Kollega Tor Bang har skrevet en glimrende kronikk i Aftenposten om årsaker til politikerforakt, og hvordan endel politikeres fordelsbehandling av seg selv kan føre til en situasjon hvor folk blir oppgitt og stemmer på den minst dårlige polikeren. Han har samlet en rekke eksempler, selv om det skal litt til å komme opp mot Brustad og Solheims køhopp med spagat eller Fremskrittspartiets lille reptilfond.

Temaet er alvorlig – personlig synes jeg heller vi får betale politikerne skikkelig, og så får de bruke pengene sine som de vil. Mystiske ekstratillegg virker alltid suspekt. Men det er bekymringsverdig at litt for mange politikere virker litt for underkvalifisert, enten det nå er utdannelse eller arbeidserfaring.

Audun Lysbakken, stortingsrepresentant, vil legge ned svartebørsen.

Jeg er litt i tvil om det faktisk lar seg gjøre. Markeder er ikke noe man bevisst organiserer, de har en tendens til å oppstå der det finnes kjøpere og selgere. Forbyr man et åpent svartebørsmarked på konsertbilletter og lignende, vil markedet gå under jorden, eller flytte seg til andre deler av leveransekjeden – som f.eks. at man får folk som står i kø mot betaling. Den totale andelen svartebørssalg vil nok gå noe ned, rett og slett fordi transaksjonskostnadene, inkludert risikoen blir noe større. Men det gjør også profitten til de som tør.

Jeg er litt forundret over at arrangørene ikke i større grad legger billettene ut på auksjon – gjerne elektronisk. Du får riktignok en prisdrivende mekanisme, men profitten går i alle fall til de som arrangerer kulturevenementet. Slik det er nå, går profitten til de som har tid i stedet for penger. Den eneste økonomiske forklaringen på at så ikke skjer, er at man ønsker en spesiell type publikummer – en som er villig til å demonstrere sin interesse ved å stå i kø, og dermed antakelig bidrar til at arrangementet blir bedre ved å vise sin entusiasme ved selve arrangementet.

Uansett har man et ressursproblem – med et politi som ikke har tid til å komme ved innbrudd, hvordan skal de kunne få tid til å overvåke svartebørssalg?

(Via Depesjer.no) 

Konkurransetilsynet har analysert boksalget og funnet at virkningene av at en større andel bøker har friere (og dermed, lavere) priser er omtrent som man kunne forvente: Det selges flere bøker, billigere, uten at det går ut over bredden. Pussig nok ser det ut til at man kan selge bøker akkurat som alle andre varer, og at de økonomiske sammenhenger som finnes i de fleste forbrukermarkeder finnes også i bokmarkedet. (Se forøvrig mitt skriv til NFFO, nå utgitt i konferansehefte fra foreningen.)

Jeg tror imidlertid ikke dette vil få noen til å endre mening. Det er gjerne slik at hvis det er avvik mellom kart og terreng, er det terrenget som gjelder. Hvis man er av en annen mening, gjelder det å holde øynene stivt på kartet og hevde at terrenget er galt observert eller at man ser på galt terreng. Akkja.

(Via Vox Populi).

Mens jeg var igang med Håkon Wium Lies hjemmeside, fant jeg en lenke til aksjonen Redd Frognerstranda!

Har ofte lurt på hvorfor vi skal ha motorvei forbi en av de vakreste strekningene i Norge – hvorfor ikke lage park av hele greia? Tenk en sykkelvei med grønt og miljø fra Kongshavn til Bestumkilen….

Marsj over for å skrive under! 

I det vannglasset som kalles norsk presse foregår det for tiden en liten storm av en konkurranse mellom Memo (med innholdsfri webside) og Ny Tid (noe mer innhold, men ingen interaktivitet), blasse forsøk på nyhetsmagasiner med politisk utgangspunkt henholdsvis nokså langt ut til høyre (liberal versjon, ikke Frp) og langt ut til venstre (SV). Begge skal være utfordrende og dype, men har ikke drevet det stort lenger enn til å rote det til med PFU (Memo) eller skrive ting som kunne stått i Dagbladets magasin hvis det hadde vært mer plass mellom rødvins og livststilsreportasjene (Ny Tid). Aftenposten har idag en reportasje som viser at redaktørene er nokså like, tross alt.

Jeg har litt problemer med å se disse magasinene som krampetrekninger – dels har de ingen digital strategi, og det er der fremtiden ligger. Men en internett-basert strategi ligger tydeligvis ikke i kortene her.

Verre er det at det ikke skjer nok i Norge til at de begge har livets rett – og det er heller ikke nok lesere (utenom det segmentet begge bladene er i uten å ville være det, nemlig middelaldrende menn i posisjon) i Norge til å holde liv i begge bladene. Og da blir det vel Ny Tid som overlever, siden Memo har mindre penger.

Hvilket leder meg til å foreslå følgende: Hva med å slå dem sammen? Lag NyMemoTid, del bladet i to, trykk den ene halvparten opp ned, slik at det blir Memo på forsiden og Ny Tid på baksiden. Man trenger ikke fullt så mye stoff og kan dessuten spare en hel del kostnader. Leserne kan få to blader til prisen av en, kanskje med nok stoff (for nå er det slik at man ikke gidder kjøpe noen av dem.) Man mister riktignok midtsiden, men den kan man jo ha annenhver utgivelse.

Norge er et lite land, folkens…. 

Eirik sier det som trengs å sies om Carl I. Hagen og hans bunnskrapte sprøyt om Manuela Ramin-Osmundsen. For ikke å snakke om at Aftenposten gjør det.

For en vemmelig, kalkulert populist den mannen er. Og slikt skal være visepresident i Stortinget?

PS: Vox Populi sier det også med kraft, dessverre anonymt.

Oppdatering: Hjorthen har selvfølgelig, som alltid, den riktige forståelsen av hva Hagen egentlig sier.

Jeg våknet til en god forside i Aftenposten idag: Trygve Nordby avviser kritikken fra Graver-utvalget og sier at den er preget av at kommisjonen "fremstiller en ordinær skjønnsutøvelse nærmest som resultat av konspirasjon" og opererer ut fra en konspirasjonsteori.

Etter å ha lest rapporten selv, må jeg si meg enig. Deltakerne tillegges meninger det er vanskelig å tillegge dem ut fra de skriftlige kommunikasjonene man tar utgangspunkt i. At Nordby har gitt beskjed om at man skal følge en liberal praksis ser jeg på som sunt, etter at UDI i flere år ble sett på som en fordomsfull og hensynsløs vaktbikkje. De rimelighetshensyn man har fulgt – at folk har vært syke, gamle, eller har hatt uforskyldte problemer på jobbmarkedet – synes meg rimelige, ikke unnasluntringer slik kommisjonen vil ha det til.

Jeg kan ikke fri meg fra at denne greia har blitt et problem for politikerne fordi den endrer deres rolle fra å være reddende engler i enkeltsaker til å være de som må bremse for mer innvandring. Det skal liksom være slik at politikere er snille og hjelper enkeltpersoner, og byråkrater er regelbundne, ufølsomme og vanskelige. Når det så kommer byråkrater som er fordomsfrie, effektive, uhyre kunnskapsrike og som svarer tilbake, rakner politikernes forenklede presseimage, og de må plutselig bli prinsippielle og og stå for upopulære vedtak. Det er uvant og vanskelig, ikke minst fordi Fremskrittspartiet med sin ekle fisking til folkedypet plutselig gjør det opportunt for både Ap- og Høyrepolitikere å ikle seg rollen som innvandringsbrems i stedet for barmhjertig samaritan.

At Trygve Nordby nekter å være huggestabbe for denne opportunismen tjener ham til ære.

I parentes bemerket – en av grunnene til at jeg er velvillig innstilt til Trygve Nordby er fordi han deltok på et PFIT-møte om kunnskapsinnvandring og der viste seg å være både svært kunnskapsrik og god til å kommunisere. Og han var kunnskapsrik basert på fakta, ikke synsing. Han imponerte meg – og det er det ikke often en byråkrat gjør. Med sin rakryggede fremtreden i Aftenposten – og sin gode forståelse for hvordan man kommuniserer et slikt budskap – imponerer han nå også.

PS: Hvis du vil ha den menneskelige siden av saken, les dette intervjuet med Rozgar Ahmad, en av de berømte MUF’erne. Er ikke dette en person vi trenger her i Norge?

Rambukk, i et innlegg som fortjener oppmerksomhet, viser ved effektiv bruk av Google Earth hvor hoppende galt giftdeponiet ved Malmøykalven. Han påpeker det utrolige i at det er miljøpartiet SV ved Helen Bjørnøy som "klippet snoren for giftdeponiet" og kaller dem "miljøpudler".

Som en nabo sa her forleden: "Dette stoffet er så giftig at det må fjernes. Og så graver man det ned igjen, uten behandling, så og si rett ved siden av."

Jeg har også møtt folk, med godt kjennskap til offentlig saksbehandling, som er svært skeptiske til målingene av forurensing rundt deponiet.

Jeg ringte til Oslo Havn for å spørre hvem som har ansvaret hvis noe går galt. Svaret var "Oslo Havn". Etter mitt syn har det gått galt allerede, det viser dette kartet. Så får vi vel vente noen år da, inntil lekkasjer, mangelfull tildekning, og uavklarte strømforhold (eller hva det nå blir) kommer i Brennpunkt. Og vi kommer til å se Oslo Havn henvise til målinger og til at Helen Bjørnøy skar igjennom og tillot dette.

Magnus Marsdal har en morsom analyse av Frp og Carl I. Hagen som opprørere mot en kulturelitisk (eller i det hele tatt utdannet) elite. Tenk om Hagen hadde kommet inn på Katta og lært om Sartre i stedet for Elvis….

Målgruppen til Frp er altså de som ikke fikk det til. Og det er jo en ganske stor målgruppe. 

FrP-politikeren med web-domenet smk.no har solgt det for 100.000 til statsministerens kontor. Denne regjeringen debuterte med å kjøpe Vaske-Bakkes eiendom på Bygdøy for å få adgang til attraktiv strandkant, og fortsetter sine eiendomsinvesteringer i den digitale verden. Man har allerede sikret seg statsministeren.no, forhåpentligvis noe billigere. Siden hovedårsaken til at dette blir kjøpt er at statsministerens forbindelser har problemer med å huske å legge til "dep" mellom "smk." og ".no", kan vi altså fastslå at prisen pr. bokstav (riktignok strategisk plassert, som Vaske-Bakkes hus) er 33 000 kroner. Ikke så langt unna kvadratmeterprisen i Oslo for tiden. Aner vi en boble?

Oppdatering 4. mai: Ikke før har jeg skrevet det, før meldingen om at nav.no er solgt for 3.5 millioner kommer (Aftenposten – Dagbladet). Ganske morsomt. Rekorden innehas forøvrig av Marc Ostrofsky, bror til en kollega av meg, som kjøpte business.com for $150.000 og solgte det kort tid etter for $7,5m. Men jeg er enig med både Jon Bing og Hans Hjellemo – prisen er satt etter tilbud og etterspørsel, og de som etterspør har grovt overestimert betydningen av å ha den rette adressen. Hvis de ikke hadde kjøpt den, ville likevel dette arkitektfirmaet få så mange innkommende klikk til sin adresse at de måtte ha lagt ut en link til den nye superetaten.

Jan Olav Egeland, som jeg nylig hørte beskrevet som den eneste gjenværende skikkelige politiske skribenten i Dagbladet, har en oppgitt beskrivelse av dagens broiler-politikere.

Han har selvfølgelig rett, men man bør være klar over at dette er et resultat av politisk suksess mer enn noe annet. I en internasjonal markedsøkonomi blir politikere i mindre grad ideologer og i større grad administrerende direktører for sine land – deres handlngsrom blir begrenset ikke bare av overnasjonale traktater, men av det faktum at deres land konkurrerer om inntekter og har mer å tape enn å vinne på å være annerledes. Fargeløse politikere som kompromisser ivei (og som i stadig større grad er yrkespolitikere uten erfaring utenfor partiapparatet) er et resultat av politikkens økonomi – at de alle konkurrerer i et marked der det er stor verdi i å markere seg som annerledes men liten verdi i faktisk å være det.

Administrerende direktører er stort sett kjedelige personer, i alle fall utad, som sier selvfølgeligheter og ikke gjør store endringer sålenge ting går bra. Slik skal det være, og slik er det. Politisk kultur henger også igjen – i tider med store omveltninger får man inn folk med visjoner, karisma og gjennomføringsevne, som så enten blir hengende igjen eller rekrutterer folk som seg selv, selv etter at problemene er løst og etterspørselen etter fargerike ledere er redusert. Det er typisk at de politikerne som har fått gjort mest de siste årene – Kristin Clemet, Victor Norman, og Morten Meyer – har vært næringslivstyper som har reorganisert statsapparatet og basert sine politike aktiviteter på ikke-ideologisk grunnlag – med andre ord, de har importert et næringslivsledelsessyn inn i politikken.

Jeg synes de egentlig er greit. Demonstrasjonstog og generalstreiker har liten verdi i seg selv. Og dersom FrP noensinne kommer til makten, vil de møte samme virkelighet som SV nå står overfor, med et forklaringsproblem overfor en befolkning som plutselig har fått litt mindre skatt og svært mye dyrere boliglån.

I mellomtiden får vi godta at politikken føres via Nytt på Nytt. 

Diskusjonen mellom professor Einar Kringlen, som er opprørt over at alle kan skaffe seg titler som "professor", "gründer" og "terapeut", og idehistoriker Mie Hidle, som synes Kringlen er en gammeldags surpomp (ikke hennes ord) er om ikke annet morsom, uten at jeg skal ta stilling.

Men en liten sak er verdt å merke seg: Kringlen sier at

Nylig opplyste Aftenposten at en forsker ville undersøke akupunkturens virkninger på kvinner i 50-årsalderen som led av hetetokter, kontrollgruppen skulle få alminnelig veiledning av sin lege. 4,5 millioner var satt av til prosjektet. Akk ja. Det er godt landet er rikt.

Hidle på sin side svarer ironisk:

Samtidig vil jeg gjerne støtte PGN [Professor av Guds Nåde] Kringlens kritikk mot vår bruk av forskningsmidler. Hvorfor skal vi kvalitetssjekke akupunktur, som muligens virker, mens det ennå foregår loddrett kvakksalveri her i landet? Jeg sikter til all den psykoterapien som bedrives i tilfeller der den bare kan bidra til å sementere klientens fokus på problemene. Jo lenger en slik feilslått terapi varer, desto dyrere og mer skadelig er den.

Morsomt, forsåvidt, men jeg tror ikke det var det Kringlen mener. Problemet med akupunktur er ikke om det virker eller ikke – det kan det muligens gjøre. Problemet ligger i å få opp en kontrollgruppe, siden det er vanskelig å gjøre dobbeltblinde eksperimenter på en behandling som er så synlig som akupunktur er. Med andre ord: Det blir vanskelig å skille mellom reell og innbilt virkning av akupunktur. Og det er det jeg tror Kringlen kritiserer, ikke at man skal undersøke om akupunktur virker eller ikke.

Håper jeg i alle fall. Men diskusjonen er ganske fornøyelig. Og jeg lurer på om jeg skal begynne å titulere meg som digitalterapeut.