Forfatterarkiv: Espen

Ukjent sin avatar

Om Espen

For details, see www.espen.com.

Forestillinger om norsk IT-bransje II

Postet den av

(Dette er en fortsettelse av dette innlegget om forestillinger om norsk IT-bransje, lagt ut her til diskusjon som et ledd i BIs forskningsprosjekt Et kunnskapsbasert Norge, der BIs Senter for Teknologistrategi har ansvaret underprosjektet å kartlegge norsk IT-bransje.)

Kommentarer mottas med takk, enten i kommentarfeltet til denne bloggpostingen eller i dette Google Docs-dokumentet.

Og denne gangen dreier det seg mest om IT-tjenestebransjen: Konsulentfirma, utviklere, og den delen av bransjen som faktisk jobber inne i kundenes selskaper (IT-avdelinger, med andre ord).

Norsk IT-bransje har klare konstellasjoner av selskaper som jobber sammen mot de samme kundene. Innen alle ledd av norsk IT-bransje finnes det selskaper som samarbeider rundt prosjekter eller pågående tjenester overfor kunder. F.eks. kan et teknologifirma (f.eks. Dell) samarbeide med en softwareleverandør (f.eks. Microsoft) om en leveranse til en kunde der teknisk support blir ytet av en tredje leverandør (f.eks. ABB.) Hvem som inngår i disse konstellasjonene vil variere fra prosjekt til prosjekt, men vi tror at det vil finnes klare konstellasjoner av bedrifter som ofte samarbeider med hverandre, omtrent som en erfaren regissør av en film tenderer til å jobbe med de samme kamerafolkene, riggerne og tildels skuespillerne uten at det hindrer at noen av dem inniblant kan gjøre andre ting. I noen tilfelle er samarbeidene formalisert (som Microsoft’s mage "sertifiserte" samarbeidspartnere), i andre er de mer basert på en historikk med samarbeid.

Utenlandske samarbeidskonstellasjoner er i liten grad førende for samarbeidskonstellasjoner i Norge. Dette er en av de tingene vi ikke har noen formening om – men det er interessant å se om samarbeid mellom leverandører er drevet fra utlandet (f.eks. at et globalt selskap inngår en avtale med et globalt leverandørselskap) eller om forbindelser mellom tjenesteselskaper og deres kunder er nokså lokale.

Når folk flytter seg i IT-bransjen, skjer det i større grad mellom firma innen samme tjeneste eller produkt, enn mellom kunder og tjenestebedrift. Det er en klisje i IT-bransjen at alle har jobbet for IBM, Accenture eller, for noen år siden, Norsk Data. Men vi vet ikke i hvilken grad folk faktisk hopper mellom konsulentselskaper og kunder, men tror at det skjer mindre ofte enn man antar – samt at trafikken stort sett går en vei: Fra konsulent- eller teknologiselskapet til kunden. Når folk skifter jobb, skjer det i større grad innenfor bransjer – konsulenter går til andre konsulentselskaper (ofte gjennom oppkjøp), teknologiselgere går mellom selskaper de kan selge for, og IT-avdelingsfolk holder seg til IT-avdelinger. Stort sett.

Personlige relasjoner betyr mer i Norge enn i andre land, også i IT-bransjen. Norge er, i følge Hans Christian Geelmuyden-Kiese, et "high-context" samfunn, der hvor du kommer fra og hvem dine venner er betyr relativt mye. I slike land skjer avgjørelser – særlig offentlige – uformelt, ved hjelp av allianser, vennskap og ved diskusjon. (Dette i motsetning til "low-context"-samfunn, som USA, der offentlige avgjørelser i større grad skjer ved lovgivning og regler.) Det er mange årsaker til dette, men viktigst er kanskje at landet, og dermed markedet, er lite – og man kommer til å møte folk igjen ved senere anledninger. For å si det med en BI-kollega: Norge er så lite at man kan bare være sint på folk i 14 dager, så trenger man dem igjen…

Alle konsulentselskaper ønsker å løse problemer, men de fleste er timeselgere. Hvis et konsulentselskap skal tjene penger, må man fakturere for betydelig mer enn timelønnen til selve konsulenten, for å finansiere kontorer, utvikling, administrasjon og partnere. For å klare dette, må man løse vanskelige problemer, der kunden er villig til å betale massevis for løsningen, ikke bare for ressursene som inngikk i den. Hvis ikke blir man mer som Manpower og mindre som en partner: En kilde til fleksibel og kompetent arbeidskraft for å gjøre ting der kundens organisasjon ikke er villig eller i stand til å påta seg den langsiktige forpliktelsen en ansettelse innebærer. Og der er nok de fleste konsulentselskaper i Norge: De leverer en standard tjeneste hvor et av de viktigste parametrene for kundene er timepris. Medvirkende til dette er det offentlige anbudssystemet, som i liten grad differensierer mellom kvalitet av leveranser.

Dramatisk lavere teknologi- og personalkostnader vil bety store endringer for IT-servicebransjen. Norske IT-tjenesteselskaper selger i hovedsak teknologitilpasning og -drift til norske selskaper. Ny teknologi som cloud computing og stadig større bruk av offshoring (flytting av arbeidsoppgaver til andre land med billigere personale enn i Norge) vil legge press på konsulentselskapenes marginer og sette spørsmålstegn ved deres prosjektorienterte salgsmodell – og man vil få en ytterligere endring mot å leie tjenester heller enn å eie implementasjoner, mot å tillate standardisering i teknologi for å få fleksibilitet i tjenester, mot at teknologiplatformer i stadig større grad utformes med tanke på å tilrettelegge for innovasjon heller enn å standardisere prosesser.

Service er så enkelt

Postet den av

image NIBU heter et firma i Spikkestad, som selger kjøkkeninnredninger, armaturer, dørhåndtak og annet. Derfra kom vår meget avanserte kjøkkenarmatur (som vi bruker som uoffisiell og npkså uhøytidelig intelligenstest for gjester), som nå er 7 år gammel og hadde begynt å lekke litt ved den ene hendelen.

Etter den vanlige somlingen fikk jeg ringt til NIBU, snakket med en hyggelig kar som diagnostiserte problemet, snakket meg gjennom instruksjonen (som naturligvis ligger online). Deretter sendte de meg, uten kostnader, den delen som måttes skiftes.

Og nå er det tett. Og jeg er fornøyd med servicen.

Hvis bare alle leverandører hadde hatt samme uproblematiske forhold til kundene….

Den absurde leksikondebatten

Postet den av

Oppdatering 5.4: En forkortet og noe endret versjon av dette innlegget ble tatt inn i Morgenbladets påskenummer.

Debatten rundt bevaringen av Store Norske Leksikon har nå nådd et helt absurd nivå – i går var Alf van der Hagen, redaktør i Morgenbladet, Høyre-politiker Olemic Thommessen, og kulturminister Anniken Huitfeldt i livlig debatt om bevaringen av dette museale produktet – ikke for hva det er (det er ikke så mange som bruker det, mest skolebarn som trenger et godkjent sted å sitere) men for hva det har vært. Van der Hagen snakket om det tragiske i å slutte med noe som har foregått i over 100 år, og Thommesen presterte til og med å si at man sto i fare for å «trykke på delete-knappen» for dette verket.

Det siste er naturligvis tøys. Det er verdens enkleste sak å bevare den elektroniske delen av SNL slik det er idag. For å si det litt flåsete: Send meg alt sammen på en DVD, så skal jeg sørge for det ved hjelp av frivillige og den enorme lagringsplass som finnes på Internet. Ikke noe delete-knapp her, nei. For å si det litt mindre flåsete: Dette burde være en smal sak for Nasjonalbiblioteket, gitt at målet er å bevare Store Norske slik det er idag.

Men det er ikke teksten og websiden slik den er idag som er spørsmålet – her dreier det seg om den leksikale prosess, det vil si den redaksjonelle virksomhet som bedrives for å holde kunnskapen korrekt og oppdatert. Hittil har den foregått ved at man har hatt fagansvarlige som har stått som garantister for den kunnskapen som finnes, og en administrativ stab som har stått for webside og oppdateringer. Den skrytes opp i skyene av van der Hagen og Thommessen – den er kvalitetskontrollert, må vite.

La oss se litt på det.

Jeg vil begrense meg til å slå opp to ord på SNL: Leonard Cohen og SAS. Førstnevnte fordi artikkelen om ham ble brukt som eksempel i en kronikk Ulf Larsen og jeg skrev for halvannet år siden for å illustrere forskjellen mellom Store Norske og Wikipedia. SAS fordi det er et stort norsk firma jeg følger litt med på og presumptivt vet noe om – i hvert fall får jeg mange telefoner hver gang SAS gjør noe.

Og, for ordens skyld – jeg har ikke lett etter artikler å finne feil i på SNL. Jeg tok de første to som falt meg inn.

Leonhard Cohen og SNL

I vår kronikk påpekte Ulf og jeg at SNL ikke har fått med seg at Leonard Cohen har mellomnavnet Raymond Norman – et navn jeg regner med at han har hatt så lenge han har levd. Til tross for at vi for halvannet år siden påpekte og gjorde et nummer av den feilen på TV og radio (i debatt med SNLs sjefredaktør) og i en av landets største aviser, har den ikke blitt rettet på SNL. (På Wikipedia, naturligvis, er det korrekt.) Det synes jeg sier noe om hvor godt SNLs feilrettingsprosess har fungert. Forfatter av (og, presumptivt, faglig garantist for) SNLs artikkel er Orm Øverland, professor emeritus ved UiO. «Sist endret»-feltet for artikkelen er ikke fylt ut, hvilket leder meg til å tro at det er en kopi av papirleksikonet, som altså også inneholdt en feil.

image Med andre ord: Skolebarn som siterer denne kvalitetskontrollerte kunnskapen vil få feil opplysninger (om enn på et ikke særlig vesentlig punkt.). Feilen er heller ikke blitt rettet, til tross for at den er påpekt. Men artikkelen er stemplet «kvalitetssikret» med en fager grønn logo.

Ikke det at jeg beskylder professor Øverland for dårlig arbeid, selv om det er en hjernevasket folkesport å jage enkelte norske universitetsprofessorer om dagen. Han har sikkert annet å gjøre enn å oppdatere obskure leksikale detaljer. Men hans navn er brukt som kvalitetsstempel her – og hadde det vært meg (og jeg hadde visst om det), hadde jeg enten rettet opp feilen eller forlangt at mitt navn ble tatt bort, siden jeg ikke lenger kunne gå god for innholdet.

SAS og SNL

Slår man opp SAS på SNL får man endel ulike alternativ, med SAS Braathens AS som hovedoppslag (ikke SAS-konsernet, som ville vært det mer logiske alternativ). Artikkelen «SAS Braathens AS» er skrevet av «redaksjonen» og sist oppdatert 25.4.2009, altså for et snaut år siden, og er stemplet «kvalitetssikret». De sist oppdaterte tallene er fra 2006. Men – helt utrolig – «redaksjonen» har ikke fått med seg at SAS Braathens skiftet navn til Scandinavian Airlines Norge i 2007.

Jommen sa jeg kvalitetssikret!

I artikkelen om SAS-konsernet er det Erik Tandberg som er oppført som forfatter, og i likhet med artikkelen om Cohen er heller ikke her siste endringsdato påført (men kvalitetsstemplet skinner igjennom.) Her er det en rekke feil – en jeg så med en gang er at SAS ikke lenger har en eierandel i British Midlands, for eksempel.

For ordens skyld, slår man opp SAS på norsk Wikipedia, får man opp SAS-konsernet, med en oppdatert artikkel. Men man får også vite at det er en rekke andre betydninger av SAS, deriblant Special Air Service (det berømte britiske elitekorpset) og SAS Institute, et betydelig programvareselskap (og for de fleste teknologer og forskere en mye viktigere betydning av «SAS»). Den siste artikkelen er ikke spesielt bra – så er den da også merket «trenger opprydning». Kanskje noen føler seg kallet?

Et elektronisk leksikon krever en ny organisasjon

Problemet her er ikke at SNL gjør dårlig arbeid, men at de forsøker å bruke sine gamle arbeidsprosesser i en ny verden – og er det en ting vi vet innenfor det området jeg kaller teknologiledelse, så er det at man ikke kan endre teknologi uten samtidig å endre prosess, struktur, insentiver og kultur. Artiklene i SNL er skrevet i «leksikonspråk», en uttrykksform dannet fordi plassen var begrenset og det var viktig å bare ta med det helt essensielle. I Wikipedia skriver man også leksikonspråk, men siden det er nok plass i elektroniske medier, skriver man artiklene med en kort oppsummering i begynnelsen, for deretter å fylle på med masse stoff sålenge det blir sett på som relevant. Om nødvendig bygger man ut hele systemer av artikler – slå for eksempel opp Henrik Ibsen på norsk Wikipedia. Denne artikkelen inneholder både stoff om Henrik Ibsen og også linker til alle hans verk, i et system som sammen skaper et omfattende leksikalt innhold.

Slår man opp Henrik Ibsen på SNL, får man en lang og god artikkel om Henrik Ibsen, samt lenke til en utdypende artikkel, klippet fra Norsk Bibliografisk Biografisk Leksikon. Men man får ingen linker til de enkelte skuespill – de må slåes opp manuelt (Hedda Gabler, for eksempel). Slår man opp Hedda Gabler på Norsk Wikipedia, får man en lengre artikkel, oppsummering av hva som foregår – og en lenke til den fullstendige teksten (på engelsk og, av alle ting, esperanto).

Det er ikke så vanskelig å fikse lenker til alle skuespillene – på Wikipedia gjøres mye av dette ved hjelp av programmering – man lager små programmer (roboter) som rusler rundt og gjør denslags. Eller man får noen av den store uvaskede hop til å gjøre jobben. Resultater er et bedre produkt enn et tradisjonelt leksikon – både i bredde, struktur, søkbarhet og oppdaterthet. Dybde tar litt lenger tid, men jammen synes jeg Henrik Ibsen-artikkelen i Norsk Wikipedia begynner å nærme seg Store Norske også her.

En organisasjon er en maskin med mennesker i, skapt for å gjøre en jobb. Den har berettigelse inntil jobben ikke lenger er nødvendig. All bevaring utover det er museumsvokting. Ønsker SNLs ansatte å jobbe i et museum?

Leksika, som all teknologi, går gjennom utviklingsfaser

Før vi uten videre sier at SNL må bli som Wikipedia, også i sin organisasjon, er det nødvendig med en liten historieleksjon. Som jeg tidligere har skrevet, ble et av verdens første (og kanskje fremdeles verdens beste) oppslagsverk, The Oxford English Dictionary, skapt på en måte som minner mye om Wikipedia. For å finne etymologi og bruksområder for hvert enkelt ord i det engelske språk, brukte man en hær av frivillige som leste gamle bøker og tidsskrifter og rapporterte tilbake på papirlapper – stubs – det de hadde funnet. Deretter ble dette systematisert, og utgitt som et oppslagsverk. Etterhvert som dette arbeidet var gjort, ble det mindre bruk for de frivillige, og mesteparten av jobben ble gjort fra den sentrale redaksjonen.

Jeg har latt mine studenter redigere Wikipedia i årevis – dels for at jeg synes de bør bidra, dels for at det er en utmerket måte å lære seg hvordan man oppfører seg i et digitalt, sosialt medium. I de første årene (jeg begynte i 2004, har selv skrevet fra 2002) var det ganske enkelt for studentene å finne ny og upløyd mark, men i de siste to årene har det blitt verre – de fleste artikler har blitt skrevet, og man ender ofte opp med noe meget obskurt, eller blir henvist til å rette mindre feil man kommer over. På det engelske Wikipedia startet jeg for eksempel artiklene om Fridtjof Nansen og Martin Heidegger, sistnevnte fordi den lå på toppen av listen over artikler som manglet. Jeg skrev noen kort og basalt, og deretter tok det av – og det er lenge siden jeg har kunnet bidra med noe som helst på disse og andre artikler jeg startet.

Så Wikipedia kommer til å endres, og utvilsomt trenge en noe justert styringsmodell. Den kommer sikkert til å utvikle seg (om den ikke har gjort det allerede) og bli tilpasset det behov den skal oppfylle.

Medmindre noen da får for seg at det beste er å stoppe utviklingen nå, fordi det var mye morsommere å skrive på Wikipedia før…

På tide å gå videre

Wikipedia må utvikle seg – men det må SNL også. SNL har ikke hengt med i utviklingen de siste tre-fire årene, og kvaliteten har sunket under et akseptabelt nivå – ikke akseptabelt i en papirverden (skjønt det begynner stygt å røyne på der også) men i den nye, digitale verden, der gammel kunnskap ikke tolereres og kortfattethet bare er en dyd dersom den fremmer forståelse.

Mon tro om det samme ikke gjelder debatter og kunnskapsprosesser generelt. Jeg skriver dette innlegget på min norske blogg Tversover og dessuten på min blogg i Aftenposten. Jeg kunne selvfølgelig skrevet det som en kronikk i Aftenposten, men da ville jeg måtte kutte det ned med 30-50%, ta vekk alle lenkene (eller finne andre måter å henvise til dem på), og ventet på at redaksjonen skulle gå gjennom det (noe som i mitt tilfelle som regel består av å sette inn flere underoverskrifter, flere avsnittsbrudd, samt å fjerne endel flerstavelsesord.)

Det ville utvilsomt resultert i et bedre produkt. Men dialogen ville bli langsommere, kommentarene færre, og jeg ville mistet de leserne som rett og slett ikke leser kronikker i Aftenposten (eller, for den saks skyld, debatter i Morgenbladet, som ikke er tilgjengelig for andre enn abonnenter.) Ungdommen, for eksempel, leser lite kronikker i Aftenposten, men er komfortable med blogger, om enn av den rosa sorten. Og de er de brukerne Store Norske legitimeres med og skal være til for.

På den annen side er det vel en sjanse for at Alf van der Hagen og Olemic Thommessen ikke leser dette, siden debatt i deres verden ser ut til å foregå på papir eller ikke i det hele tatt. Men jeg får vel sende dem en e-post og se hva som skjer…

Dagens pekere

Postet den av

Her er noe av det som fanget min oppmerksomhet i morges:

Nuvel, på tide med litt produktivitet.

Kinas internettnervøsitet

Postet den av

Jeg skriver dette fra et hotellrom i Shanghai, der jeg har hatt fire dager med intens undervisning på et MBA-program BI har i samarbeid med Fudan, Shanghais fremste universitet. Jeg foreleser i teknologistrategi, herunder fremtidige teknologier på Internett og deres betydning, og det er ikke helt enkelt. En rekke spennende og fremtidsrettede teknologier blir nemlig sperret av kinesiske myndigheter, som driver et filtreringssystem som amerikanske aviser kaller "The Great Fire Wall of China". Dette systemet har hittil vært nokså uforutsigbart (BBC er av og til tilgjengelig, av og til ikke) og lett å komme rundt med litt nedlastet software. Nå begynner imidlertid et visst system å manifestere seg – og det ser ut til at myndighetene, i tillegg til "skadelig" innhold som pornografi og kritiske websider, går etter alle tjenester som tillater folk å publisere det de tenker uten at myndighetene kan stoppe dem.

Hittil har jeg funnet at disse tjenestene stoppes:

  • Youtube
  • Twitter
  • Facebook
  • Bloglines (bloggleseverktøy)
  • alle blogger fra Blogger.com og Blogspot.com
  • Billeddelen av Wikipedia
  • Deler av Google (Google Docs fungerer ikke skikkelig, for eksempel)

De store nyhetstjenestene er oppe, antakelig fordi det ville vekke internasjonal oppmerksomhet om de forsvant. For meg som foreleser blir det i alle fall vanskelig å snakke om de nye tjenestene som endrer verden og vårt forhold til informasjon og kommunikasjon uten å kunne vise dem frem (eller å måtte hacke rundt i evigheter for å komme til.)

En ting er undervisning. En mye viktigere ting er forskning – og her går nå debatten etter at Google for to måneder siden annonserte at de ikke lenger vil sensurere søkeresultatene sine i Kina for å tekkes myndighetene. Dette er et problem, både for konkurransen mellom søkemotorer og for kinesiske akademikere, som bruker Google (særlig Google Scholar) for å finne artikler fra forskere utenfor Kina.

Det slår meg når jeg leser kinesiske (engelskspråklige) aviser at ikke noe sted i verden er kampen mellom det globale og det lokale så tydelig som her. For tiden pågår en partikongress, det nærmeste Kina kommer et demokratisk system – og debatten i avisene begynner å ligne en ordentlig debatt, med folk som skriver inn og sier at Kina må legge forholdene bedre til rett for at utenlandsstudentene skal velge å komme hjem igjen – 94% av de kinesiske super-studentene som drar til USA for å ta doktorgrader blir i USA etterpå, viser en nylig studie. Uten at jeg skal si at fritt Internett er årsaken til at de blir, så er det i alle fall en faktor.

Kinesiske myndigheters sensur av Internett hjelper nok til å holde ting roligere innad i landet – ikke minst den jingoistiske delen av politikerne som fortsatt er mest opptatt av Taiwan, Tibet og industrialisering. I dag er 40% av Kinas nasjonalprodukt innenfor servicesektoren – mens det i vestlige land er 70%. Skal Kina komme seg videre (landet krysser i disse dager $4000 i BNP per capita) må det legges til rette for at kunnskapsarbeidere både vil være i landet og kan jobbe der. Da er sperring av plattformer for rik men ukontrollert interaksjon en svært kortsiktig vei til stabilitet.

(Krysspostet til Aftenposten)

Gjerne hjernevask

Postet den av

image Det er hylende festlig å se programmet (og det blir jo flere) til Harald Eia, og nesten like morsomt å se debatten etterpå. Eia tar tak i noe som alle som har mer enn ett barn vet – at det er medfødte forskjeller på folk. Det betyr selvfølgelig ikke at arv betyr alt, men den spiller i alle fall en rolle – i likhet med miljø. Dette er ikke engang kontroversielt for de fleste – hvem har ikke sagt om noen at de har arvet musikalitet eller fargesans eller språksans fra en eller begge foreldre – og forskningen viser det samme.

Tilbake står en avkledd, ideologisk forankret kjønns-"forsker" som nå griper til hesketeknikker ("Eia er i 40-årskrise") siden forskningsgrunnlaget ikke finnes.

Vel, vel.

Jeg skrev faktisk en kronikk i Aftenposten for 3 år siden om akkurat det samme – at gener spiller en rolle, hvor lite vi enn liker å tenke på det, samt at siden vi forsøker å nøytralisere virkningen av miljø, vil genene bety relativt mer. Det kom ikke inn mange kommentarer – jeg har fortsatt mye å lære når det gjelder kommunikasjon – men Knut Olav Åmås mente den var viktig. Jeg forventet faktisk en masse baluba, men det kom ingenting. I noen sammenhenger har jeg brukt de samme argumentene på foredrag – og da hender det at noen blir så provosert at de reiser seg og går, noe som vanligvis ikke skjer når jeg uttaler meg.

Men Harald Eia ringte meg i alle fall i fjor sommer da han jobbet med programmet, og vi hadde en lang samtale om det jeg hadde skrevet og boken til Steven Pinker. I motsetning til kjønnsforskerne ville jeg imidlertid ikke uttale meg om saker som jeg ikke hadde dyp kunnskap om – og det var kanskje like greit, når jeg ser hvor godt Eia fremstiller disse problemstillingene. Jeg synes han kunne spart seg harselasen over et trafikkskilt med en gravende mann. Derimot var kommentaren fra Trinity College ("Blindern er mye finere!") midt i blinken, som et lite sleivspark til forskere med Nordmarkssyndrom.

Jeg gleder meg i alle fall til resten av programmene – og skulle ønske at denne typen programmer var regelen heller enn unntaket på NRK.

Case-konkurranse for BI M.Sc. studenter

Postet den av

image image Noen av våre M.Sc. studenter i strategi har kontaktet Boston Consulting Group og fått dem til å bli med på å arrangere en konkurranse i case-analyse. Dette er akkurat den typen studentinitiativ jeg liker, så jeg stiller opp som a) dommer, og b) promotør på disse sider.

Herved – hvis du skulle være M.Sc. student på BI – er du invitert til å delta i konkurransen. Det er noen små forutsetninger: Du må være med på et lag av 3-4 studenter, hvorav minst to må være M.Sc. studenter i strategi (eller siviløkonomstudenter med strategi spesialisering, som det het i gamle dager.) Konkurransen finner sted på BI 14. april fra 8:00 til 20:00, og jeg kan love en intensiv dag med case-analyse, presentasjoner og – til vinnerne – premier. Her har du sjansen til å være strategikonsulent for en dag, med et virkelig forretningsproblem – og med feedback fra både forelesere og vaskeekte konsulenter….

Kort søknad/påmelding sendes innen 1. april til til kai.r.mathisen@bi.no. Antall plasser er begrenset, så førstemann til mølla… (Merk påmeldingen "Tversover" – vi sender dette i mange kanaler, og vil gjerne vite hvordan folk fikk vite om det.)

Foredrag om IKT i skolen

Postet den av

20. januar i år holdt jeg et foredrag ved åpningen av Statens Senter for IKT i utdanningen, i Tromsø. Senteret er en sammenslåing av en rekke initiativ rundt bruk av IKT. Min jobb var å være provoserende. Jeg forsøkte så godt jeg kunne, var ikke helt fornøyd med resultatet selv – syntes kanskje jeg var litt vel tøff mot lærernes IT-bruk, men så har jeg fått høre en hel del ting etterpå som tyder på at jeg kanskje ikke var så utenfor likevel.

2010 01 20 IKT i undervisninghttp://static.slidesharecdn.com/swf/ssplayer2.swf?doc=2010-01-20ikt-i-undervisning-100223022530-phpapp01&rel=0&stripped_title=2010-01-20-ikt-i-undervisning

View more presentations from DrEspenA.

Uansett, du finner video av foredraget her (bra videoside forøvrig) og presentasjonen i Slideshare – den er egentlig bare er en noe revidert opplisting av disse punktene.

IT og produktivitet

Postet den av

image image Erik Brynjolfsson er professor ved MIT og har i mange år forsket på IT og produktivitet – han var en av de første som slo hull på produktivitetsparadokset  – inkludert betydningen av IT for verdiskapning i andre bransjer. Han har, sammen med Adam Saunders, skrevet en bok – Wired for Innovation – som oppsummerer forskning rundt disse temaene. Du finner boken på Amazon, på Google Booksearch – og på min engelske blogg finner du mine notater og oppfatninger.

Grei startlitteratur for å forstå hvilket bidrag IT gir – og hva som må til for å ta ut verdiskapningen.

Notater fra IT-ministermøtet i PF

Postet den av

(Andre steder: Video på blip.tv, notater og foiler hos Teknologirådet.)

Hovedinnlegg:

Rigmor Aasrud – minister for det meste av administrasjon og teknologi og fornying og så videre innen statsapparatet – snakket om "en ny digital dagsorden". Regjeringens viktigste arbeidsoppgave er full sysselsetting, Norge har sluppet unna det verste finanskrisen, men spørsmålet er hva man skal gjøre etter oljen. Og det er der IKT-politikken kommer inn – siden IT er en viktig innsatsfaktor for sysselsetting, næringsutvikling og en sterk og god offentlig sektor.

IKT-politikken er idag vevd inn i de fleste sektorpolitiske områdene. De to viktige aspektene ved IKT blir å styrke IKT-næringen og IKT-kompentansen, samt å utnytte IKT innen offentlig sektor. Mye indremedisinsk innen IKT-politikk i det siste: Difi, bredbånd, eID, deretter IKT i administrasjonen, IKT i tjenester. Forenkling og effektivisering viktig, for vi kommer til å mangle hender innen offentlig sektor i fremtiden.

For IKT-næringen blir det viktig med infrastruktur, IP-vern, og næringspolitikk generelt. Bærekraftig utvikling viktig, både ved bruk av IT og innen IT.

For forvaltningen blir det viktig å skape et digitalt førstevalg – at man skal kunne løse det meste fra sofaen. Dette fordi man må frigjøre arbeidskraft for å møte eldrebølgen. Skal vi opprettholde samme standard i helsetjenesten som vi gjør nå må vi ha 120.000 nye årsverk innen helsesektoren. Altinn har betydd 45 millioner færre skjema siden 2004. Nå må man også digitalisere arbeidsprosessene som ligger bak i større grad. Skatteetaten har spart 800 årsverk på digital, forhåndsutfylt selvangivelse. Kanalvalg for offentlig kommunikasjon har stor betydning for kostnadsvekst i offentlig sektor.

Deling av offentlige data har stort verdiskapningspotensiale, men mange ting må oppklares, primørt rundt distribusjon. Vanskelig å finne balansen mellom opphavsrett, innovasjon og personvern. Norge bør kunne få til noe her, vi er allerede verdensledende på teknologibruk.

Bredbånd: Vi er på verdenstoppen – 3 av 4 har, nesten alle kan få, men det er behov for større kapasitet. Dette fortsetter, markedsaktører bygger der det er mulig, så kommer offentlige støtteordninger. Markedsaktørene dekker nå 95%, man hadde trodd det skulle være mye mindre.

Regjeringen inviterer til en bred dugnad rundt dette – den nye digitale dagsorden.

Utfordrere:

Leif Aanensen fra Datatilsynet: Spørsmål: Hva med den personifiserte offentligheten. Hvis vi ser på offentlige postlister – som et resultat av et ønske om mer offentlighet. Men mange mennesker opplever dette som vanskelig, siden mye offentlig kommunikasjon blir tilgjengelig og søkbar. Idag tidsbegrenser man, men problemet er datainnhøsting, spesielt fra land utenfor Norge. Svar: Vanskelig å sette seg ut over offentlighetsloven, og ser dilemmaet, men viktig å ta inn personvern på et tidlig tidspunkt. Også et problem at det offentlige er mange ulike enheter, og krysskobling blir mulig hvis man ikke har personvern. Må balanseres opp mot den gjennomsiktighet man vil ha. Spørsmål: Skattelister? Svar: Rimelig at inntekt legges ut, men man bør begrense massetilgang ved f.eks. at man må taste inn bokstaver som blir vist.

Spørsmål: Signalspaningsloven (FRA-loven) i Sverige – store deler av norsk internett-trafikk går gjennom Sverige. Svenskene har bedre kontroll på oss enn de har på sine egne innebyggere. Svar: Tror noe kommer i Sverige ifb valget.

Spørsmål: Personvern som designkriterium – følg det opp!

(pause)

Hege Skryseth fra Microsoft: Spørsmål: Berømmer initiativene – men hva blir de neste praktiske stegene. Svar: Trenger de gode hodene og de praktiske løsningene fra IT-bransjen – og kanskje det kan gjøre noe med bransjen. Den er for eksempel meget fragmentert i hva den forsøker å fortelle meg… FAD skal være pådriver, men vi har også 430 kommuner, ønsker å ta en rolle som motivasjonsfaktor til samordning også der. Spørsmål: Hvordan opplever du at resten av regjeringen står bak det i dette initiativet? Svar: Det kommer nok, med behov for å komme tilbake til handlingsregelen og med arbeidskraftbehovet i offentlig sektor. Samt at vi skal ha fora med næringen – men kanskje mer målrettet enn før. Spørsmål: Har dere midlene til å gjennomføre politikken? Svar: Krevende å finne løsninger, men mange etater har vist at det går an å få til noe innenfor budsjettene sine – Lånekassen, for eksempel, tok ned 1.5m telefonhenvendelser med 2/3. Spm: Når kommer eID? Svar: Når vi har en løsning som er sikker nok til at vi kan bruke den. Spm: Hvordan spille inn gode ideer? Svar: Eposten er tilgjengelig, og dessuten har vi jo samarbeidforarbeid.no.

Audun x Zaitsev, leder i Shortcut, en liten bedrift innen applikasjonsutivkling. Spørsmål: Utfordring – vi ønsker fri og ulisensiert tilgang til offentlige data – et API. Vi trenger rådataene, i maskinlesbar form. Vi skal kunne skrive programmer som henter de dataene og som vi kan bygge på. Ingen restriksjoner på bruk! Svar: Vi mener fri tilgang til data i hovedsak, så langt det er mulig. Spm: Er det lov å tjene penger på noe som er gratis? Svar: Ja, det skjer idag. Men problemer rundt åndsverk og personvern. Men grunndata fra det offentlige er det lettere å finne løsninger på. Spm: Hva med idekonkurranser? Bruk i undervisning? Svar: God ide. Også for skoleverket. Spørsmål: Offentlig utviklet kildekode bør være tilgjengelig – som f.eks. reiseregningen.no – bruk ikke bare verktøyene, men legg også koden åpen. Svar: Ser den, men den invitasjonen går begge veier.

Mitt inntrykk: Rigmor Aasrud er en komparativ tungvekter som FAD-minister. Hun snakker rett ut, har politisk gangsyn, og kan nok teknologi til å skjønne hva som er viktig og hva man skal styre unna. Dette ser bra ut, synes jeg. Svarer godt for seg, uten å henge seg opp for mye i detaljer.

PFIT-møte med IT-ministeren

Postet den av

image

Herved en invitasjon til årets første PFIT-møte – denne gang med den statsråden som mer enn noen annen har ansvar for IT i Norge.

16. febuar 2010 kl. 17.00 – 19.00 Hva vil IT-ministeren
Sted: Hotel Bristol.
Regjeringens nye IT-minister – fornyingsminister Rigmor Aasrud – har rundet 100 dager på kontoret. Hva vil hun? Hva er visjonene? Og hvilke utfordringer står Norge overfor? I samarbeid med Teknologirådet inviterer vi til et interaktivt møte med programmet:
1630 Forfriskninger
1700 Rigmor Aasrud: "En ny digital dagsorden for Norge" (se denne artikkelen i Computerworld)
1730 Hvilke saker bør IT-ministeren ha på blokka? Ønsker og utfordringer fra Leif Aanensen (Datatilsynet), Hege Skryseth (Microsoft Norge) og August Z. Flatby (Shortcut)
1830 Åpen spørretime med IT-ministeren
1900 Slutt
Møteleder: Tore Tennøe, Teknologirådet og PF Informasjonsteknologi.
Påmelding her innen mandag 15. februar kl.12.00.

Vel møtt! (og det er gratis adgang, men et medlemsskap i Polyteknisk Forening må jo betraktes som en utmerket investering!)

IKT i Norge – for 10 år siden

Postet den av

Prosjektet Et kunnskapsbasert Norge bygger på et lignende prosjekt gjennomført i 2000. Også den gangen ble IT-bransjen – eller rettere sagt, IKT-klyngen, analysert. Resultatet ble publisert i en forskningsrapport, Verdiskapning og internasjonal konkurransedyktighet i norsk IKT-sektor (PDF, 1.16Mb), skrevet av Øystein Fjeldstad, Marie Viken og undertegnende. Jeg har ikke sett noe særlig på den siden den gang, men det er litt fascinerende å plukke den frem igjen og se hva vi fant, hva vi trodde kom til å skje, og hva som faktisk skjedde.

Mer om dette siden – dette mest for å melde om opplasting. La meg se, vi visste om FAST men ikke Trolltech…

Sosiale medier – tidstyv eller verdiskaper?

Postet den av

I forrige uke var jeg panelleder og innleder for et seminar (på BI Kompetanseforums Årskonferanse 2010) som i alle fall jeg syntes var morsomt – 90 minutter rundt spørsmålet om hvorvidt og i så fall hvordan bedrifter skal bruke tid på sosiale medier. Paneldeltakere var

Det ble en livlig og springende diskusjon, her er en spilleliste fra Youtube. (De to første videoene er min innledning, selve diskusjonen begynner med video 3):

http://www.youtube.com/p/C1E5D8787B3F4EEE&hl=en_US&fs=1

Jeg syntes det morsomste var da vi diskuterte om Twitter og andre sosiale medier tok oppmerksomheten vekk fra andre ting – og Elin gikk glipp av diskusjonen fordi hun fulgte alle meldingene med tag’en #tidstyv som jeg sendte over prosjektoren. Ingenting er som demonstrasjoner i sanntid…. Også de andre paneldeltakerne gjorde seg bemerket, Steinar med stor erfaring og entusiasme (ikke bare for sosiale medier, men for det budskap han ønsker å sende), Anita med fornuftige observasjoner som en litt mer avventende bruker.

Min oppsummering blir at sosiale medier er her for å bli – og bedrifter må bestemme seg for hva slags holdning de skal ha til det. Reaksjonsmønsteret bestemmes litt av hvor synlig man er, men hvis bedriften er nogenlunde kjent og forholder seg til enkeltpersoner, må man i alle fall ha en defensiv beredskap – det vil si at man må være klar med hva man skal gjøre om det plutselig blåser opp til Twitterstorm eller bloggkuling. Så kan man i tillegg ha en offensiv holdning, og gå aktivt ut for å bruke sosiale medier som kanal. Da må man imdlertid både ha et budskap publikum er interessert i og en kommunikasjonsform tilpasset den nye mediene. Det man i hvert fall ikke bør gjøre, er å legge over sine pressemeldinger til blogger og produktannonseringer til Twitter. Det fungerer bare hvis man heter Apple, og kanskje ikke for dem engang.

Det andre store spørmålet som opptar personalsjefer om dagen, ser ut til å være om man skal tillate ansatte å surfe – nærmere bestemt på Facebook – i arbeidstiden. Panelet var nokså enige om at slike forbud har lite for seg. En ting er at sosiale medier er en relevant arena for mange bedrifter. En annen ting er at man må stole på sine medarbeidere. Personlig surfer jeg masse privat i arbeidstiden – og masse jobbrelatert på fritiden, så det går minst opp i opp. Noe jeg tror gjelder de fleste arbeidsplasser.

Eller for å si det på en annen måte: Hvis dine ansatte har så lite å gjøre at de kan bruke timevis på Facebook i arbeidstiden, så er det ikke et teknologiproblem du har…

En fotnote: Den boken jeg refererer til, som hvordan kommunikasjonteknologi og kommunikasjonsform historisk har utviklet seg over tid, er James R. Benigers eminente The Control Revolution: Technological and Economic Origins of the Information Society fra 1986.

(Krysspostet til min blogg i Aftenposten)

PF-møte om medier og makt

Postet den av

Interessant diskusjon om medier og makt i Polyteknisk Forening 26. januar, ledet av Janne Log, og med Kjell Aamot, Vibeke Holth, Ketil Wiedswang og Elisabeth Skarsbø. Jeg fikk ikke dette med meg, men nu i disse multimedietider er jo ikke det noe problem. Litt skuffet over at panelet ikke gikk inn på hvordan nettpublisering endrer dialogen mellom leser og journalist, samt rollen sosiale medier spiller. Fortsatt masse papirtenking ute og går, særlig fra Elisabeth Skarsbø, som holder Kjell Aamot implisitt ansvarlig for Internett.

 

(Og takk til Tor Torgersen, hvis epost av en eller annen grunn havnet i spam-filteret.)

(Krysspostet til min blogg i Aftenposten.)

iPad som økosystem

Postet den av

imageDermed var iPad‘en lansert, med sedvanlig seremoni fra Steve Jobs og med alle de vanlige forventningene til enda en "insanely great" greie. For min egen del medførte lanseringen en mengde telefoner fra ulike deler av NRK, som gjerne ville ha meg til å kommentere fra et "Apple-skeptisk" eller i alle fall nøytralt perspektiv. Resultatet ble en bra diskusjon i Kulturnytt og et kort innslag i Morgennytt – og forhåpentligvis fikk jeg frem mitt poeng, nemlig at denne platformen er mer interessant som inngangsporten til et økosystem enn som "dings" i seg selv. (Forøvrig et poeng også tatt av Jan Omdahl i Dagbladet.)

Først og fremst er iPad’en (med programmet iBooks) en utfordring for Amazon. Riktignok er en Kindle leseplate bedre å lese på og har bedre batteritid, men iPad’en har farger, video, lyd og kan surfe direkte på Internett. Den blir inngangsporten til massevis av digital informasjon og underholdning, selv om jeg synes det er litt tidlig å avslutte PC-perioden helt, slik Nick Carr gjør. Den vil i liten grad konkurrere med PCen fordi den er et typisk mannlig stykke teknologi, som bare kan gjøre en ting av gangen (og kvinner liker ikke navnet heller.) Derimot kan den bli en glimrende bærbar TV/surfbrett for alle de situasjonene der du trenger litt tidtrøyte, og en fjernkontroll på steroider for sofakroken.

iPad’en kommer heller ikke til å være redningen for avisene, som ser ut til å tro at tannpasta er noe som kan trykkes tilbake på tuben. For det første fungerer betalingsinnhold bare for relativt dype spesialpublikasjoner som The Economist, Vanity Fair, Sports Illustrated og, her hjemme, Morgenbladet (samt, til en viss grad, for publikasjoner som fungerer som informasjonskilder for folk som er villige til å betale ekstra for å vite noe før andre, som Wall Street Journal eller Bloomberg). For mer generelle publikasjoner som det stadig mer schizofrene Dagbladet vil ikke iPad’en være en Jesus-tablet, som sikrer et liv etter døden. For det andre – skulle man mot all formodning klare å få til en brukbar markedsandel i et digitalt marked vil likevel inntekten være lavere enn den er for papiravisen, siden priser over tid nærmer seg marginalkostnad, som det så fint heter.

Dette er ikke en ting du har bruk for. Men vi hadde ikke bruk for iPod heller. Ei heller mobiltelefon (det var det jo bare direktører og selgere som brukte), PC (hvem vil ha en datamaskin hjemme?), eller egentransport i form av biler. Men med alle sine feil (lukket system, ikke kamera, manglende tilkoblingsmuligheter) er iPad’en den første brukbare sammensettingen av mange små teknologienheter i en smidig og tiltalende pakke – og så får vi se om pakken faller i smak. I løpet av et år eller to vil mer åpne og modulære kopier, med tilgang også for pirater, dukke opp. Dermed er det klart for salg over hele verden, også til de som ikke trenger Apple-logoen for å signalisere hvor hippe de er.

Stay tuned.

(Krysspostet til Aftenposten.)

Ringer i vann – og forskjeller i norsk skole

Postet den av

Nettopp tilbake etter å ha holdt et foredrag for Ringer i vann-konferansen 2010, for omtrent 250 skoleledere (tror jeg). Syntes det gikk bra, morsomt å ha med min kone Lena, som faktisk sto nesten like mye bak dette foredraget som jeg har gjort (og som kan mer om reell praksis i norsk skole enn de fleste politikere og en hel del skolepersonell.)

Her er presentasjonen online:

2010 01 25 Ringer I Vannhttp://static.slidesharecdn.com/swf/ssplayer2.swf?doc=2010-01-25ringerivann-100125063106-phpapp01&stripped_title=2010-01-25-ringer-i-vann

..og en litt mer oppdatert PDF finnes også.

Hvordan ta enkel backup….

Postet den av

Mange ser ut til å ha problemer med å sette opp en enkel løsning for å ta backup i husholdningen. Her er min egen løsning:

Jeg bruker Windows Live Sync, (tidligere kalt Foldershare), som er et lite program som synkroniserer innholdet i foldere mellom forskjellige PC-er – det mest vanlige bruksområdet var nok opprinnelig for folk som hadde en bærbar PC og en stasjonær, og gjerne ville ha de samme filene begge steder.

Hjemme hos oss har vi ca. 7 bærbare totalt (fem forskjellige brukere) samt en stor (nå 5 år gammel) stasjonær PC. Den stasjonære PCen står stort sett alltid koblet opp mot Internett. Jeg har kjøpt en 1Tb ekstern harddisk til den. På jobben har jeg en gammel og sliten stasjonær PC, også tilnærmet konstant oppkoblet, med samme type harddisk. (Disse diskene er billige – 999 kroner for ca. et år siden).

Windows Live Sync innstalleres på alle bærbare PCer, og på de to stasjonære. Deretter er det bare et spørsmål om å lage navn på de ulike PC-ene, og å synkronisere dem. Selv har jeg to bærbare, og bruker også den stasjonære maskinen hjemme. Hvis jeg gjør en endring på noen av dem (redigerer en presentasjon, f.eks.) kopieres denne endringen øyeblikkelig til de andre maskinene. Min kone og tre barn er inne på det samme systemet. Siden jeg har backup-PCer på to fysisk ulike steder er jeg sikret også om huset skulle brenne ned eller lignende.

Denne løsningen har vist seg nesten livsviktig. I tillegg til å synkronisere diskene lar Live Sync deg også hente filer til andre PCer over Internett. Dette reddet meg da jeg holdt et foredrag på Open Nordic for halvannet år siden, og min bærbare maskin tok kvelden (brent hovedkort) rett før jeg skulle på talerstolen. Da fikk jeg låne en annen bærbar PC (Linux-basert, til og med), gikk til sync.live.com, hentet ned presentasjonen (som hadde alle de siste endringene) fra en av backup-PCene, og dermed var det bare å holde foredraget. Suverent….

En annen nyttig side er når jeg kjøper en ny PC – da innstallerer jeg bare Live Sync, gir den beskjed om å synkronisere, og dermed kommer alle filene ruslende ned til den nye PCen uten at jeg trenger å løfte en finger. Avhengig av Internett-forbindelsen kan det ta litt tid, siden det er nogle tusen filer, men det er jo bare å la maskinen stå der og surre.

Forøvrig kjører jeg nogenlunde samme oppsett med Thunderbird for mail-filer (flere kopier, synkronisering ved å sende kopier av mailer til meg selv.) Til notater og annet bruker jeg Evernote, som har en lignende synkroniseringsløsning. Jeg liker å ha filene lagret lokalt (raskere tilgang) samtidig som de er sikret og tilgjengelige hvor som helst fra.

Live Sync er ikke et backup-system i den forstand at det ligger noen kopier av filene på nettet eller hos Microsoft – de ligger bare på en eller flere av de PC-ene som brukes. Sentralt har Live Sync en representasjon av filstrukturen – navn, foldere og endringer deri. Hvis du skulle komme til å slette en fil, forsvinner den fra de andre maskinene også – men du finner den igjen i Trash-folderen, også om du skulle komme til å slette den lokalt.

Live Sync fungerer på Windows og Mac, vet ikke om det finnes en Linux-versjon (betviles, siden det er et Microsoft-produkt.) Det finnes sikkert andre, lignende løsninger, men jeg er fornøyd med Live Sync. Den eneste begrensningen er at man ikke kan synkronisere foldere med mer enn 20.000 dokumenter, så jeg har måttet splitte min "My documents"-folder i to. En annen begrensning er at det kan være litt vanskelig å holde kontrollen på hvilke dokumenter som ligger hvor hvis man kjører mange maskiner (og brukere) med XP, Vista og Win7 samtidig – fikser seg hvis man bare holder tungen rett i munnen og vet hvor filene ligger på den enkelte maskin.

Dett var dett. Funker for meg. Caveat emptor. Back to work….

(Inspirert av Twitter-exchange med HvaHunSa.)

Konsultativ-akademisk kognitiv dissonans

Postet den av

image image Det er morsomt å lese oppstyret rundt McKinsey’s analyse av Universitetet i Oslo. Rapporten, som er to år gammel og stort sett levert som powerpoint-slides, er etter mitt skjønn ikke dårlig i sin metode og sine resultater. Den sammenligner UiO med 4 "modell-universiteter" (universiteter som ligner UiO i struktur og størrelse, men som kommer høyere opp i internasjonale rangeringer: Uppsala, Helsinki, København, og Edinburgh) og henter dessuten inn ideer og "best practices" fra "innsikts-universiteter" (verdensledende universiteter). Sammenligning av det som er sammenlignbart, og innspill fra verdensmestrene – slett ikke så galt, med andre ord.

Der det går galt, er i hvordan dette presenteres – ikke i hovedsaken (sammenligningene er detaljerte og gode nok) men i ordvalget. I akademiske diskusjoner er det nemlig viktigere hvordan ting blir sagt enn hva som blir sagt. Det er helt typisk at kritikerne henger seg opp i en formulering som "organisert anarki" og "uten lojalitet" – noe som er riktig, men ikke nødvendigvis en mangel – da slipper man nemlig å forholde seg til den mer solide kritikken om rekrutteringsmessig innavl, mangel på vurdering på tvers av fagmiljøer og manglende differensiering i belønningssystemer. (Personlig synes jeg den største svakheten ved rapporten er dens underforståtte likhetstegn mellom mer (formell) styring og bedre styring – universiteter må nødvendigvis være noe mindre fokusert enn andre, mer spissede kunnskapsbedrifter.)

Hans Petter Graver og andre som har kommentert med at McKinsey totalt har misforstått og mener at universiteter og andre kunnskapsbedrifter er totalt forskjellig fra "syltetøyfabrikker" glemmer noen små detaljer, som at McKinsey selv er en kunnskapsbedrift, at to av rapportens produsenter har doktorgrad og dermed presumptivt en viss forskningsforståelse, samt at UiO til syvende og sist er en organisasjon som alle andre. De virker mest fornærmet over den formastelige tanke at et eksternt konsulentfirma, av alle ting, skal få uttale seg om noe så ukrenkelig som et universitet. At det kan være noe i rapporten, trass i dens klare konklusjoner og mangel på problematisering, får så heller være.

Jeg har latt meg fortelle at en ekstern evalueringskomite av UiO for noen år siden mente de ikke kunne være et skikkelig universitet siden de ikke hadde en "business school", noe som kom litt overraskende på universitetsledelsen. Det viser i alle fall at det finnes mange oppfatninger av hva et universitet er. Kanskje diskusjonen burde gå mer i retning av hva slags universitet man skal være (og hvilken rolle UiO skal spille i Norge og internasjonalt) enn hvem som har rett til å uttale seg? Foreløpig må jeg si at invitasjonen til høring ser svært lite konkret ut – hva er det egentlig man diskuterer? Skal UiO være både et bredde- og eliteuniversitet? Og finnes det konkrete eksempler på noen universiteter som har fått dette til?

(I samme retning (og samme grad av fornøyelighet), se Tore Stubberuds fornøyelige kritikk av dannelsesutvalget og se deretter om du kan dechiffrere svaret.)

Forestillinger om norsk IT-bransje

Postet den av

Som tidligere nevnt, starter BI et stort prosjekt kalt Et kunnskapsbasert Norge, der BIs Senter for Teknologistrategi skal ha ansvaret for å kartlegge norsk IT-bransje.

Når man starter et slikt prosjekt, skjer det ikke fra et nullpunkt – det finnes tidligere forskning, og man har tidligere kunnskaper og erfaringer å bygge på. Ikke minst har man forestillinger om hvordan norsk IT-bransje egentlig er. Slike forestillinger kan danne basis for hypoteser, som alltid er kjekt å ha før man går igang med et forskningsarbeid.

Her er noen av mine forestillinger om norsk IT-bransje og norsk IT generelt – et slags utgangpunkt. Jeg sier ikke at det som står her stemmer, men det er i alle fall et utgangspunkt, enten for forskning i seg selv, eller som noe å bygge hypoteser på.

Og, ikke minst, så er det et utgangspunkt for diskusjon: Har du noe å legge til denne listen? Har du tilgang til data eller kjennskap til noen som har det? Har du synspunkter på noen av påstandene, meninger som taler for eller imot? Folk jeg bør snakke med?

Kommentarer mottas med takk, enten i kommentarfeltet til denne bloggpostingen eller i dette Google Docs-dokumentet.

Norsk IT-bransje har, historisk sett, mest drevet med tilpasning av utenlandsk teknologi til norske forhold, men dette er i endring

Bakgrunn: Mitt inntrykk er at mesteparten av norsk IT-bransje enten er lokale salgsavdelinger av internasjonale softwarefirma (Microsoft (med unntak av søkedelen), IBM, Oracle, osv.) eller konsulentselskaper (Accenture, Cap Gemini, EDB Business Partner, Ergo, Atea) opptatt med å tilpasse software fra den første gruppen. Unntakene har vært softwareselskaper som er bygget opp med basis i særnorske administrative regler (Mamut, Visma, Agresso, Software Innovation, Superoffice). Et av problemene med dette fokuset har vært at for folk med skikkelig computer science-utdannelse har det ikke vært "cutting edge" selskaper å gå til. Dette har endret seg de siste 10 årene, med fremveksten av selskaper som henvender seg direkte til et verdensmarked med svært avansert teknologi, som trekløveret Opera, FAST (nå Microsoft ESG), Trolltech (nå en del av Nokia) og mindre og mer spesialiserte selskaper som Hue. Dette at man kan lykkes med avansert teknologi for et verdensmarked rett fra Norge er nytt – det gikk ikke bra den gangen SIMULA prøvde med objektorientert programmering – selv om man altså må satse på å bli kjøpt opp for å overleve.

Norsk IT-bransje er i stor grad konsulentselskaper – delvis fordi de kan tilby en fleksibilitet det vanlige arbeidsmarkedet mangler.

Bakgrunn: (Mer om dette her.) Jeg tror det er relativt mye konsulentvirksomhet i norsk IT-bransje (det vil si, at i forhold til andre land blir mer IT gjort av konsulenter i stedet for ansatte.) Årsaken til dette er Norges flate lønnsstruktur og relativt rigide arbeidsmarked, som gjør at bedrifter er villige til hyre inn konsulenter (fleksibilitet) og folk er villige til å jobbe som konsulenter (bedre betaling i bytte for mer risiko.)

Norsk IT-bransje er i stor grad fokusert mot det offentlige marked, men spydspissene er rettet mot spesifikke nisjer innen privat næringsliv

Bakgrunn: Dette er en forestilling jeg gjerne skulle se endret – og den er kanskje i ferd med å endres. Jeg tror at selv om en stor del av volumet innen norsk IT-bransje er rettet mot offentlige kunder, skjer mye av innovasjonen andre steder. Offentlige kunder er stø men gjerrige, alt skjer på anbud (som ikke egner seg til innovative prosjekter, med driver kunden mot current best practice), og beslutningstakerne har liten evne eller vilje til å strekke seg. Unntaket er enkelte offentlige innovasjonstiltak, som Friprogsenteret og desslike, men deres innovasjon er som regel basert på å ta teknologi i bruk fremfor innovativ bruk av eksisterende teknologi eller fremskaffelse av genuint ny teknologi. Avansert innovasjon drives fremover av private, ofte utenlandske aktører.

Jo mer teknologisk avansert firmaet er, jo større andel utlendinger.

Bakgrunn: Burde egentlig ikke være så vanskelig – jo mer avansert kunnskap man trenger, jo mer må man jakte på ansatte også utenfor Norge. Og svært avanserte selskaper selger internasjonalt, slik at man også derfor trenger flere utlendinger internt. Men det hadde vært fint å få noen tall på bordet, og også noen sammenhenger.

Norsk IT-bransje er større enn vi tror, men usynlig – delvis fordi bransjen er ung og mangler selvfølelse, delvis fordi teknologien forsvinner inn i andre bransjer.

Bakgrunn: IT er en generell teknologi – når en sykepleier leser av en blodprøve via en PC, bruker hun eller han både informasjonsteknologi og sykepleieteknologi. Dette at IT-bransjen er så innvevet i andre bransjer gjør at den er vanskelig å måle. Dette kan slå begge veier, men den største målefeilen er nok at man undervurderer bransjens – og teknologikunnskapens – betydning for verdiskapning i Norge.

Norsk IT-bransje ligger etter engelsktalende land med offshoring, men er relativt aggressive i forhold til andre europeiske land.

Bakgrunn: I den grad offshoring benyttes innen norsk IT, er den teknisk basert (det vil si, relativt lite tjenesteutsetting, heller teknisk IT-støtte og systemutvikling), svært diskret, gjøres med tradisjonelle konsulentselskaper/outsourcers som mellommenn, og skjer mer til nærliggende regioner (Baltikum, Sverige, Irland) enn til India. Årsaken er delvis at det norske markedet er lite og derfor under radaren for de store utenlandske selskapene (med unntak av Accenture), at alt som krever norsk språk er vanskelig å outsource. På den annen side har vi flatere lønnstruktur og større mangel på arbeidskraft enn de fleste europeiske land, noe som trekker i retning av mer outsourcing.