Den siste dansen

Idas dans er beretningen om Ida Corwin, som får akutt myelopatisk leukemi som attenåring og dør 14 måneder senere. Boken er skrevet av hennes mor, Gunnhild Corwin, for det meste basert på dagboksnotater. Ida var ivrig og god ballettdanser, derav tittelen.

Det er en vakker og meget trist historie, og det er mye å kjenne seg igjen i (mine foreldre døde i kreft, så jeg kjenner igjen prosessen.) Man håper, får aldri helt vite oddsene for eller mot, enten fordi man ikke vil høre eller fordi legen ikke vil fortelle, har opp- og nedturer, og så går det altså ikke bra til slutt. På veien finner man mye ut om seg selv og sine omgivelser. Denne boken er godt skrevet og viser også noe av den utslittheten som kommer for alle som så gjerne vil, men ikke alltid orker å holde humøret oppe. Det er for eksempel mange forhold som endrer seg og beslutninger man må ta: For eksempel var moren lite begeistret for Idas adskillig eldre kjæreste, men at han overnattet ble plutselig ikke så farlig lenger. Det er gjerne sånn når døden står for døren – en hel del ting som var viktig er ikke lenger viktigg.

En kommentator har kritisert boken for å gi et fjernt bilde av faren, som er på jobb og lager middager, men som ikke konstant er ved sengen slik som moren er. Men slik er det nå engang: Mor, særlig en hjemmeværende mor (ingen jobb nevnes noe sted) har et nærmere forhold til barna, særlig jentene, enn far, uansett hva politikere og samfunnet ellers måtte mene om den saken (Min kone sier hun kan høre hva slags dag våre døtre har hatt på  måten de tar i dørhåndtaket).

Man viser sorg og yter støtte på forskjellige måter, ganske enkelt. Og det finnes ingen riktig måte å reagere på. For meg virker det litt som å gå i krigen – alle bøker jeg har lest om det sier at ingen vet hvordan man kommer til å reagere før man er midt oppe i det. Idas kjæreste – som moren mente var for gammel for henne og burde finne seg en jente på sin egen alder – viser seg for eksempel å være en svært sterk, omsorgsfull og prinsippfast person hel til det siste.

Det å miste et barn, spesielt når det skjer over tid og i smerte, må være noe av det verste som kan skje med noen. Det blir ikke bra igjen, og vil prege foreldrene og familien resten av livet. Det må omgivelsene tåle, i mange år og i mange sammenhenger, uten å måtte kreve at man skal ta seg sammen eller komme over det. For det gjør man ikke.

Kreftdøden er heller ikke vakker. Den involverer smerte, slit, forvirring, og svært store eksterne forandringer. Men man klarer det. I det hele tatt er det ofte utrolig hvordan folk mobiliserer uante ressurser når noe slikt skjer.

En annen tanke som slo meg er at Idas familie hadde et sterkt samhold, gode økonomiske ressurser, og evne til å planlegge og til å uttrykke sine meninger overfor leger og helsevesen. Men det er ikke alle som har ressurssterk og argumentativ familie i bakgrunnen, noe som ofte har slått meg de gangene jeg selv har hatt noe med helsevesenet å gjøre. Idas familie er også heldige som har et kunnskapsrikt og veldrevet sykehus i ryggen (de bor kort vei fra Rikshospitalet), noe som merkes når de skal til et annet sykehus for en undersøkelse og opplever kølapper – noe som er mer vanlig enn unntaket.

Selv om folk flest har uante ressurser og mobiliserer dem, kan jeg ikke fri meg fra at interaksjonen med helsevesenet blir adskillig bedre om man har utdannelse, erfaring og ressurser til å forhandle, kan skaffe seg oversikt over alternative behandlingsformer, og har økonomi til å kunne bruke tid til å konsentrere seg om den som er syk. For ikke å snakke om at man har evnen til å sette ord på sine følelser. Selv om Helsevesenet gjerne vil, er det ikke enkelt å mobilisere rundt en pasient med et komplekst sykdomsbilde og stort pleiebehov.

Uansett, dette er en viktig bok og en god bok, som jeg gjerne anbefaler.

Skolen igjen

Atle Måseide har skrevet en glimrende kronikk i Aftenposten om videregående skoles lave kvalitet. En viktig årsak til dette er underkvalifiserte lærere (uten universitetsutdannelse.) Løsningen ligger i realistiske vurderinger, bedre betaling for lærere, og krav til elevene. Dette kommer ikke til å skje, for det meste fordi vi sier vi vil ha en bedre skole men nekter å gjøre noe gjennomgripende for å oppnå det, og fordi det er en gjennomgående oppfatning (ikke blant fagfolk, men i folkemeningen) at jo mer kunnskaper du har, jo mindre er du i stand til å dele dem med andre.

Akk ja. Vi har hørt det før. Men det blir ikke mindre sant av den grunn. Og det kommer ikke til å skje noe nå heller. Ikke minst fordi det er dårlig butikk for en videregående skole å ansette en dyr lektor fremfor en rimeligere ikke-kvalifisert lærer, og skoler får som kjent ikke mer penger hvis de gjør det bra på nasjonale prøver. Men de får bedre elever, under forutsetning av fritt skolevalg. Fritt skolevalg forutsetter måling av skolekvalitet, slår enda en spiker i fylkeskommunenes nokså tomme kiste, og reduserer muligheten for politisk styring av skolens innhold. Dermed begynner det å bli så mange som har en direkte økonomisk interesse i at ting ikke endrer seg, og dermed skjer det ingenting (for det er de som jobber full tid med en ting som får hindret endringer.)

Akk ja. Det er ikke lett å endre. Særlig når de fleste gir blaffen…

Skyen er her….

New York Times hadde 4Tb med TIFF-bilder som skulle konverteres til PDF – en kjempejobb. En enkelt utvikler, Derek Gottfrid, bestemte seg så for å gjøre dette på egen hånd, og sydde sammen en løsning basert på tilgjengelig software og Amazon’s S3 og EC2-tjenester. Historien forteller han her, og Nick Carr forteller litt mer, inkludert at hele greia kostet (bortsett da fra Gottfrids tid) $240, eller omtrent kr 1600 etter dagens kurs. Med til historien hører at det var en feil første gang dette ble gjort, så alt sammen måtte kjøres en gang til.

Med andre ord, for en pris tilsvarende to jobbmiddager kan man nå bruke alment tilgjengelig infrastruktur til å gjøre en jobb man tidligere måtte ha datautstyr for millioner av kroner for.

Her er det store muligheter – tenk på alle mulige konverteringsjobber, generering av videoer, akademiske eksperimenter, backup under systemoppgraderinger, større prosesseringsjobber som skjer noen få ganger i året – mulighetene er legio.

Superdata til folket. Med kredittkort…..

NOKIA E71-erfaringer

Har nå hatt min Nokia E71 i omtrent en uke og her er noen erfaringer:

  • tynn og elegant og virker som solid kvalitet
  • litt kluss med synkronisering av Notes-kalender, men det ordnet seg etterhvert, mer et problem med Notes enn med Nokia’en, synkroniserer flott nå
  • mange ting som "bare virker", slik som at den kjennes igjen av PC’en via USB, har lett grensesnitt for å bruke den som tilkobling for laptop’en
  • kan se ut som det er litt kluss med å hente ting fra telefonminnet til laptop, mulig det må lagres på minnebrikke først
  • mange greie småting, som at den piper når den er ferdigladet
  • kalendergrensesnittet er litt rotete og uoversiktlig, må venne meg til å bruke den i agenda-format (ukeformatet er bare rot på liten skjerm)
  • litt klønete taster, og den krever en spesiell Nokia-plugg for å lagres (kan ikke lades gjennom USB-porten såvidt jeg kan se).

Foreløpig dom: Dette ser bra ut. Bra arbeidsredskap med fokus på telefon, meldinger og kalender. Ikke akkurat en iPhone for browsing, men overraskende bra kamera. Jeg er meget fornøyd så langt.

Epost-oversettelse

I Wales må alle skilt være både på engelsk og valisisk. I Swansea laget man et skilt med denne teksten, og en valisisk oversettelse:

Den oversettelsen har man nok fått på epost – for den lyder "Jeg er ikke på kontoret nå. Vennligst send materiale som skal oversettes."

(Via BoingBoing og BBC.)

SMS-studenter og liksomkunnskaper

Av og til er jeg svært glad for at jeg ikke underviser på et amerikansk middle-of-the-road-universitet med 500 studenter i klassen. Arne Krokan peker til et interessant innlegg av Michael Wesch om studenter og forelesninger, som viser at mange studenter er uengasjert i fag og forelesning og bruker mye tid på Facebook og tekstmeldinger i stedet for å følge med i timen.

Det finnes to svar på spørsmålet om hva man skal gjøre med dette (det finnes et tredje også, nemlig at man skal gå bort fra storklasseundervisning i det hele tatt, men jeg tror ikke dette er løsningen for alle fag og for alle nivåer, i hvert fall ikke uten at det brukes massivt mer penger enn det gjøres i dag. Det er ikke alt man klarer å formidle via multi-deltaker simuleringer heller, som noen av kommentatorene påpeker.)

Det ene er å gjøre undervisningen mer engasjerende i seg selv. Det andre er å gjøre det vanskeligere å stå til eksamen, slik at studentene tvinges til å følge med og ikke har tid til å gjøre noe annet.

Selv bruker jeg begge disse taktikkene, men jeg er heldig i den forstand at jeg kun underviser på Master- og MBA-kurs og dermed står overfor en utvalgt gruppe studenter. Dessuten har jeg små nok klasser til at studentene ikke kan gjemme seg bort.

Mer engasjerende undervisning krever arbeid, som må belønnes. Men belønning for gode forelesninger for man i liten grad i akademia i dag. Større krav til studentene krever både mer arbeid i form av evalueringer og sterk karakter i forhold til et finansieringssystem som premierer uteksamineringer.

For den tradisjonelle metoden med store klasser og prøver i etterkant begynner jeg å lure på om vi ikke må ty til teknologi: Å gjøre noe med interaksjonen med studentene. Man kan tenke seg individuelle innleveringer hvor man bruker programvare til å trekke ut studenter som så utsettes for en automatisert "etterprøving" av sine kunnskaper?

Jeg liker det ikke. Det er det ingen som gjør. Men hvis sitasjonen i Norge ligner på situasjonen i Michael Wesch’ berømte video – og jeg tror ikke det er så ille her – kan vi ikke i lengden fortsette med en situasjon der liksom-studenter får liksom-eksamener, for så å begynne i jobber som krever noe annet enn liksom-kunnskaper.

Større forskjeller i skolen

Jeg ble intervjuet av Aftenposten om skole – intervjuet er sammensatt av en telefonsamtale og tidligere kronikker.

Muligens bør jeg nok presisere at jeg ikke ønsker større forskjeller i skolen i seg selv – men at større forskjeller kommer til å være et resultat av differensiert undervisning.

Og deri ligger jo problemet: Vi er jo for differensiering her til lands.

Bare det ikke blir gjort forskjell på folk.

Derfor har vi en realkrise

Her er et sitat jeg har lett etter lenge, og som jeg endelig fant via Christensen, Horn & Johnson’s Disrupting Class: How Disruptive Innovation Will Change the Way the World Learns, som burde være obligatorisk lesning for hver eneste kunnskapsminister og skoleleder fra og med omtrent nå:

I must study politics and war that my sons may have liberty to study mathematics and philosophy. My sons ought to study mathematics and philosophy, geography, natural history, naval architecture, navigation, commerce, and agriculture, in order to give their children a right to study painting, poetry, music, architecture, statuary, tapestry, and porcelain.

John Adams, amerikansk diplomat og politiker, 1735 – 1826)

Med andre ord, Norge er i den tredje fasen her. Dessverre forteller ikke Adams hvordan man kommer videre fra poet- og porselensøkonomien.

(PS: Mer om denne boken siden. Den er viktig.)

LinkedIn-dagen….

Susan Scrupski, medlem av min "extended community" over dammen, foreslår en LinkedIn Pay it Forward Day den 29. oktober, der man dykker inn i LinkedIn og skriver en anbefaling av en person – som en overraskelse.

Og det kan jo være en hyggelig ting å gjøre nå når høstmørket stunder inn og økonomien begynner å se litt sliten ut. Tipset herved videreformidlet!

Og så jeg som har en datter som studerer journalistikk…

I følge Pål Hivand er journalisten død, men journalistikken bør kunne overleve. Interessant synspunkt – jeg tror nok journalisten som yrkestittel og profesjon (profesjon? Nå ja, yrkesgruppe.) kommer til å finnes en god stund til, men Hivands diskusjon av forhåndsredigering og redaktøransvar har jeg sans for. Det er forunderlig hvor mye som endrer seg når publiseringskapasitet og distribusjon ikke lenger er knapphetsgoder.

Jeg tror det kommer til å blir enda større etterspørsel etter skribenter – men mindre etter redaktører, i alle fall redaktør i betydningen "sette sammen en avisside". Det klarer man utmerket med søketeknologi. Gakk hen til New York Times, for eksempel, og søk på "blogging". Det første søkeresultatet heter "Times Topics: Blogs and Blogging (Internet)" og er en forhåndssammensatt (ikke selve siden, men temaet) om dette emnet. Ingen redaktør har vært i nærheten av denne siden – den er laget av en søkemotor, nærmere bestemt fra FAST. Legg merke til kvaliteten i sammensetningen av artiklene – her er det ikke snakk om å ta alle artikler som har "blog" i seg og presentere dem i omvendt kronologisk rekkefølge, men derimot å plukke de artiklene som handler om, ikke bare nevner, blogging.

Tilsvarende Times Topics finnes i flere tusen versjoner, satt sammen ved semantisk filtrering av artikler og annet innhold. Redigering uten redaktører, med andre ord.

Abelia om Innovasjon Norge

Så nettopp en henvisning til denne rapporten fra Abelia, som jeg av en eller annen grunn ikke har fått med meg før. De har gått gjennom hva Innovasjon Norge har tildelt penger til og funnet at over 70% går til primær- og sekundærnæringene. Med andre ord, det er fare for at Innovasjon Norge er en brems, ikke en spore, til et kunnskapsbasert Norge. Årsaken, spekulerer man, ligger i at midlene som kommer fra de ulike fagdepartementene er bundet til spesielle bransjer.

Nå er nok endel av de investeringene som gjøres i primær- og sekundærnæringen kunnskapsbaserte (f.eks. programvare for jordbruk eller industri), men likevel – her er det på tide å skifte innstilling og finne på noe nytt….

Powell for Obama

Klar argumentasjon og en meget viktig uttalelse i valgkampen:

http://www.msnbc.msn.com/id/22425001/vp/27265490#27265490

Wikipedia for skolen

Her er en versjon av Wikipedia tilpasset skoleelever, som kan lastes ned til en memory stick eller en DVD for bruk på skole-PCer uten tilgang til Internett. Artiklene (5500 stykker) er kvalitetssjekket og sammensatt i henhold til Storbritannias nasjonale kunnskapsstandard for skolen.

Kanskje dette er hva Wikipedia Norge og muligens også Store Norske kan brukes til? Tenk om vi i stedet for å bruke mange millioner på skolebøker kunne bruke noen millioner på digitale læremidler…..

(Via BoingBoing)

Årsaker til musikk

Olav Torvund skriver "måtte jeg aldri bli voksen" om sin bekymring for at han kommer til å miste sin gode musikksmak etter at han har funnet at kategorien "voksen" eller "godt voksen" i platebutikken inneholder gamle norsktoppslagere og endel artister av typen Rune Rudberg og Sputnik.

Men hva er det egentlig som skjer her? Jo, platebutikken setter sammen en type musikk for en spesiell bruk og for en spesiell gruppe. På markedsføringsspråk heter det vel at man segmenterer ikke bare etter alder, men etter formål – "hvilken jobb kunden ansetter ditt produkt til å gjøre", for å sitere Clayton Christensen.

Man lytter til musikk av mange årsaker. En av dem er mimring – når man hører en bestemt type musikk, husker man episoder i livet der musikken ble spilt. En enkelt musikklåt spilles gjerne mye når den er ny, og deretter spilles den mer sjelden, med mindre den er god og mange vil høre den om igjen. Da kalles den gjerne en "hit" og etterhvert en "klassiker". Siden den fortsetter å spilles, blir den etterhvert hørt av mange aldersgrupper. Mine døtre kjenner "We are the Champions" like godt som meg, for eksempel.

Hvis vi deler inn musikkbruk i to kategorier (mimring og ikke-mimring) og musikklåter i to (klassiker og ikke-klassiker) ser vi fort at det blir sammenheng mellom disse to dimensjonene: Ikke-klassikere havner etterhvert i mimrekategorien, fordi klassikerne kan man jo høre stadig vekk (og dermed assossieres de ikke lenger med en viss tidsperiode). Med andre ord: Mimremusikk er dårligere enn annen musikk: "Godt voksen" kategorien inneholder derfor enten artister som kun var populære en gang på tidlig 70-tall eller som har fortsatt i den samme stilen og derfor har vært henvist til et publikum som ikke har avansert i sin musikksmak.

Så kan man jo spørre seg hvorfor akkurat kategorien "godt voksen" har blitt så prominent i platebutikkene, og her er nok svaret at denne gruppen (over 50, vil mimre) er en av de få gruppene som fortsatt kjøper musikk i platebutikker. (Den andre gruppen er folk som er mer enn alminnelig interessert i kvalitetsmusikk, hvilket kan føre til interessante konflikter i butikkene etterhvert.) Denne gruppen har ikke avansert i sin musikksmak, og er antakelig derfor også mindre tilpasningsdyktige enn gjennomsnittet når det gjelder teknologibruk. Det er derfor plateselskaper nå kjøper seg inn i dette markedet i sin profitable marsj mot solnedgangen.

Olav Torvund er over gjennomsnittet musikkinteressert og kommer derfor til å rive seg i håret fordi han må dele platebutikken med over-50-mimrerne en stund til (inntil enten mimrerne eller platebutikken forsvinner). Vi andre mimrer til Youtube, en trend som nå også har nådd gamlehjemmet.

Juks og juksere, igjen

Her er en ny artikkel på forskning.no om bruk av automatisk plagiatkontroll ved Universitetet i Bergen og andre steder. Undertegnede er sitert på at argumentasjonen for at det ikke skulle bli noen reaksjon mot jus-studentene i Bergen er tynne, og det mener jeg fremdeles.

Nå skal det understrekes at jeg ikke kjenner grunnlaget – hvis det er så at 228 studenter fikk sine besvarelser flagget av programvaren som mulig juks, trenger ikke det bety noe som helst – man må i alle tilfelle etterkontrollere manuelt. Jeg kan ha studenter som kommer opp i 60% "juks" – og så viser det seg at en kombinasjon av korte oppgaver, korrekt men rikholdig kildebruk og gjengivelse av oppgavetekst i besvarelsen har drevet opp prosenten (som er et sannsynlighetstall, ikke noe mer.) Men om man etter manuell kontroll finner at 228 har jukset, er det nokså merkelig at det ikke skal ha følger – det blir omtrent som å si at man ikke kan utskrive fartsbøter fordi man ikke har advart om at det kan bli kontroll.

Det er forøvrig en ganske streng selvjustis innad blant studenter om hva som er juks eller ikke. Avskrift og kjøpte oppgaver er for det meste sett på som utillatelig juks, likeså å kjøpe seg inn på en oppgave. Men å snakke sammen om en oppgave og så skrive den hver for seg er mer i en gråsone – da kan man ende opp med samme argumentasjon og konklusjon, uten at teksten er lik.

Jeg tror aldri vi kommer et plagiatproblem til livs med automatisert kontroll, men den virker i alle fall preventivt, tar de opplagte synderne, og gjør det enkelt å plukke ut de tilfellene der man må kontrollere grundigere. Ingen grunn til ikke å bruke det, med andre ord.

Relatert:

Innovasjons- og forskningspolitikk

Møte i PFIT i ettermiddag, med den noe kronglete tittelen "Sosialliberale perspektiver på innovasjons- og forskningspolitikk". Møtet arrangeres sammen med med Liberalt Laboratorium, og her er programmet:

16:30 – 17:00: En matbit.
17:00 – 17:45: ”Tjenesteinnovasjon for fremtidig verdiskaping – foreløpige tanker om virkemidler”
Katja Hydle (Seniorforsker ved Sintef og Ph.D.-student på BI)
Kommentator: Inge Jan Henjesand (tidligere rektor og prorektor ved BI, leder for næringspolitisk avdeling i Abelia)

18:00 – 19:30: ”Kan et liberalt demokrati støtte grunnforskning?”
Silje Ambø Langvatn (Stipendiat, Senter for vitenskapsteori, Universitetet i Bergen)
Eiendomsrettigheter i kunnskapsøkonomien
Rune Foshaug (Seniorrådgiver i Abelia, NHOs forening for kunnskap og teknologi, og prosjektleder i Liberalt Laboratorium)
Kommentator: Espen Andersen, BI og PFIT

Hvis du har lyst til å komme – ring Rune Foshaug på tlf. 951 42 636.

Google-hoder og andre hoder

Morsom video fra The Colbert Report:

http://www.comedycentral.com/sitewide/video_player/view/default/swf.jhtml

Ellers har jeg ikke så mye til overs for Carr’s bok – den er en elegant fremstilling av ting som er nokså opplagt, og som videoen viser, er det ikke svært vanskelig å komme med motargumenter.

En som forutså finanskrisen

Jeg har fått noen henvendelser i ulike former om å uttale meg om finanskrisen, hvorfor ikke noen så den på forhånd, og så videre. Siden jeg ikke er ekspert på finans, internasjonal eller annen, har jeg ikke tenkt å si et pipp. Og hadde jeg forutsett det, så burde jeg jo heller ikke si noe (de om har snakket om den på forhånd har jo ikke akkurat blitt lyttet til) men i stedet gjøre noe med det – for eksempel investere i noe kontrasyklisk.

For meg virker det som de fleste som har advart mot dette enten har vært litt obskure eller litt etterpåkloke (dvs. at de har skrevet ting som i ettertid kan tolkes som visdom men som ikke var det, omtrent som horoskoper.) Det er riktignok en hel del investorer der ute som trakk seg ut av aksjemarkedet for 1-2 år siden og nå sitter og venter. Men aksjemarkedet er en ting – det ser derimot for meg ikke ut som noen har forutsett en bankkrise av de dimensjonene vi nå ser.

En av de få som så hva som skjedde og gjorde noe med det er Andrew Lahde, som startet et lite hedgefund som shortet mot subprime (eller hva det nå heter). Etter å ha returnert en avkastning på 866% avsluttet fondet med et avskjedsbrev som er noe av det morsomste (og mest idiosynkratiske) jeg noensinne har lest innenfor den bransjen.

Akk ja. Handlinger, ikke ord, er det som teller.