Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen vil stenge grensen for lykkejegere og analfabeter.

Hvor i all verden skal de da få sine fremtidige velgere fra?

Spøk til side: Norges problem er ikke at vi får horder av ressurssvake innvandrere, men at vi ikke får dem i jobb, og at vi ikke tiltrekker oss nok av de flinke innvandrerne (og de som kommer inn, får vi heller ikke i jobb.)

Sånn a propos ingenting – er det ikke pussig med folk som er "stolte over å være norske" og lignende? De fremholder det å være nordmann som noe å være stolt av, men det er jo ingen prestasjon å være nordmann? Og hvis du velger å fremholde din norskhet som det som definerer deg som person, så må det jammen være dårlig stelt med andre ting å være stolt av?

Knut Åmås reflekterer over at bredbånd fremmer sentralisering, i motsetning til hva "teknofantastene" mente for noen år siden. Jeg er ikke helt sikker på hvem han mener her, men for min egen del har jeg aldri vært i tvil om at bredbånd fremmer sentralisering – og siden jeg tror sentralisering er nettopp hva Norge trenger, er jeg for bredbånd overalt.

Lenge før Richard Florida skrev om "The Rise of the Creative Class" hadde Michael Porter skrevet om næringsklynger og Frances Cairncross om "Death of Distance" – sistnevnte med utsagnet "når lokalisering ikke betyr noe, betyr den alt." Med andre ord: Hvis du kan jobbe hvor som helst fra, bosetter du deg der du trives.

Selv hadde jeg denne opplevelsen da vi skulle sette opp et salgskontor for et forskningsfirma jeg jobbet for. Salgsjobben ble for det meste gjort på konferanser og på telefon, så dermed spilte det ikke så stor rolle hvor selgere og kundebehandlere bodde og jobbet. Dermed bestemte vi oss for å ha dem samlet alle sammen i et rom, i en by – ganske enkelt fordi at man da fikk en organisasjonskultur og et kollegialt apparat gående. Og byen – det ble Boston for, vel, den har alle faktorer som trengs, det er et bra sted å leve og derfor finnes det kunnskapsrike selgere der.

For norske kommuner betyr denne utviklingen at det ikke holder med å skaffe arbeidsplasser, man må også skaffe livskvalitet for de som trenger mer enn parabol-TV, Grandiosa, trygdediskusjoner og fest på Respatex’en.

Lykke til.

Trond Berg Eriksen har en interessant kommentar til universitetsdebatten, i form av en Morgenblad-anmeldelse av en Jens Erik Kristensens antologi Ideer om et universitet. Han påpeker at den naturvitenskaplige grunnforskningen universitetene idag fremholder som sin arv ikke startet innenfor institusjonene, for der var det for mye kontroll fra kirke eller konge. Innenfor teknologiforskning skjer det samme, om enn av andre årsaker – idag er akademia langt etter praksis (med hederlige unntak, naturligvis).

Jeg likte særlig hans avsluttende avsnitt:

Man taler ikke lenger om forskning, undervisning eller dannelse med disse virksomhetenes egne ord, men kaster seg inn i en byråkratisk tungetale som henter brokker fra økonomi, ledelsesfilosofi og alminnelig pedagogisk psykobabbel. Hensikten er åpenbart å utelukke forskere og fagfolk fra styringen med deres egen arbeidssituasjon. Bare de som kjenner kodene, har talerett.

Som noe ukomfortabel økonom her kan jeg bare si meg enig. Et universitet er definert ut fra hva det gjør, ikke ut fra hvem som eier det eller hvor stort det er. Og derfor bør ikke økonomiske kriterier avgjøre hva som er et universitet.

…og sier det bedre enn jeg kan: «I Noreg er vi i velferdsbransjen, og treng difor ikkje bekymre oss for verdensøkonomien.»

Her er en glimrende artikkel om Norges noe PR-orienterte forhold til karbonnøytralitet, med sammenligninger til resten av verden (vi har samme strategi som Vatikanet) og hendige ordspill:

In the past year, the Vatican announced that it was carbon neutral, and companies like Wal-Mart say they are aiming for that goal.

But their claims — like Norway’s — all require asterisks, like home-run records buoyed by steroids. And as the Norwegian plan shows, achieving a carbon-neutral state, for now, often depends as much on how you make the calculation and how much money you spend, as it does on hard work, sacrifice or even innovation.

Denne artikkelen summerer opp debatten på en aldeles utmerket måte, sammenligner Norge med andre land, alt holdt i et interessant språk. Og, for å ta en tur på en av mine kjepphester igjen, den er 9500 tegn lang, hvilket gjør den til en helt vanlig artikkel i New York Times og en altfor lang sak for norsk kvalitetspresse.

Akk ja, disse kunnskapsløse amerikanerne med sine lettvintheter…. 

Oppdatering: Jeg slo Aftenposten med 23 timer…..