Av og til er jeg svært glad for at jeg ikke underviser på et amerikansk middle-of-the-road-universitet med 500 studenter i klassen. Arne Krokan peker til et interessant innlegg av Michael Wesch om studenter og forelesninger, som viser at mange studenter er uengasjert i fag og forelesning og bruker mye tid på Facebook og tekstmeldinger i stedet for å følge med i timen.

Det finnes to svar på spørsmålet om hva man skal gjøre med dette (det finnes et tredje også, nemlig at man skal gå bort fra storklasseundervisning i det hele tatt, men jeg tror ikke dette er løsningen for alle fag og for alle nivåer, i hvert fall ikke uten at det brukes massivt mer penger enn det gjøres i dag. Det er ikke alt man klarer å formidle via multi-deltaker simuleringer heller, som noen av kommentatorene påpeker.)

Det ene er å gjøre undervisningen mer engasjerende i seg selv. Det andre er å gjøre det vanskeligere å stå til eksamen, slik at studentene tvinges til å følge med og ikke har tid til å gjøre noe annet.

Selv bruker jeg begge disse taktikkene, men jeg er heldig i den forstand at jeg kun underviser på Master- og MBA-kurs og dermed står overfor en utvalgt gruppe studenter. Dessuten har jeg små nok klasser til at studentene ikke kan gjemme seg bort.

Mer engasjerende undervisning krever arbeid, som må belønnes. Men belønning for gode forelesninger for man i liten grad i akademia i dag. Større krav til studentene krever både mer arbeid i form av evalueringer og sterk karakter i forhold til et finansieringssystem som premierer uteksamineringer.

For den tradisjonelle metoden med store klasser og prøver i etterkant begynner jeg å lure på om vi ikke må ty til teknologi: Å gjøre noe med interaksjonen med studentene. Man kan tenke seg individuelle innleveringer hvor man bruker programvare til å trekke ut studenter som så utsettes for en automatisert "etterprøving" av sine kunnskaper?

Jeg liker det ikke. Det er det ingen som gjør. Men hvis sitasjonen i Norge ligner på situasjonen i Michael Wesch’ berømte video – og jeg tror ikke det er så ille her – kan vi ikke i lengden fortsette med en situasjon der liksom-studenter får liksom-eksamener, for så å begynne i jobber som krever noe annet enn liksom-kunnskaper.