Gary Becker og Richard Posner, henholdsvis Nobelpristaker i økonomi og en av USAs fremste jurister, er begge "public intellectuals", dvs. at de deltar aktivt i samfunnsdebatten i tillegg til å være fagpersoner. Becker og Posner har begynt å gjøre dette gjennom the Becker-Posner blog, som herved anbefales alle som er interessert i samfunnsutvikling, lovgivning, og internasjonale spørsmål. Hvis bare politikere hadde vært like gjennomtenkt. Formatet er at de begge skriver et innlegg om et eller annet tema, leser kommentarene (som holder høy kvalitet), og så skriver en reaksjon hver på hverandres og lesernes kommentarer.

Et tema med aktualitet for denne blogger er kunnskapsinnvandring – og her har Becker skrevet om at USA trenger mange flere kompetente innvandrere. Posners kommenterer dette med en diskusjon av de økonomiske virkningene av innvandring, også for den enkelte arbeidstaker.

Debattanter, essayskribenter og studenter kan lære mye av disse skribentene (som jeg har skrevet før, men en god ting bør gjentas). Ikke minst om produktivitet – Posner er noe for seg selv her!

Møtet om kunnskapsinnvandring i Polyteknisk Forenings IT-gruppe ble både interessant og lærerikt. Personlig fikk jeg avkreftet noe jeg feilaktig har trodd – nemlig at Norge gjør det vanskelig for høyt utdannede mennesker å slå seg ned her. Og jeg fikk bekreftet noe jeg har antatt ut fra egne observasjoner – nemlig at Norge ikke er et attraktivt land for kunnskapsarbeidere.

Møtet startet med en presentasjon (PDF) fra den første av de tre paneldeltakerne, Trygve Nordby, direktør i UDI. Han ønsket å slå hull på endel myter om innvandring – som for eksempel at vi oversvømmes av asylsøkere og flyktninger. Det stemmer ikke – flyktninger og asylsøkere er bare 10-15% av innvandringen. Innvandringen øker, men primært er det arbeidsinnvandring – langvarige arbeidstillatelser – fra EU-land, samt familiegjenforening som utgjør de store tallene. Familiegjenforeningen er til en stor del etniske norske som får inn ektefeller fra utlandet – og UDIs saksbehandlingskapasitet er faktisk en begrensende faktor her. Arbeidsinnvandringen er stort sett drevet av norske arbeidsgiveres etterspørsel og rekruttering.

Hva gjelder innvandring av folk med høyere utdanning, så er det slik at det finnes en kvote, siden 2003, for folk med utdanning. Inntil 5000 kan få arbeidstillatelse i året så lenge de kan dokumentere sin utdannelse, og UDI gjør ingen arbeidsmarkedsvurdering (dvs. de trenger ikke å ha jobb når de søker.) Denne kvoten blir langtifra fylt opp – bare 900 kommer pr. år. Med andre ord, Norge har et rekrutteringsproblem når det gjelder kunnskapsinnvandrere.

Nordby påpekte også at Norge får inn ca. 5000 studenter i året – men at vi sender ut ca. 15000 pr. år. Dette kan tyde på at vi ikke bare har et problem med å rekruttere kunnskapsinnvandrere – vi har antakelig et problem med "brain drain" også. Ca 1000 nordmenn flytter ut hvert år – vi vet lite om hvem de er og hvorfor de flytter.

Dalip Dewan, teknologidirektør i programvareselskapet Visma, fortalte litt fra sitt spesielle perspektiv som næringslivsleder og innvandrer. Han er inder med multietnisk bakgrunn, kom til Norge i 1979 som 23-åring, og betegner seg selv som "nisjeinnvandrer" i den forstand at han ikke hadde noe forhold til Norge før han kom hit. Han studerte teknologi ved UiB og NTH,og underviste ved UiO.

Dewan karakteriserte sin første periode i arbeidslivet som "grusom" – han begynte rett og slett å lure på om det var ham det var noe galt med, siden han ikke fikk arbeid. Hverken under utdannelsen eller når han først fikk arbeid har han hatt noen problemer – men det å få arbeid er en stor bøyg. Etterhvert reiste han til USA med sin kone, ble der i 9 år, og ville gjerne fortsatt å være der, men familieforhold gjorde at han valgte å reise hjem til Norge igjen. Han har, etter mye nøling, blitt norsk statsborger i år.

Dewan påpekte at arbeidsforholdene for høyt utdannede mennesker i Norge er økonomisk sett svært dårlige sammenlignet med andre land, og at dette har store men foreløpig usynlige konsekvenser. 50% av menneskene i hans nære krets har utvandret fra Norge, dette er høyt utdannede mennesker med ekspertise vi trenger, men som ikke vil bo i Norge selv om de er nordmenn. Kunnskapsinnvandrere til et land er interessert i å være en stund, tjene penger, og så ha et valg om man vil fortsette å bo der eller reise et annet sted. Dette er vanskelig å gjøre i Norge – og det er få innvandrere som gleder seg til å bli pensjonist her. Av hans bekjente fra utdannelsen i India er han en av to som fremdeles må arbeide – de andre har tjent så bra at de kan pensjonere seg tidlig.

Arbeidslivet i Norge – og Europa generelt – er preget av institusjonell beskyttelse, noe som gir lav mobilitet. Det å komme inn i arbeidslivet krever nettverk og referanser – selv Dewan er litt reservert hvis det kommer en søknad fra en ukjent men velkvalifisert utlending. Hvis vedkommende skulle vise seg ikke å passe, blir man aldri kvitt ham igjen. Når man først har jobb, er norske kunnskapsarbeidsplasser hyggelige – multikulturell miks er ikke noe problem. Arbeidsmoralen i Norge er imidlertid noe lav, man er litt for komfortabel, og da kan den sultne kunnskapsinnvandreren fra et fjernere land kan være et bidrag til sårt tiltrengt dynamikk.

Sosialt sett er det liten forskjell på kunnskapsarbeidere – faktisk er det mindre kulturelle forskjeller mellom en utenlandsk kunnskapsarbeider og en norsk, enn det er på en nordmann med utdannelse og en uten.

Dewan mener at Norge bør ha en policy for å rekruttere kunnskapsinnvandrere – med høy utdannelse – fra utlandet og å gjøre dem synlige. Den beste måten å gjøre dette på er å gjøre universitetsutdanningen tiltrekkende, deretter økonomiske insentiver. For å få til skikkelig utnyttelse av utenlandsk kunnskap – slik vi bygget opp oljebransjen på 70-tallet – er det også viktig at vi har en sterk privat sektor.

Kjetil Storesletten, professor i samfunnsøkonomi ved UiO, viste endel statistikk over innvandrernes økonomiske bidrag til Norge. Norge står overfor en demografisk utfordring fordi de store barnekullene fra etter annen verdenskrig blir gamle. Dette er ikke et problem i den forstand at det ikke finnes nok hender til å pleie Ola Nordmann når han blir gammel – men det er et problem at skatteinngangen ikke  kommer til å være stor nok til å finansiere velferden fordi det blir for få til å betale skatt.

Det er litt problematisk å se økonomisk på innvandring – man kan for eksempel påføre land som absolutt ikke trenger det et "brain drain". Skal man imidlertid legge rene økonomiske kriterier til grunn – og det skal man slett ikke for all innvandring – så er det kun høyt utdannede innvandrere i en viss alder – mellom 20 og 40 – som er "god butikk", og bare hvis de kommer i jobb fort. Lavt utdannet arbeidsinnvandring for å fylle arbeidsplasser nordmenn ikke vil ha er ikke lønnsomt i det lange løp (selv om disse innvandrerne både kommer i arbeid og står i arbeid) fordi trygde- og pensjonsytelser til denne gruppen blir store etterhvert, uten at skatteinntekten er høy nok til å finansiere den.

Behovet for arbeidsinnvandring til Norge, som i andre land, har også endret seg. Frem til 1970 lå Norge langt bak den teknologiske fronten, mye av det vi gjorde var å kopiere teknologi fra USA. Dette er relativt uproblematisk – det er ikke så v
iktig å ha rett person på rett plass, mer et spørsmål om å frigjøre ressurser. Etter 1970 har Norge kommet mer til teknologifronten – innovasjon mye viktigere. Riktig person på riktig plass mye viktigere nå, noe som også har gitt seg utslag i hyppigere utskiftinger av ledere. Dette gir et økt behov for spisskompetanse fra utlandet.

Det ble en meget interessant debatt både under og etter innleggene. Et problem som ble påpekt var at hele det vestlige Europa er i den samme situasjonen som Norge, med både en demografisk uheldig utvikling og økt behov for spisskompetanse. Norge vil konkurrere om de utenlandske høyt utdannede innvandrerne med land som nok er villige til å tilby mye bedre betingelser en vi har tradisjon for. Kunnskapsinnvandring, faktisk innvandring i det hele tatt, er imidlertid et nokså nytt fenomen, så vi skal være litt forsiktige med å trekke for bastante konklusjoner basert på de siste 15 årene. Og kanskje viktigst av alt – det man egentlig snakker om er utnyttelse av kunnskaper og kunnskapsmigrasjon. Og kunnskaper trenger ikke alltid være fysisk tilstede for å kunne utnyttes.

Min personlige konklusjon er, for å si det litt flåsete, at Norge per i dag er et land for spesielt interesserte. En mobil kunnskapsmedarbeider uten spesiell tilknytning til landet har ikke noen grunn til å velge det. Jeg tror vi nordmenn vet dette innerst inne, men en blanding av myopi og stolthet – vi er jo tross alt blitt kåret av FN til verdens beste land å bo i de siste fem årene – gjør at vi ikke helt klarer å akseptere det og dermed gjøre noe med det. Vi må rett og slett forstå at a) noen er flinkere enn andre, og b) hvis ikke de flinkeste vil til Norge, har vi på lang sikt et nokså alvorlig økonomisk og teknologisk utviklingsproblem.

Leif Knutsen har et lite hjertesukk om valgkampen som jeg gjerne kan slutte meg til. Her er hans (oversatte, les originalen for mer presisjon) forslag til nye partinavn:

• Arbeiderpartiet: De Naive Apparatchiker
• Høyre: de Frustrerte Urbanister
• Fremskrittspartiet: De Indignerte Konformister
• Sosialistisk Venstreparti: De Sjarmerende Radikale
• Kristelig Folkeparti: De Selvrettferdige Gledesdreperne
• Senterpartiet: De Bortskjemte Bønder
• Venstre: De Utilstrekkelige Intellektuelle

…skjedde på mobil på flytoget, og hadde jeg tenkt meg om, ville jeg lagt til at noe av det viktigste man kan få gjennomført for IT-bruk i Norge er å legge ALL offentlig informasjon – kart, bibliotek, historiske arkiver – gratis på Internett. Jeg blir fremdeles sur nå man må betale for kartinformasjon fra Oslo Byplankontor (eller man kan få den gratis ved å gå ned til deres kontor og surfe på deres maskiner) eller Brønnøysund.
Hva med en statlig API med RSS-oppdatering?
(link)

Ivar Tronsmo, bokhandler og tidligere Bokklubb-direktør, trår til med en faktabasert vurdering av det norske bokmarkedet i Klassekampen.
Jeg skal ned til Danmark 8-9 oktober for å holde et foredrag på et seminar for Norsk Faglitterær Forfatterforening, og har skrevet en kladd til et innlegg der. Men Tronsmo sier det jo så meget bedre enn meg, så det må nok omarbeides litt….
Kommentarer på mitt innlegg (gjerne Tronsmos, for den saks skyld) mottas i alle fall med takk.
(Tipset om artikkelen av Eirik, forresten.)

Kjetil Johansen (som har mye interessant på sin blogg) kommenterer en glimrende artikkel i Guardian om at vi kan se begynnelsen til sluten på USAs verdenshegemoni. Samt at dette ikke nødvendigvis er en god ting – USA er, for alle sine feil, en viktig faktor i å sikre at liberale demokratier består rundt omkring i verden, uansett om dette involverer militærmakt eller ikke.
Men tankegangen er interessant – særlig setningen «China and India are to the United States today what Germany and America were to Britain a hundred years ago», som jeg finner å være en interessant, om en noe unyansert historisk sammenligning.

Er nettopp tilbake fra en liten tur til Sverige for å besøke noen svenske venner som bor i Nederland, men som har sommarstuga i Småland. De synes det er så dyrt i Sverige at de tar med seg så mye som mulig av mat og drikke fra Holland.
På vei hjem stoppet vi selvfølgelig og kjøpte bilen full av mat og drikke – og jeg begynte å kalkulere litt på hvor mye man egentlig tjener på å dra til Sverige. Jeg røyker ikke og drikker lite brennevin, så de vanlige prissammenligningene er ikke særlig interessante. Men jeg satte sammen en liten sammenligning av ting jeg visste prisene på i Norge:
og kommer frem til (med en kurs rundt .85) at jeg i gjennomsnitt får i hvert fall 35% rabatt på det jeg handler i Sverige. Med 120 km til Strömstad, bensinforbruk på 1 liter pr. mil og bensinpris 11 pr. liter koster en tur til Strömstad 264 kroner, som gir et break-even punkt på ca. kr. 750.
Hvilket altså vil si at hvis man handler for kr. 750 (noe denne familien gjør omtrent hver 4-5 dag) har man spart inn turen.
Harry vinner klart – hvis vi tar en tur til Sverige i måneden, og handler for 3000 kroner hver gang, klarer vi oss med å handle i lokalbutikken på hjørnet for resten av våre behov. Og det er jo hyggelige små bonuser også, slik som skikkelig svensk ostkaka. Og mellom 10 og 15 tusen mindre i matutgifter i året.
Men jeg forstår stadig vekk ikke hvorfor prisene er så mye høyere i Norge – avgiftsnivået, valutaforskjeller og dyrere ansatte er noen årsaker, men forbrukernes bevisstløshet må være en annen. Jeg vet at jeg selv er lite bevisst – dro ikke til Sverige for å handle før dagen etter at Sponheim kom med sin famøse «Harry»-uttalelse, og da kun i irritasjon – men det er på tide å begynne å tenke litt smartere. Og det er høy tid at norske kjøpmenn får litt konkurranse. Så hvis man kjøper maten i Sverige, klærne i USA (eller, for den saks skyld, Kina) og får bilen fikset i Polen (en bekjent mener man kan få hele bilen pusset opp og fikset for en billig penge der) burde man kunne klare seg uten å legge igjen altfor mye penger i Norge.
Den ekstreme løsningen er kanskje å bli tysk bobil-turist…..

Kunsthistoriker Aaslaug Vaa har et glimrende innlegg – Når skal Stortinget ta ansvar? i Dagbladet lørdag, der hun ber Staten gå inn og overstyre Oslo Kommune slik at man får ivaretatt Munchs bilder (som idag forfaller) skikkelig.
Jeg har tidligere foreslått å flytte Munch-museet til Sjømannsskolen. Jeg vet ikke om det er bedre lagrings-forhold der, men det er på høy tid å få denne kulturskatten inn i lokaler og med lagringsforhold som ivaretar den for fremtidige generasjoner.
Jeg visste at Munch idag er bortgjemt, men at vår største malerkunstners produkter er vanskjøttet i den grad det her er gitt uttrykk for – og Vaa skulle vite det – er rett og slett nedstemmende.
Ifølge Vaa er det ikke noe «samlet hyl» fra Oslo for å gjøre noe med dette.
Hyl herved formidlet.
Vi har god råd med genier her tillands….

Kjetil Johansen har gravet litt i sitt arkiv om amerikansk kriminalstatistikk, og siterer dansken Poul Høi som sier at for langt de fleste amerikanere (dvs. middelklassen i forstedene) er kriminaliteten lavere enn i Europa – samt at i Europa går ting den gale veien, i motsetning til USA.
Dette stemmer godt med hva jeg opplevde selv da jeg bodde der – i en forstad utenfor Boston var det ingen som låste dørene sine (da vi leide et hus, var dørlåsen ødelagt, og husverten lurte på hvorfor i all verden vi ville ha lås – da måtte vi jo løpe ned og åpne hver gang det kom noen….), og politiet var lett synlig og meget hjelpsomme.
På den annen side var det deler av Boston jeg ble advart mot å gå gjennom, særlig på kveldstid, uten at jeg vet hvor mye som lå i det. Kriminaliteten er i alle fall lokalisert – i løpet av seks år hadde jeg to innbrudd i bilen, begge i «dårlige» strøk. Ellers ingenting.
Utviklingen i USA tilskrives aggressivt politiarbeid (basert på «broken windows«-teorien) og det faktum at en ganske stor del av befolkningen sitter inne – med tildels lange straffer for små, men gjentatte forbrytelser.
Personlig har jeg sans for «broken windows» – det er ikke noe mer irriterende enn at man ikke får hjelp av myndighetene når noe kriminelt har skjedd, noe som i ytterste konsekvens kan lede til at folk tar saken i egne hender (slik som tydeligvis har skjedd med en russisk spammer, et drap avisene godter seg over.) Men å sperre inne store deler av en sosioøkonomisk lite heldig stilt befolkningsgruppe er ikke noen heldig løsning – for meg ser det nesten ut som om USA begynner å få en fengselsindustri som ønsker kunder og begynner å utøve politisk press.
Dette er ikke en utvikling Europa vil ønske eller er klar for. Men det skal bli interessant å se hvordan man skal håndtere en økende kriminalitet uten å gå på akkord med de mange kriminalomsorgsteorier og -prinsipper som over tid har festet seg innen jus, politiarbeid og politikk.

Glimrende kronikk fra Trygve G. Nordby, direktør i UDI, i Aftenposten idag. Selv om Nordby på langt nær går så langt som jeg ønsker (og tidligere har skrevet om) er det i alle fall godt å se at man fra sentralt hold i embedsverket begynner å argumentere for en holdning til immigrasjon som både er mer fleksible enn dagens stive regelverk og som samtidig tar høyde for holdninger til tvangsekteskap og andre mekanismer vi ikke ønsker å importere.
Det blir jo ekstra morsomt når Aftenpostens egen artikkel om saken har en oppfølger om at hovedkriteriet for ansettelse i Posten er at man behersker norsk – hudfarge uinteressant.

Nevnte i forrige post at jeg handler alle mine klær i USA – her er teknikken. (Uansett «vanity sizing», så er fremdeles størrelsene meget konsistente i USA – noe som gjør det lett å handle, selv om du bare er over for en kort tur.)
Trikset er slik:

1. Finn etpar kleskjeder som passer deg – Gap, Eddie Bauer, L.L.Bean for daglig- og sportstøy, Land’s End for barnetøy og kanskje Brooks Brothers for kvalitetsdresser.
2. Finn hvilken størrelse du er første gangen du er over, eller ved å måle deg selv nøye ved hjelp av en av butikkenes «sizing charts».
3. Neste gang du er over, bestill klær i forveien (en-to uker) over de glimrende Internettbutikkene disse kjedene har, og få varene send til det hotellet du skal være på. Forretningshoteller holder pakker i noen uker, og hvis du ringer og sier fra på forhånd er du helt sikker.
4. Når du sjekker inn, får du alt sammen sendt opp på rommet, pakker ut og prøver, og sender tilbake alt som ikke passer i de samme eskene.

Raskt, billig, kjempekvalitet – og du slipper å forholde deg til klesbutikkens personale. Kredittkort, målebånd med tommer (et triks er å måle på skjorter og bukser du allerede har) og litt kunnskaper om hva de forskjellige skjorte– og buksetypene heter er essensielt. Du må også kunne litt om stoffer (Oxford cloth vs. broadloom f.eks.) og kanskje skjortekrager, men en liten investering i terminologi betyr spart tid og penger.
Forøvrig er størrelsesutvalget imponerende – for menn har man f.eks. de fleste klærne i «Tall» (litt lengre ermer og skorteflak), noe som passer mange nordmenn. Levering er presis, det er aldri antydning til krangling om returer, og de vet øyeblikkelig om noe er på lager eller ikke. Kvaliteten er stort sett glimrende. Og prisene er meget behagelige.
Den eneste ulempen er at du blir tatt for amerikaner overalt hvor du er, noe som kan være risikabelt i disse terrorist-tider. Men det får stå sin prøve.

Tyler Cowen skriver i Marginal Revolution om «vanity sizing«, den tendensen man mener å se til at klesstørrelser har økt i USA (og kanskje i Norge, hva vet jeg) slik at folk ikke skal føle seg så fete fordi de ikke lenger passer inn i «small» lenger.
Jeg er ikke et sekund i tvil om at det er slik. Jeg kjøper mye av mine klær i USA (nesten alt, faktisk, enhver forretningsreise over blir til en handletur, og gitt de vanvittige prisene vi har i Norge kommer vi snart til å dra hele familien.) Størrelsene i USA har alltid vært konsistente, i hvert fall for menn, slik at hvis du er en viss størrelse (38/38 i jeans for mitt vedkommende) så er du det i så og si alle butikker. Praktisk.
I de siste årene har jeg imidlertid funnet at jeg har gått NED en størrelse i bredden – til 36/38 – i alle de butikkene jeg bruker i USA, uten at dette har gitt seg utslag i mine gamle klær eller de få tingene jeg har kjøpt i Europa. Jeg har med andre ord ikke krympet, noe visuell inspeksjon dessverre også bekrefter.
Så det virker som om USAs ekspanderende befolkning ønsker å passe inn i sine gamle størrelser, og kleskjedene leverer.
Gitt at vi ekspanderer i Norge og resten av Europa også (i hvert fall ut fra hva jeg så på badestranden i Italia i forrige uke), skjer det samme her?

The Economist (som flere burde lese, uansett politisk ståsted) hadde en en-sides glimrende oppsummering av studier av effekten av innvandring på arbeidsplasser. Konklusjon: Innvandrere tar arbeidsplasser på kort sikt i økonomier med høy regulering, men ikke på lengre sikt og i relativt deregulerte økonomier. Med andre ord: Innvandrere er mer av et gode i USA enn i Europa. Eller, slik artikkelen sier det:

In many parts of Europe, for example, governments try to protect workers by making it more costly to fire them. But workers that are expensive to fire are also dear to hire. Immigrants—often recruited on temporary visas, beyond the embrace of unions and sometimes outside the law altogether—become more attractive by comparison. Because they cannot become ensconced in a job, they are more likely to be offered one. In the short run, this kind of immigrant competition undercuts wages and raises profits. In the long run, however, higher profits should tempt new firms to enter the market, compete for workers and bid wages back up.
In Europe, sadly, the long run never arrives. The entry of new firms is inhibited by regulations to protect old ones. Mr Angrist and Ms Kugler show that the higher the barriers to entry in a country are, the worse is the impact of immigration on the job prospects of its citizens. Intended to shield small players from competition, these regulations instead provide for stagnation. Perhaps Europe’s politicians should worry less about repelling immigrants, and more about unshackling the firms that might employ them.

….står det på en låve langs E18 nord for Larvik – og denne helgen krevde veien enda ett dødsoffer (bilde her). Som synes av bildet, er dette en strekning hvor det ville vært en smal sak (bokstavlig talt) å innføre midtdeler, som ville forhindret denne ulykken. Ny vei blir det ikke før i 2015, i følge et skilt litt lenger nord for ulykkesstedet.
Nok en gang har dårlige veibudsjetter, sommel og misforstått bilbegrensningspolitikk (hold veien smal, så kjører folk mindre bil) kostet menneskeliv. Rent bortsett fra at dårlige veier er dårlig økonomi, så skaper dårlige veier tragedier få ser og ingen tar ansvar for.
Jeg har ikke gjort beregningen, men er temmelig sikker på at det farligste vi foretar oss (montro om man kunne beregnet det på minutt-basis) er å kjøre bil i solvarme på utfartshelger. Men hvordan synliggjør man trafikkdøden på en måte som gjør at investeringene kan settes i forhold til risikoen?

Alt for kunden er en relativt nyopprettet blogg (tror jeg) som jeg fant via digidrops.
Jeg forsøkte for noen år siden å lage en forbruker-side hvor folk kunne logge seg på og lage vurderinger om tjenester som er dyre og vanskelige å kvalitetssikre (bilverksteder, barnehager, skoler, eiendomsmeglere og annet). Det gikk ikke særlig bra – hovedsaklig fordi folk ikke liker å kommentere ting under fullt navn (redde for at barnehagetanten skal ta igjen, for eksempel.) «Alt for kunden» løser dette elegant – men trenger kanskje litt systematisering etterhvert? Men stå på, offentliggjøring av dårlig og bra service er absolutt et steg i riktig retning, særlig hvis det gjøres med humør.