Bilde: RSPCA

I sagaen om for eller mot hårvask har direktøren for frisørbransjen et innlegg om hvordan hele greia har kommet skjevt ut: Selvfølgelig har man ikke noe i mot konkurranse, men det er bare det at om kundene kommer inn med skittent hår, skal man kunne tilby hårvask og nekte å klippe om kunden nekter å vaske. Dessuten blir frisører utdatert av å bare klippe hele dagen, må vite, og derfor bør man ikke tilby lavprisklipping på bekostning av striping og andre ting.

Akk ja. Her er det mye å ta tak i. Sånn til å begynne med: En frisørsalong (som enhver annen bedrift) er der fordi man har kunder som ønsker å få noe, ikke fordi man har ansatte som ønsker å gjøre noe. Dette kan være litt vanskelig å skjønne av og til. En organisasjon – en bedrift, et departement, en forening – eksisterer for å oppnå eller utføre noe. Når den ikke gjør dette lenger – for eksempel fordi det kommer andre måter å gjøre ting på – har den ikke lenger eksistensberettigelse. Så om noen frisørsalonger forsvinner fordi folk vil ha billig klipp – vel, så går nok verden videre.

Men det er ikke det som irriterer mest med dette intervjuet. Det som irriterer mest er påstanden om at man skal drive en organisasjon på en bestemt måte i tilfelle noe kan komme til å skje – som for eksempel at en kunde kommer inn med uhygienisk skittent hår. For meg høres dette ut som en situasjon som ikke oppstår så altfor ofte – hvor stort er problemet egentlig? Og hvis problemet skulle oppstå, kan ikke bare frisøren nekte å klippe likevel, og sende kunden hjem for en hårvask? Dessuten har jeg lært at man skal vaske håret før man går til frisøren – dels fordi det da blir en bedre klipp, dels fordi man føler seg vel.

Ja, men…

Denne innvendingen mot en ny måte å gjøre en gammel tjeneste på er typisk når noe nytt skjer: De som blir utkonkurrert kjemper i mot ved å komme opp med spesielle scenarier der den nye måten å gjøre ting på ikke fungerer.

Jeg er nokså opptatt av innføring av selvkjørende biler, som etter mitt skjønn ikke kan komme fort nok – om ikke annet så fordi det dør ca. 160 mennesker i trafikken i Norge hvert år, og en total overgang til selvkjørende biler vil ut fra de fleste spådommer redusere det antallet med 90%. Om ikke 144 færre dødsfall i året (og tilsvarende færre skader) er grunn nok, vil vi også redusere antallet biler, redusere forurensning (siden de fleste vil være elektriske) og få masse mer plass i byene på grunn av færre parkeringsplasser.

Og så kommer «ja, men…» – i dette tilfelle i form av et filosofisk paradox kalt trikkeproblemet eller «the trolley problem«, som i korthet går ut på følgende: Tenk deg at du ser fire mennesker som går på skinnegangen (til en trikk eller et tog). En vogn uten bremser ruller mot dem, og de vil bli drept hvis ikke du penser vognen inn på et annet spor. På dette andre sporet går det en person. Spørsmålet blir da – skal du pense vognen over, slik at bare en person blir drept i stedet for fire?

Her er det mange svar og mange varianter, jeg skal ikke gå inn på dem, bare si at dette problemet stadig kommer opp når man diskuterer selvkjørende biler: Sett at et barn styrter ut i veibanen. Skal bilen holde seg på veien og dermed drepe barnet, eller kjøre av veien og dermed drepe føreren?

Dette diskuteres i det vide og brede, og fremstilles som et være eller ikke være for selvkjørende biler, både fra et produsentsynspunkt (hva skal man programmere bilen til å gjøre) eller fra et forsikringssynspunkt (hvem skal ta erstatningsansvaret?) Og hvis man er filosofisk anlagt, kan man bruke ganske lang tid på dette spørsmålet.

Er man mer praktisk anlagt, ser man i stedet på om problemet i det hele tatt oppstår – og, i så fall, hvor ofte? Jeg har kjørt bil i mange år og aldri vært i denne situasjonen, og det tror jeg gjelder de fleste. Fremfor alt – oppstår den oftere med selvkjørende biler enn med vanlige biler? Gitt at den selvkjørende bilen er mye sikrere og ser ting bedre enn menneskelige sjåfører (i gjennomsnitt, i alle fall), er det ikke grunn til å tro det.

Men, sier forståsegpåere – det er ikke spørsmål om hvorvidt dette skjer ofte, men om prinsippet: Ville du satt deg inn i en selvkjørende bil hvis du ikke visste om den kom til å ta livet av deg (gitt en nokså sjelden situasjon) eller ikke?

Svaret er at det gjør vi nesten hver dag. Hvis jeg setter meg inn i en bil (taxi, buss, hva som helst) som jeg ikke kjører selv, men som er kjørt av en annet menneske – så vet jo ikke jeg hva dette mennesket ville gjort i en slik situasjon. Sjåføren vet det antakelig ikke selv heller. Jeg vet ikke engang hva jeg selv ville gjort. Det kommer an på, som det heter.

Dermed har vi altså et filosofisk stort problem som i praksis ikke er et problem, bare man tenker seg litt om.

Omtrent som hårvask.

Men jeg begynner å bli dyktig sliten av alle disse «ja, men…» innvendingene. Hva med å se etter løsninger i stedet for problemer når noen foreslår noe nytt?