte institusjon, politikerne kan ikke pålegge kvalitet.

Therese Eia Lerøren startet med at det er frustrerende at man er så enig, kunne lest opp Civita-notatet og vært helt enig. Fire punkter:

  • Kultur
  • Studenter som ressurs: må operasjonaliseres, notatet er bra om faglig og sosial tilhørighet, og om fullføring av studier. Når blir studenter invitert til å spise lunsj og snakke fag med faglige? Per idag er studentene en ubrukt ressurs. Studiebarometeret viser at studentene er minst fornøyd med oppfølging og veiledning – ikke omsorg, men motivasjon og tilbakemeldinger.
  • Varierte undervisnings- og evalueringsformer. Undervisningen i pedagogikk er ikke pedagogisk lagt opp… Undervisning kan ikke lenger være en privatsak.
  • Belønning og opprykk: Hva slags kriterier vektlegges ved ansettelser og opprykk. Samme krav til undervisningskompetanse for 1. amanuens og professor, i motsetning til forskning. Trenger et formelt krav til undervisningskompetanse, trenger noe standardisert her.

Hva står i veien for at dette ikke blir gjort i dag?

Vidar Haanes innledet med et sitat fra Burke: «Reading without reflection is like eating without digesting.» Blir det gjort så lite som det sies. Fra NTH til Menighetsfakultetet: Hadde arbeidsvaner men kjente ikke navnet på foreleserne på NTH, på MF kunne en professor holde på et helt semester med 8 vers. Sterkt politisk fokus på økt antall studenter, dette gjør det vanskelig, men det gjøres ganske mye. Skrevet veiledere og rutiner for hvordan undervisning skal finne sted. Arbeidet med NOU vil gi sektoren et dytt i retning bedre undervisning. All stimulans og ressurser går i retning av fokus på forskning, i verdenssammenheng, som Horizon2020. Ikke noe galt i det, men det handler om hvilke gulerøtter som skal deles ut. Det har vært skrevet utredninger om dette, UHR trekker inn alle og forsøker å finne gode eksempler. Mener at fokus på UK-pedagogisk kompetanse, undervisningskompetanse bør være meriterende. Forskningen er ikke privat, der må alt publiseres. Undervisningen må avprivatiseres på samme måte, må ha kolleger og mentorer som lytter til og kritiserer vår undervisning. Dannelsesaspektet blir vektlagt av faglige. FOU i utdanning skal bidra til å hjelpe studentene forholde seg til problemer med forskningskarakter i arbeidslivet etterpå.

Spørsmål til panelet fra programleder: Hva kan gjøres på incentivsiden.

Røe Isachsen: Et aspekt her er «massification of education», ofte som et resultat av ungdomsarbeidsledighet. I Norge er alle universiteter, muligens med unntak av noen estitiske spesialinstitusjoner, masseuniversiteter. Krav til publisering og impact, søknader til forskningsrådet og europeiske programmer, lettere å si noe om kvaliteten på forskningen og utdanningen. Hva skal vi se etter når vi vurderer undervisning? Politkerne må komme et steg nærmere mot å si noe om krav til undervisningskvalitet, det har vi stort sett overlatt til institusjonene. På en god institusjon hører god undervisning og god forskning sammen. Men skal studentene involveres i forskningen kreves det et godt forskningsmiljø i bunnen, og vi er ikke gode nok på å koble forskning og undervisning.

Lerøren: Skulle gjerne se flere tiltak fra undervisningsledere og politikerne, konkret, hva skal rigges til og endres på for å få noen til? Det er ikke så mye som skal til – og hadde vi ikke hatt studentene, så hadde ikke så mange akademikere hatt jobb.

Haanes: Opplever at kontakten med studentene er noe det som gjør jobben viktig og interessant. Har få virkemidler utover diskusjon, ledere må la dette sige inn i sin institusjon. Mer og mer profesjonalisering av seminarvirksomhet, kan hindre studentdeltakelse. Er ikke sikker på om politiske virkemidler er det som skal til, ei heller standardisering. Når presset på enkeltansatte blir for stort mot forskning og habilitering, går det ut over undervisning. Bør bytte ut «vurdere» med «verdsette» Mange studenter er mest opptatt av å få en utdanning. Finner mange eksempler på godt arbeid på læresteder.

Røe Isachsen: Bør har rom for flere undervisningsstillinger. Mye anekdoter og fortellinger om svak undervinsingskvalitet, rom for å gå lenger her.

Spm fra salen: Hvor er de store ambisjonene her? Kan man gjøre noe med den rykende ruinen som er ex.phil., kan man gjøre noe med overspesialiseringen, og hva med MOOC?

Bernt Hagtvedt: Er det for mange som tar høyere utdannelse?

… og resten av debatten orket jeg rett og slett ikke å ta notater fra, det ble litt for mye «det skal ikke så mye til» og «vi kan ikke sammenligne oss med Harvard/MIT/Yale» og felles vannkoker mellom studenter og faglige. En interessant diskusjon er forholdet mellom masseutdanning og elite, og tanken om at man skal vekk fra»dyrehagemodellen» over mot spissing av fagmiljøer, men da må, som Torbjørn Røe Isachsen sa, noe velges bort.

I prinsippet er det ingenting som hindrer at institusjoner prioriterer god undervisningskvalitet. I praksis er det masse hindringer, og milevid avstand mellom hva man sier i festtaler og hva man gjør i praksis.

Tanker om NHOs årskonferanse

Postet den av
1

Jeg sitter og følger NHOs årskonferanse via Aftenpostens videofeed, og det går opp for meg at jeg er såpass nerdete at jeg faktisk foretrekker å sitte i mitt utmerkede hjemmekontor, siden jeg kan ta notater, google litt, og dessuten gjøre diverse små multitaskingaktiviteter sånn etterhvert. Jeg har aldri likt smalltalk i pauser uansett…

Men det er litt morsomt å se publikums reaksjoner. Andy McAfee snakker om hvordan datamaskinene kommer, Jeopardy og så videre, jeg har hørt det før og til og med heiet på et lag i en Jeopardy-konkurranse for noen år side. Men det er interessant å se publikums reaksjon: Han bruker en slide til sist der han viser hvordan New England nå har skog, man har sluttet å hugge ned skogen for å tilfredstille materialbehov (og jordbruksproduksjon). Forunderlig hvor stille det ble i salen i et land der bøndene klager over forsvinnende kulturlandskap. At Norge skoger til igjen er bra, folkens, det betyr at vi beveger oss over inn i nye næringsgrunnlag!

Jeg likte i alle fall hans utsagn om at et egalitært samfunn er utmerket, men kanskje kan være en hemsko i en tid med rask endring. Som han sa:

You might want to embrace troublemakers and weirdos and people who stand out…

Jeg tror vi har et stykke å gå der.

Alexandra Bech Gjørv gir gode eksempler på bruk av ny teknologi og påpeker hvordan roboter og 3D-printing kan føre til en reindustrialisering av den vestlige verden. Mine kinesiske studenter er i alle fall nervøse når jeg begynner å snakke om det.

Erna Solberg har litt traustere utgangspunkt, men påpeker at kvinners inntreden i arbeidslivet skjedde fordi husholdningsteknologi gjorde det mulig – og at menn nå bør bidra mer for nå har jo robotgressklipperen tatt over ansvaret for gressplenen. Utover det blir det jo noe traust, ja, vi trenger mer kapital, reduksjon i formueskatten, og så videre, mer forskning og – viktig – mer fokus på tjenestesektoren og hvordan ny teknologi kan gjøre noe der. Ubalanse i arbeidslivet – Erna sier det hun må, og er vel nødt til det, men hun skal ha at hun er datadrevet og viser til tall og prognoser, og ikke til ideologi. Men klarer vi det med tiltak som krav om lærlingeplasser for offentlige leveranser?

Forskjeller mellom land går ned, forskjeller innen land går opp. Dette er den største utfordringen for Norge, som har vært vant til å være elite som en samlet enhet, og har lav toleranse for ulikheter internt.

Jeg er litt bekymret over at vi hele tiden trekker frem enkelteksempler på smart og innovative bedrifter, men ikke diskuterer hva vi kan gjøre med kostnadsnivået, særlig innenfor offentlig sektor. Vi trenger vekstlokomotiver, men vi trenger også å slutte å gjøre en masse rare ting – som innkreving av NRK-lisens, fire helseforetak, masse kommuner, fylkeskommuner, og så videre. Kanskje den viktigste tilretteleggingen vi kan gjøre for fremtiden er å sikre at vi ikke bevarer fortiden…

Nuvel, det er pause og jeg har jobb å gjøre…

Deichmann som prosess

Postet den av
Svar

etasjeoversiktDet er endel diskusjoner om hva vi skal med biblioteker om dagen – i alle fall i Oslo, i alle fall om den nye Deichmann-bygget som blir mye dyrere enn man trodde. (Som om noen er overrasket over det.) Noen hadde da tenkt seg at man kunne gjøre om deler av bygget til kjøpesenter, andre vil bevare biblioteket som en oase i en by der man kan sitte uten å hele tiden oppfordres til å kjøpe noe.

Jeg tenkte endel på bibliotek for ti år siden – da flyttet BI inn i nye lokaler i Nydalen, og jeg hadde vært involvert i å utforme det nye biblioteket sammen med en liten gruppe faglige, IT-sjefen på BI og Bente Andreassen, dengang biblioteksdirektør på BI, nå med samme jobb på Universitetet i Oslo. Tanken dengang var å ta biblioteket fra å være et sted er kunnskap ble oppbevart til et sted kunnskap ble bygget – fra å ha bokhyller, PC-rom, lesesal gikk vi til gradvis å ha alt digitalt tilgjengelig, slik at studentene kommer inn med sin laptop, finner seg en arbeidsplass, og jobber derfra. Tanken var inspirert av kontorutforming slik man finner den i konsulentselskaper (dengang kalt hotelling, siden ingen hadde faste plasser) og hensikten var at studentene skulle legge seg til «moderne» arbeidsvaner.

Resultatet har vært svært vellykket – biblioteket på BI er et levende område som brukes flittig. Man har ikke den katedralfølelsen man kan få i mange andre biblioteker, men biblioteket er likefullt det stedet vi viser frem når vi får besøk. Det er levende og dynamisk og drevet av bruken. Det har stille soner, for eksempel, men det var ikke forhåndsbestemt hvor de skulle være. I stedet slapp man studentene inn, fant ut at i visse deler av biblioteket hysjet studentene på hverandre og satt stille, så da ble det stillesone. Etterhvert som BI fikk bedre økonomi og råd til å utvide, har biblioteket vokst i areal og arbeidsoppgaver.

Biblioteket på BI spiller en viktig rolle for BI – hva slags rolle kan et nytt hovedbibliotek i Bjørvika spille for Oslo? Biblioteket er ikke lenger bare en oppbevaringsplass for kunnskap – det meste er nå tilgjengelig via nett, Wikipedia, Amazon (nåja, bortsett fra i Norge, men bare vent) og ulike videofremstillinger. Derimot har biblioteket en verdi slik det brukes på BI – som arbeids- og møteplass – og som et sted der man får hjelp til å finne frem i en informasjonsoverflod. Hvis du tar en tur på Deichmann vil du finne at en stor del av kundene er utlendinger som forsøker å finne ut av hvordan Norge fungerer i en atmosfære litt mindre preget av mistro og regelstyring enn andre offentlige kontorer.

Og det er kanskje der løsningen ligger – biblioteket som møtested og informasjonskilde, som etterhvert tar på seg flere og flere veiledningsoppgaver. En krysning av universitetsbibliotek, folkebibliotek, Litteraturhuset og Kaffebrenneriet. At det ser ut som en turistattraksjon skader heller ikke. Spørsmålet er ikke om Oslo bør ha et slikt sted – men hva det skal være.

Biblioteket på BI er en levende prosess, og utvikler seg hele tiden. Kanskje Dechmannske skal få lov til å gjøre det samme. I min bok om undervisning er «trust the class» et viktig konsept – stol på at studentene er interessert, diskusjonsvillige og forberedt, for de forventes å være det, vil de stort sett være det. Kanskje vi skal ha nok tillit til hovedstadens befolkning til at hvis vi tilbyr en møteplass med informasjon, vil selv finne ut hva fremtiden skal bringe?

Ledere må kunne teknologi

Postet den av
6

Sammen med den alltid interessante Silvija Seres har jeg et innlegg i Dagens Næringsliv i dag, gjengitt «below the fold» her, med lenker og i opprinnelig språkdrakt (skjønt, såvidt jeg ser, er overskriften, inseratet, og en setning det eneste DN har endret. Samt rettet «verken» til «hverken», hvilket er interessant i seg selv.)

Både Silvija og jeg vil nok skrive mer om dette etterhvert – det er mye mer å si om emnet både på rekrutterings- og prosessiden, vi har etterhvert data om hvordan Norge ligger an i digitalisering i forhold til Sverige, Europa, USA og Asia (fra en studie Ragnvald Sannes og jeg har gjort nylig), og det er rett og slett behov for å få teknologi – og særlig teknologibruk – opp fra møterommet på IT-avdelingen til ledelses- og styrerom rundt omkring i det ganske land.

Det er i det hele tatt pussig: Smarttelefoner er i ferd med å revolusjonere hverdagen i mange bedrifter (bare for å ta et lite eksempel: Jeg tar oftere buss og trikk enn før, bare fordi Ruter nå har en app i stedet for et plastkort jeg aldri husket å fylle opp). Men smarttelefoner er nokså nye: Apples iPhone ble lansert i 2007, for 8 år siden, og det tok etpar år før utbredelsen var stor nok til at det ble en plattform.

Likevel, hvis du spør ledere rundt omkring hvordan de forestiller seg verden om 10 år, så ser de for seg den omtrent som nå, men med raskere smarttelefoner med bedre skjermer – og det er det hele. Min bil forteller meg nå via smarttelefonen, før jeg har satt meg i den, hvordan det står til med trafikken hjemover. Det har den lært seg ut fra mitt kjøremønster. Hva vil teknologien ha lært seg om oss bare i de neste par årene – og er ditt selskap i stand til å lære med teknologien?

Uten teknologiforståelse blir man lett bakpå, sier jeg. Og det nytter lite å overlate dette til spesialistene, de har ikke oversikten og det strategiske ansvaret.

(19.12: Også gjengitt på BIs websider og på Ledernytt.)

Les videre →

First House og fylkeskommuner og feilorganisering

Postet den av
Svar

Bilde: http://www.dagbladet.no/2015/11/04/kultur/meninger/bloggen/firsthouse/41757661/

First House har fått mye oppmerksomhet for å ha fakturert softis og Red Bull til Telemark Fylkeskommune. Men det er ikke det som er skandalen.

Heller ikke er det skandale, som Andreas Halse skriver i Dagbladet, at det ikke fokuseres på den store fakturaen og det faktum at politikerne i fylkeskommunen ikke gjør jobben sin – og at de derfor bør betale pengene tilbake.

Skandalen er at vi har fylkeskommuner. Dette mellomleddet mellom (altfor mange) kommuner og en stat i et bitte lite land har nesten ingen oppgaver igjen som ikke med fordel kunne fordeles nedover (til ca. 100 kommuner – mer trenger vi i hvert fall ikke) eller, i disse transparenstider, til en digitalt tilgjengelig stat (gjerne geografisk fordelt, for all del.) Hvis politikerne i Telemark og andre fylkeskommuner er så til de grader tafatte at de må hyre inn konsulenter for å skape null arbeidsplasser – vel, da er problemet faktisk demokratisk, ikke bare økonomisk.

Hint: De fleste bedrifter bryr seg ikke om i hvilket fylke de holder til i, og med god grunn. Forretningsbetingelser har med logistikk, ressurstilgang og kompetanse å gjøre, ispedd en dose historikk (man blir gjerne der man starter). Det er det fint lite fylkeskommunene kan gjøre noe med. Men de har budsjett, budsjetter skal brukes (ellers mister man dem), og hvis man ikke vet hva man skal bruke pengene på finnes det massevis av konsulentselskaper (mitt selskap inklusive) som gjerne reflekterer over muligheten.
Mens vi er i gang – hvis du kjører sørover mot svenskegrensen fra Oslo vil du passere et rustent utsiktstårn plassert i en dump. Det er Solbergtårnet, Norges dyreste rasteplass, finansiert av, nettopp, en fylkeskommune.

Kulturmidler må jo brukes, må vite. Ellers mister man dem.

Jeg synes det er på tide at vi mister fylkeskommunene.

Rikest og likest og hva det gjør med oss

Postet den av
7

Ulikhetene øker i Norge, må vite, og det bekymrer både den ene og den andre, enten ulikheten er innen Oslo, mellom landsdeler, eller generelt. De rike blir rikere, de fattige blir, nåja, om ikke fattigere, så i alle fall relativt sett mindre rike enn de andre, inkludert den nyoppdagede under-radaren-rikingklassen til Knut Olav Åmås.

Mitt synspunkt er at Norge er rikest og likest i verden, og hvis ulikheten øker hertillands, så er det rett og slett en retur fra en ekstrem posisjon – noe vi i statistikken kaller «regression to the mean». Verdens høyeste mann får sannsynligvis ikke en sønn som er høyere enn seg. Når verdens likeste land endrer seg, er det sannsynligvis i retning av mer ulikhet – og selv med mer ulikhet er vi fremdeles (nesten) likest i verden.

Men vi er samtidig et av verdens rikeste land, og denne kombinasjonen gjør noe med oss. Og det skal denne bloggposten handle om.

Å måle ulikhet

giniHeldigvis finnes det et ganske godt mål på hva ulikhet består i – nemlig Gini-koeffisienten. Gini ligger mellom 0 (alle tjener like mye) og 1 (en person tjener alt i et land, de andre ingenting). For de matematisk innstilte, se vedlagte graf, der Gini-koeffisienten er det grå området delt på hele trekanten (grått pluss blått).

Norge har (i følge Wolfram Alpha) en Gini-koeffisient på 0,268, som betyr at vi er det åttende likeste landet i verden. Medianen for hele verden er 0.382 (og Wolfram Alpha er litt av en ressurs, ikke sant?). Med andre ord, selv om ulikhetene har økt (vi hadde en Gini på under 0,26 for bare et par år siden) så har vi ikke akkurat blitt USA eller Russland eller andre land der forskjellen mellom fattig og rik er svært stor.

Hva med rikdom?

gdpStandardmålet for hvor rikt et land, i gjennomsnitt, er nasjonalprodukt per person, som kjapt kan puttes inn i Wolfram Alpha med søketermen «GDP per capita» og som igjen gir interessante resultater. Som synes er Norge her verdens 5. rikeste land – men gitt at Monaco, Lichtenstein og Luxembourg egentlig ikke er land, men heller skatteparadiser, ser det ut til at vi er verdens nest rikeste land. (La gå at dette tallet nok har gått noe ned gitt endringer i oljepris og dermed dollarkurs, etc., samt at vi muligens skulle justert med PPP som ville tatt oss ned noen hakk i hva vi faktisk kan få for pengene. Hensikten her er å illustrere et poeng, ikke å fortape seg i statistikk…) Og hvis noen lurer på hvorfor folk fra Gambia og Somalia flykter til Europa, vel – hva ville du gjort?

Rikest og likest

Norge er altså (nesten) rikest og likest i verden. Men hva har det å si? Vel, vi kan illustrere det på denne måten: La oss bruke Gini-koeffisienten som stigningstall for en rett linje, og tegne opp Norge (0,258) versus resten av verden (0,380):Norge-Verden-1

Dette viser et problem vi har – at vi er rike og like, gjør at de som har lav inntekt (typisk fordi de er i jobber som er konkurranseutsatt og ikke krever spesiell (og dermed dyr) kompetanse) er «overbetalt» i forhold til resten av verden, at de som har høy inntekt er underbetalt. (Legg for all del til at jeg ikke mener at folk i lavtlønnsyrker i Norge burde få enda mindre i lønn – vi snakker om i forhold til resten av verden.) Dette er for så vidt ikke noe nytt – og kan tegnes slik:

Norge-Verden-2

Men – i denne grafen krysser linjene omtrent midt på – tilsvarende at Norge skulle være et middels rikt land i verden. Det er vi ikke, så de riktige linjene ser omtrent slik ut:

Norge-Verden-3

Med andre ord (som jeg lenge har mistenkt), det er ikke mange av oss som er underbetalt (i praksis er det vel bare meg…)

Det nye nasjonaldyret

Men hva gjør dette med oss som nasjon? Vel, en hel masse. Det blir vanskelig å betale folk for å gjøre noe for seg, det er fare for at flinke folk flytter utenlands, det blir mye automatisering, mye folk som jobber i beskyttet sektor (som for eksempel stat og kommune), og så videre.

Jeg liker å illustrere det som skjer ved å vise til Norges (etter min mening) nasjonaldyr – Gaupen. Og jeg mener ikke kattedyret…

…men denne:

henger

Enhver nordmann (med hus) har henger, eller i alle fall tilgang til en. I USA har ingen henger (hvis man trenger transport, kjøper man seg en pickup). I stedet får man folk til å gjøre jobben for seg. Eller for å si det på en annen måte: I Norge heter en gressklipper Stiga eller Husqvarna. I USA (i hvert fall i California) har han meksikansk navn og kommer på tirsdager.

Egentlig burde alle land være som Norge, men slik er det ikke. En av ulempene med et annerledesland som Norge er at det ikke finnes (nok) jobber til de såkalt lavproduktive – og gitt relativ forskjell til utlandet er denne gruppen mest utsatt for outsourcing (fordi utlendingene er billigere) og automatisering (fordi enkle jobber kan gjøres av stadig smartere maskiner.)

I følge statistikken øker ulikheter innen land, men minsker mellom land. Det er en god ting – økt velferd i fattige land, mer jobber for de svakeste i de rike landene. Så jeg tror vi får tåle at forskjellene i Norge øker litt.

Tro meg, også under-radaren-rike i Norge har tilhenger. Jeg kjenner opptil flere av dem, og det er en kulturell ting, akkurat som oppfatninger om ulikhet. Så kan det være at noen av dem har den som staffasje og får noen til å kjøre bort hageavfallet sitt, uten at jeg egentlig kan se noe problem i det.

Kan du?

Smilekurs og sikkerhetsteater

Postet den av
1

Min gamle kollega Hans-Mathias Tjømøe irriterer seg over sikkerhetskontroll og andre prosesser på flyplasser og mener at smilekurs ikke er nok – det er for mye rot. Han får svar så hatten passer av Maria Willoch, som mener at det enkleste er å tilpasse seg og gjøre prosessen så enkel som mulig.

Jeg er enig med Willoch på kort sikt og med Hans-Mathias på lang sikt: Det enkleste er å være hyggelig og bli ferdig med det. Men mange av de sikkerhetskontrollene vi driver med øker ikke sikkerheten nevneverdig – de er der for at vi skal føle oss tryggere. Dette er hva Bruce Schneier, USAs fremste sikkerhetsekspert, kaller «sikkerhetsteater» – et skuespill som har til hensikt å få oss til å føle oss trygge og la politikerne vise seg som handlekraftige.

Etter 9/11 låste vi dørene til cockpit og begynte å tracke bagasjen aktivt. Samtidig endret holdningen til flykapring seg – en flykaprer vil nå ikke bli adlydt, men i stedet nedkjempet av passasjerer med livet som innsats. Deri ligger mesteparten av den sikkerheten vi trenger.

Så Hans Mathias har rett, i det store bildet. Det kan være litt vanskelig å overbevise den som regel hyggelige (og som regel svenske) sikkerhetsvakten på Gardermoen om det, siden vedkommende har liten innflytelse utover å tvinge deg til å ta ut iPad’en. Men et lite regnestykke på hva denne økte sikkerhetskontrollen koster og hvor mye sikkerhet den faktisk gir, hadde ikke vært så dumt.

Problemet i USA er faktisk at TSA nå er blitt en kjempearbeidsplass som ansetter en masse mennesker som ellers ikke hadde vært i jobb, siden de mangler kvalifikasjoner utover det å stirre på en detektor. Og dermed har sikkerhetsapparatet skapt sine egen etterspørsel…

For ikke å snakke om smilekursbransjen.

Stem på Hermann!

Postet den av
Svar

Oppdatering 18. september: Det var tett på – Hermann tapte sin faste plass i bystyret med 7 – syv! – stemmer. Regner likevel med at han, som første varamann, kommer inn på et eller annet tidspunkt.

Herved en oppfordring til alle jeg kjenner om å stemme på min gode venn Herrmann Kopp, bystyrekandidat i det kommende kommunevalget (og det bør du gjøre enten du stemmer Høyre eller ikke.)

Herrmann er et unikum, en tornado av energi som i en alder av 79 ikke bare er en god kollega og fantastisk foreleser når jeg en sjelden gang får jobbet med ham, men som også har lang erfaring innen forrretnings- og foreningsliv og venner i alle partier. Da han fylte 75 hadde han stort selskap med jazzband og venner fra hele det politiske spekteret – og kun en regel for gjestene: Ingen taler!

I tillegg til å være ivrig lokalpolitiker, er han styreformann i Coast Seafood (en av Norges største sjømateksportører) og flyr rundt og selger norsk fisk over hele verden. Han er aktiv i Fotballforbundet, snakker Bergensk i Bergen og Oslo-dialekt i Oslo og har naturligvis gått på Harvard Business School (i det berømte 1961-kullet, som har levert flere CEOs til Fortune 500-selskaper enn noen annen skole.) Dermed har han et fantastisk kontaktnett, dels fordi han kjenner mange mennesker, dels fordi han ønsker å bli kjent med absolutt alle han møter. Jeg har observert Herrmann i selskaper hjemme hos meg der han snakker med hver eneste gjest og raskt finner felles kjente omtrent uansett hvor i verden de måtte komme fra.

Som politiker er Herrmann pragmatisk og fantasirik og har evnen til å forhandle med hvem det skal være, uten å miste fokus på målene. Det er ikke mange politikere med erfaring fra business og entreprenørskap, og Hermann bringer forretningsforståelse og starterevne til en «bransje» som kanskje i for stor grad kan preges av teori fremfor praksis. Han er opptatt av byutvikling og finanser, kultur og idrett, samferdsel, skole og eldreomsorg.

Så hvis du skal stemme Høyre, sett ett kryss for mannen på plass 28. Hvis du ikke skal stemme Høyre, kan du likevel stemme på Hermann ved å skrive ham inn på stemmeseddelen til det partiet du stemmer på (noe som i politikken visstnok kalles en «slenger»).

Jeg pleier å si at når jeg skal bli stor, skal jeg bli som Hermann. Han vil inn i Oslo bystyre, og kommer til å gjøre en kjempejobb der.

Stem på Hermann!