Ifølge Aftenposten piratkopierer 70% av studentene på BI og universitetet, og over 60% synes det er akseptabelt å kopiere til privat bruk. Det er tydeligvis Microsoft Word (eller rettere sagt Office-pakken i det hele tatt) som er det mest vanlige kopiobjektet. Derfor følgende melding til mine studenter (og andre og for den saks skyld):

1. Piratkopiering er tåpelig, unødvendig, og ulovlig. Det hjelper ikke at dere har dårlig råd, det hjelper ikke at Microsoft krever 2000 kroner og har nærmest monopol. (Note til Microsoft: Kom med en studentversjon som koster 200 kroner, og som må oppgraderes etter normert studietid.) Det hjelper ikke at dere har forelesere som synes programvare er altfor dyrt heller – og det hjelper i hvert fall ikke at "alle andre gjør det".
2. Skaff deg enten Office på lovlig måte (har du sjekket om ikke ekstrajobben din har site-lisens slik at du kan innstallere og bruke sålenge du jobber der?) eller bruk noe annet.
3. Noe annet vil si OpenOffice, som du kan laste ned her. Bestem deg om du skal ha standardversjonen (idag 1.15) eller den seneste beta-versjonen (dvs. nyeste versjon, fremdeles på et sent teststadium, feil kan forekomme). Standardversjonen er OK, betaversjonen har masse nye ting.
4. OpenOffice er gratis, ser nesten ut som Microsoft Office, og har nesten samme funksjonalitet. Den er mer enn god nok for 98% av alle studenter (de andre er primært folk som vil lage skikkelig store regneark, kompliserte samarbeidsdokumenter eller store presentasjoner. De vet hvem de er og kan løse dette på andre måter) og vil la deg lage fagoppgaver, regneark og presentasjoner som holder i massevis.
5. OpenOffice er interoperabel med Microsoft Office. Det betyr at du kan utveksle dokumenter med folk som (lovlig eller ulovlig) kjører Microsoft Office.
6. Du trenger ikke innstallere Linux eller begynne å gå med svart T-skjorte og slutte å vaske deg for å bruke OpenOffice. Den fungerer helt fint på den lovlige og ferdiginnstallerte versjonen av Microsoft Home XP som kom med laptop’en din. Eller på den gamle og lovlige versjonen av Windows du har på hjemmePCen.
7. Nevnte jeg at OpenOffice er gratis, lovlig og mer enn bra nok?

I tillegg vil jeg anbefale deg å laste ned og bruke noe annet enn Internett Explorer og Outlook – ikke fordi disse programmene vanligvis piratkopiereres (de er gratis tilgjengelige fra Microsoft) men fordi gratisalternativene (norske Opera i særklasse, eller Mozillas Firefox/Thunderbird-kombinasjon) faktisk er mye bedre.

Og for ordens skyld – Åndsverkslovens greie med "en kopi til eget bruk" gjelder ikke en kopi av Microsoft Office. Det er mot lovens intensjon, så ikke prøv deg.

Nok en glimrende kronikk om utdanning i Aftenposten, denne gang av Tord Larsen med tittelen «USAs vern mot fagidioter«. I USA er den fireårige bachelorutdannelsen i hovedsak en dannelsesreise, man velger en yrkesfokus først på Master-nivå.
Jeg er i hovedsak enig med Larsen om de gode aspektene ved det amerikanske systemet – for eksempel er det et problem i Norge at folk velger yrkeskarriere etter gymnaset, og ofte på meget sviktende forutsetninger (kjærester, formeninger om hvor mye penger ulike yrkesgrupper kommer til å tjene). Dagens stormløp av ungdom som gjerne vil studere media er muligens et uttrykk for at man ønsker seg en mindre spesifisert utdannelse (hvis det da ikke, igjen, er et yrkesvalg fordi man ønsker å være som de som er på TV).
Samtidig skal man være klar over at USAs tradisjonsrike «liberal arts degrees» er under sterkt press – for eksempel er det en stor økning i at ungdom innenfor en tradisjonell liberal arts velger hovedfag i economics, og kommer ut med en slags siviløkonomutdannelse. Det er også færre skoler som forlanger et core curriculum, slik at det bak en liberal arts degree kan skjule seg ting som er svært yrkesrettet, f.eks. mot læreryrket (gjerne fulgt av en halvsuspekt Ed. D. grad).
Som så mange ting, er liberal arts et fantastisk konsept, som ved de beste universitetene og colleges i USA produserer intellektuelt nysgjerrige og læringsdyktige studenter. Men det finnes også mange eksempler på dårlige opplegg, med sære fag, manglende intellektuelt nivå, og skoler som i hovedsak er fire års foreldrebetalt fest, moro og sportsevenementer før alvoret starter i Graduate School. USA har også i mye sterkere grad enn i Europa kvalitetsbaserte (eller i alle fall multivariable) rangeringer av universiteter, noe som gjør at det spiller mindre rolle hva du har studert enn hvor du har studert.
Den generelle utviklingen med lengre utdanninger, manglende prestasjonsbasert segregering i videregående skole, og fallende faglig nivå (delvis på grunn av utvidede fagområder) kommer til å lede oss også i Norge mot bredere grunnstudier og senere spesialisering. Mange studenter på BI, f.eks., velger oss fordi de dermed får seg en utdanning som ikke båssetter dem altfor tidlig. Media, samfunnsvitenskap, jus og i gamle dager NTH har også hatt en slik funksjon – et sted for smarte unge mennesker å lære vel så mye om seg selv som å forberede dem for en yrkeskarriere.
Men liberal arts som egen, stor fagretning i Norge har jeg liten tro på – rett og slett fordi vi er for nytteorienterte. Som Tord Larsen påpeker. Anbefales.

Professor Kaare Hagen har en glimrende kronikk i Aftenposten hvor han etterspør den rødgrønne skolepolitikken, og antyder at for i alle fall SVs vedkommende ser det ut til at det er et ønske om å gå tilbake til 70-tallet med mindre måling (og i hvertfall ingen publisering av resultatet), mindre bruk av karakterer, mer beskyttelse av lærere, mindre valgfrihet, mer enhet i enhetsskolen.
Den gode nyheten er at Kristin Clemet faktisk har fått til en masse bra saker i skolen og at hun er mer og mer populær blant lærerne – til og med Utdanningsforbundet går jo med på den nye regelen om minimumskarakterer for å få begynne med lærerutdanning. Jeg håper inderlig at hun får fortsette dette arbeidet etter valget, men av en eller annen grunn har skolepolitikken, som er Høyres sterkeste kort i valgkampen, ikke vært et tema. Det er nesten så man faller tilbake på en tradisjonell mistanke om at nokså rødgrønne journalister ønsker å unngå temaet, men en mer nærliggende forklaring er vel at opposisjonspolitikerne ikke vil på banen siden Høyre her har en sterk, klar og relativt populær politikk og de andre ikke.
Kaare Hagens innspill er i alle fall godt – Kristin Clemet ønsker en resultatbasert skole, og har klare punkter og konkrete tiltak som passer inn i en visjon. Motstanderne er uklare og snakker mest om metoder og prosessmålinger, men mangler klarhet. Hva mener de egentlig om skolen – ikke de enkelte politikere, men hva er egentlig det samlede rødgrønne alternativet?

«Tre prinsipper» er noe jeg skrev som et internt memo på BI før vi gikk i gang med å bygge vårt nye bygg i Nydalen. Jeg kom over det heromdagen og bestemte meg for å legge det på bloggen, omarbeidet til en litt mer generell form.
Disse ideene er hverken originale eller særlig epokegjørende – men duverden hvor mange bygninger (og datasystemer) som kunne blitt mye bedre hvis de hadde blitt fulgt…. Bøkene som nevnes er meget anbefalelsesverdige og Stewart Brand’s How Buildings Learn er en av mine absolutte favoritter uansett tema. Og et av hovedbudskapene er altså at hus – og datasystemer – blir mest vellykket hvis de er bygget for kontinuerlig endring.

Les videre →

Kjetil Johansen har en glimrende oppsummering av to artikler i Morgenbladet om universiteter og videregående skoler. En debatt man bør ta, men som ingen vil ta.
Det hadde vært behagelig med et eliteuniversitet – men problemet med eliten i Norge er at den er så liten.
Og jeg hadde stor sans for Ove Skarpenes’ uttalelse om at «[…] kunnskapssamfunnet skaper ordningar som bidrar til å oppløyse nettopp den kunnskapen det ser på som så viktig og som avgjerande for samfunnsutviklinga.»
Jeg skal holde et foredrag om fremtidig kunnskapsproduksjon i forbindelse med åpningen av BIs nye bibliotek i Nydalen den 14. oktober (et bibliotek som går utenpå noe annet jeg har sett, både her til lands og utenlands.) Disse artiklene og den debatten som kommer blir nok viktig input her.
Tenk om vi kunne få en skikkelig debatt om dette. Så gøy. Ut og kjøpe Morgenbladet…

Avskaffelsen av fritt skolevalg til videregående skole i Oslo er en gavepakke til velstående vestkant-foreldre med dumme barn. Den fordelen disse oppnår skjer på bekostning av smarte barn som bor i mindre velstående bydeler – i noen tilfelle til og med så drastisk at det blir vanskeligere for en god elev å komme inn på den lokale skolen enn for en utenfor å komme inn. Med andre ord – skolegruppeinndeling fremmer segregering.
Jeg har tidligere skrevet om gruppeinndelingen av videregående skoler i Oslo. Her lanserte jeg Pahle-tallet som et hendig begrep for å betegne hvor mye mer man må ha i karaktergjennomsnitt for å komme inn på den skolen man ønsker (Oppkalt etter leder av Utdanningskomiteen i Oslo Bystyre, SVs Kari Pahle). Med negativt fortegn, blir Pahle-tallet et unnslippningstall (hvis man vil unnslippe den lokale skolen) som flinke elever må ha for å kunne konkurrere med de heldige kandidater hvis foreldre har penger nok til å benytte seg av lokalheltrabatten (Pahle-tallet med positivt fortegn, den fordel elever som bor i nærheten av skolen oppnår.)
Men hva er disse tallene? Her er en tabell, basert på tallene fra førsteinntaket presentert i Aftenposten den 18. (regnearket finner du her. 2005-rangeringen er basert på høyeste kompetitive minimumskarakter):

Som synes er Pahle-tallet (blå tall i figuren) og Pahle-rabatten (røde tall) en popularitetsindeks – og den mest populære skolen i Oslo er uten tvil Oslo Handelsgymnasium, selv om det altså er vanskeligere å komme inn på Foss, Oslo Katedralskole og Lambertseter. Som man kan vente, blir det polarisering innenfor noen skolegrupper, med klare tendenser til at en av skolene blir «oppsopskolen» – f.eks. Persbråten, Bredtvet, Hellerud og Ulsrud. Sterkest er denne tendensen i skolegruppe D, som består av skolene Foss og Bredtvet. Ingen vil gå på Bredtvet og forskjellen i lokale inntak er 1.33 – med andre ord kan Foss toppe hele Oslo-statistikken mest fordi søkerne vil unngå det andre lokale alternativet. (Noe av den samme effekten finnes i gruppe C, hvor Stovner topper og Hellerud er bunnen.) For OHG og Fagerborg skjer polariseringen internt – siden relativt få bor i lokal tilknytning til skolen, havner Oslos dårligste elever på samme skole som de beste.
Noen utslag blir svært spesielle. For Oslos tredje beste skole, Lambertseter, må en kandidat ha 4.9 i snitt for å komme inn på den lokale kvoten, men 4.7 hvis han eller hun kommer utenfra. Her virker skoleinndelingen mot sin hensikt – det blir vanskeligere for den lokale elev å gå på sin lokale skole enn for en utenforstående. Det samme gjelder Nordstrand og Stovner.
De som har størst fordel av den nye ordningen er elever som bor i nærheten av OHG, Katta og Fagerborg (dvs. i noen av Oslos mest attraktive boligstrøk) som nå kan komme inn på prestisjeskolene med tildels svært dårlige karakterer. Taperne er flinke og ambisiøse elever fra mindre velsituerte deler av Oslo. Tenk å forklare en elev fra Groruddalen med halvparten femmere at han eller hun ikke kan få gå på OHG fordi en sinke fra beste vestkant har fortrinnsrett….
Virkelig en seier for utjevnende skolepolitikk! Jeg håper SV, Ap og Kr.F. er stolte av sin avgjørelse. Og skulle gjerne visst hvor politikerne selv bor.

Oppdatering: Sending mener seg feiltolket. For meg ser det ut som om det han egentlig mente var noe i retning av at studenter med en dårlig grunnkurseksamen i regnskap ikke burde ansettes som regnskapsmedarbeidere (det burde ikke jeg heller, og jeg hadde engang i tiden brukbare karakterer i regnskap). Det er omtrent som å si at universitetsstudenter med en dårlig ex.phil. ikke ville egne seg som filosofer. Ikke like sensasjonelt, med andre ord.
Som de fleste andre ansatte og studenter på BI er jeg mildt sagt forundret over studierektor Aage Sendings uttalelser om at halvparten av BI-studentene ikke kan noenting i Dagens Næringsliv i går – både hva han sier og det faktum at han blåser ut på førstesiden av landets største næringslivsavis uten å ha gjort noe forsøk på først å reise spørsmålet internt. Det er ikke vanskelig å reise saker internt på BI hvis man er misfornøyd. Jeg gjør det hele tiden, det er det mange som gjør, og ting skjer faktisk.
(Sånn i parentes bemerket synes jeg det er litt snålt at DN tar dette rett inn uten å sjekke mannens stilling (han er studierektor, en litt gammeldags tittel for pedagogisk personale, og ikke rektor, som er en ledelsesstilling) eller holdbarheten i hva han sier (for en mann med regnskapsbakgrunn, så bør det være noen reelle tall her). DN har heller ikke kontaktet BIs ledelse for å la dem få det som PFU så vakkert kaller «rett til samtidig imøtegåelse.»)
Men altså, for ordens skyld:

1. Noen studenter (ikke mange) fusker, også på BI, særlig i de yngre årskullene. Men vi tar dem. Det er det ikke alle som gjør.
2. Det har alltid funnets et marked for fagoppgaver og hjemmeeksamenløsninger – i hvert fall ble jeg som student kontaktet av folk som ville kjøpe seg inn i en fagoppgave, og jeg har både som student og faglig fått henvendelser om hjelp fra studenter i eksamenssituasjon. Men dette markedet er ikke stort, de ærlige studentene sier fra om det, og de som gjør dette risikerer å bli funnet og kompromittert.
3. Det er et generelt problem at nivået på videregående skoler synker – men det gjelder alle utdanninger, ikke bare BI. Men BI er størst, og privat, og derfor en attraktiv skyteskive. Dermed får man større problemer med at elevene ikke har faglig grunnlag for høyere utdanning (selv om de har karakterene…). Men det skulle holde med å vise til NTNU (med matteproblemer for ingeniørene) og diverse lærerhøyskoler (som får problemer med at de ikke får nok studenter fordi de må ha minst 3 i norsk og matematikk). Vi er blitt et utdannelsessamfunn, og med utdannelse for alle må nødvendigvis gjennomsnittsnivået synke. Hvis man så holder på de faglige standardene (og det skal man) så øker strykprosenten. Og det skal den gjøre.
4. Hva arbeidsmoral gjelder, så er det et faktum at i Norge er arbeidsløsheten så lav at man får jobb så å si uansett – og mange studenter ser ikke på utdanningen som noe annet enn et sted å få billetten stemplet. I Finnland er det bedre, men der hadde man arbeidsløshet på opp mot 20% etter Sovjetunionens fall og lite olje å ruse seg på. Og da blir utdannelsen en kanal til fremtiden og ikke en oppbevaringsplass med servering. Mange av mine beste studenter er utenlandsstudentene – særlig de fra de gamle østblokklandene, som ser på utdannelsen som sin vei ut, og jobber steinhardt for å klare det.

Når det gjelder nivået på studenter generelt, og BI-studenter spesielt, så er det selvfølgelig variabelt – det må det være, med nesten 20.000 studenter. Men jeg har ennå til gode å møte en foreleser, uansett lærested, som ikke griper seg til pannen innimellom i fortvilelse over hvor mye bedre studentene var dengang han eller hun var i aksjon.
Jeg kan bare si at langt de fleste studenter jeg har hatt har vært interessert og arbeidssomme (selv om noen av dem trenger litt sjokkbehandling for å komme igang i det tempo jeg forventer.) De står på for å få gode karakterer og å lære noe, på et kursnivå fullt på høyde med hva man finner utenlands. De mange gjesteforeleserne fra næringslivet jeg har hatt innom, er i alle fall storfornøyd, kommer gjerne igjen, og har en lei tendens til å ansette studentene mine i sine egne firma etter å ha undervist dem.
Så jeg får bare si meg enig med kollega Hans Mathias Thjømøe: «Halvparten av BI-studentene kan ingenting? Vi får kose oss vi som har den andre halvparten, da!»

Herlig innlegg: A Modest Proposal for Saving Our Schools fra senator Tom McClintock. Nå skal det sies at situasjonen i California er bisarr og senatorens regneeksempel sterkt forenklet, men han har jo et poeng. Forøvrig fulgt opp av Kristin Clemet med sin irritasjon over at skolen forventes å fikse alle mulige samfunnsproblemer fordi foreldrene ikke kan eller vil.
Men jeg lurer på hvordan et slikt regnestykke hadde sett ut for en norsk skole?
(Via Jeff Nolan)

Oppdatering 23 aug 2005: Det viser seg i etterkant at Jorge Cortell hadde en CV som ikke helt holdt vann, og at denne saken muligens er fremprovosert slik at han kan spille en helterolle. Men andre ord, jeg skulle ha vært litt mer forsiktig….
Man skal alltid være litt forsiktig med å ta stilling i saker hvor man ikke har hørt begge sider, men i saken om Jorge Cortell kan jeg gjøre et unntak. Cortell ble presset ut av sin stilling for foreleser ved Polytechnic University of Valencia UPV fordi han holdt en konferanse om legal bruk av fildelingsnettverk. Jeg har bare Cortells egen fremstilling å gå etter, siden jeg ikke forstår spansk, men han er en bekjent av Cory Doctorow, som skriver om saken på BoingBoing. Cortell ser ikke ut til å ta tapet av stillingen så tungt, men er oppbrakt over å ha blitt sensurert.
Det ser ut til at rektor ved universitetet demonstrerte både akademisk feighet og kommunikasjonsmessig inkompetanse ved å gi etter for press fra den spanske musikkbransjeforeningen. Ikke bare sparket de Cortell, men de forsøker nå å nekte for at han i det hele tatt har forelest der, og vil ha ham til å fjerne lenker til universitetet fra sin webside. Surrealistisk i en verden med fri informasjon og øyeblikkelig kommunikasjon.
Det skal bli interessant å se hva som skjer fremover – jeg tror rektoren vil merke at verden er større, tettere forbundet, og mye mer i stand til å gi uttrykk for sine meninger enn han hadde trodd.

Jon Hoem har i sin JonblOGG en klassifisering av samhandlingsformer for sosial software som kommer fra et paper han har skrevet om IT i undervisning. Konklusjoner og observasjoner er gode, selv om de drukner litt i en litt vel lang sosioteknisk basert teoridel. Det analytiske rammeverket er imidlertid glimrende, og bruken av «area charts» for å diskutere egenskapene til LMS, blogs og wikis likeså.
Jeg er usikker på om skolen idag er klar til å ta ibruk sosial software – det er et stadig tilbakevendende problem at av de mange som leser, er det få som har noe å si. Bruk av sosial software forutsetter toveis kommunikasjon, toveis kommunikasjon forutsetter at begge parter er artikulert og har basiskunnskap nok (for ikke å snakke om vilje) til å starte en dialog eller en mange-til-mange diskusjon. Og jeg tror det er her det skorter – om ikke mangelen ikke er teknologi, men rett og slett av mange ikke har noe å si, ikke kan uttrykke hva de vil si, eller ikke tør. Uansett alder, yrke, eller ferdigheter på tastaturet. Enhver teknologi kan brukes til dialog (amerikanske flyselskaper ble tatt i en kongresshøring fordi de signaliserte til hverandre gjennom å endre prisene sine, og aksjemeglere kan på samme måte signalisere hensikter ved aksjoner i et marked) hvis vi bare har noe å kommunisere.
Allverdens samhandlingsteknologi fungerer ikke hvis vi ikke har undervisningsformer som ikke kan gjennomføres uten gjennom teknologien, hvis vi ikke har en kultur som fremelsker skriftlig uttrykksform og livlig kritikk, og hvis vi ikke har underliggende teorier og metoder for å starte kommunikasjonsprosesser. Slikt sett er dette bidraget fra Jon bra – det tillater diskusjon overfor folk som ikke vanligvis diskuterer teknologi og teknologibruk. Bare man skreller litt vekk sosiologsjargongen (som ikke nødvendigvis betyr tabloidisering) og kanskje lager noen intellektuell krykker i form av metaforer fra en ikke-teknisk hverdag. Alle LMS’er insisterer på å lage «klasserom», tavler og postkasser – problemet med Wikis og bloger er at de er en ny samhandlingsform, basert på Internett, og ikke har direkte motstykker ute i den fysiske verden.

Jill har et velskrevet innlegg om plagiering – jeg har mange meninger (og ikke så lite erfaring) med dette, men får i første omgang nøye meg med å være enig med henne, og heller skrive mer om det en annen gang. Internett øker problemet, men teknologien er også en kilde til en løsning.

Jeg har, i løpet av mange forelesninger, hatt mine bommerter og lært av dem. Men ingen så ille som denne karen, som snakker om våpensikkerhet og klarer å skyte seg selv i benet med tjenestepistolen sin. Heroisk innsats etterpå, det ser nesten ut som om han gjorde det med vilje….. (Via Snopes.com).

Så Vestkantungdom (eller kanskje helst deres foreldre) velger heller privatskole enn skammen ved å måtte trekke til Østkanten. Professor Nordli Hansens undersøkelse (i Tidsskrift for Ungdomsforskning) bekrefter noe jeg visste anekdotisk. Kristin Clemet sier, fornuftig nok, at argumentet mot skolesoner er valgfrihet, siden utjevning ikke ser ut til å fungere.
«Jeg synes det er rart at venstresiden er så lite opptatt av at østkantelevene fratas et gode de åpenbart ønsker», sier Nordli Hansen. Jeg kan ikke annet enn å erklære meg så enig, så enig. Mellom bornerte vestkantfruer som ikke tør kjøre bil øst for Sinsenkrysset og ideologisk orienterte skolepolitikere som mener at alle er like bare vi ikke ser for nøye etter, blir det vanskelig å få til endringer.
Men jeg har stor tro på ungdom fra Oslo Øst som vil opp og frem. Bare de slipper til.

Brad DeLong har en side med interessante matematikkproblemer som burde være en kilde til mye moro for matematikklærere.

Hellerud skole vil tilby videregående skole på to år i stedet for tre, noe som er mer enn nok til førstesideoppslag i et land hvor ethvert avvik fra normalen er mistenkelig. Elevorganisasjonen hevder i Aftenposten dette et billig triks for å skaffe seg flinke elever, gjennomført av en skole som ikke ligger på topp i Oslo.
Pussig. I ethvert annet marked enn utdanning ville dette blitt kalt produktinnovasjon for å øke sin konkurranseevne ved å identifisere og betjene et trengende kundesegment, noe som ikke er kritikkverdig i det hele tatt.
I samme setning hevder man at dette vil kunne gi studenter et psykisk knekk. Jeg vet ikke jeg. En student som begynner på et toårig løp og finner ut at det er for hardt eller at han eller hun ikke får den ønskede læringseffekt kan jo bare gå over til et treårig løp, og dermed ikke ha tapt noe som helst i forhold til normalen. Og det er nok av studenter som får en psykisk knekk av å måtte vente på tungnemme og ukonsentrerte klassekamerater.
I samme reportasje sier Utdanningsforbundet at de ikke har noe mot differensiering, bare det ikke blir gjort forskjell på folk. Akk ja. Samt at videregående skole er så mye mer enn fag – her skal det gis dannelse, modning og sosialisering.
Jeg vet ikke jeg. Jeg har nettopp besøkt fem amerikanske eliteuniversiteter. Der tenker man dannelse, modning og sosialisering, men det er etter at studentene er plukket ut og satt sammen i klasser og bogrupper basert på en variert bakgrunn og ulike interesser. Det skulle ikke være noe i veien for at Hellerud-studentene kan ha et aksellerert modningsprogram også? Eller er det slik at alle modnes like fort, akkurat som det tydeligvis er slik at alle lærer like fort?
Mine tanker går til alle dem som får en psykisk knekk når de kommer ut av den vanlige videregående skolen og oppdager at de ikke har lært noe, for eksempel når de begynner på universitet eller høyskole. Men de er heldigvis vel rustet til klare seg gjennom den bøygen, takket være den sosialisering og dannelse de har fått i Helga Hjetlands videregående skole.

Under tittelen «Livslang læring har gått i stå» skriver Aftenposten om voksenopplæringsreformen, som i sitt femte år ikke har vært noen suksess – folk tar ikke videreutdanning, ganske enkelt. Med gledelig unntak av kvinner i omsorgsyrker.
Jeg synes ikke det er så rart – den økonomiske nåverdien av videreutdanning for en som er i arbeid (og hvor arbeidsgiver ikke betaler) er negativ. Man får ikke mer lønn (unntatt kanskje i omsorgsyrker, hvor man kanskje kan rykke opp noen lønnstrinn eller gå over i mindre belastende, administrativt arbeid?), og man får heller ikke en tryggere arbeidsplass, siden ansennitet stort sett er det som gjelder.
Dermed er det vel ikke sikkert at livslang læring gått i stå – folk innen tekniske og akademiske yrker trenger i alle fall videreutdannelse i stor grad. Men denne tas hånd om utenfor det offentlige systemet, og betales av arbeidsgiver fordi den gir direkte bidrag til firmaets bunnlinje.
De fleste tar ikke videreutdannelse for moro skyld – en utdannelse som er verdt noe tar tid og krefter. Legg til økonomiske disincentiver og kollegers dulgte hentydninger om at man forsøker å bli til noe, og resultatet er at man pugger lagoppstillinger for å kunne svare hvis P4 noengang ringer.
Ellers er det bare å håpe at moteblaffet med IQ-tester blir noe mer enn et blaff. Høy utdannelse og høy IQ er korrelert, men med litt flaks er det få som skjønner forskjellen på samvariasjon og kausalitet (eller rettere sagt, reverserer implikasjonen). Da kan det jo tenkes at vi får en boom innen voksenopplæring, godt støttet av arbeidsorganisasjonene, fordi man ønsker å slippe kollektiv skam overfor Dyrhaug og Hummelvoll.

Via Techdirt kommer en link til en CBS-artikkel om postordre-universiteter, som gir alle slags diplomer (bachelor, master og doktorgrad) til hvem som helst som betaler. Techdirt skriver også om hvordan man kan bruke Google til å finne ut hvem som har jukset, siden mange CVer ligger på nettet. Søk f.eks. på «Hamilton University, resume». Og at det finnes et Hamilton College, MacMaster University i Hamilton, Canada og Waikato University i Hamilton, New Zealand, som er skikkelige steder.
Et kjapt søk på google.no, etter sider på norsk, gir bare et treff: Fotsoneterapeuten Nils Erik Volden fra Stjørdal, som oppgir en doktoravhandling fra Hamilton University (nå fjernet, se nedenfor), et postordrefirma i Wyoming. Vi har Unny Winther som har studert ved University of Santa Monica, og Kåre Dreyer som oppgir en mastergrad derfra. På svensk (google.se) fant jeg ingenting (eller i hvert fall ingen som hadde lagt en CV med referanse til Hamilton University ut på nettet). Noen andre kjappe søk viser i alle fall at alternativmedisinere er kunder av degree mills som Pacific Western University.
Falske universiteter er et kjempeproblem i USA. Staten Oregon har en liste over falske universiteter, det har også Wikipedia. I Norge er vel ikke dette noe stort problem (selv om det finnes endel merkelige blomster i utdanningsfloraen her også), men et lite søk på Google før du ansetter en person kan jo være lurt.
I mellomtiden, en oppgave for studenter med tid eller lyst: Skriv en liten programsnutt som tar listen fra Oregon eller Wikipedia, og blåser den gjennom google.no. Så kan vi jo se hvor mange postordre-grader vi har her til lands – i hvert fall hvem som er dumme nok til å legge dem på nettet.
Oppdatering 11. juni 2006: «Fotsoneterapeuten» Nils Erik Volden har tatt vekk den siden hvor han hevder å ha doktorgrad, men her er en PDF-versjon funnet ved hjelp av Google Cache.

SSBs undersøkelse som viser at kvinner vil ha menn med utdanning er jo et aldeles glimrende våpen for å få gutter til å studere: Skal du ha dame, kom deg til skolebenken.
Og som høyt utdannet mann med samboende kone og barn har jeg følgende melding til alle de som gjennom årene har fortalt meg at utdannelse er bortkastet tid:
Ædda bædda.
He he….

Forrige innlegg om dårlig engelsk minnet meg om en episode som utspant seg for omtrent 5 år siden, og viser at det ikke så enkelt å være lærer lenger, med elever med ulik bakgrunn og uensartede erfaringer.
Mine døtre har bodd i USA i seks år, og snakker og skriver engelsk flytende. Den eldste, Julie, fikk ny engelsklærer da hun begynte på ungdomsskolen. Den nye læreren kom inn i klasserommet, begynte å snakke engelsk direkte, og følgende dialog fant sted:
Lærer: «Has anyone here been to an English-speaking country?»
(mange elever rekker opp hånden, han spør tilfeldigvis Julie):
Lærer: «And for how long were you there?»
Julie: «Six years.»
Lærer: «That’s a long time – so you speak fluid English, then?»
Julie: «No – I speak fluent English.»
Lærer: «Oh ….and you’re correcting me already!»
Denne læreren syntes jeg forøvrig var meget god, ikke minst fordi han taklet denne episoden med humor og selvironi. Det er ikke alle lærere som liker å bli korrigert av sine elever….

Morsomt å lese Dagbladets slakt av NRKs storsatsing «Skolen» – de gir den «Ng minus i alle fag«. Jeg minner om min egen vurdering av serien basert på ca. 2 minutters deltakelse i den i oktober i fjor. Dagbladet kaller til og med rektoren for «overdott». Synd ingen tok veddemålet mitt….