Ukjent sin avatar

Om Espen

For details, see www.espen.com.

Dagens hygienesitat

LAN-party i hangaren på Fornebu – og Aftenpostens intervjuer er bekymret for de sanitære forhold:

Men hva med fordommene som dårlig hygiene og svett kroppslukt da?

– Ja, det er et problem. Bare for å ta et eksempel: på TG [The Gathering] tidligere i år var det 900 jenter og 4300 gutter. På jentedoen ble det skiftet 11 såpedispensere, på guttedoen ble det skiftet tre. Vi kan ikke tvinge folk til å vaske seg og dusje, men vi kommer til å legge forholdene til rette for at det skal bli morsomt å ta en dusj, forteller Claes [W. Halvorsen, en av arrangørene].

Læreren kommer først

Kan jo ikke annet enn å si meg enig med Svein Tore Bergestuen når han sier at det er læreren som betyr mest for læringsopplevelsen, og at hvis du ikke kan formidle, bør du ikke bli – eller være – lærer.

I amerikanske barneskoler får elevene ny lærer (og klassene stokkes om) hvert år – og lærerne har fast klasserom og holder bare på med et klassetrinn. Jeg syntes alltid det var en ulempe, helt til jeg forsto de gode sidene, nemlig at får du en dårlig lærer, har du vedkommende i bare et år. Og at skolens ledelse kan styre elever av ulike typer til lærere som passer best for dem. Dessuten gir det målbarhet, siden samme jobben gjøres hvert år.

Kanskje noe å tenke på? 

Si meg hva du søker…

AOL har klart kunststykket å legge ut – ikke ved en glipp, men av for meg uklare årsaker – søk som er foretatt av 630.000 av deres kunder. De trakk filen tilbake, men ikke før den ble kopiert og gjort tilgjengelig mange steder på nettet. Resultatet er en klar bekreftelse av John Batelles idé om «The Database of Intentions» – and den virkelige verdien av en søkemotor ligger ikke i den informasjonen den inneholder, men i den kunnskap man kan skaffe seg ved å undersøke hva det er folk søker etter.

Resultatet er i alle fall at folk er enda sintere på AOL enn jeg trodde mulig (og AOL har virkelig hatt litt å svare for her opp gjennom årene.) Flere av kundene er identifisert ved navn bare på grunnlag av hva de søker etter, man har begynt å kategorisere dem etter hva de søker etter, og det finnes websider som lar deg lete gjennom de 439Mb med data på jakt etter alle de snåle tingene folk leter etter.

Og folk søker etter mye rart. Det er blitt sport i å finne snåle mennesker. og snåle søk. Selv har jeg funnet søk til espen.com (ofte feilstavinger av espn.com) og det er jo interessant å kunne se hvilke andre søk disse folkene har foretatt. (Når det er sagt, så er resultatet ofte nokså kjedelig….)

Utdanning, ikke oppbevaring II

Aftenposten har den irriterende uvanen at de ikke legger ut alle elementer i en debatt – og, for den saks skyld at de ikke legger lenker i artikler, men unntaksvis rundt dem. Nok om det – det ble litt debatt av min kronikk "Utdanning, ikke oppbevaring", så her kommer mitt innlegg, med henvisninger til scans av de innleggene jeg svarer på (se også Tor Andres innlegg):

Enhetsskolen overmoden

Å lese reaksjonene på min kronikk "Utdanning, ikke oppbevaring" gir en beklemmende følelse av at skolepolitikere lever i den fiktive norsk-amerikanske småbyen Lake Wobegon – der alle barn er over gjennomsnittet.

Bjelland og Nygaard innleggStudentrepresentantene Bjelland og Nygaard ser ikke ut til å ha forstått hva jeg sier, og viser til en dansk undersøkelse fra 1995 (hvorfor ikke den sterkt kritiske norske fra 2003?) som viser at skolesystemet reproduserer sosiale klasser. De hopper elegant over at det er enhetsskolen som gjør dette!

I Oslo tar man inn basert mer på geografi enn karakterer, noe som favoriserer faglig svak vestkant fremfor faglig sterk østkant. Hvis ikke det fremmer reproduksjon av sosiale klasser, så vet ikke jeg.

Djupedal innlegg 6. august 2006Kunnskapsminister Djupedal er mindre dogmatisk: Han erkjenner problemet, er uenig i løsningen, og viser til rapporter som berømmer Norge for ikke å ha nivådeling, som gir større forskjeller. Men: Begge rapportene snakker om nivådeling i tidlig alder (inntil 12 år), ikke på videregående.

Differensiering løser ikke alle problemer, men kan hjelpe både flinke og svake: Flinke elever kan undervises i større klasser, med mer studiepreg og selvstendig arbeid, fordi mindre tid går med til disiplinering og motivering. Dette frigjør ressurser til de mindre flinke – man kan ha mindre klasser i svakere skoler. Man kunne også – formastelige tanke! – differensiere lærernes betaling: Bedre betalt jo svakere elever.

Når systemet ikke tillater differensiering, skjer den på utsiden, noe som i Norge vil si IB, Bjørknes, privatskoler av varierende kvalitet, og innkjøp av leilighet nær gode skoler. Med kontakter og penger utkonkurreres elever uten andre ressurser enn sine egne evner.

Videregående skole har middelmådige resultater, reproduserer sosiale klasser og er basert på at alle er like og skal behandles likt, uansett. Når resultater uteblir, og forutsetninger ikke holder, skal teorier revurderes.

Enhetsskolen, på videregående nivå, er overmoden for revurdering.

Dagbladet i glasshus

Per Arne Solend er moralsk oppbrakt etter å ha lest Kjell Inge Røkkes nokså platte uttalelser i forbindelse med at han ble årets Peer Gynt.

Selvfølgelig er ikke etikk interessant hvis det er god butikk – et prinsipp er som kjent bare et prinsipp hvis det koster deg penger.

Men jeg har vanskelig for å ta Dagbladet seriøst her. Avisen har sider med svindelannonser – for spåkjerringer og alternativmedisin – som innbringer ca. 25 millioner årlig. Snakk om glasshus….

VG til bikkja

Paal Lykkja sendte meg en peker til denne festlige artikkelen (fra 2002) om norske aviser av den allestedsnærværende Hans Magnus Enzenberger (se forøvrig glimrende intervju i Aftenposten). Noen utdrag:

Lesning av VG er velegnet for folk med lesevansker. […]

… det som skiller Dagbladet fra andre boulevardaviser, er den hardnakkede illusjonen at man er litt bedre. […]

I den norske medieverden gjør som kjent Aftenposten krav på å være den ledende meningsavis. Om man liker det eller ikke: Man må innrømme at dét er riktig. [….] om den ikke med liv og sjel hadde hengt fast i det samme verdensbildet som alle norske medier deler. I dette perspektivet skrumper ikke bare alle de andre fire verdensdelene sammen til noe som ikke er større enn en hasselnøtt. Resten av Europa regnes også som et ørlite vedheng til et stort rike som heter Norge. […]

Dagens Næringsliv er sannsynligvis den eneste økonomiavis i verden som har holdt stand mot globaliseringen. […]

… en avis som Klassekampen er bare mulig i Norge. For hvor mye den enn anstrenger seg for å argumentere politisk, er moralen til syvende og sist den klippe den bygger på. Bortsett fra Osservatore Romano, dagsavisen som utkommer i Vatikanstaten, finnes det vel ingen redaksjon i verden som føler seg så skråsikker på å vite hva som er godt og hva som er ondt. […]

Den som ser seg rundt i Norge, må nemlig konstatere at befolkningens intelligens ikke på noen måte har tatt skade, og at pressen ikke engang har klart å ødelegge folks kunnskap om verden. Som før er folk godt informert, er i stand til å diskutere og i høy grad interessert i verden utenfor. Derfor må man trekke en konklusjon som bare et fåtall medieteoretikere vil like: Pressens makt og dens innflytelse på folks mentalitet blir tydeligvis overvurdert.

Musikalsk slektskap

The Division Bell coverAvansert teknologi for informasjonssøk kan gjøre at man oppdager sammenhenger man ikke visste eksisterte.

Pandora har jeg opprettet en kanal jeg kaller U2 Radio, basert på U2s "Still haven’t found what I’m looking for". Etterhvert som Pandora foreslår nye låter med sammen oppbygning, finner jeg slektskap mellom band jeg ikke har tenkt over – for eksempel hører jeg akkurat nå på Pink Floyds "Take it back" fra The Division Bell, og det er helt tydelig at U2 har hørt endel på dem i sin ungdom. Eller kanskje det er omvendt – Pink Floyd laget dette albumet i 1994, med redusert besetning, og hadde nok hørt U2 på det tidspunktet.

OK, sikkert noe alle musikkeksperter forlengst har hørt og kommentert, men for meg var det i alle fall en liten overraskelse…

Og det var den illusjonen…..

Ser ut til at de fleste "tumble-lock" (det vil si den vanlige sorten) låser kan åpnes nokså enkelt. Selv klarer jeg å dirke opp en vanlig dørlås med en ståltråd og en skrutrekker, men en "bump key" er jo adskillig mer effektivt…..

Jeg ser for meg et sterkt voksende marked for elektroniske låser, som så blir crackernes neste mål, med innovasjoner som ombygde mobiltelefoner som kan låse opp Bluetooth-låser og så videre. Gøy.

Her er videoen direkte:

(Via BoingBoing)

Bilder, skandaler og Gaarder

Qana rescue - reutersJeg skal ikke synse i debatten om Gaarders kronikk, for jeg vet ikke nok om Midt-Østen. Jeg får nøye meg med å vise til Jan Olav Egeland i Dagbladet.

Men en interessant sak kommer i kjølvannet av denne kronikken, nemlig at Adnan Hajj, fotografen som tok bildet til venstre, som illustrerte Gaarders kronikk, har fått sparken av Reuters for å ha tuklet med noen andre bilder for å få bombeskader til å se verre ut enn de er.

Bildet av hjelpearbeideren som bærer et dødt barn ut av ruinene ser også ut til å være om ikke iscenesatt, så i hvert fall utnyttet i større grad enn kan synes tilbørlig, i hvert fall i følge denne siden. Oppdatering 13. august: Dette kan like gjerne skyldes kulturforskjeller, se denne artikkelen i Dagbladet og kommentar fra Trond.

Mannen som oppdaget tuklingen var forøvrig Charles Johnson med bloggen Little Green Footballs, som avslørte de falske Bush-memoene for noen år siden. Han er på ingen måte en nøytral observatør, men sterkt pro-Israelsk, men bevisene for manipulering er sterke.

Nå er jo bombeangrepene i Qana og andre steder forferdelige nok, både i menneskelige og materielle termer, uten at det burde være nødvendig å pynte på situasjonen. Reuters får i alle fall juling i pressen, og det viser seg nok en gang at i en krig er det alltid sannheten som dør først:

Reuters pictures cartoon

 

Å vurdere bøker etter omslaget

Syphilia Morgenstierne leser og liderSyphilia Morgenstiernes kronikk i Aftenposten idag er en klassiker: Hun slakter innkjøpsordningen etter at hun har lest gjennom en fjerdedel av årets innkjøpte romaner og funnet at mange av dem ikke er romaner (men kalt det for å bli kjøpt inn) og mange av dem er så dårlige at det ikke ser ut til at noen har lest dem. Dessverre later det også til at denne mengden søppel kveler de få gode romaner som gis ut, enten ved at leserne ikke finner dem, eller ved at uavhengige forlag presses ut til fordel for de store.

Kronikken hennes minner meg om et lignende slakt for noen år siden: Nobelprisvinneren Richard Feynman havnet i en komité som skulle vurdere skolebøker i naturvitenskap for skolene i California. Til forskjell fra de andre komité-medlemmene, satte han seg ned og leste alle bøkene, og fant at de var elendige, alle sammen. Han fant også ut at noen av bøkene ikke hadde tekst – bare blanke sider – fordi de ikke var ferdig ennå. Allikevel hadde noen av komité-medlemmene gitt disse bøkene gode vurderinger, basert på brosjyrer om hva de skulle inneholde, eller rett og slett ingenting. Som Syphilia, skrev han om sine opplevelser (inkludert å bli tilbudt prostituerte av et av forlagenes selgere) i et essay som har blitt en klassiker.

Men heller ikke Californias innkjøpsordning ble endret.

Man kan dreie en debatt ved å ta tak i fakta, og det skal bli interessant å se hva Syphilias skjema avstedkommer. Jeg regner med en dundrende taushet, for jeg har ikke hørt protester fra noen av de forfatterne hun slakter ennå. Kanskje hun burde gå et hakk lenger, og liste navnet på forlagskonsulenten, ikke bare forlaget, i sitt skjema…

Utdanning, ikke oppbevaring

Nok en kronikk i Aftenposten, denne gangen om vårt vanskelige forhold til differensiert utdanning. Gjengitt med lenker og litt annen språkføring herunder.

Denne var vanskelig å skrive – ikke fordi selve konklusjonene er så vanskelige å trekke, men fordi den rører ved grunnholdninger i det norske folk. Dette er en kronikk alle er enig i helt til deres eget barn ikke kommer inn på den lokale skolen. Jeg har allerede fått kommentarer som sier at «flinke barn» ikke har godt av å være sammen med hverandre, for de er svake sosialt. Det er med andre ord slik at er du flink, så er du ikke sosialt anlagt. Akkurat som det tydeligvis er slik at det ikke er mulig å være rik og lykkelig.

Akk ja.

Les videre

Skammen ved å være kronikkskribent

Hjorthen leverer det definitive svarNina Karin Monsens kronikk i Aftenposten – en kronikk jeg ikke skjønner, uansett hvor mye jeg vrir og vender på den. Men så er jeg ikke filosof. Ei heller klarer jeg å bestemme meg for hva som er riktig i spørsmålet som startet debatten, nemlig om man skal kriminalisere horekunder eller ikke.

Terapi, sier Nina Karin Monsen. Hjorthen lager den selv. Utmerket. Som kronikkskribent må jeg skjerpe meg (og kanskje skamme meg?).

Oppdatering 29 juli: Her ble det litt debatt i sommervarmen – Tor Andre mener Hjorthen og jeg er for slappe når vi henholdsvis latterliggjør og avviser Nina Karin Monsens kronikk. Jeg er litt redd for å gå i selvhøytidelighetsfellen her – er ikke vant til at mine meninger tillegges vekt, og det er agurktid – men jeg har faktisk skrevet om noe av det samme som NKM tidligere: Folk som velger å stå utenfor samfunnet har på et eller annet tidspunkt har tatt et valg, og man skal være forsiktig med å legitimisere en fornedrende situasjon som en "livsstil" (eller som et yrke). Debatten etter "narkotika som livsstil" ble interessant, syntes jeg selv i alle fall, og jeg lærte av den.

Hva gjelder Monsens kronikk, la meg sitere Hjorthen, siden jeg ikke klarer å si det bedre selv:

[…] problemet med Monsens artikkel er at hun rører det hele sammen til en udefinerbar suppe med ingredienser som narssisime, dødsdrift, skam og hva det innebærer å være et voksent menneske. Kronikken er gjennomsyret av en moralisme så kjølig at jeg måtte gå og ta på meg en tjukk genser før jeg leste hele, og det virker som om det er fryktelig langt fra Monsens elfenbenstårn til Skippergata. […]

Jeg finner det ellers forholdsvis meningsløst å diskutere om prostituerte har fri vilje, muligens fordi jeg ikke har særlig tro på den såkalte frie vilje i utgangspunktet. Den er nok fin til å velge mellom brunost eller marmelade på brødskiva, men i de avgjørende situasjonene, de som staker ut kursen for våre liv, så blir det så mange forutsetninger som spiller inn at det ikke er alle som klarer å ta de riktige valg. Selv ikke om man faktisk vet hva det riktige valg er.

Jeg er dessuten temmelig lei av diskusjonen om hvorvidt prostituerte er ofre eller om de er sterke kvinner. Jeg tror at prostituerte er individer og at det finnes tusen forskjellige historier om hvorfor de har blitt prostituerte. […] jeg tror at de aller fleste prostituerte ville valgt annerledes hvis de hadde hatt reelle muligheter til det.

Mitt problem med Monsens kronikk ligger i at den ikke gjør noe forsøk på å vise vei ut av uføret, bortsett fra et pussig forslag om terapi for prostituerte og deres kunder. Jeg har litt vanskelig for å se verdien av forelesninger om narsissisme og dødsdrift for en innsmuglet nigeriansk tenåring eller en møkkfull, overvektig og seksuelt frustrert norsk 50-åring. Muligens vill Aylar Lie eller en yngre kunde som ser prostituerte som et alternativ til følelsesmessige forhold være bedre kandidater, men jeg har litt vondt for å se hvordan dette skal gjøres i praksis.

Et annet problem med kronikken er at den ikke trekker grenser mellom hva som er legitime valg og hva som er moralsk fordømmelig. Er før nevnte Aylar Lie ("glamour-modell" med innvandrerbakgrunn) å fordømme? Det er helt sikkert folk i hennes familie som ikke setter pris på at hun vasker biler i stringtanga i Dagbladet.

Selv foreleser jeg på BI, et valg som jeg vet enkelte i min familie hadde problemer med. Sikkert en form for selvskading. Betalt får jeg også.

I enkelte sammenhenger er latterliggjøring – reductio ad absurdum – eller skuldertrekk en legitim argumentasjonsteknikk. Dette er en av dem.

Vigeland vinner…

Mann med litt for mange barn (av Vigeland) 

Denne siden med snåle statuer og skulpturer fra hele verden har Vigeland på topp (faktisk en av mine favoritter i hele Frognerparken.)

(Via Boingboing.) 

Spaltisteri

N24.no ringte og lurte på om jeg ville skrive en spalte for dem en gang i blant – første installasjon er her: Lange haler og lite utvalg.

Konservative sangtekster

Morsom diskusjon på Crooked Timber om hvorfor det er så få sanger om Internett. Det finnes som kjent intet så konservativt som sangtekstforfattere – der går det i lengsel etter det trygge og kjente, og det inkluderer ikke Google og Microsoft Word. Men innlegget og de mange kommentarene understreker hvor preget vi er av gammel teknologi.

Først kommer teknologien, så bruken, så lovreglene (hvis lovreglene kommer for tidlig, får man pussige utslag, som huskes godt.) Så kommer sangtekstene.

Dette betyr at vi kommer til å få nostalgiske sangtekster om hvordan bloggen til den utkårede har gått i 404 sånn omtrent i 2020. I mellomtiden får vi klare oss med biler og fremfor alt tog (mens jeg skriver dette, spilller Pandora tilfeldigvis "Electric" med Tristan Prettyman i bakgrunnen, den mest fremtredende linjen er "I’m on that train".)

Anomie, skrev Durkheim. Akk så fasjonabelt. 

Politikerprivilegier

Kollega Tor Bang har skrevet en glimrende kronikk i Aftenposten om årsaker til politikerforakt, og hvordan endel politikeres fordelsbehandling av seg selv kan føre til en situasjon hvor folk blir oppgitt og stemmer på den minst dårlige polikeren. Han har samlet en rekke eksempler, selv om det skal litt til å komme opp mot Brustad og Solheims køhopp med spagat eller Fremskrittspartiets lille reptilfond.

Temaet er alvorlig – personlig synes jeg heller vi får betale politikerne skikkelig, og så får de bruke pengene sine som de vil. Mystiske ekstratillegg virker alltid suspekt. Men det er bekymringsverdig at litt for mange politikere virker litt for underkvalifisert, enten det nå er utdannelse eller arbeidserfaring.

Svart og hvitt

Audun Lysbakken, stortingsrepresentant, vil legge ned svartebørsen.

Jeg er litt i tvil om det faktisk lar seg gjøre. Markeder er ikke noe man bevisst organiserer, de har en tendens til å oppstå der det finnes kjøpere og selgere. Forbyr man et åpent svartebørsmarked på konsertbilletter og lignende, vil markedet gå under jorden, eller flytte seg til andre deler av leveransekjeden – som f.eks. at man får folk som står i kø mot betaling. Den totale andelen svartebørssalg vil nok gå noe ned, rett og slett fordi transaksjonskostnadene, inkludert risikoen blir noe større. Men det gjør også profitten til de som tør.

Jeg er litt forundret over at arrangørene ikke i større grad legger billettene ut på auksjon – gjerne elektronisk. Du får riktignok en prisdrivende mekanisme, men profitten går i alle fall til de som arrangerer kulturevenementet. Slik det er nå, går profitten til de som har tid i stedet for penger. Den eneste økonomiske forklaringen på at så ikke skjer, er at man ønsker en spesiell type publikummer – en som er villig til å demonstrere sin interesse ved å stå i kø, og dermed antakelig bidrar til at arrangementet blir bedre ved å vise sin entusiasme ved selve arrangementet.

Uansett har man et ressursproblem – med et politi som ikke har tid til å komme ved innbrudd, hvordan skal de kunne få tid til å overvåke svartebørssalg?

(Via Depesjer.no

Diplomaters parkeringsbøter og korrupsjon

Et glimrende paper som viser at man kan finne data på de mest utrolige steder bare man har evnen til å se: CULTURES OF CORRUPTION: EVIDENCE FROM DIPLOMATIC PARKING TICKETS av Raymond Fisman og Edward Miguel.

Diplomater ved FN-delegasjonene i New York får parkeringsbøter, men trenger ikke betale dem. De blir derimot registrert, og antallet ubetalte bøter pr. diplomat varierer voldsomt mellom land, fra 248 (Kuwait) til 0 (mange, deriblant Norge). Fisman og Miguel viser at det er en sterk kovariasjon mellom hvor mye korrupsjon det er i et land (ut fra en korrupsjonsindeks) og hvor mange ubetalte parkeringsbøter landets diplomater har. Eller, som de konkluderer, at korrupsjon i stor grad er kulturelt betinget.

Anbefales.

(Via mange, deriblant Tyler Cowen og Daniel Drezner)

Ikke så fort nå….

I følge flittig avskrevne avisoppslag får man inntrykk av at den norske IT-bransjen har for vane å invitere sine kunder med på horehus rundt omkring i verden. Per Morten Hoff er sjokkert og vil utarbeide etiske retningslinjer og Sissel Benneche Osvold kommenterer.

Vent litt nå…. her er det noe som ikke stemmer. Jeg har jobbet i internasjonal IKT-bransje, som konsulent, forsker og foredragsholder siden 1994. Dette har ført til at jeg har vært tilstede både under arrangering og planlegging av et utall kundeorienterte tilstelninger. Ikke en eneste gang – jo, når jeg tenker meg om, var det en kar i Hong Kong som engang fleipet med å kjøpe en prostituert til til en litt sur og innesluttet kunde, men det var åpenbart en fleip – har jeg hørt om noen som har tatt med seg kunder på bordell eller lignende.

Så la oss se litt på hva Sosioraster-undersøkelsen egentlig sier, i hvert fall i henhold til avisartiklene. Her er kjensgjerningene, slik jeg tolker dem:

  • man har intervjuet 2668 menn mellom 20 og 40 år. (Husk at Sosioraster er en svært vid undersøkelse, man spør om mange andre ting også, så dette er ikke 2668 forretningsmenn.)
  • 43% av dem sier de kjenner noen som har kjøpt sex i utlandet, og 65% synes det er forståelig at noen kjøper sex. (NB: "Forståelig" betyr ikke at man synes det er bra. Bare at man kan forstå hvorfor noen gjør det.)
  • "En av de spurte sier han har hatt med kunder på horehus i Sør-Afrika. Aktiviteten går på representasjonskonto, fordi man «bygger opp relasjoner». En annen forteller om forretningsmøter i Taiwan som foregår på horehus." OK. To cases hittil, av 2668 spurte….
  • "Undersøkelsen viser også at norske forretningsmenn har mye lavere terskel for å kjøpe sex når de er i utlandet, og at ansatte i IT- og finansbransjen har mer kunnskap om prostitusjonsmarkedet." Det første setningen er ingen overraskelse – nordmenn har lavere terskler for mye rar oppførsel i utlandet, noe annet ville være merkelig. Den andre delen er interessant, men det står ingenting om hvor mye mer kunnskap IT- og finansbransjen har, ei heller noe om hvordan man definerer denne bransjen.

Men dette er ikke mye å bygge en sensasjon på, enn si etiske retningslinjer. Inntil jeg får noen tall på bordet (hva betyr det å ha mer kunnskap om prostitusjon, f.eks., og hvor utbredt er det egentlig å ta med kunder på bordell?) velger jeg å se på dette som en vel sluppet pressemelding i et agurkpreget nyhetsmarked, et forsøk på å skape krusninger i et sommerstille vannglass.

Enten det, eller så finnes det sider av IT-bransjen jeg ikke har fått med meg.

Slett ikke broken

Broken FlowersKom over en DVD på den lokale utleiesjappen med mindre action og høyere terningkast enn hva som vanligvis finnes der: Broken Flowers, skrevet og regissert av Jim Jarmusch. En lavmælt og spennende film med Bill Murray i storform som en over-the-hill kvinnebedårer som leter etter en mulig sønn. Forbausende kjente skuespillere som Sharon Stone, Frances Conroy, Jessica Lange (som virkelig gjør et litt skremmende og antakelig ikke helt tilsiktet inntrykk med plastikkansiktet sitt) og Tilda Swinton. En ettertenksom komedie som ikke undervurderer seeren.

Anbefales!