Kinas internettnervøsitet

Jeg skriver dette fra et hotellrom i Shanghai, der jeg har hatt fire dager med intens undervisning på et MBA-program BI har i samarbeid med Fudan, Shanghais fremste universitet. Jeg foreleser i teknologistrategi, herunder fremtidige teknologier på Internett og deres betydning, og det er ikke helt enkelt. En rekke spennende og fremtidsrettede teknologier blir nemlig sperret av kinesiske myndigheter, som driver et filtreringssystem som amerikanske aviser kaller "The Great Fire Wall of China". Dette systemet har hittil vært nokså uforutsigbart (BBC er av og til tilgjengelig, av og til ikke) og lett å komme rundt med litt nedlastet software. Nå begynner imidlertid et visst system å manifestere seg – og det ser ut til at myndighetene, i tillegg til "skadelig" innhold som pornografi og kritiske websider, går etter alle tjenester som tillater folk å publisere det de tenker uten at myndighetene kan stoppe dem.

Hittil har jeg funnet at disse tjenestene stoppes:

  • Youtube
  • Twitter
  • Facebook
  • Bloglines (bloggleseverktøy)
  • alle blogger fra Blogger.com og Blogspot.com
  • Billeddelen av Wikipedia
  • Deler av Google (Google Docs fungerer ikke skikkelig, for eksempel)

De store nyhetstjenestene er oppe, antakelig fordi det ville vekke internasjonal oppmerksomhet om de forsvant. For meg som foreleser blir det i alle fall vanskelig å snakke om de nye tjenestene som endrer verden og vårt forhold til informasjon og kommunikasjon uten å kunne vise dem frem (eller å måtte hacke rundt i evigheter for å komme til.)

En ting er undervisning. En mye viktigere ting er forskning – og her går nå debatten etter at Google for to måneder siden annonserte at de ikke lenger vil sensurere søkeresultatene sine i Kina for å tekkes myndighetene. Dette er et problem, både for konkurransen mellom søkemotorer og for kinesiske akademikere, som bruker Google (særlig Google Scholar) for å finne artikler fra forskere utenfor Kina.

Det slår meg når jeg leser kinesiske (engelskspråklige) aviser at ikke noe sted i verden er kampen mellom det globale og det lokale så tydelig som her. For tiden pågår en partikongress, det nærmeste Kina kommer et demokratisk system – og debatten i avisene begynner å ligne en ordentlig debatt, med folk som skriver inn og sier at Kina må legge forholdene bedre til rett for at utenlandsstudentene skal velge å komme hjem igjen – 94% av de kinesiske super-studentene som drar til USA for å ta doktorgrader blir i USA etterpå, viser en nylig studie. Uten at jeg skal si at fritt Internett er årsaken til at de blir, så er det i alle fall en faktor.

Kinesiske myndigheters sensur av Internett hjelper nok til å holde ting roligere innad i landet – ikke minst den jingoistiske delen av politikerne som fortsatt er mest opptatt av Taiwan, Tibet og industrialisering. I dag er 40% av Kinas nasjonalprodukt innenfor servicesektoren – mens det i vestlige land er 70%. Skal Kina komme seg videre (landet krysser i disse dager $4000 i BNP per capita) må det legges til rette for at kunnskapsarbeidere både vil være i landet og kan jobbe der. Da er sperring av plattformer for rik men ukontrollert interaksjon en svært kortsiktig vei til stabilitet.

(Krysspostet til Aftenposten)

One thought on “Kinas internettnervøsitet

  1. Media er det eneste sektor som myndighetene i Kina klarer å ha full kontroll over. Det gørrkjedelige sensurerte riksmediene og fraværet av noe som minner en norsk lokalpresse har ført til en oppblomstring av bloggkulturen. «Alle» med nett skriver blogg og de fleste ignorerer riksmedia. Dermed er pressedødsdebatten som en har i USA og etterhvert de fleste vestlige land et stadium som Kineserne hopper over.

Kommentarer er stengt.