Kategoriarkiv: Digital teknologi

Bør det være mulig å søke i all kunst og litteratur på nettet?

Postet den av

I morges var jeg med i en paneldebatt som Teknologirådet arrangerte, om søkemotorer og annen morro på Internett. Jeg møtte opp en time for tidlig – hvem er det egentlig som holder frokostmøte klokken 9? (Da jeg spurte om dette, fikk jeg beskjed om at de hadde hatt møter klokken 8 tidligere, når det gjaldt næringslivsting, men nå hadde de kalt det morgenmøte, ikke frokostmøte, og en av årsakene var at mange av deltakerne kom fra offentlig sektor og "gikk på en offentlig timeplan"….)

Uansett, jeg fikk tid til å sette meg på en kaffebar og skrive ned det jeg hadde tenkt å si, som svar på dette spørsmålet:

Bør det være mulig å søke i all kunst og litteratur på nettet?

Jeg hadde først tenkt jeg skulle gi et avbalansert, på-den-ene-kant-på-den-annen-lanke svar på dette. Men så tok jeg bussen inn til dette møtet, og der traff jeg en nabo som er markedssjef for en større bokhandel hertillands. Hans svar var øyeblikkelig "ja" – og hvis han, som har en interesse i at folk kommer til bokhandelen for å spørre, kan være så kategorisk, så kan jeg det også.

Men egentlig er spørsmålet uinteressant – det er ikke noe vi kommer til å kunne gjøre så mye med. Når mer og mer informasjon blir søkbar, blir det vanskeligere og vanskeligere å stå utenfor. Hvis alle bruker Google til å søke, blir du usynlig hvis du ikke finnes i Google. Eller i Sesam for den saks skyld – det finnes geografi på Internett, men skillene går langs språkgrenser heller enn noe annet. Over tid blir det umulig å opprettholde en modell med dyre og eksklusive biblioteksdatabaser, fordi forfatterne ønsker å bli funnet. Forlagene også, forresten. Og en søkbar tekst danner også grunnlaget for en frihet i anvendelsen vi ikke har hatt hittil – for eksempel er lydbokbransjen inne på et spor hvor lydbøker, til å begynne med de som lages for blinde og svaksynte, generes av en automatisk stemme basert på teksten.

Så litteratur kommer til å bli søkbar. Alt som er ute av copyright, er allerede på vei inn på nettet, og så og si alle bøker, siden det er i forfatternes og forlagenes interesse å være med i Google Booksearch. Ferdig med det.

Hva med kunst i annen form – lyd og bilde? Det utvikles idag søkemotorer som slår igjennom tekstbarrieren her også, og tillater søk på annet enn metadata. På eksperimentbasis finnes det en tjeneste hvor du kan plystre en melodi i telefonrøret, og datastemmen på den andre siden kan fortelle deg hvilken sang det er (dette har jeg lest om, har dessverre ingen link). Alle tiders for de av oss om ikke klarer å få en sang ut av hodet. Jeg er helt overbevist om at vi kommer til å få, i kjølvannet av iTunes og et fullstendig digitalisert musikkmarked, søke- og kategoriseringsmekanismer som går utenom metadata og forbrukers oppfatninger som søkekriterier om et stykke kunst.

Dette kommer, bare gi det litt tid. Men spørsmålet var BØR.

Jeg kan i utgangspunktet ikke se noe galt i at alt er søkbart. Et unntak er privat informasjon, men det er ikke den diskusjonen vi fører her. Vanskeligheten ligger mer i tilgjengelighet og validering av det vi finner. De av oss som slang litt med leppa da vi var yngre, vet at intet varer så evig som elektronisk lagret informasjon. Og har man bare kontroversielle nok synspynter, er det ikke noe problem å bli hovedkilden på Internett, med manipulerbar PageRank, link farms og bloggosfære.

Men med kunnskap skal desinformasjon bekjempes, og mekanismene for dette er enda bedre utviklet på Internett enn de er i papirverdenen. Bare se på diskusjonen om evolusjonslæren i USA – kanskje det er noen her som har interesse i pastafari-religionen? Og Googles monopolstilling er ytterst sårbar det sekundet de oppfattes som utilbørlig manipulerende.

Motstanden mot tilgjengelighet av informasjon kommer fra ulike kilder: Det er de som har økonomiske interesser i den, særlig i eksemplarsalg, som musikkbransjen. Men de er imot tilgjengelighet av hele produktet, ikke søkbarheten. Det er ulike former for regimer – nasjonale, politiske, religiøse – som ønsker monopol på sin versjon av sannheten. Det er ikke særlig vanskelig å imøtegå denne formen for motstand mot søkbarhet.

Men det finnes en annen motstand også, og den er litt mer subtil. Det er slik at søking og kategorisering er substitutter for hverandre. For å ta et veldig enkelt eksempel: Før sorterte jeg min epost i mapper med ulike merkelapper, slik at jeg skulle kunne finne dem igjen senere. Etter at søkemekanismer som Google Desktop har kommet, trenger jeg ikke lenger gjøre dette – jeg kan i stedet søke på noen ord i teksten, og få dataene opp. Ingen vits i å sortere, man søker i stedet.

Jeg tror endel av motstanden mot søking kommer fra dem hvis jobb det er å kategorisere, fordi de er redde for at kategorier skal bli mindre verdifulle. Hvis man er eksperten innen et visst område, og folk kan søke fritt, finner de kunnskap – både relevant og irrelevant. Det vet alle leger som har fått inn pasienter som kan mer enn dem selv. Det er vondt når din magi avsløres.

Fagfolk og andre gatekeepers har ofte en instinktiv motstand mot Wikipedia, åpne biblioteksdatabaser, Doktoronline.no, og at studenter skal kunne surfe trådløst i klasserommet for deretter å stille vanskelige spørsmål til læreren. (I parentes bemerket – hvis du som foreleser ikke klarer å holde studentene engasjert nok til at de hører på deg i stedet for å surfe, så har du ikke et teknologiproblem). De kamuflerer den ofte bak et krav om validering, av fagfolk, uten å forstå at validering av mange i stedet for få kan være like effektivt. For eksempel, hvis du skal sjekke hvordan et ord staves, skriv det inn i Google på to forskjellige måter, og se hvor mange svar du får for hver av dem. Du kan stort sett ta sjansen på at den med flest treff er den riktige stavemåten, skjønt slik norsk skole har utviklet seg de siste årene er det mulig jeg må revidere det standpunktet. Over tid vil vi imidlertid få valideringsmekanismer som holder tritt med informasjonsrevolusjonen.

Intellektuell motstand mot søkbarhet skyldes ofte eksperters redsel for å miste sin troverdighet. Hvis søkbarhet kan få noen flere autoriteter til å bli litt mer
ydmyke – og foreløpig ser det bra ut – mener jeg absolutt at all litteratur og kunst, i det hele tatt all ikke-privat informasjon, bør bli søkbar for alle.

Diskusjonen etterpå…

…var ganske livlig og morsom – jeg ble oppmuntret av at det ikke var noen som nevnte DRM, så kanskje vi skal slippe det tullet for fremtiden. 

Ray Ozzie tar over Microsoft

Postet den av

New York Times har litt mer bakgrunn og et portrett av Ray Ozzie, som tidligere i år lanserte en beskrivelse av Microsofts nye forretningsvirkelighet. Det skal bli spennende å se om Ozzie får det til – han har en imponerende merittliste å vise til, med Agenda (en tidlig fri-form personlig database jeg fremdeles savner), Lotus Notes (verdens mest brukte Groupware for store firma) og Groove (en distribuert groupware med mye av Lotus Notes’ funksjonalitet) bak seg.

Ray Ozzie skjønner Web2.0, med software som service. Interessante tider.

Flat verden

Postet den av

flat verden bokomslagI min engelskspråklige blogg, Applied Abstractions, har jeg postet noen kommentarer om Thomas Friedman’s nye bok The World is Flat, som er i ferd med å bli en "must read" (velfortjent, må jeg si) for alle som vil diskutere globalisering. (For den slappe student og raske leser har jeg også postet mine notater om boken, uten kvalitetsgaranti.)

Her i Tversover har jeg tenkt å filosofere litt over hva Friedman’s bok har å si spesifikt for Norge – og for norske lesere. I mine kommentarer skriver jeg at man med fordel kan hoppe over de første 10 kapitlene og rett på kapittel 11, der Friedman skriver om implikasjonene av globalisering for den "ikke-flate" – det vil si, ikke-globalisert verden. Dette fordi Friedmans beskrivelse av firmaer og andre globaliserende faktorer er velkjent for de fleste amerikanere og andre engelskspråklige.

For den jevne nordmann – og i hvert fall for den jevne norske politiker – tror jeg imidlertid at hjemmeleksen må bli hele boken. I vår lykkelige lille oljeprovins er vi – med unntak av mobiltelefoner og IKEA – lite kjent med i hvilken grad forretningsprosesser og forsyningskjeder er globalisert, og vi kjenner ofte ikke noe til de firmaene som er de fremste eksponentene for disse aktivitetene. Vi har ikke UPS, Federal Express, eBay, Wal-Mart, eTrade, Dell eller JetBlue, i hvert fall ikke i den grad amerikanerne har dem. Årsaken er som regel at det norske markedet er for lite for disse firmaene. Vi har heller ikke outsourcing eller offshoring i samme grad som amerikanerne, dels fordi så mye av vårt næringsliv er bundet opp i naturressurser, dels fordi vi snakker norsk, som relativt få gjør i India (men kanskje mange nok gjør i Pakistan?)

Den jevne nordmann, trass i svenskehandel, ville nok bli forundret over hvor internasjonalt sammenknyttet og digitalisert verden har blitt. Derfor – les Friedmans beskrivelse både av hva som skjer, og hvordan USA skal forholde seg til denne utviklingen.

Amerikanerne er høyst bekymret for hvordan det skal gå med deres konkurranseevne fremover, et standpunkt som kan virke bisarrt for et land som har halvparten av verdens Nobelpriser. Men bekymringen er reell, og i motsetning til mange europeiske land gjør man noe med det.

En annen liten note som det kan være viktig å få med seg: Her i USA vil store deler av befolkningen fremholde Friedman som venstreorientert, selv om han i sin kritikk av antiglobaliseringsbevegelsen sparker ganske kraftig til det som kalles venstreside i Norge. Jeg oppfatter ham som liberaler, men vil med dette rette en advarsel til alle dem som ser på ham som en heiagjengleder for store amerikanske firma: Friedman representerer en farbar middlevei mellom ideologiske bakstrevere både på høyre (George Bush) og venstre (Cæsar Chavez) side. I motsetning til mange av sine kritikere, har han både reist mange steder og snakket med mange beslutningstakere. Han ser globalisering ikke som en bevisst bevegelse (en konspirasjon, slik mange redde mennesker ser det) men som det uavvendelige resultat av fri informasjonsflyt, fri vareflyt, fri kapitalflyt og fri flyt av menneskelig talent.

Det er vanskelig å argumenter mot disse fire frihetene, men vi må vite hva de fører til. Så langt har jeg ikke funnet noen som gir et bedre bilde enn Thomas Friedman. 

Anbefales. Og les boken før du leser kritikerne. 

Interessant Wikipedia-diskusjon

Postet den av

Av og til blir jeg så sliten av korte argumenter i norske media.

IT-avisen skriver en sak om at Wikipedia er søppel, (jpg) basert på hurtiglesing av en nokså gjennomtenkt artikkel av Andrew Orlowski i The Register, hvor Jimmy "Jimbo" Wales slett ikke kommer med noen "kraftsalve", men derimot responderer fornuftig og gjennomtenkt på en meget god kommentarartikkel av Nicholas Carr om amatør-effekten av kollaborative publiseringsprosesser. Nicholas Carr fører så debatten videre i sin egen blogg, blant annet med et meget godt svar fra en av Wikipedias administratorer og et innlegg med forslag om mer sentralisert kontroll. Ross Mayfield, CEO i SocialText, tar opp hansken og argumenterer for at Wikipedia angriper tradisjonelle kunnskapkilder "nedenfra", slik alle "disruptive technologies" gjør.

Og der står debatten hittil, men den er langt fra over ennå.

Jeg vet ikke hvor fort IT-avisen journalist leser eller skriver, men gitt kvalitetsforskjellen mellom hva som faktisk blir sagt i debatten og hva som blir rapportert i IT-avisen, kan jeg vanskelig tenke meg et bedre argument for Web 2.0, enten det nå betyr blogger eller wikier eller hva man nå måtte mene….

Superstrengt

Postet den av

Da her jeg blitt podcastet for andre gang på to dager: Dagens episode av Superstreng, Eirik Newths populærvitenskaplige program på Kanal24, har et intervju med meg som du kan lytte til her. Temaet er hvorfor noen teknologier vinner over andre, og jeg får en sjanse til å snakke litt om "disruptive technologies" og andre fenomener innen teknologiens nokså omskiftelige verden.

Forfattere uten filter

Postet den av

Akkurat nå sitter jeg på Kastrup og fordøyer inntrykkene etter en dag på seminar med NFFO. Jeg lærte en hel del – blant annet at forfattere og forfatterforeninger er langt fra så bakstreverske som fryktet – og fikk levert mitt innlegg (PDF) sånn noenlunde. Min jobb var å skape litt bråk, og det tror jeg at jeg klarte, selv om Eirik Newths innlegg (PDF) hadde forberedt grunnen på forhånd og folk var advart.

Jeg hadde regnet med å måtte slåss gjennom en masse oppfatninger om at man på noe sett kunne holde markedet ute og den teknologiske utviklingen tilbake, men forfattere er tydeligvis mer oppegående enn som så – mange interessante mennesker med gode ideer om fagbøker de kunne tenke seg å skrive eller hadde skrevet. Dessuten lo opptil flere av dem av vitsene mine, og det er jo noe som foredragsholdere liker.

Et vanskelig spørsmål fikk jeg – en person påpekte det paradoks at på den ene side hevder jeg at "… den som presenterer den beste kombinasjonen av kvalitet, pris og tilgjengelighet vil tjene mest penger." Så kaller jeg litt senere da Vinci-koden for et makkverk – men den er jo en bok som selger mye. Dette er et paradoks – hva mener jeg egentlig?

Det er et paradoks for meg også – det irriterende faktum at når folk får velge selv, så leser de heller om astrologi enn astronomi, om tippesystemer fremfor økonomi, og elendige smørerier fremfor skikkelig litteratur. Så jeg må nok moderere min noe bastante uttalelse og si at kvalitetslitteratur – også den smale litteraturen – i et fritt og stadig mer digitalt marked vil trives utmerket. Det faktum at mange kjøper Dan Brown betyr ikke at ingen kjøper Matthew Pearl, for eksempel. Hvis bransjen går for inntjening, og produksjonskostnadene faller så lavt at man tjener penger fra solgte eksemplar nummer 300, bør nesten hva som helst kunne utgis i Norge. Problemet er at forlagene og bokdistribusjonen ikke er effektiv nok – og at forfattere ikke forstår eller ser på det som sin jobb å tiltrekke seg oppmerksomhet. Siden vi går inn i en verden hvor kampen står om oppmerksomhet (hvor 15 minutter etterhvert blir til 15 sekunder) vil antakelig suksessformelen for forfatter – og forlag – endres.

Jeg oppfattet i alle fall forfatterne som betydelig mer endringsvillige enn forlagene. Det kan være utvalgsskjevhet. Folk som deltar på et seminar om endringer i markedet er antakelig mer endringsvillige – eller i hvert fall oppmerksomme på mulige endringer – enn flertallet. Jeg tror at de fleste forfattere har alt å vinne og lite å tape på en fluid og dynamisk medieverden – så lenge man klarer å opprette og fastholde sin medieidentitet.

 En annen bonus med seminaret var å få snakke med folk som leser bøker. Mange bøker. Samt å konstatere at for enkelte spørsmål – som for eksempel om det er viktig at vi har en sterk faglitteratur på norsk – så er det lov ikke å ha en mening. Eller i hvert fall å være i tvil.

Wikipedia blir mainstream

Postet den av

Til og med Aftenposten har klart å plukke opp Wikipedia og Jimbo Wales’ 10 teser om fri kultur. Jeg likte fremstillingen i Corante bedre. For en virkelig god diskusjon, se Paul Grahams essay om forretningsimplikasjoner av open source.
Nå er det bare å sette igang og skrive kollaborative lærebøker, slik at vi blir kvitt forlagenes utpressingsaksjoner overfor skoler (og kanskje kan slippe fri interesserte elever til å lese litt mer enn 2 avsnitt om Napoleon). Interesante tider….

Radio radio

Postet den av

De fleste som hører på radio i USA finner bare C&W og R&B og oldies-kanaler, samt degenerte talkshows. Men USA har noe av verdens beste radio, bare man leter litt. Her, for eksempel: Hvorfor har vi ikke radio (og gjerne TV) som Dick Gordons The Connection i Norge?
Vel, jeg vet hvorfor, og man kan jo alltids høre på f.eks. dette programmet om etikken ved å lage kunstige hjerner over Internett. Det er bare det at jeg tilbringer tid i bilen hver dag. Og selv om P4s radioverter er gode til å småprate og slett ikke gale når det gjelder intervjuer, så er det en nytelse å leie bil i Boston og fyre opp WBUR før man kjører ut fra flyplassen. Hver gang. Det var forøvrig enda bedre før, med den utrolige programlederen Chris Lydon, som kunne snakke om absolutt alt, fra afrikansk utviklingspolitikk via kognitiv vitenskap til skjønnlitteratur. Han røk uklar med radioledelsen og lager nå en radioblogg som jeg skal se litt nærmere på.
PS: Et litt mer low-brow program som mange nordmenn sikkert vil like er jo Car Talk med Click & Clack. Også tilgjengelig på nettet. Skikkelig North Shore aksent. Mener å huske at Jørgen Slips hadde en versjon av denne med en oljeinnsatt mekaniker ved navn Diffen eller noe slikt….
PSPS: NPR har også et skikkelig sportsprogram som heter It’s Only a Game….
(Via KurzweilAI.)

Den korte versjonen….

Postet den av

Hvorfor i all verden skal jeg bruke tid på å skrive om platebransjens forstokkethet når Techdirt summerer hele argumentet mitt i et avsnitt?

Tid for å breie seg litt

Postet den av

Etter å ha studert en interessant sammenligning av 20» skjermer har jeg bestilt en Dell UltraSharp 2005FPW. Så får vi se om produktiviteten øker….

Nerde-pause

Postet den av

Via Engadget fant jeg Rafael Lagunas beskrivelse av hvordan han kjører to to Apple Cinema-skjermer side om side. Litt av et arbeidsmiljø, særlig kombinert med et skikkelig tastatur også (IBM «klikkete» med den lille mus-pinnen midt i tastaturet).
Som om ikke dette var nerdete nok, ble jeg fascinert av hans skjermbakgrunn – et sammensatt bilde av hele jorden om natten (laget fra NASAs satellittbilder). Legg merke til hvordan midt-Vesten i USA har byer som ligger i et rutenett, og hvordan befolkningsmønstre i Russland følger handelsveiene (dvs. jernbanen). Samt hvor store deler av jorden som er mørklagt (selv om østre USA og Europa ser nokså stappfulle ut).
Nok om det, tilbake til jobb.

Tanker fra sete 8A

Postet den av

Akkurat nå sitter jeg i sete 8A på SAS’ flight til Düsseldorf, på vei til et møte for å fremlegge resultatene av et forskningsprosjekt om IT-outsourcing for en gruppe europeiske firma. Jeg har min laptop fremme, og jeg lytter til Grieg’s A-moll konsert på høretelefoner jeg kjøpte for 99 kroner i tax-free-butikken på Gardermoen.
Dette er for meg en dag for nye opplevelser – for det første hører jeg på (egen) musikk som flypassasjer for første gang (jeg kjøpte meg høretelefoner fordi jeg skulle høre på et opptak av et foredrag, men det ble musikk i stedet), og for det andre har det utrolige skjedd at jeg faktisk er enig med Valgjerd Svarstad Haugland i noe.
Svarstad Haugland har i en uttalelse til Dagbladet vist hun at hun har kontakt med markedet, om ikke helt med sin rolle som politiker, idet hun oppfordrer folk til å boikotte CDer med kopibeskyttelse. Hun bruker som argument at hennes sønn har fått iPod, og at hun synes han skal få lov til å lytte til de CDene han har kjøpt på det utstyret han har valgt å kjøpe uten innblanding av plateselskapene.
Hun blir naturligvis imøtegått av EMIs direktør Per Eirik Johansen, som er «kraftig provosert» av et «latterlig utspill» og sier «hva skal bransjen gjøre. Vi må da ha rett til å få betalt for produktene våre.» Her er han på linje med Sæmund Fiskvik, eks-AKP(m-l) og direktør i plategrossistenes forening, som ikke har gitt slipp på sine totalitære tilbøyeligheter og hevder at kopisperrer er det samme som å sette lås på døren til varelageret, og det skal man værsågod få lov til å gjøre.
Hvis jeg hadde vært direktør i et plateselskap, ville jeg blitt alvorlig betenkt over at en så verdensfjern og anakronistisk – rett og slett lite kul – politiker som Svarstad Haugland er betydelig mer på bølgelengde med markedet enn bransjen er. Platebransjen i Norge (og i resten av verden) er i denne sammenhengen strategiske og teknologiske dinosaurer, som desperat forsøker å opprettholde sine store og dyre organisasjoner i et marked hvor distribusjonskostnadene – og dermed behovet for store plateselskaper – er blitt kraftig redusert. Platebransjen vil gjerne fortsette å selge CD-er, som er billige å lage, men dyre å distribuere, til blodpriser. Samtidig viser uavhengig forskning at distribusjon over Internett reduserer kostnadene med inntil 57 prosent. Det logiske ville selvfølgelig være å selge musikken over Internett med 57 prosent rabatt, men det vil ikke platebransjen – for da klarer de ikke å finansiere det eksisterende, fremdeles lønnsomme CD-maskineriet.
Teknisk sett er dette det glade vanvidd. En liten iPod Mini, som min datter nylig kjøpte seg, kan romme ca. 1000 låter. Og platebransjen vil altså at hun skal bruke ca. 30 kroner pr. låt for å fylle den. Ifølge Peter Cochrane, tidligere forskningssjef i British Telecom, vil vi etterhvert komme til å ha iPods (eller lignende bærbare spillere) som kan lagre all musikk som noensinne er laget. Lykke til med å selge sanger på plastskiver, 10 av gangen, for 189 kroner…..
For en gangs skyld har altså Svarstad Haugland rett – det er ikke tilbyderne, men kundene, som bestemmer hvordan et marked skal utformes. Og det platebransjen burde gjøre, er å slutte med gammeldags markedstenkning, som går ut på å dele inn markedet i segmenter som man selger til (dette kalles markedsorientering) eller å sammenligne seg med andre tilbydere og tilby tilsvarende produkter (dette kalles produktorienterting). I stedet burde man begynne å tenke slik Harvard-professor Clayton Christensen, i sin bestselger «The Innovator’s Solution«, sier: Still spørsmålet «Hvilken jobb er det min kunde ansetter mitt produkt for å gjøre?»
Personlig har jeg nettopp ansatt Edvard Grieg (eller i alle fall Oslos Filharmoniske Orkester med Jens Harald Bratlie på piano) til å gi meg 23 minutters pause fra flystøy, trange seter og kjedsomhet. Det fungerer utmerket. CDen jeg har kopiert fra har jeg arvet fra mine foreldre, som en gang i tiden kjøpte den og dermed betalte Oslo Filharmoniske for jobben.
EMI-direktør Per Eirik Johansen vil ikke tillate meg å ansette hans produkt for denne jobben – eller mer presist, han vil bestemme hvordan jeg skal bruke den musikken han selger. Jeg har ikke CD-spiller på min laptop, og ønsker ikke å ha det. Harddisken har masse plass, og CDene har jeg kjøpt. Og den nye loven ville tillate meg å spille CDen hvis jeg koblet en CD-spiller til laptop’en, men ikke hvis jeg trekker ut ledningen. Logisk.
Som en venn av meg, til daglig mellomleder i et stort og svært profilert softwarefirma sier: Problemet er ikke teknologien DRM (som faktisk har mange legitime bruksområder). Problemet er at vi tillater at en markedsaktør skal kunne pålegge kundene sine å bruke produktet på en bestemt måte, og at myndighetene tillater disse aktørene (som ikke på noen måte har gjort seg fortjent til spesiell beskyttelse) å ture frem med å definere hvordan verden skal se ut, basert på deres kart.

Konkurranse i platemarkedet?

Postet den av

I Techdirt (som jeg anbefaler alle å legge inn i sin bloggliste) finnes en flott samling lenker til en diskusjon om konkurranse innen platemarkedet og hva den vil gjøre med kopisperrer og andre mekanismer.
Jeg heller til at fri konkurranse vil virke – eller sagt på en annen måte, at platekartellet vil brytes opp. Først til å bryte: Sony Music, siden morsselskapet er i problemer og trenger et teknologisalgpush for å ikke bli kjøpt opp.

Kopisperrer igjen

Postet den av

Predikerbare uttalelser i Stavanger Aftenblad. Jeg registrerer at Gisle og jeg er uenige om vi kommer til å få alt med kopisperre eller intet – la meg nyansere og si at vi antakelig vil få en periode med kopisperre inntil markedet tvinger dem til å forsvinne.
Ellers er det interessant at departementet her signaliserer en aktiv holdning overfor platebransjen – har ikke hørt den uttalt så eksplisitt før.

Ed Felten på video

Postet den av

Enda et bra foredrag fra Princetons foredragsserie er Ed Feltens foredrag «Rip, Mix, Burn, Sue: Technology, Politics, and the Fight to Control Digital Media» (350K WinMedia) – dette burde vises på fjernsyn og til alle stortingsrepresentanter. Dette foredraget (eller i alle fall det han sier) ligger uten tvil til grunn for Cory Doctorow’s foredrag for Microsoft Research (norsk versjon). Viktig bakgrunn i den pågående debatten om kopieringsbeskyttelse.

Magisk realisme

Postet den av

Via håkank fant jeg en video med et foredrag av James Randi på Princeton (på denne siden, søk lokalt etter «Randi»). Etter å ha plugget inn en høytaler i PCen hadde jeg en meget hyggelig time med å lytte til en av verdens fremste vitenskapsmenn. I en tid hvor magisk tenking og «vitenskaplig basert» overtro griper om seg i stadig større grad, er det oppmuntrende at noen ser det som sin livsoppgave å avsløre sludderet. Det er adskillig mer enn 55.000 idioter der ute, for å si det slik. Spesielt liker jeg hans fremstilling av homeopati – «jo mer utblandet medisinen er, jo sterkere er den». For ikke å snakke om hvordan vitenskapsmenn ved Lawrence Livermore Laboratory ble lurt av et enkelt trick – og konkluderer med at «education doesn’t make you smart, it only makes you educated….»
En liten bonus er at det er mange andre bra foredrag på Princetons foredragsside også. Supert tiltak – ressursene til et topp universitet rett inn i stua.

DRM-seminar på IFI

Postet den av

Jeg skal holde et innlegg på et seminar om DRM på Ifi onsdag 9. februar 2005 kl 18:00-20:00. Kommer til å snakke om at DRM ikke er særlig smart sett fra et konkurransestandpunkt, med bakgrunn i teorien om «disruptive technologies». Jeg har vel samme innstilling til DRM (i hvert fall brukt i konsumentsammenheng, ikke som teknologi) som resten av foredragsholderne, men kanskje en noe annen begrunnelse.
Programmet finner du nedenfor – vel møtt.

Les videre →

Send, rip, hør

Postet den av

Gizmodo har en bra vurdering av RipDigital – en tjeneste som jeg gjerne skulle sett i Norge (særlig for grammofonplater – har en stabel jeg ennå ikke har klart å kvitte meg med.)
Lurer på hva som ville skjedd med toll, moms o.l. hvis man sendte denne til USA. Man skal jo ikke betale avgifter på mer enn de tre (tomme) DVDene som kommer tilbake….

Den gamle historien…..

Postet den av

Arild Haraldsen har en bra artikkel i digi.no om hva som egentlig skjedde da IBM valgte MS-DOS fremfor CP/M som operativsystem.
Men jeg liker ikke helt overskriften – det ser ut som om Bill Gates med overlegg piratkopierte CP/M, og det er det faktisk ingen som har beskyldt ham for. Men Haraldsen har også en annen artikkel om PC-ens fødsel hvor han kommer inn på den rolle som ble spilt av Lars Monrad-Krohn og Mykron. Interessant.