Arild Knutsens kronikk i Aftenposten, Narkotikapolitikken er utdatert, er vanskelig å forholde seg til – og det er magasinet =Oslo også. Mitt problem ligger ikke i at det er behov for nytenkning innen narkotikapolitikken eller at man må behandle narkomane som enkeltindivider, med den respekt og differensiering det innebærer. Heller ikke at mye av den hjelp og støtte som gis til samfunnets vanskeligstilte i seg selv kan gi fremkalle selvtilfredshet blant de som gjennom en enkel kanal, som =Oslo, kan skaffe seg avlat.

Problemet ligger i ordet "livsstil", og implikasjonen at det å gjøre seg avhengig av narkotika er et legitimt valg i samfunnslivet. Samt at det ikke er narkotikamisbruket, men utstøtingen og nødvendigheten av ulovligheter som driver folk over i undergangen. Både =Oslo og Knutsens kronikk impliserer, i hvert fall slik jeg leser begge, at hjemløshet, kriminalitet og narkotikabruk er tilstander man ikke nødvendigvis skal ut av. Gjennom sitt rop om forståelse skaper man en oppfatning av narkotika som karrierevei.

Det er egentlig de små ting som starter slike refleksjoner. I forrige uke kom jeg ruslende over Egertorget etter å ha vært i et møte. Jeg kjøpte =Oslo av en selger (som naturligvis ikke hadde vekslepenger, og derfor fikk litt mer. Greit nok, men svært rutinert utført.) Siden bussen hjem går en gang i timen og hadde gått for fem minutter siden, tok jeg en kopp kaffe og leste bladet. Og den første setningen jeg tilfeldigvis så, var et intervju med en selger som sa at "det har aldri vært noen mann i dress som har kjøpt bladet av meg". Der satt jeg i dressen min, og tenkte at medmindre denne selgeren bevisst hadde holdt seg unna steder folk med dress frekventerer (og det er jo mulig), var det lite sannsynlig at dette stemte, rent statistisk.

En liten ting, men ettersom jeg fortsatte gjennom bladet, ble jeg nokså urolig. Bladet er nydelig, rent grafisk, men det som skrives bærer preg av menighetsbladene man får dettende ned i postkassen: En intern og selvforsterkende diskusjon hvor man overbeviser seg selv og andre at det valg man har tatt er riktige og bevisste. Som blad betraktet ville det aldri overlevd uten nettopp avlatsimplikasjonen, i hvert fall for kjøperne.

Og det er utmerket at uteliggere kan skaffe seg penger til livets opphold på en måte som styrker deres selvrespekt. Men skal den langsiktige legitimiteten for et slikt tiltak opprettholdes, må det enten stå på egne ben (innholdsmessig og finansielt) eller det må inngå i en plan for å få de folkene det gjelder ut av den situasjonen de er i.

Sosial utfrysing og kriminalitet som inntektskilde forsterker narkomanes vanskeligheter. Men narkotikamisbruk endrer en persons psyke (eller i alle fall adferd) slik at personen ikke lenger er i stand til å ta vare på seg selv. Om narkotikaen er symptom eller årsak, er egentlig ikke poenget når den er et faktum. Narkotikere (og alkoholikere eller, for den saks skyld, folk som lar en eller annen besettelse komme foran alt annet) blir selvsentrert – som så ofte nevnt av narkotikere selv, for en junkie har neste fix førsteprioriet, nærmest uansett. Det vil den ha selv om vi legaliserte narkotika. Det er normalt at man eksternaliserer sitt misbruk, eller karakterisererer det, post hoc, som en slags sosial protest. Da slipper man å ta ansvar for å ha begått et feilgrep.

Alt dette er meget menneskelig.

En annen sak er hva man gjør med det. Hverken Knutsen eller =Oslo har noen løsning på det store problemet, og mener heller ikke å ha det. Men man nøler ikke med å kritisere andres meninger og holdninger – uten at jeg helt forstår hva som er riktig retning.

For å ta et helt enkelt eksempel, fra Knutsens kronikk:

Med TV 2s kameraer rettet mot seg, bladde skipsreder John Fredriksen opp en tusenlapp og ga til en mann hvis livssituasjon tvinger ham til å tigge. Så sjekket han om kameraet fortsatt rullet, satte blikket på den tiggende og brautet: "Ta deg sammen, så kanskje blir det noe av deg til slutt!"

Jeg har aldri møtt Fredriksen, og så ikke innslaget, så jeg kan ikke bedømme hvordan det var ment, men rent ut fra teksten kan jeg ikke se hva som er så galt i Fredriksens replikk. Den kan leses som en oppfordring til  å komme seg tilbake til samfunnet igjen, og en respekt i at man tror mottakeren kan. Den kan jo sees som sårende, men ut fra hvilke kriterier? Eller mener Knutsen at narkotikaavhengighet ikke er resultatet av et valg, at det er uungåelig, gitt enkelte oppstartparametre, at man havner under Eika?

Litt klarhet hadde ikke skadet. Til å begynne med kunne jo Knutsen og =Oslo respondere på følgende oppgave: Tenk deg at du er manusforfatter til en ny norsk spillefilm, og skal skrive scenen "Tiggeren møter skipsrederen". Hvilken replikk bør skipsrederen komme med som gjør at han ikke blir fordømt av dem som ikke er skipsredere? Med et lite proviso: Den skal kunne ytes med troverdighet, være noe han vil kunne si ut fra overbevisning, ikke for å tekkes et publikum. Hvordan balansere mellom følelsesløs kynisme og poserende medfølelse, med andre ord. Godkjent av de som godkjenner denslags, i Aftenposten eller =Oslo.

Hvis dette skulle vise seg vanskelig, er det kanskje ikke bare fordommene mot narkomane som bør revurderes.

Oppdatering 31. januar: En sterkt forkortet versjon av dette innlegget, kalt "Med krav på respekt", ble trykket i Aftenposten.

Oppdatering 15. februar: Debatten er igang, her er en liten liste over artikler og annet materiale, se kommentarer under fra Arild Knutsen, Eirik Newth og andre.

• Portrettintervju av Arild Knutsen
• Askild Matre Aasarød, journalist i =Oslo: Basal medfølelse
• Knut Olav Åmås: "Tiggernes nye hierarki" (Aftenposten, ikke på nett men jeg tar sjansen på å legge ut en kopi)
• Statsadvokat Erik Førde Den gode(s) fiende, Aftenposten.

Jeg synes det er flott at debatten er igang, og viser til kommentarer under.

Erling Fossen, i dagens Aftenpost, tørker til med et sylskarpt angrep på NTH og den trausthetskulturen institusjonen dyrker frem. Jeg likte best hans spark til utdanningsministeren, som setter likhetstegn mellom kvantitativ kunnskap og sivilingeniørstudiet og dermed antyder at matematikk og andre realfag er noe bare ingeniører trenger.

(I parentes bemerket, hvis jeg hører setningen "jammen du får studiekompetanse uten matematikk" en gang til, må jeg ut en tur. Du får et papir hvor det står at du har studiekompetanse – ikke kompetanse til å studere.)

Det som er litt trist, er at vi nå kommer til å få en debatt for eller imot Trondheim, men det vi burde ha, er en debatt om hvordan vi skal skape innovasjon og kunnskapsbaserte miljøer her på berget. Fossen har her massevis av gode poenger – la oss håpe de ikke forsvinner i rabalder fra Trondhjemspatrioter og gammelingeniører…. 

Anders Brenna forteller at han har kjøpt seg snefreser, og at vi kan se frem til ca. 10 vintre med lite sne, inntil hans snefreser dør og snemengdene øker.

Nuvel.

Jeg har også snefreser, innkjøpt for ca. 6 år siden da jeg bodde på Tranby i Lier, hvor snemengdene er betydelig høyere enn på ca. 20m over havet, der jeg bor nå. Og jeg har hatt overraskende fordeler av den.

I mitt nåværende nabolag er man ikke satt opp med snefreser som standard utrustning. Første vinteren her ute var det barmark lenge, men en morgen i januar våknet jeg og så ut på ca. 30 cm nysne. Klokken var rundt syv og man skulle jo på jobben, så her var det bare å sette igang. Som sagt, så gjort. Jeg var riktignok litt bekymret for den ene av naboene – Osloregionens største B-menneske – og hvordan han ville reagere på høylydt snefresing på et tidspunkt han og hans familie betraktet som straks etter leggetid. Men vi har lang og delt oppkjørsel, og jeg skulle på jobb, så det var ingen tid å miste.

En halv time etter var jeg ferdig, satte min lille snefreser (egentlig en slags motorisert feiekost, men den lager i alle fall masse lyd) i garasjen, og trampet inn for å tine opp litt og ta morgenens første kaffe.

Da ringte det på døren. Jeg lukket opp med bange anelser. Der stod naboen, med slåbrok og tøfler og håret til alle kanter.

Han hadde våknet, sett sneen og resignert begynt å tenke på å stå opp og spa ut bilen, da han hørte meg starte snefreseren. Han hadde ikke vært klar over at jeg hadde denslags, og fortalte med et nærmest ekstatisk ansiktsuttrykk at min lille snefreser med manglende eksospotte hadde "den vakreste lyden han hadde hørt i sitt liv…"

Hvorpå han overrakte en flaske konjakk og returnerte til uforstyrret døgnrytme.

Jeg leser ikke VG – her representert ved redaktør Bernt Olufsen – det er en søpleavis fra ende til annen, uten noen positive kvaliteter. Nå har de sunket til et nytt lavmål, ved å omtale kreftforskeren som hadde jukset med data med navn og bilde på forsiden. Dagbladet nøyer seg med navn på forsiden og bilde inne i avisen, som om det gjør noen forskjell. Og inntil nylig mente jeg den avisen hadde enkelte positive sider, men de må være ganske store for å motveie denslags.

Gudene skal vite at jeg misliker akademisk juks – men det er faktisk noe som heter uskyldig inntil det motsatte er bevist. Saken fortjener stor oppmerksomhet, men å sette navn på ikke bare hovedpersonen, men også enkelte av hans familiemedlemmer, kan ikke føre til noe godt. Bortsett fra å øke VG og Dagbladets salgstall. Har man ikke lært noenting av Tore Tønne-saken og lignende?

På siden etter sin reportasje søker Dagbladet etter en "merkevaredirektør". De trenger en etiker.
 Og VG trenger mørke solbriller for å slippe å se seg selv i speilet om morgenen.

Hvis man roter litt rundt med Google Earth, finner man mye rart – her er en liten detalj fra Oslo som jeg syntes var morsomt. Se først på dette bildet:

Det var da en pussig mengde gater midt i byen? La oss gå litt nærmere:

Etterhvert som man zoomer lenger inn, forsvinner gatene, men så ser vi også hvor det er…

….nemlig Ibsen-kvartalet (også kjent som Hotel Cæsar) og Oslo Tinghus. Og gatene under er Ibsen-garasjen, som altså strekker seg under flere kvartaler og langt bortover mot departementene.

Jeg lurer litt på hvordan DigitalGlobe har fått for seg at dette er veier – det gir i alle fall et inntrykk av at satelitten kan se gjennom jorden, ikke bare atmosfæren…. 

Og – nei – man kan ikke se Stortingsgarasjen på samme måten – men her er Aker Brygge:

Forøvrig er bildene tatt sommeren 2002 – det var nemlig da (ironisk nok) at utstillingen Earth from the air sto på Rådhusplassen:

Så her kan vi altså se folk, ovenfra, som ser bilder tatt ovenfra. Og vi kan se under jorden….

Nok en liten feil i Typisk Norsk, denne gangen typografisk (og egentlig en nokså vanlig feil): På side 241, som omhandler typografi, står det "I tillegg har vi en rekke dekorasjonsskrifter med varierende utforming, som Edwardian Script, Curlz og Caflisch."

De tre skrifttypene er ment satt å vises frem slik de er – ordet "Caflisch" er satt med Caflisch, for eksempel. Men "Curlz" er satt med en skrifttype som minner om Courier – antakelig fordi enten datamaskinen til grafikeren eller skriveren på trykkeriet ikke hadde innstallert den fonten.

Alle som har laget fancy dokumenter og funnet at de ser helt annerledes ut fra skriveren, kjenner dette problemet. Men det er jo litt morsomt når det kommer i et tekststykke som handler om, nettopp, typografi…. 

Dette er jo noe skuffende for Eirik, men ordet sprettmais er å finne på side 87 i Petter Wilhelm Skjerven & Co’s aldeles utmerkede bok Typisk norsk. Det står under headingen "folkets ordbok", og må vel dermed oppfattes som en folkelig versjon av Eirik’s betydelig mer dannede "springmais".

Jeg aner en gryende språkstrid…. 

Avislesing om dagen er nokså deprimerende greier, selv om man skulle hoppe over den internasjonale seksjonen med Irak-krigen og Amnestys vurdering av Guantanamo-basen.

Vi nordmenn forsøker i vår visdom å forhindre at utenlandske forskere tar opphold her. Vedkommende driver med IT-systemer i U-land, og denslags bør man jo få satt en stopper for. Hans virksomhet kunne jo føre til at U-landene ikke forblir U-land, og da er det jo mange som kan miste jobben. Mobiltelefoner på jobben – en av årsakene, sammen med hjemmePCer, til at Norge har svært høy produktivitet – bør skattlegges. Skikkelige arbeidsfolk jobber ikke etter fire, må vite, og skal de snakke med noen i en annen tidssone, så får de reise tilbake til kontoret for å ta den telefonen. Det er bedre at ungene ikke ser noe til mor eller far enn at de får for seg at arbeid er noe man kan gjøre uten å telle timer og til og med ha glede av. Friskoler er også farlig – det kunne jo tenkes at noen gjorde det bedre enn det offentlige, og denslags kan vi jo ikke ta sjansen på.

Kanskje på tide med en bloggeskatt? Alle kan jo ikke blogge (alle gjør det i alle fall ikke), de som gjør det gjør det tydeligvis fordi de synes det er morsomt, og siden det er noe som er morsomt og ikke gjøres av det store flertall bør det skattlegges eller i det minste reguleres snarest. Det gjelder bare å finne passende regler – skal man skattlegges etter antall innlegg, mengden tekst (tenk på alle grafikerne som går glipp av sårt tiltrengt overtid), antall lesere (som antakelig ellers ville lest papiraviser eller konsumert andre momsbelagte goder), eller antallet innkommende linker (noe som har den fordelen at man da vil få bloggere som i god norsk ånd unngår å stikke seg ut).

Vel, jeg bør vel helst slutte av her, og komme meg på kontoret. Der kan jeg ringe skattefritt. Dessuten har jeg gratis parkering der – i hvert fall til neste statsbudsjett.

Det er mye å si om forslaget om en ny erhvervslov, hvor det skal bli forbudt å flytte arbeidsplasser ut av Norge, men jeg orker rett og slett ikke. Dette tyder på en så monumental mangel på forståelse for elementær økonomi at det er vanskelig å tro. Hjemmelekse: Les om Ricardo og loven om komparative fortrinn (barnehageversjonen her) Denne grunnleggende tesen i internasjonal teori ble først publisert i 1817. Det er nesten 200 år siden, men det tar jo litt tid før ting synker inn….

Deretter kan man jo spørre seg – i den internasjonale solidaritets navn – om det skal bli forbudt å innføre arbeidsplasser i Norge også? Eller er det bare norske arbeidsplasser som skal beskyttes? Hvordan vil man reagere hvis et annet land innførte samme regler? Eller er det slik at vi i vår lille, åpne økonomi skal finansiere velferdsstaten ved å holde oss hjemme?

Skremmende.

(Via Vampus). 

David Warsh, glimrende økonomijournalist i Boston Globe, diskuterer hva som ligger under økonomisk uforståelige jordbrukssubsidier i sitt essay om irrasjonelle valg som kanskje ikke er så irrasjonelle likevel. Hans Rosling, kjent svensk professor i internasjonal folkehelse, har lenge sagt at bøndene burde betales direkte over parkforvaltningsbudsjettet, siden det er det de fleste av dem driver med.
Warsh diskuterer også hvorfor folk kjøper seg en Toyota Prius når det koster dem mer penger og gjør mindre for miljøet enn bare å kjøpe en mindre bil. Men her glemmer han den viktigste grunnen til at folk kjøper en slik bil – de får status som miljøvenner uten å gi avkall på noenting. Conspicuous environmentalism, indeed.

Saccarina har en bloggpost jeg er så enig i at jeg nesten kunne ha skrevet den selv, hvis det ikke var for at jeg ikke bryr meg det døyt om hvor NRK bruker pengene sine så lenge de fortsatt finansierer Nytt på Nytt og Bård Tufte-Johansen. Hennes tese er at vi bruker altfor mye tid og penger på sport her på berget, og det har hun helt fullstendig, totalt, og overveldende rett i.

Men så var det spørsmålet om hvorfor vi nordmenn bruker så forbasket mye tid og ressurser på sport, da, i stedet for å bruke de samme kreftene (og gjerne metodene også) på forskning, for eksempel. På onsdag ble jeg påspandert vin av Dagbladet i et tynt kamuflert men meget hyggelig journalistfrynsegode hvor gjestene var nominerte til Gullbloggen og endel av Dagbladets egne bloggere. (VamPus fikk utdelt sin premie – 10000 kroner og en fremdeles (malings)våt gullmus, men den vitsen får hun fortelle selv). Der traff jeg en ung mann med politisk erfaring og ambisjoner (navn holdt tilbake for hans egen beskyttelse og fordi jeg ikke husker det) som sa at Norges overfokusering på sport er en av de største bremsene for næringsutvikling i Norge. Kunne ikke sagt det bedre selv.

Det har med selvbilde å gjøre. Norge er knøtt lite, rikt, og anti-intellektuelt. Vi trenger å tro at vi betyr noe. Så derfor konkurrerer vi i ubetydelige småidretter (som langrenn), hvor vi kan øse inn ressurer for å vinne (høydehus, smørelabber) og etterpå kalle det fair play. Vi kan starte i små idretter (kvinnefotball) inntil andre land får ut fingeren og slår oss ned i støvlene (neste greie blir sikkert skiskytingsorientering…). Og vi kan bruke spalteplass og intellektuell (nåja) energi på analyser av Norges sjanser til å vinne dette eller hint i stedet for å snakke om hvem som vinner i næringslivet eller forskningen. Tenk om næringslivssjournalister i Norge kunne begynne å analysere hva firmaer gjør heller enn hvilken aksjekurs de har….

Jeg vil ha et nytt Heia Tufte program, denne gangen med idrettsungdom som forsøker å skjønne differensialligninger, litteraturanalyse eller økonomisk globalisering. Som skal konkurrere i en vitenskaplige konkurranser eller sette opp en teaterforestilling. Og hvor analytikerne kan skrive om det fabelaktige i at disse idrettsapene med halvferdig snowboardeksamen faktisk klarer å lære seg å lese og skrive flerstavelsesord, at de selvfølgelig aldri kan nå opp på et skikkelig nivå, men hvor sporty det er av dem å stille opp og hvor fint det er at de etablerte stjernene faktisk kan kommunisere med dem….

Aftenposten tar opp kunnskapsinnvandring på lederplass. Score er 780 kunnskapsinnvandrere utenfra Europa i årets første ni måneder, det burde ha vært 3500.

Merk: Dette er et symptom, ikke et problem i seg selv. Det er derfor fascinerende å følge den samme debatten her i USA, hvor man er bekymret for å miste posisjonen som det stedet alle vil emigrere til. USA, som ligger så langt foran oss, bruker til og med Norge som eksempel på en ny og farlig konkurrent for USA (som jeg hørte på radioen i går, det gjaldt bygging av avanserte skip).

En fascinerende verden – alle er redde for alle andres kunnskaper og innovasjonsevne. 

Erling Fossens essay Regional apati i siste nummer av Samtiden er en festlig disseksjon av suget fra Oslo og regionenes manglende evne til å gjøre noe annet enn å klage på det (muligens med unntak av Stavanger.) Regionalt samarbeid mangler, og ingen tar egentlig problemet alvorlig. Særlig i Bergen.
P.S: Jon Arild Snoens kritikk av norske avisers politiske monokultur har mye for seg. De fleste norske avisreportasjer er dessverre tynne omskrivninger av hva som har stått i New York Times. Og George Bush har ikke ansvaret for alt som går galt i USA. Bare nesten.

Jons ti-punktsliste over norske ting han ikke savner taler i grunnen for seg selv.

Som en bekjent sa en gang i tiden: Vi har god råd med talenter i dette landet. 

For en gangs skyld er jeg enig med Kristin Halvorsen: Å kaste bløtkake på finansministeren er ikke måten å få henne i tale på. Neket som gjorde det belønnes med intervju i radio og VG, og sier at "han kunne skrevet et leserbrev, men det ville ikke blitt lagt merke til." Men hva har han egentlig kommunisert, bortsett fra sin egen IQ?

Resultatet er at sikkerheten rundt finansministeren økes, fornuftig nok, på skattebetalernes regning.

Tosken går på BI også. Huff og huff.