Nordmenn og sport

Saccarina har en bloggpost jeg er så enig i at jeg nesten kunne ha skrevet den selv, hvis det ikke var for at jeg ikke bryr meg det døyt om hvor NRK bruker pengene sine så lenge de fortsatt finansierer Nytt på Nytt og Bård Tufte-Johansen. Hennes tese er at vi bruker altfor mye tid og penger på sport her på berget, og det har hun helt fullstendig, totalt, og overveldende rett i.

Men så var det spørsmålet om hvorfor vi nordmenn bruker så forbasket mye tid og ressurser på sport, da, i stedet for å bruke de samme kreftene (og gjerne metodene også) på forskning, for eksempel. På onsdag ble jeg påspandert vin av Dagbladet i et tynt kamuflert men meget hyggelig journalistfrynsegode hvor gjestene var nominerte til Gullbloggen og endel av Dagbladets egne bloggere. (VamPus fikk utdelt sin premie – 10000 kroner og en fremdeles (malings)våt gullmus, men den vitsen får hun fortelle selv). Der traff jeg en ung mann med politisk erfaring og ambisjoner (navn holdt tilbake for hans egen beskyttelse og fordi jeg ikke husker det) som sa at Norges overfokusering på sport er en av de største bremsene for næringsutvikling i Norge. Kunne ikke sagt det bedre selv.

Det har med selvbilde å gjøre. Norge er knøtt lite, rikt, og anti-intellektuelt. Vi trenger å tro at vi betyr noe. Så derfor konkurrerer vi i ubetydelige småidretter (som langrenn), hvor vi kan øse inn ressurer for å vinne (høydehus, smørelabber) og etterpå kalle det fair play. Vi kan starte i små idretter (kvinnefotball) inntil andre land får ut fingeren og slår oss ned i støvlene (neste greie blir sikkert skiskytingsorientering…). Og vi kan bruke spalteplass og intellektuell (nåja) energi på analyser av Norges sjanser til å vinne dette eller hint i stedet for å snakke om hvem som vinner i næringslivet eller forskningen. Tenk om næringslivssjournalister i Norge kunne begynne å analysere hva firmaer gjør heller enn hvilken aksjekurs de har….

Jeg vil ha et nytt Heia Tufte program, denne gangen med idrettsungdom som forsøker å skjønne differensialligninger, litteraturanalyse eller økonomisk globalisering. Som skal konkurrere i en vitenskaplige konkurranser eller sette opp en teaterforestilling. Og hvor analytikerne kan skrive om det fabelaktige i at disse idrettsapene med halvferdig snowboardeksamen faktisk klarer å lære seg å lese og skrive flerstavelsesord, at de selvfølgelig aldri kan nå opp på et skikkelig nivå, men hvor sporty det er av dem å stille opp og hvor fint det er at de etablerte stjernene faktisk kan kommunisere med dem….

5 tanker på “Nordmenn og sport

  1. Et omvendt Tufteprogram? Dream on 🙂
    Men ideen er veldig morsom. Jeg ville sett på – tror jeg.
    Det kan jo ikke ligge annet bak denne overveldende sportsinteressen vår enn et dypt og vedvarende mindreverdighetskompleks. Vi burde kanskje gå i nasjonal terapi for å rydde opp i dette – muligens med et 12.trinnsprogram for å kvitte oss med avhengigheten av sport.

  2. Eg har hoeyrt at kapteinen paa Titanic var veldig oppteken av strykinga paa skjortene sine like foer skipet forliste, og det er vel litt slik eg oppfattar sportsinteressa i vaare dagar. Naar vaare barn verkeleg kan faa problemer med aa overleve paa denne planeten, ikkje paa grunn av gammastraaler eller asterioder, men paa grunn av heftige klimaendringar, saa kan ein jo lure paa om mennesket faktisk er urasjonelt, omtrent som holdninga til AIDS i delar av verda. Tvilar litt paa ei ny opplysningstid alla den paa slutten av 1700-talet, saa me kan nok rekne med ein god del religioesitet framover tenkjer eg 🙂 Er sportsinteressa vaar tids religion?

  3. Det er lett å peke på noe negativt og si «dette er typisk norsk», men sportsinteresse er et universelt fenomen. I svært mange land vi liker å sammenligne oss med er denne interessen vevd langt dypere inn i kulturen enn hos oss.
    Sportens bidrag til samling av menneskeheten kan det skrives avhandlinger om (spesielt gjennom «vestligfisering» – spredning av idealer som kapitalisme og demokrati). Således er det veldig mye vi mennesker driver med som er _mindre_ viktig enn sport. Mye av det kan sågar observeres i beste sendetid på TV. Nei, vi handler ikke ut fra fornuft alene. Vi er nå engang ikke satt på jorda for å være en gjeng kopulerende kalkulatorer. Tilværelsen rommer heldigvis mye mer enn rigid rasjonalitet og kjølige kalkyler.
    Med nytte-økonomiske analysebriller får vi ikke noe brukbart bilde av sportsinteressens natur. Dersom sport kun handlet om tall og hvem som er best, hvorfor ikke bare avlyse konkurranseavviklingen og latt medaljene fordeles basert på innbyggertall?
    Heldigvis er verden og det vi gjør i den litt mer komplisert enn som så. Såpass komplisert at ingen kan gjøre alt, hvilket igjen betyr at også miniputtnasjoner som vår egen har en mulighet til å eksellere – i noe. Det være seg velferdsstat, pinnekjøtt eller curling.
    Og om det skulle vise seg at nasjonen utvikler en stolthet overfor dette _egne_, er ikke dette uttrykk for noe mindreverdighetskompleks, tvert imot. Mindreverdighetskompleks er det den stille gutten forrest i klassen som har, når han gir opp sin interesse for krautrock, bare fordi alle de andre guttene synes det er mye tøffere med trance og listepop.
    Så selv om det nå er mange år siden sist jeg benket med langs løypene eller foran fjernsynet i den hensikt å se skirenn, så er jeg glad for at mange andre nordmenn fremdeles er glad i slike «ubetydelige småidretter».

  4. Jeg vet ikke jeg…. 4 av 5 nordmenn er stolte av å være norske. Hvordan kan man være stolt av noe man ikke har gjort noe for å bli selv?

  5. Vi har jo andre egenskaper enn å være (delvis) rasjonelle; stolthet og tilhørighet er viktige byggesteiner i tilværelsen. Vi er sosiale, og identifiserer oss følgelig med større enheter enn oss selv – familie, hjemsted, kultur osv. Jeg har for eksempel lagt svært liten innsats i det å bli sønn, men er likevel stolt av mine foreldre og det de foretar seg…

Det er stengt for kommentarer.