Inntrykk fra Brookline High School

Utdanning i USA er annerledes enn i Norge – noe er bedre, noe er dårligere. Gitt at Norges befolkning utgjør 1.57% av USAs, er naturlignok variansen i alle dimensjoner betraktelig større – men det går an å gjøre lokale sammenligninger.

Brookline High School (sett gjennom Bings Bird's Eye view)For tiden er datter nummer tre senior (avgangsstudent, første år college tilsvarer omtrent siste år videregående i Norge, i hvert fall i aldersklasse) på Brookline High School, den syvende beste high school i Massachussetts. Siden staten Massachussetts har omtrent 6,5 millioner innbyggere skulle altså Brookline High (som er offentlig) være sammenlignbar med en god norsk videregående skole – byen er relativt velstående uten å være søkkrik, og har innbyggere i alle inntektsklasser og samfunnslag.

Les videre

Maskinene tar over. Dessverre/heldigvis.

For etpar uker siden var jeg på et seminar med Erik Brynjolfsson og Andy McAfee, som har skrevet boken Race Against the Machine som nettopp kom ut (se denne anmeldelsen i New York Times.) Og ja, boken kommer kun ut elektronisk, hvilket i seg selv er interessant, siden hovedtemaet nettopp er at datamaskiner og nettverk nå virkelig begynner å konkurrere om arbeidsplasser i de store servicenæringene.

Jeg kjøpte forøvrig boken på under 10 sekunder, ved å søke den opp og deretter trykke på en knapp, den kostet ca. 40 kroner og blir levert trådløst og øyeblikkelig til min Kindle, eller jeg kan lese den rett på nettet uten engang å installere software på PCen min. Hører dere, norsk forlagsbransje?

I alle fall, hovedpoenget i boken er at datamaskiner nå i større og større grad kan gjøre ting mennesker kan – ikke bare enkle ting som å skrive ut lønnsslipper eller bestillinger, men kompliserte ting man for kun kort tid siden mente ikke kunne gjøres av maskiner i det hele tatt – kjøre bil, oversette språk, eller være personlige sekretærer. Den økonomiske effekten av dette er dramatisk økt produktivitet og bedre tjenester, men også at store deler av befolkningen ikke lenger vil ha kunnskaper og evner som er relevante i et stadig mer globalt utsatt arbeidsmarked. USA står nå overfor et paradoks – landet er på den ene siden verdensmester i integrering av innvandrere (altså svært inkluderende) samtidig som økonomisk ulikhet – avstanden mellom de fattige og rike – blir større og større. Medianinntekten til en familie i USA har ikke gått opp på 10 år, men gjennomsnittet har økt – og det er de rikeste som har stukket av med 60% av inntektsøkningen. Det er noe av bakgrunnen til de mange “Occupy Wall Street”-protestene den siste måneden.

Erik og Andy tilbyr ingen løsninger i sin bok – skjønt de har et 19-punkts handlingsprogram for USA jeg langt på vei er enig i – utover troen på at vi må fortsette å innovere, å bruke teknologien til å løse problemet heller enn å begrense utviklingen.

Selv er jeg av natur teknologioptimist og har stor tro på at ut av denne omveltningen – den tredje industrielle revolusjonen, de to første basert på dampkraft og elektrisitet, denne på informasjons- og kommunikasjonsteknologi – vil føre til økt velstand. Men det kommer til å være en hel del telehiv på veien – og det gamle svaret utdanning er løsningen holder kanskje ikke lenger, i alle fall ikke for alle slags utdanning.

Uansett, neste mandag skal jeg se på en Jeopardy-konkurranse, der to student-team fra henholdsvis MIT og Harvard Business School skal konkurrere mot IBMs Watson, en superdatamaskin som slo to Jeopardy-mestre i våres. Watson er interessant fordi maskinen har lært seg mesteparten av det den kan ved å lese ting selv, ikke ved at noen har programmert inn hierarkier av kunnskap og regler for å aksessere dem.

Jeg regner med at maskinen vinner – spørsmålet er hva vi skal gjøre med det. Vi har i alle fall en god kandidat til den neste store eksistensielle problemstillingen vi alle vil bli nødt til å forholde oss til.

Høst i New England

En av attraksjonene med å være i USA er at man har sjansen til å få med seg høstfargene i New England. Skal man virkelig se de mest dramatiske fargene, bør man kjøre oppover i skogene i Maine eller fjellene i New Hampshire. Det ble litt for avansert for oss, men vi leide i alle fall en kano og tok en tur på Concord River – behørig rapportert (med flere bilder) av fotografen selv her. Det var ikke fullt så fargerikt som postkortene – men absolutt å anbefale!

Digitalt personvern i praksis

Her er to videoer som burde skremme noen og enhver som er opptatt av Digitalt Personvern. Først en video fra ACLU, en klassiker som viser konsekvensen av alment tilgjengelige opplysninger:

Deretter et tysk innlegg fra 2009 om hva som implisitt skjer når man lagrer hva du gjør på nettet i tilfelle du skulle ha gjort noe galt:

Denne videoen går lenger enn Datalagringsdirektivet gjør – adgang til lokale filer på PCen er fortsatt noe som krever rettslig kjennelse – men en EU-politiker har allerede foreslått påbud om fysiske installasjoner for å filtrere informasjon i datamaskiner.

Som Woody Allen engang sa: Bare fordi du er paranoid betyr det ikke at de ikke er ute etter deg. Jeg er ikke så veldig paranoid, men jeg vet også – særlig i disse Wikileaks-tider – at informasjon har en tendens til å komme ut. Har man først all denne informasjonen – for å ta terrorister og barnepornokonsumenter – er det fristende å bruke den til å finne tyver, folk som har lastet ned musikk, og folk som mener noe annet enn det man bør mene. Og da er det litt sent å begynne å bli paranoid…

Hvorfor jeg ikke er så bekymret for USA

Flowingdata er en interessant blogg, fokusert på interessante fremstillinger av statistiske og andre sammenhenger. Her fant jeg denne grafen, hentet fra en artikkel av Jon Bruner på Forbes.com, som viser hvilke land som har fått Nobelpriser gjennom årene:

Click for larger image - Nobel Prize graphic

Jon Bruner understreker to svært viktige poeng:

  • en tredjedel av Nobelprisene som har gått til USA, er gått til folk som ikke var født der. Med andre ord, kunnskapsinnvandring er ikke dumt. Legg merke til hva som skjedde med Tyskland da nazistene kom til makten.
  • Nobelprisen er en “lagging indicator” av forskningskvalitet – det går typisk en generasjon eller to fra noen gjør noe til de får Nobelprisen.

Det er grunn til å tro at land som Kina og India kommer til å seile opp – ikke bare fordi de er store, men fordi landene etterhvert når et økonomisk og utdanningsmessig nivå som som gjør at man kan realisere det fokus på forskning og utvikling som myndighetene ønsker.

Det er denne sammenhengen vi er nødt til å sette norsk forskningspolitikk inn i. Klarer vi å tiltrekke oss gode nok forskere utenfra?

Fremtidens bil fra Google

Denne videoen (dessverre med litt dårlig lyd) viser teknologien bak Googles førerløse biler, som nå har kjørt mer enn 200,000 km uten ulykker (bortsett fra at en av dem ble påkjørt bakfra da den stoppet for et trafikklys.) Bilene har en person i førersetet, men vedkommende rører verken gass, brems eller ratt og sitter der for sikkerhets skyld, mest for å oppklare misforståelser i tilfelle en politimann bestemmer seg for å stoppe bilen.

Jeg hørte Andy McAfee nevne på et seminar her i forrige uke at i 2004 ble bilkjøring beskrevet som en oppgave datamaskiner ikke ville kunne gjøre, fordi det var for mye prosessering og beslutningstaking involvert. Nå har man grundige tester – og for meg ser det ut som om det bare er et tidsspørsmål før vi får selvkjørende drosjer, leiebiler og lette transportbiler. Slike biler kan også, fordi de kan kommunisere sammen, koble seg selv sammen til konvoier som kan ligge tett opptil hverandre i høy hastighet og dermed utnytte veibanen bedre. Og som syklist vil jeg sette pris på biler uten blindsoner.

Aldeles utmerket – bortsett fra at automatisert taxi- og varekjøring er en av de etterhvert nokså få yrkene man kan ha uten mangeårig utdannelse. Likevel – gitt lønnsnivået i Norge – er det liten tvil om at dette kommer. Personlig har jeg til tider følt meg som taxisjåfør for eget avkom – tenk å bare kunne sende bilen i stedet…

For ikke å snakke om at fyllekjøring ville bli en saga blott.

USAs manglende hverdagskriminalitet

I 1996 skulle familien flytte hjem til Norge fra Arlington, en forstad til Boston. Etter at møbler var sendt avgårde, sto vi igjen med en hel del mat i kjøleskap og fryser. Sånt er det jo synd å kaste, så vi ringte til en barnefamilie i huset ved siden av oss og lurte på om de ville ha maten. Det ville de gjerne, men siden ingen var hjemme for øyeblikket, foreslo de at vi rett og slett skulle gå inn i deres hus og putte tingene rett inn I kjøleskap og fryser. Da jeg lurte på hvor nøkkelen var, sa de at, neida, de låste aldri døren. Jeg ruslet over med endel bæreposer, og fant et ulåst hus med TV-apparater, datamaskiner og andre gjenstander en innbruddstyv helt sikkert ville tatt med seg. Arlington forholder seg i avstand og sosioøkonomiske indikatorer til Boston omtrent som Grefsenkollen eller kanskje Høybråten gjør til Oslo.

I går hadde jeg den samme opplevelsen her i Boston – i Brookline, et betydelig mer sentralt og bymessig område enn Arlington. Jeg kom i skade for å låse meg ute av leiligheten (og forsto hvorfor smekklåsen stod på “åpen” da vi flyttet inn.). Naboen under kunne da vise meg hvor husverten gjemte nøkkelen til sin leilighet, og gikk deretter inn og hentet en ekstranøkkel til vår leilighet. De låste ikke døren til sin leilighet (bortsett fra når de skulle være borte i flere dager), og anbefalte oss (som til og med låser døren når vi er inne i leiligheten) å gjøre det samme.

Jeg har tidligere skrevet om dette, oppdaget jeg, men opplevelsen var i alle fall en påminnelse om at man ikke skal ta stereotype oppfatninger om andre land og folk styre sin adferd. Og duverden hvor mye enklere verden er i fravær av alarmsystemer, kjellernøkler og mobilkoder…

Digitalt Personvern etablert

Digitalt PersonvernOg dermed er katten ute av sekken – foreningen Digitalt Personvern er etablert. Målsetningen er å få belyst lovligheten – eller, mer presist, konstitusjonaliteten – av Datalagringsdirektivet. Eller, enda mer presist – å få samlet inn nok penger til at vi kan føre en rettssak mot Datalagringsdirektivet. Mer detaljerte opplysninger kommer her etterhvert som spørsmål triller inn.

Foreningen har Georg Apenes som styreformann, Christian Torris Olsen som generalsekretær (og den man kontakter), og Jon Wessel-Aas som juridisk konsulent. Og selv er jeg meget smigret over å fått plass i styret.

Og dermed er kronerullingen i gang! Gi her – hvis du er motstander av DLD, vel, «put your money where your mouth is…»

Oppdatering: Bra reportasje i PCWorld.Bra intervju med Georg. Og meget interessant artikkel (fra april i år) om hva som har skjedd, politisk, i Tyskland.

Oppdatering II:  Etter en dag har vi allerede passert 100.000!

DLD og retten til å slette

Jon Wessel-Aas har et glimrende innleggdesk.no om lovligheten av datalagringsdirektivet – et påbud laget for å «sikre at vi ikke kan kommunisere med hverandre i private sammenhenger, uten at dette loggføres for fremtiden. Som potensielt bevis i en tenkt straffesak mot oss.»

Jon skisserer også en mulig vei ut av denne galskapen – nemlig å prøve lovligheten av DLD, noe som har skjedd fem ganger i Europa så langt, med dom mot direktivet i alle tilfellene. Dette bør vi også gjøre i Norge.

I det kommunikasjonssamfunnet vi nå lever i, er retten til å få være i fred viktigere enn noensinne. Den er, som tilgang til natur og ren luft, en rett som Staten må ta vare på, fordi kostnadene ved å opprettholde den i liten grad bæres (eller kan bæres) av hver enkelt, frivillig aktør. Google og Facebook og andre nettbaserte tjenester sparer på hver eneste interaksjon med deres systemer – og det er myndighetene som må regulere dem slik at ikke enkeltmenneskets integritet krenkes. Da er det svært forstemmende at det nettopp er myndighetene som velger å krenke denne integriteten.

DLD ble vedtatt med knapt flertall i et Storting sterkt preget av kompromisser og liten kunnskap om hva DLD innebærer, av en regjering som aldri har brukt sin reservasjonsrett overfor EU-direktiver og ikke ville begynne nå. (At man kort tid etterpå brukte denne reservasjonsretten i en fillesak som Postdirektivet styrker jo ikke akkurat troverdigheten til det argumentet.)

Dermed er det rettens vei som gjelder. Det er ikke tradisjon i Norge for å bruke rettsapparatet som konstitusjonsvern, slik det er i USA. Men det er jo aldri for sent å begynne.

Tversover flytter til WordPress

Fra og med idag flytter Tversover fra espen.com/norskblogg til tversover.wordpress.com. (Dvs. til den siden du nå leser.)

Forhåpentligvis blir overgangen noenlunde smertefri, men i en overgangsperiode vil nok endel lenker havne litt her og der. Den gamle bloggen blir liggende, men med lenker og beskrivende tekst.

Årsaken til flyttingen er rett og slett latskap fra min side: I stedet for å oppdatere Movable Type på min egen webserver, noe som impliserer endel Unixerier og ganske mye administrasjon, flytter jeg rett og slett hele greia ut i skyen, som de så moderne heter. Ulempen er at min blogg ikke lenger kan leses i Kina og endel andre land med utstrakt elektronisk sensur, men antallet norskpråklige lesere på de trakter er nokså lavt – og de som ønsker det kan sikkert vippe opp en VPN-forbindelse om det skulle knipe.

Så med dette, velkommen! Tips om sideutforming (og kule themes) mottas med takk, foreløpig holder jeg meg til standardutformingen, men skal nok begynne å justere litt i stille stunder.

(Og ja, Fru Andersens blogg har flyttet over den også. Faktisk som prøvekanin.)

Fremtiden tilhører analytikerne

Interessant artikkel hos Gigaom, som viser til at det er massevis av jobbmuligheter innenfor dataanalyse. Men den er på mange måter bare toppen av isfjellet. Enorme datamengdeer blir nå generert som et resultat av at vi gjør mer og mer enten på nettet. Alt du gjør på nettet blir spart på – om ikke av myndighetene gjennom Datalagringsdirektivet, så av alle mulige sosiale nettverk, ehandelsplasser og aviser. Nøkkelen for å finne nye ting kunder er villige til å kjøpe eller gjøre ligger i å studere disse dataene – og til det trenger man folk som kan analysere.

Jeg tror vi på mange måter står overfor et paradigmeskifte innenfor forretningsvirksomhet, der man går fra teft til data, fra gjetninger til eksperimenter. For eksempel, hver gang du søker på Google eller Bing, er det en ganske stor sjanse for at du vil få et forskjellig resultat fra den gjennomsnittlige søker, rett og slett for at Google varierer resultatet litt for å se i hvilken grad du klikker på den første eller andre linken. Amazon eksperimenterer med priser og tilbud, systematisk og kontinuerlig. Dell og Best Buy (amerikansk versjon av Elkjøp/Lefdal) og alle mobiltelefonprodusentene slipper prøveballonger og følger med, elektronisk og automatisk, på hva folk sier om deres tilbud på blogger og andre sosiale fora.

Samtidig finnes det massevis av guruer innenfor markedsføring og kundekontakt som tror at bare du har sort turtleneck, glattbarbert skalle og Tag Heuer briller så er verden din, i hvert fall hvis du vet hvordan klikke inn kule effekter i Keynote. Og så merker de ikke at kundens markedsføringsbudsjett har forsvunnet over til Adwords og at diskusjonen føres over et Excel-ark heller enn en Powerpoint-presentasjon.

Spørsmålet for meg er: Hvordan skal vi skaffe de folkene vi trenger til å gjøre all denne analysen? Jeg er nå i USA, i Boston, med en datter i en god amerikansk high school. Det har blitt pinlig klart for meg at norsk videregående skole ligger et år etter USA innenfor realfag generelt og “science” (fysikk, kjemi og biologi) spesielt. Hvis vi trenger studenter og forskere til store analyseoppgaver på BI, så er det ikke nordmenn som melder seg (med noen unntak). Spesielt trenger vi folk som kan være kreative rundt det å finne nye veier inn i data på.

Og her har man altså muligheten – skal du sikre deg en attraktiv fremtid, bli god til å analysere – på en kreativ måte. Fremtiden ligger tilhører dem som kan finne mønstre i data og nye måter å kategorisere og forstå kunder, problemer, diagnoser og teknologi.

Verktøysamling

Hadde nesten glemt at jeg ble epostintervjuet for Mine Verktøy – så her er det, med teksten “after the jump”. Egentlig mer detaljer enn noen trenger, rart hvordan ting tar av når man bare skriver rett fra hukommelsen

Les videre

Anti-alternativmedisinsfilosofi

AT VIDE

Der er en form for alvidenhet
hvis dybe visrom man bør bestride.
Det er enormt hvad de mennesker véd,
som ikke véd, hva det er at vide.

       — Piet Hein

Strategisk forretningsutvikling–som prosess

Ragnvald SannesFor fjerde gang arrangerer jeg, sammen med min gode kollega Ragnvald Sannes (bildet til høyre) et Master of Management-kurs i Strategisk forretningsutvikling og innovasjon med oppstart 15. september, rullerende opptak frem til da. Kurset går over fem moduler a 3-4 dager (pluss noen videoforelesninger innimellom modulene) i perioden september 2011 – april 2012. Det er rettet mot folk i leder- eller mellomlederstillinger med fokus på forretningsutvikling og intraprenørskap. Gitt hvordan verden ser ut idag (og Ragnvalds og mine interesser) vil mye være fokusert på nettbasert og annen teknologisk orientert utvikling, uten at det vil hindre noen fra å få utbytte at kurset selv om de “ikke er så tekniske.” (Dette med teknologi er ofte en liten sperre for studentene – for detaljer, se Ragnvalds utmerkede svar på mange spørsmål om kurset.)

Espen AndersenEt interessant alternativ, som vi gjerne ser bedrifter benytte seg av, er å sende en, to eller tre ansatte som har et innovativt forretningsprosjekt de skal ha gjennomført – og som så kan benytte kurset til en strukturert gjennomføring – noe Ragnvald kaller "project coaching" – av dette prosjektet, med relevant teori og en steg-for-steg gjennomføringsprosess. Dette er noe Ragnvald har lang erfaring med – og mange fornøyde studenter fra tidligere avholdte kurs. Her er noen eksempler (valgt blant de vi kunne anonymisere):

  • en bank gjennomførte evaluering av bruk av videokonferanse for rådgivning av enkeltkunder
  • et teknologifirma utarbeidet (og gjennomførte senere) en plan for å automatisere store deler av sin teknologidrift
  • et energifirma utredet hvordan de skulle skape og organisere et europeisk kompetansesenter for en ny og strategisk viktig del av sin virksomhet
  • flere medieselskaper har lagt planer for overgang av ny teknologi, deriblant lesebrett
  • en stor bank utarbeidet et nytt personlig spareprodukt (som lanseres til høsten)
  • en global maritim aktør laget en plan for bedre utnyttelse av sin interne logistikkplattform
  • et telekommunikasjonsselskap laget og gjennomførte en plan for en større intern omorganisering
  • et helseselskap laget en løsning for elektronisk kommunikasjon og informasjonsdeling

Disse ideene ble presentert, kritisert, utforsket og forbedret gjennom hele kurset – og resultater var at ideene både ble bedre og bedre forankret i organisasjonen. For studentene personlig er fordelen at dette strukturerte opplegget gjør at man faktisk er så og si ferdig med prosjektoppgaven til den siste samlingen. Med andre ord – et kurs som hjelper deg gjennom både det faglige og det karrieremessige.

Mitt bidrag denne gangen er forelesninger i strategi, strategisk teknologibruk og sammenhengen mellom teknologi- og markedsutvikling. Jeg er også formelt fagansvarlig, og kommer til å gjøre noe veiledning sammen med Ragnvald. Ragnvald har jobbet med eCommerce-utvikling i ulike sektorer og er en kløpper på gjennomføring og prosess. Dertil vil vi bruke forelesere fra BI (Bo Hjort Christensen og Petter Gottschalk) og fra firma vi har kontakt med. Tor J. Larsen vil hjelpe til med veiledning av oppgaver.

imageDet blir en utenlandstur også – vi har et tett samarbeid med Accenture, og det blir besøk i deres innovasjonslaboratorium i Sophia Antipolis, det franske motstykket til Silicon Valley like utenfor Nice. Der får vi se hvordan Accenture arbeider med innovasjon både internt og hos sine kunder, og får demonstrert en rekke nye teknologier satt inn i en forretningsmessig sammenheng. Det at denne utenlandsturen kommer i modul 2 gjør også at studentene blir godt kjent – vi har sett mange gode prosjekter og ideer virkelig ta av etter denne modulen.

Kurset gir poeng mot en Master of Management-grad på BI, men erfaringsmessig tar mange disse kursene som et enkelt-stunt, gjerne i forbindelse med et prosjekt. Det er en utmerket anledning til å skaffe seg et godt kontaktnett av interessante og dyktige mennesker som jobber med å gjennomføre endringer i bedrifter.

Hvis du har spørsmål om innhold, lurer på om dette kurset passer for deg eller for noen av dine ansatte, eller har andre faglige spørsmål, ta kontakt med Ragnvald Sannes (4641 0752, ragnvald.sannes@bi.no) eller meg (4641 0452, self@espen.com). For mer administrativt orienterte spørsmål (priser, opptak, Master of Management-studieregler, tilpasning til studieopplegg etc.), ta kontakt med Elisabeth Lund, vår utmerkede administator (4641 0073, elisabeth.m.lund@bi.no) eller med Master of Management-administrasjonen (46 41 00 06, lederutdanning@bi.no).

Hvorfor jeg ikke er helsepolitiker

Datter nummer en har fått problemer med et smertefullt håndledd, sannsynligvis som et resultat av for mye tastaturvirksomhet. Hun kan ikke jobbe, og gikk til legen, som mente det var seneskjedebetennelse og nok ville gå over i løpet av et års tid. Siden hun skal studere i utlandet og derfor ikke kan gå og slenge i månedsvis, spurte hun om operasjon, og fikk etterhvert time for operasjon om tre måneder. Så undersøkte hun om det var mulig å bli operert privat, og det var det, med noen dagers varsel, for kr. 13.000,-  Hun er nå operert, det viste seg ikke å være betennelse (og dermed ikke noe som ville gå over), men en cyste. Hun er tilnærmet smertefri, vil ganske snart være tilbake i produktiv virksomhet, og kan begynne sine studier uten å måtte ta et års opphold.

Og jeg spør meg selv: Hvorfor er det offentlige helsevesen villig til å la henne gå med smerter og arbeidsuførhet – og NAV villig til å betale sykelønn i evigheter  – når man kan fikse hele greia for omtrent det sykelønn ville kostet for to uker?

For noen år siden ble en kollega av meg rammet av skiveprolaps. Han lå hjemme i sengen med store smerter. Ventetid på operasjon på Ullevål var over et år. Men i Sverige fantes en kirurg som brukte mikrokirurgi for å reparere prolapser – og for denne teknikken er det viktig at pasienten kommer til operasjon så fort som mulig etter prolapset, slik at væsken fra skiven ikke stivner. Prisen var kr. 60.000,- Min kollega fløy liggende til Sverige, ble operert, og var smertefri og på jobb igjen etter to uker. En henvendelse til trygdekontoret om å få refundert de seksti tusen ble møtt med beskjed om at denslags dekket de ikke – han skulle i stedet ha ligget et år i kø. Heldigvis var arbeidsgiver lykkelig over å kunne dekke halvparten (som naturligvis måtte lønnsinnberettes.)

Og jeg spør meg selv omtrent det samme som for håndleddshistorien over.

Når man har studert økonomi (eller bare har levd lenge nok) vet man at det kun finnes to måter å håndtere etterspørsel etter et knapt gode: Pris og kø. Man kan betale med penger eller betale med tid – og som kjent er tid penger (i dette tilfelle sykepenger). Derfor er ventetidsgarantier bare vås medmindre de kommer med et tilknyttet budsjett.

I Norge har vi et offentlig helsevesen som skal sikre at alle skal få det de trenger. I praksis ser man ikke utenfor det offentlige tilbudet – selv om det private er mye billigere og lindrer smerte på mye kortere tid.

Da skjønner ikke jeg hvorfor det offentlige ikke bare kan betale private for å gjøre jobben – man sparer jo masse smerte og skattekroner.

Men jeg er jo ikke helsepolitiker, så det er mye jeg ikke skjønner.

En telekonferanse til besvær

(En spalte i e24, gjengitt her i originalform.)

I fjor skrev Elin Ørjasæter om hvordan vulkanutbruddet på Island kanskje endelig kunne få folk til å begynne å bruke telekonferanse heller enn flyreiser. Nå, et år etter, har vi igjen hatt et lite vulkanutbrudd, men vi reiser ikke mindre for det. Jeg har aldri skjønt vår merkelige trang til å flytte 50-100 kilo kjøtt og blod for at noen få kilo hjernemasse skal få anledning til å påvirke hverandre. Hvorfor i all verden bruker vi ikke tele- og videokonferanser når kameraer er innebygget i laptop og mobil og Skype er tilnærmet gratis?

Jeg snakker med folk i mange firma, og forundrer meg stadig over det i noen organisasjoner er helt naturlig å bruke video- eller telekonferanser, mens man i andre organisasjoner (forbausende mange) blir møtt med flakkende øyekast og nervøse bortforklaringer når man lurer på om vi ikke kan ta dette møtet over telefonen i stedet.

Les videre

PEBKAC på norsk

Heromdagen ble jeg bedt om å kikke litt på en kjøkkenvifte som plutselig hadde sluttet å virke. Etter å ha satt i stikkontakten kom jeg i tanker om at dette hadde jeg opplevd før – mange ganger til og med, men at ting egentlig ikke har endret seg selv om vi nå har 92% Internett-bruk, en PC i hvert hjem og et blomstrende appmarked.

Så, herved en epistel fra arkivet, fra 1988 da jeg var leder for brukerstøtte på BIs IT-avdeling og fikk endel telefoner. Her gjengitt i opprinnelig form, språklige krumspring inkludert:

Fingertrøbbel: Fra en eksperts memoarer


Fingertrøbbel er navnet eksperter (en EDB-ekspert er pr. definisjon en person som vet hvor av/på- knappen sitter) setter på problemer uvante brukere kommer ut for. Etter en kjapp test av utstyret finner eksperten ut at det er i orden – og diagnosen "fingertrøbbel" svever over vannene. Er det ikke fingertrøbbel, er det teknisk feil. Det mest alminnelige tekniske feil jeg har sett så langt, er at man har glemt å sette i støpselet.

bomb1lin

Reparasjoner av denne type er del av alle tekniske ressurspersoners hverdag. De begynner forbausende likt: En forsiktig henvendelse over telefonen; en bruker har problemer med printeren sin – og lurer på om eksperten har anledning til å ta en tur (og for all del, bare vent til etter lunsj, det haster ikke, vi kan sitte her og tvinne tommeltotter og bruke firmaets penger, så bare ta den tiden du trenger etc.). En forsiktig hentydning til at man kanskje burde sjekke om støpselet var i, om boksen var slått på og hadde forbindelse med PC’en blir, lettere indignert, tilbakevist med at selvfølgelig er dette sjekket, vi er ikke helt utenfor osv.bomb2lin

Scenen 10 minutter etter: Man ankommer den uhelbredelig syke printers oppholdssted, og mottas omtrent som distriktslegen må ha blitt mottatt i gamle dager på avsidesliggende bondegårder. Fra alle kanter strømmer kontorpersonalet til for å bivåne en spesialist i arbeid (leseren må unnskylde om jeg lar meg rive noe med her). Med spesialistens trenede øye betrakter man boksen, og konstaterer at her er det printerkabel – og boksen er faktisk slått på også. Allikevel er den død som en harddisk etter en FORMAT C:

Med et raskt håndgrep fatter spesialisten tak i strømkabelen på baksiden av printeren og begynner å hale inn. Et villnis av ledninger åpenbarer seg (huset ble bygget før elektronikken gjorde sitt glade inntog i arbeidslivet). Inne i kabelklysen skimtes ett støpsel som avgjort er løsnet. Spesialisten fatter dette og holder det opp omtrent som krigskirurgen som nettopp har funnet og løsnet kulen i den tapre soldatens innvoller på amerikanske 50-talls filmer.

bomb3lin

Publikums reaksjoner på dette tidspunkt avhenger noe av plass i stillingshierarkiet. Det er hovedsaklig to reaksjoner som er typiske: "Hvem er det som har tatt ut støpselet"-reaksjonen og "At jeg ikke oppdaget det" reaksjonen. Hvis det er mange tilstede, tenderer reaksjonen mer i retning av sterkt stigende interesse for alt annet enn teknikkens vidundere – hektisk diskusjon akkompagnert av ditto temperaturstigning ovenfor 6. nakkevirvel.

Spesialistens reaksjon avhenger hovedsaklig av tonen på telefonhenvendelsen som innledet det hele, den distansen han eller hun har tilbakelagt for å innfinne seg, samt hva han eller hun kunne ha gjort i stedet. Behovet for sarkastiske bemerkninger melder seg hos mange. (Antall ganger scenen har utspilt seg tidligere, med de samme rolleinnehavere, vil også ha betydning. Imidlertid er denne variabel forbundet med usikkerhet, da de fleste brukere utrolig raskt oppfatter det behagelige ved å konsultere en annen ekspert neste gang).

bomb4lin

Personlig har jeg etter noen års praksis funnet at det mest effektfulle er å legge fra seg støpselet og forsvinne inn i solnedgangen – den ensomme tekniker har nok en gang vist hvem som er sjefen. Han har vunnet igjen – men han vet med seg selv at dette kan ikke vare evig. Det vil komme en dag da brukerne har sjekket støpselet – og da kan ingen effektfulle fisketurer opprettholde hans rennomé som teknologisk overmenneske.

Da er det på tide å lære seg å skifte papir.

bomb5lin

Akk ja, plus ça change… Bortsett fra at ingen lenger vet hva “Format C:” står for, er denne forbausende gyldig 23 år senere…

En dvaskeekte anbefaling

Bloggen Hjernedvask anbefales på det varmeste – saklig og morsom fremstilling av rasjonelle argumenter mot alternativ fantasi, som oftest i grafisk form.

Her er den beste fremstillingen av alternativ diskusjonsteknikk jeg har sett så langt, i innlegget “Så riktig at det ikke engang er feil”:

image

I går var jeg på apoteket, og der, rett bak informasjonsskranken, sto en hel reol med overpriset vann under betegnelsen “Homøopati”. Akk ja, verden vil bedras…

Microsoft + Skype: En instantanalyse

Per Valebrokk i e24 lurte på om jeg hadde noen kommentarer til at Microsoft kjøpte Skype, og jeg tenkte jeg skulle se hvor mye jeg klarte å si på en halvtime (og resultatet finner du også på e24.no):

Microsoft + Skype: En instantanalyse

Microsoft kjøper Skype – hva kommer til å skje? (Før vi begynner: Til alle dere Mac-elskere der ute – spar dere. Responstiden kommer ikke til å gå opp sammen med antall virus. Men jeg tipper brukerkontrakten blir betraktelig lenger. Slapp av.)

Oppkjøpet må sees i sammenheng med Windows Phone 7 (WP7), et etter sigende godt men foreløpig lite utbredt mobiloperativsystem som ligger an til å bli Nokias, og dermed en stor del av markedets, foretrukne plattform. Nokias hittil dominerende markedsandeler innen mobiltelefonmarkedet er truet – og alliansen med Microsoft er viktig for Nokia, men antakelig bare første byggesten i en overgang til mobile plattformer for Microsoft.

Per i dag er det hovedsakelig mobiloperatørene – de som eier mobilnettene – som tjener penger på mobiltrafikk. Skype har nok vært en konkurrent i markedet for telefonsamtaler, men det gjelder først og fremst fasttelefon, der tjenesten, som er gratis mellom PCer og praktisk talt gratis til fasttelefoner i USA og mange andre land har vært ”revenue killer number one”, for å sitere en leder innen et stort norsk telekomselskap. Med Skype som en integrert del av WP7 kan Microsoft tilby interessante muligheter også på mobile plattformer – for det første fordi man kan legge stemme- og videotelefoni som en integrert del av Office- og Outlook-pakken, for det andre fordi man reduserer sin avhengighet av mobilleverandørene. Med Skype kan Microsoft stå for hele den internasjonale switchingen (og dermed redusere prisen, siden de ikke trenger å forholde seg til interconnect- og roamingavtaler), og de kan tilby samme samtaletjeneste over Wi-Fi som gjennom mobilnettet, og de kan skape et ensartet bilde brukeropplevelse enten du sitter foran PCen eller bruker mobilen.

Mobiloperatørene må gremme seg, for de er slått av Skype på sitt eget marked: De siste to dagene har jeg blitt intervjuet tre ganger av NRK, gjennom Skype – ikke fordi det er billig, men fordi lydkvaliteten er bedre enn det mobiltelefonen kan tilby. At denne tjenesten nå skal integreres med den mest brukte plattformen på Internett må være en tankevekker. Den bør også være et tankekors for Apple, som nok har trofaste brukere som snakker mye sammen (og kan bruke FaceTime på iPad, iPhone og Mac) men som er i mindretall, uansett hvor mye det står om iPad i avisene.

Med andre ord: På et strategisk nivå er dette et meget interessant grep for Microsoft. Så gjenstår det operative: Kommer de til å få det til? Microsofts track record for oppkjøp er blandet – man sørger for en teknisk integrasjon (der har det tatt tid med FAST, men det kommer) og man lanserer etter hvert tunge markedskampanjer (slik de har gjort med Microsoft Dynamics, som opprinnelig het LawsonGreat Plains Software og Navision og er en ERP-pakke, administrativ software for selskaper.) Men i prosessen glemmer man ofte det opprinnelige markedet, de første kundene som skapte det som Microsoft kjøpte. I tillegg er Microsoft i mange sammenhenger en koloss på leirføtter – som en del frustrerte ansatte har sagt, i online fora og andre steder – ”it is still all about Windows:.”

Skype er et lynraskt selskap, som henvender seg direkte til sluttbrukere med en meget enkelt tjeneste – samtaler (audio og etter hvert video) med andre Skype-brukere, og etter hvert med vanlige telefoner. Brukerne er folk som vil snakke internasjonalt uten å betale for det – som meg for eksempel, som nettopp var ferdig med en samtale med min doktorgradsstudent i California da jeg satte meg til å forfatte denne epistel. Jeg betaler ikke stort for Skype – noen hundrelapper i året for å kunne ringe rundt omring i verden fra skrivebordet – og tjenesten konkurrerer ikke så mye på samtalepriser (jeg har nå telefonen betalt av jobben likevel) som med lydkvalitet. Skype via PC har bedre lyd enn mobilsamtaler med headset, ganske enkelt.

De vanligste kundene er imidlertid folk som ikke vil betale: utenlandsstudenter, au pairs, fremmedarbeidere, internasjonale kjærestepar, startup-bedrifter med tynt budsjett og programmerere i Venezuela, Ukraina eller India. De store teleselskapene liker ikke Skype, men de er vanskelige å få has på fordi de ikke har egen hardware – i stedet bruker de alle brukernes PCer til å sende lydpakkene sine rundt omkring i verden. Det er ikke så trafikktungt – som de fleste telefonselskaper har sagt i mange år – ”voice is noise”, tar så lite plass på datanettene at det neste ikke registreres.

Helt siden Microsoft forsøkte å kjøpe personlig økonomi-selskapet Intuit i 1995 har Bill Gates forstått viktigheten av å være det synlige ansikt, det første kunden får se. Med Skype har Microsoft en mulighet til å gjøre dette i mobilmarkedet. Det gjenstår å se om selskapet klarer å holde fart og fokus – å gjøre Skype til en del av Windows uten å gjøre Skype så langsomt, både teknisk og markedsmessig, at selskapet mister den lettbentheten som har tatt det dit det er i dag.

EU-kontroll-kontroll

mb69-forfra

Jeg har fått purrebrev på EU-kontroll på min gamle 6,9, monsterbilen fra 1977. Den er for sikkerhets skyld satt opp med at den skal ha EU-kontroll mellom november og april.

Problemet er selvfølgelig at bilen kun kjøres om sommeren, kun har sommerdekk, er 34 år gammel og såkalt verneverdig, og at jeg ikke vil utsette dens tandre karosseri for saltavleiringer og stålmark. Så derfor et meget enkelt spørsmål:

Hvorfor er det ikke slik at alle biler som er eldre enn 30 år (og dermed regnes som museumsgjenstander) får EU-kontrollfrist i sommerhalvåret?

Nuvel, den går som et uvær uansett, med takluken åpen og 8 sylindre brummende (særlig fin lyd gjennom tunnellene på Ring 3). Trekker til høyre hver  gang den ser en bensinstasjon, men man skal jo lide litt for moroa.