Trond Østgaard, BIs direktør for Buskerud (BI-Drammen) inviterte meg til et møte for ca. to uker siden, hvor vi diskuterte en reportasjeserie Drammens Tidende har hatt med 14 suksessbedrifter fra området. Resultatet var denne reportasjen. La meg si med en gang at jeg syntes Tore Sandberg (som har skrevet reportasjene) har fremstilt meg som litt vel kritisk. Etter min mening er reportasjene meget gode. Mine innspill var basert på reportasjene som ut fra et forskningsperspektiv, og da trenger man kontraster for å konkludere.

Det er ikke noe i veien for å skrive reportasjer om firma som går bra, så lenge man ikke tar Finansavisen-varianten og bare skriver om hva administrerende og eierne skal bruke pengene til. Reportasjeserien i DT går inn på hva bedriftene faktisk gjør, hvordan de har kommet dit, og hvilke utfordringer de står overfor. Kjell Haukeland har bidratt med ekspertkommentarer som har satt ting inn i sammenheng. Virkelig et eksempel til etterfølgelse.

Resten av artikkelen står jeg med glede inne for. Det het før at det var bedre med en dram i timen enn en time i Drammen, men i dag morges tilbrakte jeg flere timer i Drammen og så på det som en udelt positiv opplevelse. Utrolig hva litt omstilling og to tunneler kan gjøre for en by!

Jeg har alltid syntes at tittelen "kunnskapsminister" har noe Orwelliansk over seg. Praktisk sett er forskjellen på en kunnskapsminister og det stillingen tidligere het, Forsknings- og undervisningsminister, at kunnskapsministeren også har ansvaret for barnehagene. Forskning + undervisning er altså ikke kunnskap uten at vi legger til lek og morro, noe som gjør at vi også kan fortsette med lek og morro en god stund inn i skolen.

En interessant detalj er at kunnskapsministeren har beholdt tittelen ”Forsknings- og undervisningsminister” på engelsk. Det samme har departementet, som er Kunnskapsdepartement på norsk og Ministry of Education and Research på engelsk.

Personlig er jeg glad for dette. Jeg fortalte nemlig noen indiske kolleger over lunsj da jeg var der for noen måneder siden at i Norge hadde vi en kunnskapsminister, noe som frembrakte livlig munterhet. Det er jo hyggelig å kunne spre litt glede der ute i verden, men kanskje er ikke Orwellianske titler noe Norge bør bli kjent for. I så måte er det betryggende at ministeren holder seg til forskning og utdanning i utenlandske øyne.

Men hvorfor er det slik? Min personlige teori er at Jonas Gahr Støre har hatt en finger med i spillet. Han forvalter Norges ansikt utad og er dessuten troendes til både å kunne engelsk og å ha lest Orwell. Dermed har han antakelig forstått at "Ministry of Knowledge" er en av de frasene som høres mer tåpelig ut på engelsk enn på norsk. Vanligvis er det jo omvendt, noe en uendelig rekke poptekster bevitner.

Men…

..nå er det jo slik at Norge skal bli en kunnskapsnasjon. Det kan vi ikke bli uten at andre nasjoner omtaler oss som det. Siden vi ikke har noen strategi for å få andre nasjoner til å se på oss som en kunnskapsnasjon, la meg være den første til å foreslå at vi endrer Kunnskapsdepartementets engelske navn til "Ministry of Knowledge". Meg bekjent har ingen andre land i verden (bortsett muligens Egypt, på 30-tallet) hatt et departement med det navnet. Dermed kan jo Norge bli kjent, kanskje til og med som "kunnskapsnasjon".

Riktignok med ironiske gåseøyne rundt, men likevel? Billig er det også, nå i disse hvileskjærstider….

Oppdatering 22. juni: En versjon av dette innlegget i min spalte på e24.no.

Les Tyler Cowen’s kommentar om Norge. For meg ser det ut som om han kom til Oslo med båt eller tog. Litt av et inntrykk vi gir tilreisende….

Her er et innlegg jeg skrev i Klassekampen, en revolusjonær avis som ikke helt har fått med seg nettrevolusjonen. Det er tryggest å ikke legge ting ut på nett, for da sikrer man at debatten holdes innen kretsen. Dessuten sikrer man at folk må kjøpe avisen, hvilket vil si at man velger profitabel marginalitet fremfor marginal profitabilitet. Et interessant beslutning for en ikke-kapitalistisk avis. Heldigvis har jeg tilgang til Atekst – og jeg tar forbehold om at jeg legger mine innlegg ut på min blogg uansett avisens policy.

Vås om Åmås

Espen Andersen, Klassekampen, 26. mai 2007

Tom Egil Hvervens anmeldelse av Knut Olav Åmås’ bok Verdien av uenighet (Klassekampen, 5.5.2007) er fornøyelig lesning – ikke så mye for det den sier (det meste er vås) men fordi den så til de grader demonstrerer de mangler ved norsk debattkultur Åmås påviser i sin bok.

Hverven strever med å plassere Åmås til høyre eller venstre, og etterlyser Åmås’ mening i enkeltsaker. Men Åmås skriver og mener hovedsakelig noe om debatten, og bruker sine meninger i enkeltsaker som illustrasjoner. Han beskriver verdien av en debatt som oppmuntrer til uenighet, men som krever at den som er uenig tar utgangspunkt i den enkelte sak og argumenterer klart, fremfor ritualistisk å henvise til ideologiske, politiske eller akademiske autoriteter.

For et års tid siden, i et debattmøte om blogging, sa en journalist fra Klassekampen at det var et problem med alle disse bloggerne at man ikke visste hvor de kom fra: Før man har en debatt må man deklarere sin gruppetilhørighet, må vite, slik at leserne kunne vurdere ens argumenter ut fra det.

Nå har jeg alltid trodd det var argumentene og saken som var det viktige i en debatt, ikke hvem som sa hva. Men i denne sammenheng bør jeg flagge at jeg er en av de ”nye stemmene” Åmås har fått frem i Aftenposten, nettopp gjennom den debattfilosofi han gjør rede for i sin bok. Hans debatt-ideal er verken teoriløst (det er basert på Karl Poppers vitenskapsfilosofi) eller utydelig. Åmås pålegger debattanter å skrive klart, ta utgangspunkt i fakta, bygge opp logiske argumentasjonsrekker, og ikke kjede sitt publikum. Noe han for øvrig etterfølger i sine mange glimrende kommentarinnlegg – det er ikke noe i veien for at en redaktør har meninger, bare han eller hun stiller de samme etterrettelighetskrav til seg selv som til andre.

Hvervens problem med Åmås’ ”upresishet” minner meg om en sekterisk-religiøs persons vanskelighet med å forholde seg til en ateist: Andre religioner er greit (selv om de tar feil, naturligvis), men når noen forkaster all religion blir det vanskelig. Manglende gruppetilhørighet defineres derfor som umoralsk, en avvisning av at verden er delt opp i klare grupperinger.

Åmås ønsker en debattform som er det motsatte av bås-tenking, en debattvitenskapelig metode der man i Poppers ånd krever at påstander fremsettes på en måte som gjør at de kan tilbakevises (falsifiseres). Et godt eksempel på dette så vi for noen år siden, da BI-forskerne Øyvind Bøhren og Øystein Strøm endret debatten om kvinner i bedriftsstyrer, ved å fremlegge en grundig studie som viste at det ikke var noen sammenheng mellom kvinneandel og vekst eller lønnsomhet. De ble beskyldt for ”ideologiproduksjon” og tillagt meninger de ikke har. Men forskningen var solid, og holdt. Etter deres innspill kan man fremdeles være for kvotering av kvinner inn i norske styrerom – men man må gjøre det på et annet grunnlag enn økt lønnsomhet, eller påvise feil i forskningen. Å fortsatt hevde at det vil lønne seg å ha flere kvinner i styret, blir ideologi og ikke debatt.

Åmås’ debatt-ideal – enkeltsaker som analyseres i stedet for ideologisk gjentatte standardargumentasjoner – velger Hverven å kalle postmodernisme. Hvervens motstykke blir da klassifikasjonssekterisme.

Akk ja, vi trenger en norsk Mencken, om ikke annet så for å lufte ut i et noe muggluktende debattmiljø. Kanskje Åmås kan stå til tjeneste?

Tyler Cowen, kjent økonom og blogger, har en liste over sine norske favoritter.