Møtet om kunnskapsinnvandring i Polyteknisk Forenings IT-gruppe ble både interessant og lærerikt. Personlig fikk jeg avkreftet noe jeg feilaktig har trodd – nemlig at Norge gjør det vanskelig for høyt utdannede mennesker å slå seg ned her. Og jeg fikk bekreftet noe jeg har antatt ut fra egne observasjoner – nemlig at Norge ikke er et attraktivt land for kunnskapsarbeidere.
Møtet startet med en presentasjon (PDF) fra den første av de tre paneldeltakerne, Trygve Nordby, direktør i UDI. Han ønsket å slå hull på endel myter om innvandring – som for eksempel at vi oversvømmes av asylsøkere og flyktninger. Det stemmer ikke – flyktninger og asylsøkere er bare 10-15% av innvandringen. Innvandringen øker, men primært er det arbeidsinnvandring – langvarige arbeidstillatelser – fra EU-land, samt familiegjenforening som utgjør de store tallene. Familiegjenforeningen er til en stor del etniske norske som får inn ektefeller fra utlandet – og UDIs saksbehandlingskapasitet er faktisk en begrensende faktor her. Arbeidsinnvandringen er stort sett drevet av norske arbeidsgiveres etterspørsel og rekruttering.
Hva gjelder innvandring av folk med høyere utdanning, så er det slik at det finnes en kvote, siden 2003, for folk med utdanning. Inntil 5000 kan få arbeidstillatelse i året så lenge de kan dokumentere sin utdannelse, og UDI gjør ingen arbeidsmarkedsvurdering (dvs. de trenger ikke å ha jobb når de søker.) Denne kvoten blir langtifra fylt opp – bare 900 kommer pr. år. Med andre ord, Norge har et rekrutteringsproblem når det gjelder kunnskapsinnvandrere.
Nordby påpekte også at Norge får inn ca. 5000 studenter i året – men at vi sender ut ca. 15000 pr. år. Dette kan tyde på at vi ikke bare har et problem med å rekruttere kunnskapsinnvandrere – vi har antakelig et problem med "brain drain" også. Ca 1000 nordmenn flytter ut hvert år – vi vet lite om hvem de er og hvorfor de flytter.
Dalip Dewan, teknologidirektør i programvareselskapet Visma, fortalte litt fra sitt spesielle perspektiv som næringslivsleder og innvandrer. Han er inder med multietnisk bakgrunn, kom til Norge i 1979 som 23-åring, og betegner seg selv som "nisjeinnvandrer" i den forstand at han ikke hadde noe forhold til Norge før han kom hit. Han studerte teknologi ved UiB og NTH,og underviste ved UiO.
Dewan karakteriserte sin første periode i arbeidslivet som "grusom" – han begynte rett og slett å lure på om det var ham det var noe galt med, siden han ikke fikk arbeid. Hverken under utdannelsen eller når han først fikk arbeid har han hatt noen problemer – men det å få arbeid er en stor bøyg. Etterhvert reiste han til USA med sin kone, ble der i 9 år, og ville gjerne fortsatt å være der, men familieforhold gjorde at han valgte å reise hjem til Norge igjen. Han har, etter mye nøling, blitt norsk statsborger i år.
Dewan påpekte at arbeidsforholdene for høyt utdannede mennesker i Norge er økonomisk sett svært dårlige sammenlignet med andre land, og at dette har store men foreløpig usynlige konsekvenser. 50% av menneskene i hans nære krets har utvandret fra Norge, dette er høyt utdannede mennesker med ekspertise vi trenger, men som ikke vil bo i Norge selv om de er nordmenn. Kunnskapsinnvandrere til et land er interessert i å være en stund, tjene penger, og så ha et valg om man vil fortsette å bo der eller reise et annet sted. Dette er vanskelig å gjøre i Norge – og det er få innvandrere som gleder seg til å bli pensjonist her. Av hans bekjente fra utdannelsen i India er han en av to som fremdeles må arbeide – de andre har tjent så bra at de kan pensjonere seg tidlig.
Arbeidslivet i Norge – og Europa generelt – er preget av institusjonell beskyttelse, noe som gir lav mobilitet. Det å komme inn i arbeidslivet krever nettverk og referanser – selv Dewan er litt reservert hvis det kommer en søknad fra en ukjent men velkvalifisert utlending. Hvis vedkommende skulle vise seg ikke å passe, blir man aldri kvitt ham igjen. Når man først har jobb, er norske kunnskapsarbeidsplasser hyggelige – multikulturell miks er ikke noe problem. Arbeidsmoralen i Norge er imidlertid noe lav, man er litt for komfortabel, og da kan den sultne kunnskapsinnvandreren fra et fjernere land kan være et bidrag til sårt tiltrengt dynamikk.
Sosialt sett er det liten forskjell på kunnskapsarbeidere – faktisk er det mindre kulturelle forskjeller mellom en utenlandsk kunnskapsarbeider og en norsk, enn det er på en nordmann med utdannelse og en uten.
Dewan mener at Norge bør ha en policy for å rekruttere kunnskapsinnvandrere – med høy utdannelse – fra utlandet og å gjøre dem synlige. Den beste måten å gjøre dette på er å gjøre universitetsutdanningen tiltrekkende, deretter økonomiske insentiver. For å få til skikkelig utnyttelse av utenlandsk kunnskap – slik vi bygget opp oljebransjen på 70-tallet – er det også viktig at vi har en sterk privat sektor.
Kjetil Storesletten, professor i samfunnsøkonomi ved UiO, viste endel statistikk over innvandrernes økonomiske bidrag til Norge. Norge står overfor en demografisk utfordring fordi de store barnekullene fra etter annen verdenskrig blir gamle. Dette er ikke et problem i den forstand at det ikke finnes nok hender til å pleie Ola Nordmann når han blir gammel – men det er et problem at skatteinngangen ikke kommer til å være stor nok til å finansiere velferden fordi det blir for få til å betale skatt.
Det er litt problematisk å se økonomisk på innvandring – man kan for eksempel påføre land som absolutt ikke trenger det et "brain drain". Skal man imidlertid legge rene økonomiske kriterier til grunn – og det skal man slett ikke for all innvandring – så er det kun høyt utdannede innvandrere i en viss alder – mellom 20 og 40 – som er "god butikk", og bare hvis de kommer i jobb fort. Lavt utdannet arbeidsinnvandring for å fylle arbeidsplasser nordmenn ikke vil ha er ikke lønnsomt i det lange løp (selv om disse innvandrerne både kommer i arbeid og står i arbeid) fordi trygde- og pensjonsytelser til denne gruppen blir store etterhvert, uten at skatteinntekten er høy nok til å finansiere den.
Behovet for arbeidsinnvandring til Norge, som i andre land, har også endret seg. Frem til 1970 lå Norge langt bak den teknologiske fronten, mye av det vi gjorde var å kopiere teknologi fra USA. Dette er relativt uproblematisk – det er ikke så v
iktig å ha rett person på rett plass, mer et spørsmål om å frigjøre ressurser. Etter 1970 har Norge kommet mer til teknologifronten – innovasjon mye viktigere. Riktig person på riktig plass mye viktigere nå, noe som også har gitt seg utslag i hyppigere utskiftinger av ledere. Dette gir et økt behov for spisskompetanse fra utlandet.
Det ble en meget interessant debatt både under og etter innleggene. Et problem som ble påpekt var at hele det vestlige Europa er i den samme situasjonen som Norge, med både en demografisk uheldig utvikling og økt behov for spisskompetanse. Norge vil konkurrere om de utenlandske høyt utdannede innvandrerne med land som nok er villige til å tilby mye bedre betingelser en vi har tradisjon for. Kunnskapsinnvandring, faktisk innvandring i det hele tatt, er imidlertid et nokså nytt fenomen, så vi skal være litt forsiktige med å trekke for bastante konklusjoner basert på de siste 15 årene. Og kanskje viktigst av alt – det man egentlig snakker om er utnyttelse av kunnskaper og kunnskapsmigrasjon. Og kunnskaper trenger ikke alltid være fysisk tilstede for å kunne utnyttes.
Min personlige konklusjon er, for å si det litt flåsete, at Norge per i dag er et land for spesielt interesserte. En mobil kunnskapsmedarbeider uten spesiell tilknytning til landet har ikke noen grunn til å velge det. Jeg tror vi nordmenn vet dette innerst inne, men en blanding av myopi og stolthet – vi er jo tross alt blitt kåret av FN til verdens beste land å bo i de siste fem årene – gjør at vi ikke helt klarer å akseptere det og dermed gjøre noe med det. Vi må rett og slett forstå at a) noen er flinkere enn andre, og b) hvis ikke de flinkeste vil til Norge, har vi på lang sikt et nokså alvorlig økonomisk og teknologisk utviklingsproblem.
Tversover 
