Erling Fossen har en glimrende kanonade mot teknologi-naive og bakstreverske politikere kalt Rødgrønn avmakt i Dagbladet idag. Virkelig noe som lysnet opp en formiddag preget av endeløse sensurbunker og begynnende selvangivelse.
Det er virkelig helt fantastisk hvor mye penger og tid vi bruker på å sørge for at intet endrer seg her i landet. Og hvilke gammeldagse og verdensfjerne ideologier som ligger bak.

Jeg har i løpet av det siste halvannet året hatt gleden av å holde et kurs kalt «Elektronisk Strategisk Forretningsutvikling» for 13 mennesker fra Finnmark – folk fra næringsliv, offentlig forvaltning og halvstatlige utviklingsselskaper. Kurset har omhandlet hvordan man kan utvikle firmaer, og hvordan man kan bruke teknologi til å konkurrere.
I løpet av denne tiden har jeg lært meg å respektere en gruppe mennesker som forsøker å skape fremdrift og fremgang innenfor en landsdel med mange utfordringer – noen av dem skapt av natur og avstander, men også noen egenproduserte. Jeg har fått plassert en hel del steder på mitt noe mangelfulle mentale Norgeskart. Og jeg har rukket å gjøre meg endel refleksjoner rundt hva som holder Finnmark tilbake hva gjelder næringsutvikling – ting som i hvert fall ifølge min ubeskjedne mening må endres, om Finnmark skal kunne utvikle seg som en levedyktig region, uten bruk for statlige overføringer. Så her er min noe uærbødige liste med påstander man kanskje bør tenke over i en videre diskusjon om Finnmarks fremtid. Når jeg tenker meg om, er ikke listen så altfor dårlig når man skal tenke over enhver form for forretningsutvikling heller:
Man starter ikke bedrifter for å skape arbeidsplasser. Bedrifter startes for å tjene penger. Hvis de tjener penger, blir det arbeidsplasser av det. Hvis de tjener gode penger, blir det solide, langvarige arbeidsplasser. Startes derimot bedriften for å skape arbeidsplasser, så vil man skaffe seg et fremtidig pengesluk med folk som sitter og tvinner tommeltotter i påvente av at prestisjetapet skal bli mindre enn utgiftene. I dette ligger også at de bedrifter man skaper ikke vokser fortere enn markedet tilsier – og at man har mer fokus på lønnsomhet enn vekst.
Å være strategisk er å være anderledes. Jeg pleier å fortelle mine studenter om Claude Shannon og hans tese om at et utsagns informasjonsinnhold er omvendt proporsjonalt med sannsynligheten for å motta det. Eller, med andre ord, at strategi er å ta valg, og å gjøre noe som ikke er det samme som alle andre. For Finnmarks vedkommende er dette et spørsmål å utnytte det unike ved Finnmark – ikke ved at man har naturressurser (det er ikke unikt, og krever dessuten kapital som gjør at profitten havner utenfor landsdelen). I stedet må man se på det som virkelig er unikt – det at man har spredt bosetning (som krever utvikling av samhandlingsteknologi), en posisjon mellom Russland og Europa (tenk deg Kirkenes som Nordkalottens Singapore), og en natur man ikke finner andre steder.
Misunnelse er lite lønnsomt. En av de tingene jeg virkelig må riste på hodet over, er hvordan politikere og folk generelt i Finnmark er villige til å torpedere nærmest ethvert initiativ som kan føre til at noen andre enn dem selv kan tjene penger eller på annen måte oppnå fremgang. En dypt institusjonalisert «Skit i Finnmark, leve Mehamn/Vadsø/Vardø/Karasjok/Hammerfest/velgdittegetsted»- holdning gjennomsyrer enhver diskusjon om tiltak. Jeg har sett i hvert fall fem forretningstiltak strande på endeløse diskusjoner (eller i hvert fall bekymring om at nå kommer det til å bli bråk) om hvor ting skal lokaliseres. Kautokeino og Karasjok har hver sin samiske videregående skole (med 3 elever per lærer). Hvert nes har et rådhus. Turismeplaner torpederes fordi bussen ikke stopper på den lokale kafeen. Finnmark trenger å redusere antall tettsteder og heller få noen få som er bærekraftige. Og bare så det er klart – dette er ingen tragedie, men en sunn og naturlig utvikling.
Når lokalisering ikke betyr noe, betyr den alt. I dagens teknologifiserte samfunn kan folk – i hvert fall kunnskapsarbeidere – jobbe hvor som helst i verden. Det betyr at det ikke lenger er arbeidsplasser som skaffer innbyggere – skal man oppnå vekst, må folk kunne ha et liv der man bor også. Det betyr gode skoler, barnehage, muligheten for å dyrke sine interesser og et samfunn som er tolerant overfor folk som er anderledes og samtidig interessant nok til å tiltrekke seg nye mennesker. Kunnskapsarbeidere lever av penger og må tjene dem, men de lever også av ros og ære, og må få anledning til å både få og nyte begge deler lokalt for å trives. Lokalisering av kunnskapsbedrifter skjer ikke på grunn av skattelette eller politisk velvilje. Man flytter dit det finnes kunnskap – med andre ord, kunnskapsbedrifter klynger seg sammen, de liker ikke å være alene.
Som en av studentene påpekte: Det ser ut til at Finnmark i større grad en andre steder har problemer med «kvinnelige» verdier og intellektualitet (eller rettere sagt at intellektualitet blir sett på som umandig og noe som man ikke bør befatte seg med). Fordi mange reiser ut for å utdanne seg og blir ute etter endt utdannelse blir man etterhvert hengende igjen med en befolkning som ønsker om å gå tilbake til en industriell fortid, i stedet for å ta jobben med å skape mange små ting som sammen kan ha fremtiden for seg.
På en eller annen måte har man fått for seg at næringsinitiativ er avhengig av godkjennelse av en lokalpolitiker eller fem. Politikere har imidlertid en annen agenda – ikke minst vil de gjerne tilbake til fremtiden, til en tid da politikere betydde noe.
Det er litt synd at man begynner å snakke om å starte opp igjen Syd-Varanger – jeg tror Kirkenes spesielt og Finnmark generelt trenger å gjøre små ting, rettet mot et globalt marked. Ikke store ting hvor markedsforståelse utover råvareprisutvikling ikke er relevant. Dette gjelder forsåvidt for resten av landet også, men behovet er mindre prekært der enn i Finnmark.
Det burde lysne, også uten midnattssol. Men da må kulturliv sees på som et sine qua non, utdannelse sees på som en maskulin dyd, og salg og markedsføring gjennomføres ut fra hva kunden, ikke en selv, vil ha.

Det er mye å si om den nye åndsverkloven – men det er ikke lett å finne ord om den monumentale teknologiske og markedsstrategiske inkompetanse som ligger bak et slikt forslag. Jeg har litt sans for Jills fremstilling av hvordan dette kommer til å slå ut. Olav Torvund hadde et innlegg i Aftenposten som forsåvidt oppsummerer noe lignende: Det er greit nok at man ikke tillater kopiering hvis man vet at det eksemplaret man kopierer er stjålet – det har i alle fall et visst juridisk og moralsk grunnlag – men når department og platebransje (hvor inkompetanse og særinteresser møtes) sammen skal forsøke å finne ut hva som er «relevant teknologi» sklir det hele ut i tåpeligheter. Som Håkon Styri sier: En MP3-spiller er ikke relevant, men en CD-spiller er det. Hva da med en MP3-CD-spiller?
Det er alltid slik at først kommer teknologien, så kommer bruken av den, deretter kommer reguleringen. Det er faktisk derfor vi har en relativt informert debatt her i Norge – den kom aldri igang i EU, men siden vi ligger etpar år etter, kan vi ha en reell diskusjon (selv om vi altså må stå med lua i hånden og innføre EU-direktivet åkke som). Uansett, av og til klarer noen å få inn reguleringen før bruken tar av, og dette er som regel ikke en god ting. I dette tilfellet er det nærmest latterlig.
Vi får en lov som ikke kan håndheves. Tenk deg en politimann – som allerede er ute og vurderer om loven skal brukes eller ikke siden fartsbøtene er blitt så høye – som nå i hvert fall i teorien skal sjekke at du ikke har ulovlig materiale i din BMW med iPod? Det vil i alle fall lære ungdommen at lover er relative og formet av særinteresser, noe ingen politikere eller jurister ser ut til å bekymre seg over.
Det morsomste er jo når Sæmund Fiskvik i en radiodebatt sist fredag sier at dette ikke kommer til å ha så mye å si, siden kopibeskyttelse «nærmest er forhistorie» nå (antakelig fordi hans medlemmer har sett at markedet ikke vil ha det.) Hvis så er tilfelle – hvorfor skal vi da ha en lov som beskytter denne teknologien?
Jeg står ved min konklusjon – uansett teknologi, det er tåpelig å innføre lover som ikke kan håndheves og hvor folk kan bli lovbrytere uten egentlig å mene det. Når loven i tillegg er innført for å hjelpe en bransje som er så teknologistrategisk inkompetent at de heller kriminaliserer kundene sine enn å bruke teknologien til å gjøre sine tilbud bedre, begynner det hele å få et tilsnitt av absurditet.
Det har aldri vært god strategi å gå til krig mot kundene sine. Det eneste plateselskapene oppnår med dette er å sikre at deres merkenavn – som i hvert fall for noen av dem, som Sony og Virgin, har hatt en vis merkevarekapitalverdi – skades slik at kundene vil gjøre alt for ikke å kjøpe fra den tradisjonelle bransjen.
Jeg venter fremdeles på at et selskap skal bryte ut og markere seg som det «sperrefrie» selskapet: Sony/BMG har allerede sagt, nokså diskret, at de vil slutte med kopisperrer, tydeligvis fordi Sony er i ferd med å tape teknologimarkedet. Artistene vil ikke ha kopisperrer. Kundene vil ikke ha det. Teknologiprodusentene vil ikke ha det. Men i platebransjen hersker museumsvoktere og maktmennesker.
Og i mellomtiden fortsetter Apple – som ikke er plaget av en gammel forretningsmodell som skal beskyttes – å ta markedsandeler. Med proprietær teknologi, og med hjelp av Rød Ungdom, som tydeligvis tror at Valgjerd Svarstad Haugland har noe med saken å gjøre.
Absurd.