(Via Joi Ito, som er en stadig kilde til interessante sites): Google Print er neste omdreining på en stadig mer spennede konkurranseskrue for digitalt innhold. Riktignok har Amazon hatt «search the book» et års tid, men Google er nok det første folk går til når det gjelder å søke informasjon generelt. Så spørs det om Google Print kan integreres med resten av Google, om nok forleggere legger bøkene sine søkbart der, og om Amazon ikke setter igang en generell søkemaskin for å motvirke Google Print og Froogle.

Det ble en livlig debatt om offshoring (flytting av hvitsnipp-arbeidsplasser fra den første til den tredje verden) i Polyteknisk Forening i går.
Fullstendig referat fra PF er her.
Her er mine notater:
Tor Jakob Ramsøy, Mckinsey: Offshoring er raskt voksende, men utgjør fremdeles (og vil utgjøre) en liten del av økonomien. Intet reellt problem for USA og UK – der har man fleksible økonomier som raskt regenererer arbeidsplasser. I Europa, derimot (han viste tall fra Tyskland) kan offshoring bli et problem fordi man ikke klarer å regenerere arbeidsplasser fort nok. Kompetanseoffshoring er nytt – f.eks. har flere store forsikringsselskaper flyttet sin prissettingsfunksjon til India fordi det finnes gode aktuarer der.
Knut Eirik Storsul, Telenor: Synes begrepet brukes svært ensidig – det er snakk om at arbeid legges dit det er mest kostnadseffektivt og der kompetansen er best. Kompetanse spiller en større rolle enn man tror – og det er ofte nokså provoserende for nordmenn, fordi det betyr at den IT-bransjen man satser på kanskje ikke er god nok i noen sammenhenger. Og for noen er det provoserende at folk i India eller Filippinene er flinkere enn oss. Telenor offshorer noe, gjennom en global aktør. Det er vanskeligheter forbundet med dette – det hender man må si opp folk, og det hender at tjenesteleverandører ikke leverer. Men gevinstene er udiskutable, og dette er ikke noe nytt – i prinsippet er det ikke forskjell på industriarbeidsplasser og hvitsnipparbeidsplasser i så måte.
Asbjørn Wahl, For Velferdsstaten: Outsourcing og offshoring har begrenset reell økonomiske effekt, men brukes som pressmiddel av bedrifter overfor ansatte og myndigheter, som kan lede til et «race to the bottom», hvor land konkurrerer om arbeidsplasser og politikerne mister handlefrihet. Det sees på som en naturlov at man skal ha frihandel og et liberalistisk tankesett. Offshoring-debatten i USA har et sterkt preg av nasjonalisme, fagbevegelsen der har latt seg lokke inn i et spor som ikke er attraktivt.
Harald Magnus Andreassen, First Securities: Offshoring er en dråpe i havet (3% av amerikansk sysselsetting) og spiller nesten ingen rolle, statistisk sett. Den har derimot en betydelig positiv effekt i de landene som får jobbene. Det er ikke noe problem for Norge – vi har stor frihet i politisk handlingsrom (kan godt legge på skattene, folk bråker men de flinke flytter ikke), høy produktivitet pr. arbeidsplass og høy verdiskapning. «So don’t worry so much….»
I debatten etterpå var det enighet om at offshoring er kommet for å bli, at effekten ikke blir stor for Norge, og at det neppe er stor fare for arbeidsforholdene for hvitsnipparbeidere i den tredje verden, kanskje med unntak av call centers. Dette fordi programmering og lignende intellektuelt arbeid ikke blir mer produktivt av dårlige arbeidsforhold. Det ligger imidlertid en fare i en politisk overreaksjon på offshoring, enten den kommer i form av merkantilisme for enkeltstater eller økonomisk blokkdannelse.

Hyggelig at Lars Vikør syntes Wikipedia var – overraskende bra – men han klaget over at mange av forfatterne var anonyme.
Så jeg sendte ham en email og erklærte meg som hovedforfatter for Wikipedias artikkel om Ivar Aasen – jeg vet ikke noe spesielt om Aasen, men fant en gammel artikkel fra 1911-utgaven av Encyclopædia Britannica (som ikke lenger er opphavsrettslig beskyttet) og moderniserte den.
En interessant utvikling ville jo være om Lars Vikør (eller for den saks skyld en av de andre ekspertene) fikk Wikipedia-ånden og skrev en bedre Aasen-artikkel. Men jeg tror Eirik Newth har rett – vi har ikke helt opphevet skillet mellom kunnskapskonsumenter og kunnskapsprodusenter ennå.

ACLU – American Civil Liberties Union, en organisasjon jeg ikke kan komme på et norsk motstykke til, har en briljant liten Flash-demonstrasjon av hvordan det er å bestille pizza i et gjennomdigitalisert samfunn. Bortsett fra at responstiden ser noe kort ut, er dette ikke bare teknologisk mulig, men faktisk ikke altfor vanskelig å gjennomføre idag….

PlanetMath er et Wikipedia for matematikk. Jeg er ikke matematiker, men hadde jeg vært matematikklærer, ville dette vært en link jeg ville inkludert i alle kurssider. Organiseringen og krysslinkingen er ikke oppe på Wikipedia-nivå (en innholds-basert førsteside hadde vært bra), men aktvititeten er det ikke noe å si på.

Husarkitektur og systemarkitektur henger sammen – og her er hvorfor
Debatten som raser om utbygging i Oslo – der noen arkitekter vil ha mer modernitet og de fleste ser ut til å ønske seg noe mer tradisjonelt – mangler etter min mening et evolusjonært perspektiv. Selv om jeg er enig med Håkon Wium Lie i at vi ikke trenger høyhus i Oslo (og mye annet), er det ikke noe i veien med modernitet i litt mindre målestokk – som for eksempel huset nevnt i denne artikkelen. Men «folk flest» ser ut til å like småhus, treverk og klassisk smårutete vinduer. Hvordan kan det ha seg?
En årsak, tror jeg, er at mange moderne hus er så endelige i sin utforming – når det først er bygget, er gjerne helheten så fremtredende at man ikke kan gjøre endringer uten å ødelegge arkitektens visjon. Det skal meget sterk selvtillit til for å bygge ut verandaen på et Sverre Fehn-hus – medmindre man er Fehn selv. Så det er kanskje ingen tilfeldighet at mange modernistiske hus beboes av arkitekter – hvis noe skal endres, kjenner de helheten og tanken som ligger bak.
Et standard hus med smårutede vinduer og skråtak, derimot, kan vi boltre oss litt med – bygge på en terrasse til sommerkveldene, glasse den inn når det viser seg at det ikke er så varmt allikevel, isolere den fordi vi trenger et ekstra rom når det kommer en unge til. Hus, akkurat som datasystemer, er ikke monolittiske sluttløsninger – og jeg tror mange arkitekter ikke har tenkt på det. Halve moroa med å ha en enebolig med litt plass rundt er at man har fleksibilitet til å gjøre ting.
Dette perspektivet er ikke mitt, naturligvis – jeg har i mange år anbefalt mine studenter å lese Stewart Brands bok How Buildings Learn: What Happens After They’re Built. I denne glimrende boken skriver Brand om hvordan bygninger endrer seg over tid – og forsøker å finne ut hva det er som gjør at en bygning fungerer bra femti år etter at den har blitt bygget. Han peker på mange årsaker og gir mange eksempler – men det kanskje viktigste rent prinsippmessig ligger i fleksibilitet: At en bygning kan endres, og at de tingene som endres ofte (innredning, romindeling, utseende) kan endres uten at man må endre på ting som endres sjelden (tjenester (dvs. vann og strøm), og struktur).
Et tradisjonelt småhus i tre kan endres over tid. En helstøpt moderne bygning kan ofte ikke endres uten at hele dens uttrykk forandres.
Jeg skal ikke her raljere over skrivebordsarkitekter eller systemkonsulenter med ferdigpakkede løsninger, men bare konstatere at et godt, stort datasystem ikke så mye er en metode for å få en jobb gjort som det er skapingen av et miljø for å prøve nye løsninger og endre arbeidsmetoder etter behov. Jeg tror mange arkitekter kunne ha nytte av å vektlegge fremtidig fleksibilitet fremfor eleganse på overleveringsdagen – og tror faktisk at hvis man bare lar folk rote det til på egenhånd, så blir faktisk sluttresultatet som regel ganske bra allikevel. De utvekster man får fordi enkeltpersoner roter rundt er i alle fall lettere å fikse på enn prisbelønte uttrykk for arkitektoniske moteblaff.