Magnus Marsdal har en morsom analyse av Frp og Carl I. Hagen som opprørere mot en kulturelitisk (eller i det hele tatt utdannet) elite. Tenk om Hagen hadde kommet inn på Katta og lært om Sartre i stedet for Elvis….

Målgruppen til Frp er altså de som ikke fikk det til. Og det er jo en ganske stor målgruppe. 

FrP-politikeren med web-domenet smk.no har solgt det for 100.000 til statsministerens kontor. Denne regjeringen debuterte med å kjøpe Vaske-Bakkes eiendom på Bygdøy for å få adgang til attraktiv strandkant, og fortsetter sine eiendomsinvesteringer i den digitale verden. Man har allerede sikret seg statsministeren.no, forhåpentligvis noe billigere. Siden hovedårsaken til at dette blir kjøpt er at statsministerens forbindelser har problemer med å huske å legge til "dep" mellom "smk." og ".no", kan vi altså fastslå at prisen pr. bokstav (riktignok strategisk plassert, som Vaske-Bakkes hus) er 33 000 kroner. Ikke så langt unna kvadratmeterprisen i Oslo for tiden. Aner vi en boble?

Oppdatering 4. mai: Ikke før har jeg skrevet det, før meldingen om at nav.no er solgt for 3.5 millioner kommer (Aftenposten – Dagbladet). Ganske morsomt. Rekorden innehas forøvrig av Marc Ostrofsky, bror til en kollega av meg, som kjøpte business.com for $150.000 og solgte det kort tid etter for $7,5m. Men jeg er enig med både Jon Bing og Hans Hjellemo – prisen er satt etter tilbud og etterspørsel, og de som etterspør har grovt overestimert betydningen av å ha den rette adressen. Hvis de ikke hadde kjøpt den, ville likevel dette arkitektfirmaet få så mange innkommende klikk til sin adresse at de måtte ha lagt ut en link til den nye superetaten.

Jan Olav Egeland, som jeg nylig hørte beskrevet som den eneste gjenværende skikkelige politiske skribenten i Dagbladet, har en oppgitt beskrivelse av dagens broiler-politikere.

Han har selvfølgelig rett, men man bør være klar over at dette er et resultat av politisk suksess mer enn noe annet. I en internasjonal markedsøkonomi blir politikere i mindre grad ideologer og i større grad administrerende direktører for sine land – deres handlngsrom blir begrenset ikke bare av overnasjonale traktater, men av det faktum at deres land konkurrerer om inntekter og har mer å tape enn å vinne på å være annerledes. Fargeløse politikere som kompromisser ivei (og som i stadig større grad er yrkespolitikere uten erfaring utenfor partiapparatet) er et resultat av politikkens økonomi – at de alle konkurrerer i et marked der det er stor verdi i å markere seg som annerledes men liten verdi i faktisk å være det.

Administrerende direktører er stort sett kjedelige personer, i alle fall utad, som sier selvfølgeligheter og ikke gjør store endringer sålenge ting går bra. Slik skal det være, og slik er det. Politisk kultur henger også igjen – i tider med store omveltninger får man inn folk med visjoner, karisma og gjennomføringsevne, som så enten blir hengende igjen eller rekrutterer folk som seg selv, selv etter at problemene er løst og etterspørselen etter fargerike ledere er redusert. Det er typisk at de politikerne som har fått gjort mest de siste årene – Kristin Clemet, Victor Norman, og Morten Meyer – har vært næringslivstyper som har reorganisert statsapparatet og basert sine politike aktiviteter på ikke-ideologisk grunnlag – med andre ord, de har importert et næringslivsledelsessyn inn i politikken.

Jeg synes de egentlig er greit. Demonstrasjonstog og generalstreiker har liten verdi i seg selv. Og dersom FrP noensinne kommer til makten, vil de møte samme virkelighet som SV nå står overfor, med et forklaringsproblem overfor en befolkning som plutselig har fått litt mindre skatt og svært mye dyrere boliglån.

I mellomtiden får vi godta at politikken føres via Nytt på Nytt. 

Diskusjonen mellom professor Einar Kringlen, som er opprørt over at alle kan skaffe seg titler som "professor", "gründer" og "terapeut", og idehistoriker Mie Hidle, som synes Kringlen er en gammeldags surpomp (ikke hennes ord) er om ikke annet morsom, uten at jeg skal ta stilling.

Men en liten sak er verdt å merke seg: Kringlen sier at

Nylig opplyste Aftenposten at en forsker ville undersøke akupunkturens virkninger på kvinner i 50-årsalderen som led av hetetokter, kontrollgruppen skulle få alminnelig veiledning av sin lege. 4,5 millioner var satt av til prosjektet. Akk ja. Det er godt landet er rikt.

Hidle på sin side svarer ironisk:

Samtidig vil jeg gjerne støtte PGN [Professor av Guds Nåde] Kringlens kritikk mot vår bruk av forskningsmidler. Hvorfor skal vi kvalitetssjekke akupunktur, som muligens virker, mens det ennå foregår loddrett kvakksalveri her i landet? Jeg sikter til all den psykoterapien som bedrives i tilfeller der den bare kan bidra til å sementere klientens fokus på problemene. Jo lenger en slik feilslått terapi varer, desto dyrere og mer skadelig er den.

Morsomt, forsåvidt, men jeg tror ikke det var det Kringlen mener. Problemet med akupunktur er ikke om det virker eller ikke – det kan det muligens gjøre. Problemet ligger i å få opp en kontrollgruppe, siden det er vanskelig å gjøre dobbeltblinde eksperimenter på en behandling som er så synlig som akupunktur er. Med andre ord: Det blir vanskelig å skille mellom reell og innbilt virkning av akupunktur. Og det er det jeg tror Kringlen kritiserer, ikke at man skal undersøke om akupunktur virker eller ikke.

Håper jeg i alle fall. Men diskusjonen er ganske fornøyelig. Og jeg lurer på om jeg skal begynne å titulere meg som digitalterapeut.

Det er alltid en fornøyelse å lese "The Becker-Posner blog" – det er ikke hver dag (men flere ganger i uken) man får være vitne til en diskusjon mellom en Nobelpristaker og en ledende økonomisk jurist om viktige emner. De har begge en evne til å ta svært komplekse problemstillinger og fremstille dem presist og slående, slik at man ser sammenhenger, men uten å bli lettvinte. Deres politiske ståsted er, såvidt jeg kan se, norsk konservativ eller amerikansk liberal, hvilket sier mer om forskjellene mellom Norge og USA enn det sier om Becker og Posner.

Diskusjonen denne gangen burde interessere politikere og sosialøkonomer, for man diskuterer det økende gapet mellom de som tjener mye og de som tjener lite – i USA og andre steder i verden. Becker vektlegger økningen i etterspørsel etter utdanning – både fra studenter og fra arbeidslivet – og at denne etterspørselen driver opp prisene på utdannet arbeidskraft. Han ser ikke inntektsforskjellen som et problem i seg selv, men er bekymret over at andelen unge som dropper ut av sekundærutdannelse stadig holder seg rundt 25%, og at disse vil bli tapere når etterspørselen dreies enda mer i retning av utdannet arbeidskraft.

Posner er, som alltid, mer direkte. Han er enig med Becker i årsakene til den økte forskjellen, men sier også at

[…] as society becomes more competitive and more meritocratic, income inequality is likely to rise simply as a consequence of the underlying inequality–which is very great–between people that is due to differences in IQ, energy, health, social skills, character, ambition, physical attractiveness, talent, and luck. Public policies designed to reduce income inequality, such as highly progressive income taxation and middle-class subsidies, are likely to reduce the aggregate wealth of society, and therefore should not be adopted unless rising income inequality is a social problem.

Om ulikheter i inntjening er et problem eller ikke, avhenger av to ting: Det absolutte nivået (hvis alle har det de trenger, gjør det mindre at noen er rike), og om man har vekst i økonomien. 

En interessant passus er forskjellen mellom "svart" og "hvit" misunnelse:

Studies of peasant societies find that "black" envy is widespread in them–that is, if your neighbor has a nicer barn than yours, you’d prefer to burn it down than to exert yourself to build an equally good barn. "White" envy, in contrast, better described as emulation, promotes economic growth.

(Om Norge er et bondesamfunn kan man jo diskutere, men i forhold til USA har vi mye "svart" misunnelse, i hvert fall verbal.) Også Posner er bekymret for fattigdom som problem, som i et rikt samfunn ikke skulle forekomme, men som gjør det likevel. Men han understreker at det er et annet problem enn skjev inntektsfordeling, og bør behandles separat. 

Norge har en mye jevnere inntektsfordeling enn USA, også når vi tar hensyn til at vi er et mye mindre land. Dette skyldes en sterk likhetskultur, og sterke institusjonelle rammebetingelser i arbeidslivet. Utdanning lønner seg dårlig i Norge – OECD har regnet seg frem til at avkastningen av en gradsgivende utdanning er 10% på verdensbasis, men 15% i USA og bare 8% i Europa. I Norge lurer jeg av og til på om den er positiv i det hele tatt. Men det er noen skjulte tall ute og går: Vi bruker mye konsulenter i Norge, og har en kultur som tillater at folk har konsulentoppdrag ved siden av sin jobb. Dette driver opp inntektene for dem som har etterspurt kunnskap. Det er også en betydelig hjerneflukt – men den er vanskelig å måle, for den skjer relativt tidlig i folks karriere, før inntektene deres har blitt store og de merkes i statistikken. (Eller den skjer når en utenlandsk student med norsk ektefelle reiser til USA fordi utlendingen ikke får jobb i Norge – og man registrerer kun tap av en arbeidstaker.)

Jeg tror inntektsforskjellene i Norge kommer til å øke, og det er de høyt utdannede som vil tjene mer, ettersom de i stadig større grad kan dra til utlandet hvis de ikke får nok betalt i Norge. Disse kan ikke erstattes med rimelige innvandrere, dels fordi de gode innvandrerne heller drar til USA der de tjener mer og blir mindre diskriminert, men også fordi norske firma ikke vil ansette dem.

Akkurat som i USA, er vi i ferd med å skaffe oss en ikke-utdannet underklasse også. Den utfordringen blir enda tøffere, for det problemet kan ikke løses med å hive penger på det.

Meldingen fra Becker og Posner er at inntektsforskjeller kommer til å øke fordi noen er smartere og kan mer enn andre, og at fattigdom er et forskjellig problem fra inntektsforskjeller, som ikke er noe problem. Det er ingen god melding å svelge for et land med en utbredt oppfatning, langt inn på høyresiden, om at fattigdom er et problem som kan løses ved å ta fra de rike, at utdanning er en luksus og ikke en investering, og hvor misunnelsen er sterkere enn kjønnsdriften.

Men vi har jo tenkt å bli en kunnskapsnasjon, så saken bør jo kunne løses…. 

Idag var jeg på gjenbruksstasjonen – det moderne ordet for søppelfyllingen. Etter en bomtur til Brobekk (som ikke lenger tar hageavfall) kom jeg meg ut til Grønmo, hvor jeg etter en halv time i kø slapp inn for å kvitte meg med 4 kubikkmeter kvist og gamle juletrær. En hyggelig kar kom og hjalp meg med å lempe av hengeren – og det viste seg at han egentlig var elektriker, men var assistent på Grønmo som en dugnadsinnsats for et idrettslag.

Og jeg begynte å lure litt. For det første er jeg litt usikker på hvor miljøvennlig (for ikke å snakke om samfunnsøkonomisk) det er at masse små privatbiler kjører til gjenbruksstasjonen og står i kø i evigheter med hver sin lille tilhenger. For det andre, gitt en elektrikers (og de fleste andres) timelønn, hva i all verden er poenget (bortsett fra skattefriheten) med å bruke en slik person til å lempe kvist?

Da jeg bodde i Arlington, Massachusetts (en forstad til Boston med drøyt 40,000 innbyggere) lærte jeg meg å sette pris på den tradisjonelle amerikanske måte å forholde seg til søppel på, som enkelt forklart gikk ut på følgende: "Trash day" var en fast ukedag (for oss var det tirsdager). Kvelden før "trash day" satte man ut søppelet på fortauet, og så kom søplemannen og tok det med seg. Alt sammen, inklusive møbler, hvitevarer, papir til gjenvinning (papir, glass, plastflasker og metall ble sortert ut i en egen boks.) Man kjøpte de søplebøttene man trengte på jernvarehandelen, og ryddet dem inn igjen når søplemannen var ferdig.

Hva så med gjenbruk? Boston-området har massevis av studenter og andre med lite penger og behov for møbler og husgeråd – og det var både sosialt akseptert og ganske moro å rusle rundt mandag kveld og se hva folk hadde satt ut som kunne brukes. Endel kjørte rundt med sin pickup truck og levde av å finne ting og selge dem, men det var fritt frem for amatører. Jeg var fattig student og skaffet meg blant annet et salongbord og en morsom, tradisjonell skolepult (med stol og pult satt sammen, i stål). Sistnevnte var såpass spesiell at vi tok den med tilbake til Norge.

Da vi skulle flytte hjem til Norge, tømte vi kjelleren for seks års akkumulert skrot og gamle møbler. Det ble en haug ca. 12 meter lang og 150 cm høy, som fylte mesteparten av fortauet utenfor huset. Da søplebilen kom, var det ingen sure miner, bare en sjåfør som gikk på radioen og mumlet noe om at det trengtes en bil til på denne ruten idag. I Norge har jeg opplevd at søplemannen ikke tar med en enkelt bærepose søppel fordi den reglementerte søppelsekken var full.

Tenk om det kunne være så enkelt: Sett ut søppelet, ta det du trenger, ferdig med det….

Becker og Posner har en interessant analyse av sammenhengen mellom kultur og økonomi – Posner fokuserer på kultur som vane, mens Becker legger til økonomiske sammenhenger. De skriver mye om Frankrike, inkludert hvert sitt innlegg om sammenhengen mellom kultur og arbeidsløshet.

Grunnen til at jeg tenker endel over dette, er at jeg skriver på et innlegg om Norge som kunnskapsnasjon – om vi er det (vi er jo en skipsfartsnasjon og en vintersportnasjon), og hva dette i så fall innebærer. Foreløpig er konklusjonen nokså klar – noen kunnskapsnasjon er vi ikke. Men hva ville vært indikasjonene, hvis vi hadde vært det? 

Det kompromissløse bryggeriet nøgne ø, som jeg tidligere har skrevet om og hvis produkter jeg gjerne anbefaler, er i ferd med å gå fra meget avansert hobby til skikkelig bedrift. I helgen var jeg nede i Grimstad og fikk blant annet en omvisning i de nye produksjonslokalene (rettere sagt: Jeg ble, ikke på noen måte uvillig, rekruttert til å henge opp en vask og en garasjegardin). Tore Nybø og hans kumpaner har nå innstallert bryggeriutstyr (innkjøpt fra mange steder i verden) i et gammelt kraftverk på Rygene mellom Grimstad og Arendal. Produksjonskapasiteten er tidoblet, noe som betyr mer nøgne ø i butikken, begynnende eksport til USA, og ikke minst nye sorter (Tore mener de nå er oppe i 18).

Siste versjon er Imperial Brown Ale, en sort som bare brygges et annet sted i verden, nemlig i Seattle. I tillegg kan man nå ta imot besøk for beskuelse av bryggeriet og prøvesmaking, og firmaet har fått skikkelige kontorer, nok lagerplass – og en bygning man virkelig kan være bekjent av.

Imperial Brown Ale har blitt testet på en skikkelig ølhund, som konkluderte med at det er en mørk men likevel lett ølsort, humle nok for et skikkelig "hophead":

En av ti unge har sendt SMS til TV-debatter, i følge en undersøkelse fra Berit Skog på NTNU. Det diskuteres ikke hvorfor, men jeg tror man skal være forsiktig med å tro at dette signaliserer mer samfunnsengasjement fra ungdommens side. En minst like viktig attraksjon ved å sende en SMS er å se sin melding på skjermen, som en bekreftelse på sin egen eksistens. Trur eg. Derimot er dette et lite signal til tradisjonelle medier om at ungdommen finnes et sted de ikke er – for eksempel på MySpace.com.

Forøvrig hørte jeg forleden en historie om en gjeng ungdommer på hjemmefest, som ringte inn en masse (stemme)meldinger til Standpunkt eller Tabloid eller noe lignende. Dette var meldinger hvor de uttrykte all verdens rare synspunkter som "Stå på, Carl Ivar", og de klarte det de ville – at alle lydkommentarene på slutten av sendingen var fra dem.

Niels Chr. Geelmuydens kronikk om livet som "utenfor"-forfatter i Norge, med beskrivelse av hvordan han har blitt "nullet" (ikke innkjøpt av bibliotekene) er ganske interessant, og har avkommet reaksjoner fra politikere, forlagsfolk og bloggere. Selv gakk jeg avsted og kjøpte "Ordskjelv", en samling av hans intervjuer av norske forfattere (så har han i alle fall oppnådd ett salg for kronikken sin.)

Boken er interessant av flere grunner. En ting er at norske forfattere, i alle fall slik de er fremstilt, er nokså selvopptatte og litt krampaktig annerledes. Det er morsomt å lese om hvordan han kvister Linn Ullmann ved å mer enn antyde at hun skriver halvbiografiske romaner tross sine moteriktige protester (den siste linjen er ganske morsom), eller når Arne Berggreen sier at "ingen under 40 forstår hvorfor man har fastprisordning for bøker", som det nok ligger en hel del sannhet i. Men jeg har litt vondt for å skjønne hvorfor Niels Chr. Geelmuyden er så forhatt som han sier at han er – disse intervjuene er ironiske og personlige, men norske forfattere må være usedvanlig tynnskinnet for å bli fornærmet av dette.

Les videre →

Jeg hadde tenkt å kommentere Niels Chr. Geelmuydens kronikk i Aftenposten, som ikke er hyggelig lesing for kulturpolitikere og forlagsfolk. Ikke den heller. Men Andreas Andersen kom meg i forkjøpet.

La meg i stedet sitere et lite vers av W.H. Auden:

    Let us honor if we can
    The vertical man
    Though we value none
    But the horizontal one.
           (Epigraph for Poems, 1930)

Og la det være min hypotese for hva som kommer til å skje fremover.

P.S.: Vattnisser er et ord jeg ikke har støtt på før. At Trond Giske får støtte fra Sæmund Fiskvik i samme Aftenpost sier i alle fall noe om hva slags innvirkning slike har på kulturens rammebetingelser.

Det er ikke så ofte vi har skikkelige lekkasjer i Norge, i hvert fall ikke av den sorten som havner i mediene i uredigert form. Jens Kjeldsen’s debattstrateginotat til AP er et unntak – ikke bare opptrådte Kjeldsen som nøytral kommentator etter debatten, men hans notat ble tydeligvis feilsendt til en Fr.P.-mann fordi noen glemte tre små bokstaver i epostadressen.

Det jeg beundrer, er Kjeldsens kommersialiseringsevne – eller, siden vi ikke vet hva han fikk betalt, hans evne til å bli hørt i mange sammenhenger. Ikke bare selger han en artikkel fra 2002 som en konsulentrapport (riktignok etter å ha gjort den mer tilgjengelig i form av 5 retoriske påbud og 3 forbud), men han klarer også å selge seg som kommentator til NRK. Neste skritt regner jeg med er å gå til Fr.P. og gi dem råd om hvordan de skal modernisere sin retoriske strategi, nå som den ligger åpen for allverden.

I en akademisk virkelighet preget av kommersialiseringsproblemer er jo dette forbilledlig. Og ved å legge rapporten ut for alle og enhver (siden hans navn ikke står på den, er jo copyright noe han ikke kan kreve) slipper man jo også, meget tidsriktig, informasjonen fri. Dette er jo storveies – personlig synes jeg både Høyre og Venstre kan ha vel så meget nytte av å lese denne rapporten som Ap.

Og så kan helgen begynne. Det eneste var at jeg ikke helt fikk med meg politikken i dette. Hvilke saker snakket de egentlig om i denne debatten?

Eirik har skrevet et lite referat, så jeg har ikke så mye å legge til fra PFs møte om eNorge, men var i alle fall gledelig overrasket over den nye fornyelsesministeren, som var mye mer kunnskapsrik og dynamisk enn fryktet.

Det mest spennende panelinnlegget kom fra Eilert Hanoa, som påpekte at man faktisk må fortelle ikke bare hva som kommer på Minside når den foreligger (Per Morten Hoff er mer kritisk her), men også litt mer langsiktige visjoner – hva kommer i fase to (sannsynligvis kommuneNorge) og fase tre (resten av statsetatene). Da kan man som kunde ta en beslutning om man skal være der basert ikke bare på de relativt få tjenestene som finnes med en gang, men også ut fra fremtidige forventninger. (Dette er profesjonell softwaremarkedsføring og tar hensyn til det som så fint kalles nettverkseffekter.)

Eirik var livlig, som vanlig, og påpekte bibliotekenes rolle i dette. Og jeg hørte noen hjertesukk fra forsamlingen som etterlyste litt mer langsiktighet – vi har offentlige servicekontor som kan hjelpe de som trenger hjelp til å endre ting via Minside.no (eller, på nynorsk, MiSide.no).

Men det var mindre "tenk på alle de som ikke kan" tenkning enn før, så det er altså litt fremgang å spore. Me skal koma, um inkje so brått….

Trond Giskes kronikk i Aftenposten, Linn Ullmanns tilsvar, og den etterfølgende debatten dem i mellom må da være bortimot Norgesrekord i antall stavelser i forhold til innhold?

Som en kollega av meg pleide å titulere sine foredrag: "X and Y: When vacuums collide."

Skjønt Linn Ullmann har et poeng. Et eller annet sted.

Oppdatering 15. mars: Giske skrur opp temperaturen og søker "the moral high ground." Jeg vet ikke, jeg. Les Neal Stephenson i stedet (søk etter "interface culture" og les derfra til du støter på ordet "macrame") eller se følgende utdrag:

Les videre →

Som relativt nybakt hundeeier (eller, rettere sagt, medeier, siden hunden administreres av husets frue og far sjøl i beste fall har talerett) har jeg ikke kunnet unngå å legge merke til at en hel del mennesker – særlig de ansatt i offentlige kontrollinstanser – ikke liker hunder. Det skaper et problem når man skal ha med hunden i Marka, siden man ikke kan gå inn og varme seg.

La meg derfor få rose Lilloseter, en skistue i Lillomarka som ikke bare har ypperlige boller med glasur og solbærtoddy med påfyll, men i tillegg har egen varmestue for hunder og hundeeiere, med fortøyningsringer i veggene og kaffepåfyll etter "betal selv"-prinsippet.

Jeg har også fått høre at som hundeeier kan man få slengt mye ukvemsord etter seg fra treningsfantomer med skøyteski og kondomdress, særlig når man i tillegg har med barn som holder tempoet noe nede. Det er hyggelig å herved kunne avkrefte dette – i hvert fall hva gjelder Lillomarka og basert på tre skiturer. Bare blide ansikter og racere som skyndsomt skifter spor og oppfører seg skikkelig.

Dagen idag ble blant annet benyttet til noe man ikke kan gjøre ofte: Gå en skitur på OsloBunnefjorden. Her er utsikten innover Malmøysundet, med Holmenkollen i bakgrunnen og en nokså vimsete hund i forgrunnen.

Jeg bor slik til at jeg er nokså direkte berørt av giftslamdeponiet utenfor Malmøykalven, og har engasjert meg i noen grad i motstanden mot det. Et problem for en person som er så orientert mot vitenskap og kunnskap som jeg er, er at så og si alle fagfolk (med Statens Forurensningstilsyn i spissen) har gått god for at denne løsningen – at man graver opp slam fra store deler av Oslo havn og indre Oslofjord, for så å dumpe det på 60 meters dyp så og si samme sted – er miljømessig forsvarlig.

I dag ligger slammet direkte på sjøbunnen, og noe av det kan virvles opp av skipspropeller, annet må graves opp fordi det skal legges tunnel under Bjørvika. Alternativet var å kjøre slammet til NOAS-anlegget utenfor Holmestrand, for deponering på land. Når prosjektet er ferdig, skal slammet ligge i ro på 60 meters dyp, tildekket av ikke-forurenset masse.

Dette høres, logisk sett, egentlig greit ut. Det kan nok bli litt møkkete vann i en overgangsperiode, og det ville det nok bli uansett deponeringsmetode. Og når ting er ferdig, er i alle fall skitten samlet på et sted, i motsetning til at den nå ligger spredd ut over hele fjorden, i lag med tykkelse fra etpar centimeter til flere meter.

Når jeg allikevel er litt nervøs, skyldes det dels at det er noe ved dette prosjektet som går imot sunn fornuft: En debattant sammenlignet det med å gjøre fra seg i badekaret og så sitte stille for at skitten ikke skal spre seg. En annen sak er at jeg ikke helt stoler på alle parter i denne saken. Mer spesifikt har jeg vondt for å stole på Oslo Havn, som er ansvarlig for gjennomføringen av prosjektet, og vondt for å stole på landets politikere, som lett lar seg friste til kortsiktige beslutninger i denne som i mange andre saker.

For å ta den sunne fornuft først: Oslofjorden er, uansett hva man måtte mene om distriktspolitikk, et av landets viktigste friluftsområder. Fjorden brukes bokstavlig talt av millioner, fra kommuner som Oslo, Bærum, Asker, Nesodden, og så videre. Fjorden har blitt renere for hvert år som går (jeg har hatt anledning til å sjekke hvert år, og fra 70-tallet til i dag er forbedringen dramatisk), og oppleves idag som ren, vakker og tilgjengelig. Det er flott at vi nå skal rydde opp også den skjulte forurensingen. Men så – å grave den ned igjen midt i denne herligheten? Hva om noe går galt?

Så er det problemet med tilliten: Jeg har et gammelt plankart liggende, fra 60-tallet. Det viser en skisse til en utbygging av Oslo havn med støpte brygger fra Indre Bekkelaget via nordsiden av Ormøya, over Malmøysundet, med kaianlegg helt ut til Malmøykalven. (Hvis du kjører ut til Malmøya, vil du se at broen til Ormøya er smal og gammel, men broen fra Ormøya til Malmøya kjempestor. Jeg regner med at den er dimensjonert for lastebiltransport til havnen.) Denne utbyggingen ble stoppet. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg tror en grunn var at man fant sjeldne fossiler på Malmøya, og håper at det også var slik at noen besinnet seg og observerte at store skip faktisk ikke kan passere Drøbaksterskelen og at behovet for en kjempehavn nok var overdrevet. Takk og pris – for idag, ca. 45 år etter, innser vi at vakre naturområder ville blitt irreversibelt ødelagt med slik kortsiktig tenkning.

Oslo Havn er en organisasjon som kjemper for å beholde sin posisjon, med betydelig politisk prestisje investert, representert ved sin mektige styreleder Bernt Stilluf Karlsen (bildet). Havnen okkuperer noen av Norges fineste tomter, og bruker dem til lagring av containere og stykkgods. Disse områdene brukes idag ikke optimalt, hverken hva gjelder frakt (Drammen og Gøteborg kan brukes i stedet), som investering (boligtomter og nærmiljøer ville kaste langt mer av seg) eller arbeidsplasser (en diskret kontorblokk med konsulenter utgjør like mange arbeidsplasser som alle som er direkte ansatt i havnen). Oslo Havn er organisert som en stat i staten, og har til tider hatt en meget arrogant holdning overfor naboer og politikere.

Og denne organisasjonen, med tradisjon for politisk kameraderi og ansvarsfraskrivelse, skal være ansvarlig for gjennomføringen og kontrolleringen av et prosjekt hvis konsekvenser må sees i et hundreårsperspektiv? Beklager, men jeg stoler ikke på Oslo Havn i denne saken. (Og hvis du lurer på hvorfor, ta av til høyre fra Mosseveien rett etter bomstasjonen, og betrakt brakkebyen havnen har satt opp til venstre for inngangen. Den har vært lovet fjernet i mange år.)

Tilliten til politikerne er også nokså frynset, og den går på avslutningen av prosjektet. Det er, såvidt jeg kan se, ikke satt opp noen absolutt grense for hvor mye materiale som skal fylles ved Malmøykalven, ei heller noen tidsplan for når det skal sies stopp, deponiet forsegles, og erklæres fullt. Det kommer flere opprydninger i andre havner – og jeg er stygt redd for at nasjonale politikere vil la seg friste inn på en beslutningsvei preget av "klarer du den, så klarer du den også". For å si det med økonomispråk – man lar seg friste til marginalkostnadsbetraktninger for beslutninger der de faste kostnadene (økonomiske og politiske) er svært høye, hvor konsekvensene er usikre og fremtidige, og hvor Statens Forurensningstilsyn kan tvinges inn i betraktninger av typen "det er tross alt bedre med litt mer deponi på Malmøykalven enn at skitten skal bli liggende i havnen på Lysaker, Sandvika, etc.", særlig fordi man slipper nok en strid med lokale interesser som ikke ønsker deponi. Samtidig er konsekvensene langvarige og usikre. Bernt Stilluf Karlsen og miljøvernminister Helen Bjørnøy kommer til å være pensjonister eller til og med borte, før vi vet hva konsekvensen ble. Og fremtidige styrer og ledelser i Oslo Havn kan lett og med en viss rett hevde at de ikke kan holdes ansvarlige for hva deres forgjengere besluttet.

Vi vet lite om endringer i fremtidig teknologi og konsekvensen av andre utbygginger. Hva om man fjerner Drøbaksterskelen, slik at vannet i Oslofjorden skiftes ut hyppigere, og strømmen (og uroligheten på havbunnen) øker (slik Bellona sier at det allerede gjør)? Da blir det større båter inn i fjorden. Hva om vi får nye typer båter som lager mer uro i vannet og virvler opp slam? Hva om Oslo Havn ombestemmer seg (f.eks. fordi båttrafikken øker og man ønsker å unngå sundet mellom Langøyene og Husbergøya) og oppretter skipsleie sør for Husbergøya, rett over deponiet? Hva om Secora (firmaet som utfører deponeringen) gjør noe feil (de har allerede forsøkt seg med at det er mye billigere å bare dumpe slammet i stedet for å pumpe det i en slange hele veien ned)? Hva om tildekkingen av slammet ikke fungerer som forventet? Hva om Oslo Havn lar seg friste til å dumpe mye annet rart nedi der, f.eks. masser fra fastlandsutgravingen?

Som sagt, det er grun
n til uro. Jeg har i mange år fulgt litteratur og diskusjon om beslutninger om datasystemer, og konsekvensene ved å velge feil tidlig i prosessen. Dette prosjektet har strukturelle elementer som tilsier en høy sannsynlighet for feil beslutning. Det har en liten risiko for svært store konsekvenser. Og det strider mot sunn fornuft.

Jeg skulle ønske en politiker eller to hadde mage til å snu i denne saken, eller i det minste å binde seg selv til masten med absolutte krav til avslutning og gjennomføring. Det tror jeg fremtidige generasjoner vil takke dem for.

Det ble livlig debatt om Arild Knutsens kronikk om narkotikapolitikken i Aftenposten, og endel ble provosert av mitt innlegg "Med krav på respekt" i samme avis. Nå har Arild Knutsen skrevet en lengre kommentar til mitt innlegg (og skal ha ros for å forholde seg til den lengre bloggversjonen, som uttrykker mer presist det jeg mener). Askild Matre Aasarød, journalist i =Oslo, mener jeg går til et umotivert frontalangrep på =Oslo ved å kalle det et menighetsblad (en ikke ukjent reaksjon fra menighetsblader på selv nokså velvillig kritikk), og Knut Olav Åmås har i en artikkel om "Tiggernes nye hierarki" (Aftenposten, ikke på nett men jeg tar sjansen på å legge ut en kopi) at jeg hadde rett i at =Oslo er avlat for politikere men feil i å kritisere magasinet for hardt. Statsadvokat Erik Førde er like forvirret over Knutsens innlegg som meg.

Noe av debatten fortsetter forhåpentligvis her – et eksempel på blogging som diskusjonsarena, i  følge Eirik.

I stedet for å sende til alle jeg kjenner, legger jeg det ut her…

Hei,

For de av dere som ikke har fått det med seg så har nå byrådet bestemt at alt giftslam i havnebassenget skal graves opp, flyttes 2 km og dumpes utenfor Malmøya! Mengden giftslam tilsvarer 8,5 Plaza-bygninger og inneholder PCB, PAH, DDT, kvikksølv, kadmium, bly, med mer. Disse stoffene kan føre til kreft, skader på nervesystem, arvestoffer og reproduksjonsevne. Myndighetene/SFT "tror" det vil gå bra, men ettersom liknende ikke er blitt utført tidligere, vet man ikke. Alternativet er å gjenvinne slammet i renseanlegg på land, men ettersom det er 40 mill. dyrere har man valgt å dumpe det i Indre Oslofjord. Miljøvernministeren fra det "grønne" SV løfter ikke en finger for å stoppe det! Følg linken og stopp galskapen!

Dette er siste sjanse til å få stoppet deponiet i indre Oslofjord. Send din protest til miljøvernministeren direkte – OG send deretter lenken til alle du kjenner. De som leste Dagsavisen nylig vet jo at man i miljøverndepartementet vekter ANTALL henvendelser for om en sak er verdig nok til å stoppes!!!

http://www.noap.no/opprop/