Min essaysamling Tversoversk er nå tilgjengelig på Amazon.

Det var det hele.

PS: Den finnes på amazon.co.uk også…

Vil bare melde at min essaysamling Tversoversk nå er tilgjengelig på Bokkilden.

Det var alt.

Det er jo ingen vits i å lese kriminalromaner når man har reportasjer som denne.

Finn Robert Jensen: Gunnar "Kjakan" Sønsteby: Om samhold og innsatsvilje

"Kjakan" Sønsteby er en så imponerende person – rent bortsett fra sin innsats under krigen, er han skarp i replikken og 90 år gammel – at hvem som helst kan bli litt lamslått når man møter ham. Det ble i alle fall jeg da jeg møtte ham på et seminar for et halvt år siden – turte ikke snakke til ham en gang.) Men en forfatter som skal portrettere en person og trekke noe livsvisdom ut av vedkommende, bør komme seg gjennom denne fasen og begynne å stille ordentlige spørsmål.

Dessverre er ikke Finn Robert Jensen mannen til å skrive en bok om Sønsteby. Denne boken, som kunne vært meget interessant, blir i stedet en springende lettvekterversjon av et fullstendig intetsigende ukebladintervju. En ting er at Jensen ikke stiller kritiske spørsmål. Denne boken er ikke ment til å gjøre det. Men en velvillig innstilling til portrettobjektet er ingen unnskyldning for ikke å organisere sitt materiale, å skrive elendig norsk og ikke ha noe eget perspektiv på hva man skriver. Forlaget må også kritiseres for mange trykkfeil og gjentakelser som burde vært luket ut i redigeringsprosessen. Boken er rettet mot forretningslivet (med andre ord, den ser ut til først og fremst å være laget for storinnkjøp fra firmaer i forbindelse med et foredrag av Sønsteby), men fungerer også her dårlig: Den fremholder selvfølgeligheter som visdom men går ikke inn i visdommen der den kommer til uttrykk.

Gunnar Sønsteby er ingen lett person å komme inn på (noe også Finn Robert Jensen sier i dette intervjuet), og det er klart at en portrettbok blir preget av hovedpersonen. Men Jensen har hatt tilgang til venner, kone, og folk som har kjent ham i offisiell sammenheng, uten at det kommer noe ut av det. Historikere og fagfolk, derimot, som kunne gitt bakgrunn og analyse, glimrer med sitt fravær.

Denne boken kan dessverre ikke anbefales. Les heller intervjuet Ari Behn gjorde med ham for litt siden, som faktisk inneholder nesten like mange faktaopplysninger som boken. For min del skal jeg grave frem et eksemplar av Rapport fra nummer 24.

Idas dans er beretningen om Ida Corwin, som får akutt myelopatisk leukemi som attenåring og dør 14 måneder senere. Boken er skrevet av hennes mor, Gunnhild Corwin, for det meste basert på dagboksnotater. Ida var ivrig og god ballettdanser, derav tittelen.

Det er en vakker og meget trist historie, og det er mye å kjenne seg igjen i (mine foreldre døde i kreft, så jeg kjenner igjen prosessen.) Man håper, får aldri helt vite oddsene for eller mot, enten fordi man ikke vil høre eller fordi legen ikke vil fortelle, har opp- og nedturer, og så går det altså ikke bra til slutt. På veien finner man mye ut om seg selv og sine omgivelser. Denne boken er godt skrevet og viser også noe av den utslittheten som kommer for alle som så gjerne vil, men ikke alltid orker å holde humøret oppe. Det er for eksempel mange forhold som endrer seg og beslutninger man må ta: For eksempel var moren lite begeistret for Idas adskillig eldre kjæreste, men at han overnattet ble plutselig ikke så farlig lenger. Det er gjerne sånn når døden står for døren – en hel del ting som var viktig er ikke lenger viktigg.

En kommentator har kritisert boken for å gi et fjernt bilde av faren, som er på jobb og lager middager, men som ikke konstant er ved sengen slik som moren er. Men slik er det nå engang: Mor, særlig en hjemmeværende mor (ingen jobb nevnes noe sted) har et nærmere forhold til barna, særlig jentene, enn far, uansett hva politikere og samfunnet ellers måtte mene om den saken (Min kone sier hun kan høre hva slags dag våre døtre har hatt på  måten de tar i dørhåndtaket).

Man viser sorg og yter støtte på forskjellige måter, ganske enkelt. Og det finnes ingen riktig måte å reagere på. For meg virker det litt som å gå i krigen – alle bøker jeg har lest om det sier at ingen vet hvordan man kommer til å reagere før man er midt oppe i det. Idas kjæreste – som moren mente var for gammel for henne og burde finne seg en jente på sin egen alder – viser seg for eksempel å være en svært sterk, omsorgsfull og prinsippfast person hel til det siste.

Det å miste et barn, spesielt når det skjer over tid og i smerte, må være noe av det verste som kan skje med noen. Det blir ikke bra igjen, og vil prege foreldrene og familien resten av livet. Det må omgivelsene tåle, i mange år og i mange sammenhenger, uten å måtte kreve at man skal ta seg sammen eller komme over det. For det gjør man ikke.

Kreftdøden er heller ikke vakker. Den involverer smerte, slit, forvirring, og svært store eksterne forandringer. Men man klarer det. I det hele tatt er det ofte utrolig hvordan folk mobiliserer uante ressurser når noe slikt skjer.

En annen tanke som slo meg er at Idas familie hadde et sterkt samhold, gode økonomiske ressurser, og evne til å planlegge og til å uttrykke sine meninger overfor leger og helsevesen. Men det er ikke alle som har ressurssterk og argumentativ familie i bakgrunnen, noe som ofte har slått meg de gangene jeg selv har hatt noe med helsevesenet å gjøre. Idas familie er også heldige som har et kunnskapsrikt og veldrevet sykehus i ryggen (de bor kort vei fra Rikshospitalet), noe som merkes når de skal til et annet sykehus for en undersøkelse og opplever kølapper – noe som er mer vanlig enn unntaket.

Selv om folk flest har uante ressurser og mobiliserer dem, kan jeg ikke fri meg fra at interaksjonen med helsevesenet blir adskillig bedre om man har utdannelse, erfaring og ressurser til å forhandle, kan skaffe seg oversikt over alternative behandlingsformer, og har økonomi til å kunne bruke tid til å konsentrere seg om den som er syk. For ikke å snakke om at man har evnen til å sette ord på sine følelser. Selv om Helsevesenet gjerne vil, er det ikke enkelt å mobilisere rundt en pasient med et komplekst sykdomsbilde og stort pleiebehov.

Uansett, dette er en viktig bok og en god bok, som jeg gjerne anbefaler.

Av en eller annen grunn har jeg klart å unngå denne romanen av Per Petterson, selv om den har fått Nordisk Råds litteraturpris Bokhandler- og Kritikerprisen og glimrende kritikker i New York Times og The Independent. Den er virkelig en liten perle, med en varsomt tilpasset språkdrakt og langsom, men likevel dramatisk, utvikling. Jeg fikk ikke lagt den fra meg.

Anbefales. Men de fleste har vel lest den allerede.

Jeg har nettopp blitt oppmerksom på at min kollega Thomas Bjørseth har en blogg (takk, Bunners!), og der fant jeg et 123-meme. Resultatet for mitt vedkommende var Bill Bryson‘s eminente Notes from a small island, uforklarlig henslengt under en papirhaug under den høyre skjermen. Problemet er at på side 123 er det bare tre fulle setninger, så da må jeg videre til side 124, og der finner jeg disse tre:

[…] They all had titles like Out in the Sun and Sunny Days at the Seaside, and contained meticulously drafted, richly coloured illustrations of a prosperous, contented, litter-free Britain in which the sun always shone, shopkeepers smiled, and children in freshly pressed clothes derived happiness and pleasure from innocent pastimes – riding a bus to the shops, floating a model boat on a park pond, chatting to a kindly policeman.

      My favourite was a book called Adventure on the Island. There was, in fact, precious little adventure in the book – the high point, I recall , was finding a starfish suckered to a rock – but I loved it because of the illustrations (by the gifted and much-missed J.H. Winfield), which portrayed an island of rocky coves and long views that was recognizably British, but with a Mediterranean climate and a tidy absence of pay-and-display car parks, bingo parlours, and the tackier sort of amusement arcades.

Jeg vet ikke hva gjennomsnittslengden er for dette memet, men disse setningene er nok over gjennomsnittet.

Nuvel – det er fredag kveld, på tide å avslutte…

Interessant analyse av Elfriede Jelineks liv og verk sett i lys av Elisabeth Fritzls opplevelser. Selv klarte jeg aldri å bli engasjert av The Piano Teacher, og syntes Jelinek var en lite verdig Nobel-vinner, men ut fra hennes påvirkningskraft er det kanskje på tide å endre mening. Særlig sett i lys av Amstetten.