I 1984 var jeg student på BI og tilbrakte, som studenter gjør, endel tid i dypsindig samtale med andre studenter over en isoporkopp med elendig kantinekaffe. En samtale husker jeg spesielt: Av en eller annen grunn snakket vi om PCer, som var noe nokså nytt dengang.

Mine medstudenter holdt hardnakket på de skulle ikke bruke noen PC i jobben, nei, for datamaskiner var under deres verdighet, noe sekretærer holdt på med. Jeg var datanerd og hadde ekstrajobb som IT-veileder og var like skråsikker på at om noen år kom vi til å bruke PCer alle sammen. Og ganske riktig – noen år etterpå fikk jeg spørsmål fra de samme menneskene om hva slags PC de skulle kjøpe. (Det at jeg i det hele tatt husker episoden, sier noe om hvor sjelden jeg har rett.)

Noen år etter var det mobiltelefonen – hvem i all verden trenger noe slikt? Den er bare for stressede forretningsfolk, statusjegere og leger på nattevakt….

Her om dagen hadde jeg en lignende diskusjon, men denne gangen med en gruppe studenter, gjennomsnittsalder 33 år. De overrasket meg ved å være skråsikre på at de kom aldri til å lese bøker på skjerm. Man blir sliten i øynene av en skjerm, må vite, og opplevelsen er forskjellig. Det er rett og slett noe annet med en bok, noe opphøyet, og dessuten kan man jo ikke ta med seg PCen i sengen eller på stranden.

Da jeg kom hjem møtte jeg min datter, som går i videregående. Hun hadde nettopp fått beskjed av skolen om at alle måtte tømme bokskapene sine, og kom sliten hjem etter å ha gått flere kilometer med to bæreposer fulle av døde trær. Hun kunne ikke forstå at det var noe vits i med disse tåpelige bøkene man måtte slepe med seg overalt. Hun ville helst hatt dem på iPod’en sin.

Det som ungdommen vil ha, kommer som regel. Jeg er ikke et sekund i tvil om at den elektroniske boken kommer, og den kommer i form av leseplater – datamaskiner som gir den samme leseopplevelsen som bøker. Aftenposten har nylig testet Iliad, med en skjerm som minner om papir og trykkvalitet omtrent som en pocketbok. Amazon.com, den største bokhandelen på nett, har sin egen modell på trappene. Sony, teknologigiganten som utviklet bærbar musikk bare for å tape det digitale musikkmarkedet til Apples iPod, er i ferd med å lansere sin versjon. Det ser ut som om de er i ferd med å gjøre den samme tabben som med digitale musikkspillere: Lage utmerket teknologi som gjøres ubrukbar med kopisperrer og sære formater.

Jeg tror denne teknologien kommer til å ta av med storm i løpet av de neste 3-5 årene, med leseplater som kan lagre tusenvis av bøker og med batterilevetid målt i uker – og, etterhvert, nye distribusjonsmåter for bøker også. De første brukerne vil være akademikere, bokormer på reisefot, folk som trenger bruksanvisninger i jobben (montører, f.eks.,) og brukere av alle typer kataloger.

Etter hvert som bruken øker, vil IKEA distribuere sin katalog elektronisk (ut fra et miljøargument), lærebøker komme i digital form for nedlasting (ut fra et helseargument, tenk på alle de små ryggene med tunge ransler), og folk vil kaste seg over all den gamle litteraturen Google, Yahoo og andre har skannet inn og gjort tilgjengelig. Kreativ videregående-ungdom vil skanne inn lærebøkene og distribuere dem over Internett, hvorpå forlagsbransjen vil trave til Giske for å forsøke å få skoler til å forby leseplater, medmindre de har innebygget kopibeskyttelse. Det er jo noe så spesielt med bøker, måvite.

Eller er det det? Per idag distribueres musikk og filmer over Internett, ulovlig og, etterhvert som plate- og filmbransjen tar til vettet, lovlig. Det er ingen grunn til at dette ikke kommer til å skje med bøker også.

Å lage et elektronisk eksemplar av en bok man eier til bruk på sin egen leseplate ligger, i hvert fall etter mitt skjønn, godt innenfor Åndsverksloven. Derfra er det kort vei til å dele dette elektroniske eksemplaret med andre, noe som ligger i en gråsone. Å distribuere mange eksemplarer ligger klart utenfor, men jeg vil ønske bransjen lykke til med å forsøke å gjøre noe med det. De kommer helt sikkert til å forsøke seg med forbud, kopisperrer, stikkprøver av elevers ransler, holdningskampanjer og annen virksomhet som gjør at Don Quixotes vindmølleangrep vil fremstå som kirurgisk krigføring i sammenligning.

Hvis forlagsbransjen hadde vært teknologisk forutseende (noe den ikke er), hadde den kastet seg over den muligheten teknologien gir til å forbedre lærebøkene. Lærebøker er notorisk fulle av feil og gamle opplysninger, delvis fordi de er så dyre at kommunene ikke har råd til å bytte dem ut ofte nok.

Hvis man har en elektronisk fremstillingsprosess og nettbasert distribusjon, kan man rette feil og oppdatere materiale øyeblikkelig. Læreboken vil bli en strøm av oppdatert informasjon og dynamisk innhold (dypdykk for de som vil, repetisjon for de som trenger hjelp) og forlagene ville kunne tjene penger på en abonnementsmodell. Hvis da ikke Djupedal og hans Kunnskapsdepartement gjør noe virkelig visjonært og rett og slett finansierer hele utviklingsprosessen, for så å gi bort boken til skoleelevene. Da kunne man kanskje oppfylle løftene om gratis skolebøker til videregående også.

Men det kommer ikke til å skje. I stedet kommer forlagene til å snakke om sine store investeringer i distribusjonsapparatet, klage over at ungdommen piratkopierer deres materiale (noe som i hvert fall viser at det er etterspørsel – tenk å være så dårlig at ingen vil piratkopiere deg…) og be det offentlige om overgangs- og støtteordninger. De lever i håpet om å klare å bevare papirbokens dominans inntil neste skolereform, som med rådende tempo kommer ca. 2011.

Det er moro å spå, særlig om fremtiden. Kanskje Hegnar burde være glad for at han aldri fikk den styreplassen i Gyldendal, så har han en unnskyldning for å dumpe aksjene mens det ennå er tid….